BOLIGSPARING FOR UNGDOM

Lars Gulbrandsen BOLIGSPARING FOR UNGDOM Rapport utarbeidet for Utvalget om mål og virkemidler i boligpolitikken

1 INNHOLD: FORORD 2 SAMMENDRAG 3 1. INNLEDNING 4 2. DATA 6 3. UTVIKLINGEN AV BOSPAREORDNINGEN PÅ 1990-TALLET 7 4. HVA BETINGER BRUK AV BOSPAREORDININGEN 10 5. BOSPARING OG ANNEN SPARING BLANT UNGE 15 6. OPPSUMMERING OG KONKLUSJONER 27 7. LITTERATUR 29

2 FORORD I slutten av mai i år ble jeg bedt av Kommunal- og regionaldepartementet i egenskap av sekretariat for Utvalget om mål og virkemidler i boligpolitikken om å gjennomføre en analyse av bospareordningen for ungdom. Datagrunnlaget for en slik analyse skulle være de surveyundersøkelser om husholdningers økonomi som Norsk Gallup hadde gjennomført på oppdrag av INAS og NOVA i 1993, 1995 og 1997. 1 I alle tre undersøkelsene var det blitt stilt et spørsmål om bruk av bospareordningen. I tillegg ble det avtalt å oppdatere disse undersøkelsene ved å stille det samme spørsmål i en ny undersøkelse. Dette ble gjort gjennom deltakelse i Norsk Gallups omnibusundersøkelse for juni i år. Data fra denne forelå i midten av juli. I de tidligere undersøkelsene fra INAS og NOVA deltok drøyt 1000 personer fra den aldersbestemte målgruppen for ordningen. Dette gir muligheter til inngående analyse av bruksmønster. I den supplerende undersøkelsen fra sommeren 2000 deltok kun drøyt 300 personer fra den relevante aldersgruppen. Med dette datagrunnlaget kan vi trekke slutninger om hvordan bruken av ordningen har utviklet seg siden forrige måling, men vi kan ikke på grunnlag av et datagrunnlag av dette omfang gå inn på noen inngående analyse av bruksmønstret. For slike inngående analyser vil surveyundersøkelsen fra høsten 1997 fortsatt utgjøre det beste tilgjengelige datagrunnlag. I tillegg til surveymaterialet har jeg gjort bruk av skattestatistikk fra Statistisk sentralbyrå. Dette er statistikk basert på samtlige selvangivelser, og kan derfor brukes til validering av surveymaterialet. Jeg vil i den anledning takke Mads Ivar Kirkeberg i SSB som ga meg oppdatert statistikk som ultimo juli 2000 ennå ikke var blitt publisert. Et utkast til rapporten ble presentert for boligutvalget 13. september 2000. Oslo 16. september 2000 Lars Gulbrandsen 1 Gulbrandsen, Lars og Tale Hellevik (1998): Norske husholdningers økonomiske situasjon. Resultater fra en undersøkelse høsten 1997. NOVA

3 SAMMENDRAG Boligsparing for ungdom ble vedtatt innført i 1991 som del av skattereformen, og trådte i kraft fra og med inntektsåret 1992. Med virkning fra og med inntektsåret 1998 ble det årlige maksimale beløp økt fra 10 000 til 15 000 kroner, mens samlet sparebeløp ble økt fra 60 000 til 100 000 kroner. Med skattefradrag på 20 prosent av det årlige sparebeløp blir den maksimale skattereduksjon 20 000 kroner. Siden ektefeller og samboere kan ha hver sin BSU-konto, blir den samlede maksimale overføring til et par 40 000 kroner. Ordningen kan benyttes inntil utgangen av det år man fyller 33. Ordningen har blitt stadig mer brukt. Fra å brukes av sju prosent i 1993, er det nå drøyt 20 prosent av de unge som bruker ordningen. Slik sparing er mest utbredt blant de som er i 20-åra og blant samboere. Fram til 1997 var yngre menn de flittigste brukere av BSU. Nå synes den tidligere kjønnsforskjellen å være blitt utvisket. Det er heller ingen sammenheng mellom bruk av BSU og den boligsituasjon de unge har oppnådd. Enten de unge fortsatt bor hjemme, er leieboer eller eier er det omtrent samme andel som bruker BSU. Bruken av BSU er mest utbredt blant de som har høyest utdanning. Inntektsnivå har ingen signifikant effekt, mens derimot dårlig lividitet virker negativt inn. BSU er mer brukt blant de som har fått økonomisk støtte til bolig fra sine foreldre enn blant de unge som ikke har fått slik støtte. BSU er langt fra den eneste spareform som benyttes blant BSUordningens aldersbestemte brukergruppe. Siden 1993 har for eksempel økningen av sparing i aksjer eller aksjefond vært like sterk som økningen i bruk av BSU. Alt i alt er sparing uten bruk av BSU langt mer utbredt enn BSU-sparing. Slik alternativ sparing av noe omfang er klart mer hyppig forekommende som følge av økende utdanningsnivå og økende inntektsnivå enn tilfelle er med BSU, slik at den alternative sparingen er klart skjevere sosio-økonomisk fordelt enn BSU-sparingen. Mens BSUsparing ble sterkt redusert blant de som var i første halvdel av 30-åra, er det ingen tilsvarende reduksjon med økende alder med hensyn til å bedrive sparing av noe omfang utenom BSU. Det viser seg også at slik alternativ sparing er mer utbredt blant de som er blitt eiere enn blant de som fortsatt er leieboere. I livsfasen 20-34 år oppnår folk å bli eiere i et omfang som langt overstiger bruken av BSU. Det er fristende å karakterisere eierskap som livsfasebestemt siden eierandelen øker med økende alder, og samtidig i tid faller nært sammen med pardannelse. Med de data vi har til rådighet kan vi imidletid ikke trekke noen konklusjoner for hva BSU-sparing faktisk betyr for boliganskaffelse.

4

5 1. INNLEDNING Boligsparing for ungdom (vanligvis og heretter i rapporten omtalt som BSU) ble vedtatt innført i 1991 som del av skattereformen. Ordningen trådte i kraft fra og med inntektsåret 1992. Til og med det året man fyller 33 år kan man opprette en BSU-konto med fradrag i skatt på 20 prosent av det beløp som i løpet av året er satt inn på kontoen. Sparebeløpet kan brukes til å kjøpe bolig eller til å nedbetale gjeld på egen bolig anskaffet etter at sparekontrakten ble inngått. Opprinnelig var det årlige maksimale sparebeløp 10 000 kroner, mens maksimum samlet sparebeløp var 60 000 kroner. Med virkning fra og med inntektsåret 1998 ble det årlige og det totale maksimalbeløp økt til henholdsvis 15 000 og 100 000 kroner. En person som bruker ordningen helt ut får dermed en skattereduksjon på 3000 kroner årlig og 20 000 kroner samlet. Ektefeller og samboere kan ha hver sin konto og dermed komme opp i en samlet skattereduksjon på 40 000 kroner. Det er i tillegg gunstige rentebetingelser på innskudd i BSU-ordningen. Opptjente renter før det året man fyller 33 år må imidlertid anvendes til boliganskaffelse. Banken har plikt til å tilby førsteprioritets pantelån til 4 ganger det innestående beløp på kontoen. Et samboer- eller ektepar kan dermed gjennom ordningen få lånt 800 000 kroner (samt i tillegg 4 ganger opptjent rentebeløp) på gode betingelser. Boligetablering i Norge er langt på vei ensbetydende med å kjøpe bolig. Riktignok er det ganske vanlig for unge å være leieboer i en periode etter at de flytter hjemmefra, men fordelingen av eie- og disposisjonsformer i den norske boligmasse gir små muligheter for å leie bolig som varig boligløsning for særlig mange. For å kjøpe trengs kapital. Oppspart egenkapital reduserer lånebehovene, og dermed de løpende boutgifter, både på grunn av redusert boliglån og redusert rente som følge av bedre sikkerhet for lånet. Å premiere sparing burde derfor være en subsidering som er vel tilpasset ungdommens etablering på det norske boligmarkedet. Fradrag for sparing er imidlertid en overføring som forutsetter at unge har både evne og vilje til å spare. Dersom en ungdom skal leie en bolig til markedspris, vil vedkommemde normalt betale en leie som kunne betjent det nødvendige lån for kjøp av tilsvarende bolig. I tilknytning til mange utdanningsinstitusjoner finnes det riktignok subsidierte elev- og studentboliger, men elever og studenter forventes normalt ikke ha særlig mye til overs til sparing. En ordning med premiering av sparing vil derfor lett kunne få den fordelingsvirkning at overføringene i størst grad går til ungdom med høyest inntekt, eller med foreldre som har nok økonomiske ressurser til å kunne hjelpe barna med å betjene gunstige spareordninger. Det er også en ordning som premierer evnen til å være forutseende og gi avkall på nytelse i øyeblikket til fordel for senere belønning. Tidligere studier har dokumentert at slike holdninger var langt

mer vanlig blant middelklasseungdom enn blant ungdom med arbeiderklassebakgrunn (Schneider og Lysgaard, 1953). Med nyeste data fra begynnelsen av 1970-tallet konkluderte senere Ramsøy (1990) med at de høyt utdannede fortsatt var mer tilbøyelig enn andre til å utsette behovstilfredstillelse, men indikatorene var her primært relatert til seksuelle aktiviteter. Det er ikke selvsagt at de høyt utdannede fortsatt oftest prioriterer sparing fremfor lån. Med inflasjonen som skjøt fart på 1960-tallet og en skattepolitikk som helt fram mot slutten av 1980-tallet favoriserte låntakere framfor sparere, var det lenge et spørsmål om å lære at det var lønnsomt å låne. Undersøkelser av yngre mennesker i Osloområdet tidlig på 1970-tallet viste da også at de med høy utdanning i størst grad var villig til å låne penger og til å kunne mestre inflasjonen og kredittmarkedet til sin fordel (Gulbrandsen og Torgersen 1975). I surveyundersøkelsen fra 1997 er fortsatt lånefrykten mest utbredt blant de med lav utdanning, og det er kun en meget svak tendens i retning at de mest høyest utdanning oftere enn andre ville spare et uventet likviditetsoverskudd 2. Selv om det er uklart om sparemotivasjon fortsatt er sterkest blant de best utdannede, må vi likevel stille fordelingspolitiske spørsmål om ordningen i og med at det dreier seg om en overføring i form av skattelettelse på kort sikt og en ordning som bidrar til å akkumulere markedsrelevante ressurser på lengre sikt. Derfor må man spørre om ordningen har en såkalt "Matteus-effekt" ved alt i alt å være mest gunstig for ungdom med mest utdanning, høyest inntekt og de mest ressusterke og støttemotiverte foreldre. Dette fordelingsspørsmålet danner bakteppet for de analyser som foretas senere i rapporten. Først må vi imidlertid beskrive i hvilket omfang BSU blir brukt, og hvordan bruken har økt siden ordningen ble opprettet (kapittel 3). I kapittel 4 vil vi, både ved hjelp av bivariate tabeller og multivariate analyseteknikker, se nærmere på hva som betinger bruk av BSU. I kapittel 5 ser vi BSU-ordningen i sammenheng med andre former for sparing i den berørte aldersgruppen. Funnene oppsummeres og diskuteres i kapittel 6. Før vi går løs på analysene skal vi imidlertid beskrive det datamaterialet vi vil benytte oss av, samt se nærmere på representativiteten av disse data. 6 2 På et spørsmål om å vurdere fordeler og ulemper ved å låne penger var det i aldersgruppen 20-34 år 35 % blant de med grunnskoleutdanning og 21 % blant de med universitets- og høyskoleutdanning som valgte påstanden "Man bør som regel unngå lån. Det en ikke kan betale kontant bør en holde seg unna". På spørsmål om hva man ville gjøre om man vant 100 000 kr var andelene som ville sette pengene i banken henholdsvis 19 og 27 prosent i de to nevnte utdanningsgrupper (Gulbrandsen og Hellevik, 1998, s 38 og 57).

7 2. DATA Hovedkilden for data er tre landsdekkende surveyundersøkelser som Norsk Gallup utførte for henholdvis INAS og NOVA i årene 1993, 1995 og 1997 (Gulbrandsen og Hellevik 1998). De tre undersøkelsene inneholder et stort batteri av spørsmål om boligforhold og sider ved husholdningenes økonomi. Respondenter under 35 år ble i hver av undersøkelsene stilt et likelydende spørsmål om man benyttet seg av bospareordningen for ungdom. I hver av disse tre undersøkelsene deltok henholdvis 1239, 1133 og 1042 i tiltakets målgruppe, her definert som aldersgruppen 16 til 34 år. Vi har valgt å sette øvre aldersgrense til 34 år, mens ordningen i henhold til lovens ordlyd gjelder ut det året man fyller 33. Når vi har valgt 34 år er det først og fremst for å kunne sammenlikne med tidligere analyser av boligfinansiering og sparing blant unge (Gulbrandsen 1998), men også fordi det er denne grensen som er satt ved selve datainnsamlingen. Som en oppfølging av spørsmålet om bosparing ble det kjøpt plass til tre spørsmål på Norsk Gallups omnibusundersøkelse for juni 2000. Det var for det første det samme spørsmålet om man benytter seg av bospareordningen for ungdom som ble brukt i de tre foregående undersøkelsene. Det var dernest et spørsmål om stilling i husstanden som brukes til å registrere om intervjupersonen fortsatt bor hjemme hos sine foreldre eller har flyttet for seg selv, og endelig et spørsmål om disposisjonsform for bolig som viser om de som har forlatt barndomshjemmet leier eller har kjøpt egen bolig. Undersøkelsen inneholder Norsk Gallups standardsett av bakgrunnsvariabler, men disse er ikke så omfattende som i de tre andre undersøkelsene. Analysene blir imidlertid først og fremst begrenset av antall intervjuer, ikke av antall spørsmål. I juni 2000 er det kun 338 i den relevante aldersgruppen. Surveymaterialet er sammenholdt med skattestatistikk fra SSB basert på den totale befolkning. For noen årganger er denne statistikken brutt ned på kjønn og alder, men for alle årganger er det kun antall personer med BSU-fradrag og samlet fradragsbeløp som er tilgjengelig. Foruten å være den sikreste statistikk om bruk av ordningen, vil disse data også kunne benyttes til å validere våre begrensede utvalgsundersøkelser. Siste år med tilgjengelig skattestatistikk er inntektsåret 1998.

8 3. UTVIKLINGEN AV BOSPAREORDNINGEN PÅ 1990-TALLET I de gjentatte undersøkelser av norske husholdningers økonomi som INAS og senere NOVA har gjennomført på 1990-tallet, har man siden 1993 spurt respondentene om de har benyttet seg av bospareordningen for ungdom. Basis for undersøkelsene har vært representative utvalg av norske husholdninger på ca. 3000. Fram til 1997 ble det registrert en klar økning i bruken av denne spareformen. Den nye undersøkelsen som ble gjennomført i juni 2000, viser litt høyere andel enn i 1997, dog uten at økningen er statistisk signifikant. Det mest korrekte ut fra surveydataene vil være å si at bruken av spareformen har stabilisert seg på det nivået som var nådd høsten 1997. Tabell 3.1 Svarfordeling på spørsmålet "Benytter du deg av bospareordningen for ungdom" 1993-2000. Respondenter til og med 34 år i Norsk Gallups omnibusutvalg. 1993 1995 1997 2000 Ja 7 % 13 % 20 % 22 % Nei 89 % 83 % 75 % 74 % Ubesvart 4 % 4 % 5 % 4 % Antall: (1239) (1133) (1042) (338) Sparing av denne form er aldersavhengig, og resultatene i tabell 3.1 er derfor avhengig av aldersfordelingen i de enkelte utvalgene. I tabell 3.2 viser vi andel som bruker spareformen i ulike aldersgrupper. Vi ser at det først og fremst er blant de som er i 20-åra at bruken har økt. I denne aldersgruppen kan vi også registrere en økning fra 1997 til 2000, fra hver fjerde i 1997 til hver tredje i 2000. Den klare økningen blant folk i 20-åra gir en pekepinn om at bruken har økt. Som vi senere skal se ut fra data fra skattestatistikken, var det 22 000 flere som brukte BSU i 1998 enn i 1997. Sammen med de siste surveydata indikerer dette en viss økning siden 1997. Tabell 3.2 Andel som benytter BSU etter alder, 1993-2000 15-19 20-24 25-29 30-34 1993 5 % 5 % 9 % 8 % 1995 9 % 17 % 16 % 10 %

9 1997 7 % 25 % 27 % 15 % 2000 9 % 36 % 34 % 14 % Komplette tall om bruk av BSU kan hentes fra selvangivelsene, og publiseres også fortløpende av SSB gjennom skattestatistikken. De totale årlige fradrag gjennom BSU viser gjennom hele perioden tilsvarende økning som vist ved hjelp av surveydata i tabell 3.1. Totaltallene bekrefter dermed den økning som framgår av surveydata. Fra 1997 til 1998 ble det maksimale sparebeløpet økt med 50 prosent. Det samlede fradraget for 1998 er 53 prosent høyere enn for 1997. Samtidig kan vi av tabell 3.4 avlese økningen i antall personer med BSU. Her er økningen 15 prosent. Bare en begrenset del av økningen kan derfor forklares med nye BSUsparere. Et betydelig antall av de som allerede hadde BSU må altså ha benyttet seg av anledningen fra og med 1998 til å spare et høyere beløp. Tallene i tabellen representerer det vi kan kalle bruttofradrag. Innbetalinger på grunn er brutte kontrakter er ikke tatt med. Slike innbetalinger utgjør relativt beskjedne beløp. For de tre siste årene i tabellen dreide det seg om 6 millioner årlig. Dette utgjorde f. eks. 1,5 prosent av det samlede fradragsbeløp i 1998. Tabell 3.3 Totale skattefradrag som følge av BSU i millioner kroner 1992-1998 Kilde: Statistisk sentralbyrå: Ukens statistikk 4/1999 og 17/1999. 1998-tall oppgitt av SSB. 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 108 146 171 202 224 244 373 Tabell 3.4. Antall personer med BSU 1992-1998. Kilde: Statistisk sentralbyrå: Ukens statistikkk nr 51-52 1997. 1997- og 1998-tall (avrundede tall) er oppgitt av SSB 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 56 330 77 264 94 340 118 283 132 451 145 500 167 500 I forbindelse med skatteoppgjøret for 1996 har SSB fordelt de som benyttet ordningen etter kjønn og alder. Disse data er interessante i seg selv, samtidig som det muliggjør en representativitetssjekk av surveyundersøkelsene vi benytter. Hvor stort blir samsvaret dersom vi regner ut befolkningsandeler på basis av tallet for 1997 i tabell 3.4?

10 Totalt sett er BSU lite utbredt blant de under 20 år. Av de 132 451 som benyttet ordningen i 1996 var bare 4,6 prosent under 20. Ser vi bort fra de under 20, var det i følge totaltallene 14 prosent som benyttet BSU i 1996. Gitt at BSU fortsatt i 1997 relativt sett var like lite utbredt blant dem under 20, tilsvarer totaltallene for 1997 15 prosent. Dersom vi bryter våre surveytall ned på aldersgruppen 20-33 år var det i 1995 og 1997 henholdsvis 15 og 22 prosent som benyttet ordningen i disse to årene (tabell 3.5). Tabell 3.5 Beregnet bruk av BSU i aldersgruppen 20-33 år basert på survey og registerdata (skatte- og befolkningsstatistikk) 20-24 25-29 30-33 Alle 20-33 1995 - survey 17 % 16 % 11 % 15 % 1996 - register 14 % 17 % 10 % 14 % 1997 - survey 25 % 27 % 14 % 22 % Dette kan tilsynelatende tyde på en svak overrepresentasjon i surveymaterialet, men det behøver nødvendigvis ikke å være tilfelle. Skattestatistikken er personbasert, mens vi i våre surveydata kun har intervju med en av partene blant gifte og samboere. Av de intervjuede mellom 20 og 34 år er 65 prosent enten samboere eller gift, mens resten fordeler seg likt på henholdsvis aleneboende menn eller kvinner. Tabell 3.6 viser hvordan disse tre gruppene fordeler seg med hensyn til å benytte BSU. Blant de aleneboende ser vi en klar overvekt av menn. Dette harmonerer bra med data fra samtlige selvangivelser. I 1996 var det 75 581 menn og 56 870 kvinner som hadde BSU. Ut fra disse totaltallene får vi en dekning på 15 prosent blant menn og 12 prosent blant kvinner. Forekomsten av BSU blant enslige menn og kvinner i surveymaterialet speiler denne forskjellen, men med en svak overrepresentasjon for menn. Tabell 3.6 Andel som har BSU etter kjønn og sivilstatus (survey 1997) Mann Kvinne Par 21 % 13 % 25 % (149) (148) (549)

11 Dersom vi skal sammenlikne våre surveydata med den personbaserte skattestatistikken skal par telle dobbelt i brøkens nevner. Dersom vi antar at det i alle par kun er én BSU-avtale, har vi ut fra surveydata for 1997 beregnet at totalt sett 13 prosent brukte BSU. Hadde begge i alle par hatt BSU, ville vi fått en brukerandel på 23 prosent ut fra surveymaterialet. Hverken null eller hundre er her noe realistisk anslag. Dersom vi antar at fjerdeparten av parene med BSU har hver sin avtale, får vi en dekning på 16 prosent på individnivå beregnet ut fra surveydata. Dersom halvparten av parene har hver sin avtale, får vi 18 prosent. Dersom vi antar at fordelingen av BSU blant aleneboende menn og kvinner vil bestemme antall par der begge sitter med en BSU-avtale, vil 6 prosent av parene ha to kontrakter. Det kan her være en tendens til at gutter og jenter med BSU søker mer sammen enn de som ikke har BSU, slik at det faktiske tall er noe høyere. Antar vi at 10 prosent av parene består av unge med hver sin BSU-avtale, får vi at 14 prosent har BSU. Når totaltallet basert på samtlige selvangivelser fra samme år blir 15 prosent, må vi konkludere med at våre surveydata fra 1997 viser meget høy grad av representativitet. 4. HVA BETINGER BRUK AV BOSPAREORDNINGEN Som vist i tabell 3.2 har det etter høsten 1997 vært en økning i bruk av BSU blant de som er i 20-åra. Skattedata fra 1996, og surveydata fra 1997, viste at unge menn i større grad enn unge kvinner brukte BSU. Tabell 4.1 er en oppdatering av tabell 3.6 ved hjelp av data fra juni 2000. Forholdstallet mellom par og enslige har ikke endret seg siden 1997. Men innenfor denne rammen, ser vi konturene av en interessant endring som vi først kan være sikker på eksistensen av når skattestatistikken i tidens fylde blir oppdatert eller, i det minste noe mer sikker, dersom spørsmålet om bruk av BSU tas med i NOVAs planlagte survey høsten 2000. Det nye er at forskjellen mellom unge menn og kvinner ser ut til å ha forsvunnet, samtidig som bruk av ordningen, til forskjell fra 1997, er mer utbredt blant aleneboende enn blant par. Blant parene er forøvrig bruk av BSU betinget av om det er kvinne eller mann som er intervjuet. Blant kvinnelige respondenter svarer 25 prosent bekreftende, blant menn 18 prosent. Også dette er forskjellig fra 1997. Den gang avspeilte kjønnsforskjellen seg også avhengig av om det var mann eller kvinne som uttalte seg på vegne av paret. Blant mannlige gifte eller samboende respondenter svarte i 1997 29 prosent bekreftende, blant kvinnelige gifte eller samboende respondenter 22 prosent. Tabell 4.1 Andel som har BSU etter kjønn og sivilstatus (survey 2000) (Basis: alle mellom 20 og 34 år) Mann Kvinne Par

12 31 % 31 % 22 % (54) (45) (168) I følge tidligere analyser, basert på data fra 1995, var det ingen klar sammenheng mellom den boligsituasjonen unge hadde oppnådd og deres spareatferd (Gulbrandsen 1998). Man skulle forvente at sparing var mer utbredt blant dem som ennå ikke hadde kjøpt bolig enn blant dem som hadde foretatt sin første boliginvestering, men noe slikt mønster lot seg ikke påvise. I tabell 4.2 har vi, med basis i data fra 2000, inndelt respondentene i det relevante aldersspenn i tre grupper: de som fortsatt bor sammen med foreldre, de som leier og de som eier. Som vi ser er det nærmest ingen forskjell mellom gruppene. De noe overraskende funn fra 1995, har fortsatt gyldighet. Det er ingen sammenheng mellom bruk av BSU og om man har kjøpt bolig eller ikke. Tabell 4.2. Andel som har BSU etter egen boligsituasjon (survey 2000). (Basis: alle mellom 20 og 34 år) bor hjemme leier eier 18 % 26 % 23 % (98) (66) (164) Tabell 4.3 viser sammenhengen mellom bruk av BSU, alder og boligsituasjon. De tre boligformene måler grad av egen boligetablering, og er derfor naturlig nok så klart korrelert med alder at noen kombinasjoner forekommer svært skjelden. Ut fra de mange små basistall, er de forskjellene vi finner uten betydning. Egen boligsituasjone endrer ikke noe på sammenhengen mellom alder og bruk av BSU. Samtidig viser de mange små basistallene at vi ikke kommer særlig lengre i analysen av data fra 2000. I fortsettelsen vil benytte det langt større datamaterialet som ble samlet inn høsten 1997. Tabell 4.3 Andel som har BSU etter alder og egen boligsituasjon (survey 2000). (Basis: alle mellom 20 og 34 år) 15-19 20-24 25-29 30-34 hjemme hjemme leier eier leier eier leier eier 8 % 46 % 37 % (3) 27 % 38 % 15 % 14 % (64) (22) (19) (13) (26) (55) (20) (92) I tabell 4.4 har vi presentert de bivariate sammenhenger mellom bruk av BSU og de relevante forklaringsvariabler som 1997-surveyen inneholder. Dette er variabler av ulik type som måler sosial bakgrunn, bistand fra

familien, egen situasjon med hensyn til hvor man befinner seg i etableringsfasen, egne ressurser og egne planer. I henhold til å måle effekt av tiltak, vil de konkrete målsetninger og konkrete virkemidler knyttet til tiltakene skjelden være mer komplekse enn av bivariat karakter. Det er likevel svært nyttig å teste de sammenhenger man finner ved multivariate analyser, primært for å undersøke om noen sammenhengene endres ved kontroll for andre variabler. Eneste mål for sosial bakgrunn i tabell 4.1 er fars utdanningsnivå. Vi finner en svak tendens i retning av at barn av fedre med universitetsutdanning oftest bruker BSU. Spørsmålet om fars utdanning er bare stilt til 2/3 av utvalget, og vil av denne grunn ikke kunne brukes i de påfølgende multivariate analyser. Vi har tre spørsmål om støtte og bistand fra foreldre. Det har ingen betydning om man har fått arv eller forskudd på arv, heller ikke om har fått hjelp til utdanning. Det er derimot en viss effekt av å ha fått hjelp til boligetablering. Spørsmålet dreide seg om man hadde fått rentefritt eller billig lån til bolig eller annen økonomisk støtte til bolig. De som har fått slik støtte har også oftere enn andre tegnet en BSU-kontrakt. Analyse av foreldregenerasjonen viser også at tendensen til å støtte barns boligetablering øker både med foreldres utdanningsnivå og deres formue (Gulbrandsen og Langsether 1999). Vi har tre variabler som måler hvor langt man er kommet i etableringsfasen. Det er for det første de som fortsatt bor hos foreldre, mens de som har forlatt barndomshjemmet er klassifisert enten som leieboere eller eiere. Denne variabelen har ingen effekt på bruk av BSU. De som bor sammen har oftere BSU enn de som bor alene; vi finner oftest BSU blant samboere. Begge disse variabelene henger nært sammen med alder. Som vi ser er det først og fremst de som er i 20-åra som bruker BSU, en tendens som vi har sett er enda klarere i det enda nyere datamateriale, fra sommeren 2000. Tabell 4.4. Bivariate sammenhenger mellom bruk av BSU og utvalgte variabler. (Basis 20-34 år fra survey 1997) Variabel Kategori Andel Antall Alder: Utdanningsnivå 20-24 år 25 % (235) 25-29 år 27 % (354) 30-34 år 15 % (310) Grunnskolenivå 15 % (115) Videregående skole 20 % (492) Universitets/høgskole 29 % (289) 13

14 Er under utdanning Brutto husholdsinntekt Vansker med å klare de løpende utgifter Samlivsstatus Boligsituasjon Fars utdanningsnivå* Mottatt arv eller forskudd på arv Mottatt økonomisk hjelp under utdanning Fått økonomisk støtte til boligetablering Har flytteplaner i de nærmeste tre årene Nei 24 % (638) Ja 21 % (261) 1. kvartil (< 176 000) 18 % (201) 2. kvartil (176 000-280 000) 24 % (209) 3. kvartil (281 000-400 000) 21 % (221) 4. kvartil (> 400 000) 24 % (268) Nei, aldri 25 % (599) Ja, en sjelden gang 20 % (158) Ja, av og til eller ofte 11 % (142) Bor alene 20 % (341) Samboer 30 % (265) Gift 19 % (243) Førgift 12 % (50) Bor hjemme 23 % (70) Leieboer 23 % (336) Eier 21 % (493) Grunnskolenivå 19 % (209) Videregående skole 21 % (115) Universitet/høgskole 26 % (247) Nei 22 % (723) Ja 22 % (176) Nei 20 % (430) Ja 24 % (469) Nei 21 % (769) Ja 30 % (130) Nei 19 % (527) Ja 26 % (372) * Spørsmålet er kun stilt til 2/3 av utvalget Av egne ressurser er utdanningsnivå viktig. De er de med høyest

utdanning som ofte bruker BSU. Om man er under utdanning eller har avsluttet utdanningen ser ikke ut til å ha noen betydning. Vi finner ingen sammenheng mellom husholdsinntekt og bruk av BSU. Den daglige likviditet har imidlertid betydning. De som på spørsmål om man siste år har hatt vansker med å betale de løpende utgifter svarer av og til eller ofte, er den gruppen som har færrest BSU-sparere. Vi skulle forvente at de som har planer om å flytte i den nærmeste fortid er mest tilbøyelige til å skaffe seg en BSU-avtale. Som vi ser er det kun en svak tendens i den retning. I tabell 4.5 benytter vi de samme variabler i en logistisk regresjon. Vi velger å utelate noen av de variablene som på bivariat nivå overhodet ikke viser noen sammenheng med bruk av BSU, nemlig egen boligsituasjon og mottak av arv eller arveforskudd. Tabellen viser for hver av verdiene på forklaringsvariablene oddsrater i forhold til de valgte referansekategorier, kontrollert for de andre variablene i modellen. Av de to gjenværende spørsmål om støtte og bistand fra foreldre, ser vi at mottak av økonomisk støtte til bolig, fortsatt har signifikant effekt ved kontroll for de andre variablene. Bruk av BSU er signifikant mindre utbredt blant de over 30, enn blant de som er yngre. Med hensyn til samlivsstatus er det fortsatt samboere som skiller seg signifikant ut både fra aleneboende og gifte. Av ressursvariabler har utdanning totalt sett signifikant effekt. Selv om de med høyere utdanning har høyere oddsrate i forhold til referansekategorien grunnutdanning, er effekten ikke signifikant på 5 prosents nivå (p: 0,08). Som vi ser av tabell 4.4 inneholder midtkategorien betydelig flere enheter enn de to ytterkategoriene. Det er forskjellen mellom videregående og universitets- og høgskoleutdanning som i denne sammenheng er statistisk signifikant, og som gir grunnlag å slutte at bruk av BSU er mest brukt blant de med høyest utdanning. Som vi ser har det ingen betydning om respondenten fortsatt holder på med eller har avsluttet sin utdanning. Etter kontroll er det fortsatt ingen effekt av ulikeheter i inntektsnivå. Bruk av BSU er imidlertid klart avhengig av husholdningens likviditet. Odds for å ha BSU-kontrakt er svært lav blant de som ofte eller av og til har vansker med å betjene de løpende utgifter. Som vi ser nederst i tabellen virker konkrete flytteplaner positivt på oddsraten, men denne effekten er ikke signifikant på 5 prosents nivå (p: 0,06). 15

16 Tabell 4.5 Bruk av BSU som resultat av utvalgte variabler. Logistisk regresjon. Odds-rater Alder (referansekategori: 20-24) ** 25-29 0,99 30-34 0,45** Utdanningsnivå (referansekategori: grunnskolenivå) * Videregående skole 1,09 Universitet/høgskole 1,74 Er under utdanning (referansekategori: Nei) Ja 1,00 Samlivsstatus (referansekategori: ugift (bor alene)) * Samboer 1,81** Gift 1,26 Førgift 0,94 Husholdsinntekt (referansekategori: 1. kvartil(20-34 år) 2. kvartil (176 000-280 000) 1,38 3. kvartil (281 000-400 000) 1,12 4. kvartil ( > 400 000) 1,24 Vansker med de løpende utgifter (referansekategori: nei) ** Ja, en skjelden gang 0,67 Ja, av og til eller ofte 0,34** Fått økonomisk hjelp under utdanning (referansekategori: nei) Ja 1,06 Fått økonomisk støtte til bolig (referansekategori: nei) * Ja 1,59* Har planer om å flytte i løpet av 3 år (referansekategori: nei) Ja 1,40

17 *: < 0,05 **: P < 0,01 5. BOSPARING OG ANNEN SPARING BLANT UNGE Sparing blant unge er tidligere analysert ved hjelp av data fra INAS/NOVAs 1995-survey (Gulbrandsen 1998, s 74-83). 1997-surveyen inneholdt de samme spørsmål om sparing. Sparing kan for det første måles ved å se på resultatet av sparing; ved å spørre hvor mye man har innestående i bank. Men sparing er også en pågående aktivitet som kan måles ved spørsmål om man benytter seg av en eller annen form for spareordning og med spørsmål om hvor mye man eventuelt årlig sparer på denne måten. Alle tre spørsmål er stilt i våre surveyundersøkelser. I tabell 5.1 viser vi fordelingen av bankinnskudd på husholdsnivå. Tabell 5.1 Pengebeløp innestående i bank fordelt etter alder 1995 og 1997 (basis alle mellom 20 og 34 år) 20-24 25-29 30-34 1995 1997 1995 1997 1995 1997 Ikke penger i banken 34 % 35 % 45 % 33 % 38 % 36 % Til og med 10 000 26 % 24 % 21 % 22 % 20 % 19 % 10-25 000 17 % 15 % 12 % 15 % 17 % 15 % 25-50 000 10 % 12 % 10 % 13 % 13 % 14 % Over 50 000 13 % 15 % 12 % 18 % 12 % 17 % Antall spurte: (258) (235) (373) (354) (320) (310) Tabellen viser stort sett uendret tilstand fra 1995 til 1997. Det er imidlertid en svak tendens i retning av at flere har noe større beløp innestående. Dersom vi f. eks. ser på andelene med over 25 000 kroner innestående, har disse fra 1995 til 1997 økt fra 23 til 27, fra 22 til 31 og fra 25 til 31 i de tre aldersgruppene. Sparing som pågående aktivitet er kartlagt ved et spørsmål om respondent eller ektefelle/ samboer sparer på ulike måter. De spareformer som oppgis til intervjuobjektet er for det første innskudd i bank, for det andre aksjer eller aksjefond, for det tredje obligasjoner eller obligasjonsfond og for det fjerde individuell pensjonssparing eller

livrenter. Det er her først og fremst banksparing som er utbredt. I de tre aldersgruppene 20-24 år, 25-29 år og 30-34 år er det henholdsvis 59, 66 og 67 prosent som oppgir at de sparer ved innskudd i bank. Andelene øker til henholdvis 71, 74 og 74 dersom også de andre spareformene tas med. Det ble stilt et oppfølgingsspørsmål om hvor mye respondenten eller dennes eventuelle ektefelle eller samboer regnet med å spare i inneværende år (1997). Spørsmålet var formulert med de faste svaralternativene som er vist i tabell 5.2. Med hensyn til utviklingen fra 1995 til 1997, viser også tabell 5.2 en svak tendens mot mer sparing. I alle tre aldersgrupper er det en tendens til at flere benytter en spareordning. Dersom vi videre f. eks. ser på andelene som regner med å spare minst 10 000 kroner i inneværende år, har også disse økt. Fra 1995 til 1997 økte andelene fra 23 til 31, fra 22 til 36 og fra 27 til 40 i de tre aldersgruppene i tabell 5.2. 18 Tabell 5.2 Prosentandel som oppgir å bruke minst en spareordning, samt andeler som planla å spare ulike beløp i ulike aldersgrupper (basistall som i tabell 5.1) 20-24 25-29 30-34 1995 1997 1995 1997 1995 1997 Benytter en spareordning 65 % 71 % 55 % 74 % 61 % 74 % Sparebeløp inneværende år Ingenting 46 % 42 % 53 % 34 % 48 % 34 % Under 10 000 kr 23 % 22 % 19 % 25 % 18 % 22 % 10-24 999 kr 17 % 23 % 15 % 24 % 21 % 23 % 25-49 999 kr 5 % 5 % 5 % 9 % 5 % 10 % 50 000 kr eller mer 1 % 3 % 2 % 3 % 1 % 7 % Vet ikke 8 % 5 % 5 % 5 % 6 % 4 % Antall spurte: (258) (235) (373) (354) (320) (310) Den økte sparingen mellom 1995 og 1997 bekreftes av SSB's inntekts- og formueundersøkelser. Som vist i tabell 5.3 er de gjennomsnittlige sparebeløp i de respektive aldersgrupper litt høyere i 1998 enn i 1995. I

begge aldersgrupper har gjennomsnittlig brutto finanskapital økt klart mer enn gjennomsnittlig bankinnskudd. Det er her særlig økningen av finanskapital i form av aksjer og obligasjoner som har dradd gjennomsnittsbeløpet oppover. Økt bruk av aksjesparing kommer også fram i våre surveydata. Fra 1993 til 1997 økte andelen i aldersgruppen 20-34 år som sparte ved bankinnskudd fra 57 til 64 prosent, mens andelen som sparte i form av aksjer eller aksjefond ble nesten tredoblet, fra 7 til 21 prosent. I målgruppen for BSU har altså både boligsparing og aksjesparing hatt like sterk økning i denne perioden. 19 Tabell 5.3 Bankinnskudd og brutto finanskapital i aldersgruppen under 24 og 25-34 i 1995 og 1998. Gjennomsnittsbeløp rundet av til nærmeste hele 1000 3. - 24 år 25-34 år 1995 1998 1995 1998 Bankinnskudd 26 31 53 60 Brutto finanskapital 32 44 78 130 I analysen av data fra 1995 gjorde man som nevnt det noe overraskende funn at det ikke var noen sammenheng mellom spareatferd og forutgående atferd på boligmarkedet. Det var ingen klare forskjeller i spareatferd mellom de unge som hadde investert gjennom boligkjøp og de som fortsatt ennå var leieboere eller bodde hos foreldre (Gulbrandsen 1998, s 77). Dette gjenspeiles delvis i data fra 1997, men vi kan nå øyne en svak tendens til at de som allerede er blitt eiere noe oftere sparer enn de som fortsatt er leieboere. Blant eiere er det henholdsvis 43 og 20 prosent som oppgir å spare enten mer enn 10 000 kroner eller mer enn 25 000 kroner i intervjuåret, for hjemmeboerne var de respektive andeler 23 og 8, mens tilsvarende andeler for leieboerne var 24 og 9. 3 For 1995 se: SSB: Ukens statistikk 17, 1997, side 27 For 1998 se: http://www.ssb.no/emner/05/01/ifhus/tab-2000-06-16-19.html