2 Hovedtrekk ved lovvalg

2 Hovedtrekk ved lovvalg GIUDITTA CORDERO-MOSS DOI: 10.18261/9788215027326201803 SAMMENDRAG I dette kapitlet gjøres det kort rede for hovedtrekkene ved lovvalget. Formålet er å gi et nødvendig bakteppe for å kunne vurdere hvordan ordre public-innsigelsen virker. ABSTRACT This chapter gives a short overview of the main lines for choice of law. The purpose is to give the necessary background to assess how the ordre public-reservation functions. NØKKELORD harmonisering tilknytningsfaktor dépeçage materiellrettslig lovvalg kollisjonsrettslig lovvalg internasjonalt preseptoriske regler Når en kontrakt har internasjonal karakter, 1 er den potensielt underlagt flere lands rettssystemer. Det oppstår da et behov for å foreta et lovvalg. Av hensyn til forutsigbarhet, og for at rettsanvendelsen i det hele tatt skal fungere hensiktsmessig, bør det være kun én bakgrunnsrett for hvert rettsspørsmål. Noe annet kan føre til betydelige koordineringsproblemer, og derfor er begrensningene til prinsippet om én bakgrunnsrett få og snevre, se pkt. 2.3 og 2.4 nedenfor. Ordre public er en slik begrensning. Dette innebærer imidlertid ikke at et sammensatt rettsforhold alltid er underlagt kun én bakgrunnsrett. Ett rettsforhold kan omfatte flere rettsspørsmål, og det er ikke utelukket at rettsspørsmålene kan være underlagt hver sin bakgrunnsrett (såkalt «dépeçage» eller «severability»), se pkt. 2.2. Bakgrunnen for dépeçage er at lovvalget foretas ved hjelp av lovvalgsregler, og lovvalgsreglene gjelder hver på 1. For en diskusjon av hva som ligger i internasjonalitetsvilkåret, se G. Cordero-Moss, International Commercial Contracts, s. 3 f. This work is licensed under the Creative Commons Attribution-NonCommercial 4.0 (CC BY-NC 4.0). To view a copy of this license, visit http://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/.

30 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING sitt rettsområde. 2 Lovvalgsregler er basert på en tilknytningsfaktor som utpeker i hvilket land rettsforholdet skal anses å være lokalisert. 3 Dette lands rett vil utgjøre bakgrunnsretten på det aktuelle rettsområde. For norsk retts vedkommende er hovedregelen på kontraktsrettens område partsautonomien, 4 det vil si at partenes valg utgjør tilknytningsfaktoren. Hvis partene ikke har foretatt et valg, er den subsidiære tilknytningsfaktoren hovedsakelig realdebitorens bosted. 5 På erstatningsrettens område er skadestedet tilknytningsfaktoren, 6 på tingrettens område er det tingens lokalisering 7 og på selskapsrettens område er det selskapets stiftelsessted. 8 Når lovvalget foretas på grunnlag av tilknytningsfaktorer som anvendes på bestemte rettsområder, kan komplekse rettsforhold som dekker flere rettsområder ende opp med å bli underlagt flere rettssystemer, ett for hvert rettsområde. 2.1 LOVVALGETS VIRKNING Lovvalget har som virkning at den retten som ble valgt, anvendes til fortrengsel for alle andre lands rett inklusive disse andre lands retts preseptoriske regler. Dette er forutsatt i kjøpslovvalgsloven, 9 samt i lovvalgsreglene i de ulike EUdirektiver som er implementert i norsk rett. Det systematiske bakteppe for lov- 2. Det forutsettes her at lovvalget foretas etter lovvalgsregler som er basert på en tilknytningsfaktor. Tilknytningsfaktorer er utviklet på grunnlag av prinsippet om at et rettsforhold skal være underlagt retten i det landet hvor rettsforholdet har sin nærmeste tilknytning. Når tilknytningsfaktoren er utviklet, anvendes lovvalgsregelen på typetilfellene uten å overprøve i hver konkret sak som faller inn under regelens anvendelsesområde, om landet som utpekes av tilknytningsfaktoren faktisk er landet med den nærmeste tilknytning (med noen restriktive unntak). For en drøftelse av den internasjonalprivatrettslige metode og den individualiserende metode, som tidligere var rådende i Norge, men ikke lenger synes å stå sentralt, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 86 ff. 3. Den tradisjonelle individualiserende metode, hvor lovvalget foretas etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, synes å være forlatt til fordel for faste regler, jf. forrige fotnote. Den klassiske Irma Mignon-formelen, basert på prinsippet om den nærmeste tilknytning, som den individualiserende metode er basert på, er fortsatt utgangspunktet men den nærmeste tilknytning identifiseres nå på grunnlag av faste kriterier for typetilfeller. Se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 89 f., med henvisninger til rettspraksis frem til 2013. Se også den senere HR-2016-1251-A, avsnitt 27. 4. For en mer utførlig forklaring og henvisninger, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 204 ff. 5. For en mer utførlig forklaring og henvisninger, se ibid., s. 231 ff. 6. For en mer utførlig forklaring og henvisninger, se ibid., s. 327 ff. 7. For en mer utførlig forklaring og henvisninger, se ibid., s. 277 ff. 8. Hovedsete ble ansett å være tilknytningsfaktoren tidligere, men det synes nå å være forlatt. For en mer utførlig forklaring og henvisninger, se ibid., s. 290 ff. 9. Ot.prp. nr. 15 (1963 64) s. 7.

2 HOVEDTREKK VED LOVVALG 31 valgsreglene i disse direktivene er Roma I. Etter Roma I artikkel 3(3) kan de preseptoriske reglene som ble valgt bort, anvendes, på tross av lovvalget, kun der lovvalget ble foretatt for en rent intern kontrakt eller til fordel for en ikke-statlig rett (såkalt uekte lovvalg eller lovvalg med materiellrettslig virkning). 10 I alle andre tilfeller, altså der kontrakten er internasjonal og partene velger et bestemt lands rett, er lovvalgets virkning at forholdet flyttes ut av alle andre lands kontraktsrett og inn i det valgte lands kontraktsrett (såkalt ekte lovvalg eller lovvalg med kollisjonsrettslig virkning). Konsekvensen er at de preseptoriske regler i systemene som ble valgt bort, ikke kommer til anvendelse. Som eksempel kan det antas at en amerikansk entreprenør og en norsk byggherre har inngått en entreprisekontrakt. Byggherren er interessert i å sikre prosjektets fremdrift, og kontrakten inneholder derfor et omfattende system med konvensjonalbøter for forsinkelser i ferdigstillelsen av prosjektets ulike faser. En tvist oppstår mellom partene, og entreprenøren saksøker byggherren ved vedkommendes alminnelig verneting, det vil si i Norge. Den norske domstol vil anvende norske lovvalgsregler for å utpeke bakgrunnsretten. Hvis kontrakten er taus om lovvalget, vil den være underlagt amerikansk rett. 11 Partene har imidlertid skrevet en lovvalgsklausul som velger norsk rett de ville unngå anvendelse av amerikansk rett, som ikke godtar konvensjonalbøter. 12 Den kollisjonsrettslige virkning innebærer at partene gjennom valget av norsk rett oppnår det ønskede resultat. Ved å velge norsk rett som bakgrunnsrett har partene utelukket anvendelse av amerikansk kontraktsrett, herunder dens preseptoriske forbud mot konvensjonalbøter. Tilsvarende vil en norsk domstol, hvis en utenlandsk rett ble valgt, måtte godta et lovvalg som fører til avvik fra norske preseptoriske regler. Har kontrakten for eksempel en lovvalgsklausul til fordel for italiensk rett, der foreldelsesfrist er ti år og derfor betydelig lenger enn den norske foreldelsesfristen, vil norske domstoler måtte se bort fra den norske, preseptoriske fristen og anvende den valgte, italienske fristen i stedet. Reglene om foreldelse er preseptoriske og kan ikke fravikes ved avtale når kontrakten er underlagt norsk rett. Hadde kontrakten vært rent 10. For en mer utførlig argumentasjon, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 93 97. 11. En kontrakt er generelt regulert av retten i det landet der realdebitoren har sitt bosted (hovedkontor), med mindre partene har foretatt et annet lovvalg, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 231 f. 12. Caudill v. Keller Williams Realty, Inc., 2016 WL 3680033 (7th Cir. July 6, 2016). Amerikanske domstoler følger den tradisjonelle common law-tilnærming, hvoretter konvensjonalbøter ikke er tillatt med mindre de er formulert som en forhåndsutmåling av erstatning («liquidated damages»). Den tradisjonelle tilnærming er derimot delvis forlatt i England, se Cavendish Square Holding BV v. Talal El Makdessi, and ParkingEye Limited v. Beavis [2015] UKSC.

32 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING intern, det vil si hvis begge parter hadde vært lokalisert i Norge og oppfyllelsen hadde funnet sted i Norge, ville partenes valg ikke ha hatt virkning som et ekte lovvalg, og de preseptoriske reglene i den eneste rett med tilknytning til forholdet, norsk rett, ville ha kommet til anvendelse til tross for partenes valg av italiensk rett. Kontrakten i eksemplet er imidlertid internasjonal, og partene har derfor mulighet til å foreta et lovvalg med full virkning. Resultatet er at foreldelsesfristen som skal legges til grunn er den italienske, og dette uansett om en tvist skulle bli avgjort av norske eller italienske domstoler. 13 Innenfor kontraktsrettens område er anvendelse av bakgrunnsretten (uansett om denne beror på partenes lovvalg eller på den subsidiære internasjonalprivatrettslige regelen) kun begrenset av internasjonalt preseptoriske regler og ordre publicforbeholdet, som vil bli drøftet i henholdsvis pkt. 2.3 og 2.4 nedenfor. Disse begrensningene skal tolkes snevert. Reglene som forbyr konvensjonalbøter og fastsetter foreldelsesfristen, har ikke en slik samfunnsmessig betydning at de kan anses som internasjonalt preseptoriske, og har heller ikke en slik karakter at de utgjør ordre public. Det kan være sammenhenger hvor det støter mot rettsfølelsen å anse et krav som foreldet, jf. Rt. 2011 s. 531 (krigsforbryterdommen), der Høyesterett mente at det ville støte mot rettsfølelsen om ofrene for en krigsforbrytelse ikke kunne få oppreising på grunn av foreldelsesregler. Dette er dog et meget spesielt tilfelle som involverer krigsforbrytelser, og der de norske domstolene hadde kompetanse i kraft av universell jurisdiksjon som gjør seg gjeldende kun i meget spesielle situasjoner. Generelt er det vanskelig å se at samfunnets grunnprinsipper rokkes av at foreldelsesfristen er tre eller ti år. Partene kan dermed ved sitt lovvalg lykkes i å unngå anvendelse av amerikansk rett og dens begrensninger av konvensjonalbøter, eller anvendelse av norsk rett og dens korte foreldelsesfrist. Partene er frie til å gjøre det, og på dette området har heller ikke omgåelseslæren virkning. 14 13. For en kritisk vurdering av RG 1985 s. 777 (Eidsivating lagmannsrett) som tok et annet standpunkt til lovvalg og foreldelse, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 94 f. 14. For en mer utførlig argumentasjon om lovvalg og omgåelse, se G. Cordero-Moss, «Omgåelse av preseptorisk rett gjennom lovvalg som ugyldighetsgrunn?», i Erling Hjelmeng (red.), Ugyldighet i formueretten minnebok for prof. dr. juris Viggo Hagstrøm, s. 183 205, og s. 193 ff. Se også Michael Bogdan, Svensk internationell privat- och prosessrätt, s. 82. Av hensyn til forutsigbarhet mener forfatteren at det beste middel for å begrense omgåelse er å sette opp strenge tilknytningskriterier. Jeg deler dette synet. Når tilknytningskriteriet er partenes valg, er det imidlertid ikke grunnlag for å underkjenne valget ut fra partenes hensikt. Se også Kurt Siehr, «Fraude à la lois and European Private International Law», Essays in Honour of Michael Bogdan, s. 521 538.

2 HOVEDTREKK VED LOVVALG 33 2.2 LOVVALGETS REKKEVIDDE: VALGET GJELDER KUN PÅ DET AKTUELLE RETTSOMRÅDE Internasjonale kommersielle avtaler har ofte implikasjoner som går utover det bilaterale forholdet mellom partene ved at de kan ha relevans for tredjeparter (for eksempel kreditorer) eller spesiell betydning for samfunnet (for eksempel ved konkurransevridning). Når slike aspekter ved partenes juridiske forhold har en internasjonal dimensjon, må man avgjøre hvilket lands rett de er underlagt. Bakgrunnsretten som er valgt av partene, anvendes bare innenfor kontraktsrettens rammer. Virkninger som kontrakten kan ha på andre rettsområder, blir ikke berørt av partenes lovvalg. Det er andre lovvalgsregler som skal anvendes. 15 Berører en kontrakt disse rettsområdene, vil lovvalget måtte splittes (dépeçage): Partenes kontraktsrettslige rettigheter og forpliktelser til hverandre vil være regulert av retten som er utpekt av lovvalgsregelen for kontrakter det vil si retten utpekt av partsautonomien eller, hvis partene ikke har foretatt et valg, den subsidiære regelen om reladebitors bosted, mens de andre aspekter vil være underlagt retten som utpekes av lovvalgsregelen på det aktuelle område. Blant de kontraktstyper hvor det ofte kan være aktuelt å foreta en slik splittelse av lovvalget, kan nevnes kontrakter om sikkerhetsstillelse, 16 aksjonæravtaler 17 samt spørsmål om representasjon av et selskap gjennom sine organer (rettslig handleevne) 18 og fullmakt. 19 Dessuten vil kontraktens virkninger på offentligrettslige områder, som regulering av skatt og konkurranse, ikke være påvirket av partenes valg. Som eksempel kan nevnes en kjøpsavtale mellom en engelsk selger og en norsk kjøper, hvoretter kjøperen stifter generalpant som sikkerhet for sine forpliktelser. Generalpant er godtatt i engelsk rett, men ikke etter den norske pantelov 1-3 første ledd. Kontrakten har en klausul som sier at hele forholdet mellom partene, så vel kjøpet som pantet, er underlagt engelsk rett. Partsautonomien gjelder innenfor kontraktsretten, men ikke innenfor panteretten. Dette betyr at partenes valg av 15. For en redegjørelse av partsautonomiens begrensninger, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 250 262. 16. Lovvalgsregelen anviser stort sett retten i det landet der tingen som er gjenstand for sikkerhet, befinner seg (såkalt lex rei sitæ), se ibid., s. 256 258. 17. Lovvalget for selskapsretten er basert på selskapets registrering som tilknytningsfaktor (også kjent som stiftelsesteorien). Tidligere teorier om at selskapets hovedsete skulle være avgjørende, synes å ha mistet støtte, se ibid., s. 308 320. 18. Det er antatt at lovvalget for disse spørsmål er det samme som for selskapsretten, se ibid., s. 250 254, som kritiserer Rt. 2001 s. 900. 19. Fullmaktens virkning overfor tredje part bør anses regulert av fullmektigens bosted (hovedkontor), se ibid., s. 254 256.

34 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING engelsk rett ikke har virkning for spørsmålet om den norske debitor gyldig kan stifte generalpant. Spørsmålet vil ikke være regulert av retten som kontrakten er underlagt, men av retten som kommer til anvendelse på panterettens område. Denne retten kan ikke velges av partene, den blir anvist av egne lovvalgsregler. Kommer spørsmålet opp for en norsk domstol, vil domstolen anvende den norske lovvalgsregel til å utpeke bakgrunnsretten for de panterettslige spørsmål. I dette eksemplet vil den norske lovvalgsregelen føre til anvendelse av norsk rett, forutsatt at aktiva er lokalisert i Norge. Dette er fordi lovvalgsregelen for pant anviser retten i det landet der aktiva er lokalisert. De kontraktsrettslige krav vil derimot være underlagt retten som ble valgt av partene, i eksemplet engelsk rett. Kommer spørsmålet opp for en engelsk domstol, vil domstolen anvende engelsk internasjonal privatrett for å finne bakgrunnsretten for de ulike spørsmål. 2.3 BEGRENSNINGER FOR LOVVALGET: INTERNASJONALT PRESEPTORISKE REGLER Som det ble vist i pkt. 2.1, har et ekte lovvalg i utgangspunktet kollisjonsrettslig virkning, derfor fortrenger det de preseptoriske regler som ville ha kommet til anvendelse hvis ikke partene hadde foretatt et lovvalg, eller hvis ikke lovvalgsregelen hadde utpekt et annet lands rett som bakgrunnsrett. Dette er i overensstemmelse med ett av de bærende prinsippene i den internasjonale privatretten: forutsigbarhet. Partene skal kunne fastsette hvilket lands rett som regulerer deres rettigheter og forpliktelser, slik at de kan evaluere sin juridiske posisjon og for eksempel vurdere om de skal forfølge saken rettens vei, eller om det er bedre å finne en kommersiell løsning. En slik vurdering må nødvendigvis foretas før en domstol er involvert, og derfor må bakgrunnsretten kunne identifiseres uten utstrakte skjønnsmessige vurderinger. Dette taler for at lovvalget bør være basert på så klare tilknytningsfaktorer som mulig, og med lite rom for unntak. I eksepsjonelle situasjoner kan det allikevel være interesser som anses å være viktigere enn å opprettholde en forutsigbar og velfungerende internasjonalprivatrettslig mekanisme. De bestemmelsene som beskytter disse interesser, kommer til anvendelse selv om de ikke tilhører den bakgrunnsretten som rettsforholdet for øvrig er underlagt. Slike regler er i norsk rett kjent som internasjonalt preseptoriske regler eller inngrepsnormer, og blir internasjonalt ofte betegnet som lois de police eller overriding mandatory rules. Disse er nasjonale regler som beskytter interesser av så stor samfunnsmessig betydning at norske domstoler bør ta hensyn til dem, selv om norsk rett ellers ikke er anvendbar på saken. Dette fører til at domstolen kan anvende disse reglene, mens resten av forholdet er underlagt den fremmede bak-

2 HOVEDTREKK VED LOVVALG 35 grunnsretten. Man kan si at disse reglene har en egen tilknytningsfaktor som fører at de kommer til anvendelse upåvirket av den tilknytningsfaktoren som anvendes på det aktuelle rettsområde. Dette gjenspeiles i den tyske terminologien «Sonderanknüpfung», som klart gir uttrykk for at det dreier seg om regler som har en egen hjemmel for å bli anvendt. Også den italienske terminologien «norme di applicazione necessaria» gir riktige assosiasjoner, idet den viser til at bestemmelsene nødvendigvis må anvendes. Den norske terminologien «internasjonalt preseptoriske regler» viser til at det dreier seg om regler som er preseptoriske i en internasjonal sammenheng. Den kan misforstås og lede til å anta at det dreier seg om «internasjonale bestemmelser». Den riktige forståelsen er at det dreier seg om norske bestemmelser, som har krav på å bli anvendt i internasjonale forhold, selv når bakgrunnsretten ikke er norsk. En annen betegnelse som brukes i norsk rett, er «inngrepsnormer». Denne betegnelse gir presist uttrykk for hvordan disse bestemmelsene virker, ettersom de griper inn i lovvalget. 20 Den franske terminologi, derimot, som tidligere av og til også ble anvendt i nordisk litteratur, kan skape misforståelser: Som det vil bli drøftet i pkt. 5.9, snakker fransk litteratur om ordre public-regler. Dette kan skape et inntrykk av at det dreier seg om de samme regler som vil bli omtalt i pkt. 2.4, og som er temaet for denne boken. Som det vil bli forklart i pkt. 5.8, 5.9.2 og 5.9.3, dreier det seg imidlertid om to ulike kategorier med to ulike funksjoner. Internasjonalt preseptoriske regler er bestemmelser som domstolen anvender direkte uten å bry seg om forholdet ellers er underlagt en annen bakgrunnsrett de griper inn i lovvalget. Ordre public er en skranke som gir domstolen mulighet til å la være å anvende en bestemmelse fra den utenlandske bakgrunnsretten (eller til å håndheve en fremmed dom, jf. kapittel 3, eller en voldgiftsdom, jf. kapittel 4), dersom resultatet ville stride mot fundamentale prinsipper i rettsordenen. Internasjonalt preseptoriske regler er altså positivrettslige bestemmelser som skal anvendes, mens ordre public er prinsipper og verdier som bør vernes om. Forholdet mellom de to kategoriene vil bli drøftet nærmere i pkt. 5.8. Det er blitt hevdet at internasjonalt preseptoriske regler er absolutte og derfor alltid skal anvendes uten at domstolen foretar en vurdering av hensiktsmessig- 20. Terminologien «inngrepsnormer» er derfor en presis betegnelse på fremgangsmåten. I denne boken brukes imidlertid også «internasjonalt preseptoriske regler», da dette er terminologien som brukes i forarbeidene til forsikringslovvalgsloven. Om terminologien, se Henrik Bull, Det indre marked for tjenester og kapital, 2002, s. 440 ff.; Lars Anders Heimdal, Rettsvalg ved erstatning for krenkende ytringer, 2013, s. 356. For flere henvisninger, også til rettspraksis og spesielt til Rt. 2009 s. 1537 (bokhandler) som drøfter spørsmålet om terminologi, se G. Cordero- Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 122 123.

36 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING heten av å gripe inn i den fremmede bakgrunnsretten. 21 Hvis man definerer som internasjonalt preseptoriske kun regler som har offentligrettslig karakter, som for eksempel bestemmelser om skatt, avgift eller regulering av verdipapirmarkedet, er det åpenbart at anvendelsen ikke åpner for diskresjon. For andre bestemmelser, derimot, som for eksempel avtaleloven 36 (se nærmere nedenfor om denne bestemmelsens kvalifikasjon som internasjonalt preseptorisk), er det etter mitt syn rom for at domstolen foretar en funksjonell vurdering: Hva er bestemmelsens formål, er formålet oppnådd selv om bestemmelsen ikke anvendes, og er det forholdsmessig å gripe inn i lovvalget og derved begrense forutsigbarheten for partene? 22 Det er først og fremst regler i domstollandets eget rettssystem som kan bli aktuelle som grunnlag for å gripe inn i en utenlandsk bakgrunnsrett. Mer restriktiv, og ikke ukontroversiell, er adgangen til også å ta hensyn til internasjonalt preseptoriske regler fra tredjeland, det vil si bestemmelser som hverken tilhører domstollandets rett eller bakgrunnsretten. 23 Det finnes ingen formel som på en objektiv og generell basis gjør det mulig å identifisere hvilke regler som er internasjonalt preseptoriske. 24 Det eneste man kan slå fast, er at ikke alle regler som er internrettslig ufravikelige, har en slik gjennomslagskraft at de bør anvendes selv når forholdet er underlagt et annet lands rett. Én måte å identifisere internasjonalt preseptoriske regler på er å systematisere de hensyn som kan antas å fortjene et slikt vern. En mulig systematisering viser flere ulike kategorier: 25 (i) hensyn til den svakere avtalepart (for eksempel forbrukervern og vern av arbeidstageren), (ii) hensyn til velfungerende systemer (for eksempel verdipapirhandelregler, konkurranseregler), 21. L. Heimdal, Rettsvalg ved erstatning for krenkende ytringer, s. 358. 22. Hvis man forutsetter at internasjonal preseptivitet er absolutt, slik Heimdal gjør, må man forbeholde denne de bestemmelser som alltid skal anvendes mens internasjonal preseptivitet er utelukket der en funksjonell analyse kan føre til at bestemmelsene ikke bør anvendes. Dette fører til at Heimdal kritiserer Høyesteretts definisjon av ytringsfrihet som internasjonalt preseptorisk i Rt. 2009 s. 1537, jf. L. Heimdal, Rettsvalg ved erstatning for krenkende ytringer, s. 361. 23. Jf. L. Heimdal, Rettsvalg ved erstatning for krenkende ytringer, s. 356 f. For en mer utførlig drøftelse og referanser, G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 150 157. 24. Mer utførlig om dette i G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 125 138. 25. Systematiseringen er foreslått i G. Cordero-Moss, International Commercial Arbitration. Party Autonomy and Mandatory Rules, 1999.

2 HOVEDTREKK VED LOVVALG 37 (iii) hensyn til rettssikkerhet for tredjepart (for eksempel insolvensregler, selskapsrett) og (iv) hensyn til samfunnets allmenninteresse (for eksempel regler om hvitvasking, om embargo). Hovedsakelig har internasjonalt preseptoriske regler offentligrettslig karakter. Et eksempel er reglene som forbyr konkurransebegrensende avtaler: Har en avtale konkurransevridende virkninger på EØS/EU-markedet, vil EØS/EU-konkurranseretten komme til anvendelse uansett om kontrakten ellers er underlagt retten til et land utenfor EØS/EU-området. 26 Det er imidlertid ikke utelukket at internasjonalt preseptoriske regler også finnes blant privatrettslige regler, som kategoriseringen ovenfor viser. 27 For norsk retts del 28 er det lovfestet at enkelte bestemmelser i agenturloven, forsikringsavtaleloven, finansavtaleloven og forbrukerlovgivning er internasjonalt preseptoriske. For øvrig er det uttalt i rettspraksis at enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven, 29 samt regler om ytringsfrihet og muligens personvern, 30 kan være internasjonalt preseptoriske. Det er nærliggende å anta at NL 5-1-2 er internasjonalt preseptorisk, siden bestemmelsen anses som ordre public, 31 og sistnevnte er en adskilt og snevrere kategori, jf. pkt. 2.4 og 5.8. Det har også blitt uttalt at avtalelovens regler om ugyldighet for svik er internasjonalt preseptoriske. 32 Det er videre antatt i forarbeidene til forsikringslovvalgsloven 5 at også avtaleloven 36 er internasjonalt preseptorisk. 33 Det er tvilsomt om dette er tilstrekkelig 26. Se sakene C-102/81 (Nordsee), C-126/97 (Eco Swiss), C-381/98 (Ingmar), C-352/13 (CDC), C-567/14 (Genentech). 27. For referanser, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 128 ff. 28. For referanser og en mer utførlig drøftelse, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 138 150. 29. Rt. 1985 s. 1319. Se dog HR-2016-1251-A, som synes å mene at bestemmelsene om stillingsvern i skipsarbeidsloven av 2013 ikke viker for lovvalgsbestemmelsene i den samme loven, se avsnitt 40 i sammenheng med avsnitt 30 første setning. Høyesterett skiller mellom internasjonalt preseptoriske regler som begrenser partenes lovvalg og internasjonalt preseptoriske regler som griper inn i bakgrunnsretten, jf. avsn. 39. Det er uklart om Høyesterett mener at det dreier seg om to ulike kategorier av regler, og i så fall etter hvilke kriterier en internasjonalt preseptorisk regel skal kategoriseres i den eller i den andre gruppen. 30. Rt. 2009 s. 1537 (bokhandler). Dette er kritisert av L. Heimdal, Rettsvalg ved erstatning for krenkende ytringer, s. 361. 31. Se pkt. 5.4. og 5.5 i denne boken. 32. Rt. 1931 s. 1185 (Thams). 33. Ot.prp. nr. 72 (1991 1992) s. 66. Se også, for svensk rett, M. Bogdan, Svensk internationell privat- och prosessrätt, s. 73.

38 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING grunnlag for å anta at rimelighetsprinsippet som underligger avtaleloven 36 eller lojalitetsplikten mellom partene er internasjonalt preseptoriske utover det positivrettslig bestemte anvendelsesområdet til avtaleloven 36. En avgjørelse fra EUdomstolen 34 kan riktignok tolkes i den retning, siden den synes å legge til grunn at EU-direktivet om urimelige kontraktsvilkår skal anses som ordre public. Som det vil fremgå av pkt. 5.8, er ordre public en snevrere kategori enn internasjonalt preseptoriske regler, derfor tyder dette på at disse bestemmelsene også kan være internasjonalt preseptoriske. Avgjørelsen ble imidlertid avsagt i forbrukerforhold, og dens relevans for kommersielle kontrakter er tvilsom. 35 Høyesteretts kjæremålsutvalg fant ikke at en påstand om at et utenlandsk rettsforlik i et ikke-kommersielt forhold skulle nektes tvangsfullbyrdet på grunn av at det hadde kommet til i strid med avtaleloven 31 og 36, falt inn under ordre public-innsigelsen. 36 Nyere praksis fra EU-domstolen fremhever at det kun er i eksepsjonelle situasjoner at en bestemmelse kan anses som internasjonalt preseptorisk. 37 Allikevel er det blitt observert at Amsterdamavtalen av 1997, som endret Maastrichtavtalen av 1991 mellom EU-medlemstatene ved å forsterke integreringen av politikken i EU, har ført til en «føderalisering» av den internasjonale privatretten i EU, det vil si en vridning fra det tradisjonelle, verdinøytrale system av lovvalgsregler som er åpent til anvendelse av utenlandsk rett og kun begrenser den ved eksepsjonelle situasjoner, til et system som aktivt søker å fremme det indre markedet. Dette igjen fører til en økning av internasjonalt preseptoriske regler. 38 2.4 BEGRENSNINGER FOR LOVVALGET: ORDRE PUBLIC Utgangspunktet i den internasjonale privatrett er altså at en domstol skal anvende den utenlandske rett som er anvist av lovvalgsreglene selv om dette skulle føre til resultater som er svært ulike det som ville ha vært utfallet om domstolen hadde anvendt sin egen rett. Det finnes én begrensning utover det som ble nevnt i 34. Sak C-168/05 (Claro). 35. Mer utførlig om dette i G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 144 147 og 147 148. Om den voksende betydning som lojalitetsprinsippet synes å ha i norsk høyesterettspraksis, se Margrethe Buskerud Christoffersen, «Lojalitetspliktens utvikling i nyere norsk rettspraksis», i Erling Hjelmeng (red.), Ugyldighet i formueretten minnebok for prof. dr. juris Viggo Hagstrøm, s. 153 182. 36. Rt. 1999 s. 482. 37. Sak C-135/15 (Nikiforidis) avsnitt 44, med henvisning til sak C-184/12 (Unamar). 38. Xandra E. Kramer, «The interaction between Rome I and mandatory EU private rules EPIL and EPL: communicating vessels?», i P. Stone og Y. Farah, Research handbook on EU private international law, s. 248 284, 253.

2 HOVEDTREKK VED LOVVALG 39 pkt. 2.3: En domstol kan la være å anvende en bestemmelse av den fremmede bakgrunnsretten, om resultatet ville være uforenlig med domstollandets rettsorden. Dette er det som utgjør ordre public-forbeholdet. Ordre public bør anvendes restriktivt og omfatter kun fundamentale prinsipper i domstolens rettssystem. Dette vil bli drøftet i del 2 av denne boken. Spesielt om forholdet mellom internasjonalt preseptoriske regler og ordre public, se pkt. 5.8. 2.4.1 HJEMMEL I norsk internasjonal privatrett er ordre public-forbeholdet lovfestet i kjøpslovvalgsloven 6: «Ein framand rettsregel som ikkje er samhøveleg med ålmennskipnaden (l ordre public) her i riket, kan ikkje nyttast etter denne lova.» Kjøpslovvalgsloven implementerer Haagkonvensjonen 1955 om lovvalg for løsørekjøp. Det må antas at tilsvarende prinsipp også gjelder på ulovfestet basis. For de lovvalgsregler som er lovfestet som en følge av implementering av EUdirektiver, må det være nærliggende å anvende ordre public-prinsippet i EU-internasjonal privatrett (i denne sammenheng, ordre public-bestemmelsen nedfelt i Roma I artikkel 21) som lovvalgsreglene i EU-direktivene er basert på. For de øvrige områder gjelder det nevnte harmoniseringshensynet med EU-internasjonal privatrett (jf. kapittel 1), som dessuten på dette område tilsvarer et alminnelig anerkjent internasjonalprivatrettslig prinsipp. At en domstol ikke er forpliktet til å anvende en utenlandsk regel hvis anvendelse vil resultere i krenkelse av domstolens rettsorden, er et prinsipp som ikke trenger lovfestet hjemmel. 39 Del 2 i denne boken vil analysere vilkårene for anvendelse av ordre public-innsigelsen, og del 3 vil drøfte ordre public-innsigelsens anvendelse på utvalgte rettsområder. 2.4.2 ANVENDELSE AV ORDRE PUBLIC-FORBEHOLDET SKAPER ET RETTSTOMT ROM Ved anvendelse av ordre public-regelen oppstår det et rettstomt rom. Den regel i den valgte bakgrunnsretten som ville ha ført til et støtende resultat, kommer ikke til anvendelse. Spørsmålet blir da hvilken regel som skal anvendes i stedet. Hver- 39. I Rt. 1996 s. 1288 konstaterte Høyesterett at lov 28. juli 1949 om adgang til å inngå overenskomster mot dobbeltbeskatning ikke inneholdt noen direkte henvisning til ordre public-forbeholdet. Høyesterett fant at loven allikevel må forstås som inneholdende et alminnelig ordre public-forbehold. At ordre public-forbeholdet er et alminnelig prinsipp fastlås også av H. Thue, Internasjonal privatrett: personrett, familierett og arverett: alminnelige prinsipper og de enkelte reguleringer, s. 176. For svensk rett, se M. Bogdan, Svensk internationell privat- och prosessrätt, s. 65 f.

40 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING ken Roma I, Romakonvensjonen 1980, rapporten som ble skrevet til Roma Is forgjenger (den såkalte Giuliano-Lagarde-rapporten) 40 eller høringsnotatet som Kommisjonen utarbeidet i forbindelse med omdanning av Romakonvensjonen til Roma I (den såkalte grønnboken), 41 sier noe om dette. Etter min mening bør løsningen være å avvike minst mulig fra resultatet som er basert på den utenlandske bakgrunnsrett, og korrigere den utenlandske retten slik at de utenlandske prinsipper er fulgt så langt som man kan godta uten å krenke egen ordre public. Ved behov kan dette gjøres ved å tilpasse den utenlandske retten. Er for eksempel det aktuelle kravet ikke underlagt noen foreldelsesfrist etter den utenlandske retten, og det blir ansett å være i strid med rettsordenen at et krav aldri skal kunne falle bort til tross for kreditors passivitet, kan domstolen la være å anvende den utenlandske regelen som fritar kravet fra foreldelse, og i stedet anvende bakgrunnsrettens foreldelsesfrist for sammenlignbare krav. 42 Denne løsningen er blitt kritisert fordi den skaper en «fantasirett»; «livsfremmede bastardløsninger». 43 Det er riktig at hvis anvendelsen av den fremmede retten med unntak for den ordre publicstridende bestemmelse fortsatt skal svare til denne rettens hovedlinjer, så krever det en høy grad av innsikt i det fremmede systemet. Alternativt, hvis det ikke er mulig eller ikke anses som ønskelig å anvende de øvrige regler i bakgrunnsretten og de underliggende prinsipper for å fylle det rettstomme rommet, kan dette fylles med regler i et annet system som blir utpekt gjennom de relevante lovvalgsregler, eller av domstolens egen rett. 44 Det er imidlertid 40. Mario Giuliano og Paul Lagarde, Betænkning om konventionen om, hvilken lov der skal anvendes på kontraktlige forpligtelser, EFT nr. C 282/1, 31.10.1980. På de områder der Roma I-forordningen viderefører Romakonvensjonens bestemmelser, er rapporten fortsatt aktuell. På ordre public-området har Roma I videreført bestemmelsen i Romakonvensjonen. 41. Grønbog om omdannelse af Rom-konventionen af 1980 om, hvilken lov der skal anvendes på kontraktlige forpligtelser, til en fællesskabsretsakt med opdatering af dens bestemmelser, KOM(2002) 654 endelig. Se dog Grønnbokens vedlegg 1, en ordliste som gir uttrykk for at domstolen skal fylle lacunaen med sin egen rett. Ordlisten har ikke normativ karakter og synes ikke å være veldig nøyaktig: Blant annet synes den å mene at ordre public sammenfaller med internasjonalt preseptoriske regler, noe som er i strid med oppbygningen av Romakonvensjonen og Roma I, jf. pkt. 2.8. Listen bør derfor ikke tillegges vekt. 42. Slik Torstein Frantzen, Arveoppgjør ved internasjonale ekteskap: studier i norsk internasjonal privatrett med særlig vekt på gjenlevende ektefelles rettsstilling, s. 430. Se også M. Bogdan, Svensk internationell privat- och prosessrätt, s. 72. 43. Battifol sitert av H. Thue, Internasjonal privatrett: personrett, familierett og arverett: alminnelige prinsipper og de enkelte reguleringer, s. 196. 44. I denne retning synes Kommisjonens grønnbok om Romakonvensjonen (jf. fotnote 41 ovenfor) å trekke, samt rapporten til en tidligere utgave av Roma II-forordningen om lovvalg for erstatning utenfor kontrakt, Forslag til Europa-parlamentets og Rådets forordning om lovvalgsregler for forpligtelser uden for kontraktforhold (Rom II) KOM(2003) 427 endelig udg., s. 28.

2 HOVEDTREKK VED LOVVALG 41 ikke mindre problematisk å forene bakgrunnsretten med bestemmelser fra andre rettssystemer enn å fylle det med rettsstoff fra samme rettssystem. Ingen løsning synes altså å være perfekt. Det synes fornuftig å strebe etter den løsning som i den konkrete situasjon fører til det minst mulige inngrep i bakgrunnsretten. 45 Derfor bør det første alternativet for domstolen være å fylle lacunaen innenfor rammene av den fremmede bakgrunnsretten. Det er oppsummeringsvis ingen automatisk virkning av ordre public-forbeholdet at domstollandets regler skal komme til anvendelse for å fylle lacunaen. Dette viser at forbeholdet har en negativ funksjon som en barriere mot krenkende resultater, men ingen positiv funksjon som verktøy for å anvende domstollandets egen regulering, jf. pkt. 5.8. 2.5 INTERNASJONALT PRESEPTORISKE REGLER OG ORDRE PUBLIC ER IKKE ET SUBSTITUTT FOR LOVVALG Tidligere la Høyesterett til grunn at den omstendighet at det fantes regler i norsk rett som beskyttet viktige hensyn, var et tilstrekkelig grunnlag for å anvende norsk rett på forholdet i sin helhet. 46 Dette ble kritisert i doktrinen, blant annet fordi det gir for mye rom for skjønnsmessige vurderinger, og det harmonerer dårlig med den alminnelige forståelsen av den internasjonale privatretten internasjonalt. 47 Siden har Høyesterett tatt avstand fra sin tidligere tilnærming og inntatt en holdning som er mer i tråd med tilnærmingen i den europeiske internasjonale privatretten slik den er beskrevet her. 48 I Rt. 2009 s. 1537 (bokhandlerdommen) sondrer Høyesterett mellom ordre public og internasjonalt preseptoriske regler. 49 Riktignok ender Høyesterett i bokhandlerdommen opp med å anvende norsk rett uten å foreta et lovvalg. Bakgrunnen var at Høyesterett fant det umulig å bringe på det rene innholdet i den uten- 45. Slik også H. Thue, Internasjonal privatrett: personrett, familierett og arverett: alminnelige prinsipper og de enkelte reguleringer, s. 194 f., som dog mener at den ryddigste løsning er å fylle lacunaen med domstolens egen rett (ibid., s. 197). 46. Rt. 1931 s. 1185 (Thams), Rt. 1953 s. 1132 (farskap), Rt. 2002 s. 180 (Leros Strength). 47. G. Cordero-Moss, «Lovvalg i erstatningsretten personlighetskrenkelse ytringsfrihet Borgarting lagmannsrett dom 20. april 2009 (LB-2009-28508)», Nytt i Privatretten, 2009, nr. 3, s. 20, s. 20. For en generell kritikk, se Helge J. Thue, Internasjonal privatrett: personrett, familierett og arverett: alminnelige prinsipper og de enkelte reguleringer, s. 207 210. 48. Rt. 2009 s. 1537 (bokhandler). Den moderne tilnærmingen er i prinsippet bekreftet i HR-2016-1251-A. 49. Rt. 2009 s. 1537 avsnitt 37.

42 GIUDITTA CORDERO-MOSS NORSK ORDRE PUBLIC SOM SKRANKE FOR PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE KONTRAKTER OG INTERNASJONAL TVISTELØSNING landske retten (i denne saken, afghansk rett). På grunnlag av tvisteloven 11-3 anvendte Høyesterett derfor norsk rett. 50 Dette påvirker imidlertid ikke Høyesteretts uttalelser om ordre public. At antatt strid med viktige prinsipper i norsk rett ikke er tilstrekkelig grunnlag til å anvende norsk rett med andre ord, at man ikke kan bruke strid med internasjonalt preseptoriske regler eller ordre public som en erstatning for lovvalget er bekreftet i HR-2016-1251-A. Saken gjaldt særskilt spørsmålet om lovvalget, jf. tvisteloven 16-1 annet ledd bokstav b og 9-9 annet ledd. Tvisten gjaldt oppsigelse av en sjømann ansatt på et skip som seilte i norsk farvann. Skipet var registrert på Antigua, og Høyesterett kom til at antiguansk rett var bakgrunnsretten. 51 Etter å ha drøftet om, og forkastet at, norske bestemmelser om stillingsvern er internasjonalt preseptoriske, fortsatte Høyesterett ved å påpeke at det kan vurderes hvorvidt den fremmede retten vil være i strid med ordre public. Dette er imidlertid ikke et lovvalgsspørsmål: 52 «Det er ordre public -regelen som eventuelt må påberopes dersom anvendelsen av utenlandsk rett gir et resultat som strider mot grunnleggende prinsipper i domstollandets rettssystem. Hvorvidt anvendelsen av antiguansk rett i vår sak vil lede til et resultat som foranlediger resultatkorreksjon på et slikt grunnlag, må avgjøres i hovedsaken, da dette ikke er et lovvalgsspørsmål.» Støtte for Høyesteretts tilnærming i bokhandlerdommen kan finnes allerede i Aufwärtungsdommen, jf. dommer Altens votum. 53 I Aufwärtungsdommen uttalte dommer Alten at først bør lovvalget foretas, deretter kan det vurderes om resultatet av å anvende den fremmede bakgrunnsretten er akseptabelt. Så vel HR-2016-1251-A som Aufwärtungsdommen behandler ordre public. De er derfor ikke direkte relevante for internasjonalt preseptoriske regler, men de støtter indirekte fremgangsmåten som bokhandlerdommen legger til grunn for internasjonalt preseptoriske regler: Når strid med ordre public ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anvende norsk rett i sin helhet, er det enda mindre grunnlag for å 50. Høyesterett ble kritisert i litteraturen for dette, se Torstein Frantzen i Lov og Rett, 2010, s. 371 391, 385. 51. For en kritikk, se Marie Nesvik, «Lovvalg i saker om individuelle arbeidsavtaler arbeid om bord på skip registrert i Antigua Barbuda flaggstatsprinsippet Hålogaland lagmannsretts dom 30. september 2015», Nytt i privatretten, 2009, nr. 4, s. 14 15. 52. HR-2016-1251-A avsnitt 40. 53. Rt. 1934 s. 152 (Aufwärtungsdommen).

2 HOVEDTREKK VED LOVVALG 43 slutte at bakgrunnsretten er norsk rett bare fordi en internasjonalt preseptorisk bestemmelse kommer til anvendelse. Dette tilsvarer den europeiske lære om internasjonalt preseptoriske regler: Roma I artikkel 9 og Roma II artikkel 16 gir domstolen mulighet til å gripe inn i bakgrunnsretten og anvende en internasjonalt preseptorisk regel, men rettsforholdet for øvrig er underlagt den fremmede bakgrunnsretten som utpekes av lovvalgsreglene. Den europeiske internasjonalprivatrettslige tilnærmingen er dessuten lovfestet i forsikringslovvalgsloven 5 og i de øvrige lovvalgsregler som er lovfestet i Norge som en konsekvens av implementeringen av EU-direktiver. 54 Metoden er basert på at lovvalget foretas i medhold av de alminnelige lovvalgsregler som gjelder på det aktuelle rettsområde. I den grad domstolen mener at det bør anvendes en bestemmelse med spesiell samfunnsmessig betydning, vil den gripe inn i bakgrunnsretten og anvende bestemmelsen. 54. For en mer utførlig drøftelse og referanser, se G. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett på formuerettens område, s. 157 ff.