85 VREDESSKÅLENE TØMMES! DOMS- ELLER STRAFFEHANDLINGER? I de neste versene får vi følge Johannes inn i synet som viser hva som er i vente - for de som skal oppleve den siste tiden. Ganske spesielt bør dette kap. tale til de som sovende stiller seg likegyldige til realitetene i profetien. 16.2 Her fortelles at den første skålen inneholder ondartede byller, men det er kun de som har tatt på seg Dyrets merke og som tilber dets bilde, som rammes. Sagt med andre ord, så er dette en ren domshandling som Gud sender, og som vi så under 7.4-8 så holdes Guds folk utenfor slike. Når dette nettopp skjer her, så forteller det også at enda er der mennesker som holdt stand mot presset fra Dyret. Tidsmessig sett, så må dette skje i den første halvdelen av den siste år-uken, - altså før Dyret fra Avgrunnen kommer på arenaen. I de følgende versene ser vi, i motsetning til Seglene og Basunene, at de kommende plagene skal ramme hele jorden, - naturen direkte og menneskene indirekte. 16.3 Den andre skålen tømmes i havet, - og det ble til blod som av en død og alt levende i havet døde. At blodet er som av en død, vil si, at også blodet er helt uten liv. 16.4 Den tredje skålen tømmes over elvene og kildene på jorden, - også de ble som blod. 16.5f Når dette har skjedd, så hører Johannes at vannenes engel framsier en lovprisning: "Rettferdig er du som er og som var - du Hellige --"! Denne lovprisningen er som en bekreftelse på at det Herrens ord som Jesaias engang forkynte (Jes.49.25) for siste gangen er fullbyrdet, - og fullbyrdelsen er et direkte svar på det spørsmålet vi i 6.9f hørte fra martyrenes sjeler under alteret. 16.7 Derfor lyder det nå slik fra alteret: "Ja Herre vår Gud, Du Allmektige! Sande og rettferdige er dine dommer"! Den samme sannhets- og rettferdighetserkjennelsen av Guds dom, møter vi igjen i 19.2 og vi merker det motsetningsforhold som oppstår i vår menneskelige natur. Vi har så vanskelig for å se slike hendelser som en Guds rettferdighet. Det forekommer oss lettere å se dem som umenneskelige og ukristelige. Vi kan på en måte godt forstå den forherdelsen som kommer over menneskene i disse tider - i stedet for omvendelse. 16.8 Etter denne avbrytelsen, så tømmes den fjerde skålen og vi ser igjen den veldige økningen av voldsomhet og omfang disse siste plagene får i forhold til Basunene. 16.9 Nå er det solen som rammes direkte. Denne - livets energikilde, får nå virkelig vise hva den kan utrette.
I motsetning til 8.12 så får den nå makt til å herje menneskene med stor varme. Men likevel - så omvender de seg ikke. De gir seg i stedet til å spotte Guds navn, - navnet som Guds motstander er så ivrig etter å sverte ved i første omgang å få menneskene til å misforstå Guds kjærlighet. Og så - når Guds straff åpenbares, da legges tanken slik an, at de samme mennesker nok ser sin egen feil og synd, men i sin "synes synd på seg selv - tanke", så gir de seg heller til å spotte Guds navn enn å omvende seg. Med disse tre plagene, i forhold til den første, er det klart at alle mennesker rammes, - også de som i første omgang gikk fri. I dette ser vi at Guds folk ikke blir spart for trengsler og plager, - Gud frelser ikke sine utenom - men gjennom trengslene. 86 Den femte vredesskålen. 16.10 Når den femte skålen tømmes over Dyrets Trone, uteblir ikke virkningene. 16.11 Dyrets rike blir innhyllet av mørke og menneskene pines. Teksten sier oss ikke direkte om dette mørket er av fysisk eller åndelig karakter, eller kanskje begge deler. Men Bibelen forteller at i fortapt pine, er mørke, gråt og smerte, alltid hovedingrediensene. I Johs.3.19 tales det om de som elsker mørket høyere enn lyset, og det får oss til å tenke på ord som "Mørkets makt" (Luk.22.53). "Mørkets gjerning" (Rom.13.12). Ja selv Mat.27.45f føyer seg inn i denne forståelsen av mørket. En Mørkets gjerning, sees altså ikke som sådan før den blir stilt i lyset fra Gud. Det er ikke vanskelig å forstå teksten slik, at hittil har menneskene i dette riket vært så forblindet av Dyrets makt, at de ikke har sett noe galt i dette, - ikke før vredesskålens plage kastes over Dyrets Trone. Da først åpnes øynene deres og de ser mørket. Ingen må innbille seg at Dyret vil la sitt rike framstå i en form som vekker avsky. Uten tvil vil det framstå i en pomp og prakt, hvor alt gir inntrykk av å være i harmoni med Guds ord. Dyret framstiller jo seg selv som "i stedet for Kristus", og skal nok vite å utnytte sin propagandaminister på en måte som får folk til å tro det er Kristus som nå er på jorden. At Draken, - Satan med sine spesielle ønsker og mål, står bak det hele, er det ingen som umiddelbart oppdager for rikets fyrste gjør alt for å gi riket glans av et fredsrike, - og hvem ønsker - og ber ikke om fred og fordragelighet mellom menneskene? Tolkninger av vers 10 og 11, har alltid vært preget av den geografiske plasseringen av Dyrets Trone, men enhver forståelse er avhengig av utgangspunktet og er dette feil, da blir også resultatet feil. Konsekvensen av å plassere Dyrets Trone andre steder enn i Jerusalem, ser vi med all tydelighet i de problemstillinger tolkere møter når dette skal sees i sammenheng med andre tekster.
At Israel, både landet og folket, skal spille en spesiell rolle i hele dette endetidsdrama, kan ikke bortforklares. Her må vi huske bildet fra kap.11.1-2 hvor jødene hadde gjenreist templet og gjenopptatt de daglige ofringer, - til ergrelse for Dyret. Så lenge jødene, i sin tro, stadig venter på en Messias som kan gjøre noe for riket, da vil mange være et lett bytte for en som Antikrist. Når vi dertil husker at Jesus sa: "Jeg er kommet i min Fars Navn, og dere tok ikke imot meg; men om en annen kommer i sitt eget navn, ham tar dere imot" (Johs.5.43),. - Da er det som vi her aner stillheten før stormen. Den falske Profeten arbeider målbevisst for at jødene skal tro at Dyret er Messias, - og, for å bevare freden, lar han den lovtro delen av jødene fortsette med sin Gudsdyrkelse. Jødene ønsker på sin side heller ingen konfrontasjon som kan ødelegge freden. Ja så forblindet er begge leirene, de som tilber Dyret, og de som tror på ofringen, at de to vitners sanne budskap fortoner seg som den verste blasfemi, - fordi den truer freden. Det som skjer med vitnene (11.3-14), tenner likevel en gnist blant jødene. En gnist som Dyret desperat forsøker å slukke ved å vise sitt sanne jeg. Den daglige ofringen i templet blir forbudt, og i stedet plasserer han sin trone. Fra dette tidspunktet, sier profeten Daniel, skal det gå 1290 dager, (Dan.12.11). Det er slutten av disse dagene denne teksten omfatter. Den femte skålen får jødene til å se at de er ført bak lyset, og det er dette Jesus forteller om i Mat.24.14f og viser til det Daniel sier i Dan.9.27 Legg merke til hva Jesus i Mat.24.22 sier om de 1290 dagene, - er dette forklaringen på at Johannes taler om 1260 dager? De som dette gjelder, det er de som gjennom den siste store trengselen likevel holder fast ved troen på Gud. Forunderlig er det i denne forbindelsen, å se hva som sies til Daniel i hans syn, (Dan.12.11-12. Den sjette vredesskålen. Slik den sjette basunen angikk Eufrat, så står denne elven også sentralt i hendelsen rundt den sjette vredesskåls hendelser. 16.12 Når vi leser teksten i disse to versene, så får vi umiddelbart inntrykk av at det er to forskjellige hendelser som her iverksettes, - elven og demonene. 16.13 Men, ser vi hendelsen i v.13 som et resultat av hendelsene i v.12, og det som sies i v.16 som en fasit av dem begge, så bringes det en samlende helhet over teksten og bildet kan holdes fast i tidsperioden hvori det hører hjemme nemlig tidspunktet hvor Dyret Antikrist er på toppen av maktens tinde. Som vi så under den femte vredesskålens plager, så skjer det noe med og i Israel under disse plagene. I stedet for en medspiller, så får Dyret nå en motstander. For selv om Israel innbyrdes er delt i sin tro og sitt syn på Messias, så vil Dyrets krenkelse av templet, og 87
hendelsene omkring de to vitnene gjøre at de framstår mer og mer samlet mot Dyrets makt. I forsøket på å holde stillingen, så må Dyret nå forlate sin hittil humane og forførende linje og i stedet ta i bruk rå makt. En makt som igjen avler hardere motstand. Det er på dette tidspunktet den sjette skålens plager tømmes over Eufrat, og veien åpnes for kongene fra Østen. Det er i denne situasjonen det sataniske trekløveret spyr ut de tre urene åndene, - demoners ånder. Satans endelige mål kjenner vi. Det er, med alle midler, å ødelegge alt som har selv den minste befatning med Gud. Guds plan kjenner vi også. Den er, på ett sted, å samle alt som har framkalt Hans vrede, - for i ett slag å tilintetgjøre dem. Denne samlingen lar han Satan og Dyret ordne med selv, og på denne måten blir klasene på jordens vintre samlet fra hele verden og kastet i persekaret, - slik det står skrevet, - uten for byen. Motivene for en slik samling er forskjellig blant Guds fiender, og det kan virke vanskelig for oss å se helheten i denne skålens betydning. Men når vi i verdensmålestokk, ikke noe sted, finner så stort et jødehat som i den arabiske og muslimske befolkningen, - og når det nettopp er i landene øst for Israel disse er konsentrert, da er det kanskje ikke så vanskelig å forestille seg disse folkenes reaksjon når de ser Israels og Jerusalems vekst og dominans under Dyrets regime. 16.14 Når Israel endelig gjennomskuer Dyret og vender seg mot det, da vil disse folkenes konger fra Østen se sin sjanse til hevn og egen framgang. Og - krefter som hittil har vert holt i sjakk av en enda større kraft, vil våkne til live. En reaksjon som hilses velkommen av Satans treenighet ved at den sender de tre demoner ut i resten av verden for å samle sammen jordens konger (makter), til et avgjørende slag. Disse jordens konger er altså ikke de samme som Østens konger, og at de blir samlet, vil vel først og fremst si at de på forskjellig grunnlag må overtales til å møte. Noen kanskje på grunn av sitt brennende gudshat, - en reaksjon fra de første vredesskålene. Andre på grunn av sin nesegruse beundring for Dyret. I sin sluhet har Dyret nå klart å forene alle ulike motiver til en samlet makt mot ett bestemt mål. Det er dog ikke sikkert at alle, fordi de har Dyrets merke, uten videre er villige til også å kjempe for det, men det er på denne tiden at engelen som Johannes beretter om i kap.19.17, inviterer himmelens fugler til Guds store gjestebud. Men ennå gjenstår at den sjuende vredesskålen tømmes. 16.15 Før dette skjer, så må vi merke oss det som sies i dette verset! Jesus sier det samme i Mat.24.43 og Paulus bruker bildet i 1.Tes.5.2 og vi ser det i 2.Pet.3.10, men det er i ordene Jesus byr Johannes skrive til menigheten i Sardes, Filadelfia og Laodikea (3.3-18), dette versets fulle betydning trer klarest fram for oss. 88
89 Den sjuende vredesskålen! 16.17 Med høy røst forkynnes det fra tronen: "Det har skjedd"! Nå er de tømte - alle de sju vredesskålene med Guds harme og vrede. Vi har i dem fått se et detaljert bilde av de hendelser, som engang skal bli resultatet for menneskeheten. Det er dette resultatet Johannes, fra et himmelsk ståsted, fikk se et glimt av i oversiktsbildet som ble vist ham i den sjuende basunen, (11.15-19). I motsetning til de seks første vredesskåler, som tømmes over mer håndfaste fysiske ting, så blir denne sjuende skålen tømt i luften. Dette må tolkes slik at, i likhet med det sjuende seglet og den sjuende basunen, så blir også denne sjuende skålen å se som et fortettet oversiktsbilde hvor nok hendelser enkeltvis vises, men som vi senere i kap.17-18 og 19 blir vist i detail. 16.18 "Og det kom lyn, bulder og torden - og et stort jordskjelv --"! 16.19 Jordskjelvet delte den store byen i tre deler, og folkeslagenes byer styrtet sammen - og Gud kom det store Babylon i hu! Her sies helt konkrete ting, men ikke noe om hva som menes med Den store Byen. Heller ikke om denne byen er den samme som Det store Babylon. Vi husker fra engelens domsforkynnelse (14.6-11), hvordan det ble forutsett at Det store Babylon var falt. At det videre ble sagt at Hun hadde gitt folkeslagene å drikke av sin utukts harmes vin. I dette verset får vi et glimt av begynnelsen til hennes endelikt. Vi får høre at Gud ikke glemt henne. I bildet ser Johannes at Gud rekker henne begeret med sin vredes harmes vin. Hva dette innebær for Babylon, får vi siden se i kap.18, - der er nemlig andre ting som skal skje - brikker som skal falle på plass, før Babylons endelikt. Som vi allerede har sett, så brukes forskjellige benevnelser på Babylon, og flere kommer til i den følgende teksten. Derfor skal vi prøve å samle disse benevnelser og uttrykk for, om mulig, å danne oss et bilde av hva som er sammenfallende og hva som er forskjellig. Ellers vil vi ikke få den rette forståelsen av hva - eller hvem vi har for oss videre i teksten. Meningen med en slik oppstilling er ikke at man kan nøye seg med å lese den. Hensikten er å gjøre det enklere å se linjene mellom de forskjellige benevnelser og uttrykk. Den fulle forståelsen fås kun ved grundig lesing av hele teksten.
90 Uttrykk der er brukt om Babylon! 14.8 "Falt er Det store Babylon som har gitt folkeslagene å drikke av sin utukts harmes vin". 16.19 "Den store byen deltes i tre deler". "Og Gud kom Det store Babylon i hu, så han rakte det begeret med sin vredes harmes vin". 17.1 "Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøgen som sitter ved de mange vann". 17.2 "Med henne har jordens konger drevet utukt". 17.3 Kvinnen på det sjuhodede dyret. 17.5 På hennes panne sto en hemmelighet. "Babylon den store, mor til jordens vederstyggeligheter og skjøger". 17.6 Kvinnen var beruset av De helliges blod og Jesu vitners blod. 17.9 De sju hoder er å berge som kvinnen sitter på. 17.15 Vannene hvorved skjøgen sitter, er folkeslag og tungemål. 17.16 Hornene og Dyret vil hate skjøgen og fortære henne. 17.18 Kvinnen er Den store byen som har herredømme over jordens konger. 18.2 Falt er Babylon den store, hun er blitt tilholdssted for demoner --. 18.3 Av hennes utukts vin har folkeslagene drukket - og jordens konger har med henne drevet utukt. 18.4 Dra ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal gjøres delaktige. 18.6 Gi henne dobbelt igjen etter hennes gjerninger. 18.8 På en og samme dag skal hun rammes - død, sorg og sult og hun skal brennes. 18.10 Ve, ve Babylon, du store by - du sterke by. 18.18 Hvor fantes maken til Den store byen. 18.21 Som en kvernstein der kastes i havet, - slik skal Babylon, Den store byen, styrtes ned og ikke finnes mer. 18.24 I den byen fantes blod av profeter og hellige. Den som nå prøver å gå litt i dybden av teksten, vil hurtig få en forståelse av at uttrykk som: "Det store Babylon" - "Babylon den store" - "Kvinnen" - "Skjøgen" o.s.v., sikter til forskjellige ting med ulike betydninger, og at summen av dette, sterkt peker på at der i dette er tale om - ikke en men to - helt bestemte byer.
91 16.20 "Og hver øy forsvant og ingen å berge fantes mer --"! Denne siste skålen, forårsaker altså også globale ødeleggelser i naturen. Nettopp denne hendelsen var det Johannes fikk et annet forvarsel om i kap.6.14 16.21 Selv om det i denne siste vredesskålen, hittil har gått ut over naturen og det materielle, - og derved indirekte rammet menneskene. Så er dog den siste delen av skålens plager, myntet på menneskene direkte. Haglene, som i likhet med lyn og torden, kommer fra luften - får dog ikke menneskene på andre tanker. Det som altså skal skje på jorden, når Guds Tempel i himmelen åpnes og Paktens Ark kommer til syne (11.19), får bare menneskene til å spotte Gud enda mer, - slik det også ble sagt i kap.11.18 Hva skjer med menneskene, rent fysisk, under disse hendelser - Når folkeslagenes byer styrter sammen, øyer og berge forsvinner? Det er nesten ufattelig at mennesker i det hele tatt overlever, dersom alle disse hendelser skal forstås bokstavelig. Eller - er det slik å forstå, at i og med denne skålen er å se som et oversiktsbilde over det som kommer, så vil også betydningen av det som sies i disse versene, være å finne i den kommende teksten, - slik tilfellet er med Babylon? Slik sett, da kan bergene her i v.20 være synonyme med bergene - De sju hodene, i kap.17.9 og dermed markere slutten på de tidsperioder Babylon besitter.