Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen
VIKINGTIDEN Harald Hardråde ble den siste viking Harald Hardråde opplevde det meste: han dro til fjerne strøk på krigseventyr, han var elskeren til en keiserinne og han ble så rik at han kunne kjøpe seg kongekronen i Norge. Men da han ville erobre England var det slutt på de gode tidene. Hardrådes sviende nederlag kostet ham livet. Det ble også siste gang en vikingkonge forsøkte å erobre fremmed land. NORGE OSLO NORGE/1028 Olav sitter på den norske tronen, men må flykte fra landets stormenn. Med seg tar han sin halvbror Harald. AV MORTEN RENDSMARK I august 1066 la vikingkongen Harald Hardråde norskekysten bak seg for siste gang. Fra Solund ytterst i Sognefjorden seilte han ut med en flåte på 200 skip. Stripete seil i flere farger blafret i vinden, mens dragehoder kneiste stolt i forstavnen over bølgetoppene. Kursen ble lagt mot Orknøyene, som den gangen var under norsk herredømme. Skipene kom opp i en fart på omtrent 20 kilometer i timen i god vind, og flåten krysset raskt over havet til de forblåste øyene. Her sluttet flere vikingskip seg til armadaen, som nå krysset ned langs den skotske kysten med kurs mot Nord-England. Flåten fra Norge skulle senere vise seg å bli historiens siste store vikingtokt. Lederen for toktet, Harald Hardråde, ble den siste nordiske kongen som dro i 40 Historie 4 2007
Harald Hardråde ville være konge av både Norge og England. Han døde i forsøket under slaget ved Stamford Bridge. En pil i halsen satte punktum for planene hans. MARY EVANS viking, et uttrykk som ganske enkelt betydde at man dro på krigstokt. By stukket i brann for moro skyld Haralds menn gikk i land nord i England for å angripe den lille kystbyen Scarborough. Før det egentlige angrepet satte vikingene fyr på halmballer, som de så kastet ned skråninger. Ballene trillet inn blant byens stråtekte hus, og kort etter sto hele byen i flammer. I kaoset som oppsto etterpå stjal vikingene sauer, høns og kveg som de tok med tilbake til skipene som proviant. Angrepet på kystbyen var imidlertid mest for moro skyld. Scarborough var uten strategisk betydning for Harald Hardråde, og han kunne ha stjålet forsyningene uten å ha brent ned den lille og ubetydelige byen. Men ild og sverd var nå en gang vikingenes foretrukne våpen. Vikingkongen hadde for øvrig et langt større mål enn plyndringer av småbyer. Han ville erobre England og gjøre landet til en del av kongeriket sitt. Invaderte med over 7000 mann Flåten rodde nå opp langs elva Humber for å komme nær byen York. Med både vikingene fra Orknøyene og hjelpe- Historie 4 2007 41
VIKINGTIDEN Tre slag på en måned avgjorde Englands skjebne Harald angrep England i 1066 et av de viktigste årstallene i engelsk historie. Landets fremtid ble avgjort på tre slag i løpet av fire uker. Med sverdet i hånden var både normannere og vikinger klar til å vinne makten i England. CORBIS Året 1066 er et av de viktigste i engelsk historie. Fra midten av september til midten av oktober fant det sted tre slag om landets kongekrone. Hver gang kjempet engelskmennene som på det tidspunktet ble kalt angelsaksere mot fremmede invasjonshærer. Harald Hardrådes angrepshær var motstanderne i de første to slagene. 20. september 1066 barket Haralds menn sammen med en hær stablet på beina av to nordengelske jarler. Vikingene vant det såkalte slaget ved Fulford, og dermed makten i Nord- England men Haralds glede over seieren ble kortvarig. Fem dager senere døde han i slaget ved Stamford Bridge det samme gjorde drømmen om et vikingstyre i England. Motstanderen ved Stamford Bridge var den nye engelske kongen Harald Godvinsson. I de åtte månedene han satt på tronen hadde han sin fulle hyre med å holde fiendene unna. Etter seieren i Nord- England måtte han haste sørover til slaget ved Hastings. Her ble Godvinsson slått den 14. oktober av Vilhelm Erobreren, normannerkongen fra Nord-Frankrike med denne seieren fikk angelsakserne nye herskere, som inntok tronen og landets beste gods. menn. Blant dem var guttungen Harald. To år senere vendte Olav tilbake med sine menn, Harald og en hær som talte omtrent 3500 leiesoldater. 15 år gamle Harald var med på slag Den fordrevne kongen håpet trolig på å få støtte blant sine landsmenn mot danskekongen Knut den store, som nå hadde overherredømmet i Norge. Men Olav hadde forregnet seg. De norske stormennene ville heller ha en dansk konge enn Olav som i sin samtid ble kalt Olav Digre, altså den tykke. Dermed gikk de i felten mot ham med 7000 mann da han krysset grensen mellom Sverige og Norge nordøst for Trondheim. Ved Stiklestad i Nord-Trøndelag tørnet hærene sammen i et slag. Under slaget skal den 15 år gamle Harald Sigurdsson ha kjempet så modig at gnistene føyk. Olav selv ble dødelig såret og lagt på en stein der han ba til Gud mens livet ebbet ut. Rundt ham fortsatte slaget, og mennene hans falt som fluer. Også Harald ble hardt såret, men en våpenbror reddet ham bort fra slagmarken. Sammen med andre flyktninger dro de tilbake gjennom de svenske skogene og videre til fyrst Jaroslavs rike langs elvene i Russland. tropper stilt til rådighet av en engelsk forræder, talte den norske invasjonsflåten nå omtrent 300 skip og 7500 våpenføre menn. Harald Hardrådes invasjon av England var begynt. Måtte flykte sammen med kongen Harald Hardråde hadde begynt å dra på årene da han angrep England. Han var født over 50 år tidligere i 1015 på Ringerike, som sønn av kong Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdatter. Da Harald ble født var halvbroren Olav konge, og dermed ble Harald født inn i de blodige kampene som jakten på en kongekrone kan utløse. I 1028 måtte halvbroren Olav flykte fordi en gruppe stormenn gjorde opprør mot ham. Kongen, som har gått over i historien som Olav den hellige, ville nemlig innføre kristendommen her til lands. Og enda verre: styrke kongens makt over stormennene ved å drive inn skatter, skape en sterk hær og holde stormennene i stramme tøyler. Det var stormennene imot, og dermed jaget de Olav ut av kongeriket med støtte fra den danske kongen Knut den store. Olav dro gjennom Sverige og videre til Russland med noen hundre lojale Harald blir hærfører i Russland Jaroslav med tilnavnet den vise var etterkommer etter vikinger som tidligere hadde erobret Novgorod og Kiev. Her hadde skandinavene opprettet et sterkt vikingrike som kontrollerte elvene mellom Østersjøen og Svartehavet. Etter hvert hadde vikingene blitt russere som fremdeles hadde aner og forbindelser til vikingriker i Sverige, Danmark og Norge. Ifølge den islandske dikteren og historikeren Snorre Sturlason, som skrev ned sin fortelling om Harald rundt år 1225, ble den unge norske vikingens liv nå til et langt krigseventyr. Snorres saga er sannsynligvis en blanding av fakta og fiksjon. Moderne historikere er derfor uenige om hva som er sant i opplysningene om Haralds liv og gjerning. Men ifølge Snorre hadde fyrst Jaroslav alltid bruk for gode krigere, så han tok imot de norske flyktningene og gjorde Harald Sigurdsson til leder av sine landstyrker. I Russland kjempet Harald mot polakkene og voktet Jaroslavs rike mot fiender. Etter en årrekke forlot Harald Russland sammen 42 Historie 4 2007
Vikingene ble keiserens beste soldater Skandinavene dro på langfart til den prangende storbyen Konstantinopel. Byen greide de ikke erobre, men med tiden fikk vikingene seg jobb som keiserens livvakter. En livgarde bestående av høytlønte, tilreisende vikinger slo ring rundt keiseren og hans familie i Konstantinopel. WIKIPEDIA.ORG Egentlig skulle vikingene helst ha herjet og plyndret det bysantinske rikets hovedstad da de dro mot Konstantinopel på 800-tallet. Nordboerne greide imidlertid aldri å underlegge seg byen. I stedet ble storbyen en innbringende markedsplass for nordiske handelsmenn som tok seg dit langs elvene i Russland for å selge rav og skinn. Andre nordboere ble rike ved å gå i keiserens tjeneste. På 900- og 1000-tallet besto livgarden hans av vikingvakter, de såkalte væringene. De fryktinngytende betrodde livvaktene fikk klekkelig betalt, så hvis de bare overlevde tjenesten kunne de etter en årrekke vende hjem med gull og sølv i lommene. Harald, som var leder av væringgarden, måtte imidlertid rømme for å komme seg ut av keiserens tjeneste. med en hær på flere hundre menn. Med Harald i spissen seilte de over Svartehavet til byen Konstantinopel i det bysantinske riket. Keiserinnens livvakter var vikinger Bysants var middelalderens største kristne rike, og strakte seg over det nåværende Balkan og Tyrkia. Hovedstaden var en storby som overveldet besøkende med sin prakt. Byen var grunnlagt av den romerske keiser Konstantin i år 330 e.kr. og fikk navnet Konstantinopel etter ham. Vikingene kalte byen for Miklagard. Et navn som kom av at flere av rikets keisere i vikingtiden het Mikael. Mange vikinger meldte seg frivillig til den keiserlige garden i det bysantinske riket. Her var de både betrodde livvakter og barske leiesoldater. Harald og hans menn ble opptatt i livgarden rundt år 1034. Garden besto allerede av svenske, danske og norske menn som kalte seg for væringene, et ord som sannsynligvis betydde de edsvorne på norrønt. Ifølge Snorre avla Harald nå et troskapsløfte overfor den mektige bysantinske keiserinnen Zoe. Dermed gikk han i hennes og keiserens tjeneste. Harald inntar borger i Nord-Afrika Enkelte væringer fungerte som livvakter for keiserparet, mens de aller fleste utgjorde en enhet av den bysantinske hæren. Væringene var nærmest en slags hær i hæren med rett til å ta krigsbytte når de deltok i kriger. Harald vant raskt respekt blant væringene og ble utnevnt til leder for livgarden. Under Harald deltok væringene ifølge Snorre Sturlason i 18 slag, og de inntok 80 borger i Nord-Afrika og på Sicilia områder som var i de muslimske sarasenernes besittelse. Sarasenerne hersket over Midtøsten, Nord-Afrika og det meste av Spania i vikingtiden og var bitre fiender av det kristne bysantinske riket. Overtok borg gjennom tunnel Ifølge Snorres saga skaffet Harald og væringene keiseren nye landområder, samtidig med at de nedkjempet pirater i Egeerhavet, slo ned et opprør i Bulgaria og dro på i krigstokt mot Jerusalem. Harald var også mannen som erobret Sicilia fra sarasenerne en erobring som Snorre forteller atskillige anekdoter om. Blant annet om den gang Harald og væringene inntok en borg ved å grave en tunnel fra en elveskrent inn under murene. Via tunnelen trengte en liten gruppe væringer inn i borgen og åpnet borgporten innenfra slik at resten av hæren kunne storme inn. Historikerne avfeier flere av Snorres anekdoter som skrøner. Islendingen forteller for eksempel om den gangen Harald under beleiringen av en annen borg brukte fugler til å sette borgen i brann. Harald la merke til at fuglene hadde reder under takene i borgen. De fløy ut i opplandet for å finne mat til ungene sine. Vikingen fikk nå fanget massevis av fugler og klistret små greiner med tjære til ryggene deres. Deretter ble det satt fyr på greinene og fuglene fløy i panikk tilbake til redene sine under takene. Like etter sto borgen i flammer, og sarasenerne måtte overgi seg til Haralds menn. Den fantasifulle historien kjennes dessverre for Haralds ettermæle også fra andre hærførere som ifølge de gamle skriftene skulle ha gjort nøyaktig det samme. Moderne forskere stiller seg imidlertid sterkt tvilende til om fuglene hadde kunnet fly med brennende greiner tunge av tjære på ryggen. Harald havner i fengsel At Harald faktisk var leder av væringene, bekreftes til gjengjeld av gamle bysantinske skrifter. Han ble nemlig kastet i fengsel etter bare 10 års tjeneste i livgarden. Harald Hardrådes forbrytelse besto i at han ville reise hjem til Norge, noe keiseren og keiserinnen mente var et forsøk på å desertere. Trolig var Harald en så dyktig leder for væringene at keiserparet ville tvinge ham til å bli. Snorre har en noe saftigere forklaring på Haralds avreise fra Bysants. Harald hadde ifølge Snorre et forhold til keiserinne Zoe, og hun ville på ingen måte miste sin elsker. Derfor nektet hun ham å forlate riket, og da han insisterte på å dra, kastet hun ham i fangehullet. Historie 4 2007 43
VIKINGTIDEN På mirakuløst vis greide Harald til slutt å flykte, og sammen med andre livvakter stjal han nå to skip i havna i Konstantinopel. Han seilte over Svartehavet til elvene i Russland og videre langs dem tilbake til fyrst Jaroslav. Rikmann kjøper halve kongeriket Hos fyrsten kunne Harald se frem til stor rikdom. I løpet av sin tid som leder av væringene hadde Harald nemlig tatt store mengder krigsbytte som han hadde sendt til oppbevaring hos Jaroslav. Angivelig hadde Harald nå så mye gull og sølv at han var en av Nordens rikeste menn. Han giftet seg nå med fyrst Jaroslavs datter Ellisiv og vendte deretter hjem til Norge. I mellomtiden hadde Magnus den gode blitt konge i Norge. Han var sønn av Olav, som hadde blitt drept av stormennene ved Stiklestad. Stormennene hadde nemlig angret på opprøret mot kongen, for den avdødes lik råtnet angivelig ikke i graven. Hår og negler skal ha fortsatt å gro flere år etter hans død, noe som ble tatt for å være et tegn på at han var en hellig mann. Olav ble utropt til helgen, og det var blant annet derfor hans sønn Magnus ble valgt til konge. Haralds enorme rikdom fra tiden i Bysants gjorde ham raskt til en maktfaktor i Norge. Han var også Magnus halvonkel og helgenen Olavs halvbror, så Magnus og Harald inngikk nå en pakt om å dele kongemakten. I realiteten kjøpte den rike vikingen halve kongeriket. Harald ble medkonge i 1046, og da Magnus døde året etter, ble han enekonge av Norge. Makten fikk imidlertid ikke Harald til å slå seg til ro. Som konge var Harald tøff, og han fikk raskt tilnavnet Hardråde. Navnet betyr den harde herskeren. Enhver motstand ble slått ned uten nåde. En storbonde som talte imot ham ble partert levende mens Harald Hardråde så på. Harald satte også fyr på storbøndenes gårder hvis de nektet å betale skatt: Flammer kurerte bøndene for illojalitet, som en skald uttrykte det. Harald svir av dansk by I Danmark het kongen på den tiden Svend Estridsen, og Harald gikk gjerne i krig mot ham. Harald Hardråde plyndret Danmark utallige ganger og brant Hedeby, den største byen i Danmark, ned til grunnen under et av sine krigstokt. Haralds mål med toktene var å bli konge av både Norge og Danmark. Det oppnådde han aldri. Danmark var tross alt tidens største vikingrike og hadde den største flåten. Den danske kongen kunne mønstre nærmere 1000 langskip, mens de norske vikingene bare kunne tromme sammen rundt 300 skip. Etter cirka 15 års sjøslag, krig og plyndringer sluttet derfor Harald og den danske kongen fred. I stedet rettet Haralds mynter ble hånet Som konge innførte Harald et myntvesen i Norge. Men myntene var så fattige på sølv at de ble kalt skrot. Harald Hardråde var handlekraftig som få. Han innførte bl.a et norsk myntvesen. Harald var en hard konge, også når det gjaldt økonomi. Han innførte et nasjonalt myntvesen, og det ble slått mynter i Nidaros og på Hamar. Men han begynte etter hvert å snyte på vekten, noe som førte til inflasjon. De kongelige norske sølvmyntene ble nemlig blandet med kobber slik at sølvinnholdet bare var på 30 prosent. I England inneholdt en mynt 90 prosent sølv. Ved hjelp av de billige myntene skaffet Harald seg store verdier til å finansiere krigstoktene, men hisset også på seg folk. Ifølge sagaen ble myntene kalt Haralds skrotpenger, og mange handelsfolk fra utlandet nektet å ta imot Haralds mynter. den utrettelige Harald i 1066 blikket mot vest, mot England. Spåmenn advarer Harald England hadde vært under dansk herredømme og hatt danske konger på begynnelsen av 1000-tallet. Men i 1042, etter at sønnen til Knut den store var død, overtok en engelsk konge makten. Landet var ikke lenger på vikinghender. Etter den barnløse engelske kongen Edvard Bekjennerens død i januar 1066, hadde jarlen Harald Godvinsson blitt ny konge, men sensommeren samme år satt han stadig mer utrygt på tronen. Harald Hardråde så derfor muligheten for å gjenopprette vikingenes herredømme i England og gjorde klart til invasjon og det på tross av at han ifølge Snorre ble advart av sine skalder og spåmenn mot å gå til aksjon. Den enerådige Harald valgte å overhøre motstanden og de dårlige varslene. Dermed ble de 200 langskipene gjort klar til å dra ut fra Solund sommeren 1066. Noen uker senere sved Haralds menn av Scarborough og rodde opp elva til byen York. Her hoppet Harald over rælingen fra skipet og gikk i land sammen med tusener av kampklare menn. Skjulte styrker vant slaget Synet av skipene fikk de engelske bøndene til å ta barna på armen og søke tilflukt i skogene. Andre søkte inn bak de beskyttende murene rundt York. I byen gjorde de to nord-engelske jarlene Edwin og Morcar seg klar til å ta opp kampen mot nordmennene og det forestående angrepet som engelskmennene hadde fått advarsel om. Jarlene trommet sammen sine krigere og områdets våpenføre menn. På den måten fikk de stablet en engelsk hær på beina, som kunne gå imot Harald Hardråde ved landsbyen Fulford utenfor York. På slagmarken skar en dyp grøft fylt med vann seg gjennom landskapet. Engelskmennene angrep, krysset grøften og drev nordmennene tilbake. Men den garvede hærføreren fra Bysants hadde forutsett stormangrepet og holdt to store styrker i skjul bak hæren. Dem lot han løpe ut på hver side av engelskmennenes flanker. Dermed ble den engelske hæren halvt omringet og nedkjempet. Grøften ble deretter fylt med drepte engelskmenn slik at vikingene kunne gå tørrskodd over den, skrev Snorre senere. Haralds menn tok også Edwin og Morcar til fange. Jarlene lovet vikingene adelige 44 Historie 4 2007
gisler i bytte mot å bli satt fri. Gislene skulle sikre at jarlene forholdt seg passive i den videre kampen om makten. Hvis ikke ville familiemedlemmene som var tatt som gisler, bli drept. Dermed var Nord-England i prinsippet erobret. CORBIS Vikingkjempe holdt skansen Harald Hardråde slo nå leir med en fortropp ved Stamford Bridge over elva Derwent nær York. Her skulle han vente på å få gislene sine utlevert. Resten av norskekongens menn ble igjen flere kilometer unna ved elva Humber, der flåten var ankret opp. Ventetiden ble ikke så fredelig som Harald hadde trodd, for plutselig dukket en stor hær opp på vestbredden av Derwent. Den engelske kongen Harald Godvinsson hadde i all hast samlet hæren og lagt ut på ilmarsj fra London. Engelskmennenes angrep kom fullstendig overraskende på Harald og hans menn i leiren på østbredden. Mange av vikingene hadde ikke engang tatt med seg ringbrynjer og skjold fra skipene. Engelskmennene stormet broen, som ifølge overleveringen ble forsvart av en enkelt kjempestor viking. Han drepte egenhendig 40 engelskmenn og hindret alle andre i å krysse broen. Andre engelskmenn rodde derfor en liten båt inn under broen og stakk et langt spyd opp gjennom en sprekk mellom plankene. Vikingen ble spiddet, og den engelske hæren stormet over broen. Sammen med fortroppen tok Harald oppstilling på en forhøyning og forsvarte seg mot de engelske. Men den norske styrken var håpløst undertallig. Hardråde diktet i kampens hete Under slaget skulle Harald ifølge Snorre ha diktet et kvad for vikingene kalte til kamp med minneverdige ord: Frem la oss gå i kamprekken, brynjeløse mot blåsvart egg. Hjelmer skinner, brynjeløs er jeg, nå ligger vår rustning nede på skipene, lød det. Snorre forteller også at Harald Hardråde ble truffet i strupen av en pil. Den 50 år gamle kongen hadde fått sitt banesår etter et langt liv med sverd i hånd. Han døde med blodet fossende ut av halsen. Haralds død etterlot angriperne fra nord uten en leder, så selv om styrken fra skipene på Humber-elva etter hvert nådde frem, sto det dårlig til, og utsiktene var ikke bedre. Slaget varte det meste av dagen. Det endte til slutt i en ren massakre. Vikingene rakk aldri å få Sommeren 1066 la en stolt og stor flåte ut mot England, men den engelske motstanden ble for hard for vikingene. Mindre enn hvert tiende skip reddet seg hjem igjen. organisert hæren ordentlig, og de ble slaktet ned av engelskmennene. Bare 24 skip av omtrent 300 greide å stikke til sjøs den kvelden og flykte over havet til Norge. Det svarte sannsynligvis til at knappe 1000 vikinger slapp fra det med livet i behold, mens 6500 falt ved Stamford Bridge. Avskjed med vikingtiden Med Harald Hardrådes død sluttet vikingtiden. Slaget ved Stamford Bridge ble det siste vikingslaget, og Harald var den siste nordiske kongen som dro i viking. De europeiske kongedømmene hadde etter hvert blitt for store og sterke til at vikingene kunne plyndre eller erobre dem. Samtidig var de nordiske landene blitt kristne som resten av kongedømmene i Europa. Det satte også en stopper for vikingenes berserkgang. Vikingtiden begynte og endte samme sted. I England med bare et par hundre kilometers avstand. Plyndringstoktet mot det engelske munkeklosteret Lindisfarne i år 793 markerer en begynnelse, og kong Harald Hardrådes død ved Stamford Bridge i 1066 en avslutning. LES MER: F.J. McLynn: 1066: The Year of the Three Battles, Pimlico, 1999 Mats G. Larsson: Vikingar i österled, Atlantis, 1997 Snorris saga: http://omacl.org/heimskringla/ Slaget ved Stamford-broen: http://members.tripod.com/~geoffboxell/ stamford.htm Historie 4 2007 45