NY GUDSTJENESTEORDNING I DEN NORSKE KIRKE EN PRESISERING AV DIAKONENS LITURGISKE ROLLE OG OPPGAVER

NY GUDSTJENESTEORDNING I DEN NORSKE KIRKE EN PRESISERING AV DIAKONENS LITURGISKE ROLLE OG OPPGAVER Januar 2012

2 SAMMENDRAG Målsettingen ved dette dokumentet er å vise hvilke liturgiske oppgaver diakonen kan / bør inneha i gudstjenesten. Vi har gjennomgått gudstjenesteordningen og veiledningsmateriellet som er utarbeidet i tilknytning til denne, og hvilke liturgiske ledd det er naturlig at diakonen inngår i. Det blir i dokumentet pekt på at det er et behov for større bevisstgjøring omkring diakonens rolle i gudstjenestefeiringen, og at diakonens rolle må tydeliggjøres og tas med i den videre implementering av reformen. Dette er viktig fordi diakonens liturgiske rolle og oppgaver har betydning for både gudstjenestefeiringen og for arbeidsmiljøet i kirken. Det Norske Diakonforbund mener derfor det er viktig at diakonens og øvrige vigslede medarbeideres liturgiske rolle og oppgaver blir tydeliggjort. Behovet for denne avklaring kom frem på Oslo Bispedømmes fagdager i juni 2011, der Randi Bergkåsa og diakon Maria Halldén holdt et seminar om Diakonen og liturgiske oppgaver. Oslo stift utfordret de to og diakon Vegar Berntsen som laget et foreløpig dokument som ble basis for dette dokumentet. Dokumentet er i hovedsak skrevet av diakon Grete Framgarden. Andre bidragsytere: generalsekretær i Det Norske Diakonforbund Leiv Sigmund Hope, forbundsleder i Det Norske Diakonforbund Randi Bergkåsa, rådgiver i Det Norske Diakonforbund Jarle Klungrehaug, førsteamanuensis ved Diakonhjemmets Høgskolesenter Stephanie Dietrich, diakon Marianne Torp Træthaug, diakon Sigrid Hurum Flaata og diakon Vetle Karlsen Eide har bidratt med innspill og kommentarer.

INNLEDNING Hensikten med dette dokumentet er å klargjøre diakonens liturgiske rolle i henhold til ny gudstjenesteordning. Hvilke liturgiske oppgaver kan / bør diakonene gå inn i? Hva står det i dokumentene som er skrevet i tilknytning til gudstjenesteordningen? Ved å samle dette i ett dokument håper vi det kan bidra til en tydeliggjøring, for diakonene selv og for andre tjenestegrupper i Den norske kirke. Vi har arbeidet ut fra en diakoniteologisk forståelse. Både vigsling og diakoniens forankring i det gudstjenestefeirende fellesskap tilsier at diakonen jevnlig bør inngå i en tydelig liturgisk tjeneste. Vi mener det er visse liturgiske funksjoner som bør tillegges diakon, når diakonen medvirker i gudstjenesten. Diakonen vil da, ved noen oppgaver, komme i stedet for leke medliturger, andre ganger vil diakonen gå inn i oppgaver merket liturg. Det norske Diakonforbund har registrert at mange diakoner i Den norske kirke kjenner på en usikkerhet når det gjelder diakonens gudstjenestelige funksjoner. Diakonens liturgiske rolle blir omtalt i Retningslinjer for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner (Kirkerådet 2000), i Alminnelige bestemmelser for Ordning av hovedgudstjenesten (Kirkemøtet 2011a) og i Veiledningsmaterialet knyttet til ny gudstjenesteordning (Kirkerådet 2011b,c). Det er vårt inntrykk at forståelsen av diakonrollen trenger å bli gjort tydeligere. Inntrykket er basert på tilbakemeldinger fra diakoner, samt de kurs som har vært holdt i Oslo Bispedømme i tilknytning til ny gudstjenesteordning. At diakonen har en tydelig liturgisk rolle står ikke i motsetning til intensjonen om involvering og stedegengjøring og at gudstjenesten skal formes av et større fellesskap. Det er ikke vår hensikt å motvirke at vi er mange som sammen skal skape en god gudstjenestefeiring, både i forberedelse og gjennomføring. Vi mener imidlertid at flere perspektiv og en større bevissthet omkring diakonens deltakelse kan bidra til en rikere gudstjenesteforståelse. Vi håper den sterke forbindelsen mellom gudstjenestefeiring og diakoni blir tydeliggjort. I fra gudstjenesten hentes styrke og kraft til tjenesten, herfra sendes menigheten ut for å omsette evangeliet i handling. Alt det som er våre liv, vår bekymring og uro, vår omsorg for medmennesket og verdens nød får også sitt rom i gudstjenestefeiringen. Det tas inn i menighetens forbønn, i preken og takkoffer. Slik sett har diakonens tilstedeværelse i gudstjenesten også en symbolsk funksjon. Ved sitt fokus og sin tjeneste representerer diakonen de særlig utsatte i samfunnet. Kallet synliggjøres og vi minnes om det diakonale oppdrag. Diakonens liturgiske oppgaver forankrer og tydeliggjør diakoniens utadrettede arbeid. Disse oppgavene kaller på en bevisstgjøring. Erfaringsmessig vet vi at ikke alle leser veiledningsmateriellet, derfor er det viktig at det vi har lagt fram om diakonens rolle tas med i den videre implementering av reformen. Diakonens liturgiske rolle og oppgaver har betydning for gudstjenestefeiringen, men det angår også arbeidsmiljøet. Vi mener at kirkens overordnede ledelse har et ansvar når det gjelder oppfølging av Kirkemøtets vedtak, utviklingen av kirkens 3

4 gudstjenesteliv og tilrettelegging for de vigslede medarbeidere som tjenestegjør i kirken. Blant diakonene selv og prestene som har det overordnede ansvar for gudstjenesten er det viktig med en tydelig bevissthet omkring hvilke oppgaver de ulike tjenestegrupper kan/ bør gå inn i. Vi mener det er viktig at diakonens og øvrige vigslede medarbeideres liturgiske rolle og oppgaver blir tydeliggjort. Når reformen nå skal nedfelles i praksis ser vi et behov for at det arbeides videre med dette. Derfor ønsker Det Norske Diakonforbund å sammenfatte det som sies om diakonens liturgiske funksjon. Vi tar utgangspunkt i ny gudstjenesteordning og dokumenter laget i forbindelse med denne, samt kirkemøtesaken KM9/11, Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster (Kirkemøtet 2011c). Videre gir vi utfyllende materiale knyttet til hvordan diakonens gudstjenestelige funksjoner har en diakoniteologisk begrunnelse. Avslutningsvis har vi noen anbefalinger for videre arbeid med gudstjenestereformen og implementeringen av denne i vår kirke. DIAKONENS LITURGISKE ROLLE I FØLGE OVENNEVNTE DOKUMENT Sammenhengen mellom liturgi og diakoni fremheves i veiledningsmaterialet knyttet til ny gudstjenesteordning og i den teologiske grunnlagstenkningen for øvrig. Kirken er i sitt vesen en diakonal kirke. Alle døpte innlemmes i det diakonale oppdrag. Samtidig har kirken diakoner som på en særskilt måte er kalt og vigslet til denne tjenesten. Diakonens rolle kan beskrives som en bindeleddfunksjon mellom kirke og samfunn ved å lede kirkens omsorgstjeneste. Diakonen skal ikke bruke all sin arbeidstid på liturgiske oppgaver, men det er et viktig prinsipp at diakonien og diakonens tjeneste springer ut fra og skal forankres i det gudstjenestefeirende fellesskap. Tjenesteordning og nyere kirkemøtevedtak fastholder at medarbeidere i vigslede stillinger jevnlig bør delta i liturgisk tjeneste. På samme måte som prestens liturgiske oppgaver har en symbolsk og teologisk begrunnelse, gjelder det samme for diakonens gudstjenestelige funksjoner. Diakonens medvirkning skal på en særskilt måte synliggjøre den diakonale dimensjonen i gudstjenesten og oppgavene skal være et uttrykk for dette. I merknadene til Kirkemøtets vedtak om Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster uttrykkes dette på følgende måte: Komiteen ønsker at diakonenes gudstjenestelige medvirkning ikke reduseres ved innføring av gudstjenestereformen. Det forventes at en vigslet medarbeider jevnlig deltar og har liturgiske funksjoner i menighetens gudstjenestefeiring. Diakonenes medvirkning synliggjør den diakonale dimensjonen i menighetens liv på en særskilt måte (Kirkemøtet 2011c:2).

5 Utsagnet begrunnes i at diakonien 1 hører til i sentrum av hva det vil si å være en evangelisk luthersk kirke. Ettersom dette er sentralt for diakonens tjeneste er det naturlig at diakonen er den som synliggjør kallet, og de andres nød i gudstjenesten (op.cit:2). Det fremheves også at det kan være situasjoner hvor det er naturlig at diakonene forretter nattverd ved gudstjenester innenfor rammen av sin tjeneste. Dette gis det ikke adgang til i dag, men komiteen mener dette bør vurderes om retningslinjene for diakonens liturgiske tjeneste revideres (op.cit:2). Retningslinjer for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner, Kirkerådet 2000. Rundskrivet er basert på tidligere retningslinjer, samt vedtak i Kirkemøtet 1999. Disse er fremdeles gyldige og blir henvist til også i den nye gudstjenesteordningen (Kirkemøtet 2011b:2). ORDNING FOR NY HOVEDGUDSTJENESTE OG VEILEDNINGSMATERIALET UTARBEIDET TIL DENNE I dokumentet Ordning for ny hovedgudstjeneste (Kirkemøtet 2011a) nevnes ikke diakontjenesten spesifikt. Hvem som gjør hva i gudstjenesten utredes i Veiledning om ulike sider ved gudstjenesten (Kirkerådet 2011b:13-18). Her defineres oppgaver knyttet til ulike roller i gudstjenestefeiringen - om en er ordinert, vigslet eller lek medarbeider i utøvelsen av liturgiske oppgaver. I ny ordning for gudstjenesten er det kun er én liturg, andre medvirkende i liturgiske oppgaver regnes som medliturger. Andre ordinerte, definert som andre prester, proster eller biskoper, kan imidlertid også utøve noen av liturgens - L s - oppgaver i gudstjenesten. De steder som er anført med ML medliturg er i følge veiledningen fortrinnsvis tiltenkt ikke-ordinerte medliturger (op.cit:15). Det er først og fremst her det har oppstått uklarhet om diakonens rolle og oppgaver. Er diakonen å regne som ordinert? Det har vært sagt at hovedtanken i ny gudstjenesteordning er at det skal gis rom for flere frivillige og leke gudstjenestemedarbeidere og at det i denne sammenhengen er naturlig å regne diakonen som ordinert 2. Dette kan forstås slik at diakonen ideelt sett ikke bør gå inn i de oppgaver som kan utøves av leke medliturger. Diakonens rolle blir derved uklar fordi mange av de funksjoner som i særlig grad uttrykker det diakonale i gudstjenestefeiringen er lagt til medliturgens funksjon. Dette gjelder spesielt forbønnsdelen i gudstjenesten. Om en leser veiledningsmaterialet i sin helhet ser en imidlertid at dette kan forstås noe annerledes. I avsnittet før utredningen av begrepet medliturg skjelnes det tydelig mellom prestetjenesten som ordinert og andre funksjoner som ikke ordinerte. 1 Komiteen bruker her uttrykket kallstanken. Dette viser imidlertid til et tidligere avsnitt om diakontjenesten som en karitativ tjeneste. Det er kallet fra de andres nød som er fokus for diakonene og diakonien (op.cit:1) 2 Fra kurs holdt i Oslo Bispedømme

6 (Kirkerådet 2011b:15). Dette er også i tråd med tradisjonell bruk av begrepet. 3 Likevel får diakonen en slags mellomposisjon når medvirkning i gudstjenesten presiseres nærmere. I Veiledning om ulike sider ved gudstjenesten uttrykkes diakonens rolle på følgende måte: Diakonen har i følge tjenesteordningen et særlig ansvar for å se til at det er lagt til rette for fellesskap og deltakelse for alle i gudstjenesten. Diakonen har også et særlig ansvar for at det diakonale aspekt kommer fram i forkynnelsen. Han eller hun kan medvirke som predikant på gudstjenester hvor det diakonale oppdraget er i fokus. Til slike gudstjenester bør diakonen delta både i planlegging og gjennomføring. Ellers pekes det på diakonens medvirkning under planlegging, forberedelse og gjennomføring av menighetens forbønn og særskilte forbønnsgudstjenester. Når diakonen deltar i gudstjenesten, er det naturlig at hun/han også medvirker under nattverden, gjerne med lesing av deler av liturgien og som nattverdutdeler (Kirkerådet 2011b:15). Går en nærmere inn på Veiledning til gudstjenestens hoveddeler ser en at forbønnsdelen fortrinnsvis skal ledes av en medliturg som er bønneleder. Her presiseres det at dette kan være diakon (Kirkerådet 2011c:20). Om en går til nattverdliturgien er den, med unntak av takkebønnen etter nattverdfeiringen, forbeholdt liturg. Det samme gjelder bønnen etter takkofferet. Skal diakonen - som det også er presisert - lese deler av nattverdliturgien, må en anta at diakonen da går inn i liturgens rolle, med unntak av innstiftelsesordene. Med andre ord: Diakonens rolle i gudstjenesten vil derfor innebære noen oppgaver som er merket L for liturg, men også oppgaver som er tiltenkt medliturg. DE DIAKONALE ASPEKTENE VED GUDSTJENESTEFEIRING OG LITURGI De diakonale aspektene ved gudstjenestefeiring og liturgi blir berørt flere steder i de ulike dokumentene. I Hellig handling, hellig rom knyttes liturgi og diakoni sammen (Kirkerådet 2011a:2-4). Menigheten er et gudstjenestefeirende vi, som også forenes med en stor og verdensomspennende kirke i alle land. Gudstjenesten gir næring til deltakernes personlige liv, samtidig som lovsang, klagesang, forkynnelse og forbønn gjør gudstjenesten til en handling som favner langt flere enn dem som er kommet sammen (op.cit:3). Menigheten ber ikke bare for kirken, men for alle mennesker og alt det skapte. Vi utfordres til fellesskap og handling. Det utrykkes at kirkens liturgi ikke kan være uten kjærlighet. Diakoni er en del av dette. (op.cit:4). 3 I 2010 uttalte Bispemøtet at de ikke så noe behov for å endre den tradisjonelle bruken av ordinasjon i tilknytning til prestetjeneste og vigsling i tilknytning til diakon og andre vigslede stillinger. Biskopene viste da til gjeldende tjenesteordninger som skjelner mellom ordinasjon av prester og vigsling av diakoner og andre i vigslede stillinger. For øvrig var det, teologisk sett, ikke noen prinsipiell forskjell mellom begrepene. (Bispemøtet 2010:6)

7 S AMLIN G De enkelte deler av hovedgudstjenesten utredes i dokumentet Veiledning til gudstjenestens hoveddeler (Kirkerådet 2011c). Diakonien synliggjøres allerede i forberedelsen av kirkerommet. Lysgloben er tent, en blir tatt i mot og det er mulig å tenne et lys eller samle seg litt før gudstjenesten starter (op.cit:2). Samlingsbønnen finnes i ulike varianter, og det er også mulig å utforme en lokalt. Skulle det eksempelvis skje en større eller mindre katastrofe er det naturlig at det gjenspeiles i denne bønnen (Kirkemøtet 2011a:19-22). Kyrieropet som kommer sist i samlingsdelen- uttrykker vår nød og verdens nød. Samtidig er kyrieropet også et uttrykk for tilbedelse og lovprisning i tillit til Gud som har omsorg for oss og hele sitt skaperverk (Kirkerådet 2011c:4-5). Det er mulig å velge et utvidet kyrielitani med korte fortellinger og bønnerop som farger denne delen av gudstjenesten på en særlig måte. Dette kan være aktuelt i gudstjenester knyttet til Skaperverkets dag, Freds- og Menneskerettighetssøndag, Diakoniens dag m.fl. (Kirkemøtet 2011a:26). ORDE T Ordets del i gudstjenesten omfatter bl.a. lesningene, dagens evangelium, preken og trosbekjennelse. Som tidligere omtalt har diakonen et særlig ansvar for at den diakonale dimensjonen gjenspeiles i forkynnelsen. På særlige gudstjenester, hvor tekster eller tema tilsier det, kan det være naturlig at diakonen har dagens preken. Ved prekenen forkynner diakonen fra sitt ståsted og perspektiv diakoni inn i menighetens liv. Guds kjærlighet formidles i gjerning og ved ord. Forkynnelsen kan gi styrke og mot til livet, utfordre til nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, solidaritet og kamp for rettferdighet. Om diakonen har ansvar for preken mener vi det også er naturlig at diakonen er den som leser evangelieteksten. FO RBØNN I forbønnsdelen av gudstjenesten ber vi for oss selv, vår neste, for kirken og verden. Lokale og globale hendelser gjenspeiles og omsluttes av menighetens forbønn og omsorg. Veiledningen gir rom for kontekstuell utforming og lokale valg når det gjelder tema, formuleringer og hvordan forbønnen konkret skal utøves i gudstjenesten. Det åpnes for lystenning og bønnevandring. En kan velge ferdig utformede bønneledd, samtidig som menigheten utfordres til å lage egne bønner på forhånd (Kirkemøtet 2011a: 28-33) Den diakonale dimensjonen er tydelig og det er naturlig at diakonen har en særskilt rolle og oppgave her. Dette fremheves også i de dokumentene som omtaler diakonens gudstjenestelige funksjon. Dagens bemanningssituasjon er imidlertid slik at ikke alle menigheter har ansatt diakon som kan være med i gudstjenesten, det er derfor naturlig at også andre kan inneha oppgaven med å lede forbønnen. I veiledningen uttrykkes det at bønneleder kan være menighetens diakon eller en annen av gudstjenestens medliturger (Kirkerådet 2011b:22). Bønneleder kan gjerne involvere

8 flere i forberedelser og gjennomføring av forbønn. Slik blir flere grupper synlige og delaktige i menighetens forbønn. NATTVERD Takkofferet i gudstjenesten kommer som siste ledd i forbønnsdelen av gudstjenesten eller først i nattverddelen. Begge deler kan begrunnes diakonalt. Kirkehistorisk har takkofferet lang tradisjon. Alt i fra kirkens første tid ble gaver tatt med til menighetens gudstjenestefeiring, som diakonen tok i mot og siden delte ut i menighetens fellesskap (Nordstokke 2011:68) I nattverdmåltidet ble fellesskapet mellom Kristus og mennesker tydeliggjort. I Jesu gjerning for oss, oppfordres også vi til uforbeholden nestekjærlighet og omsorg. Flere av nattverdbønnene uttrykker dette. Eksempelvis: Fyll oss med din kjærlighet, så vi kan gjenkjenne Kristus i den som sulter og tørster. Lær oss å elske hverandre som du har elsket oss (Kirkemøtet 2011a: 45). I følge veiledningsmaterialet er det naturlig at diakonen leser deler av nattverdliturgien og deltar som nattverdutdeler, når diakonen medvirker i gudstjenesten (Kirkerådet 2011b: 15). SENDELSEN Siste del av hovedgudstjenesten, Sendelsen, markerer gudstjenestens fortsettelse ut i hverdagen. Vi sendes ut med Guds velsignelse for å leve som lemmer på Kristi legeme i verden heter det i veiledningsmaterialet (Kirkerådet 2011c:44). Utsendelsesordene utfordrer til diakoni og misjon. Utgangsprosesjonen gir retning - fra alterbord, gudstjenestefeiring og fellesskap, ut i verden. Liturgi og diakoni knyttes sammen. Gudstjenesten fortsetter i våre daglige oppgaver og liv. I forlengelse av gudstjenesten er det mange menigheter som inviterer til kirkekaffe. Det er viktig å tenke over hvordan en ivaretar de diakonale aspektene også i denne samlingen: Hvordan inkluderer vi hverandre på en god måte? Hvordan kan fellesskapet bygge opp og være et sted for gjensidig omsorg og tjeneste? Tilrettelegging og bevisstgjøring av menigheten som et inkluderende og diakonalt fellesskap er en viktig oppgave for diakonen. DIAKONITEOLOGISK BEGRUNNELSE Kirkens plandokumenter fremstiller diakoni som helt grunnleggende for kirkens liv og virke. Tidligere generalsekretær i Det Lutherske Verdensforbund sammenligner diakonien med DNA molekylet og sier diakonien hører til selve kjernen av hva det vil si å være kirke, og i hver eneste menighets selvforståelse (Noko, i Nordstokke 2010:5). I merknadene knyttet til Kirkemøtets vedtak om diakontjenesten, uttrykker Den norske kirkes øverste organ det på tilsvarende vis: Kallstanken (her å forstå som diakoni) hører til i sentrum av en evangelisk luthersk kirke og er et uttrykk for evangeliets

9 åpenhet og raushet i den skapte verden (Kirkemøtet 2011c:2). Den norske kirkes diakoniplan bruker begrepet: diakoni er evangeliet i handling (Kirkerådet 2008:7). Kirkens omsorgstjeneste diakonien kan ikke løsrives fra kirkens gudstjenestefeirende fellesskap. I dokumentet Diakoni i kontekst, utgitt av Det Lutherske Verdensforbund uttrykkes det på følgende måte: Diakoni er dypt forbundet med det kirken feirer i sin liturgi og kunngjør i sin forkynnelse (Nordstokke 2010:29). Kirkens fellesskap (koinonia) synliggjøres gjennom de tre dimensjonene: forkynnelse (kerygma), gudstjenestefeiring (leiturgia) og tjeneste (diakonia). Det er ikke noe hierarki mellom disse, de er alle uttrykk for fellesskapet. De henger sammen på en slik måte at hver av dem er basert på de andre to (op.cit:29). Beskrivelsen har lang tradisjon. Den første kristne kirke beskrives som et fellesskap med to tyngdepunkt: nattverd og diakoni. Disse var nært forenet og gjensidig betinget av hverandre (Brodd 1997:21). Alle hadde del i tjenesten, samtidig som det ganske tidlig etablerte seg en struktur med biskop og diakoner. Diakonene hadde en bindeleddfunksjon mellom liturgi og diakoni, gudstjeneste og samfunn. De bar med seg menneskers behov inn i gudstjenestefellesskapet. Deretter kunne de lede fordelingen av materiell bistand, vise menighetslemmene hvem de skulle besøke og selv gå med nattverdens brød og vin til dem som var forhindret fra å komme, var syk eller satt i fengsel (Brodd 1997:20). Forståelsen og utviklingen av kirkens diakoni har gått gjennom mange faser, men den har til alle tider vært en helt nødvendig del av kirkens tjeneste. Hvordan diakontjenesten skal organiseres og inngå i kirkens strukturer har imidlertid vært gjenstand for diskusjon. I 1964 fremmet Kirkenes Verdensråd en større konsultasjon om diakontjenesten. I rapporten som ble laget etter denne konsultasjonen ble sammenhengen mellom gudstjenestefeiring og diakonens liturgiske funksjoner vektlagt. Brodd refererer til denne når han skriver: Nödvändigheten av diakoni i kyrkan och kyrkans karaktär av diakonia tvinger fram ett diakonat i kyrkan. Diakonatets uppgift är att vara ett tecken för hela kyrkan på hennes diakonia. För detta måste diakonen fullgöra såväl diakonala som liturgiska uppgifter. Särskilt önskvärt är det att diakonatet deltar i förvaltandet av nattvardens sakrament eftersom det ger uttryck för att firandet av eucharistien alltid är förbundet med tjänesten för världen (Brodd 1997:35). I Norge har kirkens øverste organer arbeidet med spørsmålet om diakontjenesten i flere omganger. Kirkemøtet 2011 fastslo om diakontjenesten: 1. Diakontjenesten i Den norske kirke er en selvstendig og nødvendig tjeneste innenfor rammen av fellesskapet av tjenester i kirken. 2. Diakontjenesten bygger på selvstendig teologisk grunnlag og forstås primært som en karitativ tjeneste.

10 Av vedtaket fremgår det også at diakontjenesten er en tjeneste som forutsetter vigsling (Kirkemøtet 2011c:3, vedtakspunkt 3). Hva betyr det at diakonen er vigslet i sin tjeneste? Hvordan forstår en diakonens rolle og oppgaver i Den norske kirke? I økumenisk sammenheng kan diakonens stilling i forhold til Den norske kirkes struktur og ordninger fremdeles virke noe uavklart (Dietrich 2011:120). Vi ser det også i forbindelse med innføringen av ny gudstjenesteordning. I opplæringen knyttet til dette har forståelsen av diakonens rolle vært uklar og det som står i veiledningsmaterialet har ikke kommet fram i den muntlige formidlingen av emnet. Om en er seg bevisst det skriftlige veiledningsmaterialet, så er imidlertid ikke diakonrollen så utydelig som en først kan få inntrykk av. I stor grad er den i tråd med den diakoniteologiske tenkningen om diakontjenestens oppgaver i gudstjenesten. De gudstjenestelige funksjonene som nevnes er i særlig grad knyttet opp til nattverd, forbønn og forkynnelse. I tillegg vil vi peke på sendelsesdelens diakonale karakter og tilføye at det ikke er unaturlig om diakonen har utsendelsesordene etter at liturgen har lyst velsignelsen. Nettopp her er overgangen fra gudstjenestefeiring til hverdagens diakoni særlig tydelig. Ved særlige diakoni- og forbønnsgudstjenester kan det være naturlig at diakonen deltar mer aktivt i flere deler av gudstjenesten. Om ikke diakonen holder prekenen, så kan punktet «Forberedelse» være et punkt hvor diakonen som leder av menighetens diakonale arbeid spesielt setter tonen for dagens gudstjeneste. Brukes det et utvidet kyrielitani, kan diakonen gi stemme til bønneropene. Alt dette kan begrunnes ut fra Kirkemøtets standpunkt: det er naturlig at diakonen er den som synliggjør kallet, og de andres nød i gudstjenesten (Kirkemøtet 2011:2). SAMMENFATNING OG ANBEFALINGER FOR VIDERE ARBEID MED GUDSTJENESTEREFORMEN Det er gjort et viktig arbeid ved innføring av ny gudstjenesteordning i Den norske kirke. Vi mener gudstjenestereformens vektlegging av at menigheten i større grad skal involveres - både i forberedelse og gjennomføring av gudstjenesten er diakonalt og vil berike gudstjenestelivet i kirken. Vi ser fram til at dette skal ta form i praksis. I det videre arbeidet med ny gudstjenesteordning vil Det Norske Diakonforbund legge vekt på følgende prioriteringer: 1. Tydeliggjøre fokus og henvisning på hva veiledningsteksten sier om diakonens rolle og den diakoniteologiske begrunnelse for diakonens rolle og plass i gudstjenesten. 2. Tydeliggjøre diakonens liturgiske rolle og oppgaver i relasjon til øvrige vigslede medarbeideres liturgiske rolle og oppgaver. 3. Inkludere diakonrollens gudstjenestelige funksjon og plass ved kurs og stabssamlinger med henvisning til praktisering av ny gudstjenesteordning.

11 LITTERATURLISTE Bispemøtet (2010). Sak BM 03/10 Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster. Brodd, Sven-Erik (1997). Diakonin gjennom kyrkans historia. Fem ekklesiologiske modeller. I Diakonins telogi, Verbum Stockholm 1997, 11-43. Dietrich, Stephanie (2011). Forståelsen av diakontjenesten i Den norske kirke. I Stephanie Dietrich, Kari Karsud Korslien og Kjell Nordstokke (red.). Diakonen kall og profesjon. Trondheim: Tapir, 111-125. Kirkemøtet (1996). Kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for diakoner. Kirkerådet: Rundskriv 7/1996. Kirkemøtet (2011a) Sak KM 04/11 Ordning for hovedgudstjenesten. Kirkemøtet (2011b) Sak KM 07/11 Alminnelige bestemmelser for Ordning for hovedgudstjenesten. Kirkemøtet (2011c). Sak KM 09/11. Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster. Kirkerådet (2000) Retningslinjer for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner. Rundskriv nr. 5-2000 Kirkerådet (2008). Plan for diakoni. Oslo. Kirkerådet (2011a) Hellig handling, hellig tid, hellig rom. Kirkerådet (2011b) Veiledning om ulike sider ved gudstjenesten. Kirkerådet (2011c) Veiledning til gudstjenestens hoveddeler, ledd for ledd. Nordstokke, Kjell (red.) (2010). Diakoni i kontekst: Forvandling, forsoning, myndiggjøring. Et bidrag fra Det Lutherske Verdensforbund til forståelsen av diakoni og diakonal praksis. Norsk utgave 2010. KUI, Oslo. Nordstokke, Kjell (2011). Oldkirken. I Stephanie Dietrich, Kari Karsrud Korslien, Kjell Nordstokke (red.). Diakonen kall og profesjon, Trondheim: Tapir, 68-71. Andre kilder Kurs holdt i Oslo Bispedømme i tilknytning til ny gudstjenesteordning.