FolkogforsVar temahefte

FolkogforsVar temahefte EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid Av Kathinka Louise Rinvik

innhold forsiden: Innhold side 3 EUs historiske utvikling side 3 Mot felles sikkerhets- og forsvarspolitikk side 5 EU-operasjoner side 8 EUs samarbeid med andre internasjonale organisasjoner side 10 EUs tredjelandspolitikk side 12 Norges samarbeid med EU i sikkerhets- og forsvarspolitikken side 14 Et demokratisk underskudd? side 16 Forkortelser side 18 Vil du lese mer om EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk? side 19 Operasjonssjef oberst Michael Beary delte 6. oktober 2012 ut EUs sikkerhets- og forsvarspolitikse medalje (CSDP medal) til 75 deltakere i European Union Training Mission (EUTM) som skal bidra med opplæring av somaliske sikkerhetsstyrker. Kilde: EU/European External Action Service F F Folk og Forsvar har i over 60 år drevet informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og organisasjonens arbeid er like viktig i dag som den gangen den ble stiftet. Folk og Forsvar leverer faktakunnskap til både organisasjoner, politikere, journalister, studenter og andre interesserte. Folk og Forsvar har 73 medlemsorganisasjoner, og ble stiftet etter forslag fra Forsvarskommisjonen av 1946, under ledelse av Trygve Bratteli. Forslaget ble støttet av et enstemmig Storting, og den 26. februar 1951 så organisasjonen dagens lys. Informasjonsarbeidet drives bl.a. gjennom konferanser, studieturer, publikasjoner og temadager. Ungdom er en viktig målgruppe for Folk og Forsvar. Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as www.2punkt.no Trykk: RK Grafisk AS Opplag: 5000 november 2012

Innledning Det har blitt gjort mange forsøk på å forene de europeiske landene gjennom tidene, og forslagene har variert fra løst samarbeid til et De forente stater av Europa. De to verdenskrigene la Europa i ruiner og frykten for en ny, og kanskje total, krig satt dypt hos mange europeere. Det ble derfor mer og mer klart at noe radikalt måtte gjøres for å forhindre en ny verdenskrig. Det radikale skrittet ble tatt i 1951 med opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap som siden den gang har utviklet seg til det vi i dag kjenner som Den europeiske union (EU). Det sies derfor at EU ble født ut av konflikter i Europa for å kunne bevare freden. 12. oktober 2012 ble det offentliggjort at EU får Nobels Fredspris for 2012. Begrunnelsen for tildelingen er at Unionen og dens forløpere gjennom mer enn seks tiår har bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa. ( ) Den stabiliserende rolle EU har spilt, har bidratt til å omforme størstedelen av Europa fra et krigens til et fredens kontinent. EU kan karakteriseres som et helt unikt fredsprosjekt, og i de senere årene har Unionen jobbet for å sikre fred også utenfor sine grenser. Fra starten var det imidlertid det økonomiske samarbeidet som stod i fokus, mens det politiske, for ikke å nevne det militære, samarbeidet falt i bakgrunnen. Dette har ført til en oppfatning av at EU er en økonomisk kjempe, en politisk dverg og en militær mark. Beskrivelsen kunne kanskje vært passende før slutten på Den kalde krigen, men EUs utvikling de siste årene bidrar til å male et mer nyansert bilde av Unionens politiskeog militære evner. EU er en blanding av overnasjonalt- og mellomstatlig samarbeid med et svært bredt spekter av samarbeidsområder, og likner derfor ingen andre internasjonale organisasjoner. Forsøket på å videreutvikle integrasjonen i utenriks-, sikkerhetsog forsvarspolitikken viser også at EU ønsker å heve sin rolle til noe mer enn en internasjonal økonomisk aktør. Gjennom flere bilaterale avtaler samarbeider Norge med EU, og Unionens utvikling har derfor stor relevans for Norge. Hensikten med dette temaheftet er å gå dypere inn i den felles sikkerhetsog forsvarspolitikken til EU, og gi en oversikt over utviklingen av dette samarbeidet. Innledningsvis gis det en oversikt over den historiske utviklingen fra opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskapet frem til i dag for å gi en bakgrunn i organisasjonens formål og virke. Videre vil fokus ligge på den historiske utviklingen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, samt hvordan dette samarbeidet fungerer i dag. Det vil også gjøres rede for hvordan EU samarbeider med FN og NATO, hvordan EU sørger for stabilitet og sikkerhet i nærområdene og hva Norges deltakelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk innebærer. Til slutt stilles spørsmålet om det er et demokratisk underskudd ved sikkerhets- og forsvarspolitikken til EU, og om det i det hele tatt er relevant å snakke om demokratiske prinsipper i sikkerhetspolitikk. EUs historiske utvikling Samarbeid for å sikre fred Mot slutten av 1940-årene ble det klart at den tyske økonomien måtte gjenreises, men så kort tid etter andre verdenskrig var det stor skepsis til dette i Europa, med mindre man kunne få en garanti for fortsatt fred. Løsningen på det tyske problemet var å integrere Tyskland inn i et samlet Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman la frem et forslag om å underordne fransk og tysk kull- og stålindustri under en felles autoritet i en organisasjon som også ville være åpen for de andre europeiske landene. Selv om de økonomiske motivene var en klar motiverende faktor, ble likevel ideen om at gjensidig økonomisk avhengighet kunne redusere faren for krig helt essensiell for oppstarten på det europeiske prosjektet. Ettersom kull og stål var to sentrale råvarer i militærindustrien ville muligheten for at et land startet opprustning, uten at de andre visste det, minimeres ved å flytte suverenitet til et overnasjonalt organ. Paristraktaten ble undertegnet 18. april 1951 og med den ble Den europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF) etablert mellom Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg. Integrasjon både i dybden og bredden Alt i 1955 møttes EKSF s utenriksministere i Italia der de ble enige om å jobbe for opprettelsen av et samlet Europa. Målet var felles institusjoner, et fellesmarked, økonomisk samarbeid og harmonisering av andre politikkområder. EKSF hadde Kull- og stålfellesskapet etableres. Kilde: European Commission Audiovisual Service. ikke eksistert i mer enn seks år da de to Roma-traktatene ble undertegnet i 1957. Den ene traktaten opprettet Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og den andre Det europeiske atomenergifellesskapet (Euratom). EEC-traktaten forpliktet medlemslandene til å skape et fellesmarked ved å fjerne alle restriksjoner på handel og bevegelsen av mennesker, penger, varer og tjenester mellom medlemmene. Dette er det vi i dag kjenner som De fire friheter, kjernen i Den europeiske union. Hensikten med Euratom var å samordne fremstillingen og utnyttelsen av kjernekraft i medlemslandene, og begrense muligheten til utnyttelse til andre formål, spesielt militære. De tre fellesskapene; EKSF, EEC og Euratom ble raskt kjent under samlebetegnelsen Det europeiske fellesskap (EF). Den franske presidenten Charles de Gaulle la to ganger ned veto mot britisk medlemskap. Det var først med de Gaulles avgang i 1969 at den første utvidelsen av fellesskapet kunne finne sted med inkluderingen av Storbritannia, Danmark og Irland i 1973. Norge søkte også om medlemskap, men en folkeavstemning i 1972 viste et knapt folkelig nei. I 1980-årene ble fellesskapets grenser flyttet sørover med innlemmelsen av de tidligere diktaturene Hellas (1981), Spania og Portugal (begge i 1986). Antallet medlemmer ble med dette fordoblet, og det var på tide med institusjonelle reformer for å kunne takle de politiske og økonomiske konsekvensene av utvidelsene. På slutten av 80-tallet var EF en organisasjon der borgerne hadde direkte, temahefte Folk og Forsvar 3

om enn begrenset, representasjon i Europaparlamentet, et eget administrativt system og en uavhengig domstol. Målene om et felles marked hadde imidlertid gått i stå, og i 1986 ble Enhetsakten (Single European Act, SEA) inngått mellom medlemmene med en plan om hvordan fellesmarkedet kunne oppnås innen utgangen av 1992. Dersom grensene skulle åpnes mellom medlemslandene var det imidlertid også behov for en harmonisering av immigrasjons-, visa- og asylpolitikken. Resultatet kom i 1985 da Frankrike, Tyskland og Benelux-landene inngikk Schengenavtalen som fjernet intern grensekontroll. Union Da Den kalde krigen var over ble Vest- og Øst-Tyskland gjenforent, og over natten ble Tyskland det største og mektigste medlemmet i EF. Frankrikes løsning på det landets ledere så på som det (nye) tyske problemet var å låse et samlet Tyskland i et enda dypere integrert fellesskap. Med tanke på den sterke tyske økonomien, ønsket de franske lederne å utvikle fellesskapet til en monetær union. Tyskland gikk med på dette under betingelsen at EF-landene samtidig skulle utvikle en politisk union med en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Resultatet ble Traktaten om Den europeiske union, eller Maastricht-traktaten av 1992. Maastrichttraktaten delte EUs struktur i tre søyler; den første søylen var en videreføring av EEC-traktaten og inneholdt dermed det økonomiske samarbeidet. Søyle to bestod av den nylig etablerte felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, og søyle tre omfattet justis- og innenrikspolitikk. Den viktigste årsaken til søyleinndelingen var at EUinstitusjonene skulle ha ulike roller på de tre politikkområdene. I den første søylen var suverenitet overført til institusjonene, mens i søyle to og tre forble samarbeidet mellomstatlig og mesteparten av suvereniteten forble hos medlemslandene. Da Den kalde krigen tok slutt kunne land som tidligere hadde ønsket å holde seg EUs søylestruktur etter Maastricht-traktaten av 1992 Overnasjonalt samarbeid (flertallsavgjørelser) nøytrale også søke EU-medlemskap, og i 1995 ble Østerrike, Sverige og Finland medlemmer av Unionen. Man så imidlertid også at de østeuropeiske landende ville være potensielle medlemsland i fremtiden, og det fulgte derfor to traktater på relativt kort tid som blant annet skulle gjøre Unionen institusjonelt klar for en slik utvidelse; Amsterdam-traktaten av 1997 og Nice-traktaten av 2001. Disse inneholdt blant annet prinsippet om fleksibel integrasjon som lar noen land utvikle tettere samarbeid alene, fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet ble justert, og antall seter i Europaparlamentet ble utvidet. I tillegg til disse institusjonelle endringene, inneholdt begge traktatene bestemmelser om den videre integrasjonen. I overgangen til det nye århundre ble flere viktige skritt tatt i unionssamarbeidet; Europaparlamentets myndighet ble styrket, og Schengen-avtalen ble flyttet til Unionens første søyle. På flere områder ble kravet om enstemmighet erstattet med regler om bruk av kvalifisert flertall, og i 2002 ble en felles valuta tatt i bruk av alle medlemslandene unntatt Danmark, Sverige og Storbritannia. I 2004 gjennomførte EU sin hittil største Mellomstatlig samarbeid (enstemmighet) Det europeiske felleskap (EF) Felles sikkerhets- og forsvarspolitikk Justis- og innenrikspolitikk - Tollunion og fellesmarkedet Landbruk og fiskeripolitikk - Konkuranserett - Handelspolitikk - Utannelse og kultur - Trans-europeisk nettverk - Forbrukerrettigheter - Helse Miljø - Forskning - Sosialpolitikk - Asylpolitikk - Schengen - Immigransjonspolitikk - Det europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF, frem til 2002) - Euratom-samarbeidet - Menneskerettigheter - Demokrati - Bistand til ikke-medlemsland - Den felles sikkerhetsog forsvarspolitikken - EU battle Groups (etter 2004) - Fredsbevaring - Nedrustning Politisamarbeid - Bekjempelse av rasisme og xenofobi - Bekjempelse av narkotika, organisert kriminalitet og menneskesmugling - Kamp mot terror utvidelse med innlemmelsen av Malta, Kypros, Latvia, Litauen, Estland, Polen, Slovenia, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn, mens Romania og Bulgaria fulgte i 2007. Dette var en utvidelse med stor symbolverdi, da den samlet Europa etter flere tiårs deling av jernteppet. Det foreløpig siste skrittet i EUs integrasjon er Lisboa-traktaten av 2007. Traktaten fjernet blant annet søylestrukturen som ble opprettet med Maastricht-traktaten, og det ble opprettet en stilling som fast EUpresident og en som EU-utenriksminister. Traktaten sørget også for muligheten til å stå utenfor EU-samarbeidet på områder som politi og kriminallovgivning, samt understreket at suverenitet kan fjernes fra unionen og gis tilbake til nasjonalstatene. Slik EU ser ut pr. 2012, mørkeblå er medlemmer, lyseblå er kandidatland og grønn er potensielle kandidatland. 4 Folk og Forsvar temahefte

mot felles sikkerhetsog forsvarspolitikk De første forsiktige steg Dagens EU har kommet en lang vei siden EKSF ble opprettet i 1951, men selv om det kanskje er den økonomiske integrasjonen som har stått mest i fokus, har fredstanken og ønsket om å kunne bidra til et stabilt og konfliktløst område hele tiden ligget i bakgrunnen. Den franske frykten for et sterkt Tyskland var svært tilstedeværende i begynnelsen, og i oktober 1950 la den franske forsvarsministeren René Pleven frem et forslag for den franske nasjonalforsamlingen om å etablere en europeisk hær. Denne Pleven-planen ble ansett som Frankrikets mottrekk til amerikanernes ønske om å gjenoppbygge den tyske hær. Det franske initiativet, også kalt Paris-traktaten av 1952, skulle opprette et European Defence Community (EDC) blant de seks opprinnelige medlemmene. Paradoksalt nok var planen så ambisiøs at det franske parlamentet stemte ned forslaget. I 1961 la Frankrikes utenriksminister, Christian Fouchet, frem et nytt forslag med den målsetning at et råd av stats- eller utenriksministere skulle ta avgjørelser i utenrikspolitiske spørsmål basert på enstemmighetsprinsippet. Fouchetplanen representerte et fransk forsøk på å lede Vest-Europa utenom EEC, utenom NATO, og uten britisk deltagelse. Dette ville ikke de fem andre landene i EEC godta, og planen ble lagt vekk. Det skulle ta flere år før neste forslag til samarbeid i sikkerhets- og forsvarspolitikk ble lagt frem. Toppmøtet i Haag i 1969 ledet til Davignon-rapporten, oppkalt etter Etienne Davignon som var leder for det belgiske utenriksdepartementets politiske avdeling. Rapporten tok til ordet for at landene i Fellesskapet burde samordne sin utenrikspolitikk. I november 1970 ble det første utenriksministermøtet holdt i det som etter hvert fikk navnet Det europeiske politiske samarbeid (EPS), som helt frem til Enhetsakten av 1987 stor utenfor EFs formelle struktur. Gjennombrudd? Maastricht-traktaten (1992) proklamerer at en europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk er med dette etablert. Som i 1950 med Pleven-planen, var det fransk frykt for et sterkt Tyskland som til slutt førte til at det ble tatt noen ordentlige skritt i retning dypere integrasjon i sikkerhetspolitikken. Med samlingen av Øst- og Vest-Tyskland i 1990 ønsket Frankrike å binde Tyskland fast i en dypt integrert union, og med tanke på den sterke tyske økonomien skulle det gjerne være i en monetær union. Tyskland gikk med på dette mot en parallell integrering mot en politisk union. Frankrike var avhengig av Tysklands godvilje for å få gjennomført en monetær union, og dermed stod Tyskland veldig sterkt i forhandlingene. Motsatt var det i forhandlingene om politisk union, og Frankrike kunne i større grad enn Tyskland stille krav der. På grunn av de ulike forhandlingsposisjonene, ble det slik at alt økonomisk samarbeid havnet under den overnasjonale første søylen (slik Tyskland ønsket), mens Den felles utenriksog sikkerhetspolitikken (FUSP) havnet i søyle to der samarbeidet skulle være mellomstatlig, og hvor det aller meste av suvereniteten forble hos medlemmene (slik Frankrike ønsket). Maastricht-traktaten satte også militært samarbeid på agendaen ved å erklære at FUSP skulle inkludere alle spørsmål relatert til Unionens sikkerhet, inkludert den eventuelle utviklingen av en felles forsvarspolitikk, som kan lede til et felles forsvar. Men søylestrukturen la hinder på samarbeidet, og EUs manglende koordinering og handling i Jugoslavia viste at videre utvikling/reform måtte til. EUs forsøk på å opptre som en internasjonal aktør under krigen i Bosnia, har av svært mange blitt karakterisert som mislykket, og eksemplifiseres ofte med Henry Kissingers berømte ord Who do I call if I want to call Europe? for å understreke at det var total mangel på enhet i unionen. Amsterdam-traktaten av 1997 skulle i tillegg til å gjøre EU institusjonelt klar for utvidelse, prøve å rette opp de manglene som ble tydelige i Jugoslavia. Blant annet ble det vedtatt å opprette en egen Høyrepresentant for FUSP slik at man hadde én person med det øverste ansvaret for det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. Den vesteuropeiske union var et tidlig forsøk på et forsvarssamarbeid som ble etablert i 1948, men som hadde falt i skyggen av NATO og derfor så å si Det europeiske råd i Maastricht 1991 for å diskutere utvikling av Det europeiske fellesskapet til Den europeiske union, og utvikling av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk Kilde: European Commission Audiovisual Service. temahefte Folk og Forsvar 5

kun eksistert på papiret. I 1992 hadde medlemmene imidlertid formulert de såkalte Petersberg-oppgavene som definerer de militære, humanitære og fredsbevarende oppgavene de er forpliktet til å gjennomføre. I Amsterdam-traktaten ble både Den vesteuropeiske union og Petersburg-oppgavene inkorporert i Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. I tillegg ble medlemslandene enige om å inkludere fleksibilitet i samarbeidet, slik at noen stater kunne gå videre med integrasjonen på et område, en klausul som er blitt svært relevant i sikkerhets- og forsvarssamarbeidet. To skritt frem og ett tilbake Erfaringene fra Kosovo i 1998 gjorde det igjen klart hvor begrenset EUs rolle var i kriser. Storbritannia og Frankrike tok initiativet gjennom St.Malo-erklæringen av 1998 der de ble enige om at EU var nødt til å være i en posisjon der unionen kunne spille ut sitt fulle potensial som en global aktør, og at EU derfor måtte ha krefter til selvstendige handlinger, støttet av troverdige militære styrker. Dette markerte starten på Den felles sikkerhetsog forsvarspolitikken (ESDP), og på Det europeiske råds neste toppmøte i Köln i 1999 ble initiativet formelt videreført. Når snøballen først ble satt i gang, rullet det ganske raskt videre, og alt på det neste toppmøtet i Helsingfors i desember 1999 ble det bestemt at EU skulle få sin egen hær. De såkalte Styrkemålene (Headline Goals) sa videre at hæren skulle bestå av 60.000 soldater fordelt på 15 brigader som skulle oppfylle alle Petersberg-oppgavene. Styrken skulle være klar til å sendes ut hvor som helst i verden på 60 dager, med mulighet til å bli i feltet opptil ett år. Nice-traktaten av 2000 traktatfestet Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken, og flyttet den samtidig nærmere Brussel ved å gi Europakommisjonen myndighet til å sørge for at EUs handlinger er konsistente. Den politiske komiteen ble erstattet med en Komité for politikk og sikkerhet ledet av Høyrepresentanten. I tillegg videreførte Nice-traktaten fleksibilitetsprinsippet fra Amsterdam-traktaten ved å redusere antall medlemmer som kunne gå videre alene i en operasjon. På toppmøtet i Helsingfors i 1999 var man blitt enig om at EU skulle handle militært der NATO som helhet ikke var involvert. Med den stadige utviklingen av Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken, og fordi mange av EU-medlemmene også var NATO-medlemmer, ble det naturlig for de to organisasjonene å diskutere samarbeid for å unngå overlapping. Dette resulterte i BerlinPluss-avtalen av 2002 som ga EU tilgang til NATOs kommandostruktur og apparat i fremtidige operasjoner der NATO selv ikke var involvert. På papiret var dermed stor fremgang gjort i FUSP, men krigen i Irak i 2003 som fulgte terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001 illustrerte nok en gang mangel på enhet i EU. Landene ble delt i tre leirer; de som støttet USAs politikk (Storbritannia, Danmark, Italia, Nederland, Spania og flere av de østeuropeiske landene som snart skulle bli medlemmer); de som var imot (Østerrike, Belgia, Frankrike, Tyskland og Hellas) og de som forholdt seg nøytrale (Finland, Sverige, Irland og Portugal). Den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld svarte på den manglende enhetlige støtten i april 2003 ved å erklære at Frankrike og Tyskland tilhørte Det gamle Europa og kun skapte problemer, i kontrast til de nye statene i Øst-Europa som støttet USA. Debatten tilspisset seg i april samme år da Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxemburg svarte med å fremlegge planer for opprettelsen av et selvstendig europeisk militært hovedkvarter som kunne planlegge EU-operasjoner, samt opprettelsen av en europeisk sikkerhets- og forsvarsunion. Krisen i forholdet over Atlanteren kulminerte da Frankrike, Tyskland og Belgia nektet konsultasjoner (NATOpaktens art. 4) om eventuelt å gripe inn til felles forsvar av Tyrkia, skulle Irak angripe grunnet USAs ønske om å bruke Tyrkia som invasjonspunkt. Mot enhet? Nok en konflikt med et splittet EU gjorde at Høyrepresentanten for FUSP, Javier Solana, tok initiativ til å lage en sikkerhetspolitisk doktrine over EUs strategiske målsetninger. Utvidelsen østover ville gi 12 nye medlemmer og dette bygget også opp under tanken om at det var behov for et felles strategisk fundament, i tillegg ville den videre utviklingen av FUSP og ESDP være avhengig av en avklaring på dette punket. Et sikkert Europa i en bedre verden ble godkjent av Det europeiske råd i 2003, og er den første sikkerhetspolitiske evalueringen gjort på EU-nivå. I dokumentet gjør EU rede for sin sikkerhetsstrategi som har som målsetting å skape et trygt Europa. Dokumentet identifiserer også truslene unionen står overfor. En av de viktigste utfordringene for Europa, og en av de største mulige kildene til konflikt, er energiforsyning. 6 Folk og Forsvar temahefte

European Training Mission (EUTM) skal bidra til opplæring av somaliske sikkerhetsstyrker. Kilde: EU/European External Action Service. I tillegg blir terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, regionale konflikter (særlig der minoriteter og menneskerettigheter ikke respekteres), mislykkede stater (stater med høy grad av korrupsjon, maktmisbruk, svake institusjoner, mangel på demokratisk kontroll og lignende som gjør at staten eroderer fra innsiden) og organisert kriminalitet pekt på som de største truslene mot Europa. For å forsvare seg og promotere sine verdier, har EU i dokumentet også identifisert tre strategiske mål: 1) Videreutvikle midler for å takle truslene; 2) Fortsette med stabilitetsbygging i nabolandene og; 3) Ha fokus på et internasjonalt system basert på effektive internasjonale institusjoner, som FN, der konflikter kan løses på en fredelig måte. het til å fungere minst 30 dager. Kampgruppene har pr. dags dato ikke blitt brukt. De siste årene I de siste årene er stadig mer gjort for å skape formelle rammer rundt Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken. Et eksempel er Det europeiske forsvarsbyrå (European Defence Agency, EDA) som ble opprettet i 2004 med alle EUs medlemsland, unntatt Danmark. EDA er et mellomstatlig byrå hvis hovedoppgave er å oppmuntre til videre europeisk forsvarssamarbeid. Dette skal byrået gjøre gjennom utvikling og harmonisering av militære kapasiteter, materiellsamarbeid, forskning og teknologiutvikling, samt forsvarsindustri og markedsutvikling. Lisboa-traktaten av 2007 førte med seg flere viktige endringer i EU-landenes samarbeid i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Blant annet skiftet Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk navn til Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, men samarbeidet forble en del av Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Stillingen som Høyrepresentanten for FUSP ble erstattet med Høyrepresentanten for utenriks- og sikkerhetspolitikk, eller utenriksminister, og denne stillingen er også blitt styrket. Høyrepresentanten har overtatt de funksjonene som det roterende formannskapet tidligere hadde i FUSP, noe som blant annet innebærer å leder Rådet for utenrikssaker og har ansvaret for å representere EU i internasjonale fora. I dag er det Lady Catherine Ashton som innehar denne stillingen. Traktaten førte med seg en grunnleggende omlegging av FUSPs og ESDPs institusjonelle struktur for å sikre bedre samordning mellom de forskjellige delene av EUs internasjonale politikk. Sentralt i reformen var opprettelsen av Den europeiske utenrikstjeneste (European External Action Servic, EEAS) som fungerer som EUs utenriksdepartement og diplomatikorps. Rollen til EEAS er å støtte unionens utenriksminister, og blant annet håndtere EUs reaksjoner på kriser. Formålet med opprettelsen var å få en bedre koordinering av unionens utenrikspolitikk, samtidig som det tas hensyn til at utenriksområdet forblir under både overnasjonal og mellomstatlig kontroll. Tidligere hadde ansvaret for utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål vært spredt på forskjellige institusjoner innenfor Europakommisjonen og Rådssekretariatet, men etter Lisboatraktaten er alle EUs internasjonale forbindelser samlet i EEAS. Tjenesten skal således fungere som et samlende organ for det som tradisjonelt er omtalt som Den europeiske utenriks- og sikkerhetspolitikk, og også drifte EUs diplomatiske delegasjoner jorden rundt. Tjenesten er unik fordi den ikke er en EU-institusjon i begrepets juridiske betydning, men likevel opptrer som et selvstendig organ innen Unionens institusjonelle sfære. I tråd med Sikkerhetsstrategien ble det i februar 2004 på et toppmøte mellom Tyskland, Frankrike og Storbritannia foreslått å opprette egne kampgrupper (Battle Groups), noe som ble vedtatt av Rådet alt i september samme år. Sammenlignet med NATO har EU en stor del sivile virkemidler for å håndtere internasjonale kriser, noe som gir EU en fordel med tanke på myk sikkerhet. Det har i de senere årene imidlertid også vært en utvikling som gjør EU mer kapabel med hensyn til hard sikkerhet. EUs kampgrupper gir unionen en militær kapasitet til å reagere og handle raskt på internasjonale utviklinger, kriser og behov. Kampgruppene består av ca 1.500 tropper satt sammen fra flere medlemsland. og gruppene roterer hvert halvår, slik at to grupper alltid er klare til å settes inn der det er behov fem til ti dager etter av Rådet har tatt avgjørelsen, og med mulig- EUs utenriksminister Lady Catherine Ashton. Kilde: European Commission Audiovisual Service. temahefte Folk og Forsvar 7

EU-operasjoner Under Laeken-erklæringen i desember 2001 ble ESDP erklært for operativ, noe som innebar at EU nå kunne stille styrker til krisehåndteringsoperasjoner. Siden den gang har EU deltatt i 27 operasjoner i 16 land både i Europa, Afrika og Asia, noe som virkelig er med på å illustrere den lange veien unionen har kommet som en global aktør på dette feltet. Selv om mange mente at det var militærmakt som ville prege EUs fremtidige operasjoner, er det imidlertid kun åtte, av de totalt 27 operasjonene, som har involvert militærmakt. EU har tross denne spådommen vist at unionen er kapabel til å gjennomføre ulike typer operasjoner som blant annet involverer politi, grensekontroll, overvåkning eller assistanse. Operasjonene er del av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, og medlemslandene kan derfor selv bestemme om de ville bidra militært til operasjonen og alle operasjonelle kostnader blir dekket av deltakerstatene. Den militære operasjonen er likevel underlangt felles EU-kommando. Under følger en kort presentasjon av tre av EUs operasjoner. Operasjon Concordia Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia var svært destabilisert etter oppløsningen av Jugoslavia. Tusenvis av albaniere fra Kosovo søkte tilflukt der, og etter krigen tok flere radikale albanere til våpen for å få selvstendighet for de områdene med store grupper albanere i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, noe som endte i borgerkrig i 2001. En NATO-intervensjon fikk stoppet krigen og satte under våpenhvilen inn en overvåkningsstyrke som skulle forhindre en eskalering av konflikten, sørge for implementering av Ohrid-avtalen og dermed bidra til fred og stabilitet i regionen. 17. januar 2003 inviterte styresmaktene i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia EU til å overta NATOs operasjon Allied Harmony i landet. Operation Concordia ble startet 31. mars 2003, og var EUs aller første militære krisehåndteringsoperasjon, men i henhold til BerlinPluss-avtalen fikk de bruke NATOs apparat. Operation Concordia videreførte NATOs mål i området med å sikre et stabilt og sikkert miljø slik at styresmaktene fikk muligheten til å implementere Ohrid-avtalen. EUs bidrag var annet å sikre rettsstatsprinsippet, bidra til institusjonsbygging og forberede politiaktiviteter. Operasjonen ble avsluttet i desember 2003. European Union Police Mission (EUPOL) Afghanistan 7. oktober 2001 startet USA militæroperasjonen Operasjon Enduring Freedom i Afghanistan for å fange terroristen Osama bin Laden, ødelegge hans terrornettverk al-qaida og styrte Taliban-regimet som hadde støttet al-qaida og gitt nettverket et tilflukssted etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001. 15. juni 2007 startet EUs politioperasjon i Afghanistan. Målet med oppdraget var å bidra til opprettelsen av et stabilt og effektivt sivilt politisystem som ville sikre god kommunikasjon og godt samarbeid med resten av rettssystemet under afghansk selvstyre. EU-styrkene skulle støtte oppunder reformprosessen mot et tillitsfullt og effektivt politikorps som skal kunne jobbe i henhold til internasjonale standarder innenfor rettsstatsprinsippene og respekt for menneskerettigheter. Mer konkret skulle EUPOL blant annet bidra til å utvikle en politistyrke, anti-korrupsjonstiltak, og bedre samarbeidet og koordinering mellom politiet og rettsvesenet. I 2010 ble EUPOL Afghanistan sitt mandat utvidet til 31. mai 2013. Operasjon Atalanta I 2008 var det en dramatisk økning i antall piratangrep i Aden-bukten utenfor Somalias kyst. Det meste av den euro-asiatiske handelen går gjennom bukten, noe som gjør den til en av de viktigste sjøfartsområdene i verden. I tillegg er mesteparten av Somalias befolkning avhengig av leveranser fra Verdens matprogram (World Food Program, WFP) hvis skip var blant de som ble hardt rammet av angrepene. Flere forsøk ble gjort på å takle problemet. I mai 2008 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjoner under kapittel VII i FN-Charteret der de fordømte pirateri, og godkjente bruk av militærmakt i bekjempelsen av det. NATO startet operasjon Ocean Shield i området i oktober 2008, og i desember samme år startet EU sin første maritime militære operasjon European Union Naval Forces (NAVFOR) Somalia Operation Atalanta. Operasjonen skulle vare til desember 2012, og tanken var ikke at det skal erstatte, men utfylle operasjoner i områder i regi av NATO eller andre land. NAVFOR-styrkene kan bruke militærmakt for å bidra til forebygging og tilbakegang av piratvirksomhet, samt til å eskortere Verdens matprogram sine fartøy som frakter humanitær bistand til Somalia. 8 Folk og Forsvar temahefte

Overview of the missions and operations of the European Union October 2012 Civilian missions: ongoing/completed Military operations: ongoing/completed «Strengths take into account international and local staff» EUFOR ALTHEA Bosnia - Herzegovina, since 2004 Troop strenght: 810 EUPH Bosnia & Herzegovina 2003-2012 EULEX KOSOVO Since 2008 Mission strength: 2154 CONCORDIA Former Yugoslav Republic of Macedonia (FYROM), 2003 EUPAT Former Yugoslav Republic of Macedonia (FYROM), 2006 EUPOL COPPS Palestinian territories, since 2006 Mission strength: 104 EUPOL PROXIMA Former Yugoslav Republic of Macedonia (FYROM), 2004-2005 EUJUST THEMIS Georgia, 2004-2005 EUMM GEORGIA Since 2008 Mission strength: 391 EUPOL AFGHANISTAN Policing mission, since 2007 Mission strength: 547 EUCAP SAHEL Niger Since 2012 Mission strength: 22 EU SSR Guinea Bissau 2008-2010 EUFOR Tchad/RCA 2008-2009 EUSEC RD Congo Since 2005 Mission strength: 78 EUPOL Kinshasa RD Congo, 2005-2007 EUBAM Rafah Palestinian territories, since 2005 Mission strength: 8 EUPOL RD Congo Since 2007 Mission strength: 53 ARTEMIS RD Congo, 2003 Support to AMIS II Sudan/Darfur, 2005-2006 EUFOR RD Congo 2006 EUJUST LEX Iraq/Brussels, since 2005 Mission strength: 55 EUCAP NESTOR Since 2012 Mission strength: 28 EUNAVFOR - Atalanta Since 2008 Troop strength: 1597 EUAVSEC South-Sudan Since 2012 Mission strength: 9 EUTM SOMALIA Since 2010 Troop strength: 143 AMM Monitoring Mission Aceh/Indonesia 2005-2006 Kilde: EU/European External Action Service Kilde: European Commission Audiovisual Service. Overrekkelse av bevis til nyutdannede afghanske polititjenestemenn. Kilde: EU / European External Action Service temahefte Folk og Forsvar 9

EUs samarbeid med andre organisasjoner Helt siden 1999 har EU gjennom sin sikkerhets- og forsvarspolitikk samarbeidet med andre internasjonale organisasjoner, og særlig viktige er FN og NATO. ESDP og FN Man kan si at FN var en årsak til at Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken (ESDP) ble lansert. Det var fra starten klart at samarbeidet på dette politiske området måtte være i samhold med prinsippene i FN-Charteret, men EUs ønske om en sterkere forsvarsidentitet kom delvis fra ydmykelsen av europeiske tropper under FN-kommando i Rwanda og tidligere Jugoslavia på 90-tallet. Samtidig har FNoperasjoner i Sørøst-Europa, Midtøsten og Afrika vært med på å stabilisere EUs ytre periferi, og dermed bidratt direkte til europeisk sikkerhet. ESDP-FN forholdet har utviklet seg gjennom fire faser. Den første fasen fra 1999-2002 var preget av ingen samhandling eller koordinering mellom de to organisasjonene. Den neste fasen, fra 2002-2003, var en eksperimentell fase der EU og FN for første gang prøvde å utføre overlappende operasjoner i Bosnia og Den demokratiske republikken Kongo. Operasjon Artemis, EUs styrking av FNs oppdrag i Kongo, ga mersmak for samarbeid både i FN og i EU, og dette ledet til fase tre fra 2003 til 2006 med institusjonell tilnærming. I denne fasen prøvde begge institusjonene å definere hvordan deres samarbeid skulle være, samt å bygge formelle kanaler og mekanismer for hvordan de to kunne utfylle hverandre i operasjoner. Den siste fasen, fra 2006 og til i dag, har vært den mest aktive fasen, og fokuset har gått fra det tekniske og institusjonelle til et fokus på å gjennomføre koordinerte oppdrag. Samarbeid med FN har vært helt essensielt for utviklingen av sikkerhets- og forsvarpolitikken, blant annet fordi koblingen mellom FN og ESDP har gitt EU muligheten til å fremme sin forsvarsidentitet som en del av en global kollektiv sikkerhetsstrategi. Et flertall av EU-operasjonene mellom 2003 og 2009 (15 av 23) har vært i land eller områder hvor FN alt har en pågående fredsbevarende eller -byggende operasjon. Alle av EUs operasjoner i Afrika i samme tidsrom har involvert direkte eller indirekte samarbeid med FN. ESDP og NATO Siden opprettelsen etter Den andre verdenskrig, er det NATO som har hatt rollen som beskytter for og garantist av de vesteuropeiske landenes sikkerhet og forsvar. Utviklingen av EUs felles sikkerhetsog forsvarspolitikk har derfor naturlig nok blitt påvirket av forholdet til NATO, og samarbeidet er en større strategisk og politisk utfordring enn unionens forhold til for eksempel FN eller OSSE. EU gjorde det fra starten av klart at deres integrasjon i sikkerhets- og forsvarspolitikken ikke på noen som helst måte var et forsøk på å erstatte NATO eller gjøre organisasjonen irrelevant, men at intensjonen var at den skulle inneha en utfyllende rolle. ESDP har utviklet seg i en egen retning, med tilgang til både sivile og militære instrumenter, og skal potensielt kunne utføre alt annet enn kollektivt forsvar, som er NATOs raison d être, altså eksistensgrunnlag. Man kan snakke om tre faser i EU og NATOs sikkerhetspolitiske forhold. I den første fasen, fra 1999 til 2003, ble det fokusert på å finne klare og gode samarbeidsmetoder mellom de to organisasjonene. Etter EUs fiasko i det tidligere Jugoslavia på 90-tallet var det klart at det ville være en stor fordel å ha tilgang til NATOs militære ressurser og i 2002 ble BerlinPluss-avtalen forhandlet frem som ga EU denne tilgangen i operasjoner der NATO selv ikke er militært involvert. Dette førte til at EU kunne ta over for NATO i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia og gjennomføre sin første fredsbevarende operasjon. Den andre fasen, fra 2003 til 2007, var preget av mye turbulens, særlig på grunn av splittelser både i EU og NATO angående USAs invasjon av Irak som preget forholdet i flere år etterpå. Bedre ble ikke forholdet da EU sendte soldater til Den demokratiske republikken Kongo i juni 2003 uten å diskutere planene med NATO først. I tillegg hadde den planlagte Grunnlovs-traktaten en egen mutual assistanse clause som potensielt kunne gjøre EU til en kollektiv forsvarsunion. Selv om Tyskland, Storbritannia og Frankrike på et møte i september 2003 fikk laget nye retningslinjer for ESDP som passet 10 Folk og Forsvar temahefte

internasjonale NATO, forble NATO skeptiske og redde for at EU ville undergrave organisasjonen. Noen av EU-landene var på sin side redde for at NATO (les USA) fikk for mye makt i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Den siste fasen, fra 2007 og til i dag, har vært preget av en mye mer konstruktiv tilnærming til forholdet enn tidligere. Bytte av statsledere i de største europeiske landene brakte med seg en tilnærming til EU-NATO forholdet som ikke var preget av de turbulente årene. Særlig den franske presidenten Nicolas Sarkozys uttalelser om at et godt forholdt til NATO var nødvendig for et sikkert Europa, gjorde at Bushadministrasjonen på sin side gikk ut med at en effektiv forsvarspolitikk i EU var i USAs interesse. EU-medlemmene ble i Lisboatraktaten enige om en solidaritetsklausul som forplikter medlemsstatene til å handle solidarisk dersom de utsettes for terrorangrep, naturkatastrofer eller menneskeskapte katastrofer. Det er imidlertid klart at dette ikke er forpliktelser av den typen man finner i artikkel 5 i NATO, og EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk sees fortsatt ikke på som en utfordrer til NATO. De siste årene i forholdet har vært preget av en forståelse av at sterke EU-NATO bånd er i alles interesse. Praktisk sett er det imidlertid vanskelig med et formelt samarbeid på grunn av konflikten mellom Tyrkia og Kypros, som blant annet har gjort informasjonsdeling og andre praktiske tiltak mellom NATO-soldater og EU-politi i Afghanistan umulig. EUs utenriksminister Lady Catherine Ashton med NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen. Kilde: NATO. temahefte Folk og Forsvar 11

EUs tredjelandspolitikk EU har hele tiden vært klar på at dens egne sikkerhetsinteresser best er ivaretatt om unionen er omringet av demokratier og velstyrte, stabile stater, og det har tidligere vært fokus på hvordan man kan skape et fredlig og trygt Europa ved å spille på EUs sivile makt. Sikkerhet dreier seg om mer enn bruk av militærmakt, og istedenfor å prøve å bygge en mur rundt sine ytre grenser, har EU valgt en normativ strategi. Dersom unionen kan promotere en overføring av egne normer, verdier og regler til sine omliggende land vil dette skape stabile grenseområder og minske sjansen for eksterne trusler. Denne tredjelandspolitikken har blitt sett på som en sentral del av EUs sivile sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for å oppmuntre til at nabostatene oppfører seg slik EU vil, har unionen særlig to instrumenter: 1) Løfte om medlemskap og 2) Naboskapspolitikken. Løfte om medlemskap Da Den kalde krigen sluttet, var flere bekymret for at kaos og ustabilitet ville prege EUs nye naboland i øst, og løftet om EU-medlemskap regnes som den viktigste mekanismen for å sikre at landene i Sentralog Øst-Europa og på Vest-Balkan skulle adoptere unionens verdier. De nye statene var imidlertid raskt ute med å fortelle at EUmedlemskap ble sett på som et overordnet mål, noe som gjorde det enda viktigere å sikre at en eventuell innlemmelse ikke ville skape ustabilitet. København-kriteriene EU-landene ble derfor alt i 1993 enige om de såkalte København-kriteriene som kobler potensielt medlemskap sammen med implementering av EUs normer og verdier. De politiske kriteriene krever at nye medlemsland skal ha utviklet et stabilt demokrati, en fungerende rettsstat, praktisere respekt for menneskerettighetene og beskytte minoriteter. De økonomiske kriteriene forutsetter at nye medlemsland må ha en fungerende markedsøkonomi, være i stand til å møte konkurranse og de markedskrefter som EU-medlemskap medfører. I tillegg må alle nye medlemsland være i stand, rettslig og administrativt, til å implementere og håndheve EUs regelverk (acquis communautaire). Alle kravene må være oppfylt før medlemskap kan innvilges. Kondisjonalitet Kondisjonalitet, tanken om å knytte betingelser til medlemskap, har gjort det mulig for EU å overføre sin interne sikkerhetsmodell til sine nabostater og dermed omringe unionen med et belte, eller en buffersone, med demokratiske stabile land. For eksempel var EU-landene etter Den kalde krigen bekymret for at de sentral- og østeuropeiske landene ville kunne fungere som en korridor hvor blant annet organisert kriminalitet ville finne sin vei til unionen. Alle de nye medlemslandene måtte derfor, før de ble medlemmer, implementere unionens pakt om organisert kriminalitet slik at de fikk den kunnskapen EU-landene allerede satt på, kombinert med trening, utstyr og 12 Folk og Forsvar temahefte

EU bidrar også med humanitær bistand, her ved å opprette en somalisk flyktningeleir i Jemen. Leiren er også et godt eksempel på det tette samarbeidet mellom EU og FN. Kilde: European Commission Audiovisual Service Kilde: European Commission Audiovisual Service. samarbeid med Europol. Kondisjonalitet har vist seg å være et effektivt instrument for å få land som ønsker medlemskap til å overta EUs verdier, men den makten EU har over landet til å tvinge det til for eksempel bedre behandling av minoriteter, forsvinner med en gang landet blir medlem. Naboskapspolitikken Det er flere land som ikke er aktuelle for EU-medlemskap, der kondisjonalitet derfor ikke er et aktuelt verktøy for å skape stabilitet og overføre unionens verdier. Dette er land som likevel er viktige for EUs indre sikkerhet, og unionen har derfor utviklet en Naboskapspolitikk (European Neighbourhood Policy, ENP) med blanding av insentiver og sanksjoner. ENP ble opprettet i 2004, og skal styrke utviklingen, stabiliteten og sikkerheten i EUs nabostater. Visjonen er å danne en sirkel av venner og trekke disse inn i en tettere integrasjon uten å gi dem løfter om medlemskap. ENP har 16 medlemmer: Algerie, Armenia, Aserbajdsjan, Hvitrussland, Egypt, Georgia, Israel, Jordan, Libanon, Libya, Moldova, Marokko, Okkupert Palestinsk Territorium, Syria, Tunisia og Ukraina. Kritikken mot ENP fra disse landene har vært at EU kun bryr seg om sin indre sikkerhet, og ikke viser interesse til å bistå i deres egne sikkerhetsutfordringer. EU på sin side hevder at de gjennom Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken bidrar til å takle de underliggende årsakene til konflikt i disse landene. Insentiver Hvis landene går med på å forhandle frem planer for å styrke grensekontroll for blant annet å bekjempe flyt av narkotika over til unionens medlemmer, har Europakommisjonen tilbudt en rekke belønninger. Disse kan være alt fra finansiell hjelp og støtteprogrammer, til utlån av personell til å hjelpe i opplæring. I 2006 ble det foreslått at land som implementerer og følger EUs migrasjonsregelverk, vil få handelsavtaler i tillegg til raskere behandling av visumsøknader fra flinke stater. Sanksjoner EU har jobbet for å få nabolandene til å ta initiativ til egen politikk som direkte eller indirekte vil bidra til EUs indre sikkerhet. For eksempel har ENP-landene blitt oppfordret til å styrke sin emigrasjonskontroll gjennom strengere og bedre dokumentsikkerhet, grensekontroll, og instrumenter for å avsløre menneskesmugling. I tillegg har EU inngått bilaterale avtaler med landene som pålegger dem å akseptere returnering av ulovlige migranter. Europakommisjonen har overvåket landenes samarbeidsvilje og resultater, og utøver press (eller trusler) om ikke forpliktelsene møtes. Sanksjonene, eller pressmidlene, EU har i denne sammenhengen kan være alt fra økonomiske sanksjoner og frysing av handelsavtaler, til økning i bruk av visum. temahefte Folk og Forsvar 13

Norges samarbeid med EU og forsvarspolitikken Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre med president i Det europeiske råd Herman Van Rompuy. Kilde: Den norske EU-delegasjonen. Norge var blant landene som var med i NATO fra starten av, og det er helt klart at samarbeidet over Atlanteren har vært av stor betydning for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, noe som også har lagt rammene for forholdet til EUs utvikling på dette feltet. Selv om Norge ikke er EU-medlem kommer man ikke utenom at mange av landets naturlige allierte er medlem, og et samarbeid med Unionen har også utviklet seg i sikkerhets- og forsvarpolitikken. Den norske modellen for samarbeid Et flertall av det norske folk stemte nei til norsk EU-medlemskap i folkeavstemning både i 1972 og i 1994. Den norske løsningen på hvordan forholdet til Den europeiske union skulle se ut, ble Avtalen om det europeiske økonomiske området, eller EØS-avtalen. Avtalen gir Norge deltakelse i EUs indre marked på lik linje som medlemslandene, i tillegg til at den gir et rammeverk for samarbeid innen blant annet utdanning, forskning, og miljø. Per i dag eksisterer det 74 bilaterale avtaler, i tillegg til EØS-avtalen, mellom Norge og EU, som dekker unionens fleste politikkområder. Dette har resultert i at Norge er det tredje landet som samarbeider tettest med EU, og det er ikke uten grunn at Norges største utenriksstasjon er Den norske EUdelegasjonen i Brussel, med utsendinger fra de fleste departementene som skal følge med på utviklingen i EU på sine respektive fagområder. Mot rollen som konstruktiv bidragsyter Da EU først gikk inn for et tettere samarbeid i utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken var norske politikere svært skeptiske fordi de var redde for at et slikt samarbeid ville bli en trussel mot eller konkurrent til NATOsamarbeidet. Samtidig har norske myndigheter siden begynnelsen av 1990-tallet søkt tettere samarbeid med EU i håp om så mange avtaler som mulig. Selv om norske myndigheter på 1990-tallet argumenterte mot at EU skulle utvikle en felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, ønsket de likevel en så tett tilknytting som mulig. I 2000 endret imidlertid dette seg, og strategien ble lagt om. Hver eneste norske regjering har siden den gang ført en politikk som går ut på å være en konstruktiv bidragsyter til FUSP. Norge deltar ikke i EU-landenes samarbeid i utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken, og det er heller ikke noe overordnet rettslig eller institusjonell ramme for samarbeidet mellom Norge og EU på dette feltet. Gjennom flere bilateral avtaler har Norge likevel knuttet seg til ulike sider ved samarbeidet i utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken. De fire viktigste avtalene er: Avtale om deltagelse i EUs satellittsenter, 2001; Rammeavtale om deltagelse i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner, 2004; Avtale om deltagelse i EUs innsatsstyrker Nordic Battle Group, 2005; Avtale om deltagelse i Det europeiske forsvarsbyrået EDA, 2006. En grunn til at samarbeidet med EU i sikkerhets- og utenrikspolitikken er mulig, er fordi norske interesser og meninger i stor grad er sammenfallende med EUmedlemmenes. Dette kommer for eksempel frem når man ser på statistikken over Norges tilslutninger til EUs felles holdninger. Norge får, sammen med en rekke andre tredjeland, tilbud om å slutte seg til erklæringer av forskjellig art fra Høyrepresentanten for EUs utenriksbyrå EEAS. I perioden 2006-2011 omfattet dette rundt 563 slike erklæringer, hvorav Norge har sluttet seg til 518,det vil si cirka 94 prosent. Norsk deltakelse Norge har i alt inngått 12 avtaler med EU om samarbeid i utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken. Avtalene aktiveres på invitasjon fra EU, og norske regjeringer står helt fritt til å takke ja eller nei til en slik forespørsel. I de aller fleste tilfeller har Norge valgt å slutte seg til på de områder der Norge er blitt invitert. Avtalene gir imidlertid ikke Norge formell mulighet til medvirking eller innflytelse på utformingen av de delene av FUSP/CSDP som kan anses å ha konsekvenser for Norge. For eksempel gis det ingen mulighet for deltakelse i utformingen av EUs overordnete politikk eller i de strategiske diskusjonene som foregår forut for slike invitasjoner. For å oppnå deltakelse og et godt samarbeid med EU har norske myndigheter lagt vekt å gi økonomiske og personellmessige bidrag til EUs operasjoner og aktiviteter. I 2006 ble det inngått en samarbeidsavtale som åpner for norsk deltakelse i Forsvarsbyrået (EDA). Avtalen gir Norge mulighet til å delta i prosjekter og programmer på invitasjon fra EU, og Norge er det eneste tredjelandet som har fått denne muligheten. Som NATO-medlem har Norge mulighet og rett til å delta i EUs krisehåndteringsoperasjoner der BerlinPluss-avtalen gjelder. I 2004 ble det inngått en rammeavtale som 14 Folk og Forsvar temahefte

i sikkerhets- Norske KNM Fridtjof Nansen i Adenbukten Kilde: Forsvarets operative hovedkvarter regulerer Norges deltakelse i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner. Til sammen 11 av EUs sivile og militære operasoner har hatt norske bidrag. Dermed er Norge det landet utenfor EU som har deltatt i flest EU-operasjoner. Norge har deltatt i syv av EUs ni sivile operasjoner, i blant annet Kosovo, Indonesia, og Afghanistan og i tre av syv militære operasjoner i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, Bosnia og Adenbukten. Sistnevnte er Norges hittil største bidrag, med fregatten KNM Fridtjof Nansen med en bemanning på 155 for å bekjempe piratvirksomhet utenfor Somalias kyst. beslutning. Den nordiske innsatsstyrken er en del av EUs rotasjonsordning, og var én av to styrker i beredskap våren 2008 og 2011. Den nordiske innsatsstyrken vil igjen stå på beredskap høsten 2015. Norske myndigheter har også fremhevet Norges aktivitet innenfor andre områder i internasjonal politikk. Norsk engasjement i ulike former for internasjonalt freds- og konfliktarbeid eller i ulike giverlandgrupper anses som viktig for å synliggjøre Norge og gjøre landet til en interessant samtalepartner for EU. Norge har også i perioder søkt å utvikle ulike alternative sikkerhetspolitiske arenaer, som for eksempel det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Fra EUs side er samarbeidet med Norge forstått som et nyttig tillegg og verdifullt bidrag I mai 2005 inngikk Norge en avtale med Sverige, Finland, Estland og Irland om opprettelsen av en nordisk innsatsstyrke. Denne er en del av EUs militære innsatsgrupper (EU Battle Groups) som skal stå til EUs disposisjon. Dette er den eneste av Norges 12 avtaler med EU om samarbeid i FUSP/CSDP der muligheten til den norske regjeringen til å takke nei til deltakelse er usikker, fordi norske styrker her er del av en integrert enhet, og et norsk nei vil få konsekvenser for hele innsatsstyrken. Formelt sett skal likevel Norge forelegges en spesiell invitasjon hvis EU beslutter å bruke styrken, og bruk av norske soldater i en EU-ledet operasjon krever en nasjonal KNM Fridtjof Nansen returnerer hjem til Haakonsvern etter seks måneder i Adenbukta i EU-operasjonen Atalanta. Kilde: Taral Jansen/Forsvarets Mediearkiv. temahefte Folk og Forsvar 15