Maria budskapsdag 2016 Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda40 hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. 41 Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd 42 og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. 43 Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? 44 For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. 45 Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» Luk 1,39-45 Maria hadde ingen glorie. Ikke Elisabeth heller. To vanlige kvinner: Elisabeth passert overgangsalderen. I 50-årene kanskje? Maria så vidt ferdig med puberteten. Begge gravide. Det var det mest uvanlige med dem, for Elisabeth var forbi den alderen da man får barn. Hun hadde til sin og mannens store sorg vært barnløs i mange år. Nå var hun blitt gravid og mannen hennes, presten Sakarja, var blitt stum. Historien kan man lese i begynnelsen av Lukasevangeliet. Maria, på sin side, var jomfru.
2 Men det var det bare hun selv som var helt sikker på. Det var bare gått noen få dager etter at hun hadde fått englebesøk, og graviditeten må fortsatt ha vært uvirkelig for henne. Fylt av den merkelige opplevelsen, la hun ut på vandring fra Nasaret i Galilea til sin slektning Elisabeth i Judea. Det var en lang vandring for en ung jente på egenhånd. Men så var hun ingen helt alminnelig jente likevel, det skulle snart bli bekreftet av fosteret i Elisabeths mage. For dette fosteret var allerede en profet med ett eneste viktig oppdrag: Å rydde vei for Herren. «Helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd,» var budskapet Sakarja hadde mottatt før Elisabeth ble gravid, og nå møtes de: To kvinner og to fostre. Den ene kvinnen full av engelens budskap om at hun skulle få et barn som skulle kalles Guds Sønn., den andre seks måneder på vei med en liten profet i magen som brått kaster på seg så det kjennes som om han danser av glede inni henne. Maria budskapsdag er en dag som rommer mange perspektiver. For eksempel dette at Gud velger å bli født som menneske. Det er det store mysteriet som vi feirer og forkynner i julen. Jeg slutter heller ikke å undre meg over at Gud velger å bruke tilsynelatende helt vanlige mennesker når han skal utrette noe
3 stort. Hele bibelen, fra det gamle til det nye testamentet, er full av fortellinger om feilbarlige mennesker som blir Guds viktigste redskaper når målet er å formidle frelse og håp. Så er det selvfølgelig dette merkelige fenomenet jomfrufødsel, som er blitt stående som et av de største mysteriene, og hvordan Gud gjennom de mest utenkelige graviditeter gir håp. Vi hørte tidligere i dag om Hanna som også var en barnløs kvinne langt oppi årene. Hun ble mor til han som skulle bli profeten Samuel som i sin tur ble brukt til å utpeke Israels to første konger; Saul og David. Her er det også noe å undre seg over; at Gud ser ut til å ha et hav av tid til sin disposisjon. Han har tid til å vente på at et barn skal bli født. Har tid til å vente på at barnet skal bli voksent. Har tid til å vente i generasjon etter generasjon på at tiden er moden - og lengselen sterk nok til at menneskene kan ta imot frelseren når han selv til sist velger å bli født til verden. Men det perspektivet jeg vil løfte frem spesielt i dag handler om gjenkjennelse. To ufødte barn, det ene knapt en celleklump, som man pleide å si en gang på 70-tallet, det andre 6 måneder gammelt, møtes for første gang, og dette lille fosteret på knapt en kilo, sparker og spretter i sin mors mage av glede over å møte Gud! Dette er en veldig rar historie. Det er jo helt usannsynlig at
4 det skulle være mulig. Kvinnene som møttes i fjellbygden i Juda var i slekt, men visste ikke så mye om hverandre. Maria hadde fått nyheten om Elisabeths overraskende graviditet av en engel en engel! Og Elisabeth forsto at Maria bar på en kongssønn da barnet sparket i henne av fryd. Hun gjenkjente «sin Herres mor», som hun sa det. Vi merker oss at det ikke bare er Johannes som er profeten her; også Elisabeth ble fylt av Den hellige ånd og fikk profetens gave til å se det ingen andre så. I møte med Maria fra Nasaret gjenkjente hun Guds gjerninger som var i ferd med å bryter frem. Det hellige midt i det alminnelige. Fordi denne dagen løfter frem det hellige midt i det alminnelige, fordi det handler om å gjenkjenne Guds plan midt i det hverdagslige, har Maria budskapsdag et budskap til oss i dag, til deg og meg, helt alminnelige mennesker. Ja, i egne øyne er vi riktignok ganske spesielle, og i verdensmålestokk er vi uvanlig privilegerte, men når vi tusler hjem hver til vårt og legger oss under dyna om kvelden der ingen ser oss, er det bare meg. Mitt liv med mine bekymringer, mine håp, mine tanker og følelser. Alene, skjult for alle andre enn meg selv.
5 Hender det du lurer på hva som er meningen med det hele? Dette store spørsmålet pleier å ramme oss når vi er på alder med Maria, sånn i puberteten et sted, og når vi er på alder med Elisabeth, sånn i 50-årene. 15-åringene blant oss, de er fulle av barndommens sterke gleder og like sterke sorger; har de fått med seg en ballast som gir dem håp for fremtiden, eller er de redde? Og vi som har blitt så gamle at vi har mange år å se tilbake på, og fortsatt regner med at det ligger en del tid foran oss, er det nå vi lurer på om hvordan vi skal holde ut å vandre i de oppgåtte sporene, eller ser vi fram til at livet inviterer oss til å se nye muligheter? Og hva med de riktig gamle blant oss; når man er over 80, takker man for hver dag som en sjelden gave, eller leves livet med et tilbakeskuende blikk? Midt i dette som er livet vårt, enten man er 15, 50 eller 85, vil jeg i dag forkynne at ingen lever for seg selv og ingen dør for seg selv. Vi er fra første stund sett av Gud. Hans blikk hviler på deg her og nå, og han inviterer oss til å gå sammen med ham. Jeg holder også muligheten åpen for at han en vakker dag vil spørre oss: Hva gjorde du med livet ditt? For det handler om å se og gjenkjenne sitt eget liv slik Gud ser og kjenner oss: Det hellige midt i det alminnelige. «Ingen lever
6 for seg selv og ingen dør for seg selv,» sier Paulus. (Rom 14,7). Det er nettopp dette som er vårt valg i dag; om vi vil se våre liv som et individuelt eller et kollektivt prosjekt. Da Maria ble gravid, skulle hun se det som sin personlige lykke eller ulykke, alt ettersom, eller skulle hun se seg selv inn i et større bilde? Hun valgte umiddelbart det siste. «Jeg er Herrens tjenestekvinne, la det skje med meg som du har sagt.» Hun fikk mulighet til å ta imot eller avvise og hun plasserte seg med barnlig tillit inn i Guds historiefortelling: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig.» Hvem ser du når du ser deg i speilet? Et enestående menneske som former sin egen skjebne? Det er en mulighet. Det gudløse mennesket har ingen andre å svare for enn seg selv, og heller ingen andre å klage til enn seg selv. Hva ser du når du ser deg selv i speilet? Et helt alminnelig menneske? Ja. Men alene med sin egen skjebne? Nei. Som Maria og Elisabeth har vi et valg. De to ble utvalgt til å være en tråd i Guds store billedvev. De skinner som gull i den veven i dag. Men der og da hadde de ingen glorie. Det har ikke du og
7 jeg heller. Likevel kan vi velge å se oss selv inn i det store bildet og tro at Gud holder i skyttelen og vever oss sammen med dem som var før og med dem som skal komme. Hva ser du når du ser deg i speilet? Et helt vanlig menneske? Eller kan du se at du likner Gud, at du er skapt i Guds bilde, et Guds barn, en umistelig del av det kunstverk Gud stadig er i ferd med å forme med sine egne hender? Er du villig til å være i Guds hender, eller vil du helst stå utenfor? Både Elisabeth og Maria hadde et valg. Det samme hadde Hanna som gav barnet sitt til templet, og Lydia som inviterte apostlene hjem til seg. Det er ikke alltid så lett å se at de alminnelige livene vi lever med våre bekymringer, sorger og helt vanlige hverdager, er berørt av Guds evige plan. Men dette er det vakre med vår tro; at vi får lov til å tro at hver enkelt, hver på sitt sted er sett og ønsket av Herren, og som Maria og Elisabeth kan la oss veve og forme inn i Gud evige plan. La oss reise oss og ta imot Gud, når vi bekjenner vår hellige tro. 979.1
8