Innst. O. nr. 86 (2004-2005) Innstilling til Odelstinget fra kommunalkomiteen Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)
Innhold Side 1. Bakgrunnen for forslaget... 7 1.1 Sammendrag... 7 1.2 Komiteens merknader... 7 2. Statsborgerskapets betydning... 7 2.1 Sammendrag... 7 2.1.1 Statsborgerskap og rettigheter... 7 2.1.2 Kort oversikt over statsborgerskapets betydning etter norsk rett... 8 2.1.3 Norsk innfødsrett... 8 2.1.4 Statsborgerskap og deltakelse i samfunnslivet... 8 2.2 Komiteens merknader... 9 3. Enkelte hovedspørsmål ved utforming av ny lov om statsborgerskap 9 3.1 Spørsmål om dobbelt statsborgerskap... 9 3.1.1 Sammendrag... 9 3.1.2 Komiteens merknader... 10 3.2 Spørsmål om opphevelse av adgangen til å erverve statsborgerskap ved melding... 11 3.2.1 Sammendrag... 11 3.2.2 Komiteens merknader... 12 3.3 Forskrifter til loven... 12 3.3.1 Sammendrag... 12 3.3.2 Komiteens merknader... 12 3.4 Seremoni og troskapsløfte for nye statsborgere... 12 3.4.1 Sammendrag... 12 3.4.2 Komiteens merknader... 13 3.5 Lovens virkeområde... 14 3.5.1 Sammendrag... 14 3.5.2 Komiteens merknader... 14 3.6 Forholdet til folkeretten... 14 3.6.1 Sammendrag... 14 3.6.2 Komiteens merknader... 14 4. Erverv av statsborgerskap ved fødsel... 14 4.1 Sammendrag... 14 4.2 Komiteens merknader... 15 5. Erverv av statsborgerskap ved adopsjon... 16 5.1 Sammendrag... 16 5.2 Komiteens merknader... 16 Side 6. Automatisk erverv - virkningen av at grunnlaget for statsborgerskap endres... 16 6.1 Sammendrag... 16 6.2 Komiteens merknader... 17 7. Erverv av statsborgerskap etter søknad... 17 7.1 Sammendrag... 17 7.1.1 Innledning... 17 7.1.2 Komiteens merknader... 17 7.2 Rettskrav eller skjønn?... 17 7.2.1 Sammendrag... 17 7.2.2 Komiteens merknader... 17 7.3 Kravet til søkerens identitet... 18 7.3.1 Sammendrag... 18 7.3.2 Komiteens merknader... 18 7.4 Kravet til søkerens alder... 18 7.4.1 Sammendrag... 18 7.4.2 Komiteens merknader... 19 7.5 Kravet om at søkeren er bosatt (har bopel) i Norge... 19 7.5.1 Sammendrag... 19 7.5.2 Komiteens merknader... 20 7.6 Kravet om bosettingstillatelse etter utlendingsloven... 20 7.6.1 Sammendrag... 20 7.6.2 Komiteens merknader... 20 7.7 Botidskravet... 21 7.7.1 Sammendrag... 21 7.7.1.1 Bopels- eller oppholdsprinsipp... 21 7.7.1.2 Kravet til oppholdsgrunnlag... 21 7.7.1.3 Kravet om i hvilket tidsrom botiden må ha funnet sted... 21 7.7.1.4 Botidens lengde... 21 7.7.2 Komiteens merknader... 22 7.8 Kravet om gjennomført norskopplæring - andre ferdighetskrav... 23 7.8.1 Sammendrag... 23 7.8.2 Komiteens merknader... 24 7.9 Kravet til vandel... 25 7.9.1 Sammendrag... 25 7.9.2 Komiteens merknader... 26 7.10 Krav til forsørgelse... 27 7.10.1 Komiteens merknader... 27 7.11 Kravet om løsning fra annet statsborgerskap... 27 7.11.1 Sammendrag... 27 7.11.2 Komiteens merknader... 28
Side 7.12 Hensynet til rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn som vilkår for statsborgerskap... 28 7.12.1 Sammendrag... 28 7.12.2 Komiteens merknader... 28 7.13 Søkerens gjeld... 29 7.13.1 Sammendrag... 29 7.13.2 Komiteens merknader... 29 7.14 Særregler for enkelte grupper... 29 7.14.1 Personer født i riket av utenlandske foreldre eller ankommet før fylte 18 år... 29 7.14.1.1 Sammendrag... 29 7.14.1.2 Komiteens merknader... 29 7.14.2 Søkere som er gift, partner eller samboer med norsk statsborger... 30 7.14.2.1 Sammendrag... 30 7.14.2.2 Komiteens merknader... 30 7.14.3 Nordiske borgere... 30 7.14.3.1 Sammendrag... 30 7.14.3.2 Komiteens merknader... 30 7.14.4 Søkere som er omfattet av EØSavtalen eller EFTA-konvensjonen... 31 7.14.4.1 Sammendrag... 31 7.14.4.2 Komiteens merknader... 31 7.14.5 Tidligere norsk borger - gjenerverv. 31 7.14.5.1 Sammendrag... 31 7.14.5.2 Komiteens merknader... 31 7.14.6 Statsløse... 32 7.14.6.1 Sammendrag... 32 7.14.6.2 Komiteens merknader... 32 7.14.7 Statsløse barn... 32 7.14.7.1 Sammendrag... 32 7.14.7.2 Komiteens merknader... 32 7.14.8 Flyktninger... 33 7.14.8.1 Sammendrag... 33 7.14.8.2 Komiteens merknader... 33 7.14.9 Særlige grupper... 33 7.14.9.1 Sammendrag... 33 7.14.9.2 Komiteens merknader... 33 7.15 Barns erverv av statsborgerskap som bipersoner til sine foreldre... 33 7.15.1 Sammendrag... 33 7.15.2 Komiteens merknader... 34 7.16 Regler om dispensasjon... 34 7.16.1 Sammendrag... 34 7.16.2 Komiteens merknader... 34 8. Særregler etter avtale med andre nordiske land... 35 8.1 Sammendrag... 35 8.2 Komiteens merknader... 35 9. Tap av statsborgerskap... 35 Side 9.1 Tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet lands statsborgerskap... 35 9.1.1 Sammendrag... 35 9.1.2 Komiteens merknader... 36 9.2 Tap av statsborgerskap ved fravær fra riket - søknad om å beholde norsk statsborgerskap... 36 9.2.1 Sammendrag... 36 9.2.2 Komiteens merknader... 37 9.3 Tap av statsborgerskap etter søknad om løsning... 37 9.3.1 Sammendrag... 37 9.3.2 Komiteens merknader... 38 9.4 Tilbakekall av vedtak om statsborgerskap... 38 9.4.1 Sammendrag... 38 9.4.2 Komiteens merknader... 39 10. Administrasjon og saksbehandling 39 10.1 Saksfordeling og saksbehandling... 39 10.1.1 Sammendrag... 39 10.1.2 Komiteens merknader... 40 10.2 Avgjørelsesgrunnlaget i statsborgersaker... 40 10.2.1 Sammendrag... 40 10.2.2 Komiteens merknader... 41 10.3 Spørsmål om adgang til å stille en søknad om statsborgerskap i bero... 41 10.3.1 Sammendrag... 41 10.3.2 Komiteens merknader... 41 10.4 Søknader som gjelder barns erverv eller tap av statsborgerskap... 41 10.4.1 Sammendrag... 41 10.4.2 Komiteens merknader... 42 11. Enkelte særspørsmål... 42 11.1 Gebyr... 42 11.1.1 Sammendrag... 42 11.1.2 Komiteens merknader... 42 11.2 Straff... 42 11.2.1 Sammendrag... 42 11.2.2 Merknader fra komiteen... 43 11.3 Lovens anvendelse i krigs- og krisesituasjoner... 43 11.3.1 Sammendrag... 43 11.3.2 Komiteens merknader... 43 12. Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og videreføring av bestemmelser i 1950-loven... 43
Side 12.1 Sammendrag... 43 12.1 Komiteens merknader... 44 13. Økonomiske og administrative konsekvenser... 44 13.1 Sammendrag... 44 13.2 Komiteens merknader... 44 Side 14. Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon om statsborgerskap av 6. november 1997. 44 14.1 Sammendrag... 44 14.2 Komiteens merknader... 45 15. Forslag fra mindretall... 45 16. Komiteens tilråding... 46
Innst. O. nr. 86 (2004-2005) Innstilling til Odelstinget fra kommunalkomiteen Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) Til Odelstinget 1. BAKGRUNNEN FOR FORSLAGET 1.1 Sammendrag Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag til ny lov om statsborgerskap. Den nye loven skal erstatte lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. I likhet med gjeldende lov vil den nye loven omhandle vilkår for erverv og tap av statsborgerskap. Rettsvirkningene som følger av norsk statsborgerskap fremgår ikke av loven. Regjeringen foreslår også at Stortinget samtykker til ratifikasjon av Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 6. november 1997. Bakgrunnen for forslaget om ny lov om statsborgerskap er statsborgerlovutvalgets utredning, NOU 2000:32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap, departementets høringsbrev av 10. april 2003 med forslag om nye bestemmelser i tillegg til forslagene i utredningen, samt høringsinstansenes uttalelser til utredning og høringsbrev. I proposisjonen gis det en oversikt over statsborgerrettigheter i de nordiske land og internasjonale forpliktelser på statsborgerrettens område. 1.2 Komiteens merknader Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogs nes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Ruth Stenersen og Anita Apelthun Sæle, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild M e l t v e i t K l e p p a, viser til at gjeldende statsborgerrettslov av 1950 gir liten oversikt over rettstilstanden på området fordi sentrale regler følger av rundskriv, interne retningslinjer og forvaltningspraksis. K o m i t e e n mener det er viktig at loven er så brukervennlig som mulig. K o m i t e e n er enig med departementet i at alle relevante vilkår for tap og erverv av norsk statsborgerskap bør fremgå av loven. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t finner mye positivt i proposisjonen, samtidig som det er mye som ikke er foreslått, og som kunne eller burde ha vært med. D i s s e m e d l e m m e r vurderer derfor proposisjonen ut fra to vinkler, en vurdering vil gjelde det som står i loven, og en vurdering det som ikke står i loven. Fremskrittspartiet har i mange år vært opptatt av lovens innhold, og har flere poster i sitt program som refererer til hva som burde stå i en ny lov om statsborgerskap. 2. STATSBORGERSKAPETS BETYDNING 2.1 Sammendrag 2.1.1 Statsborgerskap og rettigheter Statsborgerskapet kan sees på som en formalisering av den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom stat og borger. Departementet mener at det norske statsborgerskapet, symbolsk og faktisk, markerer at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene som det politiske fellesskapet bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Depar-
8 Innst. O. nr. 86 2004-2005 tementet ønsker derfor at personer som bor permanent i riket blir norske statsborgere. Europarådskonvensjonen av 1997 definerer statsborgerskap som det rettslige båndet mellom en person og en stat. Dette båndet består av en rekke plikter og rettigheter. De fleste rettigheter og plikter i det norske samfunnet er imidlertid ikke knyttet til norsk statsborgerskap. Utlendinger som oppholder seg innenfor landets grenser er i utgangspunktet underlagt de samme lover og regler som norske statsborgere. Etter en rekke rettsregler er det av avgjørende betydning om de er bosatt i Norge. Eksempler på dette er skatte- og folketrygdlovgivningen. Skal utlendinger ha rett til å stemme ved lokalvalg må de ha vært registrert i folkeregisteret som bosatt i Norge de siste tre år. Andre rettigheter og plikter er knyttet til om utlendingen har lovlig opphold i riket. Retten til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er et eksempel på dette. Atter andre regler er knyttet til faktisk opphold i riket over en viss tid, slik som plikten og retten til grunnskoleopplæring. 2.1.2 Kort oversikt over statsborgerskapets betydning etter norsk rett I proposisjonen gis en kort oversikt over de mest sentrale bestemmelsene der statsborgerskapet er avgjørende for rettigheter og plikter: En av de sentrale rettighetene som er forbeholdt norske statsborgere, er retten til å stemme ved valg til Stortinget, samt retten og plikten til å stille til valg som stortingsrepresentant. Ubetinget rett til opphold i Norge er for mange den viktigste konsekvensen av statsborgerskapet. En norsk statsborger kan ikke utvises fra Norge. Også innen rettspleien stilles det i enkelte sammenhenger krav om norsk statsborgerskap for å kunne bli utnevnt til visse stillinger. Utsendte utenrikstjenestemenn og utsendt administrativt personell må være norske statsborgere. En norsk borger kan ikke utleveres til annet land. Statsborgerskapet har også betydning for muligheten til å representere Norge i idrett, og som hovedregel for retten til utdanningsstøtte fra Statens lånekasse for utdanning. 2.1.3 Norsk innfødsrett Norge har et spesielt rettsinstitutt som betegnes som innfødsrett. Norsk innfødsrett har personer som enten er født i riket av foreldre som på fødselstidspunktet var norske statsborgere (undersaatter), eller er født i utlandet av norske foreldre som på fødselstidspunket ikke var statsborgere av en fremmed stat, jf. Grunnloven 92 bokstav a og b. I tillegg kan Stortinget gi personer innfødsrett ved særskilt vedtak etter Grunnloven 75 bokstav m, jf. 92 bokstav d. Erverv av innfødsrett ved stortingsvedtak betegnes "naturalisasjon". I dag er det bare for å kunne utnevnes til embeter i staten at innfødsrett oppstilles som vilkår. Etter Grunnloven 92 kan bare norske borgere utnevnes til slike embeter. I tillegg må man ha norsk innfødsrett, jf. bestemmelsens bokstav a, b og d. 2.1.4 Statsborgerskap og deltakelse i samfunnslivet Et velfungerende demokratisk samfunn forutsetter at innbyggerne deltar aktivt i samfunnslivet. Etter departementets vurdering kan det være mer hensiktsmessig å benytte begrepet deltakelse fremfor begrepet integrering ved en diskusjon av ervervsvilkår for statsborgerskap. Utviklingen har gått i retning av at statsborgerskapet får stadig mindre å si for individets rettigheter og plikter i samfunnet. Dette innebærer at man på den ene siden kan leve hele sitt liv i Norge og delta aktivt i samfunnslivet som utenlandsk statsborger. På den annen side representerer statsborgerskapet den sterkeste og mest fullstendige form for tilknytning til staten. Antallet personer som har ervervet norsk statsborgerskap ved søknad eller melding har de siste 15-20 år økt sterkt. Statistisk sentralbyrå (SSB) har statistikk som viser slikt erverv siden 1977. De første ti årene i perioden var det omtrent 2 000 som årlig fikk norsk statsborgerskap. Antallet holdt seg stabilt, selv om det gjennom perioden var et økende antall som fylte ervervskriteriene. Fra 1987 til midt på 1990-tallet ble antallet fire-femdoblet, til 10-12 000 årlig. De siste årene har antallet vært noe lavere, 9 000 i 2002 og 7 900 i 2003. Den store økningen i antallet nye statsborgere etter søknad eller melding de siste 15-20 årene synes å ha direkte sammenheng med den sterke økningen i innvandring fra ikke-vestlige land i det samme tidsrommet. Motivene for å søke norsk statsborgerskap synes blant annet å bero på hvilket land søkeren kommer fra. For innvandrere fra land utenfor EØS-området kan det av politiske, sikkerhetsmessige eller velferdsmessige grunner være uaktuelt å reetablere seg i opprinnelseslandet. For disse gir norsk statsborgerskap en trygg forankring, et pass som innebærer visumfrihet til mange land, og en garanti om diplomatisk beskyttelse ved reise til andre land. Det er en overordnet målsetting for myndighetene at innvandrere som skal bo i Norge kan forsørge seg selv og delta aktivt i samfunnslivet. Idealet om like politiske rettigheter og plikter for innbyggerne tilsier også at det er ønskelig at innvandrere som blir permanent boende i Norge blir norske statsborgere.
Innst. O. nr. 86 2004-2005 9 Oppfatningen om at en søknad om norsk statsborgerskap innebærer en vilje og et ønske om å tilslutte seg prinsippene som ligger til grunn for det norske politiske fellesskapet, kan tilsi at statsborgerskap bør innvilges etter svært kort botid i landet og uten at det knyttes til andre vilkår enn vandel og botid. Etter departementets oppfatning bør det imidlertid kreves noe mer enn kun kort botid. Botidskravet bør sees i sammenheng med den retten norske statsborgere har til å stemme ved stortingsvalg. Den som deltar ved stortingsvalg bør ha et visst kjennskap til det norske samfunnet, og det vil vanligvis ta noe tid før en slik innsikt er oppnådd. Det er først og fremst de som tar sikte på varig opphold i Norge som bør inviteres til å bli norske statsborgere, og på den måten få innflytelse på viktige demokratiske beslutningsprosesser som er forbeholdt norske statsborgere. 2.2 Komiteens merknader K o m i t e e n viser til at norsk statsborgerskap har en viktig symbolsk betydning ved at det markerer en tilhørighet til det norske samfunnet og dets grunnleggende verdier. K o m i t e e n viser også til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og plikter som har betydning for innbyggernes deltakelse i det norske samfunnet. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, stiller seg derfor bak Regjeringens ønske om at flest mulig innvandrere som blir permanent boende i Norge blir norske statsborgere. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det ikke som noe mål for norsk innvandringspolitikk at flest mulig utlendinger skal bli norske statsborgere. K o m i t e e n viser til vedlagte brev av 4. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet der departementet gjør det klart at det ikke har blitt gjort nøyaktige analyser av antallet som skifter statsborgerskap sett i forhold til antallet som oppfyller kravet til syv års botid. K o m i t e e n viser videre til at Norges rapport av desember 2004 til SOPEMI, OECDs rapporteringssystem om migrasjon, viser at andelen som velger å søke om statsborgerskap varierer sterkt ut fra hvilket land utlendingene kommer fra. 3. ENKELTE HOVEDSPØRSMÅL VED UTFORMING AV NY LOV OM STATSBORGERSKAP 3.1 Spørsmål om dobbelt statsborgerskap 3.1.1 Sammendrag I likhet med lovgivningen i en rekke andre land har statsborgerloven av 1950 som utgangspunkt at dobbelt statsborgerskap er uheldig. Mulighetene for at dobbelt statsborgerskap skal oppstå er derfor søkt begrenset. Den viktigste av bestemmelsene om erverv av norsk statsborgerskap som bygger på dette grunnsynet, er lovens 6 tredje ledd. Lovens utgangspunkt om ett statsborgerskap gjelder ikke fullt ut. Dette følger blant annet av internasjonale forpliktelser. Utvalget er delt i et flertall og et mindretall når det gjelder spørsmålet om ett eller dobbelt statsborgerskap. Flertallet går inn for å legge prinsippet om dobbelt statsborgerskap til grunn for ny lov. Departementet viser til at utviklingen internasjonalt og i Norden har medført at ett statsborgerskap er forlatt som enerådende prinsipp. Folkerettslig står statene i dag fritt til å velge det ene eller det andre prinsipielle utgangspunktet i nasjonal rett. Mange høringsinstanser har uttalt seg i tilknytning til spørsmålet om å åpne for dobbelt statsborgerskap når statsborgerskapet erverves etter søknad. Langt de fleste er positive til flertallets forslag. Det er bred enighet om at erverv av norsk statsborgerskap kan innebære større grad av deltakelse på flere arenaer i samfunnet. Departementet legger vekt på at statsborgerskap er et viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske politiske fellesskapet og de prinsippene som ligger til grunn for dette. Erverv av norsk statsborgerskap er en formalisering av den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom samfunn og borger. Et prinsipp om dobbelt statsborgerskap står i en viss motsetning til dette ideelle utgangspunktet. Når det gjelder spørsmålet om dobbelt sett rettigheter kan ha noen praktisk betydning, slutter departementet seg altså til utvalgets mindretalls synspunkter. En utvikling hvor en stadig større andel av befolkningen vil ha særfordeler, som for eksempel retten til flere pass og stemmerett i flere land, vil kunne medføre misnøye og intoleranse hos andre. Når det gjelder diplomatisk beskyttelse av norske borgere med dobbelt statsborgerskap viser praksis at dette i enkelte tilfeller er svært vanskelig når borgeren møter problemer i sitt annet hjemland. Norske myndigheter kan ikke gripe inn i strid med interessene til det andre landets myndigheter. Departementet mener dette er en relevant problemstilling som klart taler mot dobbelt statsborgerskap og som bør tillegges vekt ved en samlet vurdering. Departementet er enig med utvalget i at innvandring kan representere en risiko både ved at innvandrergruppen kan innbefatte personer som vil drive etterretningsvirksomhet, og ved at innvandrere kan være under press fra sitt opprinnelsesland. Utvalget konkluderer med at det er vanskelig å se at denne risiko skulle bli mindre ved at vedkommende ved søk-
10 Innst. O. nr. 86 2004-2005 nad om statsborgerskap oppgir sitt opprinnelige statsborgerskap. Departementet slutter seg derfor til utvalgets konklusjon om at spørsmålet om sikkerhet vanskelig kan sees å ha betydning ved valg mellom prinsippene ett eller dobbelt statsborgerskap. Dobbel verneplikt som argument mot dobbelt statsborgerskap får mindre vekt jo flere avtaler om avtjening av verneplikt som inngås. Som utvalget påpeker kan det være problematisk dersom norske borgere med tilknytning til land der det pågår væpnet konflikt ønsker å gjøre militær innsats der. Ved sammensetningen av norske enheter som skal delta i fredsbevarende eller fredsopprettende arbeid, vil man unngå å få med personer med sterk tilknytning til landet, uavhengig av statsborgerskap. Den lite effektive rapporteringen om norske borgere som har ervervet annet statsborgerskap gjør at noen har mulighet til å fremstå som norske borgere, selv om statsborgerskapet rettslig sett ble tapt ved ervervet. Etter departementets syn tilsier ikke kontrollproblemet at man lar norske statsborgere som erverver annet statsborgerskap, beholde det norske statsborgerskapet. Departementet vil bemerke at det er en naturlig konsekvens av et prinsipp om ett statsborgerskap, at regler om bortfall gjelder både når norske borgere erverver annet statsborgerskap og når utenlandske borgere erverver norsk statsborgerskap. Departementet har forståelse for at mange vil føle trygghet dersom de gis anledning til å beholde tidligere statsborgerskap ved siden av et nytt. Argumentet om at statsborgerskap er nært knyttet til identitet, innebærer likevel ikke at man av den grunn bør legge til rette for dobbelt statsborgerskap. Den enkelte bør gjøre seg opp en mening om betydningen av endret statsborgerskap for egen identitet før søknad om statsborgerskap fremsettes. Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at de beste grunner taler for å fastholde prinsippet om ett statsborgerskap som utgangspunkt for ny lov. 3.1.2 Komiteens merknader K o m i t e e n viser til at statsborgerloven har hatt som utgangspunkt at en i størst mulig grad bør unngå dobbelt statsborgerskap. K o m i t e e n er kjent med at ett statsborgerskap ikke lenger er et enerådende prinsipp internasjonalt, og at blant annet Sverige og Finland har forlatt dette prinsippet. K o m i t e e n viser til at økende migrasjon over landegrensene gjør at mange i dag føler tilknytning til flere land. K o m i t e e n mener det er forståelig at det for disse i mange tilfeller ville gjøre livet enklere dersom det i større grad ble åpnet for dobbelt statsborgerskap. K o m i t e e n mener også det er sannsynlig at en del innvandrere som i dag velger å ikke bli norske, ville valgt annerledes dersom de kunne beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap. På den andre siden vil k o m i t e e n vise til den betydningen statsborgerskapet har som symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske politiske fellesskapet. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterp a r t i e t, viser til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og plikter, og f l e r t a l l e t mener det er prinsipielt uheldig dersom den enkelte har slike plikter og rettigheter i mer enn én stat. Etter f l e r t a l l e t s mening bør spesielt retten til deltakelse i nasjonal politikk innebære at det bør være klart hvor den primære politiske lojaliteten ligger. F l e r t a l l e t er kjent med at dobbelt statsborgerskap kan skape problemer i forhold til å gi den diplomatiske beskyttelse som norske borgere har krav på. F l e r t a l l e t viser til at dette er spesielt vanskelig når det gjelder problemer borgeren kan møte i sitt annet hjemland. F l e r t a l l e t viser til at det er spesielt viktig at norske myndigheter har mulighet til å gripe inn og gi beskyttelse i tilfeller der barn blir utsatt for tvangsekteskap under opphold i foreldrenes opprinnelige hjemland. F l e r t a l l e t vil ut fra en helhetsvurdering støtte Regjeringens forslag om at prinsippet om ett statsborgerskap videreføres. F l e r t a l l e t viser til at prinsippet om ett statsborgerskap har vært svekket av at mange som får innvilget norsk statsborgerskap ved søknad likevel har beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap. F l e r t a l - l e t viser imidlertid til at dette nå søkes begrenset gjennom forslaget om tilbakekall som følge av manglende løsning fra opprinnelig statsborgerskap. Komiteens medlemmer fra Sosialist i s k V e n s t r e p a r t i vil peke på at flere opparbeider seg tilknytning til flere land som følge av at folk studerer, tar arbeid og gifter seg over landegrensene. Dette er en positiv og politisk villet utvikling. I tillegg fører kriger og despotiske regimer til at mennesker får opphold som flyktninger i andre land enn sitt hjemland. Det er et mål at flest mulig av de utlendinger som bosetter seg i Norge blir norske statsborgere. Statsborgerskapet er en kontrakt som slår fast fulle rettigheter og ansvar for innbyggeren i forhold til staten. Disse medlemmer vil peke på at Sverige, Finland, Island, USA, Australia, New Zealand, Canada, Storbritannia med fler, tillater dobbelt statsborgerskap. Erfaringen fra disse landene viser at flere av de som bosetter seg i land som tillater dobbelt stats-
Innst. O. nr. 86 2004-2005 11 borgerskap ber om statsborgerskap i det nye bosetningslandet. Disse medlemmer vil peke på at Statsborgereskaplovutvalgets flertall i NOU 2000:32 gikk inn for at det skulle være mulig med dobbelt statsborgerskap. De konkluderte at spørsmål knyttet til stemmerett og valgbarhet, verneplikt, mulighet til å yte beskyttelse og bistand i utlandet og sikkerhetshensyn ikke taler imot at folk skal kunne inneha dobbelt statsborgerskap. Tvert imot taler flere av de samme forholdene sammen med, mulighet for å representere Norge i idrett, muligheten til å motta støtte fra Statens Lånekasse, næringslovgivningen, retten til norsk pass og mulighet for å ta enkelte offentlige stillinger for å gi mulighet for dobbelt statsborgerskap. I tillegg kommer kostnadene ved kontroll av om nye norske statsborgere faktisk frasier seg sitt gamle statsborgerskap og at norske statsborgere frasier seg sitt statsborgerskap når de opparbeider et nytt. Disse medlemmer merker seg at komitéflertallet legger avgjørende vekt på at det kan bli vanskelig å gi norske borgere den beskyttelse som er ønskelig dersom de har flere statsborgerskap, særlig dersom de befinner seg i et annet land de har statsborgerskap fra. Dette kan være en aktuell problemstilling i forbindelse med tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Til det er det å si at norsk utenrikstjeneste yter bistand til alle norske borgere etter nærmere retningslinjer. Det kan være vanskeligere i enkelte saker å yte konkret når vedkommende befinner seg i en annen stat vedkommende har statsborgerskap i. Det som imidlertid er sikkert er at slik bistand er bortimot umulig å yte overfor akkurat de samme barn og andre dersom de ikke er norske statsborgere nettopp som følge av at foreldrene ikke er norske statsborgere. D i s s e m e d l e m m e r viser til vedlagte brev av 4. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet som viser at kun et lite mindretall av utlendinger som har bodd i Norge mer enn sju år velger å søke om norsk statsborgerskap. Følgelig vil heller ikke deres barn ha norsk statsborgerskap. Disse medlemmer vil tillate dobbelt statsborgerskap og vil av denne grunn stemme imot lovforslaget 7 første ledd bokstav h, 10, 20 annet punktum, 23 og 26 første ledd. Dessuten fremmes følgende forslag: " 17 første punktum skal lyde: Barn under 18 år av den som erverver eller har ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her, har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt de fyller vilkårene i 7 første ledd bokstav a, c og g, og det ikke foreligger forhold som nevnt i 7 annet ledd. 22 første ledd skal lyde: Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap etter bestemmelsene i 20 eller 21 får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, såfremt barnet er bosatt i Norge. 36 annet ledd skal lyde: 27 tredje ledd og 28 gjelder også for saker som er fremmet før, men som avgjøres etter at loven her trådte i kraft. 37 tredje og fjerde ledd skal lyde: 31 i loven her gjelder også for erverv av norsk statsborgerskap etter første og annet ledd. 17 i loven her gjelder også for barn under 18 år av dem som har ervervet norsk statsborgerskap etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett." 3.2 Spørsmål om opphevelse av adgangen til å erverve statsborgerskap ved melding 3.2.1 Sammendrag Etter gjeldende lov kan statsborgerskap erverves på tre måter: automatisk (ex lege), ved melding og etter søknad. Etter reglene om erverv ved melding har melderen rett til statsborgerskap når vedkommende fyller nødvendige vilkår. Vilkårene er uttømmende og det inngår ikke noe element av skjønn ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt. I søknadstilfellene er ikke statsborgerskap ervervet før vedtak er truffet. I meldingstilfellene inntrer ervervet i det øyeblikket melding er kommet inn til vedkommende myndighet; fylkesmannen eller i noen tilfeller norsk utenriksstasjon. Fra dette tidspunktet er vedkommende ikke lenger utlending, og det kan ikke lenger iverksettes tiltak etter utlendingsloven. Vedkommende kan for eksempel ikke utvises, selv om utvisning allerede er besluttet. En melding kan imidlertid avslås, for eksempel fordi det er mangler ved den eller fordi vilkårene i bestemmelsen ikke er oppfylt. I slike tilfeller er norsk statsborgerskap ikke ervervet ved innleveringen. Departementet foreslår at barn av norsk far skal bli automatisk norsk ved fødselen, selv om far ikke er gift med mor. Automatisk erverv foreslås også for adoptivbarn under 18 år. Når det gjelder gjenerverv av norsk statsborgerskap og erverv for barn som biperson, foreslås det at loven bare skal gi anvisning på én ervervsmåte, og ikke to, som i gjeldende lov. Det fremstår som lite hensiktsmessig at norsk statsborgerskap kan gjenerverves på to forskjellige måter, med forskjellige vilkår. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at statsborgerskap i disse tilfellene skal erverves etter søknad, og ikke etter melding. Norge er etter den nordiske avtalen om erverv av statsborgerskap i et annet nordisk land, forpliktet til å
12 Innst. O. nr. 86 2004-2005 ha enkelte særregler for erverv og botidsberegning. På nærmere bestemte vilkår har borgere fra andre nordiske land rett til norsk statsborgerskap ved melding (erklæring). I denne sammenhengen er ervervstidspunktet vesentlig. Det følger av den nordiske avtalen at ervervstidspunktet inntrer fra det tidspunktet en erklæring (melding) er innlevert. Dersom gjeldende meldingsregler erstattes med regler om erverv etter søknad, må ervervstidspunktet også i disse tilfellene være fra søknaden er innlevert. Dette blir en forskjell fra ervervstidspunktet for alle andre søknader. Da er det, etter departementets syn, mer hensiktsmessig å beholde adgangen til erverv ved melding i disse tilfellene. På ovennevnte bakgrunn kan departementet ikke slutte seg til forslaget om fullt ut å oppheve adgangen til å erverve statsborgerskap ved melding. Etter det lovforslaget som departementet fremmer, vil erverv ved melding likevel bare være aktuelt for personer som omfattes av den nordiske avtalen. Departementet foreslår videre at meldinger skal innleveres til politiet, og at Utlendingsdirektoratet skal avgjøre meldingene i første instans. Det foreslås at også etter ny lov skal avgjørelser av meldinger anses som enkeltvedtak. 3.2.2 Komiteens merknader Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, viser til at det ved innføringen av et rettskrav på statsborgerskap blir unødvendig å skille mellom erverv ved melding og etter søknad. F l e r - t a l l e t støtter derfor forslaget om at erverv ved melding ikke videreføres, med unntak for nordiske borgere på bakgrunn av avtale mellom de nordiske land. 3.3 Forskrifter til loven 3.3.1 Sammendrag Departementet støtter utvalgets syn om at det vil være behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser. Selv om loven angir alle relevante vilkår for tap og erverv av norsk statsborgerskap, vil det i praksis være større eller mindre behov for at de enkelte vilkårene må presiseres nærmere eller utfylles. Det foreslås i proposisjonen at departementet som hovedregel ikke skal ha instruksjonsmyndighet. Departementet vil dermed (normalt) ikke ha anledning til å gi utfyllende retningslinjer på annen måte enn ved forskrift eller ved å foreslå lovendring. Dermed svikter utvalgets forutsetning om at forskrifter kan utfylles ved instrukser og det blir etter departementets oppfatning større behov for forskriftshjemler enn utvalget har lagt til grunn. Loven bør følgelig ha en eller flere forskriftshjemler. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at det gis en generell forskriftshjemmel. Av hensyn til lovens brukere bør det også gis forskriftshjemler i tilknytning til de bestemmelsene hvor det er nødvendig med utfyllende bestemmelser for at loven skal kunne praktiseres på en mest mulig ensartet måte. Departementet foreslår at det av hensyn til publikum også inntas forskriftshjemmel i de bestemmelsene hvor det kan bli behov for utfyllende eller presiserende bestemmelser. Da gis lovens brukere signaler om at det finnes nærmere opplysninger knyttet til den aktuelle lovbestemmelsen. I motsetning til utvalgets forslag om at kompetansen til å gi forskrifter legges til departementet, foreslår departementet at denne kompetansen legges til Kongen. I utlendingsloven er kompetansen til å gi forskrifter til loven lagt til Kongen. Etter departementets oppfatning er det naturlig at denne kompetansen ligger til samme instans i utlendingsloven og i statsborgerloven. Kongen kan delegere kompetansen etter behov. Departementets forslag til generell forskriftshjemmel er inntatt i utkastet til 2 annet ledd. Departementets øvrige forslag til forskriftshjemler fremgår av departementets utkast til de enkelte lovbestemmelser. 3.3.2 Komiteens merknader K o m i t e e n er enig i at det vil være behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser, selv om loven skal angi alle relevante vilkår for tap og erverv av norsk statsborgerskap. K o m i t e e n støtter derfor forslaget om å gi en generell forskriftshjemmel. K o m i t e e n deler oppfatningen om at kompetansen til å gi forskrifter bør legges til Kongen. 3.4 Seremoni og troskapsløfte for nye statsborgere 3.4.1 Sammendrag Etter 1888-loven trådte et innvilget statsborgerskap først i kraft etter at søkeren hadde avlagt en ed til den norske konstitusjonen. Kravet om troskapsløfte ble videreført i 1924-loven og i 1950-loven, men ble opphevet ved lov 13. februar 1976 nr. 2. Utvalget ønsker ikke å gjeninnføre troskapsløftet og bemerker at det ikke synes å ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven. Utvalget tar ikke stilling til spørsmålet om seremoni i forbindelse med innvilgelse av statsborgerskap. Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet om å innføre en seremoni for personer som er innvilget norsk statsborgerskap etter søknad. En seremoni skal være en verdig markering for nye borgere. Det markeres at de er blitt norske borgere med de rettigheter og plikter dette innebærer. Departementet har lagt vekt på at de fleste høringsinstansene hilser
Innst. O. nr. 86 2004-2005 13 en seremoniordning velkommen, og antar at mange nye statsborgere vil føle deltakelse i seremoni som et viktig ritual. Departementet foreslår at deltakelse i seremoni skal være frivillig. Gjøres deltakelse til en plikt, bør manglende deltagelse sanksjoneres på en eller annen måte. Det mest nærliggende er da at deltakelse gjøres til et gyldighetsvilkår. I noen tilfeller haster innvilgelse av statsborgerskap på grunn av forestående reiser, søknadsfrister mv., og det å avvente en seremoni vil medføre forlenget saksbehandlingstid. På bakgrunn av synspunkter fra høringsinstansene har departementet endret synspunkt på spørsmålet om troskapsløfte. Departementet foreslår derfor at et troskaps- eller lojalitetsløfte inngår som et sentralt ledd i den frivillige seremonien. Departementet foreslår at det utarbeides en ordlyd med utgangspunkt i det australske troskapsløftet. Dette lyder slik: "As an Australian citizen, I affirm my loyalty to Australia and its people, Whose democratic beliefs I share, Whose rights and liberties I respect, And whose laws I uphold and obey." Rettslig sett vil ikke et avgitt troskapsløfte stille den nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir avgitt. Vedkommende vil være like bundet av norske lover og regler som alle andre i Norge. Et troskapsløfte kan imidlertid få frem gjensidighetsforholdet mellom staten og borgeren som får statsborgerskap etter søknad. Staten gir statsborgerskap, den nye borgeren lover til gjengjeld å være lojal. Dermed vil også høytideligheten under seremonien bli styrket. Departementet foreslår at det gjøres til en forutsetning for alle over 18 år som inviteres til den frivillige seremonien, at de er villige til å avgi et slikt løfte. Departementet mener at gjennomføring av statsborgerseremonier bør være en statlig oppgave, og opprettholder forslaget om at fylkesmannen blir den instansen som får ansvaret for seremoniene. De fleste høringsinstansene, fylkesmennene inkludert, har sluttet seg til dette. Det er ikke nødvendig å nedfelle i statsborgerloven at ansvaret for seremonier legges til fylkesmannen. Det følger av departementets overordningsforhold over fylkesmennene at disse kan pålegges å avholde seremonier. Ingen høringsinstanser har knyttet kommentarer til spørsmålet om lovhjemmel. Departementet mener at innføring av seremonier ikke behøver lovfestes alene for å gi publikum informasjon. Slik informasjon kan gis på annen måte. Departementet foreslår at det som et utgangspunkt bør være en seremoni hver sjette måned. Praktiske hensyn og ønsket om at flere bør delta på seremonier samtidig, tilsier at det må gå noe tid mellom statsborgervedtak og arrangement. Avholdes seremonier kun én gang årlig, vil det for mange gå lang tid mellom innvilgelse og arrangement. Den enkelte deltaker i seremoni må selv dekke eventuelle utgifter til reise og opphold. 3.4.2 Komiteens merknader Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, støtter forslaget om å innføre en frivillig seremoni for nye, norske borgere. F l e r t a l - l e t mener det er viktig med et tilbud om en verdig markering for nye borgere av at de er blitt norske statsborgere med de rettigheter og plikter dette innebærer. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det vil være lite praktisk å avvente en seremoni som fører til lenger behandlingstid, fordi innvilgelse av statsborgerskap ofte haster på grunn av forestående reiser, søknadsfrister eller liknende. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, mener det ikke er hensiktsmessig å gjøre deltakelse i en seremoni til en plikt. Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkep a r t i støtter forslaget om at et lojalitetsløfte kan inngå i seremonien. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, går imot at det skal stilles krav til et lojalitetsløfte/troskapsløfte i forbindelse med den frivillige seremonien. F l e r t a l l e t mener et troskapsløfte ikke vil ha noen funksjon i og med at ingen kan stilles til ansvar dersom de bryter det. I tillegg er det bare statsborgere som har søkt om statsborgerskap som vil gjennomgå et slikt løfte som dermed bare vil gjelde for en liten del av befolkningen og ikke de som har fått sitt statsborgerskap ved nedstammingsprinsippet. F l e r t a l - l e t viser også til at troskapsløfte ble avskaffet i 1976-loven. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre sto den gangen bak lovendringen, og f l e r t a l - l e t kan ikke se noen gode grunner for at troskapsløfte nå bør innføres igjen. F l e r t a l l e t fremmer derfor følgende forslag:
14 Innst. O. nr. 86 2004-2005 "Stortinget ber Regjeringen innføre frivillig seremoni ved tildeling av nytt statsborgerskap uten troskapsløfte." Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t ønsker at det skal holdes en obligatorisk seremoni for dem som ønsker å bli norske statsborgere, så vel som at det i forbindelse med seremonien avlegges et troskapsløfte. D i s s e m e d l e m m e r fremmer følgende forslag: " 7 tredje ledd skal lyde: Norsk statsborgerskap tildeles ved seremoni, hvor det skal avgis en erklæring om troskap til riket. Seremoni og erklæring om troskap er obligatorisk. Tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd." 3.5 Lovens virkeområde 3.5.1 Sammendrag I motsetning til utvalget mener departementet at loven bør ha en bestemmelse om lovens virkeområde. Departementet foreslår at loven gjøres gjeldende på Jan Mayen, selv om det har mest teoretisk interesse. Det følger av loven om Jan Mayen at dette må inntas i statsborgerloven. Heller ikke etter ny lov bør opphold på norske biland utenfor Europa være relevant når det gjelder erverv av norsk statsborgerskap. Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at gjeldende bestemmelse om rett til statsborgerskap for personer som oppholder seg på Svalbard er uheldig, fordi personer uten tilknytning til Norge kan fylle vilkårene for statsborgerskap. Forslaget om krav om bosettingstillatelse i ny lov, der dette følger av utlendingsloven, medfører derimot at personer som oppholder seg på Svalbard, uten adgang til Norge, ikke vil fylle vilkårene for statsborgerskap etter søknad. Etter departementets syn er det derfor ikke grunn til å unnta Svalbard fra statsborgerlovens virkeområde når det gjelder reglene om erverv av norsk statsborgerskap. Departementet foreslår med dette at ny lov om statsborgerskap gjøres gjeldende på Svalbard og Jan Mayen. Departementets forslag er inntatt i utkastet til 1 annet ledd. 3.5.2 Komiteens merknader K o m i t e e n støtter forslaget om at lov om statsborgerskap gjøres gjeldende på Svalbard og Jan Mayen. 3.6 Forholdet til folkeretten 3.6.1 Sammendrag Utvalget foreslår at ny lov om statsborgerskap, i likhet med gjeldende lov, skal ha en bestemmelse om at traktatforpliktelser går foran loven. Begrunnelsen for å innta en bestemmelse om traktaters forrang i statsborgerloven har historisk sett vært avtalen av 1885 mellom Norge, Sverige og Argentina. Denne avtalen kan imidlertid ikke alene være et argument for at ny lov skal tolkes i overensstemmelse med internasjonale avtaler vi er bundet av, om motstrid tilsynelatende foreligger. I norsk rett bygger forholdet til folkeretten på det dualistiske prinsipp. Dette innebærer blant annet at ved motstrid mellom norsk rett og folkeretten har norsk rett forrang, og folkeretten må vike. I praksis blir det sjelden konstatert slik motstrid. Norsk lov utformes og endres for å være i overensstemmelse med internasjonale regler. Som en følge av det såkalte presumsjonsprinsippet blir norsk lov tolket i samsvar med folkeretten, slik at det ikke foreligger motstrid, i tilfeller dette ikke skulle være helt klart etter lovens ordlyd. I enkelte tilfeller er det likevel ikke mulig å tolke bort motstrid. For å løse slike konflikter kan det inntas en bestemmelse om at folkeretten går foran norsk lov. Ved eventuell inngåelse av avtaler med andre stater i strid med statsborgerloven, vil det være naturlig å endre loven. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det inntas en generell reservasjon for slike avtaler med andre stater. Departementet slutter seg videre til forslaget om at bestemmelsen skal gjelde også for avtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelse. Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet til 3. 3.6.2 Komiteens merknader K o m i t e e n støtter forslaget om at det inntas en generell reservasjon i loven for overenskomster med andre stater som strider mot lovens innhold for øvrig, og at denne bestemmelsen skal gjelde også for avtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelse. 4. ERVERV AV STATSBORGERSKAP VED FØDSEL 4.1 Sammendrag Norsk statsborgerlovgivning bygger på nedstamningsprinsippet. Det innebærer at statsborgerskap overføres til barnet ved fødsel fra en eller begge foreldre. Prinsippet om at barnet får rett til statsborgerskap etter begge sine foreldre har de senere tiår bredt seg i de europeiske land. Det er gitt anvendelse også i angloamerikanske land som i utgangspunktet har
Innst. O. nr. 86 2004-2005 15 bygget på territorialprinsippet. Dette prinsippet innebærer at barnet får statsborgerskap etter hvor det er født. Europarådskonvensjonen av 1997 bygger på nedstamningsprinsippet. Etter en lovendring i 1979 får et barn norsk statsborgerskap ved fødselen dersom mor er norsk. Dette gjelder uansett om mor er gift med far eller ikke, og uavhengig av om barnet samtidig erverver annet statsborgerskap, etter far eller fordi det er født i land som anvender territorialprinsippet. Barnet får statsborgerskap etter norsk far dersom foreldrene er gift på barnets fødselstidspunkt. Departementet støtter utvalgets forslag om at barn født i riket bør få statsborgerskap automatisk ved fødselen dersom far eller mor er norsk, uavhengig av foreldrenes sivile status. Spørsmålet i denne sammenhengen er om nedstamningsprinsippets anvendelsesområde skal utvides når det gjelder barns erverv av statsborgerskap etter norsk far. Etter gjeldende lov kan barn født av foreldre som er gift med hverandre få dobbelt statsborgerskap, dersom foreldrene har forskjellig statsborgerskap. Meldingsregelen for barn av ugifte foreldre kan medføre at barna mister morens statsborgerskap dersom melding gis om at det ønskes norsk statsborgerskap etter faren. Dette tilsier, etter departementets syn, at meldingsregelen ikke bør videreføres. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at det heller ikke for barn født i utlandet av ugifte foreldre skal kreves melding. Argumentet om at barnet risikerer å miste morens statsborgerskap når statsborgerskap erverves ved melding gjelder også for disse barna. Argumentet om likebehandling av barn, uansett foreldrenes sivile status, taler etter departementets syn for denne løsningen. Er det uklarheter rundt fremlagt dokumentasjon om slektskapsforholdene, kan saken sendes til myndighetene i Norge for behandling. Dette er også prosedyrene i dag når tvil oppstår. Utvalgets forslag om full likestilling mellom barn født i og utenfor riket av foreldre som ikke er gift med hverandre, innebærer at man i Norge går lenger enn de øvrige nordiske og mange europeiske land ved erverv av statsborgerskap. Departementet kan likevel ikke se avgjørende argumenter mot forslaget, blant annet fordi farskapet i praksis må være fastslått etter norske eller utenlandske regler før det kan legges til grunn at statsborgerskapet er ervervet. Departementets forslag til automatisk erverv av statsborgerskap ved fødselen innebærer materielt sett ingen utvidelse av kretsen som har rett til norsk statsborgerskap i forhold til gjeldende rett. Når det gjelder fra hvilket tidspunkt statsborgerskapet erverves når barn får statsborgerskap etter ugift far, fødselstidspunktet eller tidspunktet farskapet blir fastsatt, slutter departementet seg til forslaget om at fødselstidspunktet legges til grunn. For barn som er født av foreldre som er gift med hverandre er det naturlig å videreføre gjeldende rett som legger fødselstidspunktet til grunn. Det er praktisk og rimelig at samme tidspunkt anvendes for øvrige barn. Reglene bør også hindre at et barn som ikke får statsborgerskap etter mor, blir statsløst inntil det formelt blir fastslått hvem som er far. Som følge av at man går inn for full likestilling mellom barn født i ekteskap og barn født av foreldre som ikke er gift med hverandre, er det ikke lenger behov for noen regel om automatisk erverv av statsborgerskap ved foreldrenes etterfølgende ekteskap, slik man har i gjeldende lov 2. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om ikke å videreføre denne. Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for barn ved fødsel er inntatt i utkastet til 4. 4.2 Komiteens merknader K o m i t e e n slutter seg til at nedstamningsprinsippet fortsatt skal legges til grunn for norsk statsborgerlovgivning. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, mener at alle barn født av norske statsborgere skal få norsk statsborgerskap, uavhengig av om det er mor eller far som er norsk, om barnet er født i eller utenfor ekteskap, i eller utenfor Norge. F l e r t a l l e t viser til at barn av norsk far som ikke er gift og der moren ikke er norsk, i dagens lov får statsborgerskap dersom det gis melding til norske myndigheter. F l e r t a l l e t viser til at barn som er født av gifte foreldre kan få dobbelt statsborgerskap dersom foreldrene har forskjellig statsborgerskap. F l e r t a l l e t er kjent med at meldingsregelen kan medføre at barnet mister morens statsborgerskap dersom det gis melding om at det ønsker norsk statsborgerskap. F l e r t a l l e t er enig i at prinsippet om likebehandling av barn uavhengig av foreldrenes sivile status tilsier at meldingsregelen ikke bør videreføres. F l e r t a l l e t støtter at fødselstidspunktet legges til grunn også for når barn av ugift far får statsborgerskap. Reglene må likevel ikke føre til at barnets mor blir rettsløs i forhold til hvor eget barn skal bo. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t slår fast at barn født i Norge av norske foreldre automatisk skal bli norske statsborgere. D i s s e m e d l e m m e r mener imidlertid at for barn født i utlandet av norske foreldre, bør det søke om statsborgerskap, samtidig som det bør være klart at barnet bør gis norsk statsborgerskap hvis barnet
16 Innst. O. nr. 86 2004-2005 har en klar tilknytning til Norge. Søknader basert på forslaget i 4 må sendes innen barnet er fem år, og søknader på dette grunnlag omfattes ikke av de regler som foreslås i proposisjonens 7. 5. ERVERV AV STATSBORGERSKAP VED ADOPSJON 5.1 Sammendrag Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om det at ikke stilles vilkår for erverv av statsborgerskap for adoptivbarn under 18 år, utover de krav som adopsjonsloven stiller. Dette innebærer at det i adopsjonstilfellene ikke skal vurderes om lovens ordinære ervervsvilkår er oppfylt. Dette er i overensstemmelse med gjeldende praksis når adoptanten er bosatt i Norge. Også hensynet til mest mulig likestilling mellom egnefødte barn og adoptivbarn tilsier at ytterlige vilkår ikke oppstilles. Departementet støtter forslaget om at det må være tilstrekkelig at én av adoptivforeldrene er norske for at adoptivbarnet får norsk statsborgerskap. Dette er tilstrekkelig i henhold til 1 a, både ved automatisk erverv og erverv etter melding. Det bør være tilstrekkelig med én norsk adoptant, uavhengig av om adopsjonen skjer i felleskap med en annen adoptant, og uavhengig av om eventuell medadoptant er utenlandsk borger. Departementet går inn for at alle adoptivbarn, dvs. personer som adopteres før fylte 18 år, skal erverve norsk statsborgerskap i kraft av adopsjonen. For utenlandske personer som adopteres etter fylte 18 år, vil norsk statsborgerskap måtte erverves etter søknad. Dette betyr at de ordinære ervervsvilkårene for erverv etter søknad må være oppfylt. Dette er også i overensstemmelse med gjeldende rett. Departementets forslag til bestemmelse om erverv ved adopsjon er inntatt i utkastet til 5. 5.2 Komiteens merknader K o m i t e e n mener det er et viktig prinsipp å sikre mest mulig likestilling mellom egnefødte barn og adoptivbarn. K o m i t e e n støtter derfor forslaget om at det ikke stilles vilkår for erverv av statsborgerskap for adoptivbarn under 18 år, utover de krav som adopsjonsloven stiller, men at statsborgerskap skal erverves automatisk i kraft av adopsjonen. Med bakgrunn i samme prinsipp, mener k o m i t e e n at det er tilstrekkelig at én av adoptivforeldrene er norsk for at adoptivbarnet skal få norsk statsborgerskap. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, viser til at automatisk erverv av statsborgerskap for adoptivbarn ofte fører til at adoptivbarnet får dobbelt statsborgerskap. Dette vil da også etter f l e r t a l l e t s mening som regel være til barnets beste. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t finner ikke å kunne støtte komiteens flertall når det gjelder det ovennevnte da det melder seg en del motforestillinger. Disse medlemmer vil peke på at det er enighet i komiteen om at dobbelt statsborgerskap ikke skal aksepteres, og det er vanskelig å se gode grunner for at adoptivbarn skal unntas fra denne regelen. Disse medlemmer mener derfor at bestemmelsene som er nedfelt i 10 også bør gjelde for adoptivbarn. I prinsippet bør adoptivbarnet løses fra sitt statsborgerskap når adopsjonen er godkjent av hjemlandets myndigheter, men i tilfelle der dette ikke er mulig bør det gis en frist på ett år for løsning fra annet statsborgerskap før norsk statsborgerskap kan innvilges. Hvis løsning ikke er skjedd innen ett år tilbakekalles norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i 26. 6. AUTOMATISK ERVERV - VIRKNINGEN AV AT GRUNNLAGET FOR STATS- BORGERSKAP ENDRES 6.1 Sammendrag I enkelte tilfeller erverves norsk statsborgerskap automatisk, dvs. i kraft av loven. Når et gitt faktum foreligger, følger det av loven at norsk statsborgerskap inntrer. Det kan i ettertid vise seg at det faktum som ble lagt til grunn for det automatiske ervervet av statsborgerskapet var feil. Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at et barn skal anses for aldri å ha vært norsk, når vilkårene for det automatiske ervervet aldri har foreligget. Dette synspunktet er også i overensstemmelse med uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at man i tilfeller hvor grunnlaget for statsborgerskapet svikter kan treffe vedtak om at dette ikke skal få betydning for "ervervet" av norsk statsborgerskap. Departementet støtter også forslaget om at skjæringspunktet for å se bort fra manglende ervervsgrunnlag settes til myndighetsalderen, dvs. 18 år etter norsk lov. Dette er den ramme Europarådskonvensjonen av 1997 setter, og departementet mener at det ikke er spesielt behov for å sette høyere aldersgrense. Etter departementets syn bør statsløsreservasjonen i Europarådskonvensjonen av 1997 i artikkel 7 nr. 3 synliggjøres i loven. Departementets forslag til bestemmelse om betydningen av at grunnlaget for statsborgerskap som er ervervet automatisk endres, er inntatt i utkastet til 6.
Innst. O. nr. 86 2004-2005 17 6.2 Komiteens merknader K o m i t e e n støtter forslaget om at et barn skal anses for aldri å ha vært norsk når det i etterkant viser seg at vilkårene for automatiske erverv aldri har foreligget. K o m i t e e n mener imidlertid at det i slike tilfeller skal være mulig å treffe vedtak om at dette ikke skal få betydning for ervervet av norsk statsborgerskap. K o m i t e e n støtter også forslaget om at skjæringspunktet for å se bort fra manglende ervervsgrunnlag settes til 18 år. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t mener at automatikken i tildeling av statsborgerskap primært bør gjelde for dem som er bosatt i riket. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: " 4 første ledd skal lyde: Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger og bosatt i Norge. For barn født i utlandet av foreldre, hvor en eller begge er norsk statsborger, må det søkes om norsk statsborgerskap. Ved behandlingen av søknader må det legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge. Det må søkes innen barnet er fylt fem år. Vilkårene i 7 gjelder ikke for søknader etter 4." 7.2 Rettskrav eller skjønn? 7.2.1 Sammendrag Bestemmelsen om erverv av statsborgerskap etter søknad har i de tidligere statsborgerlovene vært utformet som en kan-regel. Det har vært forutsatt at de lovbestemte vilkårene var minimumsvilkår, og at det etter omstendighetene kunne stilles strengere krav eller krav av en annen art enn de som var fastsatt i lovteksten. Departementet bemerker at lovutvalget har fremmet to forslag som henger nært sammen og derfor behandles i sammenheng. Når det gjelder forslaget om at søkeren skal ha rettskrav på tillatelse dersom vilkårene er oppfylt, slutter departementet seg til forslaget. Hensynene til forutberegnelighet for søkeren, effektiv saksbehandling og rettssikkerhet, derunder hensynet til likebehandling, tilsier at utlendingen gis et rettskrav på statsborgerskap når vilkårene er oppfylt. Departementet slutter seg derfor også til forslaget om at alle relevante kriterier for tillatelse skal fremgå direkte av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere utfylling i forskrift. Lovhjemling gir også større publikumsvennlighet. Hjemmel i lov innebærer også at vilkårene ikke kan endres uten ny stortingsbehandling, med den demokratiske kontroll det innebærer. 7. ERVERV AV STATSBORGERSKAP ETTER SØKNAD 7.1 Sammendrag 7.1.1 Innledning Europarådskonvensjonen av 1997 bestemmer i artikkel 6 nr. 3 at hver statspart i sin nasjonale lovgivning skal gi anledning til erverv av statsborgerskap for personer med lovlig og fast bosted på dens territorium. Vilkår for å få statsborgerskap fremgår av gjeldende lov 6. Det fremgår ikke av gjeldende lov på hvilket tidspunkt vilkårene for statsborgerskap må være oppfylt. Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om at alle vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad må være oppfylt på vedtakstidspunktet. Det betyr at dersom vilkårene var oppfylt på søknadstidspunktet, men ikke lenger er det når søknaden avgjøres, må søknaden avslås. 7.1.2 Komiteens merknader K o m i t e e n støtter forslaget om at alle vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad må være oppfylt på vedtakstidspunktet. 7.2.2 Komiteens merknader Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, mener at hensynet til forutberegnlighet, effektivitet og rettssikkerhet tilsier at det gis et rettskrav på statsborgerskap. F l e r t a l l e t er enig i at alle relevante kriterier for tillatelse derfor må fremgå direkte av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere utfylling i forskrift. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t har merket seg at ifølge proposisjonen er norsk statsborgerskap en rett man har hvis man oppfyller de åtte krav som stilles i proposisjonens 7, bokstavene a-h. Da dette innebærer et juridisk krav på norsk statsborgerskap, mener d i s s e m e d l e m m e r at det er særdeles viktig at kravene i 7 avspeiler den virkelighet som er i dag, og som er en ganske annen enn da den forrige loven om norsk statsborgerskap ble vedtatt i 1950. Disse medl e m m e r mener Norge fortsatt bør kunne vurdere statsborgerskap, uavhengig av hvorvidt den enkelte oppfyller definerte krav.
18 Innst. O. nr. 86 2004-2005 7.3 Kravet til søkerens identitet 7.3.1 Sammendrag Loven bør etter departementets oppfatning, oppstille krav til søkerens identitet som uttrykkelig vilkår for statsborgerskap. Personer med uavklart identitet bør etter departementets oppfatning som utgangspunkt ikke gis mulighet til permanent opphold i Norge. Departementet foreslår at vilkåret om identitet skal fremgå av loven som et krav om dokumentert eller på annen måte klarlagt identitet. Forslaget innebærer at det kreves fremlagt dokumenter som viser søkerens identitet. Dette vil først og fremst være pass og andre dokumenter utstedt av annet lands myndighet, med det formål å bekrefte identitet. Et krav om dokumentert identitet kan ikke være absolutt. For enkelte vil det innebære en sikkerhetsrisiko å ha med seg identitetspapirer på flukt fra hjemlandet. Lite troverdige registre i søkerens opprinnelige hjemland kan heller ikke frata søkeren muligheten til noen gang å bli norsk. Utgangspunktet bør derfor være at dersom søkeren ikke kan dokumentere sin identitet, må vedkommende på annen måte klargjøre denne. Det vil etter departementets oppfatning være behov for å regulere kravene til identitet nærmere i forskrift. Det bør av forskriftene blant annet fremgå hvilke krav man skal stille til klarlegging av identitet overfor personer fra land med manglende eller lite troverdige offentlige registre over landets borgere. Etter departementets syn må det imidlertid ikke foreligge berettiget tvil om at opplyst identitet, herunder nasjonalitet, er korrekt, når statsborgerskap innvilges. Departementets forslag er inntatt i utkastet til 7 første ledd bokstav a. 7.3.2 Komiteens merknader K o m i t e e n viser til at statsborgerlovutvalget foreslo at det ikke bør reises nye dokumentasjonskrav på identitet hvis en innvandrer har fått bosettingstillatelse til tross for manglende dokumentasjon. K o m i t e e n mener imidlertid at det bør tillegges stor vekt at en ved innvilgelse av statsborgerskap gir søkeren en ny identitet. Etter k o m i t e e n s mening er det derfor av enda større viktighet at identiteten er klarlagt ved innvilgelse av statsborgerskap enn ved innvilgelse av bosettingstillatelse. K o m i t e e n støtter derfor forslaget om at det i loven kreves at søker må ha "dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet" ( 7 første ledd bokstav a). K o m i t e e n mener at kravene til identitet må klargjøres nærmere i forskrift. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t viser til at da den forrige statsborgerskapsloven ble utformet i 1950, synes spørsmålet om rett identitet ikke å ha vært et aktuelt tema, så det er heller ikke formulert noe krav til rett identitet i lovteksten. I de senere år er spørsmålet blitt meget aktuelt på grunn av den store tilstrømningen til Norge av personer med uklar eller falsk identitet. Disse medlemmer vil anta at grunnen til at folk oppgir feil identitet kan være mange, men det er ikke tvil om at dette utgjør et stort sikkerhetsmessig problem. D i s s e m e d l e m m e r finner det ikke riktig at det skal være norske myndigheters oppgave å utstyre eventuelle utenlandske kriminelle med ny identitet og norsk pass. Disse medlemmer mener at teksten etter det foreliggende lovforslag kan aksepteres, forutsatt at den tolkes strengt, og at dette fremgår av forskriftene som må utarbeides når loven blir vedtatt. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, vil understreke at mange flyktninger kommer fra land der det er vanskelig å skaffe dokumenter eller der det å skaffe reisedokumenter kan innebære risiko. Det er derfor viktig at dokumentasjonskravet til identitet ikke praktiseres på en slik måte at det blir umulig for flyktninger å oppnå norsk statsborgerskap. Utviklingen må følges nøye fra myndighetenes side. 7.4 Kravet til søkerens alder 7.4.1 Sammendrag Etter gjeldende lov må søkeren være minst 18 år, jf. 6 første ledd nr. 1. Som hovedperson kan et barn få statsborgerskap dersom det dispenseres fra 18-årskravet. Departementet har merket seg at svært mange høringsinstanser støtter utvalgets forslag om 12 års aldersgrense, og går dermed mot departementets forslag i høringsbrevet om å opprettholde gjeldende vilkår på 18 år. Departementet vedgår at det finnes vektige grunner til at statsborgerskap bør kunne innvilges før myndighetsalderen og har derfor besluttet å støtte utvalgets forslag om at barn kan erverve statsborgerskap uavhengig av om foreldrene er norske statsborgere eller søker om norsk statsborgerskap. Adgang til erverv av statsborgerskap for barn medfører at foreldre som ønsker å opprettholde sitt opprinnelige statsborgerskap ikke behøver å velge mellom hensynet til barnet og seg selv. En adgang til statsborgerskap på eget grunnlag er også av betydning for barn hvis foreldre av forskjellige årsaker ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. Departementet erkjenner også at det er en fordel for ungdom å kunne utdanne seg utenfor Norge uten frykt for at returen til Norge blir stengt fordi bosettingstillatelsen faller
Innst. O. nr. 86 2004-2005 19 bort. Departementet antar at erverv av statsborgerskap på selvstendig grunnlag i ung alder også kan ha en positiv effekt på yngre personers deltakelse i samfunnet. Departementet mener at disse hensynene tilsier at barn bør kunne søke om norsk statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Forslaget om at barn som har fylt 12 år kan erverve statsborgerskap etter søknad, innebærer ikke at barnet kan søke på egen hånd. Det er foreldrene som må søke på barnets vegne som barnets verger. Departementets forslag er inntatt i utkastet til 7 første ledd bokstav b. 7.4.2 Komiteens merknader K o m i t e e n viser til at et barns behov for norsk statsborgerskap i mange tilfeller kan være sterkere enn de voksnes, og at et barn bosatt i Norge ofte har en sterkere tilknytning til landet enn sine foreldre. K o m i t e e n er kjent med at barnets foreldres sterkere tilknytning til hjemlandet kan føre til at de ikke ønsker å søke om norsk statsborgerskap, men at de kan komme i en situasjon der en av dem må "ofre seg" og søke om statsborgerskap for at barnet skal kunne bli norsk. K o m i t e e n viser videre til at det kan forekomme tilfeller der foreldre av ulike årsaker ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. K o m i t e e n ser også at ungdom som velger å ta deler av utdannelsen utenfor Norge, vil ha et behov for å kunne bli statsborgere for å sikre at de kan returnere uten problemer. Komiteens medlemmer fra Sosialist i s k V e n s t r e p a r t i viser til at dette ikke vil være en problemstilling dersom det gis mulighet for å inneha dobbelt statsborgerskap. D i s s e m e d l e m - m e r viser til merknad og forslag om dette under avsnitt 3.1.2. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og S e n t e r p a r t i e t, støtter derfor forslaget om at barn under myndighetsalder skal kunne erverve statsborgerskap uavhengig av om foreldrene er norske statsborgere eller søker om norsk statsborgerskap. F l e r t a l l e t støtter forslaget om at aldersgrensen settes til 12 år. F l e r t a l l e t viser til at et barn ved 12-årsalder har fått erfaring med norsk skole. F l e r - t a l l e t viser også til at en slik aldersgrense stemmer godt med FNs barnekonvensjon. F l e r t a l l e t vil understreke at det er barnets verge som må søke på vegne av barnet, og at barnet kan motsette seg dette dersom vedkommende ikke ønsker norsk statsborgerskap. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t viser til at i gjeldende lov er kravet for å få innvilget statsborgerskap 18 år, og det bør det etter d i s s e m e d l e m m e r s mening fortsatt være. Årsaken er bl.a. at mange kriminelle ungdommer starter sin kriminelle løpebane etter fylte 12 år. Med denne for d i s s e m e d l e m m e r uforståelige liberalisering legges det opp til at kravet senkes til 12 år, og da kan unge kriminelle ende opp med norsk statsborgerskap i stedet for å bli utvist fra riket. I et kriminalpolitisk perspektiv er dette ikke ønskelig. D i s s e m e d l e m m e r mener i tillegg at man i 12-årsalderen har begrenset innsikt i hva statsborgerskap innebærer, og uansett vil rettighetene til en person med oppholdstillatelse i Norge stort sett være de samme som for norske statsborgere, bortsett fra stemmerett og anledning til å bruke norsk pass ved reiser. Dette er fordeler som klart har større betydning for en 18-åring enn for en 12-åring, mener d i s - se medlemmer. Det er blitt argumentert med at man risikerer å få familier hvor foreldre og barn har forskjellig statsborgerskap, men d i s s e m e d l e m m e r finner ikke at dette argumentet kan tillegges så mye vekt at det oppveier muligheten for å få utvist eventuelle kriminelle. For øvrig hadde det standpunkt d i s s e m e d - l e m m e r forfekter støtte i departementet, som i en høringsuttalelse ønsket å fastholde en 18-årsgrense. Det er uklart hva som var grunnlaget for departementets standpunkt da dette ikke fremgår av proposisjonen. D i s s e m e d l e m m e r registrerer imidlertid at departementet nå støtter en grense på 12 år. Departementet har altså endret sitt syn etter hvert, men d i s s e m e d l e m m e r fastholder at en person bør være fylt 18 år før statsborgerskap innvilges, ikke 12 år, som det legges opp til i proposisjonen. D i s s e m e d l e m m e r fremmer følgende forslag: " 7 første ledd bokstav b skal lyde: b) har fylt atten år," 7.5 Kravet om at søkeren er bosatt (har bopel) i Norge 7.5.1 Sammendrag Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at søkeren må ha bopel i Norge. En utlending som ikke er bosatt i Norge vil ikke ha tilstrekkelig tilknytning til landet. Departementet er også enig i at det tradisjonelle bopelsbegrepet bør legges til grunn, slik at det også kreves at søkeren har til hensikt å forbli boende i landet. Departementet foreslår at et krav om fortsatt bopel skal fremgå av loven. Vilkåret om bopel og fortsatt bopelshensikt må være oppfylt på vedtakstidspunktet.
20 Innst. O. nr. 86 2004-2005 Departementets forslag er inntatt i utkastet til 7 første ledd bokstav c. 7.5.2 Komiteens merknader K o m i t e e n mener at en søker som ikke er bosatt i Norge, ikke kan anses å ha sterk nok tilknytning til Norge for å kunne bli norsk statsborger. K o m i - t e e n støtter derfor forslaget om at bopel i Norge gjøres til et vilkår for erverv av statsborgerskap. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det også er grunn til å kreve at det foreligger en hensikt om at oppholdet i Norge skal være av en viss varighet. F l e r t a l l e t stiller seg derfor bak forslaget om at det i forbindelse med søknadsprosessen bør stilles spørsmål om vedkommende har til hensikt å reise til utlandet for en periode og i hvilken forbindelse. F l e r t a l l e t mener at fortsatt bopelshensikt må være oppfylt på vedtakstidspunktet. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t finner ikke dette kravet kontroversielt. Det er et naturlig og rimelig krav at den som ønsker å bli norsk statsborger faktisk bor i Norge. Riktignok finnes det folk av norsk avstamning i USA og andre steder som kunne tenke seg et norsk statsborgerskap i tillegg til sitt eget, men dette strider også mot kravet om kun ett statsborgerskap. D i s s e medlemmer støtter kravet om at søker skal være bosatt i riket, med det unntaket som tidligere er nevnt under henvisning til forslaget i proposisjonen 4. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener kravet om bopelshensikt vil bli svært skjønnsmessig praktisert og vanskelig å dokumentere. D i s s e m e d l e m m e r mener kravet om bopelshensikt må fjernes. D i s s e m e d l e m m e r fremmer følgende forslag: D i s s e m e d l e m m e r fremmer følgende forslag: " 7 første ledd bokstav c skal lyde: c) er bosatt i riket," 7.6 Kravet om bosettingstillatelse etter utlendingsloven 7.6.1 Sammendrag Vilkårene for bosettingstillatelse fremgår av utlendingsloven 12 og utlendingsforskriften 43-45. En utlending som de siste tre årene har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger, har rett til bosettingstillatelse etter søknad, dersom det ikke foreligger en utvisningsgrunn som nevnt i utlendingsloven 29 første ledd. Bosettingstillatelse gir et visst utvisningsvern. Bosettingstillatelse er ikke oppstilt som vilkår for statsborgerskap i gjeldende lov. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at bosettingstillatelse skal være ett av vilkårene for norsk statsborgerskap. Bosettingstillatelse tilkjennegir en relativt sterk tilknytning til riket, og gir en berettiget forventning om varig opphold, i motsetning til opphold uten tillatelse eller tillatelse som er av midlertidig karakter. Sammenhengen med kravet om at søkeren må være bosatt i tradisjonell forstand tilsier at det stilles krav om bosettingstillatelse. Også sammenhengen med kravet om at oppholdstiden kan opptjenes i løpet av en 10-årsperiode, taler for et krav om bosettingstillatelse, fordi dette sikrer en viss kontinuitet i oppholdet. I motsetning til utvalget foreslår departementet at det er tilstrekkelig at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. Det kreves altså ikke at tillatelsen faktisk er innvilget. Departementets forslag er inntatt i utkastet til 7 første ledd bokstav d. 7.6.2 Komiteens merknader K o m i t e e n viser til at en bosettingstillatelse innebærer at en søker har en berettiget forventning om å kunne oppholde seg i Norge på ubestemt tid. K o m i t e e n er kjent med at det i dagens lovverk har vært mulig å komme opp i en situasjon der man i praksis har krav på norsk statsborgerskap uten å fylle vilkårene for bosettingstillatelse. K o m i t e e n mener at det ved søknad om statsborgerskap må stilles krav om at søker enten har bosettingstillatelse eller at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. K o m i t e e n vil understreke at dette kravet ikke vil omfatte nordiske borgere og utlendinger som omfattes av EØS-avtalen. Komiteens medlemmer fra Frems k r i t t s p a r t i e t viser til at bosettingstillatelse etter søknad kan gis til utlendinger som i de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger. D i s s e m e d l e m m e r viser til at dette normalt er en tillatelse som gis til dem som har asyl, oppholdstillatelse på humanitært grunnlag eller oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Disse medlemmer viser videre til at reglene om bosettingstillatelse i utlendingsloven 12 innebærer en utvidet beskyttelse mot å bli utvist fra riket, men har utover dette ingen funksjon. D i s s e m e d - l e m m e r mener at regelen om bosettingstillatelse kunne ha vært fjernet fra utlendingsloven. Grunnen