N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r. 2-2 0 0 7-1 5. å r g a n g SIDE 12 Maritastiftelsens arbeidstrening Lønn for strevet SIDE 4 Rune Gerhardsen og Erling Lae Duell i Oslo SIDE 8 Bojаn Sovilj Krigens offer i Serbia
:: MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975. :: Visjon: Forhindre at ungdom begynner med rusmidler, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus. :: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa. Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har Rock mot Rus - konserter over hele landet. :: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid. Marita Ung, oppsøkende team ut fra lokaler i Møllergata hvor det tilbys oppfølging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i brukttøybutikken Den Røde Tråd. :: Botilbud for ungdom: Marita Bo og Omsorg er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening. :: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby over 100 rehabiliteringsplasser på seks forskjellige steder i Norge. :: Ettervern: Bruktbutikken i Markveien gir sysselsetting og arbeidstrening. Dette er en viktig del av ettervernet. I tilknytning til butikken drives også et møbeltapetseringsverksted. :: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island. :: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957. :: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l. MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo Telefon: (+47) 22 04 54 00 Telefax: (+47) 22 04 54 10 E-post: marita@marita.no Webside: www.marita.no Norsk bankgiro: 3000 17 15050 Svensk postgiro: 480851-5 Ansv. redaktør: Redaktør: Trykk: Layout: Leiv O. Holstad Bjørn Olav Thune PDC Tangen Zoran Zivancevic Leiv O. Holstad Maritastiftelsen Politikere Grunnlegger på linje med Marita Innfor det kommende kommunevalget til høsten, har vi intervjuet tre sentrale oslopolitikere om deres syn på ruspolitikk. De har alle mange gode poenger, og mye av det de sier passer som hånd i hanske til Maritastiftelsens strategi. Rune Gerhardsen (AP): I risikogruppen og blant unge på skråplanet må vi tenke spennende aktiviteter. Steder og ungdomsklubber hvor de kan skape noe, rockemusikk og tøffe ting. Fortell hva dere har opplevd som tidligere narkomane. I det forebyggende arbeidet som dere i Maritastiftelsen og andre driver blant ungdom, tror jeg på alt! Ivar Johansen (SV): Det er viktig med en sammenhengende kjede fra motivasjon til rehabilitering og til ettervern. I Maritastiftelsen har vi satset på en kjede av tiltak fra rusforebyggende informasjon (slutt før du har begynt) på den ene siden, til arbeidstrening, yrkesopplæring og ettervern i den andre ytterkanten. Skolebesøk/rusforebyggende informasjon oppsøkende virksomhet i rusbelastede ungdomsmiljøer ulike tiltak for unge i faresonen (rockeverksted, arbeidstrening, turer, fritidsaktiviteter, mm) botilbud med oppfølging for ungdom med vanskelig oppvekstvilkår virksomhet i tunge rusmiljøer (Maritakafeen, oppsøkende virksomhet på gatene, besøk og møter i fengsler) rehabilitering (plass til ca 150 personer på seks rehabsenter gjennom KRAFT) yrkesopplæring, arbeidstrening og ettervern for tunge rusmisbrukere som kommer enten direkte fra fengsel eller fra rehabilitering. Rune Gerhardsen (AP): Alle har rett til å ferdes i byen. Svaret er ikke å jage noen, men leve klokt sammen. Disse (rusmisbrukerne) trenger et sted å være, men det blir ikke lett å finne en politisk løsning. (...) det beste vil være om dere som jobber med brukerne kommer med forslag til løsninger. Dette var vårt hovedpoeng da debatten om å jage de narkomane fra Plata raste som verst. Vi foreslo den gang (og mener fortsatt) at de narkomane trenger et utendørs tilholdssted. Det er ikke nok med de innendørs værestedene som kommunen har lagt opp til. I Bergen har Nygårdsparken fungert som møtested for byens narkomane i mange år. Slottsparken i Oslo er kanskje ikke det beste forslaget, men deler av en eller annen park med sanitærtilbud, drikkevann, etc, ville vært mye bedre enn at de som nå flokker seg i områdene nederst i Karl Johan. Erling Lae (H): Skadebegrensing bør motivere flere over i behandling. Ofte velger folk det lettvinte framfor å komme ut av misbruket.(...) Visst skal vi ha verdighet i møte med rusmisbrukerne. Men toleranse er ikke å se på at folk går til grunne rett foran øynene på oss. Dette er som om vi skulle sagt det selv. Skadebegrensning bør ha som overordnet mål å motivere og legge til rette for å bli fri fra narkotikamisbruket! Erling Lae (H): Hvis tro og overbevisning gir fastere holdepunkt for rusmisbrukere, må det være fint. Fagskolerte definerer ofte religiøs tro som et problem. Religiøs tro kan være så mangt. Også Evangeliet kan føre til psykiske problemer og det som verre er dersom det forvrenges, men et stort flertall av de som kommer seg ut av et tungt misbruk, er de som har hatt en åpenbaring av Bibelens Jesus.
Musikkverkstedets DEBUTKONSERT! Fredag 1. juni var det konsert i Sub Churchlokalene, i forbindelse med Sub-fredagene (se side 11) som Marita Ung arrangerer. Det var ungdommene fra musikkverkstedet som var artister med låter de har øvd på denne våren. Guttene hadde to låter med egenkomponert metal og jentene debuterte med tre rockelåter. Til sammen var det denne kvelden innom minst 80 ungdommer som enten bruker å være på Sub-fredagene eller som hadde fått hørt om kvelden gjennom venner og deltakere. Kvelden var en stor suksess og jentebandet fikk umiddelbart tilbud om et nytt oppdrag med en gang konserten var over. For mange av artistene var det første gang de opptrådte på en scene,selv om dette var langt fra synlig hva sceneutstråling angikk. En super kveld som frister til gjentakelse! Vilja (vokal) og LizBassist har kontroll Linda koser seg på gitar og TrommeTina har full innlevelse... Full konsentrasjon for at det skal klaffe... MARITANYTT :: Nr. 2 2007 3
I september står mye på spill. Det er ikke uvesentlig hvem som styrer byrådet i Oslo. Hvor står partiene i ruspolitikken? Hvordan vil byrådet påvirke arbeidet til de som jobber med forebyggende, oppsøkende og rehabiliterende arbeid? To byrådsleder-kandidater med ulike syn presenteres her: Nåværende byrådsleder Erling Lae fra Høyre, og Rune Gerhardsen, APs byrådslederkandidat til kommunevalget i Oslo 2007. Duell Foto: Stephen Folde Rune Gerhardsen, Oslo APs byrådslederkandidat, tok imot MaritaNytt på sitt kontor i Oslo Rådhus og viste stor nysgjerrighet og interesse for Maritastiftelsens arbeid. A: Hva vil dere gjøre for å forebygge og informere byens barn og ungdommer mot stoffmisbruk? Det er opplagt at i den forebyggende fasen må vi bli enda mer presise. I risikogruppen og blant unge på skråplanet må vi tenke spennende aktiviteter. Steder og ungdomsklubber hvor de kan skape noe, rockemusikk og tøffe ting. Tidligere narkomane og de som er i rehabilitering må på banen i skolene. I det forebyggende arbeidet som dere i Maritastiftelsen og andre driver blant ungdom tror jeg på alt! Vi kan ikke si at det er riktig å la være å fortelle hva dere har opplevd som tidligere narkomane. Hvordan folk oppfatter vårt budskap kan vi ikke garantere, det vet vi politikere mest av alle! Det er alltid noen som blir trekt mot stoffmiljøet og vil utforske fordi de søker spenning. Stilt overfor disse må vi tiltrekke med noe som er enda mer spennende. Eksempel kan være røffe klatreturer slik Tyrilikollektivet har gjort. B: Hva slags ruspolitiske tiltak ønsker dere å iverksette? Våre ruspolitiske tiltak handler om tre dimensjoner: Forebygging, behandling og verdighet. Mitt standpunkt er at hvert menneske må behandles for seg og ikke som en gruppe. Rusmisbruk er også knyttet til fattigdomsproblemet. Det er på en måte selvforskyldt å ta den første pilla eller sette den første sprøyta. Likevel trenger man individuell behandling akkurat som for en skade. Verdighet er stikkordet. Vi er født på samme jord, men det går oss ulikt. Alle har rett til å ferdes i byen, men alle har ansvar for å ikke forulempe noen. I Oslo kan vi ikke knipse fram løsninger. Svaret er ikke å jage noen, men leve klokt sammen. Disse trenger et sted å være, men det blir ikke lett å finne en politisk løsning. Et forslag vil bli skutt ned, så det beste vil være om dere som jobber med brukerne kommer med forslag til løsninger. Det er mer seriøst og ikke så lett å skyte ned. Hvis det går som vi vil i høst inviterer vi de som jobber med rusomsorg til videre samtaler. C: Inviterer dere frivillige omsorgsorganisasjoner med på laget? Det gjøres mye godt sosialt arbeid i byen i regi av ideelle organisasjoner. Arbeiderpartiet vil støtte slike organisasjoner, samarbeide med dem og lære av deres erfaringer. På enkelte områder er disse organisasjonene bedre i stand til å møte enkeltmennesker i nød enn kommunens eget hjelpeapparat. D: Hvilket standpunkt og evaluering har dere til sprøyterom og LAR (metadon m.m.)? Vi er individer. Behandling kan skje med medikamenter og uten. Noen vil klare medikamentfri behandling, andre ikke. Det er for liten plass på sprøyterommet i dag og jeg er imponert over rammen rundt det og de som jobber der. Oppfølgingen er svak, likevel må vi huske at de som går der, har en kontakt til motivasjon og behandling. De kan sluses videre i det øyeblikket de ser et gløtt av motivasjon. Jeg er derfor tilhenger av sprøyterom. 4 MARITANYTT :: Nr. 2 2007
i Oslo A: Hva vil dere prioritere for å forebygge og informere byens barn og ungdommer mot stoffmisbruk? Vi vil drive troverdig og tillitsvekkende informasjon som kommuniserer med de unge der de er. Vi har ikke lyktes. Vårt klare råd er å spisse det forebyggende arbeidet kraftigere inn mot ungdom i risikogruppen. Vi vet hvem de er tidlig i livet og bør sette inn kreftene der sekundærtertiert. Det er bedre enn å konsentrere oss om massene. B: Hva slags ruspolitiske tiltak ønsker dere å iverksette? Mitt hjertesukk er at det er noe grunnleggende galt i norsk narkotikadebatt. Noen er mer opptatt av å diskutere sprøyterom plassering enn behandling! Ingen lever lykkelig med sin rus. Tvisyn/dobbeltsyn gjør at tiltakene undergraver hverandre og vi kommer ut å kjøre. Vi prioriterer forebygging og behandling. Skadebegrensing bør motivere flere over i behandling. Ofte velger folk det lettvinne framfor å komme ut av misbruket. Slipper vi taket i det rusfrie behandlingstilbudet, blir det farlig. I dag tror mange at en rusavhengig er evig fortapt for alltid. Som barmhjertige samaritanere kan vi ikke si til de narkomane: Værsågod, her er penger, bli liggende! Nei, vi må ta bryet med å ta dem med til herberget. Visst skal vi ha verdighet i møte med rusmisbrukerne. Men toleranse er ikke å se på at folk går til grunne rett foran øynene på oss. Vi som mener dette, steines og beskyldes for å gripe inn i menneskets frihet. C: Inviterer dere frivillige organisasjoner med på laget? Det var et hyggelig spørsmål å svare ja på! Jeg er helt uten fordommer og spør ikke hvem du er, men hva du gjør. Mangfold med ulike livssyn når enda flere. Vi skal ikke glemme at brukerne heller ikke er en ensartet gruppe. Jeg har ikke negativt syn på verdigrunnlag. Hvis tro og overbevisning gir fastere holdepunkt for rusmisbrukere, må det være fint. Fagskolerte definerer ofte religiøs tro som et problem. Kommunen er god, men dere i Maritastiftelsen og andre er et viktig supplement. D: Hvilket standpunkt har dere til sprøyterom og LAR (metadon mm)? Jeg er meget skeptisk til sprøyterom. Kun KrF og H var mot det da Stortinget og byrådsflertallet avgjorde sprøyterom-saken. Nåløyet er for trangt og det blir galt med ventelister. Jeg er kritisk til utviklingen der metadon er viktigst. Vi må tro på at det går an å bli fri metadonavhengighet og bli rusfri. Metadonens sidevirkninger, overdoser og sidemisbruk advarte vi tidlig mot. Vi vet at brukerdoser selges. Vi vil heller ha en restriktiv narkotikapolitikk. Jeg tror på LAR, metadon og mangfold, men er ikke fornøyd med Helse Øst. Medikamentfri behandling vil jeg løfte fram. Jeg tror pendelen vil svinge tilbake. Enkelte signaler fra Europa tyder på innstramminger i København og Amsterdam. De slår kontra! Kan vi ikke lære av andres feil? Byrådsleder Erling Lae besøkte selv Maritastiftelsens kontor i Holstsgt. 6 for å bli bedre kjent med arbeidet. Lae var tydelig engasjert under omvisningen i Holstsgate. Foto: Bjørn Olav Thune MARITANYTT :: Nr. 2 2007 5
Med syn på BEGGE ØYA Foto: Stephen Folde 6 MARITANYTT :: Nr. 2 2007
Ivar Johansen er bystyremedlem for SV i Oslo. Johansen kom inn i bystyret høsten 1987, og har blant annet vært kommunalråd for helse- og sosialsaker på heltid som nestleder i bystyrets helseog sosialkomité. Han jobber nå til daglig som kontorsjef i Gyldendal Norsk Forlag AS. Ivar Johansen er særlig opptatt av helse- og sosialpolitikk, og MaritaNytt har spurt ham hva han mener om dagens ruspolitikk. Han ser flere etiske dilemma i russektoren som gjør kompromisser nødvendig. Narkotika er forbudt, men likevel deles det ut gratis sprøyter. Da HIV/AIDS kom for fullt var det et av tiltakene for å hindre spredning av sykdommer. Han mener dette fortsatt er riktig, fordi alternativet ville vært så mye verre. Alle klarer ikke å bli kvitt rusen. Vi må forhindre at helsesituasjonen til de som ruser seg ikke forverres, og holde dødeligheten nede på et lavt nivå. Mangfold Hva er ditt syn på legemiddelassistert behandling (metadon m.m.)? Jeg tror på mangfold i rusmiddelomsorgen, og ikke på enøyd politikk. Folk må kunne velge medikamentfri behandling såvel som legemiddelassistert rehabilitering. Helhet, samordning, likeverd og å se og forstå mennesket krever syn på begge øya. Fra første stund har jeg ment at metadon ikke er en uproblematisk løsning. Jeg er skeptisk til å øke LAR-tilbudet i Oslo, fordi dagens oppfølging og kontroll av brukerne ikke er god nok. Likevel ser jeg at misbrukerne får en verdig hverdag og et bedre liv, selv om metadon er et vanedannende narkotisk stoff. Kjede og nettverk Johansen mener at det å bli fri fra stoff må være målet, men det er avhengig av mange forhold rundt misbrukeren. For at behandlingen skal lykkes, må det finnes en sammenhengende kjede fra motivasjon til rehabilitering og til ettervern. Det må ikke være lang ventetid fra avrusning til rehabilitering. Det er også viktig med god oppfølging etter endt behandling. Det å møte hverdagen uten å være ruset, krever mye av en. Det er først når de kommer ut av institusjonen at den virkelige utfordringen kommer; skolegang, arbeid, nettverk, bolig og å lære å fungere sosialt. Frivillig innsats Når det gjelder frivillige hjelpetiltak i rusomsorgen, så har Johansen sloss for frivillige organisasjoners tilstedeværelse på helse- og sosialsektoren. Han mener det er galt å konkurranseutsette frivillige hjelpetiltak. Bondevik-regjeringen innførte unntak og det var bra. Johansen understreker at frivillige organisasjoner fra forskjellig miljøer mobiliserer frivillige krefter, og at opp gjennom historien har frivillige startet nye tiltak når det offentlige ikke har vært gode nok. Evangeliesenteret og andre frivillige organisasjoner har gjort mer for rusmisbrukerne ved Eika enn kommunal innsats. Frivillige gjør en bra jobb, men det offentlige kommer etter. Han ivrer for at vi må se potensialet i menneskene, og at medmenneskelighet ikke kan skapes av et rent profesjonelt behandlingsapparat. - Vi må bry oss om hverandre. Slik kan rusmisbrukeren klare å etablere et nytt nettverk og ta imot toleranse fra oss. Bruk øynene og ørene og lytt til de som selv er midt oppi det. Da kommer resultatene. Det har vi sett i Maritastiftelsen, P22 og hos andre frivillige organisasjoner, avslutter Johansen. Ivar Johansen (Oslo SV) er opptatt av at behandling av rusmisbrukere skal kunne tilby en kjede av tett oppfølging og veiledning hele veien, fra motivasjon til ettervern. Dette er et konsept vi i Maritastiftelsen tilbyr, men også stadig forbedrer oss på (se side 12-13). Restaurering av møbler! Vi tar imot oppdrag for restaurering av møbler. Gode priser! Vi har stoffprøver. Om du sender bilde av ditt møbel på email til tomas@marita.no kan vi gi deg pris. Vil du gi bort møbler, så ring oss! Vi henter i Oslo-området. Telefon 99 09 88 85. Marita Møbeltapetsering Markveien 67, Oslo Båt! Vi ønsker oss båt til Maritakaféen. Ut fra kaféen drives oppsøkende og oppfølgende arbeid. Vi ønsker oss flere rusfrie miljøer og sammenhenger/samlinger hvor vi kan ha fellesskap. Og vi ville gjerne hatt mulighet for noen turer på vannet, for bading, dykking, fisking og avslapping. Om du/dere har mulighet til å låne oss båt, liten eller stor, ta kontakt med: Håkon Bråtømyr Maritakafeen E-post: kafe@marita.no Tlf. 22 41 77 77 / 92 45 60 69 MARITANYTT :: Nr. 2 2007 7
Tekst: Rune Borgsø Krigen på Balkan ble en blodig konflikt som også berørte Bojans liv. Fra å ha levd et harmonisk liv ble tilværelsen brått snudd om til en utrygg flyktningtilværelse for familien og heroinmisbruk for Bojan. Foto: Miloš Jekić 8 MARITANYTT :: Nr. 2 2007
Krigens offer Fordi vi var serbere truet de med å drepe oss, forteller Bojan Sovlj til MaritaNytt. 23-åringen har gått igjennom rehabiliteringsprogrammet til Teen Challenge (organisasjonen Raskrsce, Maritastiftelsens samarbeidspartner) i Serbia. Han er serber, men er født i Zagreb i tidligere Jugoslavia, nåværende Bosnia. Jeg vokste opp i en flott familie og hadde alt jeg kunne ønske meg så lenge vi bodde i Zagreb, sier han. Balkan kom i verdens søkelys på begynnelsen av nittitallet da Jugoslavia ble revet opp i en fryktelig etnisk krig. Gamle venner og naboer ble bitre fiender og brutale overgrep skjedde mot sivilbefolkningen. At den serbiske familien Sovlj bodde i det som senere ble Bosnias hovedstad, Zagreb, var tidligere ikke noe problem. Pappa Sovlj hadde fin jobb, men da urolighetene begynte, kom også truslene. Da serberne bombet byen vår, var pappa på jobb, forteller Bojan. Moren tok med seg sønnene og flyktet ut av byen. Bojan var den gang ni år gammel. De dro til Beograd, og måtte finne et krypinn for natten. Det ble en uferdig leilighet i et byggeprosjekt i byen. Dagen etter ble de jaget bort, men moren klarte å finne en leilighet som de kunne leie. Faren kom etter. Flyktning Livet som flyktning var vanskelig, sier Bojan. De levde under sanksjoner. Rundt dem var det mennesker som opplevde vonde ting gjennom krigshandlingene, og Bojan og hans familie var alltid sultne. Jeg var en liten gutt som ikke forstod så mye av det som skjedde, men ble veldig preget av det likevel, sier han. Guttene i gaten var alle fra Beograd. Bojan var den lille, sultne flyktningen som plutselig ble veldig opptatt av å hevde seg blant de andre. Familien var fattig. Foreldrene måtte arbeide hardt for å tjene til livets opphold, og de to brødrene ble overlatt til seg selv. Bojan var dyktig i fotball, noe som gjorde at han kunne hevde seg blant de andre guttene, spesielt da han kom inn på junior A-laget til en av de bedre fotballklubbene i Beograd. Rusmisbruk Under krigen var det mye narkotika i gatene, forklarer Bojan. De unge flyktet fra hverdagen ved hjelp av LSD og ecstasy, samt at de røkte marihuana hver eneste dag. Bojan, som ville være en av gutta, følte han ikke kunne være noe dårligere. Det var lett å få tak i stoff, og på ettermiddager og kvelder inntok de store mengder av det. Det ble etter hvert så mye dop at jeg fikk problemer med å fortsette på fotballen, forteller Bojan. Hjemme ble det mer og mer konflikter og Bojan trivdes best på gaten. Til slutt tok dopet over. Han sluttet med fotball og begynte også å leke med heroin. Han ble en del av hooligans-miljøet, som gikk på fotballkamper og laget bråk, samt festet på nettene. Det var en effektiv måte å glemme vanskelighetene i hverdagen på. Jeg trodde aldri jeg skulle bli narkoman, sier han. Men det tok ikke lang tid før den farlige leken ble blodig alvor. Heroinet fikk sitt grep om ham, og all tanke på både sport og skole forsvant. Den harmoniske, serbiske flyktningfamilien var ikke lenger like harmonisk. Bojans hverdag gikk med til å planlegge neste skudd og alle midler for å få tak i penger ble tatt i bruk. Bojan underviser i pensum på mennenes Teen Challenge rehabiliteringprogram. Jeg stjal og lurte for å finansiere misbruket, forteller han. Fant han noe av verdi hjemme, solgte han det. Fortvilelsen var stor hos hans familie og forsøkene på å hjelpe ham var mange. Han ble flere ganger lagt inn på sykehus for avvenning, men falt utpå igjen så fort han var ute igjen. Jeg mistet alle vennene mine da jeg var narkoman, sier han. De skammet seg over å være sammen med meg. Overdose Bojan forsøkte å holde heroinbruket nede gjennom å blande med piller som han knuste og blandet i sprøytene. Blandingen var farlig og han fikk ofte overdoser. Kroppen var meget svak og han så ingen vei ut av misbruket. Han la seg inn på psykiatriske klinikker og oppsøkte private leger uten at noe hjalp. En gang var han riktig nær døden. Han hadde vært innlagt på avvenning. Da han kom ut gikk han rett til dealeren og kjøpte heroin. Han advarte meg og sa at dette var rent stoff, forteller Bojan. Han gikk hjem og satte seg på sitt rom i leiligheten med ryggen mot døren. Stoffet ble kokt opp og satt i sprøyten. Det er MARITANYTT :: Nr. 2 2007 9
Krigens offer det siste Bojan husker. Han fikk umiddelbart en overdose og svimte av. Hans mor kom heldigvis tidligere hjem enn vanlig fra jobb den dagen og oppdaget at noe var galt. Bojan lå fremfor døren slik at hun ikke fikk åpnet den. Hun tilkalte broren og sammen klarte de å rive ned døren. Lege ble tilkalt og han overlevde så vidt. Teen Challenge Jeg begynte å bli ordentlig deprimert, forteller han. Det fantes ingen vei ut og ingen visste lenger hva de skulle gjøre med ham. Det var da Bojan så et dokumentarprogram om Teen Challenge Raskrsce. Han så hvordan ungdommer i samme situasjon som ham fikk rehabilitering og et nytt liv. Han tok umiddelbart kontakt med dem og fikk vite at for å komme inn i programmet måtte han først møte fast på kafeen deres i flere måneder. Mange stod på venteliste og bare de som var skikkelig motiverte fikk komme inn. Bojan stilte opp på kafeen og ble stått av den kjærlighet og omsorg som medarbeiderne fra Raskrsce viste. Han bestemte seg for å gjøre alt for å komme inn på rehabsenteret og stilte opp på kafeen hver uke. Etter noen måneder ble det hans tur. De første ukene forstod jeg ingenting, sier han. Det var ganske vanlig for alle de nye guttene. Hver søndag var de med på møtene i menigheten og de fikk undervisning på senteret. Etter en stund hadde han en meget sterk opplevelse. Det var under lovsangen i menigheten, forteller han. Guds Ånd kom over Bojan og fylte ham med overnaturlig kraft. Plutselig ble Jesus virkelig for ham og han ble frelst. Han opplevde Jesus som en virkelig person og at det gamle livet slapp taket i ham. Dette er den eneste veien, sier Bojan bestemt. Her arbeider Bojan i drivhuset som mennene på Teen Challenge senteret driver. Han gjennomførte 16 måneder i rehabilitering. Da den perioden var over fikk familien tilbake en helt ny gutt, og gleden i familien var stor. Nå har Bojan begynt som medarbeider på rehabiliteringssenteret for å hjelpe nye gutter til samme frihet som han selv har fått. Jeg vet av egen erfaring at det bare er Jesus som kan sette fri, erklærer han. Vi trenger brukt og nytt! Bor du i Oslo-området og har møbler eller annet du vil gi bort? Ring oss på telefon 22 38 19 20, så kommer vi og henter. Åpningstider: Man-fre: kl 11.30 17.00 Lørdag: kl 11.00 16.00 MaritaBruktbutikk Markveien 67, Oslo Maritastiftelsen har åpnet brukttøybutikk i Møllergata 23 (ved Youngstorget) Åpningstider: Mandag fredag 12.00 17.00 Vil du hjelpe oss? Den røde tråd er Marita Ungs arbeidstreningsprosjekt for ungdommer. Vi tar imot brukte klær. Du kan levere i åpningstiden eller ringe: 22 03 82 22. 10 MARITANYTT :: Nr. 2 2007
Organisasjonsnytt Fredagskafé på Sub Scene Den 23. mars var det duket for oppstart av enda et tiltak i regi av Marita Ung åpen fredagskafé for ungdom. Bakgrunnen for dette var at vi kjente behov for et uhøytidelig møtested med lavere terskel enn vi har i våre egne lokaler i Møllergata, slik at vi lettere kunne bli kjent med nye ungdommer. Vi snakket med ledelsen i Sub Church, som driver det rusfrie kulturhuset Sub Scene, og de tente på ideen om et samarbeidsprosjekt rettet mot ungdom. Fra før hadde Sub Café åpent fem kvelder i uka, i tillegg til konserter og arrangementer, men på grunn av mangel på arbeidskraft var det stengt på fredager en kveld i uka da det virkelig er behov for et positivt tilbud for ungdom. Ungdom trenger et sted å være og voksne som har tid til dem, ikke bare enda et underholdningstilbud, slik vi ser det. Derfor satser vi på enkle, sosiale aktiviteter som brettspill og playstation på storskjerm. Ellers er det den vanlige kafésettinga som er viktigst et hyggelig miljø hvor vi rett og slett bare kan prate og le sammen over en kaffekopp eller milkshake. I samme lokaler er det også en konsertscene, hvor deltakerne fra musikkverkstedet kan få prøve seg på skikkelig utstyr, med et volum som krever ørepropper (se side 3!). Vi har besøk av mellom tjue og tretti ungdommer hver fredag, og hver gang møter vi nye. Tanken vi har hatt om at tiltaket kan fungere som en inngangsport til andre aktiviteter i Marita Ung, har vi også fått bekreftet. Blant annet har det siden oppstarten allerede kommet til tre nye deltakere på musikkverkstedet gutter vi har blitt kjent med på fredagene. Inntrykk fra tre praksiselever I tre uker har sykepleiestudentene Beata, Alice og Heidi vært i diakonipraksis i Maritastiftelsen. Dette har vært kjempespennende og interessant, hevder de tre jentene. Noen ganger føles det håpløst når mennesker ikke tar tak i sine liv og ønsker forandring selv. Likevel håper vi og tror at det betyr mye at noen bryr seg. Å bruke av sin tid og energi for å hjelpe eller støtte mennesker i nød, er verdifullt. Her er noen av jentenes inntrykk: - Beata: Første gang jeg gikk på gata ble jeg tilbudt narkotika. Jeg bare stoppet opp blant narkomane, og tilbudet om stoff kom raskt. Jeg var sjokkert over at kjøp og salg ble gjort så åpenlyst og midt på dagen på Karl Johan. - Alice: Det var både skummelt og utfordrende å besøke fengsler. Å prate med innsatte uten å ha fordommer, var utfordrende. Jeg samtalte med en person som drepte sin kone, og i den situasjonen prøvde jeg å glemme hva han har gjort og møte han som et medmenneske. - Heidi: Vi ble med Trond og Håkon til Gå Ut Senteret i Hurdal. I tre undervisningstimer fenget de elevene med historier og budskap. Elevene var betatt og noen tok kontakt i pausene og viste sin interesse. Fra venstre: Alice, Heidi og Beata har likt seg godt på praksis i Maritastiftelsen Randi og Willy Danielsen ser at det nytter! Endt soning kontakten fortsetter Det hele begynte med en samling på Bredtveit kvinnefengsel. En gang i måneden er 6-8 jenter fra Marita på besøk med andakt, sang, kaffe og kaker og sosialt samvær. Høsten -04, ved kaffepraten, fikk jeg god kontakt med en dame fra Holland. Hun hadde ingen her i Norge, og ønsket besøk. Gjennom hele året hun satt på Bredtveit, hadde vi en jevn, god kontakt. Hun hadde vært kristen tidligere, men livet var blitt rotete og kaotisk. Men i fengslet fikk hun et nytt møte med Jesus, og jeg ble kjent med en flott, tapper dame som tok tak i livet sitt. Hun snakket mye om barna sine, men virket så trygg på at Herren tok hånd om dem hjemme i Holland. Hun fortalte meg så fint at fengslet var ikke veggene rundt henne, men fengslet hadde vært inne i henne og nå var hun blitt fri. Da hun skulle reise tilbake etter litt over ett års soning, fikk jeg muligheten til å kjøre henne til Gardermoen. Vi hadde noen fine timer sammen og ble enige om å holde kontakten. Det ble en del positive samtaler framover, og gjennom disse ble hun også kjent med mannen min, Willy. Vi har nå vært i Amsterdam og hilst på familien. Vi ble tatt imot av en strålende mor med tre barn, 16, 19 og 20 år. Det vonde året som kunne ha knust alt, hadde blitt snudd til det gode ved troen på Jesu navn. Da disse barna fikk beskjed om at moren var i fengsel i Norge, hadde de begynt å be. De fortalte åpent om hvordan den håpløse situasjonen med hjelp fra Jesus hadde blitt snudd til det beste for familien. Vår venninne sa selv at året i fengsel i Norge hadde gjort noe positivt både med henne og hennes familie. Det ble en stor opplevelse for oss å oppleve fellesskapet med denne glade familien. Det gjorde noe med oss også. Det er oppmuntrende å se at det vi gjør i fengslene nytter. Randi Danielsen Organisasjonsnytt
Samarbeidet og lagfølelsen er god på arbeidspraksis. Her er teamet i aksjon med legging av taksteiner en varm junidag på Lørenskog. Hele huset er totalrenovert av dem. Lønn for strevet Nils Rune Kind er ansvarlig for arbeidstreningen og oppfølgingen i Maritastiftelsen. Før han begynte hos oss i 2005 hadde han åtte års erfaring fra rehabiliteringsarbeid med rusmisbrukere. Vi har i flere år kunnet tilby arbeidstreningsplasser i våre to bruktbutikker. I den senere tid har vi også fått to plasser eksternt sammen med en snekker. Etter hvert håper vi å kunne utvide tilbudet innen bil/mc-verksted, transport, byggteknikk, jord/skogbruk, catering mm. På spørsmål fra MaritaNytt om hvorfor han har valgt denne bransjen, svarer han overbevisende: Å være en rehabiliteringsarbeider og jobbe med mennesker er noe jeg har i hjertet. Arbeidstrening og oppfølging er jo i samme gata. Det gjelder å ha tro på mennesker, oppmuntre og støtte dem, se etter potensiale og utvikling og sette grenser. Samtidig trenger vi å vise kjærlighet og være utholdende. Da kan vi ha en åpen dialog og gi tilbakemeldinger. Det er en givende jobb, forsikrer han. Dette er lagarbeid! Under en pause i arbeidet slår Nils Rune Kind av en prat med deltagerne i arbeidstreningen og snekker Stefan Norberg. 12 MARITANYTT :: Nr. 1 2007
Det blir et flott hus med to leiligheter. Dette kan de være stolte av. Avhengig av støtte og gaver Nils Rune sier at det frem til dags dato ikke har lyktes å få økonomisk støtte til arbeidstreningstiltaket. Det mottas noe statlig og kommunal støtte samt frivillige gaver til andre tiltak i Maritastiftelsen. - Vi jobber derfor med å skaffe nødvendig kapital til å utvide dette viktige tiltaket. Jobbene som gjøres kan jo bli lønnsomme i seg selv. Mange av de som er aktuelle for arbeidstrening har lite eller ingen arbeidserfaring og krever tett oppfølging av en arbeidsleder eller to. Da kan vi ikke tenke produktivitet og profitt hele tiden. Vi måler resultatene i verdier som teller mer! Derfor er vi utrolig glade for alle de gaver som kommer inn til dette arbeidet. Slik kan vi frigjøre flere arbeidsledere til opplæring og oppfølging. Gleder i arbeidet Det er så herlig å se at det går bra med flere av dem vi har inne til arbeidstrening, sier Nils Rune, mens ansiktet stråler opp i et stort smil. Utviklingen er formidabel. Bedre lønn for strevet skal du lete lenge etter! Det er jo gledelig når folk ringer for å si at de har det bra, men ikke bare det; også når telefonen ringer når det ikke går bra, føler jeg at vi har lyktes med å få en dialog. Et trygt tillitsforhold har blitt bygd opp. Lagseier Ingen kan gjøre denne jobben på egen hånd, det er lagets innsats som teller. Vi som jobber sammen gjør ting forskjellig, men vi står sammen om målsetning og rammene for grenser og fasthet, sier Nils Rune. Drøm for morgendagen Vi spør ham om hva han kunne gjort hvis vi hadde hatt flere medarbeidere. Drømmen er et konsept som inneholder tre ting: Arbeidstrening, opplæring og oppfølging med ettervern. Da vil deltakerne lære å jobbe faglig, få undervisning i karakterbygging og lære ansvarlighet. Sist, men ikke minst, vil de få veiledning og hjelp i hvordan de kan fungere mellommenneskelig og sosialt. I tillegg til det vi gjør internt i Maritastiftelsen, kunne vi utvide og kanskje tilby eksterne lærlingplasser i bedrifter etter skolegang. Det er vår drøm, avslutter Nils Rune. MaritaNytts medarbeider inviterer leserne til å støtte og gjentar gjerne hans ord: Bedre lønn for strevet skal du lete lenge etter! Hva skjer i narkomiljøet? En av de som er mest ute i dette miljøet er Willy. På spørsmål om hva som har endret seg i narkomiljøet siste par årene, svarer han kontant: Jeg ser stadig flere tannløse narkomane med krykker (dvs. helsesituasjonen til de tunge misbrukerne forverrer seg). Det bekymrer meg at antallet yngre heroinmisbrukere stiger. Vold og bruk av våpen bare øker. Det sterkt vanedannende stoffet kokain er blitt mye mer vanlig, og metadonbrukerne blir stadig mer misfornøyd med metadon. De forteller meg at følelser, sexliv, mm flater mer og mer ut. Det eneste positive er at dette fører til at stadig flere ønsker nedtrapping fra metadon. MARITANYTT :: Nr. 2 2007 13
Holdningsendring til sexkjøp Byrådet og bystyreflertallet har høyt fokus på prostitusjon i Oslo sentrum, bl.a. gjennom et ønske om politivedtekter som gir politiet signaler om å prioritere denne gruppen. Sommeren 2006 refset justisminister Storberget politiet for ikke å håndheve lovene som allerede finnes mot trafficking, nemlig bakmannsparagrafen og forbudet mot å kjøpe sex av jenter under 18 år. I sommer har media satt søkelys på sexkjøp både utenlands og innenlands. Foto: Stephen Folde 14 MARITANYTT :: Nr. 2 2007
Gode holdninger på utenlandsreise VG hadde torsdag 10. mai en artikkel med overskriften Fniser av forbud mot sexkjøp. SVs Inga Marte Thorkildsen hadde kontaktet 10-12 norske bedrifter for å be dem innføre en intern regel om forbud mot kjøp av sex for ansatte på tjenestereise. Enkelte mannlige bedriftsledere trekker litt på smilebåndet, og skjønner ikke alvoret, mens de kvinnelige er positive til et slikt forbud. Flere bedrifter har allerede nedfelt regler som de mener dekker forbud mot sexkjøp på tjenestereiser bra, mens andre vil gå lenger og si det i klartekst som Statoil gjør i sitt interne regelverk: Statoil er imot kjøp av seksuelle tjenester. Den enkelte skal avstå fra kjøp av seksuelle tjenester i forbindelse med oppdrag og forretningsreiser for Statoil. Kjøp av seksuelle tjenester kan støtte menneskehandel. Menneskehandel er ulovlig og et brudd på menneskerettighetene. Prostitusjon i Norge Samme dag, torsdag 10. mai, kunne vi lese i Aftenposten at Frp-formann Siv Jensen mener sexkjøp bør være lovlig i Norge. Hun hevder at et forbud vil gjøre det vanskelig for de prostituerte, og bruker argumentet om at de vil gå under jorden og at alt vil bli skjult, til større skade for dem. Hun vil heller slå ned på at de utenlandske prostituerte er i Norge ulovlig og sende dem hjem. Dette sa hun også i et intervju til MaritaNytt nr 3/06 (www.marita.no, nyhetsarkiv). I Maritastiftelsen mener vi at prostitusjonsmiljøet alltid er skjult, uansett lovgivning, bare toppen av isfjellet er synlig. Det som skjer i utlandet skjer også i Norge. Våre gatearbeidere opplever ofte at de prostituerte ikke våger å snakke med dem, for de vet at de blir overvåket. De aller fleste har hensynsløse halliker og er ikke på byen for å tjene til eget livsopphold. De er i fengsel, overvåket av kyniske menn. Det har vært fritt fram for hallikene å drive sin butikk akkurat hvor de vil, med støtte fra snille menn som har vedtatt lover som passer mafiamiljøet utmerket. De prostituertes selvbilde, psyke og kropp brytes systematisk ned. Det er mange blinde for, men heldigvis er det flere og flere som våkner opp og forstår at dette må tas ved roten. Nettopp for jentenes skyld. Foto: Stephen Folde Halliksaken I en politiaksjon 15. mai i år ble elleve personer i en hallikliga pågrepet og siktet for hallikvirksomhet og menneskehandel i Oslo. Spesialgruppen STOP fra Oslo politidistrikt, opprettet i januar 2007, hadde holdt saken under oppsikt siden februar. STOP har som mål å avdekke og straffeforfølge bakmenn og nettverk som organiserer menneskehandel og hallikvirksomhet på prostitusjonsmarkedet. Samtlige av de siktede er siktet etter straffelovens paragraf som gjelder for organisert kriminalitet. Til NTB sier politioverbetjent Øyvind Nordgaren ved avdeling for organisert kriminalitet i Oslo politidistrikt, at politiet mener de involverte i hallikligaen hadde forskjellige oppgaver med å finne jentene, organisere transport, boliger og tilrettelegge prostitusjon for flere titall bulgarske jenter. De fleste har solgt seksuelle tjenester på gata i Oslo, mens noe av virksomheten har foregått i spesielle leiligheter. - Det er snakk om mange kvinner, mellom 30 og 40, sier Nordgaren. Bulgarske kvinner utgjør nå den tredje største gruppen prostituerte i Norge, hvor mange er fattige fra romanifolket. Politikere vi har snakket med har ulike syn. Noen hevder de er mer opptatt av de prostituertes ve og vel enn å ta horekundene, og at politiet tjener politisk mynt på hallikaksjonen. Disse mener politiet vil prioritere saker ulikt til enhver tid, og at tidspunktet for aksjonen var som bestilt. Andre roser politiets innsats og sier vi bør være stolte av å ha et politi som kan hamle opp med både gjenger og bakmenn. Dette vil bli lagt merke til i utlandet, tror de som berømmer politiet. Lovendring I MaritaNytt i 2002 tok Leiv Holstad i artikkelen Kriminalisering av horekunder til orde for en lovendring. Dette for å få det legale maktmiddelet som var (og er) nødvendig for å gripe inn mot voldelig hallikvirksomhet og begrense økende tilgang av utenlandske prostituerte. Fire år senere var prostitusjonsmiljøet i Oslo enda hardere. (Se artikkelen Noe må gjøres og Leivs kronikk Fritt fram for prostitusjon i MN 2/06 (www.marita. no, nyhetsarkiv). Kun RV og KrF var da for forbud på Stortinget. Nå følger andre etter. AP- landsmøtet vedtok som kjent å gå inn for at sexkjøp skulle bli forbudt, og nå har alle de tre regjeringspartiene samme standpunkt. Maritastiftelsen ser fram til at det nye lovforslaget utarbeides av justisdepartementet og kommer på høringsrunde. Stortinget kan da vedta den nye loven så den trer i kraft. Sexkjøp bør kriminaliseres. MARITANYTT :: Nr. 2 2007 15
Postabonnement B RETUR: MaritaNytt Holsts gate 6, N-0473 Oslo Mer å lese på www.marita.no Takk! Vi vil med dette takke alle dere som har gitt en gave til Maritastiftelsens arbeid. Slike bidrag har dobbel betydning. Det viktigste er at pengene gjør det mulig for oss å hjelpe flere men det har også motiverende betydning for alle som jobber frivillig. Vi kjenner at vi har mange med oss, og vi tolker din gave som en oppmuntring og et klapp på skulderen at du har tro på det arbeidet vi driver. Hilsen alle oss i Marita Rune takker Etter tre år som redaktør i MaritaNytt har tiden kommet for å gi pennen videre til nestemann, Bjørn Olav Thune. Det er ikke med lett hjerte jeg avslutter dette engasjementet, men siden jeg og familien har flyttet til Sverige er det naturlig. Det har vært utrolig spennende å jobbe i Marita. Jeg har lært masse og blitt dypt berørt og preget av det engasjement og fellesskap som finnes i organisasjonen. Jeg vil på det dypeste takke alle medarbeidere for denne tiden og vennskapet jeg har fått med dere. Det har vært fantastisk. Bjørn Olav; lykke til med oppgaven, det er en utrolig herlig gjeng du har kommet inn i!