Rett kopi stadfesta Nordh dlandtingrett NORDHORDLAND TINGRETT Regjeringsadvokate1 n DOM Avsagt: 20.05.2013 i Nordhordland tingrett, Bergen J.nr:gcji2_ 27 MAI 2013 Saksnr.: 12-093318TVI-NOHO/ Dommer: Dommerfullmektig Tor Teige Saken gjelder: Rettslig overprøving av vedtak fra Statens landbruksforvaltning om odelsfrigjøring. Roger Hartveit Advokat Aksel Kayser mot Staten v/landbruksdepartementet Advokat Arne-Martin Hægdahl Sørli
DOM Saken gjelder rettslig overprøving av vedtak fra Statens landbruksforvaltning om odelsfrigjøring Framstillin av saken Birger Hartveit søkte den 20.05.2007 om deling av sin eiendom gnr 34 bnr 5 i Osterøy kommune. Søknaden ble sendt i forbindelse med at han skulle selge landbruksarealene på eiendommen til sin nabo, Arne Mæstad Hartveit. Osterøy kommune innvilget fradelingen ved vedtak 06.07.2007. Vedtaket ble den 10.08.2007 påklaget av Roger Hartveit, som hadde odelsrett til eiendommen. Roger Hartveit er Birger Hartveits nevø. Fylkeslandsbruksstyrets fattet den 01.02.2008 vedtak hvor klagen ikke ble tatt til følge (fradelingsvedtaket). Dette resulterte i at eiendommen bnr 5 ble delt og det ble skilt ut en egen enhet med bnr 26, hvor Birger Hartveit ble boende. Eiendommen bnr 26 består av et areal på om lag 6 dekar, hvor gårdstun med bygninger står. Den resterende del, bnr 5, den såkalte jordveien, ble ved avtale mellom Birger Hartveit og Arne Mæstad Hartveit overført til sistnevnte. Ved vedtak den 27 08.2008 i Osterøy kommune, formannskapet, fikk Arne Mæstad Hartveit konsesjon for overtakelsen etter delingen, som tilleggsjord (konsesjonsvedtaket). Birger Hartveit døde den 26.07.2008, og i hans testament var Arne Mæstad Hartveit gjort til enearving, slik at han også arvet bnr 26. Arne Mæstad Hartveit ble altså eier av både gnr 34 bnr 5 og bnr 26 i Osterøy. Ved søknad den 17. 02. 2009 søkte han om odelsfrigjøring for bnr 5 og bnr 26 etter odelsloven 31. Søknaden ble forelagt Osterøy kommune hvor formannskapet anbefalte odelsfrigjøring. Fylkesmannen v/ landbruksavdelingen laget innstilling til Fylkeslandbruksstyret med tilråding om odelsfrigjøring. Ved vedtak den 14.12.2009 vedtok Fylkeslandbruksstyret enstemmig at det ikke skulle gis odelsfrigjøring. Arne Mæstad Hartveit klaget så over avslaget. Fylkesmannen sendte så saken til Statens Landbruksforvaltning, heretter SLF. SLF returnerte den under henvisning til at Fylkesmarmen var førsteinstans i slike saker, og ba om uttalelse til klagen etter forvaltningsloven 33. Retten nevner her at kompetansereglene i landbruksforvaltningen ble endret med virkning fra 01.01.2010. Fylkeslandsbruksstyret et statlig organ som blant annet hadde myndighet til å fatte vedtak om odelsfrigjøring etter odelsloven opphørte å eksistere og dets oppgaver ble overtatt av Fylkesmannen. Dette innebar at slike søknader skulle avgjøres av Fylkesmannen som førsteinstans og klagesaker av SLF. Endringen hadde virkning for verserende saker, altså også for vår sak. Fylkesmannen fattet den 29.06.2010 vedtak om omgjøring av Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 14.12.2009. Fylkesmamiens vedtak gikk ut på at eiendommen gnr. 5 og 26 i - 2-12-093318TVI-NOHO/
Osterøy kommune ble frigjort for odel. Roger Hartveit påklaget så Fylkesmannens vedtak til SLF, som forkastet klagen ved vedtak den 14.12.2010. Roger Hartveit reiste så søksmål med påstand om at vedtaket om odelsfrigjøring var ugyldig. Nordhordland tingrett avsa 18.11.2011 dom med slik slutning: "1. Statens landbruksforvaltnings vedtak av 14 12 2010 om odelsfrigjøring av gnr 34 bnr 5 og 26 i Osteroy kommune er ugyldig." Denne dommen er rettskraftig. SLF behandlet deretter klagesaken over odelsfrigjøring på ny. SLF traff den 15.05.2012 vedtak med slik slutning: "Klagen over odelsfrigjøring av gnr 34 bnr 5 Gordvei mm ) i Osterøy kommune tas ikke til følge. Gnr 34 bnr 5 i Osterøy kommune frigjøres for odel Dette vedtaket var endelig og kunne ikke påklages. Det ble videre fattet vedtak om at søknad om odelsfrigjøring av gnr 34, bnr 26 i Osterøy kommune avslås. Dette vedtaket kunne påldages. Ved stevning av 06.06.2012 til Nordhordland tingrett reiste saksøker søksmål med påstand om at SLFs vedtak av 15.05.2012 var ugyldig. Ved tilsvar av 20.08.2012, påsto Statens ved Landbruksdepartementet seg frif-unnet. Hovedforhandling ble avholdt den 03.04.2013. Saksøker møtte med prosessfullmektig, advokat Aksel Kayser. For saksøkte møtte Aud- Inger Krefting, med prosessfullmektig advokat Arne-Martin Sørli. Det møtte fire vitner, innkalt av saksøker. Saksøkerens åstands runnla Vedtaket er i strid med lovhjemrnelen i odelsloven 31. Vilkåret i første ledd krever blant annet at odelstileigning skal være "godkjent av di kjøparen bør få tilleggsjord". Vilkåret om godkjenning av tilleggsjord er for det første ikke oppfylt fordi det ikke foreligger noe gyldig vedtak om fradeling av jordveien "av di kjøparen bør få tilleggsjord". I vedtaket fra 2012 fra SLF er det lagt til grunn at det foreligger gyldig fradelingsvedtak og konsesjonsvedtak. Av Nordhordland tingretts dom av 2011 fremgår at fylkeslandsbruksstyrets fradelingsvedtak av 01.02.2008 er ugyldig fordi det bygger på gale faktiske forutsetninger for så vidt gjelder bygningsmassens tilstand. Vedtaket fra 2012 har uriktig lagt til grunn at det foreligger et gyldig fradelingsvedtak, og bygger på og har lagt til grunn de samme feil som i fradelingsvedtaket. Det uriktige vedtaket fra SLF av 14.12.2010, som ble kjent ugyldig ved Nordhordland tingretts dom av 18.11.2011, har indirekte fått gjennomslag i vedtaket av 2012, slik at det sistnevnte vedtak bygger på et uriktig faktum. Det vises herunder til at vedtaket av 2012 bygger på, og har gjengitt, vedtaket av 2010. - 3-12-093318TVI-NOHO/
Dersom fradelingen bygger på sviktende grunnlag skal den ikke legges til grunn, jfr Rt- 1988-330. Retten kan ved vurderingen av vedtaket fra 2012 prejudisielt ta stilling til om det foreligger feil knyttet til de underliggende vedtaket, jfr Rt-1985-743. De nevnte feil ved begge vedtakene innebærer at lovens vilkår "av di kjøparen bør få tilleggsjord" ikke er oppfylt. I vedtaket fra 2012 konkluderer SLF med at de formelle vilkårene for odelsfrigjøring av bnr 26 ikke er oppfylt. Det er feil at SLF ikke har foretatt en vurdering av hele eiendommen, bnr 5 og bnr 26. Odelsløsningssaken var rettet mot hele gården. Oppsplittingen som er lagt til grunn er i strid med odelslovens formål. Det anføres at SLF har foretatt et kunstgrep for å konstruere et tilsynelatende bedre grunnlag for ikke å ta klagen til følge. Videre er vilkåret om at odelsretten ødelegger en god driftsmessig løsning i 31 første ledd ikke oppfylt. Odelsfrigjøring er kun mulig dersom det ikke er tvil om at odelsretten må vike. I saken foreligger en rekke momenter som tilsier tvil, herunder saksøkers sterke tilknytning til eiendommen, hans reelle og ekte forventing. Odelseiendommen er et gjennomsnittsbruk på Vestlandet. Odelsretten kan derfor ikke tilsidesettes slik vedtaket innebærer. Det anføres videre at vedtaket av 2012 er i strid med ivaretakelsen av odelsinstituttet. Det innebærer en tilsidesettelse og omgåelse av odelsretten som fremstår krenkende. Det anføres at det skulle ha blitt tatt hensyn til at Arne Mæstad Hartveit "driver gården på en uheldig måte" ved vurderingen av jordrasjonaliseringshensynet i vedtaket. Det anføres at bosetningshensynet er vurdert på en klart urimelig måte. Vedtaket fra 2012 er innholdsmessig feil på en slik måte at det må bero på feil ved saksbehandlingen og vurderinger som er foretatt underveis. Vedtaket er ikke i samsvar med de krav som fremgår av forvaltningsloven 17. Det er også feil at det ikke er vurdert skadevirkninger etter forvaltningsloven 34, tredje ledd, ettersom odelsfrigjøring innebar omgjøring til skade for saksøker. For øvrig er vedtaket er åpenbart urimelig og vilkårlig. Vedtaket innebærer usaklig forskjellsbehandling i forhold til fire andre odelsfrigjøringsvedtak. Endelig anføres det at vedtaket bygger på utenforliggende hensyn fordi det er styrt av et ønske om at odelsfrigjøring uansett må bli utfallet. Saksøkerens åstand 1. Statens landbruksforvaltnings vedtak av 15.mai 2012 om odelsfrigjøring av gnr 34 bnr 5 i Osterøy kommune kjennes ugyldig 2. Staten ved landbruksdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger. - 4 12-093318TVI-NOHO/
Saksøktes åstands runnla Vedtak om odelsfrigjøring er underlagt forvaltningens frie skjønn og kan kun i begrenset grad prøves av domstolene. Domstolene kan prøve vedtakets generelle rettsanvendelse, hvorvidt det er lagt til grunn et korrekt faktum, hvorvidt det er begått saksbehandlingsfeil, samt prøvingsstandardene etter myndighetsmisbrukslæren. Domstolene kan ikke prøve forvaltningsvedtakets konkrete rettsanvendelse, det såkalte frie skjønn. Flere av saksøkers anførsler ligger i kjemen av forvaltningens frie skjønn, fordi de vedrører forvaltningens den konkrete vektingen av de ulike relevante momentene. Vedtaket fra 2012 er fattet med hjemmel i odelsloven 31 første ledd og vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt. Saksøkers anførsel om at vedtaket er i strid med varetakelsen av odelsinstituttet tilbakevises. Hensynet til odelsretten som rettsinstitutt er vurdert og vektlagt i vedtaket. Bosettingshensynet er vurdert og tillagt liten vekt i vedtaket. Hele eiendommen, det vil si begge bruksnumre, er i vedtaket vurdert i relasjon til lovens vilkår. Saksøkers anførsel om at vedtaket skulle ta hensyn til og vurdere om Arne Mæstad Hartveit "driver gården på en uheldig måte" kan ikke føre frem. Saksøker og Arne Mæstad Hartveit er uenig i om sistnevnte driver gården optimah. Å ta stilling til en slik uenighet faller utenfor det landbruksmyndighetene skal ta stilling til ved det aktuelle vedtaket. Vedtaket fra 2012 bygger på riktig rettsanvendelse. Samtlige momenter som er vektlagt er relevant i forhold til lovbestemmelsen. Det konkrete skjønn vektingen av momentene ligger som nevnt utenfor domstolens prøvelseskompetanse. Vedtakets vurdering bygger ellers på et riktig faktum. Det er ikke grunnlag for at noen feil fra fradelingsvedtaket har "smittet over" på vedtaket fra 2012. Det vises ellers til at det er fattet et konsesjonsvedtak som ikke er beheftet med feil forut for odelsfrigjøringsvedtaket. Det foreligger ikke holdepunkter for saksbehandlingsfeil. Saken har vært tilstrekkelig opplyst forut for vedtaket av 2012. Det er ikke grunnlag for anvendelse av forvaltningsloven 34 fordi denne bestemmelsen gjelder klageinstansens kompetanse. I nærværende sak har underinstansen omgjort selv etter forvaltningsloven 33, forut for klagen til SLF. Vedtaket fra 2012 bygger ikke på utenforliggende hensyn, og det er ikke holdepunkter for at det er utvist usaklig forskjellsbehandling. Anførselen om at vedtaket er sterkt urimelig synes å bygge på at odelsfrigjøring i seg selv er urimelig, og kan under enhver omstendighet ikke føre frem. - 5-12-093318TVI-NOHOI
Saksøktes åstand 1. Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes 2. Staten ved Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger - 6-12-093318TVI-NOHO/
Rettens vurdering Retten vil innledningsvis bemerke at det retten kan prøve, er om SLF i vedtaket 15.05.2012 har anvendt loven riktig. Hvilken vekt de forskjellige momentene skal tillegges i saken er et spørsmål som tillegger forvaltningen å ta stilling til, og derfor ligger utenfor det domstolene kan utøve kontroll med. Retten kan videre ta standpunkt til om det foreligger myndighetsmisbruk, om resultatet er sterkt urimelig, om det foreligger faktumfeil og saksbehandlingsfeil, og i tilfelle om disse kan ha innvirket på vedtaket. Retten vil videre peke på at saksøker har anført en rekke grunnlag for sin påstand for ugyldighet, som det fremgår over. Retten har for sammenhengens skyld funnet grunn til å uttrykkelig gjengi disse i drøftelsen som følger. Odelsloven 31, første ledd, lyder slik: "I den mon odelsrett vil kunne skiple ei eigedomstileigning som departementet har godkjent av di kjøparen bor få tilleggsjord, kan departementet fri slik jord for eldre odelsrett. Odelsfrigjering kan skje når det ikkje er tvil om at omsynet til odelsrettshavarane må vike av di eigedomstileigninga inneber ei god driftsmessig løysing" Etter 31 første ledd er det et vilkår for odelsfrigjøring at det foreligger en eiendomtilegnelse som " departementet har godkjent av di kjøparen bør få tilleggsjord ". Saksøker har anført at vedtaket ikke er gyldig fordi vilkåret " departementet har godkjent av di kjøparen bør få tilleggsjord " ikke er oppfylt. Det første spørsmål som reiser seg i saken er derfor om vilkåret er oppfylt. Dette ligger innenfor hva retten kan retten preve. Loven nevner ikice uttrykkelig hva slags vedtak som må være truffet for at det skal foreligge slik godkjenningsvedtak. 1 forarbeidene til bestemmelsen, jfr, Ot.prp.nr.75 (2005-2006), punkt 6.1., heter det følgende: " Kjøpet kan vere godkjent på ulikt vis. Det vil vere godkjent når jord staten har kjøpt etter reglane i jordlova eller ved forkjøp såkalla jordfondseigedomar blir selt vidare i samsvar med gjeldande reglar i jordlova. Kjøpet kan vidare vere godkjent ved at det er gitt konsesjon, eller i samband med at det er sett vilkår for deling eller fritak frå buplikt. ". Retten legger videre til grunn at dersom vilkåret " departementet har godkjent av di kjøparen bør få tilleggsjord " skal være oppfylt må det fremgå av det aktuelle vedtaket at erververs behov for tilleggsjord er vurdert. Retten viser her til forarbeider til odelsloven av 1974, NOLI: 1972.22 Bestemmelsen om odelsfrigjøring sto i lovutkastets 29. I utredningen heter det på side 78: - 7-12-093318TVI-NOHO/
"Etter andre stykket i 29 skal det vere same hove til odelsfrigjering når ein eigedom går over ved friviljug avtale med den forre eigaren som når den vert er ver va av det offentlege med heimel i jordlova. Vilkåret er likevel at det skjer ei formell godkjenning av tlkeslandbruksstyret, som må stadfeste at kjøpet er kome i stand av di kjøparen treng tilleggsjord. Retten viser videre til uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 06.03.1990, JDLOV-1990-88. Lovavdelingen ble av Landbruksdepartementet forelagt spørsmålet om 31 kunne tolkes slik at det også er adgang til å gi odelsfrigjøring der en frivillig overdragelse ildce har fått godkjennelse av fylkeslandbruksstyret. I den aktuelle sak forelå et erverv som ikke var konsesjonspliktig, og Fylkeslandsbruksstyret hadde derfor ikke vurdert saken etter konsesjonsloven 21 tredje ledd, slik den lød på dette tidspunktet. Godkjenning etter odelsloven 31 var ikke gitt. Retten nevner at vilkåret om godkjenning som tilleggsjord på dette tidspunkt sto i 31 annet ledd. Lovavdelingen uttalte her: "I den foreliggende saken er ervervet ikke konsesjonspliktig. Fylkeslandbruksstyret har derfor ikke vurdert saken etter konsesjonsloven 21 tredje ledd, og noen godkjenning som nevnt i odelsloven 31 andre ledd er ikke gitt. 31 andre ledd oppstiller et absolutt krav omffikeslandbruksstyrets godkjenning av kjøpet ut fra kjøperens behov for tilleggsjord. Verken lovteksten eller motivene til denne gir grunnlag for å gjøre unntakfra godkjenningskravet. Et konsesjonsvedtak ka.n som allerede nevnt fylle kravene til godkjenningsvedtak som tilleggsjord etter odelsloven 31. I nærværende sak ble det 27.08.2008 fattet et kommunalt vedtak om konsesjon for bnr 5. I vedtaket fremgår at erververs behov for tilleggsjord er vurdert, hvilket også er ubestridt mellom partene. Det er med andre ord lagt til grunn den vurdering godkjenningsvilkåret i 31 første ledd krever. Det er derfor ikke nødvendig for retten å vurdere om erververs behov for tilleggsjord er vurdert i fradelingsvedtaket, og heller ikke nødvendig å prejudisielt ta stilling til om fradelingsvedtaket er ugyldig. Saksøker har anført at feilen som forårsaket opphevelse av 2010- vedtaket fra SLF går igjen i vedtaket datert 15.05.2012 Anførselen er ikke nærmere begrunnet, men retten forstår den slik at vedtaket fra 2012 bygger på at bygningene på eiendommen er dårligere enn de faktisk er. Retten viser til vedtaket av 2012 side 12. Det er her vist til en rapport utarbeidet av sakkyndig vitne Geir Røssland, som på vegne av saksøker Roger Hartveit, utarbeidet en rapport av 10.10.2011. I vedtaket fremgår det videre at SLF legger til grunn vurderingen gjort i NOHO dom, om at driftsbygningen er typisk for siste halvdel av 1970-tallet, og at det på kort sikt kun er behov for moderate oppgraderinger. Det legges til grunn at eiendommen på løsers hånd kan opprettholdes som eget bruk uten altfor store - 8-12-093318TVI-NOHO/
investeringer. SLF vurderer at disse forhold i en viss, men ikke avgjørende grad taler mot odelsfrigjøring. Det fremgår for øvrig intet i vedtaket som tilsier at SLF har bygget på noen annen vurdering av eiendommens tilstand, slik saksøker har anført. Tvert imot har SLF hensyntatt og vurdert et moment som trekker i saksøkers favør Anførselen om at det er lagt til grunn feil faktum i vedtaket av 15.05.2012 kan derfor ikke føre frem. Saksøker har vist til at odelsfrigjøringsvedtaket fra 2012 er ugyldig fordi vedtaket bygger på sviktende faktiske forutsetninger. Når SLF har fastslått at det ikke er hjemmel for å odelsfrigjøre bnr 26 som blant annet inneholder driftsbygningen, kan det heller ikke være hjemmel for å frigjøre bnr 5. Det er vist til at odelssaken gjelder begge enheter. Det er angitt at hele eiendommen må sees under ett og oppsplittingen er i strid med odelslovens formål. Retten vil vise til at det i vedtaket er foretatt en selvstendig vurdering av om odelseiendommen bør opprettholdes som en selvstendig enhet. Retten viser til vedtaket side 12 siste avsnitt, hvorfra siteres: "Statens landbruksforvaltning kan ikke se at det foreligger særlige hensyn til som tilsier at odelseiendommen bør opprettholdes som selvstendig bruk Eiendommens ressursgrunnlag i seg selv taler således ikke mot odelsfrigjøring. Etter rettens oppfatning viser sitatet klart at SLF har altså vurdert om eiendommen bør opprettholdes som eget bruk. Det finnes som allerede nevnt ingen holdepunkter for at SLF har lagt til grunn uriktig faktum for så vidt gjelder eiendommens tilstand. SLF har med andre ord i vedtaket av 15.05.2012 lagt til grunn korrekt faktum også ved vurderingen av om eiendommen bør opprettholdes som selvstendig enhet. SLF har i vedtaket konkludert med at vilkårene for odelsfrigjøring er oppfylt så vidt gjelder bruk nummer 5. Når det gjelder bnr 26 har SLF lag til grunn at odelsfrigjøring ikke kan skje fordi behovet for tilleggsjord ikke er vurdert, jfr vedtaket side 10. Saksøkers anførsel om at det ikke kan være grunnlag for odelsfrigjøring for så vidt gjelder bnr 5, fordi vilkårene ikke foreligger for så vidt gjelder bnr 26, kan for øvrig ikke sees nærmere begrunnet Det er ikke vist til noe nærmere rettslig grunnlag for anførselen, som derfor under enhver omstendighet ikke kan føre frem. Saksøker har anført ytterligere grunnlag for at vilkårene i odelsloven 31 første ledd ikke er oppfylt. Det er anført at grunnvilkåret om at odelsretten ødelegger en god driftsmessig løsning ikke er oppfylt. Det er vist til at odelsfrigjøring kun er mulig dersom det ikke er tvil om at odelsretten må vike. I saken foreligger det en rekke momenter som tilsier tvil. Det er herunder vist til saksøkers sterke tilknytning, saksøkers reelle og ekte forventning, at odelseiendommen er et gjennomsnittsbruk på Vestlandet og det er derfor åpenbart at odelsretten ikke kan tilsidesettes. - 9-12-093318TVI-NOHO/
I vedtaket av 15.05.2012 heter det følgende om vurderingstemaet for odelsfrigjøring, jfr side 11: " søknad om odelsfrigjoring kan innvilges når det ikke er tvil om at hensynet til odelsretthaverne må vike fordi det gjennom salget oppnås en god driftsmessig losning. Saken må avgjøres etter en skjønnsmessig avveining av hensynet til odelsretten som rettsinstitutt og den enkelte odelsløsers tilknytning til og interesse i å lose eiendommen på odel mot den rasjonaliseringsgevinst som blir oppnådd ved at eiendommen odelsfrigjøres." I vedtaket heter det følgende på side 13: " Hovedbruket til Arne Mæstad Hartveit ligger med grense til odelseiendommen. Jordveien på de to eiendommene ligger godt samlet. Etter Statens landbruksforvaltnings skjønn innebærer salget til Mæstad Hartveit en tilnærmet optimal drifts- og arronderingsmessig løsning Det er heller ikke tvil om at Mæstad Hartveit har behov for tilleggsjord, videre slik at Mæstad Hartveit har landbruk som heltidsbeskjeftigelse. Avslutningsvis i vedtaket heter det : "Etter en samlet vurdering har Statens Landbruksforvaltning kommet til at klagen ikke tas til folge. Selv om det må legges vekt på hensynet til odelsretten som rettsinstitutt, skjer det en svært god rasjonalisering ved salget til Arne Mæstad Hartveit. Statens landbruksforvalining er ikke i tvil om at hensynet til odelsrettshaverne i denne saken må vike fordi ervervet innebærer en god driftsmessig losning. I vedtaket har SLF videre på side 11 vurdert saksøkers odelsløserens tilknytning til eiendommen. Det er lagt til grunn at den er sterk. SLF har videre tatt i betraktning og vurdert saksøkers forventning om å få overta eiendommen På side 12 har SLF vurdert betydningen av at saksøker ikke eier landbrukseiendom fra før. SLF har også vurdert synspunkter fra øvrige odelsberettigede. På side 13 er det lagt til grunn og vurdert at saksøker vil bosette seg på eiendommen dersom han får løst den. Videre er det lagt vekt på hovedbruket til erververs korte avstand til odelseiendommen det er tale om en naboeiendom. SLF har også vurdert de lokale myndighetenes syn på odelsfrigjøring. Av overnevnte sitat fremgår at SLF også har vurdert og vektlagt hensynet til odelsretten som rettsinstitutt. Etter rettens oppfatning er det således i vedtaket lagt til grunn riktig skjønnstema. SLF har foretatt en interesseavveining hvor samtlige momenter som er vurdert er relevant i henhold til loygmnnlaget. Den vektingen SLF har foretatt av de ulike rnomentene faller som nevnt utenfor det retten kan prøve Anførselen om at det er tatt utenforliggende hensyn ved avgjørelsen er ikke nærmere begrunnet eller underbygget fra saksøker, og det finnes etter - 10 12-093318TV1-NOHO/
rettens oppfatning ingen holdepunkter for at det skal være tatt slike hensyn ved SLFs vedtak. At SLF ikke har vurdert betydningen av uenigheten mellom saksøker og Mæstad Hartveit for så vidt gjelder spørsmålet om Mæstad Hartveit driver optimalt gårdsbruk, innebærer ikke at SLF har oversett et pliktig hensyn. Saksøker har også gjort gjeldende at vedtaket er innholdsmessig feil på en slik måte at det må bero på en feil ved saksbehandlingen eller vurderinger som er foretatt underveis. Det er herunder vist til forvaltningsloven 17. Det er også anført at det må være en saksbehandlingsfeil at det ikke har vært vurdert omgjøring til skade slik forvaltningsloven 34, tredje ledd, krever. Etter rettens oppfatning har saken vært særs omfattende utredet. Retten vil vise til saksbehandlingen som det er redegjort for innledningsvis i denne dommen. De overnevnte momentene som er tatt i betraktning i SLFs vedtak underbygger at saken har vært meget godt opplyst da vedtaket ble truffet, og i samsvar med de krav forvaltningsloven 17 oppstiller. Vedtakets begrunnelse er videre i samsvar med forvaltningsloven 25. Vedtaket må anses som et ordinært odelsfrigjøringsvedtak, og det kan her ikke bli tale skjerpet begrunnelsesplikt slik som eksempelvis Rt-1981-745, hvor et forkjøpsrettvedtak etter jordloven grep inn en jordbrukers eksistensgrunnlag som derfor ville miste sin levevei i jordbruket, jfr også Rt-2000-1056, på side 1063. Retten kan av samme grunn heller ikke se at vedtaket innebærer et sterkt urimelig resultat. Til saksøkers anførsel om at det er en saksbehandlingsfeil at omgjøring til skade ikke ble vurdert slik forvaltningsloven 34 tredje ledd krever, bemerkes at denne bestemmelsen gjelder klageinstansens kompetanse. I nærværende sak omgjorde fylkesmannen i vedtak 29.06.2010 fylkeslandbruksstyrets vedtak av 14.12.2009. Fylkesmannens omgjøringsvedtak som altså gikk ut på odelsfrigjøring ble fattet av fylkesmannen i egenskap av førsteinstans etter forvaltningsloven 33. Retten viser her til redegjørelsen innledningsvis om endringen av kompetansereglene i landbruksforvaltningen. Anførselen om at det foreligger en saksbehandlingsfeil fordi skadevirkninger etter 34, tredje ledd, ikke ble vurdert, kan derfor ikke føre frem. Saksøker har videre gjort gjeldende at vedtaket innebærer en usaklig forskjellsbehandling. Saksøker har herunder vist til, og fremlagt, fire vedtak. Tre av vedtakene er klagevedtak fattet av Landbruksdepartementet, hvorav det ble gitt odelsfrigjøring i ett. Det fjerde vedtaket er fra fylkesmannen i Hordaland av 04.03.2011, hvor det ble gitt odelsfrigjøring. Retten kan ikke se at det kan utledes noen slik entydig praksis at det her kan bli tale om usaklig forskjellsbehandling, jfr også Rt-2012-1547, premiss 49. At et odelsfrigjøringsvedtak er fattet i samsvar med lovens vilkår for odelsfrigjøring etter 31, kan for øvrig ikke innebære at odelsinstituttet som sådan er tilsidesatt. Retten vil i tillegg bemerke at det ikke kan være noe rettskildemessig grunnlag for noen skranke for odelsfrigjøring på ulovfestet grunnlag, jfr LE 2001-84. - 11-12-093318TVI-NOHO/
Ingen av saksøkers anførsler om ugyldighet har ført frem. Det avsies dom i samsvar med statens påstand. Staten blir å frifinne. Saksomkostninger Staten har vunnet saken fullt ut og har krav på erstatning for sakskostnadene etter tvisteloven 20-2 (1). Avgjørelsen har ikke bydd på tvil, og det er ikke grunnlag for å anvende lovens mmtaksregler. Det er ikke kommet innsigelser på statens krav på 49 575,- komer, som finnes rimelig og nødvendig. Oppgaven legges til grunn. Dommen er ildce avsagt innen lovens frist. Grunnen er stor arbeidsbyrde i tingretten. - 12-12-093318TVI-NOHO/
DOMSSLUTNING 1. Statens ved Landbruksdepartementet frifinnes. 2. Roger Hartveit dømmes til å betale 49 575 førtinitusenfemhundreogsyttifemtusen kroner i saksomkostninger til staten ved Landbruksdepartementet, innen 2 to uker fra dommens forkynnelse. Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. - 13-12-093318TVI-NOHO/
- Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er dn måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til la mannsretten over dom i tin retten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger hvilken avgjørelse som ankes om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten. - 1-12-093318TVI-NOHO/
Anke til la mannsretten over k.ennelser o beslutnin er i tin retten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Ilø esterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg. - 2-12-093318W1-NOHO/