Vikingsamfunnet Tekst: Marit Synnøve Vea LOVEN Det engelske ordet «law» har sin opprinnelse i det norrøne ordet «lag» = lov. DE NORSKE LANDSKAPSLOVENE Landskapslovene var lokale lover som gjaldt i et bestemt geografisk område. Disse lovene blir kalt Gulatingsloven, Frostatingsloven, Borgartingsloven og Eidsivatingsloven. Det er bevart større og mindre utdrag av disse lovene. Lovene ble håndhevet på de ulike tingene. Før de ble nedskrevet, ble lovene sagt fram muntlig av lagmenn (lovsigemenn) som kunne dem utenat. Gulatingsloven er den eldste lovboka i Norden. Teksten ble skrevet ned en gang på 1000-tallet, men de eldste delene stammer trolig fra før 900. Deler av Gulatingsloven ble brukt som mønster da Ulvljotsloven ble skrevet ned på Island ca. 930. Gulatingsloven gjaldt for store deler av Vestlandet. Loven har fått navn etter stedet Gulen der vestlendingene samlet seg til landsting. I 1274 kom Magnus Lagabøtes Landslov som skulle gjelde for hele landet. Den er i store trekk basert på rettspraksisen fra Gulatingsloven. TINGET Vikingene var svært rettsbeviste, men de hadde ikke politi som kunne straffe lovbrytere. Trygghet fant vikingene gjennom slekta og gjennom lovverket. Lovverket ble håndhevet på tinget. Sammenlignet med andre styresett på denne tida, var den norrøne tingordningen svært demokratisk. Vi vet ikke når tingsystemet ble etablert, men den første som skriver om det, er den romerske historieskriveren Tacitus (ca 100 e. Kr). Tinget var både en lovgivende og dømmende forsamling. Her tok de politiske avgjørelser, de laget lover og de løste tvister mellom familier. Alltinget var en gammel institusjon som eksisterte lenge før vikingtid. Det var et slags allmannamøte for et avgrenset område, f. eks en bygd. Alle fri menn hadde plikt til å møte på tinget. Kvinner og uføre menn kunne møte hvis de ville. Dette hadde også praktiske årsaker. Spredt bosetting og store avstander gjorde at noen måtte bli hjemme på gården selv om tinget ble satt. Lagtinget ble trolig etablert i Håkon den godes tid, midt på 900-tallet. Hvert lagting gjaldt for et større område. Det ble da upraktisk at så mange skulle reise over store områder, og man valgte representanter eller sendemenn. Det kan ha vært på den tida at kvinners «stemmerett» forsvant. Likevel var det slik at en enke kunne ta på seg offentlige verv og møte på lagtinget i stedet for sin mann. Før tinget ble satt, ble det lagt et veband på tingvollen. Vebandet var et sirkelrundt område avgrenset av et bånd som skilte lagretten (de som skulle dømme) fra de andre folkene på tinget. Området innenfor vebandet var hellig. Her rådet fred og rett. Tinget ble åpnet ved at en eller flere lovsigemenn sa fram lovene utenat.
LIKHET FOR LOVEN Alle frie menn og kvinner skulle dømmes likt etter loven. Regelen var «en mann en stemme». I realiteten var det nok slik at det gjeveste familiene hadde lettest for å presse sine saker gjennom. Trellene ble ikke beskyttet av lovene. Trellene ble sett på som eierens eiendom. STEVNING FOR TINGET De fleste tvistemål ble løst mellom ættene. Klarte de ikke å komme til enighet, var tinget den siste rettsinnstans. Stevning for tinget ble regnet som en særs fiendtlig handling. Man prøvde derfor i det lengste å få til et forlik. Stevning kunne også være et middel til å tvinge motstanderen til å gå med på forlik. Den som ble stevnet for tinget, kunne prøve å hindre at stevningen gikk for seg etter reglene, for eks. ved å rømme unna eller med væpnet motstand. Den som skulle stevne en annen, burde derfor ha med seg nok mannemakt. På tinget måtte saksøkeren stige fram for dommerne, ta opp igjen innholdet av stevningen og føre fram vitner og andre bevis. Senere kunne den saksøkte føre fram sitt forsvar. Deretter hadde dommerne valget mellom å godta klagemålet eller å avvise det. HELE SLEKTA ANSVARLIG VED LOVBRUDD Hele slekta var ansvarlig når en slektning gjorde lovbrudd, og de måtte være med å betale bøtene som tinget påla den skyldige. Slektninger var også ansvarlige for å hevne andre slektninger. BØTER Vikingene kunne være voldelig ute, men hjemme var det strenge straffer for å begå lovbrudd. Tvistemål ble ofte løst ved at tinget idømte bøter. Et eksempel: Ved drap på en fri mann må slekta betale 189 kyr. Omregnet til dagens verdi blir dette: Drapsmannen må bøte: 1 024 000 kr Drapsmannens bror må bøte 366 000 kr Drapsmannens farbror må bøte 100 000 kr Drapsmannens farbrors sønn 198 000 kr Fjerne slektninger måtte ut med bøter som lå mellom 1600 43 000 kroner. Hensikten med bøtene var å sørge for den dreptes familie. UTLEGD DEN STRENGESTE STRAFFEN Den strengeste straffen tinget kunne gi var å dømme noen utlegd, fredløs. En som var utlegd stod utenfor samfunnet. Ingen hadde lov å ha noe med ham å gjøre. De kunne ikke en gang hjelpe ham med å rømme fra landet. Hvem som helst kunne drepe ham. Både samfunnet og saksøkeren hadde rett og plikt til å hevne seg på den som var dømt utlegd. De som ble dømt for drap eller voldtekt, ble ofte dømt til utlegd. Dette fordi bøtene for slike lovbrudd var så store, at familien til lovbryteren hadde vanskeligheter med å betale.
ÆRE OG HEVN Familien var ansvarlig for å ta hevn på vegne av andre familiemedlemmer. Hvis en selv eller slekta ble krenket, hadde man plikt til å ta gjenopprette æren. Æren kunne gjennopprettes: - Gjennom forlik - Ved at motparten ble dømt på tinget - Gjennom hevn - Gjennom holmgang «VI ER ALLE LIKE» Det arkeologiske materialet viser at det kunne være stor forskjell på folk i vikingtida. Likevel ser det ut som at prinsippet om likhet stod sterkt. I prinsippet skulle også alle frie menn behandles likt av loven. «Som regel ble krigstoktene ikke direkte leder av et statsoverhode, men alikevel var det bestandig høyættede menn som hadde førerskapet. De var allierte som tok de samme sjanser, den samme risiko, og derfor var de også felles i makt, rang og byttefordeling. Denne likhet holdt vikingene strekt på, og det er den det blir siktet til i de berømte ord Vi er alle like det svaret de frankiske vaktsoldatene på elven Eure i Nord Frankrike fikk, da de spurte om hvem som var flåte kommandøren. Ellers var det, særlig i vikingtidens siste periode, stram disiplin. Så vel blant sjøfolkene som blant marinesoldatene». (Prof. Johannes Brøndstrup i boka VIKINGENE), RIGSTULA FORTELLER OM DE ULIKE STENDENE Kvadet Rigstula forteller om hvordan de ulike stendene oppstod. Her møter vi guden Heimdal. Han kaller seg Rig og drar rundt på jorda som et menneske. Han kommer først til en fattige gard, får barn med kona der og deres sønn blir kalt trell. «Dei laga skigard, sådde åkrar, alte opp griser, gjeta geiter og grov opp torv», Siden kommer han til en fin gard, der husfolket er godt kledde og har god mat. Rig får også en sønn med kona på denne gården og sønnen blir kalt Karl som betyr mann/bonde «Bonde ætter har sitt opphav frå han. Han tamde oksar, bygde hus, sette opp løer, lagde kjerrer og køyrde plogen» Til sist går Rig til en stor og flott gård, der mannen sitter og lager buer og pilskaft m.m. Kona hadde en fin blå kjole med sølje, på bordet satte hun sølvfat osv. Rig får en sønn med denne kona og han blir kalt Jarl. «Jarl eigde skjold, pil og bue, han temde hunder, øvde seg i ulike idrettar. Han blei eineigar av 18 gardar og urgamle bygder og han lærde seg runelærdom.» Opp dei voks der Jarl sin born, dei hestar tamde og hivde spjut emna skjoldar og oddar kveste. Dei tamde seg opp i tavlespel og symjing. Kon ung Den yngste av jarl sine sønner ble kalt Kon ung. Her hører vi også om hvilke egenskaper det forventes at en konge skal være i besittelse av. Rig lærer Kon ung opp til å bli en dyktig jeger og flink med våpen. Men det viktigste er at han har magiske evner. Han er runekunstneren som både kan lege sår, trøste, stilne stormer og forstå fuglemålet.
Men Kon unge kunne runer, runer som år og æve stend. Meir kunne han; manneliv berge, stormar stille, sverd-egg døyve. Han fuglemålet til fulle kunne, Eld han stogga, sorger døyvde og stilte hugen. Og så er sagt: han åtte manns avl og age hadde. KONGENE VALGT PÅ TINGET Etter norrøn tradisjon skulle også kongene velges av folket på tinget. Vi hører stadig i sagaen at tronpretendenter reiser rundt fra ting til ting for å bli «tatt til konge». En arv de hadde etter sine germanske forfedre? Tacitus (ca 100 e. Kr) sier følgende om germanerne i sitt verk «Germania»: «Sine konger velger de under hensyn til vedkommendes edle byrd, sine hærførere på grunn av deres tapperhet. Kongene deres har ikke noen uinnskrenket eller vilkårlig makt, og hærførernes autoritet beror mindre på deres militære kommandomyndighet enn på det personlige eksempel de gir og den beundring de vekker, om de er besluttsomme, utmerker seg fremfor andre, og kjemper foran fronten (..). På tingene velges også de høvdinger som varetar lov og rett i bygdene og i landsbygdene». HIERARKIET I VIKINGSAMFUNNET Frie menn Ufrie menn konge trell jarl lendmann (herse) hauld bonde løysings sønn løysing (frigitt trell) «FRIE MENN» Gruppen frie menn var en brokete forsamling: Fra kongens nærmeste leiesvenner til fattige tjenere. De aller fleste var bønder. Alle frie menn hadde rett til å bære våpen og til å delta på tinget. Rikdom i form av jordeiendommer var den viktigste faktor som bestemte frie menns status og betydning i forhold til andre. «Bonden» var ryggraden i vikingsamfunnet. Der var også andre profesjoner, ofte kombinert med bondeyrket, som gav vekslende sosial status/rikdom Goder og gydjer Volver og seidmenn Skalder Handelsmenn Kjøpmenn Smeder Fiskere Sjømenn Håndverkere Vikinger
TRELL OG KONGE Det var ikke alltid lang avstand fra konge til trell. Kong Olav Tryggvason selv var en gang i trellekår. Olav var bare tre år gammel da han måtte flykte sammen med sin mor. De ble begge tatt av estiske sjørøvere og solgt som treller på hver sin kant. I seks år var Olav trell hos en estisk bonde, før han ble funnet av onkelen og kjøpt fri. LIVSHOLDNINGER Tro på skjebnen Norrøn mytologi sier at når et barn blir født, sitter nornene og vever barnets lagnad eller skjebne. Ingen kan unnvike skjebnen. Uansett hva du gjør, så vil skjebnen innhente deg. Noen mener at denne skjebnetroen var en avgjørende faktor for at vikingene fra det fjerne nord klarte å gjøre seg så bemerket i Europa. Det var skjebnetroen som fikk dem til å gå fram uten frykt. I et gammelt kvad av Hamde (GN Hamðismál) heter det: Sterkt har vi stridd når vi står på hauger av goteres lik; som ørner på gren. Med ære dør vi om i dag eller i morgen. Ingen lever kvelden etter nornenes dom. ÆRE OG HEVN Vikingene hadde en sterk æresfølelse. Hvis en selv eller slekta ble krenket, hadde man plikt til å gjenopprette æren. Fra gammelt av var det å ta hevn mer ærerikt enn kjennelser på tinget. Dette kunne føre til lange feider og blodhevn. Det var mennenes oppgave å hevne, men sagaen forteller ofte om stridbare kvinner som egger sine menn til å utføre hevnen. En kvinne stod aldri i fare for å miste livet i et hevndrap, fordi det var æresløst å legge hånd på en kvinne. Det kunne gå lang tid, før hevnen ble gjennomført. Et gammelt, norrønt ordtak sier: «Bare trellen hevner seg straks, stakkaren aldri.» Man kunne også hevne seg ved å bruke mer subtile metoder enn vold. Både runemagi, seid og nidstang kunne brukes mot fiender. Håvamål og leveregler Håvamál (= den høyes/ Odins tale) i Den Poetiske Edda, inneholder et sett med leveregler. Her finner vi også kunnskap om det som var viktig for vikingene. Visdom: Odin ofret sitt ene øye for å bli den klokeste av gudene Betre børi du ber kje i bakken enn mannevit mykje D er betre enn gull i framand gard; vet er vesalmanns trøyst. Vit han tarv som vidt skal fara: D et er mangt heime høveleg Til bisn han vert som veit for lite, når han sit med kloke folk saman.
Ettermælet: Døyr fe; døyr frendar Døyr sjølv det same Men ordet om deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjevt Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Eg veit eitt som aldri døyr, dom om daudan kvar. Gjestfrihet: Eld han tarv som inn er komen og om kne kulsar. Til mat og klede den mann hev trong som hev i fjell fari. Vatn og handduk han ventar å få, når til bords han vert beden. Syn godlaget fram, så greileg du kan, med ord og attbeding. Vennskap: Omveg er jamt til utrygg ven, om midt i bygdi han bur. Men beinvegar gjeng til den gode venen, om han er langt av lei. Veit du ein ven som vel du trur, og du hjå han fagnad vil få: gjev han heile din hug og gåva ei spar, far og finn han ofte.