Jerusalem, Samaria og jordens ender. Bibeltolkninger tilegnet Magnar Kartveit, 65 år, 7. oktober 2011

Jerusalem, Samaria og jordens ender Bibeltolkninger tilegnet Magnar Kartveit, 65 år, 7. oktober 2011

Jerusalem, Samaria og jordens ender Bibeltolkninger tilegnet Magnar Kartveit, 65 år, 7. oktober 2011 Knut Holter og Jostein Ådna (red.) Tapir Academic Press 2011

Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2011 ISBN 978-82-519-2815-1 Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i«lov om opphavsrett til åndsverk», og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Grafisk formgivning og tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Omslag: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag Trykk og innbinding: AIT AS e-dit, Oslo Papir: Munken Lynx 90 g Tapir Akademisk Forlag har som målsetting å bidra til å utvikle og utgi gode læremidler og alle typer faglitteratur. Vi representerer et bredt fagspekter, og gir ut ca. 100 nye titler i året. Vi har basis i undervisnings- og forskningsmiljøet i Trondheim, men vi har forfattere fra fagmiljøer i hele landet. Våre viktigste produktområder er: Læremidler for høyere utdanning Fagbøker for profesjonsmarkedet Sakprosa for det regionale allmennmarkedet (regional kultur, historie og natur) Tapir Akademisk Forlag 7005 Trondheim Tlf.: 73 59 32 10 Faks: 73 59 84 94 E-post: forlag@tapir.no www.tapirforlag.no

Innhold Introduksjon Knut Holter og Jostein Ådna: Hilsen til en kollega... Ole Chr. M. Kvarme: Hilsen til en venn... 11 13 Jerusalem Karl William Weyde: Høytidenes betydning for gammeltestamentlig historieskriving... Louis C. Jonker: Kronistens etter-eksilske lesning av Pentateukens genealogier... Jostein Ådna: «Fra Sion skal redningsmannen komme»: Resepsjonen av Jes 59,20 i Rom 11,26... 19 33 47 Samaria Ursula Schattner-Rieser: Den samaritanske Pentateuken i lys av de pre- og protosamaritanske Qumrantekstene: Magna(r) cum Samaritano... Reinhard Pummer: Aleksander og samaritanerne hos Josefus og i samaritanske kilder... 63 81 Jordens ender Terje Stordalen: Jobs bok i «Midtens rike»: Til jordens ender for å forstå Jerusalems visdomslitteratur... 101

6 Innhold Gunnar Magnus Eidsvåg: Hvor ble Septuaginta-oversettelsen av Tolvprofetboken til?... Kari Storstein Haug: «Dette handler jo bare om karma»: Thaitolkninger av Ordspråkene 11:18 31... Olivier Randrianjaka: Betyr chatta t «syndoffer»?... Marta Høyland Lavik: «På den tid skal dei koma med gåver til Herren over hærskarane, frå det høgvaksne og glinsande folket»: Afrikanske og afrikansk-amerikanske tolkingar av GT-tekstar om Kusj... Knut Holter: Hva i all verden skal vi bruke Jesaja 41:8 13 til? Noen refleksjoner om bibeltolkning og bibelbruk... Tabula Gratulatoria... 115 125 143 155 171 183

Bidragsytere Gunnar Magnus Eidsvåg, doktorgradsstudent i Det gamle testamente, Misjonshøgskolen Kari Storstein Haug, førsteamanuensis i misjonsteologi, Misjonshøgskolen Knut Holter, professor i Det gamle testamente, Misjonshøgskolen Louis C. Jonker, professor i Det gamle testamente, University of Stellenbosch, Sør-Afrika Ole Chr. M. Kvarme, biskop i Oslo Marta Høyland Lavik, førsteamanuensis i Det gamle testamente, Misjonshøgskolen, og post.doc. ved Stavanger Universitetssykehus Reinhard Pummer, professor emeritus i religionsvitenskap, University of Ottawa, Canada Olivier Randrianjaka, lektor i Det gamle testamente, Lutheran Graduate School of Theology, Fianarantsoa, Madagaskar, og doktorgradsstudent i Det gamle testamente, Misjonshøgskolen Ursula Schattner-Rieser, dosent i arameisk og sammenlignende semittiske språk, Institut Catholique de Paris, Frankrike Terje Stordalen, professor i Det gamle testamente, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

8 Bidragsytere Karl William Weyde, professor i Det gamle testamente, Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo Jostein Ådna, professor i Det nye testamente, Misjonshøgskolen

Introduksjon

Hilsen til en kollega Knut Holter og Jostein Ådna Magnar Kartveit har alltid vært her på «misjonsmarka» i Stavanger i hvert fall fra den faglige opprustingen og oppgraderingen av Misjonsskolen til Misjonshøgskolen, med doktorgradsrett og akkreditering som vitenskapelig høgskole, tok til. Ansettelsen av Magnar i 1975 som stipendiat og lærer i Det gamle testamente og hebraisk var faktisk ett av de strategiske tiltakene for å få i gang prosessen med gradvis å bygge opp Misjonsskolen til å bli Misjonshøgskolen. Det har gått flere årtier, og bibelvitenskapens nestor ved Misjonshøgskolen fyller nå 65 år. I den anledning ønsker vi hans kolleger og venner å hedre ham med en artikkelsamling, et festskrift. Et festskrift skulle også passe ganske bra, for Magnar er nettopp en festlig kollega og venn. Han er en Ordets fortolker, men samtidig er han en ordets mester. Han har brukt et liv på å studere Ordet, samtidig som han leker med ordene. Stakkars den kollega som blir tildelt oppgaven å simultanoversette Magnars prekener eller forelesninger til engelsk, noe som selvfølgelig skjer fra tid til annen ved en høgskole med studenter fra tjue land. Her kommuniseres det på mange nivåer samtidig, og en stakkars oversetter må gjøre et utvalg. Det har vi for øvrig gjort i dette festskriftet også. Vi har gjort et utvalg av temaer, og det festskriftets artikler har felles, er ønsket om å reflektere rundt temaer Magnar har løftet opp gjennom sin lange innsats som lærer og forsker ved Misjonshøgskolen. Det første som kom til oss, var for øvrig boktittelen: Jerusalem, Samaria og jordens ender. Bibellesere og teologer vil her høre et ekko av en bibeltekst og av en urkirkelig misjonsstrategi. Bibelteksten er Apostlenes gjerninger 1,8, der Jesus sier til sine disipler at de skal være hans vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender. I denne teksten reflekteres også en urkirkelig misjonsstrategi, slik vi kan lese om det utover i Apostlenes gjerninger; disiplene forble ikke i Jerusalem, men krysset stadig nye religiøse, etniske og politiske grenser. Magnar har som ingen annen levd et liv med Jerusalem, Samaria og jordens ender

12 Hilsen til en kollega i fokus. Det startet med Jerusalem. I doktorgradsarbeidet Motive und Schichten der Landtheologie in I Chronik 1 9 (Stockholm 1989) fra Uppsala, analyserer han ættelistene i 1. Krønikebok 1 9 og påviser Jerusalems sentrale plass i den kronistiske landteologien. Det fortsatte med Samaria. I mange år har han vært den ledende forskeren i Norge, og nå med det monumentale verket The Origin of the Samaritans (Leiden 2009) står han frem som en av de mest sentrale samaritanforskere internasjonalt, noe som blant annet viser seg ved at han for tiden er president i den internasjonale forskerorganisasjonen Société d Études Samaritaines. Hans virke har også vært relatert til «jordens ender»; som lærer ved Misjonshøgskolen gjennom tre fire tiår har Magnar utdannet nordmenn og folk fra hele verden til tjeneste i hele verden. Han opplevde også noe av den globale misjonsutfordringen på kroppen da han tilbrakte ett år i Hong Kong som misjonær og gjesteprofessor. Det første som kom til oss, var altså boktittelen: Jerusalem, Samaria og jordens ender. Dette festskriftet ønsker å reflektere noe av Magnars innsats for sitt fag og sin høgskole, og intet var da mer naturlig enn å samle noen kolleger fra Stavanger (Jerusalem -?), Oslo (Samaria -?), Madagaskar, Canada, Tyskland, Østerrike og Sør-Afrika (jordens ender -?) for å reflektere omkring Magnars faglige temaområder. Festskriftet innledes med hilsener fra bokens redaktører, kollegene Knut Holter og Jostein Ådna, samt fra studievennen Ole Christian M. Kvarme. Så følger elleve artikler under overskriftene «Jerusalem», «Samaria» og «jordens ender»: Jerusalem: Her skriver Karl William Weyde om høytidenes betydning for historieskrivingen i Det gamle testamente, Louis Jonker om kronistens bruk av slektslistene i Første Mosebok og Jostein Ådna om «Redningsmannen fra Sion» (Rom 11,26). Samaria: Her skriver Ursula Schattner-Rieser om den samaritanske Pentateuken og tekster fra Qumran, mens Reinhard Pummer skriver om Aleksander den store og samaritanerne i lys av Josefus og samaritanske kilder. Jordens ender: Her skriver Terje Stordalen om lesning av Jobs bok i Kina, Gunnar Magnus Eidsvåg om den geografiske konteksten for den greske oversettelsen av Tolvprofetboken, Kari Storstein Haug om thaitolkninger av Ordspråkene 11, Olivier Randrianjaka om oversettelse av det kultiske uttrykket «syndoffer», Marta Høyland Lavik om afrikanske og afrikansk-amerikanske tolkninger av gammeltestamentlige tekster om Kusj og Knut Holter om eksegetiske og kirkelige tolkninger av Jesaja 41. Sjangeren festskrift er ment å være mer enn et gratulasjonskort, selv om det i dette tilfellet overrekkes på jubilantens 65-årsdag. Festskriftet er en måte å hylle en kollega og venn på, gjennom de ulike artiklene og gjennom gratulasjonslisten bak i boken. Samtidig er festskriftet først og fremst et forsøk på å komme et skritt videre på de stier jubilanten har gått opp. Så også i dette tilfellet. Vi takker Magnar for kollegafellesskap og vennskap, og vi ser frem til lange og dype samtaler om Jerusalem, Samaria og jordens ender også i årene som ligger foran.

Hilsen til en venn Ole Chr. M. Kvarme Det er et privilegium å bidra til dette festskriftet med en hyllest til professor teol.dr. Magnar Kartveit som fremragende vitenskapsmann, som teolog og lærer ved Misjonshøgskolen og som trofast medvandrer og kjær venn. I forordet til sitt fremragende vitenskapelige arbeid om samaritanernes opprinnelse (The Origin of the Samaritans) begynner Kartveit med en enkel referanse til et møte med den samaritanske øversteprest Amram Ben Yitzchaq Ben Amram i 1969, og han skriver: «Dette møtet gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.» Den gangen var vi begge tidlig i tjueårene, og vi studerte moderne hebraisk ved Ulpan Etzion i Jerusalem. Under dette studieoppholdet reiste vi samtidig på kryss og tvers i landet, opplevde spennende møter med mange personer og folkegrupper, og én av våre ekskursjoner tok oss til Nablus, fjellet Garisim og den samaritanske øverstepresten. I retrospekt er det lett å se hvordan disse månedene i 1969 kom til å forme våre liv og tjeneste. Vi var unge og ivrige studenter med appetitt og ønske om å oppdage og oppleve så mye som mulig av det geografiske området vi betegner som Det hellige land, dets historie og folk. Noen av minnene og inntrykkene fra denne tiden kan kanskje utdype og gi farger til bildet av Magnar som den vitenskapsmannen, teologen og misjonslæreren han skulle bli. Magnar er en særdeles praktisk person. Siden vi først skulle reise med datidens studentfly over det meste av Europa, foreslo han at vi like godt burde bruke noen dager både i Roma og Athen. Og slik ble det først Roma, dernest Athen og så Den hellige by, en reise til vår kulturs og sivilisasjons røtter. Etter ankomsten i Jerusalem mente han også at vi burde skaffe oss en scooter, en Vespa, slik at vi lettere kunne komme oss rundt i byen og i landet. Med Magnar i førersetet og meg bakpå tok Vespaen oss ned til Dødehavet og Massada, til Qumran og Jeriko. Turene med scooteren gav oss en annerledes «smak» av landskapet gjennom Judas bergland og de judeiske ødemarkene eller gjennom Shefela ned til Sharon-sletten med Tel Aviv og

14 Hilsen til en venn Jaffa, for ikke å si av ørkenstøvet som av og til la seg over gatene og veiene i Jerusalem. Ved én anledning leide vi bil med lokal sjåfør, det var den rimeligste løsningen, vi reiste langsomt og besøkte hellige steder, gamle og moderne bosetninger fra Gasa i sør til drusere på Golanhøydene og Hermonfjellet i nord. Under den jødiske løvhyttefesten Sukkot fikk vi delta i en ekspedisjon på Sinaihalvøya, der vi oppdaget hvor vill og vakker ørkenen kan være, og vi klatret opp til toppen av Mar Musa, Moses-fjellet. Jeg tenker i mitt stille sinn at Magnar har båret med seg denne «smaken» og opplevelsen av landet i sine tiår med vitenskapelig og teologisk arbeid med Eretz Jisrael, Israels land. På disse turene hadde Magnar med seg sin avanserte lydbåndopptaker. Tilbake i 1969 var dette et ganske tungt instrument, men på tross av vekten det måtte være med. Han intervjuet mennesker vi møtte, dokumenterte det vi så da vi oppsøkte bibelske steder og arkeologiske utgravninger og satte ord på det vi opplevde. Slik opererte den unge studenten, den grundige og omhyggelige vitenskapsmannen han etter hvert ble. Alltid de prøvende og kritiske spørsmål, alltid dokumentasjon. Aldri tilfreds med overfladiske svar, aldri fornøyd med kun å lytte og se, men et intenst ønske om å forstå og gå bakenfor det vi så og hørte. Da vi besøkte Kapernaum med dens berømte synagoge og ruinene av Peters svigermors hus og lagene av kirker over dette huset, var han ikke tilfreds med å stå på avstand og la blikket falle på de gamle steinene; han måtte ta på dem, føle dem med hendene og se om det var noe mer under eller bakenfor. Bibelvitenskap innebærer historieforskning. Det forutsetter også en vilje til å gå i nærkamp med den bibelske tekst, med teft for både eksegetisk detalj, litterær sammenheng og teologiske linjer. Hva ligger gjemt i teksten, i ordene og mellom linjene, så vel som i det større litterære landskap som Bibelen utgjør? Magnar Kartveit er en slik bibelvitenskapsmann. Gjennom årene har jeg ikke bare hatt gleden av hans arbeider om Israels land, men også hans detaljerte studier av bibelske metaforer, så vel som hans utlegging av de bibelske skrifter som grunnlag for og vitnesbyrd om vår kristne tro. Som grundig vitenskapsmann har Magnar en dyp forankring som luthersk teolog. Også det var i emning og ble tydelig tilbake i 1969. To år etter seksdagerskrigen i Midt-Østen var situasjonen i Israel og på Vestbredden ganske annerledes enn i dag. Det var lett å reise på kryss og tvers i landet, og forholdene mellom israelere og palestinere var preget av et annerledes håp. Det å studere moderne hebraisk ved en israelsk og jødisk institusjon sammen med immigranter fra mange kanter av verden gav førstehånds erfaring med jødisk liv, tradisjon og historie. Samtidig var det også to unge palestinske piker på vår alder i vår klasse ved Ulpan Etzion, og med vår scooter besøkte vi deres hjem i Betlehem, ble kjent med Jesu fødeby og lyttet til deres familiehistorie som også handlet om palestinere som hadde emigrert til Latin-Amerika. Det ble vårt første møte med palestinske kristne og deres kirker. Studiene ved den israelske språkskolen innebar klasseromsundervisning fra søndag til fredag. Lørdag formiddag på sabbaten oppsøkte vi gjerne gudstjenesten

Hilsen til en venn 15 i den jødekristne eller messiansk-jødiske menigheten Shalehevet-Jah, understøttet av Det finske misjonsselskap, eller vi tok en tur med scooteren ned til Tel Aviv og deltok på gudstjenesten i den lutherske Immanuel-kirken, Israelsmisjonens menighet i gamle Jaffa. Søndag kveld deltok vi ofte ved den anglikanske kveldsmessen i St. Georg-katedralen. Denne kirken ligger i Øst-Jerusalem, og den gang var menigheten der en god blanding av palestinere og engelskspråklige fra både Europa, Afrika og Asia. I denne komplekse kontekst religiøst, kulturelt og politisk viste Magnar vei og sørget for orientering og retning i våre samtaler og møter med de forskjelligste personer og grupper. Forankringen lå i den lutherske arv med dens fire kjernebegreper: Ved Kristus, nåden, troen og Skriften alene. Jeg lærte også å verdsette en medvandrer og venn med et distinkt paulinsk hjerteslag: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker» (Rom 1,16). Denne tydelige forankring var samtidig en plattform med raushet i møte med andre og med appetitt til å lære mer. På skolen der vi bodde, brukte Magnar også tiden til å studere rabbinsk jødedom, og han diskuterte forholdet mellom kristendom og jødedom med andre studenter, både yngre og eldre immigranter. Han lyttet intenst til jødekristne vi møtte, enkelte med en lang familiehistorie i Jerusalem, andre overlevende etter holocaust i Øst- Europa. Ved én anledning, etter den dramatiske ildspåsettelsen av El-Aqsa-moskéen den 21. august 1969, sørget Magnars imponerende og avanserte lydbåndopptaker for at vi fikk adgang til pressekonferansen med Stormuftien av Jerusalem på tempelplassen, på Sharam-el-Sharif. Der fikk vi også en impromptu introduksjon til muslimenes historie og til islam i El-Quds, Den hellige by. Ikke rart Magnar senere fant sin plass på Misjonshøgskolen, School of Mission and Theology. I dag er Magnat Kartveit fremfor alt én av verdens ledende forskere på samaritanerne, og vi er stolte over å ha en slik bibelforsker og teolog iblant oss. Møtet med samaritanernes øversteprest Amram Ben Yitzchaq Ben Amram gjorde også et dypt inntrykk på meg. Vi visste at den israelske presidenten Izhaq Ben-Zvi hadde tatt initiativ til å bedre levekårene for det lille samfunnet av samaritanere. Nå var vi invitert inn i hjemmet til øverstepresten, lederen for dette religiøse samfunnet med dets lange og brokete historie og dets røtter i bibelsk tid. Vi møtte ham med ærbødighet og ble tatt imot med vennlighet, og jeg tror øverstepresten ble sjarmert av den unge norske studenten med sin lydbåndopptaker og sine utforskende spørsmål. Av og til undrer jeg meg også over de langsiktige fruktene av et vennlig møte. På den samme turen til Nablus og Garisim gjorde vi også et besøk i det gamle Sikem og oppsøkte Jakobsbrønnen. Utstyrt med arkeologisk litteratur studerte vi restene av det bibelske Sikem så vel som brønnen der Jesus samtalte med den samaritanske kvinnen. Vi drøftet byen Sikems plass i den tidlige gammeltestamentlige historie, og vi mintes Jesu ord til den samaritanske kvinnen om at tiden nå var kommet for tilbedelse av Faderen i ånd og sannhet, og om at han selv var den lovede Messias (Johannes 4,23.26). På en enestående måte har Magnar gjennom årene holdt disse tre elementer sammen: sin kjærlighet til samaritanerne og til utforskingen av deres historie