En det er verdt å miste alt for

Kapittel en En det er verdt å miste alt for «Historiens yngste megakirkepastor» Dette var merkelappen jeg fikk da jeg ble pastor for en stor, blomstrende menighet i sørstatene, selv om jeg er litt usikker på om det stemmer. Kirken heter «the Church at Brook Hills» og ligger i Birmingham, Alabama. Allerede fra første dag begynte jeg å legge langsiktige strategier for hvordan kirken kunne vokse seg større og bedre. Jeg leste bøker om kirkevekst av forfattere jeg har stor respekt for: «Sett deg et mål om hvor stor du ønsker at menigheten din skal bli, og sett i gang,» skrev de. Det tok ikke lang tid før navnet mitt var langt oppe på listen over pastorer med de raskest voksende menighetene i USA. Jeg var midt i smørøyet... og levde ut drømmen om at hardt arbeid kunne gi fantastiske resultater i menigheten min. Men jeg begynte å føle meg ukomfortabel. Bare tenk på det største forbildet mitt når det gjelder kristent arbeid. Han brukte mesteparten av tiden sin sammen med tolv menn. Vi snakker om en fyr som bare hadde 120 stykker å vise til da han forlot denne verden, bare 120 som var trofaste og gjorde det han hadde lært dem. Det var mer som en stor husmenighet, egentlig. Jesus Kristus, historiens yngste husmenighetspastor. Så hvordan skulle jeg rettferdiggjøre det at jeg nå var pastor for tusenvis av mennesker, mens historiens viktigste pastor hadde avvist tusenvis og konsentrert seg om en liten gruppe? Hver gang folkemengden ble overveldende, sa han noe sånt som: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og 9

drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.» 1 Ikke akkurat det lureste hvis du vil at menigheten din skal vokse. Jeg ser for meg displenes skrekkslagne uttrykk: «Nei, ikke drikk-blodet-mitt-talen! Vi kommer aldri med på listen over de mest hurtigvoksende bevegelsene hvis du fortsetter å be dem om å spise deg.» Da talen var over, var folkemengden forsvunnet, og bare tolv menn sto igjen. 2 Jesus var øyensynlig ikke interessert i å markedsføre seg selv til de store massene. Det er ingen tvil om at hans krav til potensielle disipler var strengere enn de fleste var villige til å akseptere, og det virker som det var greit for ham. Han fokuserte i stedet på den lille gruppen som trodde på alt han sa, også de radikale tingene. Og vi vet hva som skjedde: Ved hjelp av deres radikale lydighet til ham, tok verdenshistorien en helt ny retning. Jeg begynte altså å innse at jeg var på kollisjonskurs med den amerikanske holdningen om at suksess innebærer større forsamlinger, høyere budsjett og dyrere kirkebygg. Nå måtte jeg godta den skremmende sannheten: Jesus forkastet faktisk alt det kulturen rundt meg sa var viktig. Hvordan skulle jeg forholde meg til det? Jeg måtte stille meg selv to spørsmål: Det første var enkelt. Skulle jeg tro på Jesus? Ville jeg fortsatt følge Jesus, selv om han sa radikale ting som drev mengden på flukt? Det andre spørsmålet var mer utfordrende. Skulle jeg adlyde Jesus? Det jeg er mest redd for, også i dag, er at jeg skal høre Jesu ord og gå min vei, bort fra et liv i radikal lydighet til ham. Det jeg med andre ord frykter mest, er at jeg vil reagere nøyaktig slik de fleste mennesker på Jesus tid gjorde i møte med ham. Det er derfor jeg har skrevet denne boka. Jeg har lagt ut på en reise. Men jeg er overbevist om at denne reisen ikke er reservert for pastorer. Jeg er overbevist om at disse spørsmålene er avgjørende for alle medlemmer av trosfellesskap. Jeg er overbevist om at vi som er Kristi etterfølgere i ulike menigheter og sammenhenger, har gitt rom for tanker og verdier som ikke bare er ubibelske, men som faktisk slår i hjel det evangeliet vi sier vi tror på. Og jeg er overbevist om at vi står ved et veiskille. Du og jeg kan velge om vi vil fortsette vårt kristenliv og menighetsliv som før, med å måle framgang etter den standarden kulturen i samfunnet 10

rundt oss setter. Eller vi kan gå med åpent sinn til den Jesus vi finner i Bibelen og våge å spørre hva konsekvensene blir hvis vi virkelig tror på ham og adlyder ham. Dette er en invitasjon til å bli med på reisen min. Jeg påstår ikke at jeg har alle svarene. Det er til og med mulig at jeg har flere spørsmål enn svar. Men hvis Jesus er den han sier han er, og hvis hans løfter er like mektige som Bibelen sier, da vil vi kanskje snart oppdage at det ikke er troen på vekst og framgang gjennom hardt arbeid som får en menighet til å lykkes, men heller en radikal overgivelse til Jesus Kristus. Dammer av tårer Jeg befant meg i et rom med svakt lys der gardinene var trukket for alle vinduene. Tjue ledere fra forskjellige menigheter i området satt i en ring på gulvet med biblene sine oppslått. Noen av dem svettet i pannen fordi de hadde gått mange kilometer. Andre var møkkete av støvet i landsbyene de hadde syklet fra tidlig samme morgen. De var kommet sammen i all hemmelighet. De hadde ankommet huset til forskjellige tider hele dagen, for ikke å vekke mistanke om at det skulle skje noe spesielt den kvelden. Dette foregikk i et land i Asia der det er ulovlig å samles som kristne. Hvis de ble oppdaget, kunne de miste jorden sin, jobbene, familiene, ja, til og med livene sine. Jeg lyttet mens de begynte å dele historier om hva Gud gjorde i menighetene deres. Det satt en mann i hjørnet. Han var en kraftig kar og liksom sikkerhetssjefen. Hver gang det banket på døra eller vi hørte en mistenkelig lyd utenfor vinduet, satt vi musestille mens denne broderen gikk utenfor og sjekket om alt var i orden. Da han begynte å snakke, ble det tøffe ytret hans forvandlet av et følsomt hjerte. «Noen av de som går i menigheten min er blitt hjernevasket av en kult,» fortalte han. «Denne kulten er kjent for å kidnappe troende, frakte dem til avsidesliggende områder og torturere dem. Det er ikke uvanlig at brødre og søstre får tungene sine skåret ut.» Tårene vellet opp i øynene hans, mens han fortalte om faren de troende 11

i menigheten hans sto overfor. «Jeg lider,» sa han, «og jeg trenger Guds nåde til å hjelpe menigheten min gjennom disse angrepene.» Så hevet en kvinne på den andre siden av rommet røsten: «Noen av medlemmene i menigheten min fikk nylig besøk av utsendinger fra myndighetene, som truet familiene deres og sa at de ville miste alt de eide hvis de ikke sluttet med å samles for å lese i Bibelen.» Før vi ba for henne, sa hun: «Jeg trenger visdom til å vise menigheten min at de må følge Jesus, selv om det koster dem alt.» Jeg så meg rundt i rommet og oppdaget at alle gråt. Vanskelighetene denne broderen og søsteren hadde satt ord på, var noe alle kjente seg igjen i. Alle så på hverandre og sa: «Vi må be.» Så falt de på kne med ansiktet mot gulvet og begynte å rope til Gud. Bønnene deres var mer preget av oppriktig lovprisning og rop fra hjertet, enn av formfullendte teologiske formuleringer. «Kjære Gud, takk for at du elsker oss.» «Gud, vi trenger deg.» «Jesus, vi gir våre liv til deg og for deg.» «Jesus, vi stoler på deg.» Mens hver og en av disse kristne lederne ba, gråt de andre høylydt innfor Gud. Etter en times tid ble det stille i rommet, og de reiste seg opp. På gulvet lå det små dammer av tårer i en sirkel, og jeg følte meg liten i selskap med disse menneskene. Siden den gangen har Gud gitt meg mange flere muligheter til å møte troende i undergrunnsfellesskap i Asia. Menn og kvinner som velger å følge Jesus, med livet som innsats. Menn som Jian, an asiatisk lege som stengte den innbringende klinikken sin og nå risikerer både sitt eget liv og livet til kona og de to barna for å tilby legebehandling i fattige landsbyer, samtidig som han lærer opp et helt nettverk av husgruppeledere i all hemmelighet. Kvinner som Lin, som underviser på et universitet der det er ulovlig å spre evangeliet. Hun treffer universitetsstudenter i all hemmelighet for lære dem om Jesus, selv om hun kan miste jobben hvis hun blir oppdaget. Tenåringer som Shan og Ling, som er utsendt fra husmenigheter i sine landsbyer for å få opplæring og forberede seg på å bringe evangeliet til deler av Asia der det ikke finnes noen menigheter. 12

Ling fortalte meg dette: «Jeg har sagt til familien min at jeg sannsynligvis aldri kommer hjem igjen. Jeg skal til vanskelige steder med evangeliet, og sjansen er stor for at jeg kommer til å miste livet.» Shan la til: «Men familiene våre forstår oss. Foreldrene våre har vært i fengsel for troen sin, og de har lært oss at Jesus er verdig våre liv.» Sceneskifte Tre uker etter min tredje reise til husmenigheter i Asia, skulle jeg ha min første søndag som pastor for en kirke i Amerika. Omstendighetene var veldig annerledes. Små rom med dunkel belysning var nå byttet ut med et enormt auditorium med proff lyssetting. Menigheten ankom gudstjenesten i kjøretøy til en samlet verdi av flere millioner. Det var ingen som hadde gått eller syklet i mange timer. Så satte vi oss ned i de myke stolene, kledd i finstasen vår. Det var ingen som hadde risikert noe for å komme hit; mange var her simpelthen av gammel vane. Noen var bare kommet for å sjekke ut den nye pastoren. Ingen var i livsfare. Parkeringsplassen til multimilliondollarkomplekset vårt var stappfull denne kvelden. Mødre og fedre lekte sammen med barna sine i hoppeslottene utenfor. Vi hadde allerede begynt å legge planer om å kjøpe nabotomtene så vi kunne bygge moderne idrettsanlegg og bygninger som kunne romme flere begivenheter som denne. Ikke misforstå meg nå. Jeg var i selskap med fantastiske, velmenende, bibeltroende kristne, som var kommet for å ønske meg velkommen og ha fellesskap med hverandre. Mennesker som deg og meg, som trenger hverandre, som ønsker å bidra i menighetsarbeidet, og som føler at Gud er viktig i livet deres. Men da jeg som ny pastor sammenlignet det jeg så rundt meg med situasjonen til mine kristne brødre og søstre på den andre siden av kloden, tok jeg meg i å lure på om vi et eller annet sted på veien hadde gitt slipp på det radikale ved troen vår og erstattet det med noe mer behagelig. Vi slår oss til ro med en kristendom som dreier seg om våre behov, mens hovedbudskapet faktisk handler om å overgi seg til Jesus uten forbehold. 13

Om å overtale folk til å la være å følge Jesus På slutten av Lukas 9 leser vi historien om tre menn som kommer til Jesus, ivrige etter å følge ham. Til vår store overraskelse virker det som om Jesus prøver å få dem til å ombestemme seg. Den første mannen sier: «Jeg vil følge deg hvor enn du går.» Jesus svarer: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» 3 Jesus forklarer med andre ord at mannen må være innstilt på å bli hjemløs på reisen som ligger foran. Kristi etterfølgere er ikke engang garantert tak over hodet. Den andre mannen forteller at faren hans akkurat er død. Mannen ber om å få reise hjem, begrave faren og så komme tilbake for å følge Jesus. Jesus svarer: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» 4 Jeg husker godt den dagen faren min uventet døde av hjerteinfarkt. Det er klin umulig for meg å tenke at Jesus skulle dukke opp, midt i den tunge tiden som fulgte, og den dype lengselen jeg hadde etter å hedre far i begravelsen hans, og møte meg med disse ordene: «Ikke gå i begravelsen til faren din. Det er viktigere ting på gang.» En tredje mann kommer til Jesus og sier han vil følge ham, men han skal bare ta farvel med familien sin først. Han får ikke lov av Jesus. Hør hva Jesus sier: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» 5 Et forhold til Jesus krever med andre ord fullstendig, altoverskyggende og ensporet hengivelse. Bli hjemløs. La noen andre begrave faren din. Ikke si farvel til familien din engang. Kommer det som noen bombe at Jesus etter alt å dømme lyktes i å få disse mennene på andre tanker? Den første gangen jeg hørte en preken over denne teksten, var da teologiprofessoren min, Jim Shaddix, forkynte over den. Jeg hadde reist til New Orleans for å få ham som lærer. Like etter at jeg ankom, inviterte han meg til å bli med til en konferanse der han skulle tale. Jeg satt på første rad i en forsamling av flere hundre mennesker og ventet på at han skulle komme i gang. 14

«I kveld er målet mitt at dere ikke får lyst til å følge Jesus.» Jeg ble så forbløffet og forvirret at øyenbrynene mine spratt i været. Hva var det han drev med? Hva var det jeg drev med? Jeg hadde akkurat stuet hele livet mitt inn i en bil og flyttet til New Orleans for å gå i lære hos en fyr som overtaler folk til å la være å følge Jesus. Shaddix fulgte oppskriften fra Lukas 9, ved å advare potensielle disipler om hva det virkelig innebærer å følge Jesus. Til slutt ba han alle som likevel ønsket å følge Jesus, om å komme fram. Det overrasket meg at mange i salen reiste seg. Jeg satt helt lamslått og begynte å tenke: Så det er bare et retorisk grep, en slags kristen omvendt psykologi. Og det virker. Hvis du sier at du vil snakke dem bort fra å følge Jesus, kommer de fram i hopetall. Jeg bestemte meg for å prøve det selv. Den neste uken skulle jeg tale på en ungdomskonferanse. Jeg stilte meg opp foran ungdommene den kvelden og annonserte med klar stemme, på samme måte som Shaddix: «Målet mitt i dag er å overtale deg til å la være å følge Jesus.» Jeg så at lederne på konferansen rynket på nesa i bekymring, men jeg visste hva jeg drev med. Jeg hadde jo studert teologi i noen uker, og jeg hadde sett hvordan det skulle gjøres. Så jeg prekte hele budskapet, før jeg inviterte dem som ville følge Jesus til å komme fram. Det var tydelig at jeg hadde lyktes langt bedre med å kommunisere budskapet enn læreren min. Jeg ble stående der framme i ensom majestet, helt til lederen for konferansen syntes det var på tide å runde av. Jeg ble merkelig nok ikke bedt om å komme igjen. Jesus brukte ikke noen gimmick for å skaffe seg flere tilhengere, i motsetning til hva jeg kanskje hadde trodd ut fra Lukas 9. Han gjorde det simpelthen tindrende klart helt fra begynnelsen at du må oppgi alt hvis du vil følge ham dine behov, dine lyster, ja, til og med familien din. Radikal overgivelse Det vi leser om i Lukas 9 er ikke atypisk når det gjelder Jesus. En annen gang, da han er omgitt av en ivrig tilhengerskare, vender han seg mot dem og bemerker: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn 15

far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.» 6 Tenk deg at du får disse ordene servert av en litt ukjent religiøs lærer i det første århundret. Jeg tipper at flere av oss ville kommet på at vi hadde glemt et viktig ærend på torget. Men han gir seg ikke med det: «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.» 7 Nå begynner det å bli alvor. Plukk opp et torturredskap og følg meg. Det er i ferd med å bli temmelig sprøtt og ganske skremmende. Kan du tenke deg en leder som dukker opp i dagens samfunn med krav om at dem som skal følge ham, må bære med seg en elektrisk stol for å kunne være disippelen hans? Noen som melder seg? Og som om ikke dette er nok, slår Jesus spikeren i rekrutteringskista med denne hjertevarme avslutningen: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» 8 Gi avkall på alt du eier, bær korset ditt og hat familien din. Det er noe ganske annet enn «Tro i ditt hjerte, bekjenn med din munn og gjenta denne bønnen etter meg». Men vent, det er mer. Ta Markus 10, et annet sted der det dukker opp en potensiell etterfølger. Vi snakker om en ung, rik, intelligent fyr med innflytelse. Han er en perfekt kandidat. Ikke bare det, han er også i fyr og flamme og klar til innsats. Han kommer løpende opp til Jesus, bøyer seg ved føttene hans og sier: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» 9 Hvis vi var i Jesu sko, ville vi nok jublet innvendig. Bare en enkel «Bøy hodet og gjenta etter meg mens vi ber denne bønnen,» ville gjort susen. Tenk på hva en fyr som det, med all sin innflytelse og anseelse kan bety for menigheten. Vi kan sende ham rundt på møter. Han kan dele vitnesbyrdet sitt, signere bøker, samle inn penger til en god sak. Klart han skal få være med hvis han vil! Dessverre hadde ikke Jesus lest de bøkene om personlig evangelisering som vi har i dag, så han visste ikke hvor viktig det var å snøre sammen nota og hale i land fangsten. Jesus ber ham bare om én ting: «Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» 10 Hva er det han tenker på? Jesus begår den klassiske tabben med å la den største fisken slippe unna. Prisen å betale er altfor høy. Men en slik fullstendig overgivelse som Jesus krever av den rike unge 16

mannen, ligger alltid i bunnen når Jesus kaller disipler i evangeliene. Selv de enkle ordene til disiplene i Matteus 4 «Følg meg» får radikale følger for livet deres. Jesus kaller dem til å oppgi alle bekvemmeligheter, alt de er vant med til daglig. Han kaller dem til å oppgi karrierene sine. De må omstrukturere sine liv og karrierer fullstendig, rundt etterfølgelsen av Jesus. Alle planene og drømmene deres blir slukt av hans. Jesus kaller dem til å oppgi alt de eier. «Legg fra dere garnene og yrkene deres som vellykkede fiskere,» sier han i praksis. Jesus kaller dem til å oppgi familie og venner. Når Jakob og Johannes forlater faren sin, handler de bare i tråd med Jesu ord i Lukas 14. Til syvende og sist kaller Jesus dem til å oppgi seg selv. De må velge usikkerhet framfor sikkerhet, fare framfor trygghet, selvfornektelse framfor selvoppholdelse. I en verden som applauderer den som framhever seg selv, velger de å følge en lærer som ber dem om å korsfeste seg selv. Og historieboka forteller oss de kalde fakta. Nesten hver eneste én mistet livet fordi de valgte å følge ham. Hva med oss? La oss forestille oss at vi tilhører gruppen av ivrige Jesus-etterfølgere i det første århundret. Hva om jeg var en potensiell disippel som ble bedt om å legge fra meg garnene mine? Hva om du var mannen som ikke fikk lov til å si farvel til familien sin av Jesus? Hva om vi fikk høre at vi måtte hate familiene våre og oppgi alt vi hadde hvis vi ønsket å følge Jesus? Her står vi ansikt til ansikt med en utfordrende sannhet. Vi må faktisk oppgi alt vi har for å følge Jesus. Vi må faktisk elske ham på en måte som får våre næreste relasjoner i denne verden til å føles som hat. Og det er faktisk en mulighet for at han kommer til å be oss om å selge alt vi eier og gi det til de fattige. Men vi har ikke lyst til å akseptere det. Vi er redde for hvilke konsekvenser det kan få for livene våre. Derfor rasjonaliserer vi bort disse skriftstedene. «Jesus ville jo ikke nektet oss å begrave vår egen far eller si farvel til familien 17

vår. Vi må ikke ta det bokstavelig når han sier at vi må selge alt vi eier og gi det til de fattige. Det Jesus egentlig mente, var» Her må vi stoppe opp litt. For nå er vi er i ferd med å omdefinere kristendommen. Vi er i ferd med å gi etter for den farlige fristelsen det er å bytte ut Bibelens Jesus med en versjon som passer oss bedre. En koselig, vestlig middelklasse-jesus. En Jesus som godtar materialisme, og som aldri ville finne på å kreve at vi gir avkall på noen av tingene våre. En Jesus som ikke forventer at vi svikter våre nærmeste, slik at han kan få all vår oppmerksomhet. En Jesus som tar til takke med litt tilbedelse på søndagene, så det ikke skal gå ut over våre behagelige liv, for han elsker oss jo akkurat som vi er. En Jesus som vil at vi skal gå den gylne middelveien, så vi unngår de ekstreme grøftene, ja, så vi unngår all fare overhodet. En Jesus som gir oss trøst og framgang når vi lever ut vår kristne versjon av den amerikanske drømmen. Skjønner vi egentlig hva som skjer når vi havner så langt ute på viddene? Vi former Jesus i vårt bilde. Han begynner å likne faretruende mye på oss, for det er jo det vi er mest komfortable med. Og faren videre er at når vi samles i kirkebyggene våre for å synge og løfte hendene i lovsang, så er det ikke egentlig Bibelens Jesus vi lovsynger, men oss selv. Prisen for å avstå fra etterfølgelse Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer, som gjorde sitt ytterste for å følge Jesus i en tid da nazistene satt ved makten, førte i pennen en av de viktigste kristne bøkene i det tjuende århundre. Han skrev blant annet at det første kallet til enhver kristen er «kallet som roper oss ut fra det som binder oss til denne verden». Han oppsummerer hovedtanken i denne boka i én viktig setning: «Når Jesus kaller, fører det alltid inn i døden.» 11 Boka fikk den treffende tittelen Etterfølgelse. Vi er nesten nødt til å være enig med Bonhoeffer i at etterfølgelse krever mye, etter det vi nettopp har lest om Jesus i evangeliene. Men jeg undres på om det ikke krever enda mer å avstå fra etterfølgelse. Det er ikke tvil om at prisen er høy for mennesker som ikke kjenner 18

Jesus, i en verden der kristne vegrer seg fra å hengi seg til en selvfornektende tro, i en verden der kristne langt heller vil dyrke en tro som er rettet mot deres egne behov, enn en tro som handler om å fornekte seg selv. Mens kristne velger å bruke livene sine til å oppfylle drømmen om personlig framgang og suksess, i stedet for å vie sine liv til å formidle Guds rike, lever milliarder av mennesker som trenger evangeliet i et åndelig mørke. Bare noen få måneder etter at jeg ble pastor, sto jeg på toppen av et fjell i hjertet av byen Hyderabad i India. På denne toppen var det et hinduistisk tempel. Jeg luktet ofringene til tregudene like bak meg. Jeg så menneskemylderet der nede i byen. Jeg så et nytt bysentrum med millioner på millioner av mennesker. Da slo det meg. Et overveldende flertall av disse menneskene hadde aldri så mye som hørt evangeliet. De fortsetter å ofre til husgudene sine dag inn og dag ut, fordi ingen har fortalt dem at Jesus, det fullkomne offerlam, allerede er ofret på deres vegne, så de skal få slippe. De lever uten Jesus, og med mindre det skjer noe, vil de også dø uten ham. Mens jeg sto på dette fjellet, grep Gud tak i hjertet mitt og fylte tankene mine med to klare ord: «Våkn opp.» Våkn opp og innse at det finnes ting i livet ditt som er uendelig mye viktigere enn fotball og en tykk lommebok. Våkn opp og innse at vi har noen slag å utkjempe, og da snakker jeg ikke om de overflatiske, meningsløse «kampene» du henger deg opp i. Våkn opp og se de talløse folkemengdene som er på vei mot en evighet uten Jesus. Prisen for å avstå fra etterfølgelse er høy for dem som er uten Jesus. Det samme gjelder de fattige i denne verden. Reflekter litt over prisen vi betaler for at kristne vender det døve øret til Jesu befaling om å selge sine eiendeler og gi alt til de fattige, i stedet for å bruke midlene sine på komfortable møbler, større boliger, finere biler og flere ting. Reflekter litt over prisen vi betaler når disse kristne samles i menigheter og velger å bruke millioner av dollar på fine bygninger de kan parkere utenfor, myke stoler de kan sitte i og en endeløs rekke med aktiviteter de kan nyte selv. Reflekter over konsekvensene dette har for de sultende massene som sitter utenfor porten til dagens kristne rikmannsvelde. Jeg husker da jeg forberedte meg på min første reise til Sudan i 2004. Landet var fortsatt i krig, og Darfur-regionen i Vest-Sudan var på førstesiden 19

av avisene. Et par måneder før vi reiste fikk jeg et kristent nyhetsmagasin i posten. Det var to overskrifter på forsiden. Jeg vet ikke om det var et bevisst valg fra redaktørens side eller om han hadde gjort en skikkelig brøler. På venstre side leste jeg denne overskriften: «First Baptist Church feirer nytt bygg til $ 23 millioner.» Den lange artikkelen inne i bladet lovpriste kirkens kostbare, nye kirkerom. Den utsøkte marmoren, den intrikate formgivingen og den nydelige glassmosaikken ble beskrevet i minste detalj. På høyre side sto overskriften til en sak som fikk langt mindre spalteplass: «Nødhjelp fra baptister hjelper sudanesiske flyktninger.» Jeg var selvfølgelig interessert, siden jeg var på vei til Sudan selv. Artikkelen fortalte om 350 000 flyktninger i Vest-Sudan som var døden nær på grunn av underernæring. Det var ikke sikkert at de ville leve ut året. Den siste setningen handlet om at baptistene hadde sendt penger for å hjelpe disse sudaneserne. Jeg var oppstemt helt til jeg leste summen. Husk det vi nettopp har lest på venstre side av forsiden: «First Baptist Church feirer nytt bygg til $ 23 millioner.» På høyre side sto det: «Baptister har samlet inn $ 5000 for å hjelpe flyktninger i Vest-Sudan.» Fem tusen dollar. Det er ikke engang nok til å sende et fly til Sudan, langt mindre å skaffe vann til de menneskene som trenger det. 23 millioner dollar til et kunstferdig kirkerom og fem tusen dollar til hundrevis av sultende menn, kvinner og barn de fleste av dem også i ferd med å dø uten å kjenne Jesus. Hvordan kunne det gå så langt? Hvordan kom vi dit hen at dette kan tolereres? Ja, prisen vi betaler for ikke å følge Jesus er stor. Konsekvensene av at troende ikke tar Jesus på alvor er enorme for dem som ikke kjenner ham, og fryktelig for dem som sulter og lider rundt i verden. Men det er ikke bare de som betaler prisen, den må også betales av oss. 20

Et kall som bør settes høyt Husker du hva Jesus sa da han ba den rike mannen om å kvitte seg med det han eide og gi alt til de fattige? Les det på nytt, spesielt den andre halvdelen av Jesu befaling: «Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen.» 12 Hvis vi ikke trår forsiktig, kan vi lett feiltolke disse radikale uttalelsene fra Jesus i evangeliene og begynne å tro at han ikke ønsker det som er best for oss. Men det gjør han. Jesus var ikke ute etter å ta fra denne mannen alt som gledet ham. Jesus mente simpelthen: «Det er bedre, ikke bare for de fattige, men for deg også, at du gir avkall på alle tingene som du klamrer deg fast til.» Vi ser noe av det samme i Matteus 13. Der sier Jesus dette til disiplene: «Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.» 13 Jeg elsker dette bildet. Tenk at du går på et jorde og plutselig snubler over en skatt som er mer verdt enn noe annet du vil kunne tjene eller finne her i livet. Den er mer verdifull enn alt du nå eier, og alt du vil komme til å eie i framtiden. Du ser deg forsiktig rundt og skjønner at det ikke er noen andre som kjenner til denne skatten, så du dekker den til med litt jord og går videre, mens du later som ingenting. Det første du gjør er å dra inn til byen og selge tingene dine for å få nok penger til å kjøpe dette jordet. Alle du kjenner tror du er blitt helt gal. «Hva er det du driver med?» spør familie og venner deg. Du sier bare: «Jeg skal kjøpe det jordet der borte.» De bare stirrer på deg og rister på hodet. «Det er en vanvittig investering. Hvorfor vil du sløse vekk alt du har?» Du svarer bare: «Jeg har en god følelse,» og smiler for deg selv der du går. Du smiler fordi du vet. Du vet at når alt kommer til alt, gir du ikke bort noe i det hele tatt. Du får en enorm skatt. Ja, det stemmer at du gir avkall på alt du eier og har, men så får du også mer enn du noen gang ville hatt. Derfor selger du alt, gir avkall på alt med glede med glede! Hvorfor? Fordi du har funnet noe som er verdt å miste alt annet for. Det er dette bildet vi får av Jesus i evangeliene. Han er noe en som 21

det er verdt å miste alt for. Hvis vi snur oss vekk fra evangelienes Jesus, snur vi også ryggen til evig rikdom. Prisen vi må betale for å snu oss vekk er uendelig mye større enn kostnadene. For når vi gir avkall på denne verdens juggel og takker ja til den radikale innbydelsen fra Jesus, oppdager vi den uendelige skatten det er å kjenne og oppleve ham. Er det verdt prisen? Dette tar oss til det sentrale spørsmålet for alle som vil følge Jesus. Tror vi virkelig at han er verdt prisen det er å gi avkall på alt annet? Tror du og jeg virkelig at Jesus er så god, så tilfredsstillende at vi vil forlate alt vi har og eier, alt vi er, for å bli hele mennesker i ham? Tror du og jeg nok til å adlyde ham og følge ham hvor han enn fører oss, selv når folkemengden rundt oss kanskje også de kristne i menigheten går en annen vei? I denne boka har jeg har lyst til å vise deg at selv om vi har hatt gode intensjoner, så har vi allerede snudd ryggen til Jesus. På mange områder har vi akseptert verdier og tanker som er vanlige i samfunnet, men som står i skarp kontrast til budskapet hans. Nå befinner vi oss midt i den amerikanske drømmen som innebærer å jobbe hardt for å nå sine egne mål, en god porsjon selvtillit og stå-på-vilje. Tankene våre er fylt av individualisme, materialisme og universalisme. Derfor har jeg lyst til å vise deg hvor viktig det er at vi gjenoppdager Jesu ord, lytter til dem og adlyder dem. Det er livsnødvendig at vi vender tilbake til et bibelsk evangelium, fordi prisen for å la være er så enorm for våre liv, våre familier, våre menigheter og verden rundt oss. Som jeg nevnte tidligere, har jeg flere spørsmål enn svar. Og hver eneste dag oppdager jeg forskjeller mellom Bibelens Jesus og den kristendommen som preger mitt liv og den menigheten Gud har gitt meg ansvaret for. Vi har en lang vei å gå. Men jeg ønsker å kjenne ham. Jeg ønsker å oppleve ham. Jeg ønsker å være en del av et folk som fryder seg over ham, på samme måte som brødrene og søstrene i husmenighetene i Asia, som ikke har noe annet enn ham. Og jeg ønsker å være en del av et folk som satser alt på ham. 22

Jeg ønsker å satse alt fordi det finnes over en milliard mennesker i verden i dag som ennå ikke har hørt evangeliet. Jeg ønsker å satse alt fordi det er 26 000 barn som dør av sult eller en sykdom som kunne vært forebygget hver eneste dag. Jeg ønsker å satse alt siden kirken blir oppfattet som temmelig ineffektiv i dagens samfunn, og i økende grad blir satt på sidelinjen. Jeg ønsker å satse alt med hensyn til mitt eget liv, familien min og menneskene rundt meg. Og jeg er ikke alene. I det fellesskapet av troende jeg er så heldig å være leder for, finnes det rike leger som selger hjemmene sine for å kunne gi til de fattige eller flytte utenlands, vellykkede forretningsfolk som får selskapene sine til å hjelpe mennesker i nød, unge par som har flyttet til tøffe nabolag for å vise evangeliet i praksis der, og tenåringer som innretter livet sitt rundt en radikal overgivelse til Jesus. Du skal få møte flere av dem i løpet av boka. Det er ikke noe spesielt med oss. Men vi er levende bevis på at vanlige mennesker som er fristet av den behagelige amerikanske drømmen kan omvende seg til en radikal tro på en radikal frelser. Blir du med på reisen? Jeg har et par betingelser, for å forsikre meg om at du virkelig mener alvor. De henger sammen med de to store spørsmålene jeg måtte stille meg selv da jeg innså at jeg var pastor i en megakirke som prøvde å følge grunnleggeren av en husmenighet. Det første du må gjøre er å forplikte deg til å tro alt Jesus sa. Som kristen vil det være en alvorlig tabbe å komme til Jesus og si: «La meg høre hva du har på hjertet, og så skal jeg ta stilling til om jeg liker det eller ikke.» Hvis du har denne holdningen, kommer du aldri til å få tak i det han har å si. Du må si ja til Jesu ord, selv før du har hørt dem. Det andre er at du må forplikte deg til å gjøre det du har hørt. Evangeliet handler ikke bare om å reflektere over budskapet, det krever aktiv respons. Når du begynner å lytte til Jesus, må du også ransake ditt eget liv, familie og menighet og spørre «Hva skal jeg gjøre?», ikke bare «Hva sier han?» På sidene som ligger foran oss, skal vi utforske Bibelens evangelium og sette det opp mot våre kulturelle normer. Målet er å oppdage Jesus som han virkelig er, ikke som vi har formet ham. Vi vil studere et evangelium med Gud i sentrum, og se hvordan vi har satt mennesket i sentrum og forvridd budskapet. Vi vil oppdage at livene våre har en mening som strekker seg ut 23

over det landet og den kulturen vi lever i, og kjenne et desperat behov etter at hans nærvær skal utruste oss til å oppfylle vår rolle. Vi vil oppdage at rollen vår finnes i fellesskapet, og at livene våre får mening når vi skyver egne behov til side, og heller konsentrerer oss om de andre i menigheten, de fortapte og de fattige. Vi vil utforske hvor sann sikkerhet og trygghet er å finne i denne verden, og til slutt vil vi bestemme oss for å la være å kaste bort livet vårt på noe annet enn kompromissløs, betingelsesløs overgivelse til en nådig, kjærlig frelser som ber oss om å ta radikal risiko og lover radikal belønning.