Et helliget folk misjonal tenkning

Transkript

1 Et helliget folk misjonal tenkning Et helliget folk Hilsen til «de hellige» «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus.» Ef 1,1 (+ 2 Kor 1,1; Fil 1,1; Kol 1,2) «Hei, dere hellige!» Går det an å si noe slikt? Kanskje ville det passe bedre med: «Vær hilset, dere hellige!»? Det ville liksom være mer i tråd med språkbruken til Paulus, slik det er gjengitt i vår norske oversettelse. Det bærer mer høytid i seg. Passer liksom bedre sammen. Men det å være «hellig», eller «helliget», handler om våre liv der hvor vi lever daglig i tjeneste for Gud. Hvordan oppfatter du deg selv? Som hellig? De fleste mennesker tenker ikke på seg selv som hellige, selv om de er det. Alle som er i Kristus, er hellige. Når vi ser oss i speilet, legger vi som regel merke til det som ikke er helt som vi ønsker det skal være. Selv den vakreste kvinne er gjerne mer opptatt av det som er ufullkomment enn det som er vakkert når hun betrakter seg selv. I den sammenhengen er det befriende hva som iblant kommer fra barnemunn. Da en av mine døtre vår liten, kom hun ned fra soverommet en morgen og sa: «Jeg må bare se om jeg er like pen i dag, som jeg var i går». Deretter går hun og ser seg selv i speilet. Like etterpå kommer hun tilbake, og sier fornøyd: «Ja, det er jeg». Gud har gitt oss Bibelen som et speil. Når jeg ser meg i den, sier den meg at jeg er hellig. Det er jeg fordi jeg er blitt helliget. Det er ikke noe jeg har gjort selv. Jeg er blitt helliget, derfor er jeg hellig. «Helliget» i GT Den syvende dagen Allerede i det andre kapitlet av 1 Mosebok kan vi lese om hvordan Gud helliger noe (1 Mos 2,3). Den syvende dagen blir velsignet og helliget av Gud. Den blir utskilt og adskilt fra de andre dagene. Men gjennom å bli utskilt og adskilt på denne måten, gir den rytme og orden til alle ukens dager. Alle de andre dagene får sin identitet og plass i forhold til den syvende dagen, den hellige dagen. Den blir konstituerende for selve tiden. Da handler det om mer enn dagenes plassering i uken. Den blir et referansepunkt for tiden, for historien, for rytmen i kosmos i alt det skapte. Annet som ble helliget i GT Om vi leser videre gjennom Det gamle testamente, ser vi at folket blir helliget av Moses ved Sinai, der de ti bud ble overgitt (2 Mos 19,14). Videre kan vi lese om hvordan Guds hus og prestene blir helliget. Enkelte steder, byer, hus, gjenstander og krigsbytte ble også helliget til Herren. Profeten Jeremia ble helliget til Herren fra før han ble født (Jer 1,5). Jesus var helliget

2 «Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren.» Luk 2,22-23 «Hvorfor sier dere da om ham som Far har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud når han sier: Jeg er Guds Sønn?» Joh 10,36 I Det gamle testamente ser vi at alt førstefødt skulle bli helliget til Herren (4 Mos 8,17). Dette er et spesielt interessant pålegg og praksis fra den gamle pakts tid. Om vi leser dette i den tidlige kirkens tolkningstradisjon der Kristus er Skriftens hovedmål og hovedfokus (som også er et luthersk utgangspunkt for skrifttolkning) kan vi se hvordan dette henger sammen med Jesus som den førstefødte. Ikke bare den førstefødte i sin jordiske familie, som han jo var, men i det hele tatt Den Førstefødte. Kristus er «opphavet, den førstefødte fra de døde» (Kol 1,18), eller «den førstefødte av de døde» (Åp 1,5). «Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.» (Hebr 12,22-24) Kristus er også den første av de førstefødte. Hebreerbrevet knytter Jesus som den førstefødte (den som fram for noe er den som er helliget) sammen med helligelsen av folket ved Sinai. Sett i dette lyset ser vi at hele praksisen med å hellige den førstefødt i den gamle pakts tid, er profetisk og peker fram mot Han som ble helliget som Den Førstefødte. Vi ser også at da folket ble helliget av Moses ved Sinai, så er det en profetisk hendelse. Det sikter fram mot den nye pakt og den nye paktens folk, de førstefødte som er oppskrevet i himmelen, de som er helliget. Den som tilhører Jesus er blitt helliget «I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle.» (Hebr 10,10) «Men vi må alltid takke Gud for dere, søsken, dere som Herren elsker. For Gud utvalgte dere til å bli frelst, som sin førstegrøde, og dere ble helliget ved Ånden og trodde sannheten.» (2 Tess 2,13) «Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn han som er deres og vår Herre» (1 Kor 1,1-2) «Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham» (Kol 3,12a) Av skriftstedene ovenfor ser vi at den som tilhører Kristus er helliget. Det er to fundamenter, eller forutsetninger for den helligelsen. Det ene fundamentet er Jesu død for våre synder på korset. Det andre fundamentet er Åndens gjerning i oss. Peter omtaler dette i sin berømte tale på pinsedag. Når forkynnelsen stakk folk i hjertene deres, og de spør hva de skal gjøre, svarer Peter dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.» (Apg 2,38) Tilgivelse for syndene og Den hellige ånds gave er grunnlaget for å bli helliget. Hva vil det si å være helliget?

3 «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet. Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten.» (Joh 17,15-19) Å være helliget, betyr å være utskilt og adskilt for å tilhøre Gud. Men det betyr samtidig å skulle bety noe for den sammenhengen som en ble utskilt fra. Den syvende dagen fikk en avgjørende posisjon i forhold til alle de andre dagene, og for alle de andre dagene. Det er den som setter rytmen, mønsteret og blir det avgjørende dreiepunktet for tiden og historiens gang. Hva skulle man kalle den første kristne kirken? Hvilket ord skulle man bruke? Det er interessant å se at når man skulle finne et ord for kirken, så valgte man ikke et religiøst ladet ord, men et ord hentet fra den greske bystaten et «verdslig» ord. Ordet man fant var ecclesia. Dette var et ord for folkeforsamlingen i en gresk bystat. Det nærmeste vi kan komme er kanskje byrådet eller kommunestyret. Opprinnelig betegner det dem som ble kalt ut fra sine hus for å samles til byrådet. Det var de som skulle ta viktige beslutninger på hele samfunnets vegne. Da ser vi hvordan dette samstemmer med Guds kirke, de som er helliget. Guds kirke er kalt ut av verden, for å bli det punktet som gir formasjon til verden. Guds kirke er den syvende dagen. Den består av de førstefødte som tilhører Den Førstefødte. «Hva betyr «hellig»? I Bibelsk forstand er bare Gud selv «hellig» i fullkommen betydning. Hellighet er uttrykk for hans særlige form for væren, for den guddommelige væren som sådan. Ordet «hellig» betyr da overdragelsen av en realitet en person eller også en ting til Gud, især i kultisk forstand. Det kan på den enes siden være å gi noe som et offer (2 Mos 13,2; 3 Mos 15,19); det kan på den andre siden bety innvielsen til prest (2 Mos 28,41), at et menneske er bestemt for Gud og den guddommelige kult. Vigselens, «helligelsens» forløp, innbefatter to tilsynelatende motstridende aspekter, som i virkeligheten er inderlig forbundet med hverandre. For det første er «innvielse» som «helligelse» en avsondring fra den del av verden som tilhører menneskets dagligdagse liv. Den innviede blir løftet inn i en sfære som menneskene ikke forføyer over. Men denne avsondringen innbefatter i sitt vesen samtidig momentet «for». Nettopp fordi man helt er overgitt til Gud, er denne realiteten nå der for verden, for menneskene, for å representere og helbrede dem. Vi kan også si: avsondring og sendelse danner et hele. Denne sammenhengen blir tydelig når vi tenker på Israels særlige kall: Riktignok blir Israel avsondret fra alle andre folk, men det er nettopp for å utføre et oppdrag for alle folk, for hele verden. Det er det som menes når Israel betegnes som «et hellig folk».» Joseph Ratzinger (Jesus fra Nasaret, s.60.) En misjonal kirke misjonale menigheter Oppdraget

4 Paulus på vei til Damaskus (forsvarstalen for kong Agrippa): «Jeg spurte: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og stå på føttene! Jeg har vist meg for deg for å velge deg ut til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg, og om det du siden skal få se når jeg berger deg fra ditt eget folk og fra hedningfolkene. Jeg sender deg til dem for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på Hilsen Paulus meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget.» Apg 26,15-18 Igjen ser vi hvordan Guds folk blir beskrevet med to betegnelser: De som er blitt helliget og de som har arvelodd, dvs. de førstefødte. Oppdraget Paulus får er å kalle mennesker inn i denne sammenhengen. Men det å være helliget innebærer at vi alle til syvende og sist har del i det samme oppdraget som Paulus. Guds folk, som et helliget folk, er der for verden. La oss gå tilbake til Joh 17,18: Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. Ordet som Johannes bruker i denne sammenhengen er det samme som kosmos. Det samme gjelder misjonsbefalingen i Mark 16,15. I den siste oversettelsen fra Bibelselskapet er dette gjengitt slik: Og han sa til dem: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! Oppdraget til Guds folk er mer enn vi kan fatte. Det innebærer å forkynne budskapet om frelsen i Kristus til alle mennesker. Men mer enn det! Guds folk er gjennom sin helligelse et referansepunkt for alt Gud har skapt, hele kosmos. Å forkynne evangeliet, betyr i denne sammenhengen å proklamere det for alt som er til! Guds frelsesplan gjelder kosmos, alt som er skapt, alt som er til! Denne proklamasjonen må skje gjennom ord og gjennom liv. Men alt handler om evangeliet om Jesus Kristus. Det er Han alt dreier seg om. Det er i Hans frelsesgjerning forløsningen vil skje for hele skapningen. Paulus bruker ikke ordet kosmos når han omtaler skapningen frelse, men vi skjønner likevel at det handler om mer enn menneskers frelse. Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår. For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Rom 8,18-21 Hva betyr ordet «misjonal»? Hva betyr så ordet misjonal? Dette er et ord som er kommet i bruk de siste årene. Det handler om misjon, men innbefatter mer enn det vi tradisjonelt mener med ordet «misjon». Å være misjonal betyr at vi har en retning med det vi gjør som handler om å nå verden med evangeliet om Jesus Kristus. Det betyr at vi har en ryggmargsrefleks i å nå nye mennesker, overalt, med evangeliet, enten det er overfor naboen eller overfor mennesker som lever på andre deler av kloden. Men det handler også om å se at vi, som Guds folk, har en avgjørende betydning i Guds frelsesplan for hele skapningen, for alt som er til.

5 Et helliget folk er et misjonalt folk en oppsummering Et helliget folk er et misjonalt folk. Men det er viktig å understreke at et misjonalt folk også må være et helliget folk. Om ikke står vi i fare for å miste det aller mest sentrale i evangeliet, og blir mer opptatt av å formidle evangeliet i en ren aktivisme enn selv å være en del av det. Jesus snakker om at vi skal «gå inn og gå ut» og finne føde (Joh 10,9). Guds folk er først og fremst et helliget folk. Det er et folk som er innviet for Gud, og adskilt for å høre Ham til. Men å hellige noe betyr også at helligelsen skjer på vegne av, eller for noe eller noen. I dette er det en paradoksal spenning: Guds folk er kalt ut av verden for å leve i eller for verden. Vi er Guds bruhode i denne verden. Vi lever med en åpen port, der vi kan gå inn og ut. Begge retningene er i høy grad en tjeneste for verden. Om vi bare går ut, havner vi i en ytre aktivitet, blir åndelig utarmet og ender opp med å drive ren propaganda. Om vi bare går inn, havner vi i en indre passivitet og mister Guds perspektiv om at verden skal bli frelst. Begge bevegelser må være med. Derfor er det nødvendig at vi ser det å være en misjonal kirke og misjonale menigheter i sammenheng med det å være er helliget folk. Til slutt - en utfordring Jeg vet om dine gjerninger du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn. Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. Åp 3,15-18 Guds folk er et helliget folk et folk skilt ut for å ha en betydning for verden. Men hva om dette folket ikke lenger spiller den rollen det skulle ha i den verden det er satt til å fungere i? Menigheten i Laodikea var nettopp havnet i en slik situasjon. De anså seg selv for å være det de skulle være, men Guds dom er en helt annen. Problemet var at de var blinde for sin situasjon. De var blitt lunkne, hverken varme eller kalde. Å være lunken betyr å ha den samme temperatur som sine omgivelser. Om noe i utgangspunktet var varmt, men er blitt lunkent, så har det gitt fra seg den energien det i utgangspunktet hadde og blitt lik sine omgivelser. Om noe i utgangspunktet var kaldt, har det tatt opp i seg energien fra omgivelsene. Resultatet er det samme lunkenhet. Å være varm eller kald betyr å representere en annen energi, noe som påvirker omgivelsene på en positiv måte. Men dette er ikke noe vi selv kan ta oss til, like lite som en kopp kaffe eller en kald cola. Det må en ytre energikilde til som skaper det som er annerledes i oss. Om en lunken kopp kaffe skal få tilbake varmen sin, må den tilbake til energikilden. På samme måte må en lunken cola tilbake til kilden som gir den en annen temperatur. Det handler om å ta noen praktiske grep i livet. Å sørge for å holde oss nær til kilden.

6 Guds folk er kalt til å leve midt i verden. Vårt kall er å gi «temperatur» til våre omgivelser. Men i den virkeligheten vil vi også ta opp i oss omgivelsenes temperatur. Det er bare når vi «går inn og går ut» vi vil oppfylle vårt oppdrag. Det er bare når vi lever i en daglig pendelbevegelse mellom kontakt med kilden og livet i verden, vi vil kunne oppfylle dette oppdraget. Er vi varme eller kalde eller er vi lunkne? Er vi fattige, blinde, nakne, ynkelige, lunkne og elendige? Eller er vi seende, kledde, sunne og rike i rett forstand av ordet? Uansett: Det finnes en skatt og det finnes et gull som er renset i ild, slik at vi kan bli virkelig rike. Veien ligger åpen. Det handler om hvor vi vil være og hva vi vil være Sven