3. søndag i fastetiden 2016 Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22. kapitlet. Jesus sa til disiplene: Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer. Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.» (Luk 22,28-34) Slik lyder det hellige evangeliet. Fikk dere med dere dette? Det er lov å gå inn på bibel.no og lese søndagens tekster, for i dag må jeg nok holde en liten bibeltime. I dag møter vi nemlig Satan i tre bibeltekster og flere salmer, og jeg strever litt med Satan. Hvem er Satan eller Djevelen egentlig? Disse navnene
2 gir så mange slags assosiasjoner, men hva sier egentlig bibelen? La oss først gå på selve betydningen av navnene. De fleste navn i bibelen er betydningsfulle og sier oss noe vesentlig om hvem personen er, og Satan er det hebraiske navnet og kan bety motstander eller anklager. Djevel er den greske versjonen av navnet. Begge navn brukes om hverandre i bibelen, men kanskje ikke så mye som man skulle tro: Etter et rast søk i bibel.no finner vi at Satan brukes 31 ganger i hele bibelen, de fleste i NT. Djevelen brukes enda sjeldnere, bare 27 ganger og ingen ganger i GT! Et annet navn på Den onde er Beelsebul som vi finner 7 ganger i bibelen, også dette kun i NT. Fantes ikke djevelen før Jesus? Merkelig. Hva med slangen i Edens have og hva med djevelen i Jobs bok. Sjekker vi nærmere, finner vi at ondskapen nok var på ferde i gammeltestamentlig tid, også, men hadde andre navn. I Jobs bok står det for eksempel at det var Anklageren med stor A som kom til Gud og spurte om å få teste Jobs fromhet. I 1 Mos kapittel 3, er det rett og slett Slangen vi hører om som fristet Eva. Slike søk i bibel.no er ikke særlig avansert bibelforskning. Desto bedre. Det betyr at hvem som helst med internett kan bringe på det rene at djevelen har mye mindre plass i bibelen enn vi
3 kanskje trodde. Hva betyr det at djevelen så å si ikke forekommer i det gamle testamentet? Ser man nærmere etter, finner vi at det som skildres av undertrykkelse, maktsyke, svik, krig og utroskap, altså alt dette som forårsaker så mye vondt, absolutt eksisterer, men skylden legges i liten grad på en personifisert ondskap. Det onde finnes, men det er menneskene som står for den. Det er ingen andre å skylde på. Gud hater alt dette onde. Han har to strategier for å komme den til livs. Den første er den mest drastiske. Siden det er menneskene som er årsak til alt det onde, ser han ingen annen utvei enn å utslette menneskeheten og starte på nytt. Noafortellingen er det beste eksemplet på denne strategien. Men selv Gud synes dette ble for drastisk. Neste skritt er å hjelpe menneskene med å finne den rette vei gjennom lover og bud. Gjennom store deler av det gamle testamentet møter vi altså en Gud som prøver å få folk til å lyde hans bud, slik at det skal gå dem godt. Men jevnt over sliter Guds folk med å gjøre Guds vilje. De fleste vender seg notorisk bort fra Gud, men i Det gamle testamentets verden, skylder man ikke på djevelen, men forklarer det med en tendens hos mennesket selv.
4 Når vi kommer til Det nye testamentets tid, har det skjedd en utvikling i verdensbildet. Nå er det ikke lenger mennesket som er Guds motstander når de bryter hans bud. Gud har fått en ny og mye tydeligere motstander ved navn Djevelen, Satan eller altså Beelsebul. Guds strategi for å komme det onde til livs, har nådd et nytt nivå når Gud sender sin Sønn Jesus Kristus for å knuse fienden en gang for alle. Det er fristende å konkludere at alt settes på spissen i og med Jesus, men endringen i jødiske kultur og verdensbilde kom mye tidligere. Det var blitt vanlig å snakke om den personifiserte ondskap i form av Satan eller Djevelen lenge før Jesus. Det er altså i dette polariserte verdensbildet Jesus gjør sin inntreden som verdens frelser for å kjempe mot Djevelen. Og det er egentlig en veldig god løsning for oss mennesker! Ved å flytte årsaken til ondskapen hos menneskene til et vesen utenfor mennesket selv, er også kamparenaen flyttet. Vil Gud gjøre ende på ondskapen, trenger han ikke å utrydde menneskeheten slik han gjorde på Noas tid. Det holder å knuse Djevelen. ---
5 Vi ser at læren om Guds kamp mot det onde har endret seg gjennom det lange tidsrommet som bibelen er blitt til i. Teologien har rett og slett endret seg i forhold til det til enhver tid rådende verdensbilde. Eller er det kanskje motsatt, at verdensbilde endrer seg i forhold til teologien? Jeg skal ikke være for bombastisk nå, men jeg tror vi må erkjenne at vi alle er preget av vårt eget verdensbilde, og i den vestlige verden i dag, er ikke bildet entydig. For noen er djevelen en levende og personlig realitet med mye makt over mennesker. For andre, og her er jeg; er djevelen fortsatt en noe diffus skikkelse. Men det onde eksisterer jo! Undertrykkelsen, utnyttelsen, egoismen og kynismen gjør seg gjeldende i verden i dag på nøyaktig samme måte som i gammeltestamentlig tid, men spørsmålet er om det kommer fra Djevelen, eller om det fortsatt er menneskenes iboende tendens til å vende seg bort fra Guds bud som er årsaken? En bibelsk lære om det onde og djevelen, må ta utgangspunkt i bibelen selv. Så la oss se litt nærmere på hvordan djevelen opptrer i bibelbøkene. Som jeg var inne på i sted, kan navnene som brukes i bibelen hjelpe oss til å få litt mer begreper om hva vi snakker om når vi omtaler Den onde. Det viktigste trekker ved Satan, som altså
6 kan oversettes anklager eller motstander, er at han i liten grad selv driver med direkte ødeleggende virksomhet, bortsett fra i Jobs bok. Anklagerens metode er først og fremst å undergrave Gud. Allerede i 1. mosebok møter vi ham i Slangens skikkelse hvor han, som vi kanskje husker, spør Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan spise frukten av trærne?» I profeten Sakarjas bok, som vi hørte fra i sted, møter vi ham igjen når han vil rakke ned på øverstepresten Josva: «Hva er dette for en fyr, skitten og fæl?» Men her blir han grundig satt på plass av Herrens engel. «Jeg refser deg, Satan» sier engelen. Vi skjønner at styrkeforholdet ikke på noen måte er jevnt. Satan kan ikke annet enn å gjøre feige ting; baktale, lyve og rakke ned på. Når det avsløres hva han holder på med, settes han resolutt i skammekroken. Så møter vi ikke Satan igjen før i Det nye testamentet. På den tiden var det blitt vanlig å tenke at det som rammet mennesket av sykdom og lidelse, var djevelens verk. Paulus er intet unntak når han bruker Satan som en forklaringsmodell på denne litt uklare fysiske plagen som han omtaler i 2 korinterbrev: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå
7 meg.» For Paulus er det naturlig å tenke at det som er ondt og vondt, psykisk og fysisk sykdom, kommer fra Satan. Det var en måte å forklare vanskelige problemer i livet. Andre forklaringer hadde man foreløpig ikke, men forklaringen skapte bare flere problemer: for hvis man led av en sykdom, var det da på grunn av egen synd? Eller var det Gud som straffet, eller var det kanskje Guds måte å oppdra mennesket på, noe Paulus antyder i sitt eget tilfelle, eller var det kanskje djevelen som hadde sett sitt snitt til å ta bolig i et utsatt menneske og plage det? Disse spørsmålene er det mange kristne som plages med den dag i dag. Vi trenger å få litt orden på disse tankene. La oss spørre Jesus. Vi er kommet frem til dagens evangelietekst hvor vi møter Jesus på Skjærtorsdag etter måltidet. Først henvender han seg til hele disippelflokken og lover dem plass ved det himmelske bordet. Så vender han seg til Peter, og hør etter hva han sier: «Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte.» Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Hva mener han? Jo, her er Satan den samme anklageren som i sin tid kom til Gud for å anklage Job: Det er ikke rart at Job er så from, han er jo så rik og har det så godt. Men hva skjer når han får prøve hva motgang
8 er? Og så får Anklageren tillatelse til å teste Jobs gudfryktighet ved å ruinere ham og ta fra ham alt han eier, bortsett fra selve livet. Det er det samme Simon Peter og de andre disiplene nå skal gjennomgå: Satan har ingen tro på at deres trofasthet til Jesus vil vare. Med det samme de møter motgang, vil de forlate ham, mener Satan. Men Peter forsikrer så overbevisende som han bare kan, om at han aldri, aldri skal svikte, tvert imot: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.» Slik gikk det også. Så fikk altså Satan, Anklageren og Guds motstander rett. Disse disiplene, og i særdeleshet Peter som var så overbevist om sin egen tro, flyktet og ble spredt ved den først mulighet, bare noen få timer etter at de er lovet plass på himmelens troner. Hva betyr det for oss at Satan fikk rett? Han anklaget disiplene med full rett. De holdt ikke mål. Troen deres sviktet da det gjaldt. Ingenting har endret seg: 2000 år etter at Jesus ofret livet på et kors for å sone sine venners synd og verdens synd, 2000 år
9 etter at han sto opp fra de døde og vant en knusende seier over døden, så har ingenting endret seg. Jesu disipler har fortsatt en svak tro. Vi holder ikke mål, vi svikter på mange måter både med tanker, ord og gjerninger, med det vi gjør og med det vi forsømmer. I denne fastetiden minnes vi om de som sulter og tørster rundt i verden, men krever vi rettferdighet? Vi setter oss fortsatt fornøyde til bords og tar til oss til vi nesten sprekker. Guds motstander har ikke tatt feil av oss. Han vet hvordan vi er og han anklager oss med rette. Men det er forskjell på å ha rett og å få rett. For også dette har Jesus forutsett. Han vet at fiendens mål er å svekke vår tro og tillit til Gud. Han vil overbevises oss om vår utilstrekkelighet så vi mister motet og gråter i skam slik Peter gjorde da hanen gol. Han gikk ut i mørket og kjente seg som et menneske uten fremtid. Det er ikke galt å angre og innse at vi har syndet. Men det er galt å tro at det ikke finnes håp og fremtid. For Jesus er ikke som Satan. Satan tror at man må være perfekt for å bli elsket. I Satans verden eksisterer ikke nåden. Men Guds kamp mot det onde har gått inn i en ny fase og der er nåden det viktigste redskapet. Her og nå vil Jesus si til oss at vi er elsket slik vi er, på tross av våre feil. Og fordi vi ikke er perfekte, vil han møte
10 oss med nåde. Det hadde Satan aldri regnet med. Han kan gå og sette seg i skammekroken. Han hadde rett om menneskets feilbarlighet, men han har ikke rett til å erklære at vi er fortapte. Ved troen på Jesus, er det fortsatt håp. La oss derfor reise oss og bekjenne vår hellige tro!