Ett hetteglass inneholder 500 mg vankomycin (som vankomycinhydroklorid) tilsvarende IE.

Transkript

1 1. LEGEMIDLETS NAVN Vancomycin Pfizer 500 mg pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning. Vancomycin Pfizer 1000 mg pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning 2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING Ett hetteglass inneholder 500 mg vankomycin (som vankomycinhydroklorid) tilsvarende IE. Ett hetteglass inneholder 1000 mg vankomycin (som vankomycinhydroklorid) tilsvarende IE. 3. LEGEMIDDELFORM Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning. En hvit til kremfarget porøs kake Etter rekonstituering fås en oppløsning med en ph på ca KLINISKE OPPLYSNINGER 4.1 Indikasjoner Vankomycin er indisert ved følgende alvorlige infeksjoner forårsaket av gram-positive bakterier som er mottakelige for vankomycin og ikke kan behandles med, eller som ikke har respondert eller er resistente mot, andre antibiotika som penicillin og cefalosporiner (se pkt. 5.1). endokarditt beinbetennelse (osteomyelitt) pneumoni bløtvevsinfeksjoner Vankomycin bør administreres sammen med andre antibakterielle midler der dette er egnet. Det gjelder spesielt ved behandling av endokarditt. Vankomycin kan brukes til perioperativ profylakse ved bakteriell endokarditt, hos pasienter med høy risiko for å utvikle bakteriell endokarditt når de gjennomgår store operasjoner (f.eks. hjerte- og karoperasjoner osv.) og ikke kan få et egnet betalaktam-antibiotikum. Offisielle retningslinjer for korrekt bruk av antibakterielle midler bør følges. 4.2 Dosering og administrasjonsmåte Administrasjonsmåte: Parenteral administrasjon av vankomycin skal bare foregå som intravenøs infusjon (ikke mer enn 10 mg/min over minst 60 min) som er tilstrekkelig fortynnet (minst 100 ml per 500 mg eller minst 200 ml per 1000 mg).

2 Pasienter som trenger væskerestriksjon kan få en løsning på 500 mg/50 ml eller 1000 mg/100 ml. Med slike høye konsentrasjoner kan risikoen for infusjonsrelaterte bivirkninger bli økt. Infusjonsrelaterte bivirkninger kan imidlertid oppstå ved enhver hastighet eller konsentrasjon. Doseringen justeres individuelt i forhold til vekt, alder og nyrefunksjon. Vankomycin-nivåene kan måles for å gjøre dosejusteringene enklere. For informasjon vedrørende klargjøring av løsningen se punkt 6.6. Intravenøs bruk (infusjon) hos pasienter med normal nyrefunksjon: Voksne og ungdom over 12 år: Anbefalt daglig intravenøs dose er 2000 mg; fordelt på 500 mg-doser hver 6. time eller 1000 mg hver 12. time. Eller 30 til 40 mg/kg/dag administrert 2 til 4 ganger daglig. For bakteriell endokarditt er det generelt aksepterte regimet 1000 mg vankomycin intravenøst hver 12. time i 4 uker, enten alene eller sammen med andre antibiotika (gentamicin pluss rifampicin, gentamicin, streptomycin). Endokarditt forårsaket av enterokokker behandles i 6 uker med en kombinasjon av vankomycin og et aminoglykosid i henhold til nasjonale anbefalinger. Offisielle retningslinjer bør konsulteres. Barn fra én måned til 12 år: Vanlig intravenøs dosering er 10 mg/kg per dose gitt hver 6. time (total daglig dosering 40 mg/kg av kroppsvekten). Hver dose skal administreres over en periode på minst 60 minutter. Nyfødte spedbarn (fullbåret): 0-7 dager: En startdose på 15 mg/kg, etterfulgt av 10 mg/kg hver 12. time dager: En startdose på 15 mg/kg, etterfulgt av 10 mg/kg hver 8. time. Hver dose skal administreres over 60 minutter. Nøye overvåking av serumkonsentrasjoner av vankomycin kan være ønskelig hos disse pasientene. Graviditet: Det er rapportert at signifikant økte doser kan være nødvendig for å oppnå terapeutiske serumkonsentrasjoner hos gravide pasienter - se pkt.4.6 Graviditet og amming. Eldre: Det kan være nødvendig å redusere dosen i større grad enn forventet på grunn av nedsatt nyrefunksjon (se nedenfor). Svært overvektige pasienter: Modifisering av vanlige daglige doser kan være nødvendig. Pasienter med nedsatt leverfunksjon Det er ingen evidens for at dosen må reduseres hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Pasienter med nedsatt nyrefunksjon: Dosejusteringer må foretas for å unngå toksiske serumnivåer. Hos premature barn og hos eldre kan det være nødvendig å redusere dosen i større grad enn forventet på grunn av nedsatt nyrefunksjon. Regelmessig overvåking av serumnivåer er tilrådelig hos slike pasienter, idet akkumulering er blitt

3 rapportert, særlig etter forlenget behandling. Serumkonsentrasjoner av vankomycin kan bestemmes ved hjelp av mikrobiologisk assay, radioimmunoassay, fluorescerende polariseringsimmunoassay, fluorescerende immunoassay eller høytrykks væskekromatografi. Følgende nomogram, basert på kreatininclearanceverdier, er utarbeidet som en veiledning for dosejusteringer: Engelsk Norsk Vancomycin Clearance (ml/min/kg) Vankomycinclearance (ml/min/kg) Creatinine Clearance (ml/min/kg) Kreatininclearance (ml/min/kg) Vancomycin Dose (mg/kg/24 hr) Vankomycindose (mg/kg/24 t) Dosage nomogram for vancomycin in patients Doseringsnomogram for vankomycin hos with impaired renal function pasienter ned nedsatt nyrefunksjon Nomogrammet er ikke gyldig for funksjonelt anefriske pasienter på dialyse. For slike pasienter bør en metningsdose på 15 mg/kg kroppsvekt gis for å oppnå terapeutiske serumnivåer øyeblikkelig, og dosen som er nødvendig for å opprettholde stabile nivåer er 1,9 mg/kg/døgn. Siden individuelle vedlikeholdsdoser på 250 mg til 1 g er passende, kan det for pasienter med markert nedsatt nyrefunksjon gis en dose med noen dagers mellomrom i stedet for daglig. Ved anuri anbefales en dose på 1 g hver sjuende til tiende dag. Hvis serumnivået av kreatinin er tilgjengelig, kan følgende formel anvendes for å beregne kreatininclearance: Menn: Vekt (kg) x (140 alder (år)) 72 x serumkreatinin (mg/100 ml) Kvinner: 0,85 x verdi beregnet med formelen ovenfor For instruksjoner om klargjøring av oppløsninger, se pkt Overvåke serumkonsentrasjoner av vankomycin:

4 Serumkonsentrasjonen av vankomycin bør overvåkes på andre behandlingsdag rett før neste dose, og én time etter infusjon. Terapeutiske blodnivåer av vankomycin skal være mellom 30 og 40 mg/l (maksimalt 50 mg/l) én time etter avsluttet infusjon, minstenivået (like før neste administrasjon) mellom 5 og 10 mg/l. Konsentrasjonene bør normalt overvåkes to eller tre ganger per uke. Varighet av behandlingen Varigheten av behandlingen avhenger av infeksjonens alvorlighetsgrad og den kliniske og bakteriologiske utvikling. 4.3 Kontraindikasjoner Overfølsomhet overfor vankomycin. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler Rask bolusadministrasjon (for eksempel over noen minutter) kan settes i forbindelse med unormalt stor hypotensjon, inkludert sjokk, samt i sjeldne tilfeller hjertestans, histaminlignende reaksjoner og makulopapulært eller erytematøst utslett ( red man syndrome ). Vankomycin skal infunderes i en fortynnet oppløsning over en periode på minst 60 minutter for å unngå reaksjoner forbundet med rask infusjon. Når infusjonen stoppes, opphører vanligvis disse reaksjonene straks (se pkt.4.2 Dosering og administrasjonsmåte og pkt. 4.8 Bivirkninger). På grunn av risikoen for ototoksisitet og nefrotoksisitet, må vankomycin brukes med forsiktighet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, og dosen bør reduseres i forhold til graden av nedsatt nyrefunksjon. Toksisitetsrisikoen er betydelig økt ved høye blodkonsentrasjoner eller forlenget behandling. Blodnivåer bør overvåkes, og tester av nyrefunksjonen bør utføres regelmessig. Vankomycin bør også unngås hos pasienter med tidligere hørselstap. Hvis det brukes hos slike pasienter, bør dosen om mulig reguleres ved regelmessig måling av legemiddelnivået i blodet. Døvhet kan foranlediges av tinnitus. Eldre er mest utsatt for hørselsskade. Erfaring med andre antibiotika antyder at døvhet kan være progressiv til tross for avsluttet behandling. Bruk hos barn: Hos premature barn og småbarn kan det være nyttig å bekrefte ønskede serumkonsentrasjoner av vankomycin. Samtidig administrasjon av vankomycin og anestetika er blitt assosiert med erytem og histaminlignende flushing hos barn. Bruk hos eldre: Den naturlige nedgangen i glomerulær filtrering med økende alder kan føre til forhøyede serumkonsentrasjoner av vankomycin hvis doseringen ikke justeres (se Dosering og administrasjonsmåte ). Forsiktighetsregler Regelmessig overvåking av blodnivåene av vankomycin er indisert ved langvarig bruk, særlig hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon eller nedsatt hørsel samt ved samtidig administrasjon av

5 henholdsvis nefrotoksiske eller ototoksiske substanser. Dosene titreres på grunnlag av serumnivåer. Blodnivåer bør overvåkes, og tester av nyrefunksjonen bør utføres regelmessig. Pasienter som kan ha nedsatt nyrefunksjon og personer over 60 år bør gjennomgå regelmessige tester av hørselsfunksjonen og av blodnivåer av vankomycin. Alle pasienter som får legemidlet, bør gjennomgå regelmessige hematologiske studier, urinprøver og nyrefunksjonstester. Vankomycin er svært irriterende for vev og forårsaker nekrose på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon; det må infunderes intravenøst. Smerter på injeksjonsstedet og tromboflebitt forekommer hos mange pasienter som får vankomycin og er iblant alvorlige. Frekvensen og alvorlighetsgraden for tromboflebitt kan reduseres ved å administrere legemidlet langsomt som en fortynnet oppløsning (2,5 til 5,0 g/l) og ved å skifte injeksjonssted. Forlenget bruk av vankomycin kan resultere i sterk vekst av mottakelige organismer. Nøye observasjon av pasienten er viktig. Hvis superinfeksjon forekommer under behandling, må det iverksettes egnede tiltak. I sjeldne tilfeller har det vært rapportert om utvikling av pseudomembranøs kolitt forårsaket av C. difficile hos pasienter som fikk vankomycin intravenøst. Siden tilfeller av kryssoverfølsomhet er blitt rapportert, må vankomycin administreres med forsiktighet hos pasienter med kjent overfølsomhet overfor teikoplanin. 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon Samtidig administrasjon av vankomycin og anestetika er blitt assosiert med erytem og histaminlignende flushing og anafylaktoide reaksjoner. Det er rapportert om økt frekvens av infusjonsrelaterte hendelser ved samtidig administrasjon av anestetika. Infusjonsrelaterte tilfeller kan reduseres med administrasjon av vankomycin som en 60- minutters infusjon før anestetisk induksjon. Samtidig eller sekvensiell systemisk eller topisk bruk av andre potensielt ototoksiske, nevrotoksiske eller nefrotoksiske legemidler, for eksempel amfotericin B, aminoglykosider, bacitracin, polymyksin B, kolistin, viomycin eller cisplatin, når indisert, krever nøye overvåking. Det er økt risiko for nevromuskulær blokade ved samtidig administrasjon av nevromuskulære blokkeringsmidler. 4.6 Fertilitet, graviditet og amming Graviditet: Det finnes ikke tilstrekkelige erfaringer vedrørende vankomycin ved graviditet hos mennesker. Dyrestudier på reproduksjonstoksisitet tyder ikke på at det påvirker embryo-/fosterutviklingen eller svangerskapsperioden (se pkt.5.3).

6 Vankomycin krysser placentabarrieren og en mulig risiko for ototoksisitet og nefrotoksisitet hos embryoer/nyfødte kan ikke utelukkes. Vankomycin bør derfor kun gis under graviditet hvis det er klart nødvendig, og etter nøye evaluering av nytte/risiko. Amming: Vankomycin skilles ut i morsmelk og bør derfor bare brukes under amming når andre antibiotika har vært forsøkt uten hell. Vankomycin bør gis med forsiktighet til ammende mødre på grunn av mulige bivirkninger hos spedbarnet (forstyrrelser i tarmfloraen med diaré, kolonisasjon med gjærlignende sopp og mulig sensibilisering). Når dette legemidlet vurderes å være nødvendig for moren, bør det eventuelt vurderes å avslutte amming. 4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner Vankomycin har ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. 4.8 Bivirkninger Innenfor hver frekvensgruppering er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad. Bivirkningene oppført nedenfor er definert ved hjelp av følgende MedDRA: Svært vanlige ( 1/10), vanlige ( 1/100 til <1/10), mindre vanlige ( 1/1000 til <1/100), sjeldne ( 1/ til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000), ikke kjent (kan ikke anslås ut ifra tilgjengelige data) Intravenøs infusjon: De vanligste bivirkningene er flebitt og pseudoallergiske reaksjoner i forbindelse med for rask intravenøs infusjon av vankomycin. Sykdommer i blod og lymfatiske organer: Sjeldne ( 1/ til <1/1000): trombocytopeni, neutropeni, agranulocytoser, eosinofili. Forstyrrelser i immunsystemet Sjeldne ( 1/ til 1/1000): anafylaktiske reaksjoner, overfølsomhetsreaksjoner Sykdommer i øre og labyrint: Mindre vanlige ( 1/1000 til <1/100): forbigående eller permanent hørselsnedsettelse. Sjeldne ( 1/ til <1/1000): tinnitus, svimmelhet. Hjertesykdommer: Svært sjeldne (<1/10 000): hjertestans Karsykdommer:

7 Vanlige ( 1/100 til <1/10): fall i blodtrykket. Sjeldne ( 1/ til <1/1000): vaskulitt Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum: Vanlige ( 1/100 til <1/10): dyspné, stridor. Gastrointestinale sykdommer: Sjeldne ( 1/ til <1/1000): kvalme. Svært sjeldne (<1/10 000): pseudomembranøs enterokolitt. Hud- og underhudssykdommer: Vanlige ( 1/100 til <1/10): eksantem og slimhinneinflammasjon, pruritus, urtikaria. Svært sjeldne (<1/10 000): eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnson syndrom, Lyells syndrom, lineær IgA bulløs dermatose. Sykdommer i nyre og urinveier: Vanlige ( 1/100 til <1/10): nedsatt nyrefunksjon manifestert primært ved økt serumkreatinin. Sjeldne ( 1/ til <1/1000): interstitiell nefritt, akutt nyresvikt. Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet: Vanlige ( 1/100 til <1/10): flebitt, rødhet på øvre del av kroppen og i ansiktet. Sjeldne ( 1/ til <1/1000): legemiddelindusert feber, skjelving. Smerter i brystet og ryggmusklene. Infusjonsrelaterte bivirkninger: Under og like etter hurtig infusjon kan anafylaktoide reaksjoner forekomme, inkludert hypotensjon, dyspné, urtikaria eller pruritus. Rødhet på øvre del av kroppen ( red man syndrome ), smerte og kramper i brystet eller ryggmuskler kan forekomme. Reaksjonene dempes når administrasjonen avbrytes, generelt mellom 20 minutter og 2 timer. Vankomycin skal infunderes langsomt (i mer enn 60 minutter) se pkt. 4.4). Ototoksisitet kan være reversibel eller permanent, og er blitt rapportert hovedsakelig hos personer som fikk en overdosering, pasienter med en sykehistorie med redusert hørsel og med samtidig behandling med andre ototoksiske legemidler, for eksempel aminoglykosider. 4.9 Overdosering Støttende behandling anbefales med opprettholdelse av glomerulær filtrering. Vankomycin er vanskelig å fjerne fra blodet med hemodialyse eller peritoneal dialyse. Hemoperfusjon med Amberlite resin XAD-4 er blitt rapportert å ha begrenset nytte. 5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER 5.1 Farmakodynamiske egenskaper

8 Farmakoterapeutisk gruppe, Antibakterielle midler til systemisk bruk, glykopeptidantibakterielle midler ATC-kode: J01X A01. Virkningsmekanisme Vankomycin er et trisyklisk glykopeptid-antibiotikum som hemmer syntesen av celleveggene i følsomme bakterier ved å bindes med høy affinitet til D-alanyl-D-alanin-terminus av prekursorenheter i celleveggen. Legemidlet er bakteriedrepende for delende mikroorganismer. PK/PD-forhold Virkningen til vankomycin betraktes som tidsavhengig. Resistensmekanisme: Oppnådd resistens overfor glykopeptider er mest vanlig i enterokokker, og er basert på opptak av ulike van-genkomplekser som endrer D-alanyl-D-alanin-målet til D-alanyl-D-laktat eller D-alanyl-D-serin, som binder vankomycin dårlig. Kryssresistens med teikoplanin er blitt rapportert for enkelte van-gener. Van-gener er sjelden blitt funnet i Staphylococcus aureus, der endringer i celleveggens struktur fører til "mellomliggende" følsomhet, som vanligvis er heterogen. Følsomhet: Vankomycin er særlig aktivt mot gram-positive bakterier, for eksempel stafylokokker, streptokokker, enterokokker, pneumokokker, clostridia og difteroider. Gram-negative bakterier er resistente. Prevalens av oppnådd resistens kan variere geografisk og over tid for utvalgte arter og lokal informasjon om resistens er ønskelig, særlig ved behandling av alvorlige infeksjoner. Ved behov bør ekspertråd søkes når den lokale resistensprevalensen er slik at anvendelsen av midlet for visse typer infeksjoner er tvilsom. Terskelverdier Anbefalinger fra EUCAST (European Committee on Antimicrobial Susceptibility Testing) Følsom Resistent Staphylococcus spp. 2 mg/l > 2 mg/l Enterococcus spp. 4 mg/l > 4 mg/l Streptococcus spp 2 mg/l > 2 mg/l Streptococcus pneumoniae 2 mg/l > 2 mg/l Grampositive anaerober 2 mg/l 2 mg/l Ikke-artsrelaterte* 2 mg/l > 4 mg/l *Ikke-artsrelaterte terskelverdier har i hovedsak blitt satt på bakgrunn av PK/PD-data og er uavhengig av MIC-distribusjonen for spesifikke arter. De skal kun brukes for arter som ikke er gitt artsspesifikke terskelverdier, og ikke for de artene der følsomhetstesting ikke er anbefalt. Klasser Vanligvis følsomme arter Grampositive Enterococcus faecalis Staphylococcus aureus Staphylococcus koagulase-negativ Streptococcus spp.

9 Streptococcus pneumoniae Clostridium spp. Arter hvor oppnådd resistens kan være et problem Enterococcus faecium Iboende resistente Gramnegative bakterier Chlamydia spp. Mykobakterier Mycoplasma spp. Rickettsia spp. 5.2 Farmakokinetiske egenskaper Absorpsjon Vancomycin administreres intravenøst for behandling av systemiske infeksjoner. Når det gjelder pasienter med normal nyrefunksjon, gir intravenøs infusjon av flere doser på 1 g vankomycin (15 mg/kg) i 60 minutter gjennomsnittlige plasmakonsentrasjoner på mkg/ml, mkg/ml og 5-10 mkg/ml, henholdsvis umiddelbart, 2 og 11 timer etter fullført infusjon. Intravenøs infusjon av flere doser på 500 mg i 30 minutter gir gjennomsnittlige plasmakonsentrasjoner på rundt mg/l, mg/l og mg/l, henholdsvis umiddelbart, 2 og 6 timer etter fullført infusjon. Plasmanivåene som oppnås etter flere doser, tilsvarer dem som oppnås etter en enkeltdose. Ved oral bruk blir høypolær vankomycin i realiteten ikke absorbert. Etter oral administrasjon vises det i aktiv form i feces og er derfor et egnet kjemoterapeutisk middel for pseudomembranøs kolitt og stafylokokkindusert kolitt. Distribusjon Ved serumkonsentrasjoner av vankomycin på 10 mg/l til 100 mg/l er bindingen av legemidlet til plasmaproteiner ca %, målt ved ultrafiltrering. Etter intravenøs administrasjon av vankomycinhydroklorid finner man hemmende konsentrasjoner i plevral-, perikardiell, ascites og synovialvæske, i urinen og peritoneal dialysevæske og i vevet på den atriale appendiks. Ved ikke-betent meningitt passerer vankomycin blod-hjernebarrieren kun i liten grad. Eliminasjon Halveringstiden for vankomycin er 4 til 6 timer hos pasienter med normal nyrefunksjon. I det første døgnet utskilles ca. 80 % av en administrert dose av vankomycin i urinen via glomerulær filtrering. Nedsatt nyrefunksjon forsinker utskillelsen av vankomycin. Hos pasienter uten nyrer er gjennomsnittlig halveringstid 7,5 dager. Det er svært lite metabolisme av legemidlet. Ca % av en intraperitoneal dose av vankomycin administrert ved peritoneal dialyse absorberes systemisk på seks timer. Serumkonsentrasjoner på rundt 8 mg/liter oppnås gjennom intraperitoneal injeksjon av 30 mg/kg vankomycin. Selv om vankomycin ikke elimineres effektivt ved hemodialyse eller peritoneal dialyse, er det blitt rapportert om en økning i vankomycinclearance med hemoperfusjon og hemofiltrering. Total

10 systemisk clearance og nyreclearance for vankomycin kan være redusert hos eldre personer. 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata Prekliniske data indikerer ingen spesiell fare for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi og toksisitet ved gjentatt dosering. Begrensede data om mutagene effekter viser negative resultater, langsiktige studier på dyr vedrørende et kreftfremkallende potensial er ikke tilgjengelig. I teratogenisitetsstudier, hvor rotter og kaniner fikk doser som korresponderte omtrent med human dose basert på kroppsoverflate (mg/m 2 ), ble det ikke observert direkte eller indirekte teratogene effekter. Dyrestudier på bruk under perinatal/postnatal periode og vedrørende effekter på fertiliteten er ikke tilgjengelig. 6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER 6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer Ingen 6.2 Uforlikeligheter Vankomycinoppløsning har en lav ph-verdi som kan gi kjemisk eller fysisk ustabilitet når den blandes med andre preparater. Blanding med alkaliske løsninger bør unngås. Hver parenteral oppløsning bør sjekkes visuelt for bunnfall og misfarging før bruk. Dette legemidlet må ikke blandes med andre legemidler enn de som er angitt under pkt Holdbarhet Pulver i salgsemballasje: 2 år Rekonstituert konsentrat: Rekonstituert konsentrat bør fortynnes ytterligere umiddelbart etter rekonstituering. Fortynnet produkt: Fra et mikrobiologisk og fysiokjemisk synspunkt bør produktet brukes umiddelbart. 6.4 Oppbevaringsbetingelser Pulver i salgsemballasje: Oppbevares ved høyst 25 C. Oppbevar hetteglasset i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Rekonstituert konsentrat og fortynnet produkt:

11 Oppbevaringsbetingelser for rekonstituert konsentrat og fortynnet produkt, se pkt Emballasje (type og innhold) 500 mg: 10 ml hetteglass av fargeløs type 1 glass, med propp av klorobutyl type 1 belagt med silikon og en grå flip-off-kapsel av aluminium/polypropylen mg: 20 ml hetteglass av fargeløs type 1 glass, med propp av klorobutyl type 1 belagt med silikon og en grønn flip-off-kapsel av aluminium/polypropylen. Pakningsstørrelser: 1 eller 10 hetteglass Multipakning: 100 (10 pakninger à 10) hetteglass Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført. 6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering Produktet må rekonstitueres og konsentratet må deretter fortynnes før bruk. Klargjøring av rekonstituert konsentrat: Løs opp innholdet i hvert 500 mg hetteglass i 10 ml sterilt vann til Løs opp innholdet i hvert 1000 mg hetteglass i 20 ml sterilt vann til injeksjonsvæsker. injeksjonsvæsker. Utseendet på rekonstituert konsentrat: Klar og fargeløs løsning uten partikler. En ml av rekonstituert konsentrat inneholder 50 mg vankomycin. Oppbevaringsbetingelser for rekonstituert konsentrat, se pkt Klargjøring av endelig fortynnet infusjonsvæske, oppløsning: Rekonstituert konsentrat som inneholder 50 mg/ml vankomycin, bør fortynnes ytterligere umiddelbart etter rekonstituering. Egnede fortynningsmidler: Natriumklorid 9 mg/ml (0,9 %) injeksjonsvæske, oppløsning, glukose 50 mg/ml (5 %) injeksjonsvæske, oppløsning, natriumklorid 9 mg/ml (0,9 %) og glukose 50 mg/ml (5 %) injeksjonsvæske, oppløsning eller Ringer-Acetat injeksjonsvæske, oppløsning. Før administrasjon bør rekonstituerte og fortynnede løsninger undersøkes visuelt for partikler og misfarging. Kun klar og fargeløs løsning uten partikler bør brukes. Intermitterende infusjon: Rekonstituert konsentrat som inneholder 500 mg vankomycin (50 mg/ml), må fortynnes ytterligere med minst 100 ml fortynningsmiddel umiddelbart etter rekonstituering.

12 Rekonstituert konsentrat som inneholder 1000 mg vankomycin (50 mg/ml), må fortynnes ytterligere med minst 200 ml fortynningsmiddel umiddelbart etter rekonstituering. Konsentrasjonen av vankomycin i infusjonsvæsken må ikke overskride 5 mg/ml. Ønsket dose bør administreres langsomt ved intravenøs infusjon med en hastighet på høyst 10 mg/minutt i minst 60 minutter. Oppbevaringsbetingelser for fortynnet legemiddel, se punkt 6.3. Destruksjon Hetteglassene er kun for engangsbruk. Ubrukt produkt må kasseres. Eventuelt ubrukt legemiddel eller avfall skal destrueres i henhold til lokale krav. 7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN Pfizer AS Postboks Lysaker 8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE) 500 mg: mg: DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE OPPDATERINGSDATO