NÅR TUNGENE TALER Den samme form for tungetale som gjør seg gjeldende blant karismatiske kristne er også utbredt i mange ikke-kristne miljøer. Ved første øyekast kan det se ut til at Bibelen selv forsvarer dagens praksis, men et grundigere studium tyder på at ekstatisk tungetale er ukjent for Bibelens forfattere. Tungetale har vært et sterkt debattert tema i mange år. Ja, til dels helt siden den første kristne menighet. Paulus måtte ta opp temaet i et av brevene sine til menigheten i Korint fordi det var delte meninger om hvordan denne åndelige gaven skulle praktiseres. I det siste har debatten gått på hvorvidt det bør praktiseres og undervises tungetale på kristne skoler. Temaet er vanskelig å ta opp, fordi det er nokså sensitivt. For noen er tungetale noe fremmed og suspekt. For andre er det en viktig del av deres åndelige liv og er svært personlig. For begge disse gruppene kan det være ubehagelig dersom temaet debatteres for mye. Vi skal likevel ta for oss det Bibelen skriver om tungetale og se hvordan dens forfattere nærmer seg temaet. Litt historikk Mange forbinder tungetale med det som kalles «den karismatiske bevegelsen». Det er ingen enhetlig gruppering, men en samlebetegnelse på menigheter og bevegelser som har visse fellestrekk. I moderne tid snakker man ofte om tre «bølger» av den karismatiske bevegelsen. Den første begynte omkring 1900 da pinsevekkelsen startet. Frem til 1960-tallet var de stort sett alene om å praktisere tungetale. På 60-tallet kom den andre «bølgen». Fenomener som åpenbaringer og tungetale spredte seg til de mer tradisjonelle kirkesamfunnene: Den katolske kirke, den lutherske kirke, metodistkirken, baptistkirken, osv. Den tredje bølgen begynte i 1980-årene, og frem til i dag har mange nye kirker vokst frem. I tillegg til det tidligere fokus på tungetale og åpenbaringer legges det stor vekt på mirakler og de troendes autoritet over onde makter. I dag taler en stor del av verdens kristne i tunger, og andelen vokser. Eksakte tall finnes ikke, men det er snakk om flere hundre millioner mennesker. Det som ikke er så kjent, imidlertid, er at tungetale ikke bare er et kristent fenomen. Tungetale finnes også blant muslimer, hinduer, buddhister, afrikanske stammereligioner, og til og med blant ateister. Ifølge språkforskere er det ingen forskjell lydmessig på tungetalen i de forskjellige religionene. Forskerne sier også at tungetalen ikke er et språk i menneskelig forstand. Den mangler de fundamentale byggesteinene i et språk. Bibelen omtaler ikke tungetale så mange steder. Jesus forutsier fenomenet i slutten av Markus evangeliet. Det beskrives så tre steder i Apostlenes gjerninger, og Paulus tar opp
spørsmålet i Første Korinterbrev. Vi skal se på hver av disse tekstene og finne ut hva vi kan lære. Markus 16:17 Ved slutten av Markus evangeliet gir Jesus disiplene de siste instruksjoner før han drar til himmelen: «Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske» (Mar 16:15-18). Å «tale nye tungemål» er et av miraklene Jesus lover å utføre gjennom disiplene når de skal forkynne evangeliet for alle mennesker. Uttrykket «tale nye tungemål» oversettes fra det greske uttrykket «glossa lalein». «Glossa» betyr språk eller legemsdelen tunge. «Lalein» betyr rett og slett snakke. Begge ordene er helt vanlige og brukt en rekke ganger i Bibelen. I denne teksten synes det klart at Jesus forutsier at disiplene skulle få en overnaturlig evne til å snakke i nye tungemål. De ville bli i stand til å snakke vanlige språk de før ikke kunne. Hensikten var tydeligvis at de skulle kunne formidle evangeliet om Jesus til mennesker de ellers ikke kunne snakke med. Dette er et mirakel som er svært annerledes enn det vi vanligvis omtaler som tungetale. Jesus forutsier en gave som gjør at mennesker forstår det disiplene sier. Det som praktiseres i mange kirker i dag er mest det motsatte: Andre kan ikke forstå det som sies. Det er kanskje underlig at to så motsatte ideer omtales med samme uttrykk. Apostlenes gjerninger 2:1-47 Oppfyllelsen av Jesu løfte fant sted noen dager senere. En flokk på 120 personer var samlet i bønn da Den hellige ånd kom over dem. Forfatteren beskriver det slik: «Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne» (Apg 2:1-4). Disiplene begynte spontant å tale andre språk. Noen har fått det inntrykket at dette var et mirakel med tilhørernes hørsel; at disiplene snakket sitt morsmål, mens alle andre hørte det på sitt eget språk. Slik var det ikke. «De begynte å tale i andre tungemål,» sto det. Men Den hellige ånd ga de forskjellige disiplene ulike språk, slik at de kunne nå ut til mange nasjonaliteter. Jøder hadde bodd utover hele den da kjente verden i generasjoner, og disse hadde naturligvis sine morsmål der de bodde. Nå var mange av dem kommet til Jerusalem til pinsehøytiden og ble svært forundret over at ulærde galileere kunne snakke deres språk. Men en annen gruppe mennesker reagerte annerledes. «De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: Hva er dette for noe? Men noen gjorde narr og sa: De har
drukket søt vin og er fulle» (Apg 2:12-13). Hva er det som gjør at noen tror disiplene er fulle når de snakker et annet språk? Det er da ingen som lærer et nytt språk på grunn av fyll? Svaret er opplagt: De som forsto språket syntes det var fantastisk at Gud kunne gjøre slikt, og de fikk høre evangeliet. Men jødene fra Jerusalem, som bare kunne arameisk; for dem hørtes disiplenes tale ut som uforståelig babling, ikke så ulikt det folk kunne finne på i fylla. Disse to ulike reaksjonene på ett og samme fenomen skal vi ta med oss til senere i studiet: De som skjønte språket ble overveldet av undring, mens de som ikke skjønte det, trodde disiplene var fulle. Tidligere hadde Jesus bedt disiplene holde seg i Israel for å evangelisere. Men nå var de klar til å gå ut i hele verden. Da er det Jesus gir disiplene et praktisk «verktøy» for lettere å utføre misjonsoppdraget. Samtidig skulle det være et tegn for de som ville tro. Apostlenes gjerninger 10:44-47 I denne teksten fortelles det at Peter blir med til romeren Kornelius hus i Cæsarea etter å ha fått et syn. Her talte han for en gruppe hedninger, noe som ikke var akseptert blant jøder, heller ikke blant de kristne jødene. Da skjedde det utrolige: «Mens Peter fremdeles talte, kom Den Hellige Ånd over alle som hørte Ordet. De troende jøder som var kommet dit sammen med Peter, var forferdet over at Den Hellige Ånds gave ble utøst også over hedningene. For de hørte dem tale i tunger og prise Gud. Da sa Peter: Disse har fått Den Hellige Ånd like så vel som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?» Peter sier at hedningene fikk Den hellige ånd «likesom vi». Han henviser altså til det som skjedde på pinsedagen. Enda tydeligere blir dette når vi leser hvordan Peter forklarte dette for lederne i Jerusalem: «Og da jeg begynte å tale, kom Den Hellige Ånd over dem likesom over oss i begynnelsen Når Gud har gitt dem den samme gave som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, så jeg skulle kunne hindre Gud?» (Apg 11:15-17). Dette var den samme gaven som disiplene fikk på pinsedagen: Evnen til å snakke språk de før ikke hadde kunnet. Siden Cæsarea var en stor by med mange mennesker på gjennomreise, skulle det ikke forundre oss at dette var et naturlig sted for Gud å gi en slik gave. Herfra kunne evangeliet bli spredt til mange nasjoner. Apostlenes gjerninger 19:1-7 Her er vi igjen i en storby med et internasjonalt miljø, denne gangen Efesus. Paulus møter en gruppe disipler som var døpt med Johannes dåp, men som ikke kjente til Den hellige ånd og tydeligvis også lite til Jesus. Paulus underviste dem og de ble døpt til Jesu navn. Deretter står det: «Da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte i tunger og profeterte» (Apg 19:6). Hva som skjedde beskrives ikke nærmere, men det er ingen grunn til å tro at dette var noe annet enn det som tidligere har vært beskrevet i den samme boken. Igjen er det en gruppe
troende som får en overnaturlig evne til å forkynne evangeliet på et annet språk enn deres morsmål. Slik kunne de nå ut med evangeliet til mennesker fra andre nasjoner. 1 Korinterbrev 12-14 Paulus skrev flere brev til menigheten i Korint. Menigheten hadde en del alvorlige problemer, og bekymrede mennesker i menigheten hadde skrevet til Paulus og bedt om råd. Blant annet gjaldt dette bruken av tungetale, som syntes å bli brukt på en måte som ikke var til oppbyggelse. Korint var også en stor, flerkulturell by, og et sted evnen til å tale flere språk ville ha en stor misjon. Uttrykket «tale i tunger» som brukes av Paulus er akkurat det samme som i Apostlenes gjerninger. Paulus hovedtanke er at menigheten er som en kropp. Legemsdelene er forskjellige og utfyller hverandre. Ikke alle er like, og det skulle vi heller ikke strebe etter. Gud ønsker at vi skal være forskjellige og ha forskjellige nådegaver (1 Kor 12). Det ene som alle kristne skulle ha felles er kjærligheten, og det er i denne sammenheng Paulus skriver sitt berømte kapitel om kjærligheten (1 Kor 13). I kapitel 14 går han nærmere inn på selve bruken av tungetale. Jeg tror alle som studerer dette kapitlet vil innse at det er en del som er vanskelig å forstå, uansett hva man mener om tungetale. Det naturlige er da å la de klare tekstene i Bibelen hjelpe oss til å forstå de som ikke er så lette. Selv en overflatisk lesning av kapitlet forteller oss at Paulus ikke var glad for måten tungetalen ble praktisert i Korint. Han oppmuntrer ikke til mer tungetale, snarere tvert om, og fremfor alt at gaven skulle brukes etter sin hensikt. Hensikten gir Paulus oss blant annet i vers 21-22: «Det står skrevet i loven: Gjennom folk med andre språk og med fremmed tungemål vil jeg tale til dette folk, men enda vil de ikke høre på meg, sier Herren. Derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror. Men den profetiske tale er et tegn for de troende, ikke for de vantro.» Paulus henviser til fremmede språk, og viser at tungetalen er et tegn, ikke for de troende selv, men for ikke-troende. I dag fremstilles ofte tungetalen som en gave som er gitt til personlig oppbyggelse for den som snakker. Dette var ikke hensikten ifølge Paulus. Helt fra begynnelsen har hensikten med tungetalen vært å spre evangeliet til ikke-troende, og metoden har vært at Gud har gitt kristne en overnaturlig evne til å snakke fremmede språk. Etter mitt syn bør vi derfor ikke uten videre gå ut fra at det bibelske fenomenet «å tale med tunger» er det samme som dagens tungetale, hvor ingen skjønner det som blir sagt. Paulus viser et eksempel på hvor feil tungetalen ble brukt i Korint: «Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger, og det så kommer inn noen som ikke er fortrolig med dette eller ikke er troende, vil de ikke si at dere er gått fra forstanden?» (1 Kor 14:23). Det var nettopp dette som skjedde på pinsedagen da noen jøder trodde Peter og disiplene
var fulle. Dette trodde de fordi de ikke skjønte språket. Det ser ut til at kristne i Korint talte i fremmede språk selv om det ikke var noen til stede som forsto det. Begynnelsen av kapitel 14 sier en del ting som ofte er blitt misforstått. Husk imidlertid at det Paulus skriver om er en situasjon der tungetalen misbrukes, ikke slik den opprinnelige tanken var. «Jag etter kjærligheten, streb etter åndsgavene, mest etter å tale profetisk. For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, han taler hemmeligheter ved Ånden» (1 Kor 14:1-2). Oversettelsen «ingen kan forstå ham» er ikke helt heldig. Ordet «kan» er nemlig ikke med i originalteksten. Setningen beskriver nettopp det som var problemet i Korint: «Ingen forstår ham,» og hva er da hensikten med å snakke på fremmede språk? Men «han taler for Gud», for Gud forstår jo alle språk. Han blir også oppbygget selv, slik det står i vers 4, men hensikten med forkynnelsen er at menigheten skal oppbygges. Paulus sitt hovedanliggende var at alle nådegaver er gitt for å bygge opp andre. «Når dere nå legger slik vekt på åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som tjener til å bygge menigheten!» (1 Kor 14:12). Et annet uttrykk som kan forvirre er at han taler «hemmeligheter». I Det nye testamentet brukes ordet mange ganger. Guds «hemmelighet» er evangeliet. Det kalles en hemmelighet fordi det ikke var kjent før Jesus kom og åpenbarte det (se tekster som Matt 13:11; 1 Kor 2:7; Ef 6:9; 1 Tim 3:16, etc.). Uttrykket brukes altså ikke fordi noe ukjent og utilgjengelig ble sagt. Tvert om, det er nettopp denne hemmeligheten vi skal fortelle andre om: hemmeligheten om Guds frelse. Paulus prøver å forklare at nettopp det var hensikten med tungetalen, men da må det gjøres på et språk som blir forstått. Oppsummering Det er også mange andre vers i dette kapitlet som virker vanskelige, som vi ikke kan gå i detaljer på her. Men bildet Paulus tegner er klart: Hensikten med tungetalen og andre nådegaver er å bygge opp andre gjennom forkynnelsen av evangeliet. Tungetalen ble gitt for de vantros skyld, ikke for de troende. Taler man likevel et annet språk på en gudstjeneste og de andre ikke skjønner det, så må man oversette det (se også 1 Kor 14:27-28). En gjennomgang av bibelens tekster om tungetale tegner et bilde av en praktisk gave som Gud ga menigheten for å fremme forkynnelsen av evangeliet på andre språk. Det som i vår tid kalles tungetale er som nevnt ikke et spesielt kristent fenomen, og er etter mitt syn ikke beskrevet i Bibelen. Vi bør derfor være varsom med hvilke ekstatiske fenomener vi gjør til en del av vårt kristenliv. Selv om man kan trekke frem enkelttekster som synes å beskrive en uforståelig tungetale, mener jeg dette er en misforståelse av teksten. Tungetalen ble gitt for å hjelpe disiplene å gi evangeliet til alle mennesker, en utfordring vi fortsatt står overfor i dag. Bjørn Eivind Holm