NR. 4-2013 - 24. ÅRGANG Sandefjord-treffet Hva med pave Frans? Min historie Datamaskin? Nei, fri og bevare meg!
L EDER 15. september, 2013 Paul Liseth Gomnesv. 77, 3530 Røyse Telefon: 32 15 74 10 eller 924 30 412 Epost: paul.liseth@tyrifjord.vgs.no Kors på halsen SENIORTREFFET I SANDEFJORD Av Paul Liseth! D et vakte atskillig oppmerksomhet da nyhetsanker Siv Kristin Sællmann fikk anmodning fra NRK om ikke å vise seg med kors på TV. Sællmann opplevde at hun fikk korsnekt fra ledelsen. Jeg skjønner at jeg ikke kan gå med et stort kors hver gang jeg leser nyheter, men jeg går med mange smykker, og av og til med et bittelite gullkors med diamanter, som er favorittsmykket mitt, sier Siv Kristin Sællmann. Sturla Stålsett, som ledet Stoltenberg-regjeringens tros- og livssynsutvalg, stiller seg noe undrende til en slik anmodning. Det er synd hvis NRK tenker at religiøse symboler er til hinder for en uavhengig nyhetsformidling, sier han. Det er nettopp uavhengigheten det stilles spørsmål ved. Vil seernes tillit til hennes formidling bli svekket på grunn av det religiøse symbolet, det lille korset? Det er svært lite, 14 millimeter. Men kors er kors! svarer NRK, selv om institusjonen føler seg misforstått når det tolkes som nekt. Jeg føler at denne saken er ganske symptomatisk for situasjonen på livssynsområdet i Norge i dag. Sterke krefter prøver å trenge troen ut av det offentlige rom. Den såkalte nøytraliteten er uttrykk for det politisk korrekte. Når det gjelder kristne og kristne symboler er terskelen svært lav. «Vi må huske på at vi lever i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn.» Da har man nok særlig muslimene i tanke. Men er det egentlig så mye hensynet til muslimene som er det vesentlige? De humanetiske og samtidig såkalt nøytrale kreftene bekjemper egentlig all religion. Det er imidlertid lett og ufarlig å angripe kristne og kirken. Den stadig gjentatte påstanden om behovet for nøytralitet er interessant. Humanetisk Forbund, for eksempel, får statsstøtte på linje med trossamfunnene. Staten ser på forbundet som organ for et livssyn. Derfor støtte. Han hadde rett, Arne Garborg, da han sa: Ikkje-tru er òg ei tru! Den absolutte nøytralitet er en illusjon, så når en ønsker å fjerne et bittelite kors fra Siv Kristins hals, har én knapt bidratt vesentlig til mer «nøytralitet». NRK står nok svakt i denne saken. Det politiske flertallet har avvist generelle forbud mot for eksempel religiøse hodeplagg. Da er det knapt trolig at et kors av denne størrelsen skal utløse et generelt forbud. Men som kjent det er lov å prøve seg! For dem av oss som prøver å følge litt med i hva NRK, statskanalen, forer oss med, kan gjøre seg mange refleksjoner om nøytraliteten i mye av det som serveres. Det skal forresten bli interessant å se hvor mye kristendom det blir i NRKs juleprogrammer. n S øndag 15. september var det seniortreff i Sandefjord. Dette var den første samlingen etter seniorstevnet i Danmark. For noen av oss ble det derfor et hyggelig «Takk for sist i Danmark!». Ca. 40 seniorer kom til treffet. Den oppsatte foredragsholderen var forhindret fra å komme, men vi fikk en god erstatning i Johan Sagrusten. Han er bibelbruksarbeider i Det norske Bibelselskap. Sagrusten ga oss interessante glimt fra bibelarbeidet på Cuba. Bibelen er ingen forbudt bok på Cuba, men det er stor mangel på bibler. I mange menigheter har de kanskje bare én bibel. Oppfordringen fra Sagrusten var derfor: Støtt bibelarbeidet på Cuba! Alle må få en Bibel! >> Faksimile fra Vårt Land > 2 3
Vi håper å se deg ved neste anledning... Bestyrer ved Mosserødhjemmet, Bjørn Claussen, orienterte om institusjonen og mulighetene for å få plass. «Vi kjemper fortsatt en hard kamp for å få kommunale garantier. Vi går ned til halv pris likevel sier kommuner nei.» fortalte Claussen. (Det er ingen hemmelighet at vi har forventninger til den nye regjeringen. Fritt sykehjemsvalg som i Danmark! Vi følger utviklingen). Middagen var siste post på programmet. Vi møtes igjen på vårtreffet n... vårtreffet i Moss, som blir søndag 11. mai! og Seniorforeningens fremtid STOR SKRIFT med små bokstaver D et høres rart ut. Hvordan kan man ha stor skrift med små bokstaver? Stor skrift er brukt for å fremheve noe, og da gjerne også med fete typer. Tabloidavisene bruker det hele tiden i overskriftene sine for å informere om nyhetshendelser, men kanskje mer for å øke salget av deres avis som nyhetsformidler. Så stor skrift er brukt for å fortelle en nyhet og for å formidle noe som er viktig for mennesker flest. Likevel betyr de små bokstavene veldig mye. For hva ville en avis være hvis den bare hadde overskriftene med store bokstaver og ikke noe mer? Nesten verdiløs, ikke sant? Det er innholdet under den store overskriften som betyr noe. Så de store overskriftene for avisene har mye med kampen om å beholde opplaget eller til og med øke det. Ethvert blad eller avis har et hjørne, en spalte eller en rubrikk med liten skrift som forteller om dets eksistens hvem som er ansvarlig utgiver, navn på redaktører og andre kontaktpersoner i organisasjo- 4 nen. Det står kanskje også en formålsparagraf og opplysning om hvor ofte bladet kommer ut og hva det koster for et abonnement. Denne delen forandres ikke ofte, og derfor blir den som regel ikke lest eller svært sjelden iallfall. Men det betyr ikke at det er uviktig å holde øye med det som står der. Tvert imot, informasjonen er viktig for bladets eksistens selv om den er skrevet med små bokstaver. Noen fakta Bladet kommer ut fire ganger i året for å inspirere, gi informasjon om arrangementer i Seniorforeningens regi og for holde kontakten mellom medlemmene (leserne) i aktuelle generasjoner. Til nå har bladet vært sendt ut til alle over 65 år uten at det har vært krav om at medlemsavgift/abonnement har vært betalt på forhånd. Abonnementet har vært frivillig og basert på betalt medlemskap i Seniorforeningen, men ikke håndhevet fordi man har ønsket å nå ut til så mange som mulig. Dette er nå en situasjon som ikke kan fortsette av økonomiske årsaker. Per i dag er det ca. 1230 som har fått tilsendt, men det er kun 260 husstander som har betalt medlemskap i Seniorforeningen. Hvis man regner to personer per husstand vil det si at det er over 700 som får bladet tilsendt uten å ha betalt noe som helst (men sannsynligvis langt flere som leser det). Trykkekostnadene for 1400 blader (som er dagens opplag) er litt i overkant av kr 6700. Porto for utsendelsen av 1230 blader er ca. kr 7500 per gang. Seniorforeningens generalforsamling har vedtatt at medlemsavgiften skal være kr 200 per år per person. I en tidsalder som man lett ikke husker hvor man har lagt brillene sine, er det selvfølgelig enda lettere å glemme å betale medlemsavgiften (hvis man ikke straks legger til rette for betaling når man får en påminnelse om det). Det har vi forståelse for (for vi er også der). Derfor håper vi at denne form for påminnelse av økonomisk ansvar vil være en hjelp til å styrke Seniorforeningens framtidige arbeid. Foreningen har alltid fått positive tilbakemeldinger og hyggelig omtale av stevner og arrangementer i foreningens regi. Vi tror derfor det er behov for å beholde bladet ifølge dagens intensjon, men ansvarlig redusere opplaget. Økonomisk ansvar betyr For å være økonomisk ansvarlig, som forening, er det også bestemt at fra første nummer av i 2014 vil kun de som har betalt medlemsavgift få tilsendt bladet. Det er dessverre blitt den harde virkelighet. Hvis situasjonen skulle bli slik den kan antyde ved utgangen av 2013, vil antall utsendelse av bladet bli redusert til ca. 400. Porto per utsendelse vil gå ned ca. to tredeler til kr 2500 og trykkeutgiftene for ca. 500 blader vil bli redusert til litt under kr 5200. Prisen for layout vil fortsatt være det samme. Hver utgivelse vil i 2014 totalt koste ca. kr 7700 (sml. kr 14200 i 2013) pluss utgifter til layout. Det er en stor besparelse. Adventistenes Seniorforening vil overleve i den situasjonen når man kan holde utgiftene på et realistisk nivå. Men det blir nok mange av dem som liker å være orientert og engasjert som vil savne at bladet ikke lenger kommer i deres postkasse fordi man har glemt å betale medlemsavgiften. La oss derfor minne hverandre i STOR SKRIFT om denne viktige saken med små bokstaver : Har DU betalt medlemskapet? Vi ser fram til at vår tjeneste for deg i framtiden vil innebære å kunne sende bladet til din postkasse også i 2014. Det handler om tilknytning og kontakt i et trosfellesskap. Det har vært viktig før og vil fortsatt være viktig i framtiden. Jesus sier i Joh 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» Reidar Larsen, sekretær 5
DIGITAL HVERDAG Av Yngvar Børresen! YNGVAR BØRRESEN Datamaskin? Nei, fri og bevare meg! Har jeg klart meg til nå uten datamaskin, så klarer jeg det vel utmerket i noen år til, hvisker min gamle venn til meg fra sin faste plass i kirken. «Og så hører jeg jo om så mye elendighet som datamaskinene bringer med seg, om tidsforbruk, om sladder på Facebook, og om at mange ikke har et sosialt liv lenger; de sitter hjemme og klikker på tastaturet,» fortsetter hun. Så kommer kronargumentet: «Og dessuten orker jeg ikke å sette meg inn i alt det moderne tekniske. Jeg har mer glede av indre ro og fred.» Selvsagt har hun rett til en viss grad. Men det spørs om argumentene holder for oppegående folk som er i stand til å skifte kanaler på en TV eller bruke knottene på en alminnelig komfyr. Undersøkelser viser at det enda er mange eldre som ikke har tilgang til nettbaserte tjenester. Stadig flere tjenester fra det offentlige kommer via datanettet, og det er derfor ikke rart at det er et mål i Norge at alle skal ha tilgang til disse tjenestene. Det er både penge- og tidsbesparende. Men mange utsetter altså å lære seg PC-bruk, og føler at de nesten blir tvunget til å lære seg noe de ikke har lyst til å lære. Og dermed fortsetter man med å skrive brev på gammelmåten, finne fram brevark og konvolutt, skrive selve brevet (uff, det ble visst ikke så pent), og å bruke halve dagen til å få tak i frimerke og få brevet lagt i en rød postkasse. Så får man kanskje ikke svar engang, for mottakeren svarer bare ved å bruke e-post. «Og så hører jeg jo om så mye elendighet som datamaskinene bringer med seg.» «Og dessuten orker jeg ikke å sette meg inn i alt det moderne tekniske. Jeg har mer glede av indre ro og fred.» Og man fortsetter med å tenke at det hadde vært deilig å ha mer kontakt med sine voksne barn og barnebarn. Vi ringer jo, men de andre i familien snakker stadig om de fine bildene av barnebarna. Kanskje Facebook, med både tekst og bilder, ikke hadde vært så dumt likevel? (Men da ville vel familiens privatliv bli brettet ut for hele verden? Nei, Facebook kan stilles inn slik at kommunikasjonen foregår bare mellom utvalgte personer.) Og man fortsetter med å gå i banken for å utføre banktjenester, og lurer på hva i all verden man skal gjøre når også den nærmeste lokale banken legger ned sine skranketjenester. De gode nyhetene til alle som i det lengste utsetter å skaffe seg en PC, er at det ikke er nødvendig å være en Petter Smart. Det viser også undersøkelser om eldres databruk. Stadig flere eldre kommer på nett. Faktisk finnes det data-aktiviteter som de over seksti bruker mer tid på enn «Har jeg klart meg til nå uten datamaskin, så klarer jeg det vel utmerket i noen år til.» yngre: Epost, nettbank, lese aviser, lese faktainformasjon (ikke minst om helse), er blant disse. Blant aktiviteter eldre ikke bruker i særlig grad er chatting, nedlasting av musikk, og å delta i nyhetsgrupper eller diskusjoner. Men for all del: det er mulig å leve uten en datamaskin, heldigvis. Men det blir stadig vanskeligere. n Kanskje ett eller to av disse rådene er avgjørende for deg som gjerne vil komme i gang: n Ta første steg: Skaff deg en liten datamaskin (laptop) eller et lesebrett, eller tørk støv av den du fikk til jul i fjor. n Be om nødvendig hjelp til å komme i gang, til oppstart og til å løse eventuelle innkjøringsproblemer. (Hva i all verden har man barnebarn, egne barn, yngre venner eller gode naboer til? Vær forberedt på at problemer oppstår. Men når du først er i gang, vil du neppe angre deg. n Lær deg ett program av gangen, skikkelig, f.eks. å sende epost. Bare dette vil åpne en helt ny verden for deg. n Kontakte firmaet Du kan a.s. De holder til i Grimstad og har telefonnummer 22 72 26 00. For noen kan det være en glimrende løsning. De lager datamaskiner som er skreddersydd for folk uten peiling. Prisen er fra ca. kr 5000. Facebook, epost, Internett og en del andre programvarer er ferdig innlagt. De har et eget støtte-telefonnummer der man kan ringe og stille de dumme spørsmålene. n Meld deg på et kurs. Ring Seniornett (telefon 22 42 96 26), din lokale avdeling av Frivillighetssentralen, eller ditt lokale kommunekontor, og spør om de skal avholde et kurs i bruk av datamaskin. 6 7
MI N HI STO R I E «Kan et menneske røve fra Gud? For dere bedrar meg, men spør likevel: Hva r det vi har røvet fra deg? Tienden og avgiftene. Forbannelse hviler over dere som bedrar meg, det gjelder hele folket. Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten. Så sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse over dere velsignelse i rikt mål.» Gud holder sine LØFTER Av Kjell Nordahl! D ette er ikke et bud, men en kjærlig oppfordring fra ham som gir oss alt. Et spørsmål om tro og evne til å hvile i hans løfter i stort og smått og i alle livets skiftende forhold. Vi skal tilbake til 1957. Da bodde det en familie på ni personer på en øy i Vesterålen. Det var mor, far og sju barn født innenfor 11 år. Far i huset var kolportør og drev ellers med diverse forretninger i mindre målestokk. De hadde en liten gård med 15-16 mål dyrket mark. De hadde en og to kyr fra tid til annen og noen sauer og høner og etter hvert en hest. De levde stort sett fra hånd til munn. De var ikke direkte fattige og hadde stort sett det de trengte til det daglige. Men det gikk litt i bølger på alle områder. Mat var det til dels gode muligheter for. Det var jo fisk i havet. Familien hadde gode venner og blant dem en familie fra et annet sted i området hvor far i huset drev fiske. Han hadde egen båt og var adventist. Han leverte fisk på det lokale fiskebruket, og han var raus med fisk til familien for liten eller ingen betaling. Han fisket ikke på sabbaten, men det ble lagt merke til at han oftest kom inn fra havet med större fangster enn andre båter som var på fiske 8 samtidig. Med andre ord: Han klarte seg vel så godt som de andre selv om han ikke fisket på sabbaten. Men det var mange andre utfordringer for familien som ikke nødvendigvis gjaldt dette med å skaffe mat til ni munner, og i en periode var det vanskelig å få endene til å møtes. Da var det de lurte på hvordan de skulle klare seg. De hadde et lite skrin i skatollet i stua der de la til side tiende. Det var ikke mye penger, men det som var der kunne hjelpe dem gjennom den perioden de var inne i og som var vanskelig. Det ble drøftet om de kanskje kunne låne tiende fra kassen, men det var vanskelig å forestille seg hvordan de kunne klare å betale tilbake disse pengene. Enden på denne vurderingen ble at de ville stole på Guds løfter gjennom profeten Malakias når det gjelder å være trofast med tienden. De ba og la fram sin situasjon og utfordret Gud på hans løfte. Så fikk de bare se hvordan det gikk. I Oslo på den tiden var det en møteserie hvor den finske pastoren Bengt Lillas var taler. Han hadde gudstjeneste i Betel menighet en sabbat. Alt var som vanlig der og da. Det var sabbatsskole med kollekt til misjonen. Det var gudstjeneste med kollekt for å dekke menighetens utgifter eller formål spesielt merket for et eller annet viktig prosjekt. Men så hendte det noe! Valborg og Johan Nordahl levde til hhv. 1970 og 1975. Bengt Lillas stoppet i prekenen. Han begynte å fortelle om en familie i Nord-Norge som hadde det vanskelig på flere områder og trengte hjelp. Han kom med en appell til menigheten om at de måtte hjelpe denne familien over den knipa de var kommet, og fortalte litt om familien der oppe i nord. Det ble så tatt opp et offer midt i gudstjenesten! Det ble det altså det tredje offeret denne sabbaten. Jeg har aldri opplevd at noe slikt kunne skje hverken før dette skjedde eller noen gang senere, og jeg har nå vært adventist i 57 år. Ved dette offeret kom det inn over 750 kroner. Det var veldig mye penger i 1957! Pengene ble sendt til familien på øya i Nord-Norge, og de kom seg videre på alle måter. Det «lønner seg» å stole på de løfter Gud har gitt oss i sitt ord. Hva var så dette? En familie på ni stykker: far, mor og sju barn som hadde en enkel tro på at deres Gud og frelser står for det han lover. De valgte å prøve Gud slik han hadde oppfordret dem til å gjøre. De la hele problematikken i Guds hender og tok ingenting fra tiendekassen. De trodde at alt ville ordne seg og det gjorde det på en eksepsjonell måte. Dette var en opplevelse for foreldrene som et godt og sterkt bevis på at Guds ord holder mål. Hans løfter er å stole på. Vær trofast med å gi tilbake til Gud det som ikke er ditt! Gud kjenner deg og dine og følger med, og hjelpen kommer når du trenger den. Velsignelsene uteblir ikke. Han svikter ikke. Hvem var så disse enkle, troende adventistforeldrene der oppe i nord? Det var mine foreldre Valborg og Johan Nordahl. De var et fantastisk foreldrepar som gjorde så godt de kunne ut fra de forutsetninger de hadde. De var veldig glad i sine barn. Jeg kan huske da jeg forlot hjemmet som veldig ung gutt for å klare meg selv. Da gråt mamma i to-tre dager før jeg skulle dra. Hun hadde ingen å «miste». De var fantastiske, enkle og trofaste mennesker som gjorde som beste på alle måter! n 9
AKTUELT Nyheder fra den religiøse verden har de sidste måneder været farvet af den nye paves indstillinger og handlemåde. Det berører i høj grad hvad vi som adventister har forkyndt om pavemagten og dermed antikrist. Der bliver stillet mange spørgsmål om udviklingen, og selv har jeg prøvet på at få tingene i den rette balance. Her er nogle af de tanker som måske kunne hjælpe lidt i debatten. Hvad gør vi med pave Frans? Av Børge Schantz! Som adventister har vi en ret negativ bedømmelse af den Romersk Katolske Kirke. Vi har i vor litteratur og i det mindste i tidligere forkyndelse - med mange skriftsteder beskrevet og forudsagt, at denne kirke er den store antikristelige magt. Pavemagten har forårsaget det store frafald fra Bibelens lære med forandring af Guds lov og frelses planen og vil ved afslutningen af jordens historie samle kirkesamfund i et stort bedrag og forfølge den sidste og sande menighed. Nu oplever vi en pave, Frans, der i løber af nogle få måneder er blevet kåret som årets mand. Han adskiller sig fra sine forgængere i embedet ved, at han ikke er så interesseret i det mere traditionelle, fyrstelige pavedømme, men ønsker en kirke, som er nede på jorden, en folkets kirke. Han viste sin ydmyghed da han blev valgt og første aften bad folket bede for ham. Pave Frans er en god kommunikator og ved sin enkle livsførelse og handlinger har han opnået en popularitet som passer ind i den nye tidsånd. Han har signaliseret, at kirken er til for folket. Handlinger og indstillinger med lempelige holdninger til homoseksualitet, hvor han ikke fordømmer synderen, men synden. Han arbejder på at få orden på den svindel, der har været i Vatikanbanken; han sender Ramadan hilsener til muslimerne; taler de fattige og forsømtes sag; besøger og holder messe for illegale indvandrere på øen Lampedusa. Alt dette er ikke accepteret af alle katolikker. Mange er ikke tilfredse med den folkelige pave og har betænkeligheder ved hans ret afslappede indstillinger når det gælder de århundredgamle traditioner, der kendetegner pavedømmet. Men indrømme må man, at han teologisk ikke står for noget nyt og liberalt. Han er katolik, jesuit og fra Latinamerika. Hvad troslæren og teologien angår, er han lige så konservativ som pave Benedikt XVI. Imidlertid er hans livsstil mere progressiv og liberal end hans forgængere. Hans omdømme er mere positiv, han er mere populær end den tidligere pave. Pave Frans enestående første fire måder, hvor han roses for sin ydmyghed og velgørende aktiviteter, vedkommer ikke alene de 1,2 milliarder katolikker, som udgør halvdelen af verdens kristne. Det berører kristendommen som helhed. Spørgsmålet for Syvende Dags Adventister er, hvorledes vi bedømmer denne paves positive, globale adfærdsmønster? Tilskriver vi det til en enkelt persons (pave Frans) kristne erfaring, der giver sig udslag i en humanistisk indstilling til verdens problemer og medmenneskers skæbner? Eller er det en opfyldelse at ordene «Nu viser romerkirken de lyse side frem over for verden og dækker sin histories frygtelige grusomheder bag undskyldende forklaringer. Den har iklædt sig kristelig dragt, men den har ikke forandret sig» (Den Store Strid side 504). Fortolker vi det som et propaganda forsøg i pavekirkens kampagner for at blive alle krist- FOTO: WIKIPEDIA COMMONS nes kirke? Som studenter og fortolkere af Bibelens profetier er her nye områder at observere. Aspekter af pavers rolle og handlingsmønstre Man har i katolske kalkulationer haft 266 paver, begyndende, som man gør, helt fra apostlen Peter til dagens pave Frans. De har, som kirkeoverhoveder efterladt et meget kontradiktorisk levned. Der har været dem som har været tro mod deres munke- eller præsteløfter og levet som spartanske og gode eksempler for katolikker at følge. Der har været paver, som var gode administratorer og sørgede for pavekirkens fremgang. Der har været fremsynede paver som styrkede den katolske fremmedmission. Der har været gode teologer. Blandt dem kan man tælle den tyske Benedikt XVI, som nu bor tilbagetrukken i Vatikanstaten. Protestantiske iagttagere er dog også i stand til at pege på en forholdsvis stor gruppe paver, som langt fra levede op til kristne, katolske ja endog almindelige menneskelige standarter. Der er nedtegnet pavers fremfærd der kunne betegnes som umoralske og ja endog forbryderiske. Der er tale om mord og lemlæstelser af modkandidater, personlig berigelse på kirkens gaver og besiddelser ved køb og salg af kirkeembeder (kaldet simoni). Penge blev blandt andet opnået ved afladshandelen. Der var udnævnelse af slægtninge til høje stillinger i kirkens hierarki (kaldet nepotisme) for at styrke personlig magt og indflydelse. På det umoralske område omfatter listen over paver, der jo skulle leve i cølibat, alt i seksuelle udskejelser lige fra elskerinder (med børn der ofte som ganske unge og uerfarne fik høje embeder i kirken, én blev endog pave). Der er beretninger om jalousidrab, bordeller, pornografi og homoseksualitet, endog pædofili og incest. En interessant studie i klasseforskelle, rangorden og kirkehierarki i både før og sen-middelalderen i Europa viser, at folk generelt forblev i den stand de var født ind i. Var man født i en bondefamilie forblev man på markerne, fiskerne på havet, handelsfolk i boderne. Højere på rangstigen blev grevebørn adelige, kejserens og kongens børn royale. Der var meget minimale muligheder for at kunne komme på højere pladser i samfundet. Ens fødehjem afgjorde ens plads i samfundsordenen. Man forblev i sin stand. I modsætning hertil frembød den herskende katolske kirke muligheder for at komme op på «rangstigen». Enhver mandlig katolik kunne efter studier blive præst, som jo var en lokal leder i samfundet, i visse tilfælde på højde med borgmesteren. Muligheder var der så at kunne avancere til biskop (som rangerede med grever), ærkebiskop og kardinal (sidestillet med kongen) og øverst pave (hvor kejser niveauet var nået). Kirken var imidlertid beskyttet for at gejstlige titler gik i arv, idet cølibatet garanterede for, at der ikke var sønner til at gå i fædrenes fodspor. Men på dette område var korrupte paver og kirkeledere i kirkens historie hyppigt involveret i nepotisme. Paver sørgede for at slægtninge, som brødre, fætre, onkler, svogre, nevøer og andre mandlige familiemedlemmer fik høje kirke embeder. Dette kunne blandt andet styrke den siddende pave magt og indflydelse. Vi må i vor bedømmelse af pavemagtens historie og fortolkningen af antikrist profetierne lægge vægt på, at det var forandringen af Guds befalinger, blasfemiske dekreter, forfølgelse af Guds menighed og manglende anerkendelse af Kristus som Guds søn, der var tegnene på antikristelige magter. Det var ikke de personlige misbrug og menneskelige korruptioner af frafaldne kirkefyrster, der var forudsigelser om frafald. I den forbindelse må man i sin fordømmelse altid huske på, at der desværre i andre kirkesamfund også har været og stadig er rapporter om valgte ledere, der ved manipulation og misbrug af beføjelser søger at styrke deres magt og indflydelse. Ligeledes er der beretninger om seksuelle misbrug og udskejelser, og det ikke alene omhandler katolske præster. Den positive side. Adventistmissionen kom ind i billedet Ved reformationen, nu for snart 500 år siden, slusede pavemagten sin tabte energi i Europa ind i omfattende missionsforetagender udenfor kontinentet. Kirkehistorien rapporterer, at medlemsvis >> 10 11
KLASSIKEREN For 100 år siden Jeg sitter og blar i Missionsefterretninger fra september 1913. Bladet, som var et fellesorgan for Norge og Danmark, var forløperen for Evangeliets sendebud, som i dag heter Adventnytt. På første siden er det minneord over R. P. Nelsen, skrevet av C. J. Raft. Nelsen var født dansk, men det meste av sitt yrkesaktive liv tilbrakte han i Norge. Han var lærer noen år, men for det meste var han aktiv som predikant. R. P. Nelsen hadde ikke mye formell utdanning. I minneordet fortelles det at «han havde Middelskoleeksamen fra Christiania». Han blir imidlertid omtalt som en elsket og dyktig lærer på Unionsskolen i Skodsborg. Nelsen «besad en særlig Ævne til å lære fra sig». I mai 1911 fikk Nelsen «en stærk Lungeblødning» (tuberkulose). Han kom seg imidlertid gradvis av sykdommen og flyttet året etter til Hamar «... i Haab om at den friske, norske Luft skulde fremskynde den tapte Sundhed.» Slik gikk det dessverre ikke. Han flyttet igjen med kone og tre barn til Christiania der han døde høsten 1913, 53 år gammel. Historien om R. P. Nelsen er ikke enestående. Den minner mye om beretninger vi kjenner til fra pionérdagene i USA rundt midten av 18-hundre-tallet. Unge arbeidere døde av overarbeid, dårlige boforhold, sykdom. Tuberkulose var utbredt en sykdom man først fikk behandling for langt senere. Etter hundre år er det fremdeles grunn til å minnes en mann som R. P. Nelsen. Forts. fra side 11 vandt katolikkerne flere nye tilhængere på missionsmarkerne i Afrika, Asien og især Sydamerika, sammenlignet med de kostbare millioner af mennesker, som i nord, vest og central Europa blev protestanter. Missionshistorien røber, at det tog de protestantiske/evangeliske nye kirsamfund op mod 300 år før fremmedmissionen i alvor blev en del af deres programmer. På denne interessante og nok ikke forventede måde blev den katolske kirke i Sydamerika 400 år senere den mest frugtbare missionsmark for både karismatiske kirker og Syvende Dags Adventister. Vi har i dag i dette område ikke alene over otte millioner medlemmer, som har en katolsk baggrund. Fra menighederne i Central- og Sydamerika kommer i dag til vort samfund nye initiativer til evangeliske fremstød og kirkevækst. Fra disse områder sendes også i dag et anseeligt antal missionærer ud til resten af verden. n. HUSK! Seniorstevnet 2014 Sundvolden Hotel 15.-20. JULI Kr 3700,-/pers. Klemens av Alexandria Kateketskolens første store leder Av Paul Liseth! Klemens av Alexandria var en gresk kirkefar og filosof. Han er den første store representant for østkirkens aleksandrinske teologi. (Tertullian representerte vestkirken.) Klemens ble født i Athen, men kom til å tilbringe det meste av sin aktive tid i Aleksandria. Aleksandria var Romerrikets nest største by, men økonomisk var den langt viktigere enn Roma. I Aleksandria møtes jødisk-kristen tro og tanke med den greske filosofien. Alt på Jesu tid ble det gjort forsøk på å tilpasse og forene jødedommen med gresk filosofi. Den lærde jøden Filo var en sentral person i denne prosessen. På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at Aleksandria ble et sentrum for en kristen-gresk blandingsreligion, nemlig gnostisismen (gnosis, gresk for kunnskap) med tydelige ikkekristne trekk. Denne blandingsreligionen fikk konkurranse i en kristen tradisjon som ville forsvare og gjennomarbeide kristendommen med hjelp fra gresk lærdom og tenkning. Denne virksomheten var særlig knyttet til kateketskolen. Skolen skulle utdanne lærere for den tids dåpsklasser, dvs. katekumenene. Det er tvilsomt om Titus Flavius Klemens var grunnleggeren av skolen i Aleksandria, men han ble i hvert fall dens første store leder. Hans læresystem kaltes «Det sanne gnosis». Han var utdannet filosof med grundig kunnskap om hedenskapet. Ikke minst var han vel informert om innholdet i de hedenske mysterier. Klemens har gitt oss tre viktige bøker, som skal føre leseren ut av hedenskapet og inn i kristendommen. Den første boken er et forsvarsskrift for den kristne tro. Bok nummer to har fokus på veiledning, og den tredje boken skal føre fram til sann erkjennelse, kunnskap. Selv om Klemens første bok forsvarer troen, er hans hovedfokus veiledning. I Pedagogen (som egentlig er Kristus) setter han opp kristelige leveregler. Det er viktig å unngå hedenskapets synder, som han beskriver ganske inngående. Det dreier seg først om fremst om synder knyttet til umoral (seksualitet), drukkenskap og ekteskapelige forhold. Klemens fordømmer sterkt forfengelighet og luksus (for eksempel har han et helt kapittel om forskjellig slags parfyme). Klemens opererer med to klasser kristne: De alminnelige og de fullkomne. På dette punktet nærmer Klemens seg gnostisismen og Plotin. En fullkommen kristen har innsikt i tilværelsens store mysterier. Han lever et liv i uforanderlig ro (det minner om stoisismen) og har et nært fellesskap med Gud i bønn. Han arbeider for å frelse mennesker, han elsker sine fiender og setter seg ikke imot martyriet. Klemens ble født i år 150 og døde ca. 215. n Bilde: earlychurch.org.uk 12 13