Camilla Collett Amtmandens Døttre (førsteutgavens versjon, først utgitt 1854/55) 2013
Camilla Collett: Amtmandens Døttre (1. utgave, 1854/55) Utgave ved Ellen Nessheim Wiger og Kristin Ørjasæter, Det norske språk- og litteraturselskap, 2013 (digital utgave, bokselskap.no) Utgitt med støtte fra Nasjonalbiblioteket og Norsk kulturråd ISBN: 978-82-93134-06-0 Teksten er lastet ned fra bokselskap.no
FORORD Det norske språk- og litteraturselskap er stolt av å kunne presentere førsteutgaven av Camilla Colletts Amtmandens Døttre fra 1854/55 som e-bok ved to hundreårsjubileet for hennes fødsel. Det er på høy tid at en kommentert utgave av denne klassikeren i norsk litteratur blir tilgjengelig for et bredere publikum. Som det fremgår av Kristin Ørjasæters instruktive innledning, har det vært en senere utgave, sterkt bearbeidet av Camilla Collett selv, som har dominert markedet siden den kom ut i 1879. Dette har ført til en viss skjevhet i forståelsen av debutromanen, som faktisk ligger nærmere en romantisk tradisjon og har en svakere samfunnskritisk tendens enn førsteutgaven. En sammenlikning mellom de to utgavene (første og tredje) er nå blitt mulig ved at Det norske språk- og litteraturselskap også lanserer tredjeutgaven, og dessuten en parallellvisning hvor man kan se de to utgavene ved siden av hverandre, side for side. Et funn for forskere og studenter, men også av interesse for lesere generelt. De som har stått for det omfattende arbeidet med utgivelsen av førsteutgaven, er foruten Kristin Ørjasæter,
som altså har skrevet innledningen, Ellen Nessheim Wiger med ansvar for tekstetablering og kommentarer, og Gry Berg, Nina Marie Evensen, Eivor Finset Spilling og Hilda Hoem med ansvar for kollasjonering og korrektur. Oslo i juni 2013 Jorunn Hareide
INNLEDNING ved Kristin Ørjasæter På Camilla Colletts (1813 95) tid rådet et kvinneideal som tilsa at kvinner skulle være tilbakeholdne og beskjedne, ikke tale offentlig, ikke få utdanning, men konsentrere seg om oppgaven som sin manns hustru og barnas mor. Kvinner ble betraktet som utstyrt med en spesiell evne til kjærlighetsfull omsorg, det talentet skulle de benytte seg av til familiens beste. Samtidig tilsa 1800- tallets kvinneideal at kvinner ikke selv skulle avsløre hvem de eventuelt måtte ønske å gifte seg med. I Amtmandens Døttre demonstrerer Camilla Collett at et slikt kvinne- og kjærlighetssyn er dømt til å mislykkes fordi det verken er en verdsettelse av kvinner eller kjærlighet. I stedet fører idealet til at kvinner lærer å ofre seg for andres lykke. Amtmandens Døttre ble publisert som en to-delt roman i 1854/55, noen få år etter at fire-barnsmoren Camilla Collett var blitt enke. Hun fikk en liten pensjon etter sin avdøde mann, slett ikke stor nok til å brødfø en familie på
fem. Collett-familien bistod med oppdragelsen av sønnene og utdannelsen deres. Og Camilla Collett kunne nok fått bo hos sin avdøde manns familie, men valgte å forsørge seg selv. Ingen annen yrkesmulighet stod åpen for henne enn å bli forfatter. Skjønt, hvor åpen var egentlig muligheten for å bli kvinnelig forfatter på 1850-tallet? Kvinneidealets krav om beskjedenhet tillot henne ikke å skrive for et offentlig publikum. Hun måtte gjerne skrive brev og dagbøker, men ikke uttale seg offentlig. Det ble ikke forventet at kvinner hadde noe viktig å fremføre for de egnet seg ikke for utdannelse, refleksjon tilhørte mennenes domene. Likevel tok Camilla Collett striden. Norges første virkelig samfunnskritiske roman ble skrevet av en kvinnelig forfatter som målbar en kvinnestemme, fylt med en høyst ukvinnelig harme over samfunnets destruktive behandling av halvparten av menneskeheten. Hele hennes forfatterskap kan betraktes som en eneste lang kamp for å skape et rom for kvinners stemmer i offentligheten og oppmerksomhet rundt samfunnets selvdestruktive kvinneideal. Forfatterskapet er også en demonstrasjon av hvordan hun selv, gjennom skriftlig selvrefleksjon, utvikler selvinnsikt. Den selvrefleksive metoden er Camilla Colletts oppskrift på hvordan kvinner kan oppnå selvrespekt, hvilket også er forutsetningen for at kvinner blir behandlet med respekt.
Tilblivelse og resepsjon Camilla Collett påbegynte arbeidet med Amtmandens Døttre i løpet av ekteskapet med Peter Jonas Collett, men hun var ikke kommet særlig langt før han døde. Antagelig kom hun ikke ordentlig i gang med arbeidet før hun i oktober 1852 reiste til litteraturmetropolen København for et drøyt halvårs arbeidsopphold. Tanken kan ha vært å oppsøke flere kjente danske litterater for å få råd. Der bodde dessuten en av de ytterst få kvinnelige forfattere på denne tiden, Thomasine Gyllembourg. Fru Gyllembourg var kjent for å skrive Hverdagshistorier, upretensiøse skildringer fra dagliglivet. Hennes sønn, Johan Ludvig Heiberg, var en av de mest toneangivende litteraturkritikere i Norden. Hans litteratursyn lå tett på den poetiske realisme som Camilla Collett selv bekjente seg til, og hun skal under dette Københavner-oppholdet ha oppsøkt dem en rekke ganger, men uten å tørre å be ham lese manuskriptet. Det skriver hun i hvert fall i «Et Gjenmæle» i Mot Strømmen I (se Collett [1879] 1913, bd. 3: 91). Først i mai 1854 sendte Camilla Collett et utdrag av manuskriptet til den danske litterat Chr. Winther. Hun ber om hans mening: Bør manuskriptet brennes eller ferdigstilles? I svarbrevet berømmer han de livfulle skildringene i manuskriptet, men oppfordrer henne til å arbeide mer med overgangene mellom de ulike scenene og
bygge ut komposisjonen slik at den mørke tonen varieres med lysere partier. Og så skriver han: «ved Behandlingen af Tendentsen, dette Novellens indre Stof, har De, som det forekommer mig, ikke stillet Dem selv høit nok derover, De har ikke objectiveret dette tilstrækkeligt; Forfatterens Lidenskab for Sagen træder saa stærkt frem, den subjective Smertes Lyrik klinger overalt igjennem. Burde dette ikke undgaaes?» (Winther i brev til Camilla Collett 25. mai 1854, sitert etter Aarnes 1977: 16) Dermed ble Camilla Collett både oppmuntret og advart. Den tendens som Chr. Winther peker på, at kvinner lærer å ofre seg, er romanens samfunnskritikk. Hun måtte forberede seg på at dette ville bli kommentert når boken kom ut. Men den «subjektive Smertes Lyrik» som Chr. Winther advarer mot, skulle både bli Camilla Colletts varemerke som forfatter og en kritikk som hun ofte skulle høre gjentatt. Få dager etter at hun hadde mottatt Chr. Winthers svar hadde hun allerede funnet en måte å forsvare seg mot kritikken på. Hun sendte deler av manuskriptet til Johan Ludvig Heiberg for å høre hans mening. I følgebrevet forklarer hun hva hun vil med romanen:
«Jeg har blot villet indsætte Følelsen i sine Rettigheder, villet vise at den kvindelige Kjærlighed naar denne er ægte, altid burde finde sin Gjenstand, [...] jeg har villet vise, hvor uvorrent, hvor uforsvarlig Samfundet behandler dette Menneskelivets dyreste og ædleste Stof.» (Camilla Collett i brev til J. L. Heiberg 7. juni 1854, sitert etter Steen 1947: 243). Heibergs svarbrev gav Camilla Collett den energi og det mot som skulle til for å gi ut første del og ferdigstille annen del, skriver hun i «Et Gjenmæle» i Mod Strømmen I (Collett [1879] 1913, bd. 3: 91). Romanens første del fikk gjennomgående positiv mottakelse. Så rommer den da heller ikke en vesentlig samfunnskritikk. Tvert imot. Den følelsen som Camilla Collett i brevet til J. L. Heiberg sier hun vil innsette i «sine Rettigheder», er ikke i konflikt med samfunnets kvinneeller kjærlighetsideal. Det er først i annen del, der Camilla Collett viser at under de rådende forhold hindres den kvinnelige kjærligheten i å «finde sin Gjenstand», at romanen blir oppfattet som provoserende. Anmelderen i Christiania-Posten kom med samme bemerkning som Chr. Winther, at det var for få lyspunkter i teksten. De ulike ekteskapsskildringene i romanen kunne aksepteres som troverdige og sanne, men det at alt var svart, at ingen lykkelige ekteskap ble skildret, det vakte anstøt (se