Sivert Angel Preken på semesteråpningsgudstjenest e for TF og PTS i Slottskapellet søndag 20. januar 2013 3. søndag i åpenbaringstiden Tekster: 2 Mos 3,13-15; 1 Kor 8,5-6; Joh 1,15-18 Åpenbaringstidens tema er at Kristus er den ene Guds sønn og bringer oss sannheten. Det er et viktig og vanskelig budskap i vår tid. Viktig fordi det i vår tid er nødvendig å forholde seg respektfullt til mangfoldet av overbevisninger. Vanskelig fordi insisteringen på at alle posisjoner innenfor religionens område er like sanne gjør den teologiske oppgave ganske prosaisk. Om det ikke finnes gode argumenter bakenfor det at jeg har det bra og er snill, blir teologiens oppgave å bidra til denne opplevelsen. En ting er at teologien derved kan
bli mer triviell en den liker, men teologen bør vel saktens kunne lide større ydmykhet enn som så. Verre er det at den kan forvrenge teologiens innhold. Om vi tenker at vi velger en blant mange sannheter, er det vi som dømmer om sannhet. Om vi velger Gud utfra hvem som kan hjelpe oss til å ha det godt og være snill, da er det ikke Gud som skaper oss, men vi som skaper Gud. Det er vanskelig å hevde den ene Gud i vår tid, men jeg tror det alltid har vært like vanskelig. I alle fall er ingen av bibelens skrifter blitt til i situasjoner som kjente bare en religion eller en sannhet. De gamles kamper for den ene Gud er det god grunn til å se nærmere på. Det foregår en slags kamp for den ene Gud også i Johannesprologen og i det utdraget av den som er dagnes evangelium. Her er det døperen Johannes som får føre ordet, og man merker at han tar sats når han ser påstår det umulige, nemlig at det evig Guds ord har tatt bolig i ett enkelt menneske, en som til og med er en av elevene som er samlet rundt ham og som han kan peke på.
«Han som er min etterfølger, han er kommet før meg, for han var til før meg.» sier Johannes. Hos dette enkeltmennesket fines selve nåden og sannheten, påstår han. Dette mennesket viser oss hvem Gud er. Hva var det som var tilstede i det mennesket som Johannes pekte på og som han sa var eldre enn ham selv? Johannes peker på en sammenheng mellom Jesus og Moses. Mens Moses bragte loven, bringer Jesus nåden og sannheten, sier han. Men som vi legger merke til i dagens lesning fra 2. Mosebok, er det mer i parallellen mellom de to. Også for Moses settes spørsmålet om selve sannheten og den ene Gud på spissen. Da Herren talte til Moses fra busken, slik det fortelles i dagens GT tekst, var Moses ute og gjette svigerfarens småfe i Midjan, etter å ha rømt fra Egypt hvor han var oppvokst. Han hadde neppe lært mye om Israelsfolkets tro i sin oppvekst og ikke sett mye til deres Guds virke i Egypt. Sannsynligvis kjente han mange Guder med mange navn. På sin vandring ute i ødemarken, hadde han oppdaget en brennende busk og hadde gått bort til den, nysgjerrig på det forunderlige fenomen at busken ikke brant opp.
Fra busken lyder så en stemme som sier «jeg har sett mitt folks lidelse i Egypt». Stemmen vil at Moses skal gå til Farao og kreve folket frigitt og siden føre det ut av slaveriet til et land som flyter av melk og honning. Et tilforlatelig oppdrag for oss som kjenner historien og tror vi vet hvem som talte fra busken, men ikke så for Moses. Han ber guden beskrive seg og fortelle sitt navn. Spørsmålet er jo om Moses og etter hvert Israelsfolket kan ha grunn til å stole på denne guden blant alle andre. Hvem er han? Til det svarer stemmen i busken: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare Israelittene: JEG ER har sendt meg til dere.» Selv om Moses ikke uten videre slår seg til ro med oppdraget, så gjør han det med navnet. Med navnet JEG ER synes han å forstå hvem og hva det er snakk om. Det er Guden bakenfor gudenavnene og gudeskikkelsene. Det er en som bare er. En man ikke kan velge fremfor andre, en som ikke kan beskrives som mer eller mindre troverdig, men som bare er fordi han er den eneste Gud. Forskere har sett at replikken «JEG ER» har paralleller blant Midtøstens gamle guder. Når gudebilder ble lagd
av tre, sikret et ritual overgangen fra planke til gud, slik at gudene ble levende vesener og ikke treskulpturer. Når gudebildet var ferdig skåret ut, stilte billedhuggerne seg rundt det med røde tråder bundet om håndleddene. Så kom prestene og kuttet av trådene med kniv, som om de kuttet av hendene deres, for at guden ikke skulle være lagd av menneskehender. Så ble den plassert i skogen blant andre trestammer en tid, siden den egentlig var et tre og ikke et håndverksprodukt. Så ble den lagt i elva en tid, der hvor livet kommer fra. Når den til slutt ble tatt opp av elva, ble det pustet inn i dens nese, og ordene «JEG ER» ble uttalt, som det endelige uttrykk for at guden var levende og ikke en skulptur. Disse ordene er det Moses hører en stemme si fra busken, men det er en stemme uten kropp. Han hører den stemmen som skiller virkelig fra uvirkelig, levende fra tilsynelatende levende. Det er som om han hører det som ligger bakenfor alle guder og forener dem, det som forener alt man som kan beskrives som guddommelig aktivitet, et livgivende, men skremmende og uforståelig vesen.
Det er beskrevet at Herren selv en gang bedrev den aktivitet som var forbundet med å skape guder. Det var da han skapte mennesket. For å forme vesener i Guds bilde, formet han en menneskekropp av støv fra jorden. Så blåste han livspust i nesen på det, så mennesket ble et levende vesen. Men det fortelles ikke at mennesket svarte med å si «JEG ER». En tolkning av det som skjer etterpå, er at når menneskene hører på slangen i stedet for på Herren og spiser av kunnskapens tre, så er det fordi de vil bli som Gud. De vil ikke motta livet fra han som har formet dem, men heller skape seg selv. I stedet for å være beåndede mennesker som sier «jeg er», må de derfor vende tilbake til jorden. Støv er du og til støv skal vende tilbake, sier Gud til mennesket. JEG ER blir ikke menneskets replikk, men det navn Gud gir seg til kjenne for menneskene med. Men navnet finnes bare i form av konsonanter, som bokstavene JHWH, for det er for hellig til at syndige mennesker kan ta det i sin munn. I det gamle Israel ble det bare uttalt en gang hvert år, da ypperstepresten gikk inn i tempelets aller helligste og uttalte navnet med vokaler. Det sies at lyden av navnet kunne høres helt fra Jerusalem til Betlehem.
Kretsingen rundt verbet å være fra Guds presentasjon av seg selv, den merker man også hos døperen Johannes i dagens evangelietekst. Johannes sier: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg. Det er neppe tilfeldig, for det finnes et tydelig ekko fra fortellingene om skapelsen og Herren i busken i Johannesevangeliets beskrivelse av Jesus. En henvisning til de første menneskene, finner vi i et svar Jesus ga disiplene en gang de bekymret seg over at han hadde gått lenge uten å få noe å spise. Mens de første menneskene vendte seg bort fra Gud for å spise den frukt han hadde forbudt, for selv å bli som Gud, viser det seg at det for Jesus handler ham om det motsatte. «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg», sier han. Det er som om den Gud som er og det menneske som får liv fra ham, bringes i forbindelse igjen, uten brudd, slik at han som kommer etter også kan være han som var til før. «Før Abraham var, ER JEG.» sier Jesus selv et sted i Johannesevangeliet.
I alt det som finner sted i Johannesevangeliet, understreker Jesus at han gjør sin Fars vilje, og ikke sin egen. Derfor hører man stadige henvisninger til det gamle Gudsnavnet hans tale. I hans munn kan det klinge med vokaler og forbundet til en kropp. Slik sier han det når han taler om sin egen død: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at JEG ER og at jeg ikke gjør noe av meg selv.» Og tilsvarende litt senere: «Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at JEG ER.» Når han tar Gudsnavnet i egen munn, er det som for å vise at han er forent med han som er, han som skiller det levende fra det tilsynelatende levende. Han vil ikke bli sendt tilbake til støv igjen, slik de første menneskene ble, men han som ER vil gi ham liv i døden. I Johannesevangeliets beskrivelser av Jesus er den som gir forent med den som får, det er en enhet mellom den som skaper og den som skapes. Antakeligvis er det derfor døperen sier at Jesus er full av både nåde og sannhet. Den avstandsløse sannhet
som uttrykkes når skaper forenes med skapning er et uttrykk for nåde. Det er antakeligvis en sannhet man ikke kan få del i hvis den ikke blir gitt, en som ville blitt en forbuden frukt om man skulle finne og gripe den på egen hånd. Det er en sannhet som bare kan finnes som nåde. Fullt ut nåde blir denne sannheten når den mer enn et hellig og ugripelig navn, mer enn rettferdighet, også er en kropp. I Johannesevangeliet sier Jesus: «Den som spiser mitt blod og min kropp, blir værende i meg og jeg i ham.» Kan man slik bli et menneske som får livet fra Gud? Et beåndet stykke støv, en skapning forent med sin skaper? I dagens tekst fra Korinterbrevet kommer vi inn i en diskusjon om hvorvidt man kan spise kjøtt ofret til andre guder. Det kan man, sier Paulus, for i seg selv er hverken offerkjøtt eller andre guder farlige, så lenge man ikke lar dem tynge samvittigheten, altså troen på Kristus. «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden;» sier Paulus, «det er jo mange guder og mange herrer. Men for oss er det bare en Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det
bare en Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» Det som er umistelig for samvittigheten, får man inntrykk av, er at den universelle sannheten kan skues i det partikulære, nemlig i ett enkelt menneske, i Jesus som vi kaller Herre. «Jeg er» fremsagt i et enkelt menneskes munn blir det sanne bildet av Gud, uten selv å bli en avgud eller en gud blant guder. Det skremmende og uforståelige navnet lød en gang fra et enkelt menneskes munn, fra en som både var vår bror og vår Herre. Det er en som viser oss at mennesket ikke skaper seg selv, men skapes av han som er når det får livet i gave og når det møter døden. Slik er han en åpen og samtidig ganske bestemt beskrivelse av Gud; den som skaper mennesker, holder dem oppe med livspust, som forener sannheten og nåde. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
Kilder: Martin R. Hauge, Gud i Det gamle testamentet, i: Menneskeverd. Festskrift til Inge Lønning, og Martin R. Hauge, Biblia Pauperum i NNK 1/13, og John F. McHugh, A Critical and Exegetical Commentary on John 1 4.