Barn og Pacemaker
Pasientinformasjon Denne informasjonen handler om pacemakerbehandling og hvordan den kan opprettholde en av de viktigste funksjonene i kroppen, en tilstrekkelig hjerterytme. I øyeblikket er du kanskje bekymret fordi barnet ditt trenger pacemaker. Siden 1958, da den første pacemakeren ble lagt inn, har flere millioner mennesker fått fordelen av denne livgivende oppfinnelsen. Takket være pacemakeren lever mange mennesker med unormalt langsom hjerterytme et normalt aktivt liv. Pacemakere er forbedret mye siden introduksjonen på slutten av `50 tallet. Dagens pacemakere er mindre og lettere enn tidligere. De er meget driftsikre, og stimulerer hjertet slik at det pumper med normal hastighet i mange år. Pacemakere som øker hjertefrekvensen ved fysiske anstrengelser har åpnet for betydelige forbedringer med hensyn til livskvalitet. Barnet får økt toleranse for fysisk aktivitet og kan ha et aktivt liv.
Denne informasjonen er skrevet for å svare på en del spørsmål om pacemakere og hvordan hjertet fungerer. Dersom du skulle ha andre spørsmål kan du ta det opp med barnets hjertelege. Hvordan fungerer et normalt hjerte? Hjertet er en muskel som gjør et stort arbeid. Det pumper mange liter blod hver dag for å forsyne kroppens celler med oksygen og næringsstoffer. Hvert av hjertets fire kammer har en bestemt funksjon. Høyre forkammer mottar blod som har sirkulert i kroppen, og høyre hjertekammer pumper det videre til lungene. Her blir karbondioksyd avgitt og oksygen tatt opp. Det oksygenrike blodet returneres så til venstre forkammer, og deretter til venstre hjertekammer. Herfra pumpes blodet ut til kroppen. Hjertet har en naturlig pacemaker (sinusknuten), som består av en gruppe hjerteceller lokalisert til den øvre veggen i høyre forkammer. Denne naturlige pacemakeren bestemmer hvor fort hjertet skal slå ved å sende ut
Hva kan gå galt? elektriske impulser. Impulsene får først forkamrene til å trekke seg sammen. Deretter går impulsene gjennom et lednings system som forbinder forkammer og hjertekammer, og som bremser impulshastigheten, slik at forkamrene skal bli ferdige før hjertekamrene trekker seg sammen. Disse koordinerte sammentrekningene pumper blodet videre til lungene og ut i kroppen. Hos et nyfødt barn slår hjertet ca. 140 ganger pr. min., hos større barn og voksne ca, 70 ganger pr. min i hvile. Noen ganger fungerer ikke hjertets naturlige pacemaker ( syk sinusknute ), den kan sende ut de elektriske signalene for langsomt eller ta pauser. Dette kan skyldes sykdom i sinusknuten eller som ledd i annen hjertesykdom. Sinusknuten kan også skades helt eller delvis i forbindelse med hjerteopera sjoner. I andre tilfeller blir signalene hindret i å nå hjertekamrene. Årsaken til dette
er at impulsene blokkeres langs ledningsveien. Dette kan sammenlignes med et brudd på et vanlig lednings system. Denne situasjonen kalles hjerteblokk, og fører til at hjertet slår for langsomt, eventuelt ujevnt, eller med kortere eller lengre pauser. En slik situasjon kan være medfødt, eller kan komme i forløpet av enkelte medfødte hjertefeil eller som komplikasjon til hjerteoperasjoner. Hjerteblokk kan føre til svimmelhet og besvimelse fordi hjernen ikke får nok blod. Fysisk aktivitet gir raskt tungpust og barnet er generelt slapp. Hvordan fungerer pacemakeren? Et pacemakersystem består av to deler, kannen, selve pacemakeren og en eller to ledninger, elektroder. Pacemakeren fungerer som en liten datamaskin kombinert med et batteri. Systemet sender elektriske impulser til hjertet slik at hjerterytmen normaliseres. Impulsene når hjertet via en ledning
slag. PACEMAKER LEDNING TIL FORKAMMER LEDNING TIL HJERTEKAMMER som har en liten metallelektrode på enden. Denne festes ved at den skrus inn i hjertemuskelen eller hektes fast i muskelbroer inne i hjertet.. Pacemaker-impulsene får hjerte muskelen til å trekke seg sammen. Pacemakeren registrerer den elektriske egenaktiviteten i hjertet ved hvert eneste hjerte Når hjertet slår normalt, er pacemakeren bare tilskuer. Går hjertet for langsomt - under en inn stilt grense - merker pacemakeren dette umiddelbart og begynner å stimu lere hjertet. Pacemakerene er programmerbare. Med en programmerer (en datamaskin med radioforbindelse til pacemakeren ) kan legen når som helst forandre pacemakerinnstillingene fra utsiden av kroppen. På den måten kan den justereres slik at den passer barnets behov
Operasjonen Implantasjon av pacemaker Det finnes mange forskjellige typer pacemakere å velge mellom. Hvilken type som velges er bl.a. avhengig av hvor i hjertet feilen sitter. Noen pacemakere krever to ledninger, en som kan stimulere høyre forkammer og en som stimulerer høyre hjertekammer. Andre ganger trengs bare en ledning for stimulering av enten forkammer eller hjertekammer. Innleggelse av pacemaker hos barn skjer i narkose, hos voksne i lokalbedøvelse. Hos små barn festes ledningene vanligvis på hjertets overflate, epicardialt. Hos voksne (og større barn) føres ledningen(e) inn gjennom den store hulvenen under kravebenet og via den store hulvenen til hjertekammeret og/eller forkammeret.
Noen ganger legges pacemakerledningene inn samtidig med annen hjertekirurgi. Når ledningene er i riktig posisjon, ligger elektroden(e) festet til veggen i hjertekammeret eller forkammeret. Posisjonen blir kontrollert med elektriske målinger og røntgengjennom lysning. Pacemakeren (kannen) blir hos små barn vanligvis plassert under huden på magen. Hos store barn/voksne under huden øverst på venstre side (evt. på høyre side), noen cm under kravebenet. Implantasjon av pacemakere hos barn skjer vanligvis ved Rikshospitalet i Oslo. Å leve med pacemaker Etter at pacemakeren er implantert, vil man vanligvis kunne være ute av sengen senere samme dag. Operasjon ssåret vil kunne være litt ubehagelig mens det leges, men sårheten forsvinner raskt. Når såret er grodd vil barnet igjen kunne gjenoppta vanlig aktivitet.
Små barn med pacemakeren på magen vil ofte protestere mot å ligge på magen. Trenger de å trene i mageleie kan det hjelpe å legge en pute mellom magen og underlaget. Litt om elektrisk utstyr Behandlende lege og annet helsepersonell må alltid informeres om at barnet har pacemaker, slik at de kan ta sine forholdsregler ved bruk av elektromedisinsk utstyr som for eksempel elektrisk skjæreutstyr (diatermi). Fysioterapeuter må informeres om ikke å bruke ultralyd direkte over pacemakeren, da det kan tenkes å skade den. De fleste tekniske hjelpemidler i eller utenfor hjemmet er ufarlige for pacemakeren. Som eksempler kan nevnes TV, radio, brødrister, mikrobølgeovn, støvsuger, vaske oppvaskmaskiner, hårtørrer, varmetepper, gress klipper, skrive-/kopieringsmaskin. Nærkontakt med tenningsmotorer som er i gang og kraftig elektromekanisk utstyr (sveisemaskiner) kan skape problemer. Defekte apparater kan en sjelden gang forårsake forbigående pacemakerforstyrrelser.
Kontrollutstyret på flyplasser vil ikke influere på barnets pacemaker, men metallkannen på pacemakeren kan utløse alarmen i kontrollsystemet. Det kan derfor være nyttig å ha med en legeerklæring for barnet som bekrefter at barnet har pacemaker. Dette er noe sikkerhetsvaktene er vant med. Mobiltelefoner kan skape forbigående forstyrrelser. De er trygge så lenge antennen holdes 10 15 cm fra pacemakeren. Det er en fordel å holde mobiltelefonen til det motsatte øret hvis man har den under kravebenet og hvis den er på magen må den ikke bæres i et belte. (Husk at mobiltelefonen er like aktiv selv om man ikke snakker i den) Tyverialarmer på kjøpesentre kan passeres, men barnet skal ikke oppholde seg /leke i alarmsonen. Kontroll av pacemakeren Pacemakerens energikilde er et batteri (generator), som er hermetisk lukket sammen med elektronikken inne i en metallbeholder (kannen). Pacemakeren er meget pålitelig og vil fungere i mange år. Hvor lenge den vil vare er avhengig av type og modell, og hvor ofte den stimulerer hjertet. Batteri
ets varighet kan være 5-15 år. Pacemakeren skal kontrolleres regelmessig på det pacemakersenteret barnet tilhører. I Norge vil de fleste barn med pacemaker kontrolleres ved Rikshospitalet i Oslo. Pacemakeren kontrolleres første gang noen uker etter implantasjonen, deretter etter 3-4 mnd. og senere 1 3 kontroller pr. år Ved hjelp av en programmerer som legges over pacemakeren på utsiden av huden, vil pacemakerens innstillinger kunne avleses og ved behov endres, og batteri testes. Ved enkelte kontroller må det tas røntgenbilde for å kontrollere posisjon av pacemakerelektrodene og for å se om barnet har vokst så mye at ledningene må skiftes. Skifte av pacemaker og/eller led ninger hos barn skjer i narkose. 2 døgns innleggelse ved Rikshospitalet er vanlig.
Når bør du ta kontakt med barnets hjerte lege vedr. pacemakeren? Svikt av pacemaker er sjelden, men kan forekomme. Det er flere fysiske tegn på at pacemakeren ikke fungerer som den skal. I mange tilfeller vil de ligne på symptomene barnet hadde før pacemakeren ble implantert. Vær oppmerksom på følgende symptomer og tegn hos barnet: Rask, stønnende pust. Blir fort sliten, svetter mer enn vanlig, spiser dårlig, og har hevelse i bena (eller over øynene). Langsommere puls enn pacemakeren er innstilt på. Tegn på infeksjon er rød hud og/ eller ømhet og hevelse ved operasjonsstedet. Ta kontakt med barnets hjertelege som evt. kan undersøke barnet og avklare om det er grunn til å mistenke at barnets symptomer skyldes problemer med pacemakeren eller andre forhold. I utlandet vil de fleste større sykehus ha både utstyr og erfaring med å undersøke og kontrollere pacemakere. Sørg for at du alltid har med et internasjonalt bevis som viser hva slags pacemaker barnet har og hvordan den er innstilt når du reiser med barnet.
Noen nyttige definisjoner: Arytmi: unormal hjerterytme Atriepacing: hjertet stimuleres via en elektrode i eller utenpå forkammeret Atrioventriculær (AV) knuten: forbindelsesknuten mellom forkamre og hjertekamre. Atrium (forkammer), forkamrene tar imot blodet fra kroppen og lunger og pumper det videre til hjertekamrene. Bipolar: uttrykk for å forklare at pacemakerledningen har to elektroder, en anode og en katode på spissen. De elektriske impulsene går fra katoden til anoden. Bradykardi: langsom hjertefrekvens i forhold til det som er normalt for barnets alder. EKG: elektrokardiogram. Avlesning av hjertets elektriske aktivitet ved hjelp av elektroder på huden. Endokard: det indre lag av veggen i hjertet. Epikard: det ytre lag av veggen i hjertet. Epikardial ledning: en ledning med elektroden tilkoblet den ytre veggen i hjertet (slik festes pacemakerledningene vanligvis hos små barn).
Hjerteblokk: delvis eller fullstendig blokkering av ledningssystemet i hjertet. Myokard: selve hjertemuskelen. Nodalknuten: et annet ord for AV (atrioventrikulær) knuten Normal sinusrytme: elektriske impulser som sendes ut fra sinusknuten og stimulerer hjertet til å slå i en fart som er tilpasset barnets behov til enhver tid. Pacing: rytmisk stimulering av hjertet med elektriske impulser. Programmering: endring av pacemakerens arbeidsmåte etter den er implantert. Puls: pulsåreslagene. Pulsen kan kjennes ved å føle lett med fingrene på halsen, på håndleddet eller innsiden av albueleddet. Sensing: pacemakerens evne til å registrere og analysere hjertets egen aktivitet. Sinusknuten: hjertets naturlige pacemaker, som ligger øverst i høyre forkammer. De normale elektriske signalene i hjertet starter her. Tachykardi: rask hjertefrekvens, raskere enn normalt for alder og situasjon.
Transvenøs ledning: pacemakerledning som føres gjennom en vene til hjertekamrene, med elektroden i kontakt med endokard (brukes hos større barn og voksne). Unipolar: et unipolart pacemakersystem bruker bare en elektrode (katode) på ledningen i hjertet. De elektriske impulsene strømmer fra denne elektroden til metallkannen på pacemakeren (anode). Ventrikkel: hjertekammer som pumper blod ut i lungekretsløp og hovedpulsåre. Ventrikkelpacing: hjertet blir stimulert via en elektrode til hjertekammeret (vanligvis høyre). Frekvensvariabel pacing: det kan oppnås ved 2-kammersystem der frekvensen styres av forkammerfrekvensen (sinusknuten), eller et system med en eller to elektroder der frekvensen styres av kroppens behov, dvs. pacemakeren føler for eksempel kroppens bevegelser (risting) evt. pustefrekvensen. Maria Hallerud og Eivind S Platou Ullevål Universitetssykehus 2004