1 Preken 8. søndag i treenighetstiden 2016, Mark 12,28-34 Hvor vesentlige er budene for en kristen i dag? Dagens tekster setter meg på sporet av denne spørsmålsstillingen. Vi hørte først noen vers fra Josvas bok, fra talen som Josva holder til de som sto i ferd med å bli bofaste etter den lange ørkenferden. «Følg nøye og trofast budet og loven som Moses, Herrens tjener, befalte dere: at dere skal elske Herren deres Gud og alltid følge hans veier, så dere holder hans bud, holder fast ved ham og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.» (Jos 22,5) Hører dere den tydelige koblingen mellom kjærlighet til Gud og lydighet mot hans bud? Deretter hørte vi fra brevet til menigheten i Filippi hvor Paulus skriver at hans bønn til Gud er at de kristne må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at de kan stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt». (Fil 1,9-11) Hører dere at det har skjedd en dreining fra lydighet mot budene til å dyrke egen innsikt og dømmekraft? Slik Paulus så det, handlet kristenlivet om å gjenspeile Kristi kjærlighet i møte med mennesker og samfunnet for øvrig.
2 Hva mener så Jesus om Guds bud? Det får vi svar på i det hellige evangeliet som står skrevet hos evangelisten Markus i det 12. kapitlet: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe annet bud er større enn disse». Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier. Herren er én og det er ikke noe annet enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» og ingen våget å spørre ham mer.(28-34) Slik lyder det hellige evangeliet. I denne lille samtalen, møter vi to som bekrefter hverandre gjensidig: Den skriftlærde synes Jesus er klok, og særlig når
3 Jesus siterer Israelsfolkets trosbekjennelse og understreker viktigheten av både å elske Gud og å elske sin neste. Den skriftlærde ser ut til å være vel kjent med det dobbelte kjærlighetsbudet, og kommer han ikke her også med en kritikk av skikken med å bære fram offer for å tilfredsstille Gud? Jesus og den skriftlærde er skjønt enige om at det å leve ut gudskjærligheten i møte med sin neste, er mer i tråd med Guds vilje enn å ofre i templet. Jesus er en god jøde. Hans oppgjør var først og fremst med fariseisk jødedom som praktiserte en streng og blind lovreligion. Men ikke alle jøder var fariseere, og her var det en skriftlærd som hadde samme syn som Jesus: Guds bud handler først og fremst om kjærlighet. Kjærligheten kommer til syne i måten vi møter vår neste på, ikke i religiøs skikk og bruk. «Du er ikke langt unna Guds rike», sa Jesus til den skriftlærde. Hva med oss? Hvordan praktiserer vi Guds bud i dag? Da jeg gikk på skolen, og senere da jeg gikk til konfirmasjonsundervisning, skulle vi pugge både de ti bud og det dobbelte kjærlighetsbudet. Som på Jesu tid, hørte det til den religiøse opplæringen og trospraksisen å lære utenat bibelvers og bud og trosbekjennelsen. Jeg er glad for at det finnes visse
4 ting jeg den dag i dag ikke trenger å slå opp for å sjekke. Det man lærer utenat er en stadig påminnelse i møte med ulike situasjoner i livet. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kommer stadig i situasjoner hvor jeg blir fristet til både det ene og det andre. Baktalelse, løgn, pengebegjær og annet begjær er vel like kjent for en kristen, for ikke å snakke om en prest, som for andre folk! Da slår det heldigvis inn, kanskje for sent i blant, men likevel: Dette er galt. Dette må jeg be om unnskyldning for. Gjennom livet tror jeg at budene nettopp har virket slik som det ble beskrevet i konfirmasjonsboka mi: Som stabbesteiner langs veikanten. De hindret meg i å kjøre i grøfta. Og kjørte jeg likevel i grøfta, så var det alltid mulig å se hvor det gikk galt og hvilke tydelige påbudsskilt eller forbudsskilt jeg hadde valgt å overse. Det er fint med regler og bud som hjelper oss til å leve riktig, og med riktig mener vi vel å leve slik at vi ikke skader oss selv eller vår neste: Du skal ikke lyve, stjeler, drive hor og så videre. Det er også fint med bud som tar oss til neste nivå; som får oss til å være litt bedre enn det som faller oss naturlig, ja simpelthen elske vår neste som oss selv! Dette budet er selve drivkraften når kristne gjennom århundrer har drevet mange former for
5 barmhjertighetsarbeid. Verden er blitt et bedre sted på grunn av dette budet. Men hva med skyldfølelsen? Jeg startet med å spørre hvor vesentlige budene er for en kristen i dag. Vi lever i individualismens tidsalder. What s in it for me, spør mange, og mange har funnet ut at, nei, jeg kan leve godt uten den skyldfølelsen som kristendommen påfører meg. For med budene følger nederlagene og den dårlige samvittigheten. Ville jeg vært et lykkeligere menneske uten den moralske tvangen som kristendommen påfører meg? Hvordan har du opplevd det? Trolig har du opplevd såpass mange pluss ved den kristne livsstilen at de har veid opp for det negative, siden du fortsatt er her! Det er alle de andre de som ikke kommer i kirken eller på møter som antakelig har opplevd kristendommens slagside og har bestemt seg for å leve fritt og uavhengig av den kristne moralkodeks. For frihet fra loven som Paulus skrev om til de første kristne, ble gjennom generasjoner til nye bud og religiøs skikk og bruk som har påført mange den samme vonde tvangstrøyen som folk på Jesu tid opplevde under fariseernes haukeblikk.
6 Hvor vesentlige er budene for kristne i dag? For meg fungerer de kanskje mest som ryggmargsrefleks i møte med de aktuelle situasjonene. De har nok hjulpet meg til å avverge de verste feilskjær, men om jeg er blitt lykkeligere, vet jeg ikke. Drivkraften til å gjøre noe bra for andre, er der, men jeg må innrømme at det går på mye plikt, mindre på lyst, og når jeg unnlater å gjøre det gode, sliter jeg dårlig samvittighet. Biskop Per Arne Dahl var tidligere sjelesorgslærer på praktikum på Menighetsfakultetet. Han skal etter sigende ha sagt at «Du må drepe dine foreldre for å bli voksen». Det var naturligvis ikke bokstavelig ment. Budskapet er likevel sterkt og klart: For å bli et selvstendig, voksent menneske med egen vilje og dømmekraft, må du slutte å alltid spørre om hva mamma og pappa mener. Kanskje er det slik med oss som kristne også: For å bli en moden kristen, må vi slutte å spørre etter hva budene sier. Kristendom handler nemlig ikke først og fremst om lydighet mot loven. Men vi skal, som Paulus sa det, bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, for slik kan vi stå rene og uten feil på Kristi dag. Eller som Trond Viggo Torgersen sa det: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa.»
7 Jesus satte alle budene på én felles nevner: Kjærligheten. Å elske Gud og å elske sin neste var målet og meningen. Som snart 50-åring er jeg til slutt blitt så voksen at jeg tror jeg nå er i stand til å spørre, ikke Hva sier budene, men Hva gagner min neste? Jeg tror dette er vår oppgave som kristne: Å tenke og reflektere og alltid stille spørsmål om hva som er rett ut fra kjærligheten som overordnet norm. Dermed finnes det få fasitsvar, og vi kan som Jesus og den skriftlærde, fortsette å diskutere hva Guds kjærlighet betyr for oss som kristne i møte med vår tids utfordringer. Nye spørsmål krever nye svar som har evangeliets kraft til å sette mennesker fri og hjelpe dem inn i Guds rike. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. Og la oss reise oss og bekjenne vår hellige tro. 979.1