ANTEPENDIET FRA UTSTEIN KLOSTER OG EN MEKTIG SLEKTSKRETS FRA SISTE DEL AV 1600-ÅRENE

STAVANGER MUSEUM / ÅRBOK, ÅRG. 72(1962), S. 91-126 ANTEPENDIET FRA UTSTEIN KLOSTER OG EN MEKTIG SLEKTSKRETS FRA SISTE DEL AV 1600-ÅRENE Av JORUNN FOSSBERG I kirken på Utstein kloster har det like til det siste hengt et antependium som fortjener spesiell oppmerksomhet på grunn av broderienes karakter. På rosa silkedamask er det applikert strøblomster og blad og seks ovale billedscener som hver har en bibeltekst og et salmevers. Alt er brodert med silkegarn isjattersøm. Antependiet var med på Stavanger Museums utstilling av paramenter i 1933 og ble deretter publisert i korthet i museets årshefte 1932-33 i en artikkel av Harald Hals og Marta Kvadsheim : Kirkelige tekstiler fra Stavanger bispedømme. Beskrivelse. Før vi går videre er det nødvendig med en ganske inngående beskrivelse. Antependiet består av tre deler: A. Frontstykke, lengde 200 cm, høyde 87 cm og frynser nederst 13 cm. Dobbelt f6r, innerst hvitt, ytterst blått bomullstøy. B. Høyre sidestykke, lengde 94,S cm, frynser på den ene siden, høyde 84 cm og frynser nederst. Stoffet er skjøtt med små biter, og ytterst til høyre er det skjøtt på et stykke taft som er nesten helt utslitt og reparert med silkestoff. Foret med hvitt bomullstøy. C. Venstre sidestykke, lengde 94,5 cm og frynser på den ene siden, høyde 79 cm og frynser nederst. Her er det også tilskjøtt et stykke taft, som imidlertid ikke er så utslitt som på det andre sidestykket. Frynsene på kortsiden har tilskjøtt et stykke øverst. Foret med hvitt bomullstøy. Nede er det spor av flere sømmer. Alle stykkene er sydd med maskinsømmer, og broderiene er påsydd med sting som går igjennom det hvite foret. Begge sidestykkene er mer falmet og slitt enn frontstykket. Stoffet er silkedamask som nå er ujevnt lys rosa, men opprinnelig har vært mørk rosa. Det er i 5-skaftet sateng med mønstret i renningseffekt og innslagseffekt i bunnen. Vevingen er meget ujevn, og enkelte innslag er hoppet over. Renningstrådenes tetthet varierer mellom 95 og 120 tråder pr. cm, innslagstrådene 91

Jorunn Fossberg mellom 33 og 45 pr. cm. Mønsterrapporten varierer mellom 23 og 24,5 cm i bredden, og mellom 13 og 23 cm i høyden. Stoffbredden er 47 cm, derav jare 4-5 mm på hver side. Mønstret er et spissovalskjerna med sterkt stiliserte blomster. Under de applikerte broderiene er fargen meget sterkere. Stoffets vrangside er også falmet, men har ufalmede felter som ser ut til å tilsvare forsidens. Restaurering. Begge sidestykkene var i 1950 til reparasjon på Kunstindustrimuseet i Oslo. Både damasken og den tilskjøtte taft ble da reparert med silkestoff, og broderiene ble delvis reparert. Broderiene. Alle broderiene er utført på hvitt linlerret og applikert på silkedamasken. I det følgende har vi enkelte steder forsøkt å telle trådene i linstoffet. men tallene må tas med forbehold fordi stoffet er så dratt og gjennomhullet. Broderiene er kantet med en grønn silkesnor, mens de indre konturene er i kontursting. Fargene er temmelig falmet, og hovedinntrykket er nå gråhvite og svakt brunlige toner, med enkelte sterke kontraster i gult, brunt og grågrønt. A. Frontstykkets broderier. Billedfeltenes bokstaver er gotiske og utført i kjedesting. Fem av feltene har bibelteksten plasert over bildet og verset under, mens det store midtfeltet har både bibelteksten og verset plasert i en sirkel omkring. Tekstene er brodert på samme stykke linlerret som selve bildene. Feltene er kantet med et gult silkebånd. I tillegg til fargene nevnt foran er de blå kantene omkring skyene fremtredende i disse feltene. 1. øverste felt til høyre: En kvinne rekker et beger til en liten figur oppe på en fjellknaus til venstre, og et brød (?) til en liten kvinnelig skikkelse nede til høyre, mens en tredje person rekker begge hendene mot henne nede til venstre. Over kvinnen svever en due i glorie - Den hellige And - og i skyene øverst sees Kristus (?) med glorie. Fjellknausen, håret på Kristus og de to figurene til venstre i rødbrunt, kvinnedraktens liv og ermer er i lysebrunt, men har opprinnelig vært i en rødfarge. Den lille kvinneskikkelsen har en overkjole i enda lysere brunt som også opprinnelig har vært i en rødfarge. Denne draktens skjørt har opprinnelig vært lyseblått. Gloriene omkring Kristus og duen er lysegule, skyenes kanter mellomblå, marken gulbrun og grågrønn. Linstoffets trådtetthet 26 x? Feltets høyde er 22,3 cm, bredde 17,2 cm. Teksten over bildet: leg Vill Viise dig min Troe af mine Gierninger Iac 2.18 92

Antependiet fra Utstein kloster --- Fig. 1. Frolltstykket pd antepemjiet fra Utstein kloster. Rosa silkedamask med applikerte silkebroderier. Fot. NF. U nder bildet: Nu Vell an din Ord ieg Hører, Seer og att du gierne Giøre, Huad ieg dig Vill legg paa, du din Næste føder, Klæder, dermed Veyen dig bereeder, Himmels Borgerskab att faae. 2. Nederste felt til høyre: En kvinne med et hjerte midt foran går fremover med begge hender strakt ut til siden. Tre keruber svever omkring henne, og bak henne er en bygning. Til høyre for henne står en liten mann med spyd, og til venstre, oppe på skyene, bøyer en dødning seg frem mot henne. Nederst til venstre ligger et uhyre med ildtunger. Uhyret, mannens drakt, knausen bak ham og kerubenes hår er i rødbrunt. Kvinnens drakt er gråhvit, mens hjertet og uhyrets tunge er i svakt brunt som viser en rødlig tone på baksiden. Alle skriftfeltenes bunn viser samme farge som hjertet, kanskje noe mørkere. Kerubvingene er gulbrune, og skyene og marken som foregående. Bunnstoffets trådtetthet er ca. 30 x 23 pr. cm. Feltets høyde er 22,5 cm, bredde 17. Teksten over bildet: Er Gud med Os huo kand da Være imoed Os Rom 8 : 31 U nder bildet: Døden dig nu ey kand naae, Sattan dig ey meere Plage, Verden dig ey schade kand, dig din Iesus vil bevare, med sin Engell flock og Skare Og er saa din frelser Mand. 93

Jorunn Fossberg Fig. 2. Feltet øverst til høyre. Fot. NF. Fig. 3. Feltet nederst til høyre. Fot. NF. 3. Nederste felt til venstre: En kvinne peker med sin høyre hånd mot et stort hjerte hun bærer midt foran med en fugl (?) inni. På hver side står en engel, og over henne svever en due i glorie. Til venstre er en fjellknaus. Knausen og figurenes hår er i rødbrunt. Kvinnedraktens øverste del er i svakt lysebrunt, hjertet i en noe kraftigere farge. Glorien og englenes vinger er gulbrune, marken og skyene som foregående. Feltets høyde er 22 cm, bredde 17 cm. Teksten over bildet: Huo mig Elseher og holder mine Ord, till ham vill ieg komme og giøre Bolig hos ham. Joh. 14. 23 U nder bildet: ap mit Hierte Giør dig færdig, Iesus dig vill acte V ærdig Og hos dig sig tage Sted. I dit Hierte Hand sin bolig 'rage vill og Huile rolig derfor Glæd dig mangeleed. 94

Antependiet fra Utstein kloster Fig. 4. Feltet "ederst til vmstre. Fot. NF. Fig. 5. Feltet overse til venstre. Fot. NF. +. øverste felt til venstre: En svevende Kristus (?) bærer en liten skikkelse i armene opp mot skyene med tre spillende engler. Nede på marken en bygning med tårn. Figurenes hår og den ene engelens strengeinstrument er i rødbrunt. Glorien, englevingene og marken som foregående, mens skyenes kanter er lysere blå. Feltets høyde er 21,8 cm, bredde 16,5 cm. Teksten over bildet: leg will tage eder till mig, og Huor ieg er, der schulle I og Være. Joh. 1+.3 Under bildet: Himlens Borg schau du tilfare og med mig blant Engle Skare Være fryd (e?) fuld og fro der schau du med Løst og giæde Psalmer og Triumpher Quæde og ei fin de till vroe. 5. Feltet øverst i midten: Kristus (?) med glorie holder en krone over hodet på en knelende skikkelse. Til venstre en bygning med tårn, i skyene to engler. Figu- 95

Jorunn Fossberg ----- Fig. 6. Feltet øverst i midten. Fot. NF. Fig. 7. Det stote midtfeltet. Fot. NF. renes hår er rødbrunt, Kristi kappe er i to lysebrune farger som opprinnelig har vært to rødfarger. Glorien, englevingene og marken som foregående, skyenes kanter mellomblå som på nr. 1, 2 og 3. Bunnens trådtetthet er ca. 19 x 22 pr. cm. Feltets høyde er 21,6 cm, bredde 16,5 cm. Teksten over bildet: Vær tro indtil Døden saa (sch?) all ieg gifve dig Lifsens Krone. Apoc. 2.10 U nder bildet: Kom min Brud og Hiertens kiere du med alle mine schau wære leg din Siell bekrone will. Til Rett ferdighed og ære, du en Krone scahall afbære dett maa du forsichres till. 6. Det store midtfeltet: I midten en kvinne med krone på hodet, til venstre Gud Fader som sitter i en armstol, til høyre Kristus som sitter i en stol uten armlene. Begge rekker en hånd mot kvinnens skuldre. Under gruppen er det tre spillende 96

Antependiet fra Utstein kloster engler, over to. øverst duen i glorie. De foregående feltene har konturer i brunt, dette feltet derimot i farger som ikke skiller seg fra omgivelsene. Kvinnens kappe er lysebrun, mens figurenes hår, stolene og den ene engelens strengeinstrument er i rødbrunt. Kronen, kappenes hekter og englenes attributter er delvis i sølvtråd. Gloriene om Gud Fader og Kristus er gulbrune, mens skyenes kanter er lyseblå som på nr. 4. Skriftbåndet er i ganske svakt murstensrodt. På baksiden er mannsdraktene noe gulige, og har antagelig vært rodlige, kvinnedrakten er i lys guloker, kvinnekappen gråbrungrønn. Bunnstoffets trådtetthet er 20 x 24 pr. cm. Feltets hoyde er 31,S cm, bredde 27,S cm. Bokstavene er klarere i dette feltet enn i de t:j:iindre, og bibeltekstangivelsen er skrevet i latinske bokstaver istedenfor i gotiske. a er her skrevet ø, mens det er O i de andre feltene. Teksten er delt i verselinjer ved en skråstrek: Hos Gud er overflodig glæde, lystige werelser hos hans/ hoyre Haand Euindelig. P. S. 16 V: ii a! Huor wel har ieg forwundet/ ald min nød og weyen fundet/ til den rette livsens havn. a! huor wel min Brudgom haver/ mig forlost og det saa lauer/ at ieg Prise kand Hans Navn. Yerset er her oppdelt i sitt rette linjeantall. Samme versemål er det også i de foregående versene, men av plasshensyn er de seks linjene trengt sammen til fire. Blomstene: De store blomstergrenene i hjornene er like. Blomsterhodene er i gråhvite og lysebrune toner, hvor det lysebrune opprinnelig har vært rødfarger. Stilk og blad er i gulbrunt og grågront, som marken i billedfeltene. Langs hele grenens ytterkontur løper en grønn silkesnor. Bunnstoffets trådtetthet i høyre gren er 19 x? Lengde på grenen til høyre er 38,S cm, den til venstre er 38 cm. De to tulipanene øverst har de samme fargene i blad og stilk, og samme snor, mens hodene er i gulbrune toner. Lengde på tulipanen til høyre er 18,2 cm, den til venstre 22,S cm. RosengTenen til venstre over det store midtfeltet har blad og stilk som foregående, og snor som disse. Kronens farger er som på de store blomstergrenenes store hoder. De to knoppene og et blad er ikke brodert på samme stykke bunnstoff som selve grenen, men er bundet sammen med denne med stilker av snorer. Bunnstoffets trådtetther er 21 x 20, og grenens lengde, med knoppene, er 17 cm. Selve hodets lengde er 6 cm. Nelliken til høyre over det store midtfeltet er av samme type i farger og utførelse og har samme snor, men mindre gront i bladene. Lengde 14 cm. De to tulipanetle nedenfor, og de to lose bladene nederst er i mer avblekte farger enn de foregående blomstene, og har lysebrune istedenfor helt lyse innerkonturer. Ytterkonturen følges aven lysere, tynnere kantsnor enn de foregående, og noen av bladene er foldet. Tulipanene er ikke sydd i ett stykke, men sammensatt av flere deler og hver del er kantet aven snor, også dette i mot- 7 - StIlvanger Muserm 97

Jorunn Fossberg setning til de foregående. Hodet på tulipanen til venstre er friere tegnet enn de foregående blomstene, og har spor aven brun hjelpelinje i kronen. Bunnstoffets trådtetthet i bladet til venstre er ca. 27 x 28 pr. cm. Lengde på tulipanhodet til høyre er 6 cm, og tulipanhodet til venstre 6,5 cm. Bladet til høyre har en lengde på 11,5 cm, og det til venstre på 9 cm. B. Hoyre sidestykkes broden er. Den store blomster grenen i venstre hjørne tilsvarer de store blomstergrenene på frontstykket, men avviker i detaljene. De to små blomsterhodene er delvis svakt lyseblå. Hele grenen er kantet med en snor maken til den på frontstykkets store grener. Bunnstoffets trådtetthet er 21 X 21 pr. cm, og grenens lengde er 40 cm. Rosengrenen tilsvarer rosengrenen på frontstykket, men de løse delene er plasert litt annerledes, dessuten er der en ekstra del. Det er tydelig spor av lyseblått i bladene, mens det brune er rosa på baksiden. Snorene er også som på frontstykkets rosengren, unntatt på en knopp. Bunnstoffets trådtetthet er 19 X? pr. cm. Grenens lengde er 16,5 cm, og bare hodets lengde er 6,5 cm. Tulipanen i hjørnet og det lose bladet er av samme type som de to nederste tulipanene og de løse bladene på frontstykket, i samme bleke farger med brune konturer, samme kantsnor, og (cstilkem sammensatt av foldede blader. To av tulipanstilkens blad har spor av blått, mens det tredje bladet er av samme type som de store blomstergrenene og er mer gulig med spor av mørkegront, og er omgitt av den tykkere snoren. Bunnstoffets trådtetthet i tulipanhodet er 30 X? pr. cm, og hodets lengde er 8,3 cm. Det løse bladet er maken til bladet nederst til venstre på frontstykket, og lengden er 10 cm. C. Venstre sidestykkes broderier. Den store blomstergrenen tilsvarer den på høyre sidestykke, men det store blomsterhodet har endel sterkt rødt ytterst på kronbladene. Dette ser ut til å være opprinnelig. l På baksiden er den store blomsten lys rosa og lyseblå, i de to små finner vi mørkt og lyst blått, rosa og gulbrunt, og i bladene gulbrunt og blått. Bunnstoffets trådtetthet er 16 X 23 pr. cm, og grenens lengde er 42,7 cm. Nelliken tilsvarer frontstykkets nellik. På baksiden er bladene lyseblå, mens det lyse i kronen er lyseblått, det brune lys rosa. Kantsnoren tilsvarer også den på frontstykkets nellik. Bunnstoffets trådtetthet er 21 X 18 pr. cm, og plantens lengde er 14 cm. De to tulipanene og det lose bladet er av samme type som de to nederste tulipanene og de løse bladene på frontstykket. Det ene tulipanhodet har spor av brune hjelpelinjer. Kronen på tulipanen nede i hjørnet tilsvarer tulipanhodet på høyre sidestykke. Fargene er på baksiden gul, rosa og lyseblå. Bunnstoffets trådtetthet er 23 x 27 pr. cm, og hodets lengde er 9,2 cm. Hodet på den øverste tulipanen tilsvarer den til venstre på frontstykket, og hodets lengde er 6,8 cm. Lengden på det løse bladet er 10,5 cm. Blomstermotivene faller i to grupper, som det vil være fremgått ovenfor. Den første gruppen omfatter alle de store blomstergrenene, nellikene, rosengrenene og de to øverste tulipanene på frontstykket. Den andre gruppen omfatter resten, 98

Antependiet fra Utstein kloster d. v. s. fem tulipaner og fire løse blader. Den siste gruppen utmerker seg ved meget friere form, foldede blader, spor av brune hjelpelinjer, brune innerkonturer, tynn og lysegrønn kantsnor, plantene sammensatt av løse deler, mer avblekte farger og noe tettere linstoff. Gruppe nr. 1 har gjennom bladenes gulbrune og grågrønne farger tilknytning til de fem mindre billedfeltene, hvor de samme fargene går igjen i marken. STILISTISK ANALYSE Silkedamasken. Denne er utvilsomt kinesisk, men er ikke lett å datere. I Sverige finnes prøver på kinesiske silker fra russiske faner som Karl XII erobret mellom 1700 og 1707, og blant disse er det liknende mønstre som kan dateres til slutten av 1600-årene. Antependiets monster er imidlertid mer degenerert enn disse, og fil. dr. Agnes Geijer, som har publisert de russiske fanene, mener at vår silke sannsynligvis er fra begynnelsen av 1700-årene. 1D I 1600- og 1700-årene fraktet de ostasiatiske handelskompaniene store mengder av kinesiske og dette stoffet er vel en slik kinesisk eksportartikkel. Fig. 8. Detalj av sijkedamasken. Fot. NF. varer til Europa, Blomstermotivene. Disse faller som nevnt i to grupper, og det er tydelig at de enten må være utfort av forskjellige personer, eller til forskjellige tider, eller begge deler. Den livlige formen og fine artikuleringen som fremdeles er merkbar i gruppe 2 tross falmingen tyder på en mer artistisk og øvet hånd enn de andre blomstene, og ved sammenlikning virker gruppe 1 stiv og klumpet. Kronene på de to øverste tulipanene på frontstykket sammenholdt med tulipanhodet nede til høyre kan illustrere dette. De øverste tulipanhodene virker for øvrig som kopier av det nederste. Dette og det faktum at alle tulipanene i gruppe 2 er sammensatt av mange deler peker i retning av at gruppe 2 er noe eldre enn gruppe 1. 99

Jorunn Fossberg Fig. 9. Silkebrodert linduk fra 1683, med navnene Ingeborg Lem og Hans ClDusen. Historisk musmm, Bergen, nr 424. Repr. etler Georg Garde, s. 478. Blomstermotivene er det båndet som knytter Utsteinantependiet til en rekke andre norske broderier. Først og fremst lar de fleste motivene seg kjenne igjen på en silkebrodert linduk som er datert 1683 og bærer navnene Ingeborg Lem og Hans Clausen. 2 Denne dukens blomster har en kaligrafisk karakter og minner 100

Antependiet fra Utstein kloster Fig. 10 A. Den store blomster grenen på frontstykket til a"tependiet fra Utstei". Fot. NF. Fig. 10 R. Detl store blolllstergretletl Pl; hoyre sidestykke til antependiet. Fot. NF. med sine fantasifulle innertegninger om indiskpåvirkede broderier fra samme tid. Dens broderi er lettere enn antependiets helt kompakte sjattersom, men tross dette er overensstemmelsene påfallende. De store blomstergre1lelle på antependiets frontstykke finner vi igjen to ganger på duken, mellom Kristi fødsel og bebudelsen, og mellom oppstandelsen og dåpen. Sidestykkenes blomstergrener finnes igjen på de to andre plassene, mellom dåpen og fodsclen, og mellom bebudelsen og oppstandelsen. Rosengre1len er innpasset i dukens bord, midt på begge langsidene. De to lose blade1le lar seg kjenne igjen som to motstilte blader i kransene omkring fodselen og oppstandelsen, to ganger i hver krans, nokså langt nede mot borden. Sidestykkenes Iljornetulipaner tilsvarer tulipanhodene som vender inn mot midten i ranken som omgir årstallet, mens den tulipanen som finnes på frontstykket nede til venstre også finnes i samme ranke, vendt mot borden. Hva størrelsesforholdene angår har det dessverre ikke vært mulig å sammenlikne broderiene direkte, men ved en utregning etter et fotografi av duken ser det ut til at antependiets store blomstergrener er noe større enn dukens. Det er verd å legge merke til at begge gruppene av antependiets blomstermotiver er representert på duken. 101

Jorunn Fossberg Duken fra 1683 har en pendant som befinner seg på Kulturen i Lund. 3 Denne er datert 1677 og viser de samme bibelske scenene, våpenskjold i hvert hjørne og strøblomster, alt i samme komposisjon som på duken fra 1683. Broderiene er mer slitt, og særlig for blomstenes vedkommende faller ikke overensstemmelsen med den andre duken med en gang i øynene. Dette skyldes også at formen er mer naturalistisk, og innertegningene mangler for en stor del. Men ved nærmere ettersyn lar de aller fleste blomstene fra 1683-duken seg kjenne igjen, som Georg Garde har påvist i sitt verk <ldanske silkebroderede lærredsduge fra 16. og 17. århundredej) (Kbh. 1961),4 og i tillegg inneholder den en del flere typer. Georg Garde grupperer dukene fra 1683 og 1677 sammen med et tredje broderi, et antependium fra Mjelde kirke i Hordaland. 5 Antependiet må opprinnelig ha vært en bordduk, dobbelt så stor som nå. Det er vesentlig på grunn av den felles karakteren i blomstermotivene at Garde har foretatt sammenstillingen med de to dukene. Utsteinantependiets blomstergruppe 2, med de lange, foldede bladene og de flikede tulipanhodene viser også likhet med Mjeldedukens blomster og blader. I forbindelse med duken fra 1677 påpeker Garde at selv om mange av dukens blomster synes botanisk korrekte, har de fleste gale blader, noe han mener gjør det vanskelig å finne forbildene direkte i de botaniske verkene. 6 Imidlertid synes det for Mjeldedukens vedkommende å være en viss tilknytning tilornamentstikk av samme type som Johannes Thiinkels fra 166l,7 På grunn av (lblomsterornamen ternes fylde og kraft» daterer Garde Mjeldeduken til annen halvdel av 1600- årene, og ved sammenlikning med de to andre dukene til nærmere bestemt 1660-70. Et enkelt av Utsteinantependiets blomstermotiver, rosengrenen, finnes gjentatt fire ganger rundt midtkransen på et bordteppe som er datert 1658. 8 Billedmotivene. Selve utførelsen av billedfeltene er gjort av øvede hender, men uten raffinementer. Det virker ikke som noe profesjonelt arbeid, det er f. eks. lite sannsynlig at en perlestikker ville utforme ansiktene i de fem mindre feltene så hjelpeløst som det her er gjort. Det store midtfeltet skiller seg ut b!\de ved bedre tegninger og ved mer nitid utførelse, f. eks. av ansiktstrekkene. Den avvikende bokstavtypen og bruk av lyse istedenfor brune innerkonturer i dette feltet må tilskrives den som har brodert det, og av denne grunn må vi regne med at minst to personer har hatt med utførelsen å gjøre. 102

Antependiet fra Utstein kloster Fig. 11. Silkebrodert antependium fra Mjelde kirke, opprinnelig en bordduk. Vestlandske Kunstindustrimuseum, nr. 1483. Fot. NF. Betrakter man bare bildene, ikke tekstene, faller de seks feltene innholdsmessig i tre grupper. Den første gruppen er de tre scenene som domineres aven stor kvinnelig sentralfigur. Den andre gruppen har Kristus (?) som hovedfigur, mens midtfeltet står for seg selv. Dette siste er det enkleste å finne paralleller til, idet det helt tilsvarer fremstillingene av «Marias kroning» i katolske land. Det kan virke forbausende å finne et slikt motiv brukt her i landet på den tiden, men i tilslutning til verset må vi anta at kvinnen representerer sjelen, og opprinnelsen blir derved kamuflert. Motivet kjennes også i svenske kirketekstiler, og er i et par tilfeller temmelig likt Utsteinantependiets felt i komposisjonen. Teknisk er imidlertid de svenske broderiene meget finere, og betraktes som polsk eller østtysk profesjonelt arbeid fra begynnelsen av 1600-årene. 9 De fem andre feltene har det vist seg meget vanskeligere å finne forbilder for, til tross for leting så langt den tilgjengelige litteraturen og tiden har tillatt det. Bilder som uttrykker et symbolsk innhold og støttes av et motto og ofte en forklarende tekst, går gjerne under navn av emblemer. I dette tilfelle tilsvarer bibelstedet mottoet og verset den forklarende teksten. Emblemenes blomstringstid var 1500- og 1600-årene. Med Georgette de Montenay's: «Embiernes ou devises chrestiennesl> fra 1571, skilte de religiøse emblemene seg ut som en egen gruppe. IO Den katolske kirken tok i stor utstrekning emblemene til hjelp for å illustrere moralske og religiøse sentenser så 'enkelt at alle kunne forstå dem. Karakteristisk for disse emblemene er det at sjelen og «guddommelig kjærlighetl) er representert ved hver sin skikkelse, og dette er også tilfelle i en samling av Otho V ænius: (camoris 103

Jorunn Fossberg divini emblematal), som utkom i Antverpen i 1615. Her finner vi et enkelt emblem som kan minne noe om Utsteinantependiets felt nr. 2. Guddommelig kjærlighet sitter med sjelen på fanget, omkring står en kriger med sverd, en dødning med sigd, en mann med håndjern og en kvinne med krone og septer. I bakgrunnen brenner et bål. Overskriften lyder: (IAmoris secvritasl), dvs. Kjærlighetens sikkerhet. Bildet ledsages av tekst på latin, spansk, fransk og nederlandsk. Det franske verset lyder slik i oversettelse: 11 (INei, det er ingenting som kan fjerne meg fra denne forbindelse, hverken rikdommens fristelser, eller frykt, eller fengsel, derfor er jeg så trofast mot deg, kjærlighet, at idet Fig. 12. Detlllj av Mjeldedllken. jeg for din skyld beseirer alle anstrengelser kommer jeg under din vinge like til, etter og på tross av døden. I) Verset uttrykker det samme som antependiets vers. I analogi med dette kan vi kanskje tolke antependiets store kvinnefigur som sjelen, en tolking som også kan gjelde de to andre bildene når man sammenholder dem med de tilhørende versene. Hjertet er et av de mest brukte elementene i 1600-årenes emblemlitteratur,12 og det virker derfor ikke forbausende å finne det store hjertet på to av kvinnefigurene. De to siste feltene har antakelig Kristus som hovedfigur {eller kan det være (Iguddommelig kjærlighet')?), mens sjelen har antatt en skikkelse som er vanskelig å bestemme. Disse to bildene har i bakgrunnen en bygning med tårn, antakelig en kirke. Dette er et trekk som også karakteriserer noen av de religiøse emblemene. la Til tross for at det dessverre ikke har lykkes å finne direkte forbilder for fem av Utsteinantependiets religiøse scener er det allikevel mye som tyder på at de er å finne i den religiøse emblemlitteraturen. Drakt-, hår- og skjeggmoter kan gi en antydning av det tidligste tidspunkt for 104

Antependeriet fru Utstein kloster feltenes tilblivelse. Kvinnedraktene på nr. 1, 2 og 3 viser trekk som karakteriserer europeisk draktskikk i midten og siste del av l600-årene, det gjelder halsringningen, de halvlange, vide ermene og oppheftingen av kjoleskjørtet. Hverken fargene eller fasongene er imidlertid slik vi gjennom de bevarte portrettene har inntrykk av at norske kvinner i bymiljø kledte seg i den tiden. De mannlige skikkelsenes bart og fippskjegg var mote fra lsoo-årene, men skjegget forsvant etterhvert i midten av 1600-årene i Europas motesentra. Gud Faders og Kristi lange, krøllede hår antyder en sammenheng med mennenes hårmote i 1600-årene, og spesielt midtfeltets hårfasong bringer tanken hen på allongeparykken i 2. halvdel av samme århundre. Fig. 13. Ornamentstikk av Johalllles Thilllkel fra 1661. Særlig tulipanen til høyre er lik tulipallerl til vemtre på detaljen fra Mjeldedukel/. Repr. etter Rudolf Berliner. Bibeltekstene og flersene. I 1500- og l600-årene var det slett ikke uvanlig å brodere bibelsteder selv på profane tekstiler, bl. a. kjennes det på silkebroderte Iinduker. 14 Bibeltekstene på antependiet stemmer hverken i uttrykksmåte eller ortografi overens med noen av de danske bibelutgavene,15 men de kan gjerne være sitert fra en eller annen andaktsbok, eller etter hukommelsen. Versenes ånd er lys og fortrøstningsfull, med hovedvekten på gleden ved å tilhøre Guds skarer både her i livet og i det hinsidige. I forste vers taler vel Kristus (eller ~guddommelig kjærlighet»?) til sjelen, i annet og tredje vers virker det heller som om sjelen taler til seg selv. I fjerde og femte vers taler igjen Kristus til sjelen, og i sjette vers, på det store midtfeltet, taler sjelen til seg selv. Rekkefølgen av versene kan godt tenkes å være en annen enn den vi har fulgt her. Versene har ikke vært å finne i registratur over danske og norske salmer,lg og spørsmålet melder seg om de kan være oversatt eller diktet for en bestemt anled- 105

Jorunn Fossberg ning. Med tanke på emblemene som er nevnt ovenfor er kanskje første mulighet mest sannsynlig. Når det gjelder dateringen kan språkformen hjelpe et stykke på vei, og den tyder på siste halvdel av 1600-årene, helst før 1670-80. Dette vil imidlertid ikke si at versene behøver å være laget i denne tiden. De kan være laget senere aven person hvis språkfølelse ble grunnlagt i denne perioden. l? ANTEPENDIET OG UTSTEIN KLOSTER Utstein klosters forvaltere og eiere. Vi vet at antependiet tilhørte kirken på Utstein kloster i 1880-årene,18 men det finnes ikke ordinære kirkeregnskaper å støtte seg til hvis vi vil vite noe om dets historie før den tid, fordi kirken mellom 1724 og 1899 var privat og tilhørte Utsteins eiere. Gårdens historie er utførlig behandlet av konservator Jan Hendrich Lexow i Stavanger Museums årbok for 1961, men for oversiktens skyld skal det allikevel her gjentas en del av interesse. Det gjelder først og fremst å ha i minne hvem som i de siste tre hundre år har vært knyttet til Utstein og dermed kan tenkes som potensielle givere av utstyr til kirken. Fra reformasjonen til 1665 forlenet kongen godset til forskjellige danske adelsmenn, som igjen holdt fogder og forvaltere til å ivareta sine interesser. 19 Fra 1630 hadde Jørgen Schult lenet, i 1650 Jørgen Grubbe, Jørgen Rosenkrantz fra 1651, Christopher Lindeno\\' fra 1652, og i 1660 tilhørte det stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve. I 1665 ble Utstein klosters og Allehelgens gods solgt til de danske adelsmenn Erik Krag, Henrik Lindenow, Holger Wind, Niels Trolle, Otto Krag, Axel Urup og Fredrik Giese, men i 1684 overtok Niels Trolles sønn Herluf Trolle godset som eneeier. 20 Fogder i samme tidsrom var Didef Wrang, som ble avsatt i 1632, fulgt av Lauritz Markussen, tidligere byfogd i Bergen, og Ove Jensen etter 1640. I 1648 og 1651 var Volquart Brodersen Riisbrich forvalter,lll men hadde en foged ved navn Jens Veffle på stedet. Svogeren Iver Nielsen Lem 22 var foged eller forvalter i 1650-årene, og var sannsynligvis giver aven klokke til kirken på Utstein, med innskriften: (IJwer Nielsen 16541). Han døde i 1660. Gyldenløve forpaktet bort inntekten til rådmann Henning Hansen Smidt i Bergen,23 og etter hans død finner vi broren Peder Hansen Smidt U som forvalter. Han og hans hustru Margrethe Nielsdatter ga i 1669 en forgylt sølvkalk til kirken. Christopher Christophersen Lem hadde forpaktningen i 1680,25 og på denne tiden ser det ut til at en del fremtredende bergensborgere har gitt vinduer til Utsteinkirken. Herluf Trolles forvalter Jacob Mathisen Hauri ble oppsendt fra Danmark. 106

Antependeriet fra Utstein kloster ----------------------------------------~ Siden han var gift med Anna Reimer i Stavanger i 1686, må han være kommet til landet før denne tiden, antakelig i 1684. Hans hustru forteller i 1704 at «( som Closteret og Godzet blef soldt og afhendet, blef og min Mands Forvaltning op hævet.i)26 1700 ble klosteret og godset solgt til forvalter Johan Clausen Frimann på Halsnøy. Han var gift med Else Henningsdatter Smidt, datter av ovennevnte Henning Hansen Smidt, og døde i 1707. Datteren Karen og svigerinnen Margrethe Henningsdatter Smidt, enke etter lagmann Hans de Fine,27 arvet hver sin halvpart av hovedgården. Margrethe de Fine døde først i 1730. Karen Frimann giftet seg i 1709 med generaltollforvalter Johan Garmann, men hverken disse eller Margrethe de Fine bodde på Utstein. Johan Garmann døde i 1730, hans hustru først i 1770. Mellom 1707 og 1724 ble det ført regnskapsbok for kirken, og blant inventaret er det her i 1707 oppført et rødt alterklede. I 1724 ble kirken solgt til Margrethe de Fine og interessenter dvs. Johan Garmann og hustru. To år etter kjøpet ga de nye eierne en messehagel som fremdeles er i bruk, og en alterduk av fløyel, som nå er forsvunnet. Karen og Johan Garmanns sønn Christopher overtok Utstein og bosatte seg der i 1749. Hans tre hustruer var Wenche v. d. Lippe, Cecilia Catharina Widding og Helene Margrethe Kamstrup. Svigermoren, Anne Margrethe Widding, f. Frimann, ga i 1757 en oblateske til kirken. Christopher Garmann døde i 1779, og det ble da holdt auksjon pl Utstein. Aret etter overtok sønnen Johan gården. Han var første gang gift med kusinen Wenche Garmann, annen gang med Magdalene Margrethe Heiberg. Hans sønn Johan giftet seg i 1810 med Adelucie Marie Rosenkilde, datter av kjøpmann i Stavanger Børre Rosenkilde, som en tid hadde vært kontorist hos Christopher Garmann. Sønnene Christopher og Børre overtok eiendommen i 1849, og fra 1858 drev Børre Garmann den alene. I 1875 adopterte han sin fasters sønnesønn Eilert Garmann Schanche, som i 1884 giftet seg med Alexandra Rosenkilde, barnebarns barn av den tidligere nevnte Børre Rosenkilde. Eilert Schanche overtok sl gården i 1885. Slektskretsen omkring Utstein og noen 1600-tallsbroderier. Blomstene på antependiet viser en avgjort tilknytning til lindukene datert 1677 og 1683, eller til deres forbilder. Duken fra 1683 bærer navnene Ingeborg Lem og Hans Clausen, og dette ekteparet er vi så heldig å kunne identifisere. De giftet seg i Bergen i 1672,28 og det var for begges vedkommende ekteskap nr. 2. Ingeborg Lem var datter av magister Peder Nielsen Lem og Abel Ludvigsdatter Munthe 29 (se slektstavle nr. 1). Hun var første gang gift med Willum Hermansen 107

Jorunn Fossberg Garmann, sonn av generaltollforvalter Herman Johansen Garmann og Margrethe Andersdatter Buch. 30 Han do de imidlertid i 1669, forste året de var gift. Hvem Hans Clausen var sønn av er ikke kjent. Han var overtolder og senere tollforvalter i Bergen og meget rik. Hans bo ble i 1702 gjort opp med et overskudd på 34.297 rd. Hustruen dode i 1695. 31 Ekteparet hadde fire barn, og datteren Anne ble i 1691 gift med sogneprest i Lindås Johan Madsen. 32 Etter hans død i 1718 giftet hun seg med amtmann Henning Frimann, sonn av Johan Clausen Frimann og Else Henningsdatter Smith. 3 :! Fra Stavangerkanten kjennes for ovrig en kiste som har tilhort Ingeborg Lem og Hans Clausen. 34 Som vi ser viser dette ektepars slekt en del navn som har den nærmeste tilknytning til Utsteins historie. Iver Nielsen Lem, foged på Utstein i 1650-årene, var bror av Ingeborg Lems far. Hennes første mann var onkel til den første Johan Garmann på Utstein. Den nærmeste forbindelsen var selvsagt gjennom hennes datter, som ble gift med bror av Karen Frimann som arvet Utstein i 1707. Det er altså flere muligheter for direkte forbindelse mellom duken fra 1683 og iallfall deler av Utsteinantependiets broderier. Det mest nærliggende vil være å anta at hennes datter har hatt noe med antependiet å gjøre, men det ville i så fall først være etter ca. 1720. Anne Hansdatter og hennes mann bodde riktignok ikke på Utstein, men det gjorde heller ikke Karen Frimann som eide stedet. Men alle muligheter er ikke uttomt med Ingeborg Lems duk, og duken fra 1677 danner utgangspunktet for de følgende spekulasjonene. I hvert av de fire hjørnene har den våpenskjold som alle er utfylit, i motsetning til duken fra 1683 hvor bare de to er utfylit. På Ingeborg Lems duk står hennes skjold mot vanlig praksis til heraldisk høyre (til venstre for oss). I analogi med dette, og på grunn av årstallets plasering på duken fra 1677 mener Georg Garde 35 at våpenskjoldene på denne må hore sammen på samme måte, med et par på hver kortside og kvinnen heraldisk til høyre. Sammenhørende blir da, heraldisk til høyre: i skjoldet et tre og foran en due med kvist i nebbet, samme due på hjelmen, under et dobbeltmonogram hvor M og D er tydelig; heraldisk til venstre: et bumerke, i skjoldet, på hjelmen en fransk lilje og under et dobbeltmonogram med tydelig H og S. Det andre paret, på samme side som årstallet, heraldisk til høyre: i skjoldet et tre med en due (?) på en gren, på hjelmen en due med kvist i nebbet, dobbeltmonogram med tydelig E og D; mannsvåpenet har en kriger i romersk drakt i skjoldet og på hjelmen en arm med krumsabel, under dobbeltmonogram med J? H og S. Bumerket, som vi altså antar tilhører en mann, er vel kjent i samme slektskrets som Ingeborg Lem hørte til. Blant annet forekommer det to ganger på en drikke- 108

Antependiet fm Utstein kloster Fig. J.I. De fire vdpemkjoldene på den silkebroderte dllken fra 1677. Kllit/lrtm, Lllnd. nr. 9752. Repr. etter Georg Garde s. 473. 109

Jorunn Fossberg kanne av sølv som er datert 1679. 36 Begge ganger er det plasert heraldisk til høyre, og har to blomster på hjelmen. På korpus har skjoldet til venstre en stut og på hjelmen to veselhorn og et timeglass. Her står initialene S.H.H.S.S./M.R.D.S., identifisert som Salig Henning HanSen Smidt/ Margrethe RasmusDatter Stud (Stoud). Skjoldene og initialene på lokket tilhører dette ekteparets sønn og hans hustru, Hans Henningsen Smidt og Sussane Sophie Pedersdatter Frich. Henning Hansen Smidt har vi tidligere støtt på som forvalter på Utstein. Datteren Else var gift med Johan Clausen Frimann, og datteren Margrethe var den andre eieren av Utstein. (se slektstavle nr. 2). Det er også bevart en kiste med våpnene til Henning Hansen Smidt og hans hustru. 37 Det var imidlertid ikke bare Henning Hansen Smidt og hans sønn som benyttet dette bumerket. Broren Hans Hansen Smidt benyttet det på et segl fra 1656, med H H og tre blomster over. 38 Samme bumerke finnes også, etter et ikke helt godt fotografi å dømme, på en drikkekanne av sølv publisert i (cgammelt sølv i Stavanger amb>,39 men er ikke identifisert. På grunn av den åpenbare stilistiske tilknytning duken fra 1677 har til Ingeborg Lems duk, kan ikke Smidt-slektens bumerke være det rene slumpetreff. Innenfor denne slekten burde det være mulig å finne en kombinasjon hvor bumerket tilhører en mann og initialene stemmer. Dukens bumerke har en lilje på hjelmen istedenfor blomster. Hans Hansen Smidt ble i 1676 adlet Lillienskiold, og iallfall sønnen skiftet ut bumerket med et mer standrnessig våpenmerke. 40 Det er også vanskelig å passe inn en L for Lillienskiold i monogrammet under bumerket. De andre slektningenes initialer passer heller ikke, selv om Hans Hansens hustru het Margrethe og han hadde en datter som het Else, men svigersonnenes initialer lar seg ikke forene med monogrammet under krigeren. Vi kan se bort fra at duken har tilhørt denne grenen av slekten. Men det er ikke noe rart om en annen gren av Smidt-slekten i 1677 brukte en lilje istedenfor blomster på hjelmen for å pynte seg litt med det nyerhvervede adelskapet. Det faller naturlig først å undersøke i Henning Hansens Smidts familie. Han selv har initialene H og S som tilhører bumerket, hans hustru har M og D, men burde hatt en stut i skjoldet. Datteren Else har riktig forbokstav, men H i Henningsdatter er vanskelig å plasere, og så stopper det hele definitivt opp ved hennes manns initialer, J C S F, som ikke passer til initialene på det andre mannskjoldet på duken. Attpåtil brukte Johan Clausen Frimann i 1684 et annet seglmerke. u Det må her innskytes at vi ikke har forsøkt å tilpasse vanlige heraldiske regler for adelige fedre og mødrene våpen, da samme slekt ikke tok hensyn til dette på den ovenfor nevnte sølvkannen f. eks. 110