Norsk Folkehjelp og Fellesforbundet prosjektsamarbeid i Sør Afrika Fellesforbundets ambassadørkorps i Johannesburg og Cape Town 17. 25. august 2013 En intensiv og utrolig spennende uke i Sør Afrika fortjener å bli nedtegnet for at Fellesforbundets medlemmer skal kunne få et inntrykk av opplevelsene, konfliktene og historiene som Fellesforbundets ambassadørkorps ble til del. Her er mitt forsøk på en slik nedtegning akkompagnert av bilder tatt av Håvard Sæbø i Magasinet for Fagorganiserte: Innledning Fellesforbundets forbundsstyre vedtok i januar 2012 å inngå en samarbeidsavtale med Norsk Folkehjelp om folkehjelpas prosjekter i Sør Afrika og det sørlige Afrika. Samarbeidsavtalen gjelder for landsmøteperioden 2011 til 2015. Avtalen omfatter i tillegg til et årlig økonomisk bidrag til egenandeler i prosjektene på kr 500 000 også politisk påvirkningsarbeid og organisatorisk samarbeid. Formålet med samarbeidsavtalen er å øke interessen i Fellesforbundets medlemsmasse for internasjonalt solidaritetsarbeid og generelt å knytte Fellesforbundet og Norsk Folkehjelp nærmere sammen. For å virkeliggjøre denne visjonen nedsatte ledelsen i forbundet et ambassadørkorps bestående av en lokal tillitsvalgt fra hvert ADK-område. Disse skal bidra til å formidle viktigheten av internasjonalt solidaritetsarbeid og Norsk Folkehjelps betydning både ute og hjemme. Ambassadørkorpset for Fellesforbundets og Norsk Folkehjelps samarbeidsprosjekt om Sør Afrika, Fra venstre: Atle Høie, Inger Anne Hærum (ADK Sør-Vest), Bjørn Norvald Larsen (ADK Øst), Ivar Sætre (ADK Sør-Øst), Trine Plassen (ADK Indre Øst), Jorge Dahl (ADK Vest), Vegard Granaune (ADK Midt-Norge) og Jon Kenneth Brekke (ADK Nord). Kine Asper, forbundssekretær i Fellesforbundet fra 1. juli 2013, var enda ikke valgt da bildet ble tatt.
Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon, stiftet av LO i 1939, med utviklings- og eksplosivryddingsprosjekter i 34 land i hele verden. Norsk Folkehjelp driver også et omfattende nasjonalt arbeid innenfor områdene sanitet og redningstjeneste og flyktning- og asylarbeid. 18. august ankomst Johannesburg, første dag på Heia Safari Lodge Vi ankom Johannesburg tidlig på morgenen 18. august, og ble fraktet direkte til Heia Safari Lodge for å få en innføring i programmet for uka og et møte med Okey Machisa, leder for Norsk Folkehjelps partnerorganisasjon Crisis in Zimbabwe Coalition. Det ble også tid til en kort safari, og for mange et første møte med Afrikas ville dyr. Thor Oftedal, landdirektør for Norsk Folkehjelp i Sør Afrika, presenterte seg selv, sine medarbeidere Sipho, Dawu og Siffy, og ga oss en gjennomgang av programmet for uka. Gjennom hele oppholdet sørget de for at vi fikk all den informasjon vi trengte og mere til. På en utrolig smidig måte fikk de oss gjennom programmet, inkludert mye reising mellom organisasjonslokaler, townships og feltbesøk. Hvordan Mugabe stjal valget i Zimbabwe Okey Machisa ga oss en grundig redegjørelse for hvordan Robert Mugabe stjal valget i Zimbabwe, denne gangen uten vold. Ved forrige valg vant opposisjonskandidaten Morgan Tzwangirai fra MDC, men etter omfattende opptøyer med flere hundre drepte, iscenesatt av Robert Mugabes styrker, måtte Tzwangirai trekke seg fra presidentvervet og inngå en avtale om maktdeling, der Mugabe ble president og Tzwangirai ble statsminister. Leder for Crisis in Zimbabwe, Okey Machisa Crisis in Zimbabwe Coalition, er en organisasjon som samler 250 andre organisasjoner i kampen for en fredelig og demokratisk utvikling i Zimbabwe. Organisasjonen er støttet av Norsk Folkehjelp. Machisa gjennomgikk prosessen som ledet fram til Robert Mugabe og Zanu PF sin valgseier for tre uker siden. Hans karakteriserer valget som det største fredelige valgran i historien.
Faktum er at valget var bortimot 100 % fredelig, men resultatet gav Mugabe en valgseier på over 60 % mens målinger i forkant av valget gav MDC og Morgan Tzwangirai 65 % og Mugabe 30 %. På valgmøter i forkant av valget ble butikker og offentlige institusjoner stengt når Mugabe holdt sine folketaler, mens folk ble hindret fra å delta på møter som MDC arrangerte. Likevel var det vesentlig flere deltakere på Twzangirais arrangementer enn på Mugabes, en klar indikasjon på stemningen. Områder som aldri tidligere hadde vært kontrollert av Zanu PF ble plutselig det med stort flertall. Hvordan kunne det skje? Zanu PF hadde lært fra forrige valg i 2008 at en voldelig valgseier ikke kunne gi landet noen legitimitet verken hjemme eller i det internasjonale samfunn. Derfor hadde de forberedt en omfattende rigging av valget som skal vise seg å bli vanskelig å etterprøve. Crisis opplevde at det ikke eksisterte elektroniske valglister eller noen kopling mellom valgkretsene. Valgkortene til velgerne ble ikke samlet inn etter stemmegivning og blekket som alle velgere ble merket med etter å ha avgitt stemme kunne vaskes vekk uten store problemer. Det Zanu PF gjorde var å busse velgere som hadde avgitt stemme til Mugabe til andre valglokaler slik at de kunne avgi nye stemmer der. Siden valglokalene ikke var koplet opp mot hverandre kunne de avgi ny stemme og få nytt blekk på fingeren. Tzwangirai forsøkte å gå rettens vei for å få valget kjent ugyldig på grunn av massivt valgfusk, men retten bestemte at MDC ikke kunne få tilgang til stemmeurnene og de manuelle stemmelistene som kunne bevise at folk hadde stemt flere ganger. Dermed ble det umulig å bevise valgfusket og omstøte valget. Den afrikanske unions valgobservatører rapporterte i etterkant av valget at det hadde vært fredelig og riktig, men de var forsiktige med å si at det hadde vært rettferdig. Dermed har AU en utvei dersom en senere internasjonal revisjon av valget skulle avsløre valgfusket. MDC har akseptert valget av Mugabe, og forbereder en ny femårsperiode med ham som president. Men de krever en internasjonal revisjon av valget, slik at Mugabe kan bli stilt til ansvar for fusket. Alternativt er MDC og Crisis redde for at denne typen valgrigging vil spre seg til andre land i regionen. Et håp for Zimbabwe er at landet vedtok en ny grunnlov like før valget, med et massivt flertall i folkeavstemming. Denne grunnloven gir muligheter som må utnyttes. Safari Når man først er i Sør Afrika må man oppleve dyrelivet. Det fikk vi mulighet til i en åpen bil, der vi ble fraktet rundt i en nasjonalpark i nærheten av Heia Safari Lodge. Det ble en uforglemmelig opplevelse, og faktisk det eneste turistliknende avbrekket før avreisedagen neste lørdag. Da hører også et par bilder fra opplevelsen med. Løve nyter ettermiddagssolen Middagstid
En gepard på vandring rett utenfor vår åpne bil Etter safari ble vi fraktet inn til Johannesburg til vår base de neste to dagene, Wedgwood Guest House, et gammelt og veldig koselig overnattingssted med god service. 19. august Fagbevegelsens dag i Johannesburg Som representanter for Fellesforbundet var det naturlig at vi fikk lagt inn møter med de to største fagforbundene i Sør Afrika, gruvearbeiderforbundet NUM og metallarbeiderforbundet Numsa. De to forbundene står på hver sin side i kampen om Cosatus (LO i Sør Afrika) sjel og dermed også i kampen om den politiske utviklingen i Sør Afrika. I NUMs kontorer ble vi møtt av både visepresident, generalsekretær, internasjonal sekretær og assistent. Vi fikk en gjennomgang av situasjonen i Sør Afrika både faglig og politisk. Med en medlemsmasse på 270 000, lederen av SACP (kommunistpartiet) som leder av forbundet og mange tidligere tillitsvalgte med Cyril Ramaposa (visepresident i ANC) i spissen i ANCs ledelse er de en vesentlig maktfaktor både faglig og politisk. Dette henger tungt sammen i Sør Afrika, der ANC, SACP (kommunistpartiet)og Cosatu dannet en politisk allianse etter frigjøringen fra apartheid. Atle Høie hilser på NUMs generalsekretær Frans Baleni med Kine Asper som vitne
NUM står på den siden i Cosatu som mener at alle problemer må løses internt i alliansen og at offentlig kritikk av ANC og regjeringen truer alliansen og enheten i sørafrikansk politikk. De hevdet med styrke at de tilhører venstresiden i ANC og at deres støtte til SACP er en del av en langsiktig plan for å vri det politiske bildet i alliansen og særlig i ANC mot venstre. Med denne holdningen har de også vært svært kritisk til Cosatus generalsekretær Vavi, som på onsdag ble suspendert fra sin stilling på ubestemt tid, offisielt grunnet en sexskandale (han har innrømmet å ha sex med en ansatt i Cosatus lokaler). Vavi har offentlig kritisert regjeringen og ANC for å være for markedsliberale og for støttende til næringslivet og eierne av industrien. NUMs oppfatning er at dersom man svekker ANC og SACP, så legger man veien åpen for at helt andre krefter vil overta det politiske lederskapet i Sør Afrika. Konflikten er særlig sterk fordi NUM gjennom det de kaller tragedien (ikke massakren, som Numsa mener det var) i Marikanagruvene og konflikten med det nystartede forbundet AMCU har tapt 50 000 medlemmer og ikke lenger er det største forbundet i Cosatu (Numsa har overtatt den posisjonen). NUM oppfatter konflikten i Marikana som eksternt drevet, der eksterne krefter har busset inn oppviglere og satt arbeiderne opp mot hverandre. NUM hevder også at konfliktene og de ulovlige streikene har kostet samfunnet 15 milliarder Rand (rundt 11 milliarder NOK). Delegasjonen samlet sammen med NUMs ledelse i deres lokaler NUM hevder at AMCU lover ting de ikke kan holde. Det er ikke penger i platinagruvene, og 58 % av gruvene har store økonomiske problemer. Mange av gullgruvene er også i solnedgangen hevder NUM. Faktum er også at de streikende ikke har oppnådd noen ting enda, men de gruvearbeiderne som har meldt overgang til AMCU har fortsatt tro på forbundet, og vil ikke tilbake til NUM. En indikasjon på at NUM føler presset er at de i skrivende stund har iverksatt en omfattende streik i gullgruvene med over 80 000 streikende. Dette var altså en gruveindustri som de opplyste oss om at hadde store økonomiske problemer, men hvor de nå krever betydelige lønnsøkninger. Nå som Vavi er satt under suspensjon er det NUMs håp at Cosatu vil bli mer lydhøre for deres oppfatning av måten å drive politisk påvirkningsarbeid (ikke i media, men internt i alliansen). NUM
håper også at Cosatu vil bli mer stringente i forhold til organiseringsgrensene som organisasjonen har vedtatt. Deres påstand er at andre forbund har blitt mer aggressive i rekruttering i deres kjerneområder, og det vil de ikke akseptere. Møtet med Numsa ble en helt annen opplevelse, både når det gjelder politisk oppfatning og struktur. Vi ble mottatt av president, visepresident, internasjonal sekretær i tillegg til representanter for andre deler av forbundet. Her møtte vi en mye mer politisk aggressiv holdning både overfor ANC, Cosatu og internasjonal politikk. Kine Asper i dialog med visepresidenten i Numsa, Christina Oliver Numsa, som nå er det største forbundet i Cosatu med 320 000 medlemer har store ambisjoner både for politikken og organisasjonen. De har et mål om å nå 400 000 medlemmer innen neste kongress i 2016 (i følge NUM også gjennom å organisere innenfor deres område). De mener seg også utfordret av AMCU, NUMs fiende i gruveindustrien, men mener at konflikten og streikene skyldes lave lønninger, dårlige arbeidsvilkår og enorme ulikheter og ikke ekstern innblanding. Sett fra Numsas side er kampen om Cosatus sjel en gammel kamp. De mener at Vavi vant kampen gjennom å bli gjenvalgt på siste Cosatu-kongress i fjor og at det som skjedde på det ekstraordinære CEC-møtet (sentralstyre) på onsdag var et regelrett kupp som til og med kom helt uforvarende på Vavi. Numsa hevder at målet med kampanjen mot Vavi er å gjøre Cosatu til ANC arbeids- og sosialkontor, på den måten de mener SACP er i dag. De hevder også at de som vil ha Cosatu i den retningen kun er ute etter posisjoner i neste regjering. De er nå svært usikre på hvor Cosatu og ANC går etter dette, men hevder at deres første prioritet er å gjenopprette enheten i Cosatu. Derfor snakker de ikke om utmelding. Numsa kalte Marikana en massakre, noe ingen andre ledende organisasjoner eller ANC har gjort. De mener at dette illustrerer hvor forsiktig de andre er med å bruke sterke ord mot gruvekonsernet Lonmin som drev gruvene og at regjeringen dermed er i lomma på næringslivet. Lonmin slipper unna med mord er deres mening. Med på møtet var også lederen for Numsa nye forskningsinstitutt. De har opprettet dette instituttet fordi de mener at den offentlige debatten er preget av at alle empiriske premisser leveres av høyresiden i politikken. Dette ville de gjerne diskutere mer med oss, men tiden strakk ikke til. Jeg
regner imidlertid med at dette ikke er det siste vi hører fra dem om instituttet, og de var svært opptatt av å få Norsk Folkehjelp interessert i å bidra. Action Support Center og Alexandra Township Ettermiddagen gav oss kanskje de sterkeste opplevelsene og de det blir vanskeligst å fordøye. Vi tilbragte tre timer i Alexandra Township. Alex, som den kalles av befolkningen har nærmere 1,5 millioner innbyggere i alle lag av befolkningen, men de fattige kvarterene der veldig mange migrantarbeidere og arbeidsledige bodde, var et trist skue. Jorge, Ivar, Bjørn, Vegard og Trine på besøk i Alexandra Township Her støtter Norsk Folkehjelp Action Support Center, som bistår lokale konfliktråd med metoder for konfliktløsning. ASC hevder at de har utviklet metoder som kan brukes både for å løse små personkonflikter og større politiske konflikter. De frivillige i townshipen (de var virkelig frivillige, og hadde ingen økonomisk bistand utenfra) sto på dag og natt for å løse konflikter, og gav oss flere eksempler på hvor uvurderlig deres bistand til lokalbefolkningen var. Helsetjenestene er generelt svært dårlige, politiet er ikke opptatt av å løse problemer og det er liten tillit til rettsvesenet. Derfor trengs lokale krefter med tillit i alle lag av befolkningen. Utfordringen er mangel på midler til kontorer, bistand som koster penger og rekruttering av frivillige. Organisasjonen hadde midlertidig tilhold i rettsbygningen i townshipen. Det var et skremmende scenario for de som trenger hjelp, men som ikke har noen tillit til rettsvesenet, politiet eller offentlige myndigheter. I entreen til rettsbygningen ble vi møtt av en oppslagstavle som viste hvilke rettsaker som sto for døren, hvem som var tiltalt og hva de var tiltalt for. Voldtekt og ran dominerte listen, men det som sjokkerte oss var at dette var åpen informasjon for alle som hadde tilgang til lokalene. Delegasjonen studerer dagens rettsaker
Kine Problemene virker uoverkommelige, og det er fantastisk at mennesker velger å bruke all sin tid til å hjelpe folk som ikke har noe annet sted å gå. Det er også fantastisk å tilhøre en organisasjon som Norsk Folkehjelp, som har mulighet til å tilrettelegge for at slik bistand er mulig. Så mye mer skulle vært gjort, og jeg håper det kan vise seg mulig i framtida. Samtidig er det få steder man kan se så mye livsglede som i slike fattige områder. Der har vi virkelig mye å lære. Ellers kan jeg for kuriositetens skyld nevn at vi besøkte Nelson Mandelas første bosted i Johannesburg, et lite krypinn som ikke var gjenstand for noen ekstern oppmerksomhet, men som var en del av stoltheten til innbyggerne. Delegasjonen utenfor inngangen til Nelson Mandelas første hjem i Johannesburg Delegasjonen i Alexadra Township Barna tar til takke med det de har På slutten av dagen besøkte vi en radiostasjon i Alexandra, som blant annet sender arbederinformasjonsprogrammer en gang i uka. Programmene er produsert av Workers World Media Production, som er en av Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner. Her fikk Kine Asper testet sine kunnskaper direkte på lufta, og høstet stor applaus da hun i motsetning til innringere og andre representanter for delegasjonen svarte riktig på hvor mange måneder i året som har 28 dager. Svaret er naturligvis alle, mens alle andre enn Kine svarte kun februar. Kine på diretesendt radio Jorge Alex Dahl utenfor Alex FM radiostasjon
20. august Hva skjedde egentlig i Marikana-gruvene, arbeidernes egne historier I dag møtte vi representanter for gruvearbeiderne, ledere for kvinnekomiteene i Marikana og en representant for Julius Malemas utbrytergruppe EFF, men også for Unemployed Peoples Movement, som Norsk Folkehjelp støtter. Disse historiene sto i sterk kontrast til historiene vi fikk i går fra gruvearbeiderforbundet NUM og metallarbeiderforbundet Numsa. Dagens gjester er svært kritiske til de etablerte forbundene, og derfor svært kontroversielle i det offisielle Sør Afrika. Gruvearbeiderne Lizo Gongwana og Aleke Noawanya jobbet for Lonmin i Marikana da massakren skjedde Her presenterer jeg deres historie slik de opplevde den fra gruveområdet fra 10. august i fjor: Arbeiderne hadde fremmet tøffe lønnskrav overfor ledelsen i Lonmin-gruvene. NUM representerte på det tidspunktet flertallet av gruvearbeiderne, men arbeiderne følte at de ikke fikk gjennomslag eller støtte for sine krav i NUM. Derfor bestemte de seg for å representere seg selv i direkte dialog med ledelsen. 10. august gikk de til ledelsen men ble møtt av representanter for NUM. De fikk ikke møte med ledelsen, og valgte å ikke gå videre med NUM. 11. august la de ned arbeidet i protest, og startet protesten ved NUMs kontorer. Der ble de møtt med våpen og flere ble drept. De hevder selv at de kan bevise at det var NUM-ansatte som skjøt, men ingen er til nå blitt holdt ansvarlig. Arbeiderne flyktet til fjellene i nærheten. Herfra mobiliserte de til fortsettelse av den ulovlige streiken. NUM tok avstand fra alle arbeiderne og miskjente også sine egne medlemmer. Det konkurrerende AMCU kom med en forsonlig holdning til deres krav, men advarte om at de måtte komme seg vekk for å unngå å bli drept. 16. august kom politiet og omringet og begynte å sette opp piggtråd rundt de streikende. De ble livredde og flyktet. Da startet massakren. Møte med gruvearbeiderne og Africa, organisator i midten
Offisielt mistet 34 personer livet i massakren. I følge gruvearbeiderne er det mange flere. De tror at kun de som døde den dagen er med i tallet. Folk døde på sykehus lenge etter massakren, og de er ikke med. Blant annet fortalte representantene fra kvinnekomiteen at en kvinne ved navn Paulina deltok på et møte i kvinnekomiteen, da politiet stormet lokalet og begynte å skyte med gummikuler. Hun døde senere av skadene. Da skuddtåken hadde lagt seg forsøkte arbeiderne å finne hverandre og ettersøkte de som ikke dukket opp. Den dag i dag er det flere de ikke har noen anelse om hvor er. Streiken fortsatte imidlertid, til tross for trakassering fra politiet og gruveledelsen, og til slutt måtte ledelsen sette seg ned å forhandle med gruvearbeiderne. På dette tidspunkt hadde mange av dem meldt seg ut av NUM og inn i AMCU. De ble lovet en lønnsøkning på 22 %, som de aksepterte, og gikk tilbake til arbeidet. Imidlertid har ingen sett noe til lønnsøkningen. Det de fikk var en halv månedslønn direkte utbetalt, men den ble trukket av på neste lønning. Trine Plassen i samtale med en representant for kvinnekomiteen i Marikana Kvinnekomiteen kunne også fortelle at situasjonen for kvinner som ønsket seg jobb i gruvene var enda verre enn for mennene. I de fleste tilfeller måtte de tilby seksuelle tjenester for enten å få jobb eller forfremmelse. De hevdet at representanter fra NUM var sentrale i ansettelsesprosesser og dermed også bidragsytere til utstrakt seksuell trakassering. Nå har NUM mistet sitt flertall i gruvene. Det er overtatt av AMCU. NUM har også mistet sitt kontor i Marikana. Men selv med AMCU har de ikke sett noen resultater verken når det gjelder lønninger eller endringer i holdningene til seksuell trakassering. Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner ut fra de forskjellige historiene vi har hørt, men det ikke vanskelig å se bakgrunnen for konflikten. Hvem som har rett tar vi ikke stilling til, særlig når det gjelder hva som egentlig skjedde i perioden fra 10. 17. august 2012. Men faktum er at NUM har mistet tilliten blant gruvearbeiderne i platinagruvene (som Marikana), men også i gullgruvene og har tapt rundt 50 000 medlemmer.
Right to Know (R2K) Siste punkt på programmet før lunch og en ettermiddag på Apartheidmuseet og Mandelas hjem i Soweto var et møte med Dale Mckinley, leder for organisasjonen R2K, Right to Know. Mckinley er en kjent aktivist på venstresiden i sørafrikansk politikk, men var på jakt etter en sak som kunne samle alle organisasjoner til felles kamp. Han fant ut at retten til informasjon, åpenhet i offentlig administrasjon og kamp mot hemmelighetslovgivning måtte være en slik sak. Dale McKinley har vært organisasjonsmann i hele sitt liv. Han ble kastet ut fra kommunistpartiet for en del år siden" fordi han var kommunist", og startet da jakten på en kamp som kunne være felles for alle organisasjoner. Dale McKinley med brosjyrer som Norsk Folkehjelp har vært med å finansiere I følge ham har ikke offentlighetslovene endret seg mye siden apartheid-tiden til tross for at Sør Afrika har en av de mest progressive grunnlovene i verden. Ny åpenhetslovgivning ble fremmet i 2010, men den fikk raskt tilnavnet hemmelighetslovgivningen. Dermed ble organisasjonens første fanesak å bekjempe loven. Parlamentet brukte to og et halvt år på å behandle loven, og den kom ut vesentlig bedre enn førsteutkastet. Det var organisasjonens første seier. Andre fanesaker til R2K er nå sikring av informasjonstilgang, særlig til befolkningen i fattige områder. Realiteten er at verken befolkning eller politi kjenner folks rettigheter, og derfor har mange blitt arrestert uten rettslig grunn under for eksempel demonstrasjoner. Med støtte fra Norsk Folkehjelp har R2K utarbeidet en brosjyre i lommeformat som agitatorer og organisatorer kan ha med seg, slik at de dersom de blir forsøkt arrestert kan konfrontere politiet med sine rettigheter direkte. En annen kamp er kampen for mediefrihet og mediemangfold. Pressen i Sør Afrika er i ferd med å bli overtatt av store konsern med sterke politiske knytninger, noe som skader den frie pressen. Den siste fanesaken er støtte til varslere. En varsler i Sør Afrika lever et farlig liv. Bare i Mpumalanga har 12 personer som har varslet grove overgrep og korrupsjon blitt drept. Utfordringen er å få folk og organisasjoner til å forstå at tilgang til informasjon er en grunnleggende rettighet. Når de først forstår, støtter de kampanjen. 400 organisasjoner har så langt gitt sin støtte til denne kampen, men omfanget av støtte har gått kraftig ned, først fra fagbevegelsen, som har måttet ta stilling til prinsipper eller lojalitet til ANC. De har valgt det siste. Men også næringslivet har redusert sin støtte etter at R2K har begynt å fremme begge sider av lovgivningen, nemlig både det offentliges plikt til å informere, noe næringslivet støttet helhjertet, men også informasjonsplikten til næringslivet. Dermed forsvant mye av støtten derfra.
Per i dag anklages R2K av myndighetene og deler av næringslivet for å være finansiert av utenlandsk etterretning, blant annet amerikansk og britisk. En slik kamp er vanskelig å vinne, men Norsk Folkehjelp fortsetter støtten. Etter besøket på Apartheid-museet satte delegasjonen seg på flyet til Cape Town for å møte resten av Norsk Folkehjelps samarbeidspartnere i Sør Afrika. Ivar og Bjørn på Apartheid-museet 21. august Hvordan skape klimajobber og hvordan overleve på ingenting Vi startet med et besøk hos World Workers Media Production. Det er en organisasjon som jobber med å spre informasjon om arbeiderbevegelsen gjennom TV, radio og skriftlige medier. Lokalene deres ble åpnet i 1989 etter to år med renovering. WWMD hadde gått sammen men flere andre organisasjoner som var aktive i anti-apartheid-kampen om bygget. Åtte dager etter åpningen ble huset bombet av sikkerhetsstyrkene. Men WWMD kom raskt i gang, og bygde opp et produksjonsapparat for programmer og skolering i medievirksomhet sammen med fagbevegelsen og sivile organisasjoner. Leder i WWMP, Martin Jansen og Kine Asper beundrer plakatkunst til politisk bruk
WWMPs styre består av representanter for både fagbevegelse og NGOer. Deres største prosjekt er Labor Community Media Project, som er et samarbeid med 40 lokale radiostasjoner i fattige strøk i hele landet. De har skolert flere hundre personer i produksjon av radioprogrammer og i programoppbygging, og produserer faste innslag i de nevnte radiostasjonene (blant annet Alex FM i Johannesburg) med arbeiderinformasjon. De fokuserer sine programmer om tema som HMS, likestilling, marginaliserte arbeidere, fagbevegelse og politikk. Ut over dette hadde organisasjonen et veldig bredt spekter av aktiviteter som dekket alt fra aktivistarbeid i enkeltsaker til programbistand til TV- og radiostasjoner i hele Sør Afrika og i mange andre land i Afrika. Kanskje var bredden i aktivitetene litt for stor for organisasjonen? 1 millioner klimajobber Alternativ Information Development Center er sentrert rundt forskning og aktivisme, og Norsk Folkehjelp støtter en kampanje for å skape 1 millioner klimajobber, jobber som reduserer klimautslipp. AIDCs utgangspunkt er at det er to virus som ødelegger samfunnet i Sør Afrika, nemlig AIDS og arbeidsledighet. Det er 40 % arbeidsledighet i Sør Afrika, og i flere av de fattige townshipene er ledigheten på nærmere 70 %. Samtidig er det en økende forståelse for at klimaendringer vil forverre krisen. Derfor har AIDC i samarbeid med 40 organisasjoner, inkludert flere fagforbund som NUM og Numsa sett på hvordan disse to utfordringene kan sees i sammenheng og på løsninger som kan bidra til å redusere begge. De har kommet opp med kampanjen og forskningsprosjektet 1 millioner klimajobber. Leder i AIDC, Brian Ashley forklarer oss hvordan man skal skape 1 millioner klimajobber i Sør Afrika Gjennom forskningen har de funnet at det kan skapes 150 000 nye arbeidsplasser bare ved å fullføre målet om 50 % fornybar energi. Å utbedre det offentlige transportprogrammet kan skape opp til 460 000 nye jobber, Energirenovering av bygninger kan skape 250 000 arbeidsplasser, mens en større satsing på miljøvennlig småskala landbruk kan skape 400 000 nye arbeidsplasser. I alt har deres forskning vist at det gjennom innsatser i en rekke sektorer kan skapes opptil 3,5 millioner nye jobber. Prisen på denne satsingen vil være rundt 92 milliarder Rand, noe som tilsvarer 65 milliarder kroner. Finansieringen av en slik satsing vil måtte tas over skatteseddelen, men på sikt vil det være
selvfinansierende og helt nødvendig. Brian Ashley viste til at skattenivået for de rike er lavere i dag enn det var under apartheid, og han viste naturligvis også til kostnadene ved bygging av fotballstadion til VM og til hvordan staten plutselig fant penger til å redde bankene under bankkrisen. Khayelitsha Township Dagens sterkeste opplevelse var utvilsomt besøket i Khayelitsha Township. Med 1 million mennesker like i utkanten av Cape Town og alt fra den ytterste slum til middelklasseboliger og med utsikt til det området i Sør Afrika med flest millionærer er Khayelitsha en dokumentasjon på myndighetenes utilstrekkelighet eller rettere sagt manglende vilje til å bidra til å forbedre livet til de fattige i Sør Afrika. På tur i Khayelitsha Township I Khayelitsha møtte vi en ungdomsgruppe som hadde organisert seg i en bevegelse som heter Progressive Youth Movement. De hadde sett seg lei på politiske partier som kom med lovnader i øst og vest, og ønsket å representere seg selv og sine krav om forbedringer i sitt eget samfunn. Det var en kamp i lang oppoverbakke. Ett eksempel var hvor lenge de hadde kjempet for å få myndighetene til å innse at de sanitære forholdene var uutholdelige. Alle shacks hadde en bøtte de måtte gjøre fra seg i, og den måneden tømmemannskapene hadde ferie hadde de ingen alternativer til å tømme alt ut i rennesteinene. Selv med dokumentasjon fra helsemyndighetene i bydelen hadde ingen partier eller politiske representanter annet enn tomme løfter å komme med. Noen forbedringer hadde de imidlertid fått til, blant annet bøtter med kjemikalier. Vi fikk komme inn til en familie på 18 som bodde på sikkert ikke mer enn 20 kvadratmeter. Det var en ubeskrivelig opplevelse. Der oppholdt de seg, sov, spiste og gjorde fra seg. Ingen eiendeler av noen
verdi, men barna var stolte av å gå på skole, selv om de ikke visste om deres skolegang noen gang ville ha noen betydning. 60 % av innbyggerne var arbeidsledige, og håpløsheten var stor. Kine hilser på deler av familien på 18 Jorge ved inngangen til «boligen» Middagsmaten forberedes Soverom for et ukjent antall Khayelitcha før uvær
22. august Vingårdene en drøm? Nest siste dagen var det klart for utflukt. Turister valfarter til vingårdene for å smake Sør Afrikas viner og se de fantastiske omgivelsene. Det høres ut som en koselig søndagsutflukt til de kjente vingårdene i Robertson-området. Men dette var et møte med virkeligheten til tusenvis av landarbeidere og småskala bønder. En virkelighet som var tøff og særdeles fjernt fra vår virkelighet. Det er ubegripelig at så mange må leve uten annet håp enn en eller annen gang å kunne få seg en fast jobb. Det er 600 000 landarbeidere i Sør Afrika. 2 000 av dem er organisert i Cosawu, et forbund som står utenfor Cosatu. Men de er ikke ukjente med organisering. For et år siden var flere av de kvinnelige sesongarbeiderne lei av lave lønninger og dårlige bo- og arbeidsvilkår. De hadde en minstelønn på 69 Rand per dag noe som tilsvarer i overkant av 50 kroner. Men mange av dem tjente ikke mer en 55 Rand per dag. Kvinnene satte i gang en streik ved en av vingårdene, og streiken spredte seg raskt til 22 byer i vinområdet. Etter en tøff kamp, der de ikke fikk støtte fra Cosatu, ble minstelønnen økt til 105 Rand per dag. Kravet deres var 150 Rand, men det er et stykke fram dit. Problemet er at mange av arbeidsgiverne har funnet måter å omgå minstelønnen på. De har begynt å ta betalt for transport og økt kostnadene for kost og logi. Det finnes også en mulighet til å søke myndighetene om unntak fra loven, og kravene er ikke omfattende. I noen tilfeller holder det å fremme en påstand om at de ikke har råd. Ellers er det blitt mer og mer vanlig å bruke private arbeidsformidlere, som stikker av med mesteparten av lønnen. Mange må betale for å få jobb, og når de får jobb, så får de ikke vite hvor lenge de får jobbe og til hvilke lønns- og arbeidsvilkår. Men de har ikke noe valg. Delegasjonen sammen med leilendinger som hadde mistet jobben på vingårdene etter at de organiserte seg Mange av de som streiket mistet jobben sin, og nå har de ingenting. Alternativet er korte midlertidige kontrakter. På direkte spørsmål om de nå hadde noen drømmer, så tok det lang tid før det kom noen svar, men deres ansiktsuttrykk ga svar nok. De hadde ingen håp og heller ingen drømmer. Presset sa de at de drømte om en fast jobb. Selv lønn var ikke fremst i tankene. En virkelig tankevekker for oss.
Organisasjonen Mawabuye har raskt fått stor oppslutning for sitt arbeid med å organisere disse kvinnene. Mawabuye er støttet av Norsk Folkehjelp og det arbeidet de gjør er uhyre viktig. Vi fikk fortalt rystende historier, noe ansiktsuttrykkene klart viser Hos småskalabøndene vi besøkte i landsbyen Zolani fikk vi treffe mennesker som ikke hadde noen håp om jobb, men som forsøkte å utvikle seg som bønder. De hadde fått kommunale boliger på rundt 15 kvadratmeter og et lite areal rundt huset. Der forsøkte de å dyrke grønnsaker som de ville selge i lokalmiljøet og i omliggende områder. Problemet var at nye supermarkeder kunne tilby produkter som var billigere enn det de kunne produsere. Et annet problem var at de ikke hadde tilgang på mer jord enn det lille som lå rundt huset. I samarbeid med Transformation for Community, Outreach and Education (TCOE), en av Norsk Folkehjelps partnere, som også bisto i den ovennevnte streiken, har de presset på for å få tilgang til land. Mange har begynt å okkupere jordlapper som ligger i tilknytning til huset. Denne jorden er naturligvis eid av hvite landeiere, men har ikke vært i bruk. Derfor er det foreløpig ikke noen som har gjort krav på å få jorden tilbake. Vi snakker her om jordlapper på opp til 100 kvadratmeter. Jorge og Marianne studerer avlingen
Møte i Community House med småskalabønder En annen mulighet som åpnet seg i forbindelse med landreformprogrammene var å kjøpe farmer fra hvite som flyttet fra sine eiendommer, med noe subsidier fra myndighetene. 147 av småskala bøndene fra Zolani gikk i 2002 sammen om å kjøpe en relativt stor farm rundt 50 kilometer fra Zolani. Problemet her er at de ikke har anledning til å bosette seg på gården uten at det blir satt opp hus som holder en viss standard. Denne standarden koster mer enn de har råd til. Vann og dyrefôr er også et problem. Derfor har de enda ikke kommet i gang med ordentlig jordbruk på farmen. Men TCOE er veldig sterke pådrivere for å utvikle dette videre. De får også hjelp fra en brasiliansk landarbeiderorganisasjon for å utvikle økologisk landbruk. Noen har også kommet i gang med å utvikle og foredle økologiske frø som igjen kan selges til andre bønder. Vi så en imponerende innsats og optimisme og særlig en glede over å få vise oss hva de har oppnådd på sine små jordlapper. Her var det levende drømmer og pågangsmot. Derfor håper jeg at dette får mulighet til å utvikle seg, gjerne i samarbeid med TCOE og Norsk Folkehjelp. Avlingene er små, men blir grønne og fine
23. august Apartheid i Longebaan Siste arbeidsdag i Cape Town og Sør Afrika. På bussen allerede klokken syv for å rekke ut til Longebaan, opprinnelig en idyllisk fiskerlandsby, men nå en vakker kystlandsby og feriested for rike sørafrikanere. Vi var imidlertid der for å møte fiskere som i løpet av de siste 30 årene hadde mistet alt fra eiendommer langs stranden til fiskerettigheter. Noe av dette var mistet under apartheid-tiden, men vi fikk erfare at i Longebaan lever apartheid i beste velgående. I løpet av apartheid-tiden ble fiskerne kastet ut av hjemmene sine langs kysten med en mindre kompensasjon og fikk lov til å bygge seg nye regulerte hus lenger inn i landet. Ut over den enkle kompensasjonen måtte de betale for sine nye hus selv. Heldigvis var deres boligområde langt bedre enn det vi tidligere har sett i Alexandra og Khayelitsha, men ingenting kan kompensere det de hadde og som ble overtatt av hvite på 80-tallet. Kine hilser på sjefsfisker Martin Tidlig under apartheid var det ingen fiskerestriksjoner, og også svarte hadde rett til å fiske. Men etter hvert kom det kvoteordninger, og de svarte fiskerne ble regelrett kastet ut av fisket. Fiskerettighetene er individuelle og hvite hadde alle rettigheter. Etter apartheid fikk de svarte tilgang til fiskerettigheter, og fikk tildelt 27 kvoter. Disse ble raskt redusert til 10 da det kom regulering på fisket. Martin poserer stolt foran sin fiskebåt
Fisket blir regulert i Marine Protection Act, der havet er delt inn i tre soner; sone A der det er fritt fiske for de som har kvoter, sone B som er strengt regulert, og hvor kun tre hvite personer har rettigheter (og der det meste av fisken er) og sone C der alt fiske er forbudt. Fisket i sone A er åpent innenfor kvotene, som er individuelle og regulert helt ned på antall fisk av hver art per dag. Rettighetene i sone B ble gitt til de tre hvite fiskerne i 1991, og det er nå en rettsak på gang rundt disse rettighetene. De svarte har i dag 14 kvoter fordelt på 14 individer. På en god dag kan de få 300 kilo, som de lander i båter fra 3,4 til 5 meter. Men ofte tillater ikke været å gå ut, båtene er til reparasjon eller nettene er ødelagte. Jorge foran slippen, der fiskerne må sette ut og ta opp sine båter hver dag Hvor er så apartheid i dette? Det er vanlig med tjuvfiske i sone B. Men forbudet gjelder kun for svarte. Når hvite fisker der er inspektørene langt unna, mens når svarte våger seg inn, så blir inspektørene varslet. De svarte fortsatte å ha båtene sine på kai slik de alltid hadde hatt. De seneste årene har de opplevd at hvite som kommer til byen rett og slett drar ankeret til båtene og sender dem ut på havet. Flere av fiskerne har funnet båtene sine igjen på andre siden av fjorden. Når de hvite turistene kommer med sine store propelldrevne båter, så kjører de bevisst over fiskenettene, slik at fiskerne må kjøpe nye nett. Dette er observert flere ganger og det har kommet til konfrontasjoner, der hvite turister rett og slett sier at de gir blaffen. På vår avsluttende lunch inviterte vi fiskerne og hadde et nydelig måltid på en lokal restaurant ved stranden. Hvite lokale som kom innom unngikk bevisst bordene rundt oss, og da det ble fullt, så viste de med all mulig tydelighet at de ikke satte pris på selskapet. Rasisme definitivt, apartheid ja etter min mening. Men fiskerne organiserte seg for syv år siden for å bedre sine vilkår. Med hjelp fra TCOE, en av Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner, så har de tatt opp kampen. Etter i flere år å ha kjempet for i det hele tatt å få innpass hos myndighetene har de nå etter en rekke møter, seminarer og konferanser utarbeidet en policy som de mener vil virke for dem. Denne policyen er nå vedtatt av myndighetene og skal implementeres i løpet av 2013. Den vil gi samfunnet totalkvoter som de kan forvalte selv, den vil gi fiskerne forsikringer og forhåpentligvis vil den gi de lokale fiskerne noen av de subsidiene som gis de store industrielle fiskerne. Dersom de også vinner rettssaken om fiskerettighetene i sone B, så er det all mulig grunn til optimisme. Vi møtte i motsetning til i går fattige lokale med et håp, en