Varamedlemmer møter kun ved spesiell innkalling.

Innherred samkommune Møteinnkalling Utvalg: Samkommunestyret Møtested: Kommunestyresalen, Levanger Rådhus Dato: 05.02.2015 Tid: 10:00 Faste medlemmer er med dette kalt inn til møtet. Den som har lovlig forfall, eller er inhabil i noen av sakene, må melde fra så snart som mulig pr. e-post til: lier@verdal.kommune.no Varamedlemmer møter kun ved spesiell innkalling. I starten av møtet vil det bli orientering Regional planstrategi 2016-2010 v/karl- Heinz Cegla. Tidsramme ca 1 time. For mer informasjon se side 4. Saksnr PS 1/15 PS 2/15 Innhold Godkjenning av møteprotokoll Referater RS 1/15 Tillatelse fradeling av tunet med bygninger på eiendommen 1721/277/20 Bakken og 1721/276/12 Myrenget i Verdal kommune - Reidar Berg - Jordlovsbehandling PS 3/15 PS 4/15 PS 5/15 PS 6/15 Høring - Forslag om å oppheve konsesjonsloven og boplikten Høringsuttalelse - overføring av skatteoppkrevingen til Skatteetaten Høyring - avvikling av samkommunemodellen Høring forenkling av utmarksforvaltningen PS 7/15 Kontrollutvalgets årsplan/møteplan 2015 PS 8/15 Årsrapport Innherred samkommune 2014 Verdal, 29. januar 2015 Robert Svarva Ordfører (s)

Innhold PS 1/15 Godkjenning av møteprotokoll... 2 PS 2/15 Referater... 2 Orientering og dialog om prosess med Regional planstrategi 2016-2020... 3 Høring - Forslag om å oppheve konsesjonsloven og boplikten... 4 Høringsuttalelse - overføring av skatteoppkrevingen til Skatteetaten... 13 Høyring - avvikling av samkommunemodellen... 22 Høring forenkling av utmarksforvaltningen... 25 Kontrollutvalgets årsplan/møteplan 2015... 31 Årsrapport Innherred samkommune 2014... 33 PS 1/15 Godkjenning av møteprotokoll PS 2/15 Referater RS 1/15 Tillatelse fradeling av tunet med bygninger på eiendommen 1721/277/20 Bakken og 1721/276/12 Myrenget i Verdal kommune - Reidar Berg - Jordlovsbehandling 2 av 34

Orientering og dialog om prosess med Regional planstrategi 2016-2020 Regional planstrategi er et obligatorisk redskap som Plan- og bygningsloven (PBL) pålegger fylkeskommunen å utarbeide for hver fylkestingsperiode. Etter oppdrag fra begge fylkesting er det igangsatt en prosess som skal føre til en felles planstrategi 2016-2020 for Trøndelag. Planstrategidokumentet skal tydeliggjøre felles utfordringer og muligheter på utvalgte samfunnsområder i Trøndelag. Arbeidet skal skape en felles forståelse hvilke regionale planoppgaver som prioriteres og hvilken «plantype» som brukes for å løse utfordringene. Som starten av arbeidet er det utarbeidet et notat med statistikk/grunnlagsdata på noen utvalgte samfunnsområder. (se vedlagt utkast med statistikk) Selve planstrategidokumentet er ikke utarbeidet. Fylkeskommunen ønsker likevel allerede nå å orientere om arbeidet med planstrategien og ha en dialog med regionrådene i en tidlig fase i planarbeidet. Vi antar at det også kan være av interesse all den tid plan- og bygningsloven pålegger at også kommunene skal utarbeide planstrategier. Regional planstrategi vil ha fokus på utvalgte samfunnsområder som for eks. Befolkning, bosetting og kommunikasjoner Klima, miljø og samfunnssikkerhet Levekår, kultur og folkehelse Arbeidsliv og næringsliv Det legges opp til at sittende fylkesting behandler et høringsutkast i junitinget 2015. Etter høringsperioden ut 2015 vil det være det nyvalgte fylkestinget som foretar sluttbehandling og endelig vedtak våren 2016. Vedlegg: Statistikkhefte 3 av 34

Innherred samkommune Sakspapir Høring - Forslag om å oppheve konsesjonsloven og boplikten Saksbehandler: E-post: Tlf.: Petter Voll petter.voll@innherred-samkommune.no 4 av 34 Arkivref: 2014/7508 - /V63 Saksordfører: (Ingen) Utvalg Møtedato Saksnr. Samkommunestyret 05.02.2015 3/15 Administrasjonssjefens forslag til vedtak: Summen av alle endringsforslagene fra Landbruks- og matdepartementet (LMD) vil føre til endringer i bosettings- og næringsmessige strukturen i samkommunens deltakerkommuner, Levanger og Verdal. Det er i dag relativ spredt bosetting, noe som også har vært, og er ønskelig med hensyn til den naturbaserte næringsutviklingen som finnes mye av i Levanger og Verdal kommuner. Til tross for at det bor i underkant av 3 % av Norges innbyggere i Nord-Trøndelag, så produseres vel 11 % av maten her i dag. Fylkestinget har vedtatt en enstemmig regional landbruksmelding hvor et av hovedmålene er å øke matproduksjonen med 1,5 % i året. I den kommende landbruksplanen for samkommunen vil det bli foreslått en økning på 2 %. Uten bo- og driveplikten blir det vanskelig å opprettholde jordvernet i sentrale strøk og det kan bli mere leiejord i våre marginale områder. LMD legger opp til at det i framtiden skal være fritt fram for selskapsformer, pensjonsfond og andre aktører med rene kommersielle interesser å sikre seg kontroll over de norske landbruksarealene. Foreslåtte endringer vil utvilsomt styrke grunneierens rett til fritt å disponere over egen eiendom og det legges nå i praksis opp til at en person eller et selskap skal kunne eie mange landbrukseiendommer og i ytterste konsekvens ei hel bygd. Ved å fjerne boplikten anses det som sannsynlig at flere ønsker å eie landbrukseiendommer uten å bo der og heller leie ut jordressursene. Dette skaper mindre lokal tilstedeværelse og vil være uheldig med hensyn til fortsatt bosetting og sysselsetting i spesielt bosettingsutsatte områder. Det vil også være utfordrende å opprettholde sterke fagmiljø uten at de som driver jordbruksproduksjon samtidig er eiere. Den muligheten lokalsamfunn har for å bidra til å øve innflytelse over utviklingen i eget nærmiljø og lokalsamfunn, er minst like aktuelt nå som tidligere. Fellesskapsbasert politisk system der muligheten skal være det samme uavhengig av kapitaltilgang, står sterkt i landbruket. Det er heller behov for en tydeligere håndheving av eksisterende boplikt og sette

kommunene i stand til å håndheve regelverket enn å oppheve dagens boplikt. Konsesjonsloven derimot kan vurderes å speilvendes mht hva som er konsesjonspliktig og dermed kan en utelate alle unntak slik loven er formulert i dag. Fordelene med at det offentlige har et samfunnsansvar for våre naturressurser samtidig som en har et lokalt eierskap til landbrukseiendommene, vil oppveie de ulemper enkelte opplever med dagens boplikt og konsesjonslov. Vedlegg: 1 Høringsnotat Oppheving av konsesjonsloven og boplikt Andre saksdokumenter (ikke vedlagt): Ingen Saksopplysninger: Landbruks- og matdepartementet foreslår å oppheve hele konsesjonsloven av 28. november 2003 nr. 98 samt oppheve enkelte bestemmelser i lov 28.juni 1974 nr. 58 (odelslova). Forslaget innebærer at erverv av fast eiendom ikke lenger vil være betinget av tillatelse (konsesjon) fra det offentlige. Forslaget innebærer videre at det ikke vil være boplikt ved erverv av landbrukseiendom, og at det heller ikke kan fastsettes forskrift om nedsatt konsesjonsgrense (såkalt nullgrense) i kommunene. Forslaget styrker i følge departementet den private eiendomsretten, og gjør det enklere å få omsatt eiendom mellom private. LMD har tidligere i år foreslått at deler av konsesjonsloven som omhandler priskontroll skulle oppheves. Etter to runder i Kontroll- og konstitusjonskomiteen ble behandlingen av saken i Næringskomiteen den 22. oktober 2014, utsatt til våren. I tillegg er ny forskrift om produksjonstilskudd ut på høring, hvor endringsforslagene er dramatiske med hensyn til framtidig eierstruktur og organiseringen av landbruket slik en kjenner den i dag. Høringsfristen er satt til 15. januar 2015. Innherred samkommune har fått utsettelse slik at uttalelsen bli tatt med i departementet sin behandling av saken. Forankring i gjeldende distrikts- og landbrukspolitikk samt regionale planer De gjeldende mål for eiendomspolitikken i landbruket fremgår av St.meld nr. 9 (2011-2012) om «Landbruks- og matpolitikken», særlig kapittel 10 hvor det legges opp til at bosetting skal knyttes til eiendomspolitikken og gis en fremstående plass. Regjeringen har vist stor endringsvilje og foretatt flere endringer i landbrukssektoren i tråd med målene i regjeringsplattformen. I siste jordbruksoppgjør ble flere ordninger avviklet og støttestrukturen vedtatt forenklet. Det har nylig vært høring av forskrift om produksjonstilskudd hvor ønsket fra LMD er å fjerne eierskapsbegrensningene og vilkår om tilknytning til landbrukseiendom. Dette innebærer at en eier kan eie mange 5 av 34

produksjonsenheter og at hele verdikjeden fra jord til bord fritt kan eies av en enkeltperson/konsern/matkjede. Slike endringsforslag må sees i sammenheng med forslag om avvikling av konsesjonsloven og boplikt. I Landbruksmelding for Trøndelag påpekes imidlertid viktigheten av at eier og driver av areal er samme person. Dette for å legge til rette for langsiktighet og arronderingsmessige gode løsninger for brukerne, og for å bidra til lokalt eierskap av ressursene. I høringsnotatet fra LMD begrunnes endringsforslaget slik: «Konsesjonslovens bestemmelser kan begrense selgers vilje til å legge eiendommen ut for salg i et åpent marked. Reglene kan derfor være til hinder for et effektivt marked for omsetning av konsesjonspliktige landbrukseiendommer. Dette kan blant annet få som følge at rekrutteringen til næringen svekkes. Videre kan markedsbegrensninger gjøre det vanskelig for aktive næringsutøvere å få kjøpt tilleggsjord, noe som igjen på sikt kan svekke mulighetene for effektiv og rasjonell landbruksdrift. Gjeldende bestemmelser kan også dempe investeringslysten og derved svekke grunnlaget på en del eiendommer». Spesifikt om eiendomslovgivningen Gjeldende konsesjonslov vedtatt 28. november 2003, trådte i kraft 1. januar 2004. Loven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese: - framtidige generasjoners behov - landbruksnæringen - behovet for utbyggingsgrunn - hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser - hensynet til bosettingen Konsesjonsplikten Konsesjonsloven er ingen spesifikk landbrukslov som ensidig skal tilgodese landbruksnæringens interesser, men loven har størst betydning ved erverv av landbrukseiendommer. Konsesjonsplikten gjelder i all hovedsak overdragelse av landbrukseiendom over 100 da, der fulldyrka og overflatedyrka jord er over 25 da, overdragelse av fast eiendom der kommunen har innført lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense, samt enkelte overdragelser av ubebygde tomter eller arealer. 5 i loven fastsetter hvilke eiendommer det kreves boplikt på. Boplikten Da boplikten i Konsesjonsloven ble innført i 1974 var sammenhengen mellom bosetting og drift sentral. Senere endringer har presisert bosettingshensynet som sentralt. Boplikten kan deles inn i tre kategorier; lovbestemt boplikt, boplikt som vilkår for å få 6 av 34

konsesjon og boplikt i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense. Lovbestemt boplikt: Nær slekt og odelsberettigede er etter konsesjonsloven 5 unntatt fra konsesjonsplikt. Gjelder ervervet en landbrukseiendom dvs. en eiendom med mer enn 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord, eller mer enn 500 dekar skog, og eiendommen er bebygd med bebyggelse som er eller kan brukes til helårsbolig, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bor på eiendommen i minst 5 år (personlig boplikt). Dersom nær slekt eller odelsberettiget ikke skal bosette seg på eiendommen, må det søkes konsesjon. Boplikt som konsesjonsvilkår: Konsesjon kan gis på vilkår som f.eks. vilkår om boplikt ved erverv av landbrukseiendommer, og da slik at den nye eieren skal bosette seg på eiendommen innen ett år, og deretter selv bo på eiendommen i fem år. Boplikt i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense: Konsesjonsloven 7 åpner for at kommuner, gjennom kommunal forskrift, kan fastsette konsesjonsgrensen til 0 da (nullgrense). Kommunene kan vurdere dette der det er nødvendig for å hindre at hus som har vært nyttet til helårsbolig blir nyttet til fritidshus. Ny erverver slipper imidlertid å søke om konsesjon ved å bekrefte at eiendommen skal brukes som helårsbolig. I Nord- Trøndelag gjelder dette tre kommuner. Det skal føres en aktiv eiendoms- og bosettingspolitikk som kan bidra til å sikre bosettingen i distriktene. Bygninger, areal, jakt og fiske og ulike kulturverdier knyttet til landbrukseiendommen gjør mange slike eiendommer til attraktive boplasser. Dette er en ressurs som kan bidra til å oppfylle målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I Ot.prp. nr. 44 (2008 2009) heter det at: «Boplikten påvirker hvem som får overta landbrukseiendom, og dermed hvordan eiendommene vil bli brukt. Når boplikt er en forutsetning for konsesjonsfrihet, vil mange ved framtidig familieoverdragelse kanalisere eiendommen til den i familien som ønsker og er i stand til å bosette seg på eiendommen. ( ) Plikten vil dessuten ( ) føre til at noen av dem som ikke selv ønsker å bo, selger eiendommen videre til andre som ønsker å bo på og drive eiendommen ( )». Priskontroll Konsesjonslovens 9 skal sikre ei forsvarlig prisutvikling på landbrukseiendommer. Formålet med priskontrollen er at eiendommer som skal nyttes til landbruk kjøpes og selges til en pris som bidrar til å realisere mål i landbrukspolitikken. Dette gjelder målet om å sikre yrkesutøvere til næringa og legge til rette for langsiktig god ressursforvaltning, samt legge til rette for inntektsmuligheter og sosiale forhold som skaper stabile arbeidsplasser i landbruket. I 2004 bestemte departementet at en skulle unnlate priskontroll for bebygde, konsesjonspliktige landbrukseiendommer hvor kjøpesummen var under kr 750 000,-. Beløpet ble endret til kr 1.500.000,- i 2010, og ytterligere hevet til kr 2.500.000,- i 2012. 7 av 34

Videre har det ved prisvurdering av mindre landbrukseiendommer etter hvert utviklet seg en praksis hvor det legges stor vekt på eiendommens boverdi, og gjennom rundskriv om priser på landbrukseiendommer ved konsesjon legges det til rette for at boverdien skal vurderes i tråd med gjeldende prisnivå for området for øvrig. Dette har resultert i at priskontrollen gjelder stadig færre erverv og er nesten ikke brukt i Nord-Trøndelag. Ordningen med priskontroll ble drøftet i tilknytning til St.meld. nr. 19 (1999-2000). Det ble da konkludert med at kontrollen virket etter sitt formål. En annen relevant plikt i eiendomslovgivningen er driveplikten, som er nedfelt i jordloven, 8. Denne skal sikre at jordbruksarealer nyttes til matproduksjon. Kommunene er delegert å følge opp dette i praksis. Det er ikke foreslått endringer i driveplikten i denne omgang, men LMD har nylig nedsatt ei arbeidsgruppe som skal vurdere problemstillinger knyttet til leiejord og driveplikt. Regelverket omkring deling av landbrukseiendom er også relevant i forhold til eiendomslovgivningen ved at den skal bidra konfliktforebyggende ved å redusere innslaget av bolig- og fritidsbebyggelse i aktive landbruksområder. Tidligere hadde jordloven et delingsforbud, dette er nå endret til et delingssamtykke på bestemte vilkår. Næringas inngang Bondelaget opplyser at deres medlemmer eier og forvalter store deler av Norges areal (totalt 67 % er i privat eie). Dette pålegger dem et særlig forvaltningsansvar. Samtidig ser de at det er viktig å kunne utnytte de muligheter som ligger i natur- og kulturressursene til næringsvirksomhet. En må derfor forsøke å sikre grunneiers råderett over ressursene på egen eiendom, gis full erstatning i tilfeller der rådighets- eller grunneierrettighetene innskrenkes og at en sikrer adgangen til å kreve årlige erstatninger ved båndlegging av arealer i lovverket. Landbruksorganisasjonene er opptatt av å stimulere til omsetning av flere bruk for å sikre rekruttering og aktiv drift samt arbeide for å redusere leiejordsandelen og stimulere til langsiktige leieavtaler som sikrer investeringer på leiejord. Videre ønsker næringa å opprettholde bo- og driveplikt og ha regler om prisregulering og omsetning av landbrukseiendom som fremmer bosetting og lønnsom drift over hele landet. Skogbruksorganisasjonene er mer avventende og delt i spørsmålet om opphevelse av konsesjonsloven. Enkelte mener at eiendomsstrukturen i skogbruket er stivnet og uhensiktsmessig og at konsesjonsloven har vist seg lite egnet til å gi et fremoverlent og fremtidsrettet skogbruk. Erfaringer fra Nord-Trøndelag er varierende om store skogeiendommer med eiere som ikke er bosatt på eiendommen/lokalsamfunnet er bedre skogforvaltere enn de som er bosatt her og/eller eier mindre eiendommer. De fleste skogeiendommer i Nord-Trøndelag er både jord- og skogeiendommer, slik at det forventes samme effekt på skogeierne som jordbrukerne ved opphevelse av deler av eiendomslovgivningen 8 av 34

Vurdering: LMD påpeker i høringsuttalelsen at dagens eiendomspolitikk i landbruket påvirker bosetting og drift knyttet til landbrukseiendom. De samlede virkningene er riktignok vanskelig å dokumentere, særlig løsrevet fra øvrige virkemidler i landbruket. Likeledes er det vanskelig å ha en god oversikt over konsekvensene av de foreslåtte regelverksendringene, da kunnskapsbaserte konsekvensvurderinger er utelatt i forkant for endringsforslaget. Til tross for en viss usikkerhet med hensyn til måloppnåelsen, er det med varierende grad av sannsynlighet mulig å peke på noen forventede effekter av opphevelse av boplikt og konsesjonsloven. Disse vil følgelig variere fra området til området og nærhet til byer etc. Innherred samkommune sitt landbruk er meget sammensatt, med arealer som har meget høy produksjon og er utsatt for press for å få status som bolig og næringsformål. Samtidig har vi mere marginale strøk som det er mere krevende å opprettholde produksjon Samfunnets ansvar for å ta vare på arealressursene for framtidige generasjoner Konsesjonsloven har som formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet for å bl.a. tilgodese framtidige generasjoners behov, landbruksnæringen, bosettingen, m.v. Det er med andre ord et samfunnsansvar det offentlige har for å sikre at landbrukets produksjonsarealer ved omsetning fortsatt skal nyttes til landbruksproduksjon samtidig som en skal sikre hensiktsmessige eier- og bruksforhold. Avvikling av plikten til å søke konsesjon ved erverv av landbrukseiendom vil derfor minske samkommunens muligheter til å påvirke hvem som eier og driver landbruksnæring i Levanger og Verdal kommune. Samtidig har det offentlige et ansvar for å bidra til at produktive arealer skal bestå og at de skal bli brukt til framtidig matproduksjon. Med en oppheving av konsesjonsloven faller muligheten kommunene har for å sette konsesjonsvilkår om at innmark/skogareal skal selges som tilleggsjord/-skog til bruk i drift, for at kjøper skal få konsesjon. En opphevelse av konsesjonsloven og boplikten, vil trolig i seg selv, ha begrenset betydning for jordvernet, slik også LMD påpeker. En risiko ligger i at landbrukseiendom kjøpes opp av utbyggere som vil få ubegrenset tid på å omdisponere jordbruksareal. Dette kan motvirkes ved et betydelig skjerpet jordvern, fordi slike arealer da blir mindre interessante som investeringsobjekt for utbyggere. Det samme er et strengt drivepliktansvar. Lokalt eierskap Sosiale og økonomiske virkninger for lokalsamfunn/kommunene: 9 av 34

Boplikten er et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Det er ingen tvil om at bosettingen på en del gårdsbruk i perifere strøk i Verdal og Levanger kommune vil påvirkes ved avvikling av boplikten. Disse eiendommene vil lett kunne bli fritidseiendommer med marginal jordbruksproduksjon. En slik endring vil med stor sannsynlighet virke motsatt av regjeringens ønske om rasjonalisering, rett og slett fordi det ikke lenger er behov for å selge en landbrukseiendom man ikke kan eller ønsker å bo på. Ettersom en eventuell opphevelse av priskontrollen vil være uten betydning i mange bosettingsutsatte områder, vil prisen på eiendommen heller ikke være så høy at det er attraktivt å selge den. En oppheving av boplikten kan også føre til en merkbar «lekkasje» fra bolig til fritidsmarkedet i distriktene. Dagens mulighet til nedsatt konsesjonsgrense gir også lokalsamfunnene økt makt og myndighet til å påvirke utviklingen i sitt nærmiljø. Eierformer LMD skriver at eiere med annet bosted vil få et «passivt forhold til den landbrukseiendommen de eier», men at dette ikke vil gjelde mange eiere, da de antar at eiernes følelser til eiendommene er så sterke, at dette vil forhindre ubebodde eiendommer. Denne vurderingen legges det stor vekt på ved begrunnelse av oppheving av boplikten i høringsnotatet. Dette er en noe spesiell begrunnelse for å avvikle en plikt. Ser en dette endringsforslaget i sammenheng med foreslått ny forskrift om produksjonstilskudd, så vil opphevingen av boplikt få dramatiske følger for eierstrukturen på landbrukseiendommer i framtida. Det har historisk vært en grunntanke i landbrukspolitikken å sikre den selvstendige og selveiende bonden. En har konkrete undersøkelser som viser at sameier skjøtter sine eiendommer dårligere enn eneeier, og det er derfor grunn til å tro at eierformen har betydning for hvordan landbrukseiendommen og ressursene forvaltes. Dette er i samsvar med resultatene fra det nasjonale prosjektet «Aktive bønder framtidige leilendinger?» til Norsk landbruksrådgivning Namdalen, hvor 9 av 10 utleiere av landbruksjord ikke ønsker å selge jorda si. Begrunnelsene for ikke å selge er alt fra beredskapsgrunner, det kan være nyttig å eie jord, slektsforhold og at eiendommen har vært i slekta i så mange generasjoner til prisspørsmål. Forslagene som er lagt fram legger vegen åpen for en omorganisering av norsk landbruksproduksjon i retning bort fra den selvstendige bonden over til et selskapslandbruk, med organisering av produksjonen i eksempelvis aksjeselskap og store enkelteiere. En slik organisering vil imidlertid bidra til at næringsutøvere kan spre risikoen ved store millioninvesteringer i gårdsdrifta. Det legger også vegen åpen for vertikal integrering i verdikjeden. Dette vil være en krevende situasjon for forbruker og matprodusenter ved at matkjedene kan kontrollerer både produsent-, videreforedlings- og detaljistleddene. Dette gir igjen ringvirkninger i form at man får «opphopning av makt» i matvarekjeden. Det er uttrykt ønske fra de største aktørene i næringsmiddelindustrien å få kontroll på hele verdikjeden og utvikle egne merkevarer. 10 av 34

Personlig eierskap har gjennom svært lang tid vist seg å være en stabil og rasjonell eierform som bidrar til næringsutvikling og matproduksjon også når forholdene er mer marginale. I tillegg bidrar lokalkunnskap opparbeidet gjennom generasjoner til antatt bedre utnyttelse av arealer og ressurser. De landbrukspolitiske målsetningene ivaretas stort sett når bruker selv eier de ressursene han eller hun forvalter. Det påpekes også av LMD at det finnes en sammenheng mellom bosetting og vedlikehold ved at byggeaktiviteten er størst på landbrukseiendommer der eier er bosatt på eiendommen. Dette er forhold som taler mot at selskap/sameier eier landbrukseiendom. I tillegg kommer det forhold at eierskap gjennom aksjeselskap vil gjøre det vanskeligere å håndheve andre landbrukspolitisk relaterte virkemidler, som boplikt og priskontroll. Endringsforslaget åpner også for muligheter for at en eier har mange foretak og landbrukseiendommer. En kan derfor anta en mulig dreining mot mer industrialisering av matproduksjonen ved at matproduksjon som kan foregå løsrevet fra landbrukseiendommer/-arealer. Det er i dag mange eiendommer i kommunene som av ulike årsaker, har ulik eier og driver. Å vitalisere eiendommene uten aktiv drift og deres eiere, framstår som en utfordring, men samtidig en betydelig mulighet for økt verdiskaping, sysselsetting, bosetting og et mer aktivt sosialt liv på bygda. I dag har kommunene i all hovedsak forvaltning knyttet til bruken av jord, skog og utmarks-ressurser. Lokal forvaltning av utmarksressurser har sterke argumenter som nærhet, eierskap og kjennskap til ressursene, men det er stor variasjon i hvordan kommuner lykkes med dette arbeidet. Fri prisdannelse Priskontroll etter konsesjonsloven har vært ulikt praktisert i regionen de siste årene. I 2013 var 12 av 118 landbrukseiendommer som ble omsatt ved fritt salg, gjenstand for konsesjonsbehandling etter 9 i konsesjonsloven. Statistikken viser imidlertid ikke hvor mange av disse sakene som var gjenstand for priskontroll. De fleste landbrukseiendommer omsettes konsesjonsfritt innen familien (ca. 60%, jf. St.meld. 9 (2011-2012)). Grunnlaget for priskontrollen er primært hensynet til de som ønsker seg inn i landbruksnæringa. De skal gis samme mulighet til kjøp av landbrukseiendom uten krav til urimelig høy kapitalinnsats. En opphevelse av priskontrollen vil medføre ulemper for ungdom som går med et ønske om å overta og drive en landbrukseiendom. Landbruket sliter med lav lønnsomhet, og et høyere prisnivå på landbrukseiendom vil neppe bidra til økt rekruttering og bedre kapitalinngang. Samtidig vil den som selger seg ut av eiendommen og næringa i dag, sjelden sitte igjen med verdier som stå i forhold til det som tidligere er lagt inn i eiendommen i form av investert kapital og arbeid. Dette er et dilemma uavhengig av priskontrollsystemet. Dette handler mer om generelle økonomien i landbruket. Selv om det i Trøndelag ikke er mange områder med stor befolkningstetthet, vil en kunne anta at prisen på landbrukseiendom i disse områdene vil kunne løftes over et nivå som er næringsmessig forsvarlig om konsesjonsloven forsvinner. Det er også grunn til å 11 av 34

forvente at avvikling av priskontrollen vil bidra til å øke leiejordsandelen snarere enn å redusere den, og at eiere ofte har mindre interesse i kostnadskrevende jordforbedringstiltak på utleide arealer. Selv om priskontrollen sjelden slår inn, så er det grunn til å tro at priskontrollen har en prisdempende effekt på også søkere som faller utenfor konsesjonskravene, slik også LMD påpeker. Dette kan på annen side også være positivt for landbruksnæringa. Selve grensene for priskontroll kan imidlertid vurderes om de er hensiktsmessige på dagens nivå. 12 av 34

Innherred samkommune Sakspapir Høringsuttalelse - overføring av skatteoppkrevingen til Skatteetaten Saksbehandler: E-post: Tlf.: Harry Reitan harry.reitan@innherred-samkommune.no 13 av 34 Arkivref: 2014/8776 - / Saksordfører: (Ingen) Utvalg Møtedato Saksnr. Samkommunestyret 05.02.2015 4/15 Administrasjonssjefens forslag til vedtak: De økonomiske konsekvenser for kommunene er ikke godt nok utredet. Spørsmålet om virksomhetsoverdragelse er ikke avklart og spørsmålet om statlig overtakelse er løsrevet fra arbeidet med kommunereformen. Innherred samkommune går inn for at dagens ordning med kommunal skatteinnkreving videreføres. Vedlegg: 1 Informasjon om overføring av skatteoppkreverfunksjon fra kommunene til Skatteetaten 2 Bedre skatte- og avgiftsforvaltning - overføring av skatteoppkreverfunksjonen til Skatteetaten - oppdragsbrev - kopi av brev til Skattedirektoratet fra Finansdepartementet 3 Utredning fra Skatteetaten - Overføring av skatteoppkreverfunksjonen til Skatteetaten 4 Forslag til endringer i skattebetalingsloven 5 Forslag til organisering og lokalisering av arbeidsgiverkontrollen 6 Inndeling av skattekontor i regioner 7 Høringsuttalelse fra KS om statliggjøring av skatteinnkrevingen - forslag 8 Høringsuttalelse - Overføring av skatteoppkreving til staten 9 Brev til kommunene 4.12.2014 10 Høringsbrev 1.12.2014 Bakgrunn for saken: Regjeringen ønsker å effektivisere offentlig sektor og bruken av fellesskapets ressurser, jf. Sundvolden-erklæringen. Overføring av skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene til Skatteetaten er et av flere tiltak som regjeringen ønsker å gjennomføre for å få en bedre og mer helhetlig skatte- og avgiftsforvaltning. Regjeringen tar sikte på å overføre skatteoppkreverfunksjonen fra kommune til Skatteetaten med virkning fra 01.01.2016. Skattedirektoratet fikk i brev av 23.06.2014 i oppdrag å utrede hvordan skatteoppkreverfunksjonen skal organiseres i Skatteetaten.

Skattedirektoratets utredning av 24. november 2014 «Overføring av skatteoppkreverfunksjonen til Skatteetaten» er ved brev av 01.12.2014 fra Finansdepartementet lagt ut til høring for samtlige kommuner med høringsfrist 2.3.2015. Saksopplysninger: Om skatteoppkreverfunksjonen Skatteoppkreverne står for fellesinnkrevingen av de fleste direkte skattene som fastsettes av Skatteetaten. Skatteoppkreving brukes om de samlede oppgaver som ligger til skatteoppkrever-funksjonen: Innkreving av inntektsskatt- og formuesskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift. Fellesinnkrevingen innebærer at skatteoppkreveren krever inn skatter og avgifter på vegne av alle skattekreditorene (staten, fylkeskommunene og kommunene). Arbeidsgiverkontrollen omfatter primært kontrollen av lønnsområdet. Formålet med kontrollen er å påse at skattetrekk, påleggstrekk og arbeidsgiveravgift blir beregnet, oppbevart, innberettet og innbetalt i samsvar med de bestemmelsene som gjelder. Siden likning av lønnstakere baserer seg på innsendt lønns- og trekkoppgave fra arbeidsgiver, er kontrollen svært viktig for å oppnå korrekt skattegrunnlag. Føring av skatteregnskapet skatteoppkreverne fører skatteregnskapet for den enkelte kommune i Skatteregnskapssystemet (Sofie). Skatteregnskapet avlegges månedlig for å fordele skatteinntekter til skattekreditorene (kommunene, fylkene og staten). Dagens organisering av skatteoppkreverfunksjonen Det er i dag 288 skatteoppkreverkontor som bruker om lag 1 415 årsverk på skatteoppkreving. Skatteetaten bruker 90 årsverk på å følge opp skatteoppkreverne. Skatteoppkrevernes oppgaver og plikter i forbindelse med skatteoppkrevingen følger av skattebetalingsloven med tilhørende forskrifter og Instruks for skatteoppkreverne. Etter skattebetalingsloven 2-1 skal den myndighet og de plikter som er lagt til skatteoppkreveren i skattebetalingsloven, utøves av den kommunale skatteoppkreveren. Loven setter ingen krav til hvordan funksjonen skal organiseres internt i kommunene. Kravet er ikke til hinder for at flere kommuner har felles skatteoppkrever så lenge det føres ett skatteregnskap for hver kommune. Det er delt faglig og administrativt ansvar for skatteoppkreverfunksjonen. Det administrative ansvaret ligger i den enkelte kommune, mens Skatteetaten har ansvaret for faglig styring og oppfølging. Flere kommuner har etablert interkommunalt samarbeid, men det er likevel mange små fagmiljøer. Over 60 pst. av skatteoppkreverkontorene benytter to eller færre årsverk til skatteoppkreverfunksjonen. 14 av 34

Skattedirektoratet sitt forslag til organisering Skattedirektoratets forslag til organisering av oppgavene i Skatteetaten viser at oppgavene kan og bør løses på betydelig færre steder enn i dag: Skattedirektoratet foreslår at oppgaven skal utføres på tilsammen 27 kontor. Forslaget innebærer at oppgavene kan utføres med 526 færre årsverk enn de kommunale skatteoppkreverne bruker i dag. Samtidig foreslår Skattedirektoratet å styrke arbeidsgiverkontrollen med 29 årsverk, slik at den samlede innsparingen blir netto 497 årsverk. Denne innsparingen, sammen med innsparing på kontorplass- og bl.a. kostnader til diverse IT-systemløsninger, gir totalt en samlet innsparing på om lag 370 mill. kroner årlig. Fylker 2013* 2016** Endring Endring i % Finnmark 33,8 30,0-3,8-11 % Troms 66,9 43,0-23,9-36 % Nordland 79,9 45,0-34,9-44 % Nord 180,6 118,0-62,6-35 % Nord-Trøndelag 24,3 23,0-1,3-5 % Sør-Trøndelag 98,6 63,0-35,6-36 % Møre og Romsdal 62,3 38,0-24,3-39 % Midt 185,2 124,0-61,2-33 % Sogn og Fjordane 35,2 23,0-12,2-35 % Hordaland 143,2 95,0-48,2-34 % Rogaland 104,0 62,0-42,0-40 % Vest 282,4 180,0-102,4-36 % Vest-Agder 33,5 21,0-12,5-37 % Aust-Agder 23,1 21,0-2,1-9 % Telemark 64,4 53,0-11,4-18 % Vestfold 57,6 35,0-22,6-39 % Buskerud 70,6 38,0-32,6-46 % Sør 249,2 168,0-81,2-33 % Oppland 53,4 25,0-28,4-53 % Hedmark 50,3 25,0-25,3-50 % Oslo 278,7 181,5-97,2-35 % Akershus 129,4 121,0-8,4-6 % Østfold 73,5 42,0-31,5-43 % Øst 585,3 394,5-190,8-33 % Landet 1482,7 984,5-498,2-34 % *Inkl. Skatteetatens ressurser til SKO-styring/-kontroll 71,1 årsverk, fordelt på Troms, Sør- Trøndelag, Hordaland, Telemark og Oslo. ** Inkl. den reanvendte gevinsten på 29 årsverk til arbeidsgiverkontroll, og som dermed reduserer den opprinnelige gevinsten på 526 årsverk tilsvarende. Som det fremgår av tabellen ovenfor vil en eventuell statliggjøring av skatteoppkreverfunksjonen for Nord-Trøndelag sin del bare medføre en reduksjon på 1,3 årsverk totalt. Dette skyldes at kommunene i Nord-Trøndelag allerede har tatt ut effektiviseringspotensialet i form av interkommunale samarbeidsløsninger. 15 av 34

Direktoratet foreslår følgende organisering i Skatteetaten av de ulike oppgavene som ivaretas av skatteoppkreverne i dag: Føring av skatteregnskapet Skattedirektoratet foreslår at denne funksjonen samles på Lillestrøm (Skedsmo kommune) med en underavdeling i Vadsø. Enheten vil få et landsdekkende ansvar for føring av skatteregnskapet. Oppgaven bemannes med 45 årsverk på Lillestrøm og 15 i Vadsø, totalt 60 årsverk mot dagens 251. Kommunene vil få en spesialisert enhet som vil gi de samme rapportene og inntektsoversiktene som i dag, og som i tillegg vil kunne tilby alle kommuner analyser til sin økonomiforvaltning. Skatteetaten er avhengig av å rekruttere tilstrekkelig med kompetanse for å opprettholde en god drift fra 1. januar 2016. Avgjørende for valget av lokalisering på Lillestrøm har derfor vært rekrutteringsgrunnlaget fra de største kontorene på det sentrale Østlandsområdet. Ingen andre steder i landet har tilstrekkelig rekrutteringsgrunnlag som kan sikre forsvarlig drift fra 1. januar 2016. Arbeidsgiverkontrollen Skattedirektoratet foreslår at arbeidsgiverkontrollen samlokaliseres med Skatteetatens øvrige kontrollmiljøer og lokaliseres på 22 steder. Oppgaven bemannes med 400 årsverk. Dette innebærer en styrking på 29 årsverk. I tillegg blir arbeidsgiverkontrollen vesentlig styrket ved at den samles i større fagmiljøer og samlokaliseres med Skatteetatens øvrige kontrollmiljøer. SKD har vurdert organisering av arbeidsgiverkontrollen ut fra hvor arbeidsgiverne holder til, hvor skatteoppkreverne har kompetansemiljøer på oppgaven i dag og hvor Skatteetaten i dag har kontrollmiljøer. Arbeidsgiverkontrollen krever ikke at etaten er fysisk til stede overalt, men at det er mange nok til å reise ut på kontroller der det etter en risiko og vesentlighetsvurdering vurderes at det er behov. Innkreving Skattedirektoratet foreslår at innkreving spesialiseres og lokaliseres på totalt 19 steder. Det skilles mellom innkreving mot næringsdrivende/arbeidsgivere og innkreving mot personlig skattytere (lønnsmottagere og pensjonister). Innkreving mot næringsdrivende samles i fem regionale innkrevingsmiljøer hvor Skatteetaten allerede har innkrevingsmiljø for merverdiavgift. Innkreving mot personlige skattytere samles i 19 fylkesvise enheter, hvor fem av disse også har innkreving mot næringsdrivende. Oppgaven bemannes med til sammen 453 årsverk, mot dagens 639 årsverk. Veiledning, informasjon og arkiv Veiledning, informasjon og arkiv knyttet til skatteoppkreverfunksjonens inkluderes i Skatteetatenes telefontjeneste, veiledningsfunksjon og de regionale dokumentsentrene. Oppgaven bemannes med til sammen 55 årsverk. Oppsummering konsekvenser for kommunene i Nord-Trøndelag For kommunene i Nord-Trøndelag vil dette medføre følgende løsning: Skatteregnskapene - sentral løsning (Lillestrøm/Vadsø), ingen føring av skatteregnskapene i fylket. 16 av 34

Arbeidsgiverkontrollen - samlokaliseres med Skatteetatens kontrollmiljø på Steinkjer. Innkreving av personskatt organiseres i fylkesvise enheter, for Nord-Trøndelag sin del vil dette bli samlet på Steinkjer. Innkreving av skatt og avgift overfor næringsdrivende samles i regionale enheter (dvs. samles i Trondheim for kommunen i Nord-Trøndelag, Sør- Trøndelag og Møre og Romsdal ). Veiledning og informasjon Skatteopplysningen (skatteetatens telefontjeneste) og Skatteetatens publikumsmottak får ansvaret for veiledning om hele skatte- og avgiftsområdet. For Nord-Trøndelag sin del vil denne funksjonen bli samlet på Steinkjer. Konsekvenser for kommunene Levanger og Verdal I dag er skatteoppkreverfunksjonen for kommunene Levanger og Verdal organisert i Kemneren i Innherred samkommune. Kemnerkontoret er samlokalisert i Levanger rådhus og har 9 stillinger fordelt på 7,7 årsverk. Hvis Skattedirektoratets forslag blir vedtatt vil dette bety at det lokale kemnerkontoret blir lagt ned og skatteoppkreverens ansvarsområder blir splittet opp og fordelt som nevnt ovenfor. Dette vil igjen føre til tap av lokalt fagmiljø og lokale arbeidsplasser. For de ansatte på Kemnerkontoret er det mest nærliggende å tro at de fleste, muligens alle, vil få nytt arbeidssted i Steinkjer innenfor områdene arbeidsgiverkontroll og innkreving av personskatt. Vurdering: Som nevnt er det i dag delt faglig og administrativt ansvar for skatteoppkreverfunksjonen. Det administrative ansvaret ligger i den enkelte kommune, mens Skatteetaten har ansvaret for faglig styring og oppfølging. Den enkelte kommune er kun arbeidsgiver for ansatte innen feltet. Kommunen, og det enkelte kommunestyre, har derfor ingen innvirkning på prioriteringer og det faglige arbeidet. Vi opplever også at de interne instrukser og retningslinjer for ansatte i skatteetaten blir gjort gjeldende også for kommunalt ansatte innenfor skatteoppkreverfunksjonen. Med dette kan det argumenteres med at staten da like gjerne også kan ta over arbeidsgiveransvaret, og statliggjøre funksjonen slik Skattedirektoratets utredning konkluderer. Skatteoppkreverrollen er nok blant de kommunale oppgavene som er best egnet for statlig overtakelse (i et scenario hvor dette er vinklingen), i og med at det ikke er underlagt samme folkevalgte prioriteringsrom som de fleste andre kommunale oppgaver og tnenester. Samtidig er det dårlig timing og overraskende at dette forslaget kommer midt i kommunenes arbeid med ny kommunestruktur, hvor et vesentlig element er vurdering av hvilke oppgaver som kan overføres fra staten til kommunene. Forslaget om statliggjøring av skatteoppkrevingen har vært fremmet flere ganger tidligere. Stortinget har imidlertid både ved behandling av St.prp. nr. 44 (ROSA- 17 av 34

utredningen) i 1994 og ved behandling av St.prp. nr. 41 (STRADEC-utredningen) i 1996 avvist å statliggjøre innkrevingen i Norge. I NOU 2004:12 Bedre skatteinnkreving la flertallet også her frem et forslag om statliggjøring av skatteoppkrevingen. Tilnærmet alle høringsuttalelsene gikk i mot forslaget, og forslaget ble ikke behandlet i Stortinget. I NOU 2007:12 Offentlig innkreving la flertallet også her frem et forslag om at de kravene som innkreves av skatteoppkreverne på vegne av staten, fylkeskommunene og kommunene skulle overføres til en egen statlig tvangsinnfordringsinstans som ble foreslått opprettet. Også dette forslaget ble avvist. Felles for alle disse avvisningene har blant vært at den kommunale skatteoppkrevingen har svært gode resultater. Dagens organisering av skatteinnkrevingen har gitt en effektiv innkreving, basert på nærhet til innbyggerne og kunnskap om lokale forhold. Dette har vært nøkkelen til meget lave restanser både når det gjelder skattekrav og kommunale krav. Kommunalt ansvar for skatteinnkrevingen medfører god rettssikkerhet for skattyterne, blant annet ved at det er etablert et klart organisatorisk og ansvarsmessig skille mellom på den ene siden fastsettelsen av skatten (ligningen) og på den annen side innkrevingen av skatten. Avstand mellom fastsettelse og innkreving av skatt er slått fast som et grunnleggende prinsipp i tidligere utredninger og stortingsbehandlinger av skatteinnkrevingen. Statlige skattekontor og kommunale skatteoppkreverkontor, slik det er i dag, gir ivaretar god rettssikkerhetsgaranti. Kommunalt ansvar for skatteinnkrevingen har positive distriktspolitiske konsekvenser. Dagens desentraliserte lokalisering av skatteinnkrevingen innebærer at det opprettholdes innkrevingsmiljøer og arbeidsplasser i utkantstrøk og betyr også at lokalt næringsliv har kort vei til en av sine viktigste, offentlige samarbeidspartnere. En eventuell statliggjøring vil bety sentralisering og en betydelig reduksjon av antall kontorer, hvilket vil ha negative distriktspolitiske konsekvenser. Distriktsarbeidsplasser er ikke like tungtveiende argument i Verdal og Levanger, som det vil være i store deler av landet for øvrig, hvor arbeidsmarked har andre og dårligere forutsetninger. Relevante argumenter som må vurderes i saken: Regjeringens målsetting om å effektivisere offentlig sektor og bruken av fellesskapets ressurser, jf. Sundvolden-erklæringen. Med bakgrunn i dette har regjeringen varslet og igangsatt flere tiltak, inkludert dette forslaget om å overføre skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene til skatteetaten, for en bedre og mer helhetlig skatte- og avgiftsforvaltning. Regjeringens hovedmål i arbeidet er; redusert ressursbruk, forenkling for innbyggere og næringsliv, styrkebekjempelsen av svart økonomi og bedre grensekontroll. Regjeringen tar sikte på å senest fra 01.01.2016 overføre forvaltningen av særavgiftene om merverdiavgift ved innførsel fra Toll- og avgiftsetaten til Skatteetaten. Det er videre besluttet at statens innkrevingssentral tas inn i Skatteetaten fra 01.01.2015. det arbeides også med å overføre ansvaret for forvaltningen av dokumentavgiften fra Kartverket til Skatteetaten og å gjøre om årsavgiften på motorvogn til en trafikkforsikringsavgift. Skatteetaten vil med disse tiltakene få et samlet ansvar for å fastsette, innkreve og kontrollere skatter 18 av 34

og avgifter. Dagens skatteinnkreving er effektiv. På sammenlignbare skattarter er de kommunale kemnerne mer effektive enn de statlige innkreverne. Kommunens desentraliserte innkreving av arbeidsgiveravgiften har et resultat på 99,8%. Statens sentraliserte innkreving av merverdiavgift er mindre effektiv: 99,4% (Kilde: Finansdepartementet, Statsbudsjettet 2015) Erfaringer fra Danmark. Ti år etter at nabolandet vårt statliggjorde sin skatteoppkreving, er de ønskede effektiviseringene enda ikke gjennomført. Derimot har restansene økt hvert år. Små endringer kan bety store tap. Oslo Economics har gått igjennom tallmateriale fra Finansdepartementet og beregnet at endringer i innkrevingsgrad på så lite som 0,05 0,15 prosentpoeng vil gjøre reformen ulønnsom for fellesskapet. Kemnerens rolle i kommunen. Kemneren inngår i det totale økonomiske fagmiljøet i kommunen, og bidrar med viktig kompetanse. Kommunene vil fortsatt måtte kreve inn penger også etter en eventuell statliggjøring. Det er uklart hva som skjer med kompetansen og effektiviteten i denne innkrevingen etter en statliggjøring. Konsekvensene for kommunene ved en sentralisering er ikke utredet. Bortfall av mulighetene for en enkel og effektiv innkreving. Ved en statliggjøring av skatteoppkreverfunksjonen mister kommunene etter dagens lovverk muligheten til å benytte skatteoppkreverens særnamsmannskompetanse ved tvangsinnfordring av de kommunale legalpantekravene. Denne særnamsmannskompetansen er et effektivt virkemiddel for kommunene, samtidig som det sparer innbyggerne for betydelige beløp i innfordringsgebyr. Uten særnamsmannskompetansen vil betydelig flere krav måtte oversendes den ordinære namsmannen for innfordring. For innbyggerne vil dette medføre at det i svært mange saker vil påløpe et innfordringsgebyr på kr 2.500. Skattedirektoratet peker i sin utredning på at en statliggjøring av skatteinnkrevingen utløser behov for en ny kommunal særnamsmannskompetanse, i alle fall i en overgangsperiode. Skattedirektoratet går imidlertid ikke nærmere inn i problemstillingen og viser til at dette krever en grundigere utredning. Forslagene fra Skattedirektoratet har samtidig vidtrekkende negative konsekvenser for kommunene ved at den kommunale særnamsfunksjonen ikke vil få tilgang til informasjonen fra den nye a-ordningen. I tillegg må det antas at kommunene heller ikke lenger vil ha tilgang til skattesystemet SOFIE, noe som må til for å ivareta personvernhensyn i den organiseringen som nå foreslås. Dette vil i realiteten bety at man ikke har informasjon til å kunne benytte seg av særnamsmyndigheten. Disse problemstillingene belyses ikke av Finansdepartementet og Skattedirektoratet. Det 19 av 34

er ikke tillitvekkende i utredningen. Dette vil medføre at innfordring av kommunale krav må forventes å bli mindre effektiv enn i dag. Tap av lokalkunnskap. En eventuell statliggjøring vil medføre en sentralisering av skatteoppkreverfunksjonen, som igjen vil medføre at nærheten til skyldneren og dermed lokalkunnskapen vil bli vesentlig redusert. Dette vil kunne medføre dårligere innfordringsresultater. Kemneren jobber proaktivt og preventivt for å sikre at arbeidsgiverne i Levanger og Verdal innberetter riktig grunnlag. Kontorkontrollene innebærer synlig og merkbar aktivitet overfor arbeidsgiverne. Kemneren purrer på manglende oppgaver, og kontakter arbeidsgiverne pr. telefon når de har innberettet feil, oppsøker dem fysisk og etterspør oppgaver og gjennom arbeidsgiverkontrollen avdekkes det som skulle vært innberettet. Kemneren gjør et viktig preventivt arbeid som bidrar til at våre arbeidsgivere innberetter riktig grunnlag og gjennomfører, beregner og innbetaler korrekt forskuddstrekk, utleggstrekk og arbeidsgiveravgift. Det er dette arbeidet og nærheten til innbyggerne, kombinert med forskuddsordningen, som gir dagens gode resultater. Kemnerens nærhet til innbyggerne og lokalkunnskap bidrar i stor grad både til forskuddsordningens suksess og til de gode resultatene for innkreving av de andre skattartene. Nærheten til skattesubjektene er også viktig i kampen mot svart økonomi. Kemnerens lokale tilstedeværelse som kontrollinstans har en klar preventiv effekt. Dersom skatteoppkreveren statliggjøres og sentraliseres vil avstanden mellom kontrollinstansen og kontrollobjektene øke vesentlig. Mange kommuner og byer vil ikke ha noen kontrollinstans overhodet. For Levanger og Verdal vil nærmeste kontrollinstans være i Steinkjer. Vi vurderer den økte avstanden som en risikofaktor for økt svart økonomi og arbeidslivskriminalitet. I den andre enden av skalaen er det også vår erfaring at nærhet til innbyggerne er viktig for å bistå de vanskeligstilte skattyterne; de som ikke alltid kan hjelpe seg selv eller som av andre grunner ikke kan ivareta sine egne interesser. Nærhet og lokalkunnskap er viktig også for å forstå og hjelpe de som trenger det mest. Dårligere brukerservice. Ved en eventuell statliggjøring av skatteoppkreverfunksjonen mister innbyggerne det lokal kemnerkontoret i Levanger, som igjen vil medføre at personlige oppmøte enten må skje på Steinkjer (personlige skattytere) eller i Trondheim (næringsdrivende). I tillegg er det stor usikkerhet hva som vil skje med det lokale skattekontoret i Levanger når kontorstrukturprosjektet i Skatteetaten legger fram sin utredning i løpet av våren 2015. Spørsmålet må ses i sammenheng med kommunereformen. Stortingets mål er å flytte makt og ansvar til større og mer robuste kommuner. Statliggjøring og sentralisering av skatteoppkreverfunksjonen går motsatt vei, og utredningen burde i det minste vært sett sammen med arbeidet i kommunereformen 20 av 34

Økonomiske konsekvenser for kommunene ikke utredet. En overføring av oppgaver og overflytting av ressurser til Skatteetaten, vil i ulike grad medføre bortfall av lønns- og driftskostnader for kommunene. Typiske driftskostnader som bortfaller er husleie, IT utstyr- og lisenskostnader, portokostnader, telefon- og andre administrative kostnader. I hvilken grad dette vil gi en gevinst for de ulike kommunene avhenger av hvordan en overføring av skatteoppkreverfunksjonen vil berøre f.eks. rammeoverføringene til kommunesektorene. Denne vurderingen er ikke gjort i den ovennevnte utredningen. Det er også en svakhet i utredningen. Ikke avklart om statliggjøringen av skatteoppkreverfunksjonen medfører virksomhets-overdragelse. Dersom konklusjonen er at det ikke foreligger virksomhetsoverdragelse vil arbeidstakerne som i dag jobber med skatteoppkreveroppgaver fortsatt være ansatt i kommunen etter overføring av oppgavene til Skatteetaten. Arbeidstakerne vil da ikke ha rettigheter som følge av at oppgavene flyttes over til Skatteetaten. Konsekvensen av en slik løsning er at Skatteetaten må løse oppgavene ved bruk av egne arbeidstakere og rekruttering av et stort antall personer som innehar nødvendig kompetanse. En slik situasjon vil innebære en risiko for at Skatteetaten innen 01.01.2016 ikke har nødvendige ressurser og kompetanse til å løse skatteoppkreveroppgavene. Dette må også sees i sammenheng med at de økonomiske konsekvensene for kommunene ikke er utredet. Den anførte bemanningsreduksjonen er diskutabel. Forventede gevinster av fagsystemet SOFIE er allerede hentet ut, slik at for de sakene som behandles manuelt, som vil være de samme sakene uansett organisering, er utøvelse av lokalt skjønn et mål og en forutsetning for et godt og riktig resultat. Dette viktige aspektet synes ikke belyst i høringsdokumentene. Basert på de ovenstående momentene innstiller administrasjonssjefen på at Innherred samkommune uttaler seg mot å statliggjøre skatteoppkreverfunksjonen. De økonomiske konsekvenser for kommunene er ikke godt nok utredet. Spørsmålet om virksomhetsoverdragelse er ikke avklart og spørsmålet om statlig overtakelse er løsrevet fra arbeidet med kommunereformen. 21 av 34

Innherred samkommune Sakspapir Høyring - avvikling av samkommunemodellen Saksbehandler: E-post: Tlf.: Ola Stene ola.stene@levanger.kommune.no 74052714 22 av 34 Arkivref: 2015/163 - / Saksordfører: (Ingen) Utvalg Møtedato Saksnr. Samkommunestyret 05.02.2015 5/15 Administrasjonssjefens forslag til vedtak: 1. Samkommunemodellen har vore eit godt alternativ til dei andre modellane for interkommunalt samarbeid, særleg i forhold til demokratiperspektivet. Innherred samkommune beklager derfor at modellen no ser ut til å forsvinne frå kommunelova mindre enn 3 år etter at den vart vedteke og etter at det har vore gode erfaringar med den mellom dei som har teke den i bruk. 2. Dersom det blir ståande at modellen skal avviklast seier Innherred samkommune seg nøgd med at vi som allereie er samkommunar får drive desse til 1.1.2020, då den nye kommunestrukturen etter planen skal være på plass. 3. Meirkostnader som deltakarkommunane i ein samkommune får som følgje av lovendringa bør kompenserast av staten etter eigen søknad med dokumenterte kostnader. Vedlegg: Høyringsbrev, datert 9.1.2015 Andre saksdokumenter (ikke vedlagt): Ingen Saksopplysninger: I samband med Kommuneproposisjonen for 2015,Prop. 95 S (2013 2014) foreslo regjeringa at samkommunemodellen blir avvikla i samband med den varsla kommunereformen. Grunngjevinga var at ein meiner at kommunesamanslåing er ei betre løysing for kommunar som vil samarbeide på så mange område som det samkommunen gir høve til. Vidare at den fins andre modellar for mindre omfattande samarbeid mellom kommunar, så som vertskommunesamarbeid og interkommunale selskap (IKS). Forslag til nødvendige endringar i kommuneloven for å fjerne samkommunemodellen frå lovverket er no sendt på høyring med høyringsfrist 13.04.2015. Forslaget blir gjennomført ved å oppheve kommuneloven kapittel 5 B.