Birger Emanuelsen Historien om et godt menneske Roman
Til mine søstre
Hei Thomas, Det føles veldig rart å skrive til deg. Tror aldri jeg har skrevet brev før. Men det er det eneste som passer. Jeg håper du har det bra. Jeg har sett på Facebook at du har giftet deg. Gratulerer med det. Har du ikke også fått et barn? Gratulerer med det òg. Jeg bor her nå. Jeg vet ikke hvor mye du vet. Det er jo litt mye å fortelle om i et brev. Men jeg er ikke blitt helt gal altså heller selv om noen sikkert mener det. Det er kanskje rart for deg. Vet jo ikke hvor mye du har tenkt. Har nesten dårlig samvittighet for å skrive til deg. Men jeg håper du synes det går greit. Jeg har mye tid til å tenke på alt ting. Psykologen min Marthe sier at det er lettere å leve med det enn i det. Det er kanskje sant. Jeg vet ikke hvordan du tenker. Det er lenge siden vi kjente hverandre. Om du faktisk kan kjenne noen i den alderen der. Jeg vet ikke med deg, men jeg tror det er lurt at vi prater sammen. Jeg tenkte aldri på det sånn før jeg måtte begynne her etter det som skjedde. Du har kanskje hørt at jeg prøvde å ta livet mitt. Men det er ikke så ille altså. I alle fall er det ikke så ille nå. Og nå er det kanskje Marthe som sier det mest, men jeg tror likevel hun har rett og at det er lurt at vi møtes. Kanskje kan vi ikke være venner. Selv om jeg vel egentlig håper det. Men vi
kan uansett snakke med hverandre. Sånn vi gjorde da vi var yngre. Dere husker det kanskje ikke, men jeg synes tiden med deg og Jan var helt annerledes. Håper du tar kontakt. Om du vil, kan du jo skrive noe. Hilsen Elly Halvorsen (Eller bare Elly da)
UKE 1 En rystelse gjennom kroppen
1 Da jeg etter seks år som fast ansatt i en av landets største aviser stod i stuen og forberedte meg på å fortelle Hedda at jeg hadde fått sparken, var jeg ikke preget av sorg, men av en privat frykt jeg var redd hun ikke ville forstå. Derfor forsøkte jeg å gå igjennom samtalen i hodet mens jeg hørte hvordan Tobias ropte der ute på kjøkkenet. Jeg misunte ham denne hans kanskje mest midlertidige egenskap, at han ikke forstod noe annet enn det han selv ville. Hans egne lyster var det eneste som betydde noe. «Hadde du det fint på jobb?» ropte hun der inne fra kjøkkenet. Jeg satte meg i sofaen, tok ikke engang av meg skoene. Mine kolleger, eller, de som for inntil noen timer siden hadde vært mine kolleger, tok meg med til et utested like ved jobben. De mente det godt, men da en av dem bestilte whisky og spurte om jeg ikke gledet meg til det som kom, «du har hele livet foran deg nå», takket jeg, trykket hendene deres og syklet hjem. Jeg fikk et glimt av meg selv i et butikkvindu. Jeg så min fabrikksydde dressjakke, min ustrøkne skjorte og min sykkelhjelm, med så løse stropper at den satt på mer som en hatt. Halvveis trent, halvveis feit, halvveis flink, halvveis lat; en karikatur ingen lot seg opprøre over. En ny skambølge hadde truffet meg da jeg så navnet hans på postkassen. Da jeg under dugnaden tidligere i
sommer hørte at min nabo Lars W. Flemming skrev dikt, ble jeg naturligvis nysgjerrig, og allerede dagen etter dro jeg til en bokhandel. Diktsamlingen hans berørte meg, så enkelt kunne det sies. Der og da, underveis mens jeg leste, var det noe som strakte seg fra sidene og ut i meg. I dag, fem uker senere, var jeg altså arbeidsløs, og så langt jeg kunne forstå min redaktør, også uten utsikter til noensinne å få noen ny jobb i denne bransjen. Den mangelen på respekt jeg hadde vist, ikke bare for yrket, men for mine kolleger, kilder og lesere, hadde hun aldri sett. Det kunne være noe sant i det. Jeg ville imidlertid formulert det annerledes. Jeg hadde forbrutt meg mot det troskapsløftet enhver journalist må gi sine lesere: Jeg skal ikke lyve. Hvem var så ofrene for disse små løgnene? Noen kilder som hadde fått tilskrevet sitater de selv ikke hadde ytret. Ingen av dem protesterte; jeg fikk dem til å høres bedre og klokere ut enn de i virkeligheten var. Sannheten var at de fleste av dem jeg intervjuet kjendiser, forskere, politikere og kulturtopper bablet. Om jeg forstod et ord av det de sa, eller ante en sammenheng mellom lydene de mumlet ut et sted der nede i selvhatet og kjønnsfornektelsen, var det på ren slump. Derfor skrev jeg ofte om sitatene deres. Jeg forskjønnet noe, ja vel, men som oftest skapte jeg bare en sammenheng og en stil. Jeg forløste dem, og alle så ut til å leve greit med denne praksisen. Sannheten er nemlig at sannheten kan endre seg. Så kom altså denne Lars W. Flemming, den stille
poeten. Først ville han ikke være med på noe intervju. Jeg ga meg imidlertid ikke. Jeg oppsøkte ham, ringte på dørklokken og callinganlegget, stod og ventet ved postkassene. Til slutt, etter et møte ansikt til ansikt i innvandrerbutikken i nabogården, hvor han stod med to pakker toalettpapir i hendene, gikk han med på å treffe meg. Jeg forberedte meg grundig. Det var lenge siden jeg hadde gjort det, men denne gangen leste jeg igjennom alt han hadde skrevet, saumfarte hans digitale og analoge verden, forsøkte å lese de mange små og store avtrykks historie. Det var som å være ung journalist igjen. Jeg gikk over spørsmålene med Hedda. Som alltid holdt jeg hennes realfaglige legning og bakgrunn mot henne, av og til høylytt, men jeg hørte på hennes tilbakemeldinger. I dette intervjuet ville jeg være så klar som mulig. Problemet var at Lars W. Flemming snakket like idiotisk og slapt som alle andre. Det han hadde skrevet, var uten tvil presist og sitatvennlig: «Alt vi har, små følelser og store ord.» Han skrev om angstens hemmelighet, at det er vår samvittighet, og ikke vår overlevelse, som styrer latskapen. Dessuten gjorde han noe høyst uvanlig for en diktsamling, han la an et politisk perspektiv på det norske samfunnet. Han ville forstå det. Jeg forstod ham slik: om vi tillater alle å gjøre akkurat det de vil, og det ikke finnes noen økonomiske eller geografiske hindringer, får vi til slutt et samfunn hvor folk er perfekt fordelt etter evne. Ingen befinner seg
lenger på en gren hvor de ikke hører hjemme. Vi får et tilordnet og spesialisert samfunn hvor alle er hva de skal være, og valgene for våre liv føles like selvsagte som rettferdige. Innordningen oppleves naturlig, og representerer derfor noe nytt og radikalt i verdenshistorien. I adelssamfunnet kunne de dumme og fete herske over de staute og vakre fordi den ene satt ved kongens bord og den andre ikke. Den ene hadde fått en gave gjennom sitt blodsbånd, ikke en genetisk gave, men et forretningsnettverk. En slik verden var urettferdig, og vi gjorde opprør mot den for å skape balanse. Vi rømte imidlertid i ring, for i dag er det fremdeles blodet som bestemmer, nemlig det blodet bærer i seg; arvestoffet. Fordi vi ikke forstår denne nye sannhetens nyanser, betrakter vi den som rettferdig og naturlig, slik alle herskere anser sin egen oppløftede rolle som loven. Men de fattige, de syke, de overvektige, de enfoldige, de som holdes utenfor, ikke bare utenfor det gode selskap i form av relasjoner og godt betalte jobber og pensjoner og helsetjenester på dagen og privatskoler og mobiltelefonabonnement gjennom firmaet og turer til Alpene og elbil og kollektivfelt, men som holdes utenfor den grenen av mennesker som til enhver tid får sin egen selvoppfattelse bekreftet av avisene og nyhetene: «Barn med godt utdannede foreldre sover bedre», «Uføretrygd går i arv», «Fattige skiller seg oftere», «Forskerne har funnet et gen for fedme»; ingen av disse vil oppfatte ordningen som naturlig. Problemet er bare at disse