Hver 125 mg harde kapsel inneholder 125 mg vankomycin (som hydroklorid). Hver 250 mg harde kapsel inneholder 250 mg vankomycin (som hydroklorid).

1. LEGEMIDLETS NAVN Vancomycin Actavis 125 mg kapsel, hard. Vancomycin Actavis 250 mg kapsel, hard. 2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING Hver 125 mg harde kapsel inneholder 125 mg vankomycin (som hydroklorid). Hver 250 mg harde kapsel inneholder 250 mg vankomycin (som hydroklorid). For fullstendig liste over hjelpestoffer se pkt. 6.1. 3. LEGEMIDDELFORM Kapsel, hard. 125 mg kapsel: Grå/rosa 18,1 mm hard kapsel, inneholdende hvit til gråhvit størknet væskeblanding som fast masse. 250 mg kapsel: Brun 21,6 mm hard kapsel, inneholdende hvit til gråhvit størknet væskeblanding som fast masse. 4. KLINISKE OPPLYSNINGER 4.1 Indikasjoner Enterokolitt forårsaket av Clostridium difficile. Vankomycin blir ikke signifikant absorbert fra den normale magetarmkanalen og er derfor ikke effektiv gitt peroralt for andre typer infeksjoner. Det bør tas hensyn til offisielle retningslinjer angående hensiktsmessig bruk av antibakterielle midler. 4.2 Dosering og administrasjonsmåte Til oral bruk. Kapslene bør svelges hele. Voksne, ungdom og eldre: 125 mg fire ganger daglig (500 mg / dag) i 7-10 dager. Ved behandling av alvorlige tilfeller og gjentatte tilfeller, kan dosen økes opp til 500 mg fire ganger daglig i 10-14 dager. Barn 12 år og yngre: Vanlig dose er 30-40 mg / kg / dag delt i 3-4 doser per dag i 7-10 dager. Den daglige dosen bør ikke overskride 2 g. Vancomycin Actavis kapsler kan være lite egnet for barn under 6 år. Andre formuleringer (for eksempel løsning) av vankomycin kan være tilgjengelig for bruk isteden. 4.3 Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor ett eller flere av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler Nedsatt nyrefunksjon og høyere serumkonsentrasjon av vankomycin Hos noen pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon og alvorlig kolitt, har signifikante serumkonsentrasjoner blitt målt etter gjentatt dosering. Disse pasientene har derfor en risiko for bivirkninger som normalt bare sees etter parenteral administrasjon. Klinisk signifikante serumkonsentrasjoner har blitt rapportert hos noen pasienter som har tatt flere orale doser av vankomycin for aktiv Clostridium difficile-indusert pseudomembranøs kolitt. Overvåking av serumkonsentrasjoner kan derfor være riktig hos disse pasientene. Risikoen kan være økt hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Noen pasienter med betennelseslidelser i tynntarm mukosa kan ha betydelig systemisk absorpsjon av vankomycin, og kan derfor ha risiko for å utvikle bivirkninger assosiert med parenteral administrasjon av vankomycin. Risikoen er større hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Det bør noteres at den totale systemiske og nyreclearance av vankomycin er redusert hos eldre. Ototoksisitet Ototoksisitet har forekommet hos pasienter som mottar vankomycin. Det kan være forbigående eller permanent. Det har blitt rapportert hovedsakelig hos pasienter som har blitt gitt en stor intravenøs dose, har underliggende hørselstap, eller som får samtidig behandling med et ototoksisk middel slik som en aminoglykosid. Infeksjon Forlenget bruk av vankomycin kan resultere i sterk vekst av mottakelige organismer inkludert sopp. Nøye overvåking av pasienten er vesentlig. Hvis superinfeksjoner oppstår under behandling, bør nødvendige tiltak utføres. 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon Ingen interaksjoner har blitt rapportert for vankomycin administrert oralt. Hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon og alvorlige kolitt, kan systemisk absorpsjon oppstå og resultere i risiko for interaksjoner som normalt bare sees etter parenteral administrasjon. For eksempel kan parenteral administrasjon av vankomycin og anestetika forårsake erytema og anafylaktiske reaksjoner. Visse antibiotika ble rapportert sjelden å redusere effekten av orale prevensjonsmiddel ved å interferere med den bakterielle hydrolysen av konjugerte steroider i tarmen og dermed reabsorpsjon av ukonjugerte steroider. Dette vil senke plasmanivåene av aktive steroider. Denne uvanlige interaksjonen vil oppstå hos kvinner med høy ekskresjon av konjugerte steroider i gallen. Samtidig og/eller sekvensiell systemisk eller topisk bruk av andre potensielt ototoksiske og/eller nefrotoksiske legemidler krever nøye overvåking. 4.6 Fertilitet, graviditet og amming

Graviditet: Det finnes ikke tilstrekkelig erfaring fra bruk av vankomycin hos gravide. Dyrestudier på reproduksjonstoksisitet ved doser ca tilsvarende den kliniske dosen basert på kroppsoverflateareal (mg/m 2 ), indikerer ikke noen direkte eller indirekte effekter på embryoutvikling, foster eller svangerskapet. Vankomycin skal bare brukes under graviditet hvis fordelene er større en den potensielle risikoen. Amming: Vankomycin skilles ut i morsmelk. I lys av legemidlets effekt på den ammende moren bør det avgjøres om ammingen skal avsluttes eller om behandlingen skal avsluttes. Fertilitet: Ingen definitive fertilitetsstudier har blitt utført. 4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner Vertigo og svimmelhet har blitt rapportert sjelden, og kan påvirke evnen til å kjøre og bruke maskiner. 4.8 Bivirkninger Siden vankomycin vanligvis ikke absorberes i signifikant grad, er risikoen for systemisk toksisitet lav. De følgende bivirkningene er listet etter MedDRA organklassesystem og frekvenskategori. Frekvenskategorier er definert ved bruk av: svært vanlige ( 1/10), vanlige ( 1/100 til <1/10), mindre vanlige ( 1/1000 til <1/100), sjeldne ( 1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000), ikke kjent (kan ikke anslås ut ifra tilgjengelige data). Blod og lymfatiske organer: Sjeldne: Leukopeni, trombocytopeni, eosinofili, reversible agranulocytose. Forstyrrelser i immunsystemet Ikke kjent: Legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS syndrome) har blitt rapportert etter markedsføring. Sykdommer i øre og labyrint: Mindre vanlige: Hørselstap. Sjeldne: Tinnitus. Hjertesykdommer: Svært sjeldne: Hjertestans. Karsykdommer: Svært sjeldne: Hypotensjon, vaskulitt. Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum: Sjeldne: Kortpustethet, stridor. Gastrointestinale sykdommer:

Mindre vanlige: Kvalme. Svært sjeldne: Pseudomembranøs enterokolitt. Hud- og underhudssykdommer: Mindre vanlige: Utslett, pruritus. Sjeldne: Rødme på overkroppen, urtikaria, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, IgA indusert bulløs dermatitt. Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett: Sjeldne: Muskelkramper og smerter i brystet og ryggen. Sykdommer i nyre og urinveier: Sjeldne: Nyresvikt, økt serumkreatinin, interstitiell nefritt. Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet: Mindre vanlige: Feber. Sjeldne: Anafylaktiske reaksjoner, frysninger, svimmelhet. Økt serumkreatin som et tegn på involvering av nyrene har blitt rapportert hovedsakelig for intravenøs vankomycin. Noen få tilfeller av interstitiell nefritt har blitt rapportert, hovedsakelig assosiert med samtidig bruk av aminoglykosider eller for pasienter med tidligere nedsatt nyrefunksjon. Bivirkninger som gjelder nyrene er reversible. Hørselstap har blitt rapportert i et dusin tilfeller med intravenøs vankomycin, de fleste assosiert med nedsatt nyrefunksjon eller tidligere hørselstap, eller samtidig behandling med ototoksiske legemidler. Reversibel nøytropeni, etter omtrent en uke av intravenøs behandling med vankomycin eller totaldose 25 g, har blitt rapportert i et par tilfeller. Isolerte tilfeller av agranulocytose har blitt rapportert, men forbindelsen til vankomycin er ikke fastsatt. 4.9 Overdosering Toksisitet: Det er begrenset erfaring med overdoser, men 500 mg i.v. gitt til en 2-åring førte til letal forgiftning. 56 g spredt over 10 dager til en voksen forårsaket nyresvikt. Symptomer: Overdose kan føre til kvalme, oppkast, epigastrisk ubehag og diare. Mulige symptomer som har blitt rapportert som bivirkninger (se pkt. 4.8) er forsterket ved overdose. Mulige nyresymptomer. Behandling: Gastrisk tømming, kull i gjentatte doser (reduserer halveringstid). Sørg for adekvat diurese. Hemodialyse eller hemoperfusjon kan brukes når toksiske symptomer oppstår samtidig med nedsatt nyrefunksjon. Symptomatisk behandling. 5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER 5.1 Farmakodynamiske egenskaper Farmakoterapeutisk gruppe: tarmantiseptika, antibiotika, ATC-kode: A07AA09.

Virkningsmekanisme Vankomycin er et trisyklisk glykopeptid-antibiotikum som hemmer syntesen av celleveggene i følsomme bakterier ved å bindes med høy affinitet til D-alanyl-D-alanin-terminus av prekursorenheter i celleveggen. I tillegg svekker den permeabiliteten til bakteriecellemembranen og RNA-syntese. PK/PD forhold Virkningen til vankomycin betraktes som tidsavhengig. Resistensmekanisme(r) Oppnådd resistens overfor glykopeptider er mest vanlig i enterokokker, og er basert på opptak av ulike van-genkomplekser som endrer D-alanyl-D-alanin-målet til D-alanyl-D-laktat eller D-alanyl-D-serin, som binder vankomycin dårlig. I noen land er det observert økt antall tilfeller av resistens i enterococci; multiresistente stammer av Enterococcus faecium er spesielt alarmerende. Van-gener er sjelden blitt funnet i Staphylococcus aureus, der endringer i celleveggens struktur fører til "mellomliggende" følsomhet, som vanligvis er heterogen. Det er ingen kryssresistens mellom vankomycin og andre antibiotika men kryssresistens med andre glykopeptidantibiotika, slik som teikoplanin, kan forekomme. Sekundær utvikling av resistens under terapi er sjelden. Oralt administrert vankomycin er aktiv mot Clostridium difficile. Påvirkelighet Prevalens av oppnådd resistens kan variere geografisk og over tid for utvalgte arter og lokal informasjon om resistens er ønskelig, særlig ved behandling av alvorlige infeksjoner. Ved behøv bør ekspertråd søkes når den lokale resistensprevalensen er slik at anvendelse av midlet for visse typer infeksjoner er tvilsom. Vanligvis følsomme arter Clostridium difficile 5.2 Farmakokinetiske egenskaper Etter oral administrering av vankomycin hos friske frivillige og pasienter med betennelse i tarmen og normal nyrefunksjon, er absorpsjonen lav. Med gjentatte doser på 125 mg hver 6. time var konsentrasjoner i feces over 100 mg / kg i de fleste prøvene. Ingen vankomycin var detekterbar i blod og i urin mindre enn 1 %. Målbare serumkonsentrasjoner kan oppstå sjelden hos pasienter med aktiv C. difficile-indusert pseudomembranøs kolitt og, hvis det foreligger nedsatt nyrefunksjon, er det en risiko for akkumulering. Administrering av vankomycin oral løsning, 2 g daglig i 16 dager til anefriske pasienter uten betennelse i tarmen, ga målbare serumnivåer av > 0,66 μg/ml hos 2 av 5 pasienter. Med doser på 2 g daglig, ble

konsentrasjoner på >3,100 mg/kg funnet i faces og nivåer på < 1 μg/ml ble funnet i serum hos pasienter med normal nyrefunksjon som hadde pseudomembranøs kolitt. Etter parenteral administrering skilles vankomycin ut renalt, nærmest fullstendig som den mikrobiologiske aktive substansen. Halveringstiden i serum hos voksne pasienter med normal nyrefunksjon har blitt rapportert å være ca 4-6 timer, hos barn 2,2-3 timer. Nedsatt nyrefunksjon kan forlenge elimineringen (opp til 7,5 dager). 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi og toksisitetstester ved gjentatt dosering. Begrensede data om mutagene effekter viser negative resultater, langsiktige studier på dyr vedrørende et kreftfremkallende potensial er ikke tilgjengelig. I teratogenisitetsstudier, hvor rotter og kaniner fikk doser som korresponderte omtrent med human dose basert på kroppsoverflate (mg/m 2 ), ble det ikke observert direkte eller indirekte teratogene effekter. Dyrestudier på bruk under perinatal/postnatal periode og vedrørende effekter på fertiliteten er ikke tilgjengelig. 6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER 6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer Kapselinnhold Makrogol 6000 Hoveddel og kapselhette Titandioksid (E171) Svart jernoksid (E172) Rødt jernoksid (E172) Gult jernoksid (E172) Gelatin 6.2 Uforlikeligheter Ikke relevant. 6.3 Holdbarhet 2 år. 6.4 Oppbevaringsbetingelser Oppbevares ved høyst 25 C. 6.5 Emballasje (type og innhold) PVC/PE/ACLAR/aluminium blisterpakninger.

28 og 30 kapsler. Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført. 6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering Ingen spesielle forholdsregler. Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav. 7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN Actavis Group PTC ehf. Reykjavikurvegi 76-78 220 Hafnarfjordur Island 8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE) 125 mg: 11-8549 250 mg: 11-8550 9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE 19.12.2012 10. OPPDATERINGSDATO 11.02.2013