1. LEGEMIDLETS NAVN Vancomycin MIP 500 mg pulver til infusjonsvæske, oppløsning Vancomycin MIP 1000 mg pulver til infusjonsvæske, oppløsning 2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING 1 hetteglass inneholder 500 mg / 1000 mg vankomycin (som hydroklorid). For fullstendig liste over hjelpestoffer se pkt. 6.1. 3. LEGEMIDDELFORM Pulver til infusjonsvæske, oppløsning. Fint pulver, hvit med rosa til brun nyanse. 4. KLINISKE OPPLYSNINGER 4.1 Indikasjoner Må kun gis parenteralt ved alvorlige infeksjoner som er forårsaket av grampositive, vankomycinfølsomme bakterier og som er resistente mot andre antibiotika (som meticillinresistente Staphylococcus aureus, koagulase-negativ stafylokokker og enterokokker), og til pasienter som er allergiske mot betalaktamantibiotika: - Endokarditt - Infeksjoner i knokler (ostitt, osteomyelitt) og ledd - Pneumoni - Bløtvevsinfeksjoner - Behandling av pasienter med bakteriemi som oppstår i forbindelse med, eller mistenkes å være forbundet med noen av infeksjonene nevnt ovenfor. En endokarditt som er forårsaket av enterokokker, Streptococcus viridans eller Streptococcus bovis, må behandles med en kombinasjon av vankomycin og aminoglykosid. Man må ta hensyn til de offisielle retningslinjene for riktig bruk av antibakterielle midler. 4.2 Dosering og administrasjonsmåte Doseringen må tilpasses individuelt avhengig av kroppsvekt, alder og nyrefunksjon. Følgende dosering anbefales: (Må ikke gis intramuskulært, se pkt. 4.4). Pasienter med normal nyrefunksjon: - Barn fra 12 år og voksne - Den vanlige intravenøse dosen er på 500 mg hver 6. time, eller 1 g hver 12. time. - Eldre pasienter - Den naturlige reduksjonen av den glomerulære filtrasjonsrate ved økende alder kan føre til økt serumkonsentrasjon av vankomycin hvis ikke dosen tilpasses (se doseringstabell ved redusert nyrefunksjon). - Barn (under 12 år) - Den vanlige intravenøse dagsdosen er 40 mg/kg kroppsvekt, vanligvis fordelt på 4 enkeltdoser, dvs. 10 mg/kg kroppsvekt hver 6. time. Det infunderte væskevolumet må sees som en del av barnets samlete væskeinntak. - Spedbarn og nyfødte - For unge spedbarn og nyfødte kan dosen være mindre. Følgende dosering anbefales: Alder Dosering 0-7 dager Startdose 15 mg/kg kroppsvekt, etterfulgt av vedlikeholdsdoser på 10 mg/kg hver 12. time
7-30 dager Startdose 15 mg/kg kroppsvekt, etterfulgt av vedlikeholdsdoser på 10 mg/kg hver 8. time Overvåkning av serumkonsentrasjonen kan være nødvendig. Intravenøs administrering vil ikke gi kurativ behandling av enterokolitt. Pasienter med nedsatt nyrefunksjon For pasienter med nedsatt nyrefunksjon må dosen tilpasses utskillelseshastigheten. En overvåking av vankomycinserumkonsentrasjonen kan i denne sammenheng være til hjelp, særlig hos alvorlig syke pasienter med varierende nyrefunksjon. For de fleste pasienter med nedsatt nyrefunksjon kan følgende tabell benyttes. Kreatininclearance kan bestemmes eller fastsettes tilnærmelsesvis. Den totale daglige vankomycindosen (i mg) er på 15 ganger den glomerulære filtrasjonsrate (i ml/min). Den initiale dosen bør inneholde minst 15 mg/kg kroppsvekt. Doseringstabell for voksne med nedsatt nyrefunksjon Kreatininclearance (ml/min) Vankomycin vedlikeholdelsesdoser (Prosent av startdose) større enn 100 100 90 90 80 80 70 70 60 60 50 50 40 40 30 30 20 20 10 10 Pasienter med anuri (så godt som ingen nyrefunksjon) må gis en dose på 15 mg/kg kroppsvekt inntil terapeutisk serumkonsentrasjon nåes. Vedlikeholdsdoser er på 1,9 mg/kg kroppsvekt/24 timer. Ved voksne pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon kan man, for enkelthets skyld, gi en vedlikeholdsdose på 250-1000 mg med flere dagers mellomrom, i stedet for en daglig dose. Dosering ved hemodialyse Hos pasienter uten nyrefunksjon, selv med regelmessig hemodialyse, kan følgende dosering benyttes: Mettningsdose 1000 mg, vedlikeholdsdose 1000 mg hver 7. 10. dag. Brukes det polysulfonmembraner ved hemodialysen ( high flux dialysis ), forkortes halveringstiden for vankomycin. For pasienter som hemodialyseres regelmessig, kan en ekstra vedlikeholdsdose være nødvendig. Pasienter med nedsatt leverfunksjon: For pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon gjelder de samme forholdsregler som for pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Overvåking av vankomycin-serumkonsentrasjoner: Serumkonsentrasjonen av vankomycin må kontrolleres ved behandlingens 2. dag, umiddelbart før neste dose gis og en time etter infusjonen. Terapeutiske vankomycin-konsentrasjoner i blodet må en time etter at infusjonen er avsluttet være på mellom 30 og 40 mg/l (maksimalt 50 mg/l), bunnverdien (umiddelbart før neste dose gis) mellom 5 og 10 mg/l. Serumkonsentrasjonen må normalt kontrolleres to til tre ganger per uke. Administrasjonsmåte Ved intravenøs infusjon: Parenteralt må vankomycin gis kun som langsom i.v. infusjon (ikke mer enn 10 mg/min, selv enkeltdoser på mindre enn 600 mg
må infunderes over minst 60 min), og tilstrekkelig fortynnet (minst 100 ml per 500 mg eller minst 200 ml pr. 1000 mg). Pasienter som må ha et begrenset væskeopptak kan gis en oppløsning på 500 mg/50 ml eller 1000 mg/100 ml. Ved slik økt konsentrasjon kan risikoen for infusjonsrelaterte bivirkninger økes. Informasjoner angående tilberedelsen av infusjonsoppløsningen, se 6.6. Behehandlingens varighet Behandlingstiden avhenger av infeksjonsgraden og den kliniske og bakteriologiske utviklingen. 4.3 Kontraindikasjoner Vankomycin må ikke brukes ved overfølsomhet overfor virkestoffet. For bruk under svangerskap og amming, se avsnitt 4.6. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler Advarsler: Ved akutt anuri, og ved foreliggende cochlearskade, må vankomycin kun brukes ved vital indikasjon. Ved alvorlig akutte overfølsomhetsreaksjoner (f.eks. anafylaksi) må behandlingen med Vancomycin MIP 500 mg / 1000 mg avbrytes umiddelbart, og vanlige hensikstmessige akutttiltak må igangsettes (f.eks. antihistaminer, kortikosteroider og evt. kunstig åndedrett). Ved kramper, bør behandlingen avbrytes. For pasienter med nedsatt nyrefunksjon, for eldre pasienter og i tilfelle hvor det samtidig benyttes andre oto- eller nefrotoksiske substanser (f. eks. aminoglykosider), må man kontrollere nyre- og hørselfunksjonen og vankomycin-serumkonsentrasjonen regelmessig. Vankomycin er ototoksisk. Derfor må man unngå bruk av preparatet hos pasienter med hørselskader. Når vankomycin er nødvendig for disse pasientene, må man velge en lav dose. Blodnivået må bestemmes regelmessig og dosen må fastlegges i henhold til dette nivået. Tinnitus kan være et tegn på begynnende døvhet. Faren for hørselskader er større for eldre pasienter. Forsiktighetsregler: Blant pasienter som er behandlet med vankomycin er det beskrevet tilfeller av reversibel neutropeni. Det må gjennomføres regelmessige blod- og urinundersøkelser i tillegg til lever- og nyrefunksjonstester på alle pasienter som behandles med vankomycin. Dette gjelder spesielt for pasienter som behandles med vankomycin over lengre tid og som samtidig får substanser som forårsaker neutropeni, hvor regelmessig kontroll av leukocyttene anbefales. Pediatrisk bruk: Vankomycin må benyttes med stor forsiktighet til for tidlig fødte og barn på grunn av deres ufullstendig utviklete nyrefunksjon og mulig økning av serumkonsentrasjonen til substansen. Vankomycin-konsentrasjonen i blodet må derfor overvåkes nøye. Bruk av vankomycin over lang tid kan føre til opphopning av resistente bakteriestammer. Det er viktig at pasienten kontrolleres hyppig. Vankomycin må på grunn av nekroserisikoen kun gis som intravenøs injeksjon. Risikoen for venøs irritasjon minskes, når preparatet gis i form av fortynnet infusjon (2,5-5 g/l) og injeksjonsstedet varieres. Anestesi: Bruken av anestetika under vankomycin-infusjonen kan føre til ulike forstyrrelser som hypotoni, erytem, urtikaria og anafylaktiske reaksjoner. Disse effektene kan unngås, hvis man gir vankomycin-infusjonen minst 60 minutter før anestesien innledes. Sikkerheten og effekt når vankomycin gis intratekalt er ikke tilstrekkelig dokumentert. Ved nesten alle antibakterielle substanser inklusive vankomycin kan det oppstå en pseudomembranøs kolitt, som kan forløpe i alvorlighetsgrad fra lett til livstruende. Man må tenke på denne diagnosen for pasienter som under behandlingen får diaré.
Legemidler som hemmer peristaltikken er kontraindisert. 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon Vankomycin / andre potensielt nyre- eller hørselsskadelige medikamenter Samtidig eller konsekutiv bruk av vankomycin og andre potensielt oto- eller nefrotoksiske medikamenter kan forsterke otoog/eller nefrotoksisiteten. Særlig ved samtidig bruk av aminoglykosider er nøye overvåkning nødvendig. I slike tilfeller skal maksimaldosen av vankomycin reduseres til 500 mg hver 8. time. Vankomycin / anestesimidler Det foreligger rapporter om at hyppigheten av mulige bivirkninger (f.eks. hypotensjon, rødfarget hud, erytem, urtikaria og kløe) øker i tidsmessig sammenheng med en intravenøs vankomycin-infusjon ved samtidig bruk av vankomycin og narkosemidler. For å unngå disse effektene, må vankomycin gis minst 60 minutter før anestesien innledes. Vankomycin / muskelrelakserende midler Hvis vankomycin brukes under eller straks etter en operasjon samtidig med muskelrelakserende midler (f.eks. suksinylkolin), kan deres virkning (neuromuskulær blokkering) forsterkes og forlenges. Vankomycin/hormonelle prevensjonsmidler Vankomycin kan påvirke hormonelle prevensjonsmidler negativt. 4.6 Fertilitet, graviditet og amming Det foreligger ikke tilstrekkelige data for bruk av vankomycin hos gravide. Dyreforsøk har ikke vist tegn til misdannelser, de er imidlertid ikke tilfredsstillende med hensyn til en vurdering av effekten for gravide, fødsler og postnatal utvikling (se avsnitt 5.3). Kvinner som er gravide eller som ammer må derfor kun benytte vankomycin etter en nøyaktig nytte-risiko vurdering. Vankomycin går over i morsmelken. Hos spedbarn kan det oppstå forstyrrelser i tarmfloraen, med diaré, soppinfeksjoner og muligens sensibilisering. 4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner Vancomycin MIP 500 mg / 1000 mg har ingen, eller ubetydelig innvirkning på evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. 4.8 Bivirkninger De vanligste bivirkningene er flebitt og pseudoallergiske reaksjoner i forbindelse med hurtig infusjon av vankomycin. Reaksjonene avtarfra 20 minutter til 2 timer etter at infusjonen er avsluttet. Organklassesystem ikke kjent Infeksiøse og parasittære sykdommer Sykdommer i blod og lymfatiske organer Forstyrrelser i immunsystemet Nevrologiske sykdommer Vanlige ( 1/100 til <1/10) Oral candidiasis Mindre Sjeldne vanlige ( 1/10 000 til ( 1/1000 til <1/1000) <1/100) Leukopeni Trombocytopeni, neutropeni, agranulocytose, eosinofili Anafylaktiske reaksjoner Svært sjeldne (<1/10 000) Parestesi, somnolens, kramper, hodepine, tremor Øyesykdommer Temporær sterk tåreflyt som
Sykdommer i øre og labyrint Forbigående Tinnitus, eller svimmelhet permanent tap av hørselen varer inntil 10 timer Hjertesykdommer Hjertestans Karsykdommer Hypertensjon Vaskulitt Sykdommer i Åndenød, stridor respirasjonsorganer, thorax og mediastinum Gastroin-testi-nale Kvalme Pseudomembranøs kolitt sykdommer Sykdommer i lever Ikterus og galleveier Hud- og underhudssykdommer Eksantem, slimhinnebetennelse, pruritus, urtikaria Eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, lineær IgA bullous dermatosis Sykdommer i nyre og urinveier Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet Nyresvikt, manifestert hovedsaklig ved forhøyete serumkreatinin- eller serumureakonsentrasjoner Flebitt, rødlig hud på overkroppen og i ansiktet. Smerter og kramper i bryst- og ryggmuskulaturen Interstitiell nefritt, akutt nyresvikt Feber, kuldeskjelvinger Undersøkelser Økt nivå av leverenzymer Rask infusjon kan forårsake rødme av overkroppen (rød-hals-syndrom) eller smerter og kramper i bryst- og ryggmuskulaturen. Dersom bulløs sykdom mistenkes, bør legemidlet seponeres og pasienten bør undersøkes av spesialist i dermatologi. Ototoksitet ble fremfor alt observert hos pasienter som fikk høye eller likeverdige doser av andre ototoksiske legemidler, eller som allerede hadde en nedsatt nyrefunksjon eller hørsel. 4.9 Overdosering Toksisitet på grunn av overdosering er blitt rapportert. 500 mg intravenøst gitt til et barn på 2 år gitt letal intoksikasjon. 56 g fordelt på 10 døgn til voksen har gitt nyresvikt. Ved bestemte risikokonstellasjoner (f.eks. ved sterkt nedsatt nyrefunksjon) kan det forekomme høye serumkonsentrasjoner, ototoksiske og nefrotoksiske effekter. Tiltak ved overdosering: En spesifikk motgift (antidot) er ikke kjent. Høye serumkonsentrasjoner kan effektivt reduseres gjennom hemodialyse, med bruk av polysulfonmembraner, og med hemofiltrasjonsprinsippet eller hemoperfusjon med polysulfon-harpikser. Ved overdosering er forøvrig en symptomatisk behandling under opprettholdelse av nyrefunksjonen nødvendig. 5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER
5.1 Farmakodynamiske egenskaper Farmakoterapeutisk gruppe: Glykopeptidantibakterielle midler ATC-kode: J01XA01 Vankomycin er et baktericidvirkende antibiotikum som er isolert av Amycolatopsis orientalis, tidl. Nocardia orientalis. Kjemisk er det et glykopeptid, der 2 klorerte tyrosiner, 3 substituerte fenylglyciner, glukose, et aminosukker (vankosamin), N- methylleucin og asparaginsyreamid er knyttet til hverandre. Vankomycin virker baktericid på prolifererende kimer ved å hemme cellevegg-biosyntesen. Dessuten forringer det permeabiliteten av bakteriecellemembranen og RNA-syntesen. Det finnes en kryssresistens mellom vankomycin og andre antibiotika. Riktignok er den partielle kryssresistens med andre glykopeptidantibiotika som f.eks. teikoplanin mulig, f. eks. ved enterokokken. Vankomycin har et smalt virksomhetsspektrum. Hovedsakelig grampositive aerobe og anaerobe mikroorganismer anses som følsomme med unntak av bakteroider. En sekundær resistensutvikling under terapien er sjelden. Synergisme Kombinasjonen av vankomycin med et aminoglykosid virker synergetisk mot mange stammer av Staphylococcus aureus, ikkeenterokokkale d-streptokokker, enterokokker og streptokokker av viridans-gruppen. Kombinasjonen av vankomycin og et cefalosporin virker synergetisk mot noen oxacillinresistente Staphylococcus epidermis-stammer, og kombinasjonen av vankomycin med rifampicin virker synergetisk mot Staphylococcus epidermis, og delvis synergetisk mot noen Staphylococcus aureus-stammer. Ettersom vankomycin kan virke antagonistisk i begge tilfeller kan en forutgående synergitest være på sin plass. Følsomhetsbestemmelse Ved bruk av en seriefortynningsmetode gjelder følgende veiledende verdier (European Committee on Antimicrobial Susceptibility Testing. Data from the EUCAST MIC distribution website, last accessed September 2009. http://www.eucast.org): Arter Følsomhet Staphylococcus spp., Enterococcus spp., ikke spesies-spesifikke S 4 mg/l; grenseverdier: R > 8 mg/l Streptococcus spp.: S 4 mg/l; R > 4 mg/l Antibakterielt spektrum Prevalensen av resistens kan variere geografisk og med tiden for utvalgte arter. Derfor er lokal informasjon om resistenssituasjonen nødvendig, særlig for riktig behandling av alvorlige infeksjoner. Vanligvis følsomme spesier: Staphylococcus spp. Streptococcus pneumoniae Streptococcus spp. Enterococcus spp. Corynebacterium spp. Clostridium difficile Spesier, for hvilke den oppnådde resistensen kan være et problem: I noen land kan økende resistens observeres, særlig ved Enterococcus faecium. Spesielt bekymringsfullt er multiresistente stammer av Enterococcus faecium. Naturlig resistente spesier: Gramnegative bakterier 5.2 Farmakokinetiske egenskaper Vankomycin fordeler seg etter i.v. applikasjon i nesten alt vev. I pleura-, perikard-, ascites- og synovialvæsken og i hjertemuskelen og i hjerteklaffen oppnås tilsvarende høye konsentrasjoner som i blodplasmaet. Angivelsen for vankomycinkonsentrasjonen i knokler (spongiosa, compacta) varierer sterkt. Det tilsynelatende fordelingsvolumet i steady state angis med
0,43 (inntil 0,9) l/kg. Når meninges ikke er betent passerer vankomycin blod-hjerne-barrieren kun i liten omfang. Vankomycin bindes med opptil 55 % til plasmaproteiner. Det metaboliseres bare i liten grad. Etter en parenteral dose utskilles det nesten fullstendig som mikrobiologisk aktiv substans (ca. 75-90 % i løpet av 24 timer) gjennom glomerulær filtrasjon gjennom nyrene. Den biliære utskillelsen er ubetydelig (mindre enn 5 % av en dose). Hos pasienter med normal nyrefunksjon er halveringstiden for serum ca. 4 6 (5 11) timer, hos barn 2,2 til 3 timer. Ved redusert nyrefunksjon kan halveringstiden av vankomycin bli betydelig redusert (opptil 7,5 dager); pga. ototoksisiteten av vankomycinet skal det i slike tilfeller foretas en overvåkning av plasmakonsentrasjonen. Den gjennomsnittlige plasmakonsentrasjonen etter en i.v. infusjon av 1 g vankomycin over 60 min. var på slutten av infusjonen ca. 63 mg/l, etter 2 timer ca. 23 mg/l og etter 11 timer ca. 8 mg/l. Den gjennomsnittlige plasmakonsentrasjonen etter en i.v. infusjon av 500 mg vankomycin over 60 min. er på slutten av infusjonen ca. 32 mg/l, etter 1 time ca. 13 mg/l og etter 4 timer ca. 5,7 mg/l. Clearance av vankomycin fra plasma korrelerer tilnærmelsesvis med den glomerulære filtrasjonsraten. Hos eldre pasienter kan den totale systematiske og renale clearance av vankomycin være redusert. Som undersøkelser hos anefritiske pasienter har vist, synes den metabolske clearance å være svært liten. Det er hittil ikke blitt identifisert noen vankomycin-metabolitter hos mennesker. Hvis vankomycin gis intraperitonealt under en peritonealdialyse, så havner i løpet av 6 timer ca. 60 % i det systemiske kretsløpet. Etter en i.p. dose på 30 mg/kg oppnås det et serumnivå på ca. 10 mg/l. Ved oral bruk blir det høypolære vankomycin praktisk ikke resorbert. Etter oralt inntak fremstår det i aktiv form i avføringen og viser seg derfor å være et egnet kjemoterapeutikum for pseudomembranøs kolitt. Etter gjentatt oral bruk av vankomycin kan det hos pasienter med aktiv pseudomembranøs enterokolitt leilighetsvis oppstå målbare serumnivåer. Vankomycin passerer placenta og går over i morsmelken. To timer etter intravenøs bruk av 50 mg/kg hos drektige kaniner, den 13. dag av drektighetsperioden, var konsentrasjonen i det moderlige plasma 20,0 enheter/ml, i det føtale plasma 3,7 enheter/ml og 12,5 enheter/ml i fostervannet. I melken til diende katter lå konsentrasjonen etter i.m. dosering av vankomycin mellom en tredjedel og to tredjedeler av den moderlige serumkonsentrasjonen. 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata Hos rotter, som i 35 dager fikk en daglig dose på 1500 mg/kg, ble det i en studie påvist retikulocytose og lymfocytopeni. Thymus- og miltvekten var redusert etter dagsdoser på 750 mg/kg. Det ble observert en reduksjon total protein, glukose og kolesterol og histologiske endringer i caecum-slimhinnen. Det ble observert lokale reaksjoner, spesielt ved injeksjonsstedet hos hunder og aper etter at 25 til 50 mg/kg ble gitt intravenøst. Nefrotoksisitet ble observert etter intravenøse doser på 50 mg/kg hos hunder og 350 mg/kg hos rotter. Vankomycin er kun begrenset kontrollert angående mutagene virkninger. Testene som er gjennomført hittil har vist negativt resultater. Det er ikke gjennomført langtidsstudier med vankomycin angående karsinogenitet. Ved studier av rotter og kaniner med doser på 200 mg/kg hhv. 120 mg/kg ble det ikke observert teratogene effekter. Det foreligger ikke studier angående bruk i den peri-/postnatale perioden eller angående virkningene legemidlet kan ha på fruktbarheten. 6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER 6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer Ingen
6.2 Uforlikeligheter Vankomycin-oppløsninger har en lav ph-verdi. Dette kan ved blanding med andre substanser føre til at oppløsningen blir kjemisk eller fysikalsk ustabil. Enhver parenteral oppløsning bør derfor, før bruk, kontrolleres visuelt mot nedfall og misfarging. Uklarheter oppstod når vankomycin-oppløsninger ble blandet med følgende substanser: aminofyllin; barbiturater; benzylpenicilliner; kloramfenikolhydrogensuksinat; klortiazid-natrium; deksametason-21-dihydrogenfosfat-dinatrium; heparinnatrium; hydrokortison-21-hydrogensuksinat; meticillin-natrium; natriumhydrogenkarbonat; nitrofurantoin-natrium; novobiocin-natrium; fenytoin-natrium; sulfadiacin-natrium; sulfafurazol-dietanolamin. For informasjon angående kompatible løsninger, se pkt. 6.6. Vankomycin-oppløsning bør gis atskilt fra andre legemidler, dersom en kjemisk-fysikalsk kompatibilitet ikke er påvist. Kombinasjonsterapi I tilfelle av en kombinasjonsterapi med vankomycin og andre antibiotika/kjemoterapeutika må preparatene gis atskilt. 6.3 Holdbarhet 2 år Holdbarhet for rekonstituert konsentrat til infusjonsvæske: Den kjemiske og fysikalske stabiliteten av den rekonstituerte oppløsningen ble påvist å ha en lagringstid på 96 timer ved en temperatur 25 ºC. Holdbarhet for den tilberedte oppløsningen: Den kjemiske og fysikalske stabiliteten til den fortynnete oppløsningen ble påvist å ha en lagringstid på 96 timer ved en temperatur på 2-8 ºC. Tiden mellom rekonstitusjonen av pulveret til bruken av den fortynnete infusjonsoppløsningen må ikke være lenger enn 96 timer. Fra et mikrobiologisk standpunkt bør tilberedte infusjonsoppløsninger brukes omgående. Hvis dette ikke gjøres ligger ansvaret for lagringsforhold og lagringstid hos brukeren. Normalt kan en lagringstid på 24 timer, ved 2-8 ºC, bare overskrides hvis tilberedningen av infusjonsløsningen har funnet sted under kontrollerte og validerte aseptiske betingelser. 6.4 Oppbevaringsbetingelser Oppbevares ved høyst 25 C. Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot lys. For oppbevaring av den rekonstituerte oppløsningen, se pkt. 6.3. 6.5 Emballasje (type og innhold) Hetteglass (fargeløst glass, hydrolytisk klasse I) med kork (bromobutylgummi) og flip-top-kappe (aluminium og polypropylen). 1 hetteglass inneholder 500/1000 mg vankomycin (som hydroklorid). Pakningsstørrelser: Vancomycin MIP 500 mg 1 hetteglass 5 hetteglass 10 hetteglass 15 hetteglass 20 hetteglass 25 hetteglass Vancomycin MIP 1000 mg 1 hetteglass 5 hetteglass 10 hetteglass 15 hetteglass 20 hetteglass 25 hetteglass
Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført. 6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering Tilberedning av intravenøs oppløsning: Innholdet i et hetteglass Vancomycin MIP 500 mg oppløses i 10 ml vann til injeksjonsvæsker, og fortynnes ytterligere med andre infusjonsoppløsninger (vann til injeksjonsvæsker, Glukoseoppløsning 5%, fysiologisk saltoppløsning) til minimum 100-200 ml. Innholdet i et hetteglass Vancomycin MIP 1000 mg oppløses i 20 ml vann til injeksjonsvæsker, og fortynnes ytterligere med andre infusjonsoppløsninger (vann til injeksjonsvæsker, Glukoseoppløsning 5%, fysiologisk saltoppløsning) til minimum 200-400 ml. Ved rekonstitusjon dannes en klar, fargeløs til lett gulaktig oppløsning. 7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN MIP Pharma GmbH Kirkeler Str. 41 D-66440 Blieskastel Tyskland 8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE) Vancomycin MIP 500 mg: 04-2718 Vancomycin MIP 1000 mg: 04-2720 9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE 2009-05-12/2011-01-28 10. OPPDATERINGSDATO 27.04.2011