Midlands Children Hope Project

Midlands Children Hope Project skap en bedre verden - ett barn av gangen

Zimbabwe ligger i det sørlige Afrika, og grenser til Sør-Afrika, Zambia, Botswana, Mosambique og Namibia. I løpet av et par tiår har Zimbabwe gått fra å være et foregangsland på det afrikanske kontinentet, til å bli et land med stor politisk uro, ustabil økonomi og stor sosial nød. Den vanskelige situasjonen i landet har rammet de mest sårbare i samfunnet hardest, nemlig barna. Enda vanskeligere ble det for barna da landet ble rammet av HIV/AIDS epidemien, som gjorde at hele en av fire barn i dag er foreldreløse. Dette har gjort at en i dag finner mange gatebarn i Zimbabwe. Guttene blir ofte brukt av politiet til å utføre handlinger politiet ikke selv vil gjøre, mens man ser lite til jentene da de ofte eies av ulovlige gruvearbeidere. For å gjøre det hele verre er det i følge zimbabwisk lov ulovlig å være gatebarn i Zimbabwe.

Midlands Children Hope Project Arbeider for en god og bærekraftig fremtid for gatebarna i Zimbabwes tredje største by, Gweru. www.hopeproject.no info@hopeproject.no

Alle våre sponsorer får sitt eget navn på veggen på barnehjemmet.

Oppstarten av prosjektet Høsten 2011 dro Anita Svendheim og Thomas Nordberg til Zimbabwe for første gang for å arbeide som frivllige. Anita var på leit etter nye inntrykk og opplevelser etter tre år på videregående skole i Suldal, mens Thomas hadde tatt seg et par uker fri fra brann- og redningsetaten i Oslo. Turen til Zimbabwe ble minnerik for dem begge. Mange av deres forventninger om sult, elendighet og fattigdom ble innfridd, men de så også mange aspekter ved landet som ikke kommer frem i media. I Zimbabwe ble de møtt av varme og imøtekommende mennesker hvor enn de dro, de møtte en glede og takknemlighet de ikke før hadde sett og ble sittende igjen med en rekke opplevelser de aldri ville vært foruten. Som frivillig fikk de besøke flere barnehager, skoler og helseklinikker, men det var spesielt ett sted som utmerket seg. I et lite murhus i Gwerus største township, Mkoba, bodde 17 gutter fordelt på fire soverom og 14 senger. Alle barna hadde tidligere bodd på gata, og opplevd mer enn noe barn noensinne skal måtte oppleve. Likevel var ikke barnehjemmet et trist og vondt sted å være. Her var det fullt av liv og røre fra morgen til kveld, og barna som bodde her var fulle av glede, livslyst og håp for fremtiden. På barnehjemmet arbeidet seks Zimbabwere uten lønn hver eneste dag for å ta vare på gatebarna som bodde her. I tillegg til å drive et barnehjem, hadde de også et dagsenter. På dagsenteret får gatebarna sitt eneste daglige måltid og de får muligheten til å vaske seg og slappe av. Barna sovner ofte så snart de kommer innenfor porten fordi de endelig kan føle seg trygge. Hver eneste dag var likevel en kamp for å få endene til å møtes. På barnehjemmet hadde ikke barna madrasser i sengene, veggene var møkkete og barna ble til stadighet sendt hjem fra skolen da det ikke fantes penger til å dekke skolepengene som stadig ble dyrere. Da tiden var kommet for at Anita og Thomas skulle reise tilbake til Norge innså de at de ikke kunne reise hjem og glemme alt om de modige og flotte barna de hadde møtt. De hadde selv fått erfare hvor lite som skulle til for å bidra til å bedre livssituasjonen til disse barna, og de bestemte seg derfor for å starte opp en organisasjon når de kom hjem til Norge for å støtte grunnutdanningen til barna ved barnehjemmet. Tre måneder senere var organisasjonen Midlands Children Hope Project en realitet.

Organisasjonen og vårt arbeid Den 16. februar 2012 ble Midlands Children Hope Project registrert som en veldedig forening i Brønnøysundregistrene. Sammen med 15 sponsorer sørget Thomas og Anita for at det ble sendt ned penger til å dekke skolegangen til de 17 barna på barnehjemmet hvert trimester. Mye har skjedd siden den gang. I dag består Midlands Children Hope Project av et styre på fem personer, etter at Lene Tollefsen Rodegård, Hildegunn Brekke og Emilie Kristine Christoffersen ble med på laget. På lik linje med Thomas og Anita hadde også de sitt første møte med barna som frivillige, og inntrykkene og opplevelsene de satt igjen med resulterte i et stort engasjement for å hjelpe dem. I takt med at styret har blitt større, har også organisasjonens oppgaver utvidet seg. I dag har organisasjonen et sponsorprogram der enkeltpersoner på hele tre kontinenter donerer en valgfri fast sum i måneden til prosjektet. 100% av midlene som kommer inn gjennom denne sponsorordningen går uavkortet til prosjektet i Zimbabwe. I tillegg setter organisasjonen, i samarbeid med ulike samarbeidspartnere, opp en rekke inntektsgivende arrangementer og kampanjer gjennom året, deriblant vaffelsalg, førstehjelpskurs og julekampanje. Det største arrangementet er Nesbyen Gir Tilbake hvor organisasjonen hvert år inviterer kjente og ukjente til markedsdag, andeløp og konsert i Nesbyen i Buskerud. Skolegangen til barna er i dag, som i 2012, hovedprioriteten til organisasjonen. Vi mener at den kunnskapen, motivasjonen og mulighetene barna får på skolebenken vil gi dem best mulige forutsetninger for å skape en god fremtid for seg selv, spesielt i et land med over 90% arbeidsledighet. I tillegg er det viktig at gatebarna, som lenge har levd utenfor samfunnet, igjen kan føle seg som en del av lokalbefolkningen og føle at de også mestrer noe. Organisasjonens vekst har også ført til at vi i dag også har muligheten til å prioritere andre ting i tillegg til skolepenger. I dag dekker derfor organisasjonen også barnas medisinske utgifter for å unngå at de må gå med plager i lang tid før de får hjelp. Den viktigste utviklingen har imidlertid vært at Midlands Children Hope Project og barnehjemmet i 2014 gikk til innkjøp av en egen tomt i townshipen Mkoba. Her vil vi bygge et nytt, bærekraftig barnehjem til gatebarna med fasiliteter til å rehabilitere barn med flere år på gata bak seg. I tillegg vil vi få kapasitet til å ta inn flere barn som trenger hjelp og vi vil få et større areal til å sette opp egne inntektsgivende prosjekter slik at barnehjemmet i fremtiden kan stå på egne ben.

Kortspill på dagsenteret sammen med de frivillige.

Gatebarnas historier Gatebarna har opplevd mer smerte og fortvilelse enn et ungt barn noensinne skal måtte trenge å takle. På barnehjemmet får de muligheten til å starte på nytt, med de utfordringene og mulighetene det medfører. Her deler de sine historier. Wilson (17) Jeg heter Wilson, og er 17 år gammel. For tiden går jeg på videregående. Første gangen jeg kom til barnehjemmet var jeg en liten gutt. Nå har jeg blitt voksen. Å leve og bo på gaten førte med seg utallige utfordringer. Ofte kunne jeg gå en hel dag uten å spise, andre dager kunne jeg finne mat. De større guttene mobbet meg og startet å slåss med meg for å få den maten jeg da hadde funnet. På vinteren var det verst å bo på gaten. Jeg hadde ingen varme klær, ingen tepper, og heller ingen ly for natten. Før foreldrene mine døde var livet mye lettere. Vi bodde landlig til, men det var mye bedre enn å leve på gaten. Grunnen til at jeg måtte dra hjemmefra var fordi ingen kunne ta seg av meg, og jeg måtte derfor slutte på skolen, mens nabobarna fortsatt gikk på skolen. Jeg møtte lederen av barnehjemmet i Gwerus gater første gang i 2006. Han snakket med meg, og bestemte at jeg fikk flytte inn på barnehjemmet. Her fikk jeg begynne på skolen, jeg fikk næringsrik mat hver dag og endelig hadde jeg menneskener rundt meg som var fulle av kjærlighet og omsorg. Jeg føler meg trygg på barnehjemmet, og vil takke alle som hjelper oss til å kunne bo her.

Luis (16) Mitt navn er Luis, og jeg er en 16 år gammel gutt. Da mamma døde bodde jeg hos bestemor. Likevel kom pappa og tok meg med til Harare. Her bodde også stemoren min. Stemoren min var slem mot meg. Min yngre søster og bror døde på grunn av uaktsomhet og tortur fra stemoren min. Jeg gikk på skolen, og etter skoletid måtte jeg gå og selge kokte egg på markedet. Denne virksomheten gikk ikke bra, og pappa og hans kone la skylden på meg for det. Pappa forandret seg, og begynte også å hate meg han også. På grunn av grusomheten hjemme bestemte jeg meg for å rømme. Livet på gaten var tøft, men likevel bedre enn å bo hjemme hos pappa og stemoren min. Jeg ble boende på gatene i Harare før jeg kom til Gweru. Her møtte jeg to av de ansatte ved barnehjemmet som tilbudte meg å flytte inn der. På Midlands Children Hope Centre går jeg på skolen, og jeg går nå på første året på videregående. Neste år begynner jeg i andre klasse. Når jeg blir stor vil jeg bli doktor. Jeg vil gjerne takke alle de ansatte på MCHC for at de tar vare på gatebarna og barnehjemsbarna. Edmore (14) Jeg bodde på gaten i tre måneder, og livet var veldig vanskelig og tøft. Maten jeg spiste var ofte råttent brød og Sadza. Livet var ikke lett fordi jeg fant mat fra søplekasser som jeg spiste. Andre gutter likte å mobbe meg. Tre måneder på gaten var et helvete for meg. Jeg rømte hjemmefra når moren min døde. Jeg kjenner ikke faren min. Tante var veldig røff, hensynsløs og ukjærlig. Hun slo meg og nektet meg å gå på skolen, mens hennes egne barn fikk gå. Jeg var som en slave i hennes hjem. Bestemor forsvarte meg når tantes misbruk ble for mye. Da bestemor døde jaget tante meg vekk. Hun sa jeg var en byrde for henne og at jeg måtte dra og finne faren min sine slektninger, som jeg aldri engang hadde møtt. Jeg haiket til Gweru, der jeg møtte lederen av dagsenteret. Han gav meg et tak over hodet. På barnehjemmet får jeg gå på skolen, og jeg går nå i 6 klasse. Jeg får spise god mat.

Dagsenteret i Gweru er åpent alle ukedager. Her får mange av gatebarna deres eneste daglige måltid.

Wilson er en av guttene som har bodd lengst på barnehjemmet. Takket være vårt sponsorprogram gikk han ut av ungdomsskolen med strålende karakterer.

Utviklingen: hvor er vi i dag? Siden 2012 har organisasjonen vokst til å bli større enn det noen av oss noensinne hadde turt å drømme om. I løpet av denne tiden har vi hatt mange oppturer og nedturer. Her er noen av høydepunktene: - Takket være våre sponsorer har vi dekket skolegangen til samtlige barnehjemsbarn før inngangen til hvert eneste skoletrimester siden oppstarten. Dette har ført til større stabilitet og trygghet for barna, som stadig gjør det bedre på skolen. - Siden 2012 har vi støttet opp om en rekke inntektgivende prosjekter. Vi har blant annet bidratt til oppstarten av et kyllingprosjekt og en grønnsakshage på en tomt i Antelope Park. - Organisasjonen har bidratt til å forbedre levestandarden ved barnehjemmet betraktelig over de siste årene. Vi har også dekket husleien til barnehjemmet de gangene de ikke har klart dette selv. - I mars 2015 ble organisasjonen invitert til å snakke på Nobels Fredsprisforum i Minneapolis. Her presenterte vi arbeidet vårt blant store personligheter som Gro Harlem Brundtland og Jimmy Carter. - I mai 2015 lanserte vi vår #MayWave kampanje for å samle de siste 100,000 kronene vi trengte for å få på plass det første barnehjemmet. På litt under en måned klarte vi å nå målet. Blant bidragsyterne var selveste Bono.

Anita og Lene på Nobels Fredsprisforum.

Organisasjonens mål: Mkoba Hope Centre Dagens barnehjem er et godt sted å være for gatebarna. Her får de tak over hodet, daglige måltider, muligheten til å gå på skole og de har voksne som bryr seg om dem og tar vare på dem. Likevel gir barnehjemmet, som i utgangspunktet er en enebolig, barna og de ansatte mange utfordringer. I dag er de 30 barn som deler på 14 senger, noe som gjør at barna ofte må sove på tur. Barnehjemmet har verken spisebord eller oppholdsrom. Barna må derfor spise sittende rundt omkring ute. Leksene gjøres også ute da det ikke finnes lys inne. Barna må derfor spise sittende rundt omkring, og leksene gjøres ute fordi det ikke finnes lys inne. Utearealet er såpass lite at de heller ikke har noe sted å leke eller slappe av etter en lang skoledag. Plassmangelen gjør også at det kun er mulig å ta inn gutter, noe som gjør at gatejentene ikke har en mulighet til å komme seg vekk fra et liv på gata. På bakgrunn av situasjonen på dagens barnehjem bestemte organisasjonen og barnehjemmet seg for at det var nødvendig å bygge et nytt hjem til barna. I 2014 gikk vi derfor til innkjøp av en 5000 m2 tomt rett i utkanten av townshipen Mkoba. Her skal vi sammen bygge opp et nytt barnehjem med plass til 60 barn, både gutter og jenter. I tillegg ønsker vi å bygge et samfunnssenter med klasserom og workshops, som tilbyr støtte og opplæring i basiskunnskaper innenfor blant annet helse, ernæring og entreprenørskap til både barna og lokalsamfunnet. Det langsiktige målet for det nye barnehjemmet er at det skal bli bærekraftig og selvdrevent. Vi ønsker at de skal utvikle sine egne prosjekter, slik at de i fremtiden skal klare å stå på egne ben. Midlands Children Hope Project har derfor et mål om å kunne trekke oss ut i 2025, ti år etter at byggingen ble påbegynt.

Barnehjemmet På den nye tomten skal vi bygge totalt seks hus for barna. Etter zimbabwisk lov skal barnehjem bygges som et familiehus, med maksimalt ti barn per hus. Det totale antall barn vil derfor bli 60, hvorav det er 20 jenter og 40 gutter. Alle husene vil ha eget bad, stue og kjøkken, og to og to barn vil dele rom. Barna på barnehjemmet vil også få hver sin lille grønnsakshage på tomten. Her er de selv ansvarlige for å dyrke grønnsaker som de selger på det lokale markedet. Pengene de tjener på dette vil settes inn på deres personlige konto, som vil brukes som startkapital når de er myndige og skal flytte ut av barnehjemmet for å starte for seg selv. Klasserom og verksted I et land med over 90% arbeidsledighet er det å få seg en jobb nesten vanskeligere enn å vinne i lotto. Det er derfor viktig at vi lærer opp barna til å klare seg selv, også dersom de ikke får seg fast jobb. Vi ønsker å tilegne dem grunnleggende kunnskap innenfor blant annet helse, ernæring, hygiene, jordbruk, økonomi og entreprenørskap fordi dette er viktig for å være bedre rustet til voksenlivet. Dette skal de få fra kvalifiserte og dyktige fagfolk i våre klasserom og verksted på det nye barnehjemmet. Lokalsamfunnet vil også kunne benytte seg av dette tilbudet. Denne vil gjøre at barnehjemmet blir en del av det større samfunnet i townshipen slik at gatebarna vil bli kvitt stempelet de har fått etter et langt liv på gata, i tillegg til at kunnskapsnivået i hele området blir styrket ved at vi lærer av hverandre. Gjestehus På tomten vil det bli satt opp et gjestehus. Dette er tiltenkt fagpersoner og andre som ønsker å bidra til arbeidet på barnehjemmet og samfunnssenteret. Også sponsorer og andre besøkende er velkomne til å booke seg inn her. Gjestehuset vil fungere som en inntektskilde for barnehjemmet og vil derfor bidra til å gjøre det bærekraftig. Administrasjonsbygg Det vil bli satt opp et administrasjonsbygg på tomten med møtelokaler og kontorer for de ansatte. Dette vil gjøre at planleggingen og driften av barnehjemmet og samfunnssenteret vil skje på best mulig måte.

Flerbruksbane På nabotomten til det nye barnehjemmet ønsker vi å sette opp en flerbruksbane som kan brukes av barnehjemsbarna og resten av lokalsamfunnet. Her ønsker vi blant annet å arrangere treninger for fotballag og fotballklubber, samt invitere de lokale til fotballturneringer. Drømmen er å stille med eget lag på Norway Cup. Vedlikehold- og verkmesterbolig Etter zimbabwisk lov må alle barnehjem ha en bolig for vaktmesteren ( caretaker s house ). Dette vil derfor få plass på tomten ved siden av barnehjemsbyggene. Bærekraft Alt arbeid med Mkoba Hope Centre skjer med den hensikt at vi ønsker at barnehjemmet og samfunnssenteret i fremtiden skal være selvdrevet og uavhengig av ekstern økonomisk støtte. På en annen tomt utenfor Antelope Park ( AP- tomten ) har vi sammen med barnehjemmet satt opp en grønnsakshage og et kyllingprosjekt som er i stadig utvikling. På vår egen tomt i Mkoba vil vi i tillegg sette opp ulike prosjekter, som blant annet planting av diverse frukttrær, utleie av rom i gjestehuset og salg av vann for å sikre en stabil inntektskilde. Vann Få andre steder i verden er vann så dyrebart som på det afrikanske kontinentet. Townshipen Mkoba er dessverre intet unntak, snarere tvert imot. Her kan folk være uten tilgang på vann i flere dager og uker av gangen. For å sikre at barnehjemmet alltid har tilgang på rent vann ønsker vi å bore etter vann på tomten vår. Jobben med å søke etter vann er allerede gjort, slik at vi trygt kan bygge opp husene uten å være redde for å bygge over en vannkilde. Fornybar energi For å gjøre barnehjemmet bærekraftig har vi valgt å tenke alternativt i møte med de ulike utfordringene de står ovenfor i hverdagen. En av de største utfordringene til barnehjemmet i dag er at strømtilførselen i townshipen er veldig ustabil, noe som gjør at de som regel har flere dager uten strøm enn med strøm i løpet av uke. Dette skaper utfordringer når man skal lage mat til så mange barn. Vi arbeider derfor for å bruke solenergi på det nye barnehjemmet og samfunnssenteret, både til strøm og matlaging. Dette vil ikke bare gjøre at barna får mer stabilitet, men også at barnehjemmet har et miljøvennlig og tilnærmet vedlikeholdsfritt alternativ til det lokale strømnettet.

Dagens barnehjem er et viktig knytepunkt for gatebarna som ønsker seg videre i livet. Likevel er standarden ikke god nok, og de lider av plassmangel.

Vi i organisasjonen kjenner barna på barnehjemmet personlig. Ruthie har alltid vært en liten skøyer.

Verdidokument med særlig vekt på bærekraftig arbeid Gjennom vårt arbeid i Zimbabwe ønsker Midlands Children Hope Project å fremme følgende verdier: - Bærekraftighet. Alt arbeid organisasjonen foretar seg skal ta utgangspunkt i at barnehjemmet i fremtiden skal kunne drives uavhengig av støtte fra internasjonale donorer. - Enkeltindividet. Vi ser på barna på barnehjemmet som vår egen familie, og vi kjenner hver enkelt av dem personlig. Barna er derfor vårt utgangspunkt og fokus når vi tar vurderinger og beslutninger for vårt videre arbeid. - Toveis kommunikasjon. Enkeltpersoner med lidenskap og engasjement for gatebarna i Gweru danner grunnmuren for organisasjonen og vårt arbeid. God kommunikasjon mellom barnehjemmet og våre sponsorer står derfor som en av våre hovedpilarer. - Det store bildet. Gjennom vårt arbeid skal organisasjonen videreformidle den faktiske situasjonen ved barnehjemmet og i Gweru slik vi opplever den. Vi skal vise våre sponsorer og støttespillere hele bildet, ved å dele den upolerte og ekte sanneheten, som innebærer både de gode og de vonde historiene. - Fleksibilitet. Organisasjonen arbeider ikke etter en standardisert mal for veldedighetsarbeid, men tar sine beslutninger med utgangspunkt i hver enkelt situasjon som oppstår. Dette er fordi vi mener enhver situasjon og prosjekt er unikt og den eneste måten å drive veldedighetsarbeid på er å ta utgangspunkt i de behovene som finnes lokalt.

Kortfattet CV for styremedlemmene Styreleder Thomas Nordberg, f. 1979, Oslo. Grunnlegger og styreleder for MCHP. Bachelor i turisme og relasjonsledelse, Markedshøyskolen, Oslo. Spesialkurs i Coaching, BI Oslo. Jobbet som guide i Frankrike, Hellas og Spania. Jobber i dag som Brannkonstabel i OBRE. Instruktør for Røde Kors. Daglig leder Anita Svendheim, f. 1992, Suldal. Grunnlegger og daglig leder for MCHP. Bachelor i politikk og internasjonale relasjoner ved Royal Holloway i England med hovedfag i Afrikapolitikk og internettpolitikk. Skribent/vagabond/medlem av ulike styre og råd. Mottatt kulturpris i hjemkommunen. Arbeider for tiden i Thailand. Styremedlem Lene Tollefsen Rodegård, f. 1989, Nesbyen. Prosjektkoordinator og styremedlem i MCHP. Naturforvaltningskompetanse fra Tomb vgs, Råde. Bachelor i sykepleie fra høgskolen i Østfold, Fredrikstad. Videreutdanning i rehabilitering av eldre ved Lovisenberg Diakonale Høgskole, Oslo. Internasjonalt sosialt arbeid ved Gateway College, Cape Town. Mannskap i Sivilforsvaret. Medlem av ulike styrer. Tar for tiden en bachelor i Afrikastudier ved NTNU, Trondheim. Styremedlem Hildegunn Brekke, f. 1981, Meråker. Sponsoransvarlig i MCHP. Jobber som lærer ved Meråker skole, Nord Trøndelag. Har jobbet et halvt år i Antelope Park, Zimbabwe (2013). Styremedlem Emilie Kristine Christoffersen, f. 1993, Tønsberg. Studerer til å bli siviløkonom på Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder, med et utvekslingsopphold i Sør-Korea. Sittet i styret i studentforeningen, og ellers engasjert med ulike verv.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt www.hopeproject.no info@hopeproject.no