i Gulating lagmannsrett, AS0-GULA/AVD2. Roger Hartveit. Staten v/landbruksdepartementet

Transkript

1 _ GULATING LAGMANNSRETT I. Avsagt: Saksnr.: i Gulating lagmannsrett, AS0-GULA/AVD2 Dommere: Lagdommer Lagdommer Sorenskriver Håvard Romarheim Kai Ove Roseth Per Magne Isaksen Ankende part Roger Hartveit Advokat Aksel Kayser Ankemotpart Staten v/landbruksdepartementet Advokat Arne-Martin Hægdahl Sørli Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Saken gjelder odelsfrigjøring. Sakens bakgrunn og saksgang Eiendommen gnr 34 bnr 5 i Osterøy kommune ble søkt delt i 2007 av daværende eier, nå avdøde Birger Hartveit, i forbindelse med salg av jordbruksarealene til Arne Mæstad Hartveit. Osterøy kommune innvilget fradeling etter jordloven 12 på vilkår om salg av jordbruksarealene m.v. Roger Hartveit, som er odelsberettiget, klaget vedtaket om fradeling inn for fylkeslandbruksstyret. Klagen førte ikke frem. Eiendommen ble deretter delt slik at et areal på ca. 6 dekar bestående av gårdstun og bygninger ble skilt ut som egen parsell gitt gnr 34 bnr 26. Birger Hartveit overførte deretter bnr 5 til Arne Mæstad Hartveit, som fikk konsesjon for ervervet av Osterøy kommune ved vedtak av 27. august En måned før konsesjon ble gitt, døde Birger Hartveit. Birger Hartveit hadde forut for sin død endret sitt testament og gjort Arne Mæstad Hartveit til enearving. Arne Mæstad Hartveit arvet dermed også bnr 26. Arne Mæstad Hartveit søkte så om odelsfrigjøring for både bnr 5 og bnr 26 etter odelsloven 31. Kommunen anbefalte odelsfrigjøring. Landbruksavdelingen hos fylkesmannen ga innstilling til fylkeslandbrulcsstyret med anbefaling om odelsfrigjøring. Dette ble imidlertid ikke tatt til følge av fylkeslandbruksstyret, som avslo kravet om odelsfrigjøring i vedtak av 14. desember Arne Mæstad Hartveit klaget avslaget inn for fylkesmannen, som sendte klagen til Statens landbruksforvaltning. Som følge av at kompetansereglene i landbruksforvaltningen var blitt endret med virkning fra 1. januar 2010, ble saken imidlertid sendt tilbake til fylkesmannen for uttalelse og vurdering etter forvaltningsloven 33. Fylkesmannen fattet 29. juni 2010 vedtak om omgjøring av fy1keslandbruksstyrets vedtak av 14. desember 2009, og frigjorde eiendommene bnr 5 og 26 for odel. Roger Hartveit påldaget fylkesmannens vedtak til Statens landbruksforvaltning, som forkastet klagen ved vedtak av 14. desember Roger Hartveit reiste så søksmål for Nordhordland tingrett med påstand om at vedtaket om odelsfrigjøring var ugyldig, og vant frem. Denne dommen ble ikke anket. Statens landbruksforvaltning behandlet deretter klagesaken over odelsfrigjøring på nytt, og fattet 15. mai 2012 nytt vedtak med slik slutning (heretter "Vedtaket"): "Klagen over odelsfrigjøring av gnr 34 bnr 5 (jordvei mm) i Osterøy kommune tas ikke til følge. Cmr 34 bnr 5 i Osterøy kommune frigjøres for odel." Roger Hartveit tok deretter ut søksmål for Nordhordland tingrett med krav om at Vedtaket skulle kjennes ugyldig. Nordhordland tingrett avsa 20. mai 2014 dom med slik domsslutning: An AArflV AAflfl t'iil A Iffl/rin

3 "1. Statens ved Landbruksdepartementet frifinnes. 2. Roger Hartveit dømmes til å betale førtinitusenfemhundreogsyttifemtusen kroner i saksomkostninger til staten ved Landbruksdepartementet, innen 2 to uker fra dommens forkynnelse." Roger Hartveit anket dommen til Gulatina laa t annsrett. Under ankeforberedelsen besluttet lagmannsretten 4. februar 2014 at anken ikke kunne utvides til å omfatte krav om ugyldighet av tidligere delings- og konsesjonsvedtak. Beslutningen ble anket til Høyesteretts ankeutvalg, som forkastet anken ved kjennelse 14. mars Ankeforhandling ble holdt i Gulating lagmannsrett i Bergen 13. og 14. februar Partene møtte sammen med sine respektive prosessfullmektiger. Som partsrepresentant for ankemotparten møtte seniorrådgiver Aud-Ingrid Krefting. Det var kun ankende part som avga partsforklaring. I tillegg ble to vitner hørt. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken. Påstander og påstandsgrunnlag Ankende part, Roger Hartveit, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: Statens Landbruksforvaltnings vedtak av 15 mai 2012 om odelsfrigjøring av gnr. 34 bnr. 5 i Osterøy kommune kjennes ugyldig. 2. Staten v/landbmksdepartementet dømmes til å betale sakskostnader til Roger Hartveit både for tingrett og lagmannsrett." Som påstandsgrunnlag har advokat Kayser i hovedtrekk gjort gjeldende: Vedtaket er ugyldig da det ikke har tilstrekkelig hjemmel i odelsloven 31, slik denne lød da vedtaket ble fattet. Det grunnleggende vilkåret om at departementet har godkjent en eiendomsoverdragelse fordi kjøperen bør få tilleggsjord er ikke oppfylt. De underliggende vedtakene om fradeling 6. juli 2007 og 1. februar 2008 og konsesjonsvedtaket 27. august 2008 lider av samme mangel som odelsfrigjøringsvedtaket datert 14. desember og som ble satt til side av Nordhordland tingrett som ugyldig ved dommen av 18. november Vedtaket av 15. mai 2012 er av denne grunn ugyldig. Det er i dette tilfellet heller ikke tale om "tilleggsjord", bnr 5 er større enn det bruk som bruket skal tillegges som tilleggsjord og odelsloven 31 første ledd første punktum hjemler heller ikke odelsfrigjøring når hele bruk overtas som er det som i realiteten skjedde ved at Ame Mæstad Hartveit overtok også det andre bruket ved arv. Vedtaket er også ugyldig fordi spørsmålet om odelsfrigjøring for gnr 34 bnr 5 og bnr 26 ikke ses i sammenheng. Når løsningskravet i odelssaken omfatter begge eiendommene i samsvar med blant annet Rt , må søknaden om odelsffigjøring avgjøres samlet for begge eiendommene. Er det ikke hjemmel for odelsfrigjøring for det ene bruket, er det ASD-GULNAVD2

4 heller ikke hjemmel for odelsfrigjøring for det andre bruket. Noe annet vil være i strid med odelsrettens formål, og det må i denne sammenheng legges betydelig vekt på at det underliertende vedtak om fradeling, som er en nødvendig forutsetnine for konsesjon, lider av samme feil som det vedtak som er kjent ugyldig av tingretten, jf ovenfor. Selv om staten i vedtaket ikke gir odelsfrigjørine for bnr 26 (tunet med driftsbygning m v.), viser staten til at spørsmålet om eiendommen burde bestå som eget bruk ble vurdert "gjennom delingssak" etter jordloven, uten å ta hensyn til at det i den vurderingen ble larrt avgjørende vekt på sviktende faktiske forutsetninger knyttet til driftsbygningen, og uten å ta hensyn til at jordstyret senere motsatte see odelsfrigjøring nettopp fordi eiendommen burde bestå som en samlet driftsenhet. Det gjøres videre gjeldende at vedtaket er i strid med odelsloven 31 første ledd annet punktum. Som generell retningslinje for forståelsen av denne bestemmelsen, gjør ankende part gjeldende følgende tema som er gjentatt i flere forvaltningssaker: Når det foreligger tvil, er det ikke rettslig grunnlag for å odelsfrigjøre. Spørsmålet om det foreligger tvil er med andre ord av utpreget rettslig karakter og ikke undergitt fritt skjønn. Ankende part gjør gjeldende at det rettslig sett er tvil knyttet til temaet i bestemmelsen, uavhengig hvilke momenter staten velger å vektlegge og hvordan staten ut fra fritt skjønn velger å veie de ulike hensyn som foreligger i saken. Når ankende parts tilknytning "fremstår som forholdsvis sterk", når de andre odelsberettigede motsetter seg odelsfrigjøring og det er lagt "noe vekt på disse uttalelser", når forvaltningskriteriet langt på vei er tungtveiende og når standard driftsbygninger "taler for en viss, men ikke avgjørende, grad mot odelsfrigjæring" er det rettslige resultatet åpenbart feil, særlig fordi staten i vedtakets begrunnelse viser til det tidligere konsesjonsvedtaket og fordi staten inntar et standpunkt om at det ikke "foreligger særlige hensyn som tilsier at odelseiendommen bør opprettholdes som selvstendig bruk". Når det er slik at gården kan utgjøre et selvstendig bruk, taler det i seg selv mot odelsfrigjøring. Det blir da uriktig rettsanvendelse når staten mener eiendommen ikke "bør" være et selvstendig bruk, ettersom dette ikke hører under ordlyden i odelsloven 31 første ledd første punktum. Det blir på denne bakgrunn uriktig rettsanvendelse når staten kommer til at den driflsmessige løsningen for kjøperen utelukker tvil til fordel for odelsløseren. Det er utelukkende når det ikke foreligger tvil om hensynet til odelsløseren må vike, at odelsfrigjøring etter lovens ordlyd er hjemlet. Det er så vidt mange og sterke helt sentrale momenter som taler til fordel for odelsløseren at vedtakets gjennomgang av disse må innebære at det rettslig sett foreligger tvil slik at odelsfrigjøring ikke er lovlig. Det gjøres videre gjeldende at det foreligger feil ved saksbehandlingen. Det er feil saksbehandling når staten legger til grunn at fradeling og konsesjon bygger på rett grunnlag. Det hefter så vidt klare feil ved disse vedtakene at det åpenbart har hatt 4,) A CrtGA nen r2111 A/A\In0

5 betydning for utfallet av saksbehandlingen. Disse vedtakene bygger på faktiske forutsetninger tingretten i tidligere dom har fastslått er uriktige, og kan derfor ikke danne 2runnlag for senere avgjørelse i medhold av odelsloven 31. De sviktende faktiske forutsetninger knyttet til driftsbygningen og eiendommens drivverdighet, har gått igjen i saken siden 2007 og får utslagsgivende virkning også når vedtaket 15. mai 2012 fattes. Det er åpenbart feil ved saksbehandlingen når dette kan skje. Det påberopes videre usaklig forskjellsbehandling. I de saker hvor det er gitt odelsfrigjæring er det åpenbart helt andre forhold som gjelder enn i denne saken. I de saker hvor odelsfrigj øring er nektet, er det fordi faktum er av en annen karakter som ligner på faktum i denne sak, eller hvor enkelte av momentene i realiteten er mindre sterke enn i denne saken. Når odelsfrigjøring er gjennomført, er det i saker som har en helt annen karakter enn denne saken. Ankemotparten, Staten v/landbruks- og matdepartementet, har for lagu annsretten nedlagt slik påstand: "1. Anken forkastes. 2. Staten v/landbruks- og matdepartementet tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten." Som påstandsgrunnlag har advokat Arne-Martin H. Sørlie i hovedsak gjort gjeldende: Tingrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen. Så vidt ankemotparten forstår anken, bygger ankende parts ugyldighetspåstand prinsipalt på at det skal hefte feil ved et vedtak om å fradele bnr 26 fra bnr 5 (fradelingsvecitaket). Etter statens syn må gyldigheten av odelsfrigjøringsvedtaket vurderes ut fra de vurderingene og det faktum som er lagt til grunn i odelsfrigjøringsvedtaket. I odelsfrigjæringsvedtaket tas det uttrykkelig stilling til bygningsmassens tilstand som er ankende parts innvendig mot fradelingsvedtaket. Videre vurderer odelsfridøringsvedtaket eiendommen uavhengig av delingen også eventuelle momenter som kun berører bnr 26 vurderes. Størrelsen av et bruk har ingen betydning for spørsmålet om det kan tillegges som tilleggsjord. Det hefter ingen feil ved vedtaket eller ved saksbehandlingen. Interesseavveiningen i odelsloven 31 første ledd annet punktum er underlagt forvaltningens frie skjønn. Dette innebærer at domstolene ikke kan prøve subsumsjonen. Det er ikke omtvistet at vedtaket bygger på en korrekt lovanvendelse på dette punkt. Det foreligger ikke noe vedtalcspraksis som skulle tilsi at vedtaket i herværende sak representerer "usaklig forskjellsbehandling" ASD-GU LNAVD2

6 Lagmannsretten bemerker Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem, og at anken derfor må forkastes. Det er kun Vedtaket (Statens landbruksforvaltnings vedtak av 15. mai 2012) som er gjenstand for domstolsprøving. Formålet med odelsfrigjøring er å skape landbruksmessige hensiktsmessige enheter, se blant annet Rygg m.fl.: Odelsloven Kommentarutgave, 5. utgave, 2011, side 173. Et vedtak om odelsfrigjøring må følgelig skje på bakgrunn av et landbruksfaglig og landbrukspolitisk skjønn. Dette er fritt skjønn, og det kan ikke overprøves av domstolene. Det som derimot kan prøves er landbruksmyndighetenes generelle lovanvendelse, hvorvidt et korrekt faktum er lagt til grunn, om det er begått saksbehandlingsfeil samt hvorvidt det foreligger myndighetsmisbruk. Da Vedtaket ble fattet, hadde odelsloven 31 første ledd følgende ordlyd: "I den mon odelsrett vil kunne skiple ei eigedomstileigning som departementet har godkjent av di kjøparen bør få tilleggsjord, kan departementet fri slik jord for eldre odelsrett. Odelsfrigjering kan skje når det ikkje er tvil om at omsynet til odelsrettshavarane må vike av di eigedomstileigninga inneber ei god driftsmessig løysing." Bestemmelsen ble opphevet fra 1. januar 2014 uten at det har betydning for vår sak. Ankende part har gjort gjeldende at Vedtaket er ugyldig fordi vilkårene i bestemmelsens første punktum ikke var oppfylt. Det er anført at fradelingsvedtaket og konsesjonsvedtaket er beheftet med feil, og at det dermed ikke foreligger en slik godkjennelse som kreves etter loven. Videre er det anført at ikke tale om tilleggsjord, da man i realiteten overføtte hele gården. Lagmannsretten kan ikke se at noen av disse anførslene kan føre frem. Det følger av odelsloven 31 første ledd første punktum at departementet må ha "godkjent" ervervet fordi "kjøparen bør få tilleggsjord". Av forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp.nr. 75 ( ) på side 15, fremgår: "Departementet sitt forslag til ny 31 første punktum fører vidare heimelen i gjeldande 31 andre ledd til å odelsfrigjere jord som er gått over til ny eigar ved friviljug handel. Den nye føresegna knyt ikkje høvet til å odelsfrigjere til omgrepet "friviljug handel". Dette inneber inga realitetsendring. Meininga er at den nye føresegna skal dekke alle dei formene for kjøp som blei dekte av omgrepet "friviljug handel". Det skal såleis vere høve til å odelsfrigjere ved ordinære kjøp, kjøp i samband med tvangssal eller til dømes som følgje av eit konsesjons- eller delingsvilkår. Det må derimot nå som før krevjast at kjøpet er godkjent av di kjøparen bør få tilleggsjord, jf forslag til ny 31 første punktum Omgrepet "godkjent av di han bør få tilleggsjord" i gjeldande 31 andre ledd er ført vidare i 1Z 1 A CnCA nen A MA/1-10

7 forslapi til ny 31 første punktum og skal ha same innhald. Omgrepet skal fanme dei same situasjonane som nemnt i punkt 6.1." I punkt 6.1 (side 15) fremgår: "Kjøpet kan vere godkjent på ulikt vis. Det vil vere godkjent når jord staten har kjøpt etter reglane i jordlova eller ved forkjøp såkalla jordfondseigedomar blir selt vidare i samsvar med gjeldande reglar i jordlova. Kjøpet kan vidare vere godkjent ved at det er gitt konsesjon, eller i samband med at det er sett vilkår for deling eller fritak frå buplikt." I forarbeidene til odelsloven av 1974, NOU: 1972:22, på side 78 fremgår blant annet følgende om den aktuelle bestemmelsen: "Etter andre stykket i 29 skal det vere same høve til odelsfrigjering når ein eigedom går over ved friviljug avtale med den førre eigaren som når den vert [erverva] av det offentlege med heimel i jordlova Vilkåret er likevel at det skjer ei formell godkjenning av fylkeslandbruksstyret, som må stadfeste at kjøpet er kome i stand av di kjøparen treng tilleggsjord." Det er altså hvorvidt en kjøper, ut fra de formål jordloven og konsesjonsloven skal fremme, bør få tilleggsjord som er det sentrale skjønnstemaet, sml. JDLOV Det foreligger i dette tilfellet endelige vedtak om fradeling og konsesjon. Disse vedtakene kan ikke angripes. Den opprinnelige eiendommen gnr 34 bnr 5 ble delt i henhold til fradelingsvedtaket, og den består derfor av to bruksnummer; bnr 5 og 26. Konsesjon for overdragelsen av bnr 5 ble gitt ved konsesjonsvedtaket i I konsesjonsvedtaket er behovet for tilleggsjord vurdert under den bedømmelse som er foretatt i henhold til vurderingstemaet etter lovens 8, og i spørsmålet om behovet for tilleggsjord er bygningsmassen på bnr 26 verken av betydning eller tillagt vekt. Det krav som stilles etter odelsloven 31 første ledd første punktum til at en eiendomsoverdragelse må være "godkjent av di kjøparen bør få tilleggsjord" er etter lagmannsretten syn således oppfylt. Vedtaket bygger ikke på uriktig lovanvendelse eller uriktige faktiske forutsetninger med hensyn til hva som er avgjørende for godkjenningskravet. Når det gjelder spørsmålet om det kan være tale om tilleggsjord når bruket som frigjøres er større enn bruk som det skal tillegges eller når hele bruk overdras, skal bemerkes at det verken i forarbeidene eller rettspraksis forutsettes noen størrelsesbegrensninger med de hensyn til de bruk eller det jordbruksareal som er gjenstand for vurdering i en A4A2D-P,I II A/AVI-17

8 odelsfrigjøringssak. Rt , som ankende part har vist til, gjaldt anvendelsen av en annen bestemmelse i odelsloven enn i herværende sak. Høyesterett tok for øvrig heller ikke her stilling til hvorvidt det forelå noen størrelsesbegrensninger i begrepet "tilleggsjord" i den bestemmelsen som der var hjemmelsgrunnlag. Når det i forarbeidene ikke er konkrete holdepunkter for at lovgiver med "tilleggsjord" har ment at odelsfrigjøring skal være avskåret dersom det er tale om å legge et større bruk til et mindre eller når hele bruk skal inngå som tilleggsjord, kan størrelser på bruk ikke i seg selv være momenter som skal være avgjørende i den ene eller andre retning. Lagmannsretten kan derfor ikke se at Vedtaket bygger på noen uriktig lovforståelse med hensyn til hva som kan tillegges som tilleggsjord og denned danne grurmlag for odelsfrigjøring etter odelsloven 31 første ledd første punktum. I Vedtaket ble kun bnr 5 odelsfrigjort. Søknaden om odelsfrigjøring av bnr 26 ble avslått. Ankende part anfører nå at siden bnr 26 (hvor våningshus og driftsbygninger ligger) ikke kan odelfrigjøres, må dette medføre at heller ikke bnr 5 kan frigjøres siden begge brukene må vurderes samlet. Dette er det motsatte av det som ankende part hevdet overfor Statens landbruksforvaltning i korrespondansen etter at det forrige odelsfrigjøringsvedtaket var kjent ugyldig og nytt vedtak var under behandling. Ankende part gjorde da gjeldende at det ikke var rettslig grunnlag for å fremme, eller behandle søknad om odelsfrigjøring av hele eiendommen slik Statens landbruksforvaltning gjorde ved vedtaket av 14. desember Statens landbruksforvaltning har i Vedtaket kommentert virkningen av at odelsfrigjøring av bnr 26 avslås, og den betydning dette har for odelsløsning. På Vedtakets side 10 fjerde avsnitt sies det: "Avslaget vil, slik Statens landbruksforvaltning ser det, ikke ha noen konsekvens for saksbehandlingen i det følgende, ei heller utgjøre noen realitetsendring i forhold til tidligere behandlinger av odelsfrigjøringssøknaden. Årsaken til dette er at dersom Statens landbruksforvaltning i herværende behandling tar klagen til følge, må det legges til grunn at Roger Hartveit vil kunne løse både jordveien (bnr. 5) og tunparsellen (bnr. 26) fra Arne Mæstad Hartveit, for slik å bli sittende med den samlede eiendommen dersom løsningssøksmålet går igjennom. På den annen side: Dersom Arne Mæstad Hartveits søknad om odelsfrigjøring blir imøtekommet hva gjelder bnr. 5, legges det til grunn at tunparsellen som følge av dette ikke lenger er odelsjord, og følgelig heller ikke kan løses på odel, jf. odl. 22 og 23." Den betraktning som her legges til grunn med hensyn til den odelsrettslige virkningen av utfallet av odelsfrigjøringssaken for odelsløsningssaken, må etter lagmannsrettens syn være riktig. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at odelsloven 31 første ledd første punktum - R - I t.1411r4asi-l-p.1 II A/AVM

9 stenger for odelsfrigjøring av jordbruksarealene (her bnr 5) fordi odelsløsningssaken også omfatter bruket hvor eiendommene ligger, slik hevdet av ankende part. Når det så gjelder ankende parts anførsler om at Vedtaket bygger på uriktige faktiske forutsetninger ved at feilene som forårsaket opphevelse av vedtaket fra 2010 smitter over eller går igjen i Vedtaket, skal bemerkes at både fradelingsvedtaket og konsesjonsvedtaket er endelige slik at disse vedtakene kan ikke angripes. Hva gjelder opphevelsen av 2010 vedtaket, fremgår det av Nordhordland tingretts dom på side 9 annet avsnitt at "retten mener følgelig at klagevedtaket er basert på at bygningene på eiendommen er dårligere enn de er." Det er altså bygningsmassen det vises til. I Vedtaket har imidlertid Statens landbruksforvaltning tatt hensyn til vurderingen som ble gjort i tingrettsdommen og rapporten om eiendommens tilstand er lagt til grunn, se Vedtaket side 12 tredje avsnitt. Det fremgår her at "eiendommen på løsers hånd kan opprettholdes som eget bruk uten altfor store investeringer." Statens landbruksforvaltning har også vurdert hvorvidt eiendommen likevel burde opprettholdes som selvstendig bruk ved sin behandling av odelsfrigjøringssøknaden. Det fremgår av Vedtaket på side 12 siste avsnitt siste punktum følgende: "Statens landbruksforvaltning kan ikke se at det foreligger særlige hensyn som tilsier at odelseiendommen i herværende sak bør opprettholdes som selvstendig bruk. Eiendommens ressursgrunnlag i seg selv taler således ikke mot odelsfrigjøring". Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at Vedtaket bygger på noen uriktige faktiske forutsetninger om bygningsmassens tilstand, eller noen uriktige forutsetninger for om eiendommen burde bestå som selvstendig bruk eller ikke. Lagmannsretten er etter dette kommet til at Statens landbruksforvaltnings vurderinger av hvorvidt vilkårene for odelsfrigjøring etter odelsloven 31 første ledd første punktum er oppfylt er basert på en korrekt lovanvendelse og riktige faktiske forutsetninger De landbruksfaglige vurderingene etter odelsloven 31 første ledd første punktum, kan lagmannsretten ikke overprøve. Når det gjelder interesseavveiningen etter odelsloven 31 første ledd annet punktum, er det ikke omtvistet at Statens landbruksforvaltning har lagt en korrekt lovanvendelse til grunn Det vises til Vedtaket på side 11 annet avsnitt hvor det gis en redegjørelse for vurderingstemaene etter bestemmelsens annet punktum. Det fremgår her: "Gjennom forarbeidene (0t.prp. nr 44 ( ) og rettspraksis (blant annet Rt s. 743) har vurderingstemaet for odelsfrigjøring blitt nærmere konkretisert, og kan sammenfattes slik: Søknad om odelsfrigjøring kan innvilges når det ikke er tvil om at hensynet til odelsretthaverne må vike fordi det gjennom salget oppnås en god ASD-GULNAVD2

10 driftsmessig løsning. Saken må avgjøres etter en skjønnsmessig avveinine av hensynet til odelsretten som rettsinstitutt og den enkelte odelsløsers tilknytning til og interesse i å løse eiendommen på odel mot den rasjonaliseringsgevinst som blir oppnådd ved at eiendommen odelsfrigjøres." Ankende part anfører at den konkrete rettsanvendelsen kan prøves av domstolene. Dette kan ikke føre frem. Odelsloven 31 første ledd annet punktum gir anvisning på en konkret skjønnsmessig avveining, hvor landbruksfaglige og landbrukspolitiske vurderinger står sentralt. I slike tilfeller kan domstolene ikke prøve annet den generelle lovforståelsen, ikke den konkrete rettanvendelsen i form av det hensiktsmessighetsskjønnet som forvaltningen skal foreta. Det vises til Rt avsnitt 41. Rt på side 1063 og LE Tingrettens dom bygger på denne forståelsen av prøvingsadgangen. Lagmannsretten kan ikke se at det hefter noen feil ved tingrettens vurdering av hvorvidt Vedtaket bygger på et riktig skjønnstema eller hvorvidt Vedtaket bygger på utenforliggende hensyn. Siden lagmannsretten er enig i tingrettens vurdering både i begrunnelsen og resultatet, vises derfor til tingrettens domsgrunner inntatt i dommen på side 10 og 11 første avsnitt, jf. tvisteloven 19-6 femte ledd siste punktum. For oversiktens skyld siters følgende fra tingrettens dom: "I vedtaket heter det følgende på side 13: " Hovedbruket til Arne Mæstad Hartveit ligger med grense til odelseiendommen. Jordveien på de to eiendommene ligger godt samlet. Etter Statens landbruksforvaltnings skjenn innebærer salget til Mæstad Hartveit en tilnærmet optimal drifts- og arronderingsmessig løsning. Det er heller ikke tvil om at Mæstad Hartveit har behov for tilleggsjord, videre slik at Mcestad Hartveit har landbruk som heltidsbeskjeftigelse. Avslutningsvis i vedtaket heter det : "Etter en samlet vurdering har Statens Landbruksforvaltning kommet til at klagen ikke tas til følge. Selv om det må legges vekt på hensynet til odelsretten som rettsinstitutt, skjer det en svært god rasjonalisering ved salget til Arne Mæstad Hartveit. Statens landbruksforvaltning er ikke i tvil om at hensynet til odelsrettshaverne i denne saken må vike fordi ervervet innebærer en god driftsmessig løsning. I vedtaket har SLF videre på side 11 vurdert saksøkers odelsløserens tilknytning til eiendommen Det er lagt til gunn at den er sterk. SLF har videre tatt i betraktning og vurdert saksøkers forventning om å få overta eiendommen. På side 12 har SLF n 4 DlACrtGAACrl A/A\H"V")

11 vurdert betydningen av at saksøker ikke eier landbmkseiendom fra før. SLF har også vurdert synspunkter fra øvrige odelsberettigede. På side 13 er det lagt til grunn og vurdert at saksøker vil bosette seg på eiendommen dersom han får løst den. Videre er det lagt vekt på hovedbruket til erververs korte avstand til odelseiendommen det er tale om en naboeiendom. SLF har også vurdert de lokale myndighetenes syn på odelsfrigjøring. Av ovemevnte sitat fremgår at SLF også har vurdert og vektlagt hensynet til odelsretten som rettsinstitutt. Etter rettens oppfatning er det således i vedtaket lagt til grunn riktig skjønnstema. SLF har foretatt en interesseavveining hvor samtlige momenter som er vurdert er relevant i henhold til lovgrunnlaget Den vektingen SLF har foretatt av de ulike momentene faller som nevnt utenfor det retten kan prøve Anførselen om at det er tatt utenforliggende hensyn ved avgjørelsen er ikke nærmere begrunnet eller underbygget fra saksøker, og det finnes etter rettens oppfatning ingen holdepunkter for at det skal være tatt slike hensyn ved SLFs vedtak. At SLF ikke har vurdert betydningen av uenigheten mellom saksøker ott Mæstad Hartveit for så vidt gjelder spørsmålet om Mæstad Hartveit driver optimalt gårdsbruk, innebærer ikke at SLF har oversett et pliktig hensyn." Når det gjelder anførselen om saksbehandlingsfeil, kan denne etter lagmannsrettens syn heller ikke føre frem. Også på dette punkt kan lagmannsretten slutte seg til tingrettens vurdering. På dommen side 11 annet avsnitt uttaler tingretten følgende om saksbehandlingen: "Etter rettens oppfatning har saken vært særs omfattende utredet. Retten vil vise til saksbehandlingen som det er redegjort for innledningsvis i denne dommen. De overnevnte momentene som er tatt i betraktning i SLFs vedtak underbygger at saken har vært meget godt opplyst da vedtaket ble truffet, og i samsvar med de krav forvaltningsloven 17 oppstiller. Vedtakets begrunnelse er videre i samsvar med forvaltningsloven 25. Vedtaket må anses som et ordinært odelsfrigjøringsvedtak, og det kan her ikke bli tale skjerpet begrunnelsesplikt slik som eksempelvis Rt , hvor et forkjøpsrettvedtak etter jordloven grep inn en jordbrukers eksistensgrunnlag som derfor ville miste sin levevei i jordbruket, jfr også Rt , på side 1063." Lagmannsretten kan heller ikke se at anførselen om usaklig forskjellsbehandling kan føre frem. Staten har vist til praksisnotat med vedlegg fra 22. november 2002 om odelsfrigjøring. Ankende part har på sin side vist til andre klagevedtak om odelsfrigjøring. Slik lagmannsretten vurderer det, kan det her ikke anses for å ha blitt etablert en slik entydig praksis at det kan være tale om usaklig forskjellsbehandling, jf. også Rt avsnitt ASD-GULNAVD2

12 Lagmannsretten er etter dette kommet til at Vedtaket er gyldig og at anken derfor må forkastes. Ankemotparten har vunnet saken fullt ut. Ankemotparten skal i tråd med hovedregelen i tvisteloven 20-2 mmet ledd, jf. første ledd tilkjennes sakskostnader. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse er ikke bestridt. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom. og det er ikke grunnlag for å vurdere fritak for sakskostnader etter tvisteloven 20-2 tredje ledd. Ankemotparten har for lagmannsretten fremlaut sakskostnadsoppgave på kroner, hvorav 7863 kroner er utlegg. Det er ikke innkommet innvendinger til sakskostnadsoppgaven, og denne legges til grunn. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen til dette er reisefran ær og stort arbeidspress. Partenes prosessfullmektiger ble orientert om at domsavsigelsen ville bli forsinket. Dommen er enstemmia DOMSSLUTNING 1. Anken forkastes. Roger Hartveit dømmes til å betale Staten v/landbruks- og matdepartementets sakskostnader for lagmannsretten med sektientusenfemhundredeogtretten kroner innen 2 to uker fra dommens forkynnelse. Kai Ove Roseth Havard Romarheim Per Magne Isaksen Dokument i samsvar med undertegnet original. Linda M. Moen keet..) ASD-GULNAVD2