CARL AND SYNNEVA (HOPPERSTAD SKJERVEN) LEE

CARL AND SYNNEVA (HOPPERSTAD SKJERVEN) LEE Deres liv og familie En historisk fortelling Skrevet av Russell C. Lee April 2003 Oversatt og bearbeidet av Harald Sørgaard Djupvik Juni 2009

Innholdsfortegnelse Innholdsfortegnelse... 2 Introduksjon... 4 Informasjon om forfatteren av denne boken.... 5 Kapittel en... 6 1896: Et lykkelig møte... 6 Carl F. Lees søknad om å bli amerikansk statsborger datert 5. november 1894, del I.... 8 Sluttnoter til Kapittel en.... 11 Kapittel to... 14 Gårdsdrift, barn og nytt besøk til Fosston... 14 Sluttnoter til Kapittel to.... 18 Kapittel tre... 28 1905: Flyttingen til Queen Township... 28 Kapittel fire... 34 Synneva tenker tilbake: Livet i Vik i Sogn... 34 Kapittel fem... 48 1905-1930: Tidlige år på gården... 48 Kapittel seks... 58 Carl Lee reiser til Norge: Livet på Kleve, Norge... 58 Kapittel syv... 69 Elmer Lee: Hans liv og familie... 69 Kapittel åtte... 85 Freida Lee: Hennes liv og familie... 85 Kapittel ni 1950-1955: De seneste årene... 91 Kapittel ti... 96 Etterfølgere da og nå... 96 En samling nekrologer... 100 Fru Christina (Stina) Fjærestad...100 Mrs. E. O. Fjerstad...101 Mrs. Synneva Lee....103 Carl F. Lee... 103 Mrs. E. Lee (Hilda Fjerstad)...103 Elmer Bernard Lee...104 Mrs. Maynard Shefveland...104 Maynard M. Shefveland...105 Viola Lee...105 Ernest Lee...106 Appendix I... 107 Familieinformasjon pr. april 2003...107 Appendix II... 109 Familiebakgrunnen til Carl og Synneva...109 Appendix III... 110 Slektstrær...110 2

Appendix IV... 115 Naboene til Lee og Shefveland...115 Appendix V... 117 Utvalgte amerikabrev...117 Min egen amerikareise i 2008...124 3

CARL AND SYNNEVA (HOPPERSTAD SKJERVEN) LEE Deres liv og familie En historisk fortelling Skrevet av Russell C. Lee April 2003 Introduksjon Hensikten med denne historiske fortellingen er å dokumentere interessant informasjon som vil kunne ha verdi for nålevende og fremtidige generasjoner. Jeg er enig med dem som sier at man ikke helt kan vite hvem man er uten å vite hvor man kommer fra. Jeg håper denne boken vil kunne bidra for mange i så måte. Det ligger et enormt forskningsarbeide bak det som er skrevet. En spesiell takk til slektninger og venner både i Norge og Amerika som har bidratt med nødvendig og nytting informasjon om folk og steder. Også en takk til min kone, Helen, mine søsken Carol, Harris, Eunice (og Donald), Ilane og mange venner, spesielt Vicki Hagen, for deres støtte, forslag og assistanse i arbeidet med boken. Min bror, Harris, og mine søstre, Carol og Ilane, har bidratt med mange og viktige detaljer om de tidligste årene på familiegårdene. Jeg har forsøkt å være så nøyaktig som mulig når de gjelder navn, steder og hendelser, og jeg beklager de feilene som evt. finnes. Noen av hendelsene i fortellingen er, selvsagt, et produkt av min fantasi og er tatt med for å gjøre historien mer komplett og interessant. Med det i minne, la meg sitere en annen forfatter som beskriver mitt foretakene slik. Historieskriving handler faktisk om å se på hendelser i det forgangne gjennom sine egne briller, forsøke å rekonstruere de mest sannsynlige årsakene til hendelsene og motivasjonen til personene som er involvert. Denne boken er dedikert til mine oldebarn, Synneva Piper, født i 1989 (og oppkalt etter sin tippoldemor, Synneva Hopperstad Lee) og Miranda Piper, født i 1994. 4

Informasjon om forfatteren av denne boken. Jeg ble født i april, 1932 på vår familiegård nordøst for Fosston, Minnesota. Jeg bodde de første årene i livet mitt på gården hvor jeg var den femte av åtte søsken av foreldrene Elmer og Hilda Fjerstad Lee. Alle mine besteforeldre, Carl og Synneva Hopperstad Lee, og Erick og Christina Tenold Fjerstad, var norske immigranter. Denne boken har som hensikt å gi informasjon og innsikt til livene til Carl og Synneva og deres familie, samt å gi referanser tilbake til Erick og Christina. I 1956 ble jeg gift med Elaine Kleveland som også hadde norsk opphav. Vi er foreldre til to døtre, Deborah født i 1957 og Valerie født i 1959. Valerie er gift med Bob Piper og har to døtre, Synneva født i 1989 og Miranda født i 1994. Elaine døde av kreft i 1990. I 1995 ble jeg gift med Helen Eia Viker som har halvt norsk og halvt tysk opphav. Helens først mann, Glenn Viker, ble drept i en trafikkulykke i 1987. Hun har to sønner, Joseph og Brian, og et barnebarn, Patyn Viker, født i 2001. Helen er også født i Minnesota og har bodde mesteparten av sitt liv i Montana. Vi bor i Albuquerque, New Mexico hvor jeg har jobbet som senior pastor i Faith Lutheran kirke i 33 år. I mange år har jeg hatt gleden og utfordringen av å jobbe med slektsforskning. Jeg har reist flere ganger til Norge og har sett mye av landet, inklusive stedene til mine forfedre. Jeg har også hatt muligheten til å møte og gledet meg over gjestfriheten til mange av mine slektninger. Det var i løpet av min første tur til Norge i 1978 og jeg ble fasinert av mine røtter. Den interessen har bare blitt sterkere med årene og det har også ført til at jeg har begynt å jobbe med røttene til Elaine, Helen og Glenn. Mange sterke vennskapsbånd, som er veldig meningsfulle for både Helen og meg, har blitt formet med mange slektninger i Norge. Russell og Helen Lee med barnebarna Synneva (13) og Miranda (9). Foto tatt sommeren 2002. 5

Kapittel en 1896: Et lykkelig møte Synneva Hopperstad hutret litt før hun begynte å koste verandaen foran huset på gården hvor hun jobbet. Dette var bare en av de mange oppgavene hun hadde som hushjelp for en fremgangsrik, ugift bonde som het Erick Lee. Gården lå i nærheten av Georgetown, Minnesota. Denne sene høstkvelden var Synneva tung om hjertet i det hun tenkte på den lange vinteren som var i anmarsj. Hun hadde emigrert fra Norge tre år tidligere, og hadde jobbet det siste halvannet året på denne gården, med hardt arbeid fra morgen til kveld. Hun var fornøyd med jobben, tjente godt og hun likte godt å bo i disse omgivelsene. Den store drømmen var likevel å bli gift og få sin egen familie. Nå, som 33 åring, begynte imidlertid Synneva å tvile og følte av drømmen svinte hen. Hun tvilte til og med på om hun hadde gjort det riktige ved å forlate Norge. Det var tid for å lage kveldsmat. Hun gjespet og snudde seg for å gå inn. Da hørte hun plutselig en fremmed komme på veien. I det hun snudde hodet, så hun en hest og vogn komme opp den støvete veien som førte fram til hovedhuset. I det hun ble stående og se, kom den fremmede, ingen hun kjente fra før, mot henne. Han stoppet opp rett foran verandaen, smilte og hilste med den ene hånden. Han introduserte seg som Carl Lee. Han forklarte at han var kommet for å snakke med bonden som eide gården, Erick Lee, om den ledige stillingen som arbeidsformann. Han bad henne gi beskjed til ham om at han var kommet. Synneva følte en varm glød i det hun så inn i de blå øynende til den fremmede. Han var høy, sterk og så veltrent ut. Hun la også merke til at han var på hennes egen alder, muligens litt yngre. Kanskje livet på gården ikke ville bli så tungt gjennom vinteren likevel. Synnevas trinn var betydelig lettere i det hun gikk inn i huset. Erick hilste Carl velkommen og de to snakket først om tilfeldigheten av at de faktisk hadde samme etternavn. Synneva ble glad da Erick inviterte den fremmede til å bli og spise kveldsmat med dem. Hun gjorde seg flid på kjøkkenet, for hun ønsket å gi ham et godt inntrykk av hvor flink hun var til å lage mat. I løpet av samtalen den kvelden ble Carl fortalt at Erick hadde emigrert fra Norge i 1889 og like etter hadde kjøpt sin 160 acres (tilsvarende ca. 647 mål) store gård her i den nordvestlige delen av Minnesota. Ikke lenge etter leide han tilstøtende land, og startet gårdsdrift som krevde flere sesongarbeidere gjennom året. Erick forklarte behovet for en formann som kunne holde oppsyn med flere deler av arbeidet, og spurte Carl ut om i hvilken grad han følte seg kvalifisert for jobben. 6

Synneva hørte godt etter, og prøvde å få med seg hvordan Carl reagerte på hva han ble fortalt, samtidig som hun i hemmelighet inderlig håpet på at han ble tilbudt jobben. Carl ga Synneva komplimenter for det gode kveldsmåltidet, og hun rødmet lett i det Erick skrøt av hennes matlaging og evner til å holde huset i orden. Han fortalte også at Synneva vasket klær, jobbet i hagen, laget mat for sesongarbeiderne, og ofte melket kuene gjennom vinteren. Han smilte bredt, og sa at jammen var heldig som hadde en så energisk og pliktoppfyllende kvinne til å jobbe for seg. Før kvelden var omme hadde Carl akseptert Ericks tilbud om jobb. Til Synnevas hemmelig glede, bestod deler av tilbudet i at han skulle få de fleste måltidene servert inne i huset. I det Carl begynte å flytte eiendelene sine inn i huset til sesongarbeiderne et stykke bortenfor huset, tenkte han på hvor heldig han hadde vært, og ble samtidig klar over at han kom til å tjene mye mere penger enn han hadde tenkt seg. Et smil bredte seg over ansiktet hans da han tenkte på den hyggelige og vakre tjenestejenta som het Synneva! I løpet av de neste ukene og månedene, hadde Synneva og Carl mange muligheter til å bli kjent med hverandre. Møtene de hadde hadde ofte romantiske overtoner, og det ble skapt et enda dypere vennskap mellom dem. De hadde så mange ting felles at det ikke betød noe for noen av dem at Carl var 5 år yngre. Det var en tilfeldighet at de begge immigrerte i 1893. I løpet av den tiden de ble kjent med hverandre lærte de mye om hverandres bakgrunn. Synneva ble fortalt at Carl kom fra et sted ikke langt fra Molde i Møre og Romsdal. Han forlot Norge fra Kristiansund den 29. juni 1893 og kom til Detroit noen uker senere. Fra der dro han først til Illinois hvor han jobbet på ulike gårder over en 3 års periode. Meningen var å tjene nok penger til å kjøpe sin egen gård. Senere fant han ut at arbeidsgiveren hans hadde løyet om å sette lønningen hans i banken for ham. Tvert imot, det hadde ikke blitt gjort de 2 siste årene. Ikke overraskende dro Carl av gårde dypt skuffet over å ha blitt lurt, samtidig som han visste at hans hardt opparbeidede sparepenger var borte. Carl visste at mange fra Norge dro til Minnesota og Dakota. Han dro derfor til Moorhead, Minnesota, som ligger i den nordvestre delen av staten, rett over elven for Fargo i Nord Dakota. Der ble han fortalt om jobben som formann på gården til Erick Lee i nærheten av Georgetown, omtrent 15 mil nord for Moorhead. Carl ble fortalt at Synneva hadde kommet til Amerika bare noen få måneder før han selv. Hun kom fra et lite sted som het Vik liggende langs Sognefjorden, rett nord for Bergen. Hun dro fra Bergen den 8. juni 1893. Etter å ha kommet til den Nye Verden dro hun med tog fra østkysten hele veien til den nordlige delen av Minnesota. Hun dro til en liten by, Fosston. Hun forklarte at Fosston ligger omtrent 80 miles (er lik 129 kilometer) nordøst for Georgetown og at det var gode grunner til at hun dro akkurat dit, siden både hennes brors og søsters familier bodde der. 7

Synneva forklarte at hennes bror, Ole Hopperstad, forlot Norge i april 1892, og dro til Fosston fordi mange andre fra Vik hadde slått seg ned der. En måned etter at hennes bror hadde emigrert, dro hennes søster, Brita Hopperstad sammen med sin ektemann Ole Hatleli og deres seks barn samme vei. Disse var kun kort tid i Fosston, før de dro videre til Perley, et sted rett nord for Georgetown, hvor Ole Hatlelis halvbror, Hermund Østrem med familie bodde. I løpet av våren 1893 flyttet imidlertid Hatlelifamilien tilbake til Fosston, hvor deres syvende barn, Sofie, ble født den 9. juni. Synneva ble fortalt om den gledelig familiegjenforeningen da hun kom til Fosston samme sommer. Gleden ble blandet med sorg i det hun ble fortalt at Gitlaug, en annen søster, og som hadde dradd sammen med Brita og Ole - døde på skipet på vei over. Broren Ole sa Synneva kunne bo hos ham. Han jobbet på ulike gårder i området og hadde kjøpt sitt eget lille hus i Fosston. Han visste også om tjenestejobber i området for Synneva. Hun fortalte Carl, at etter å ha jobbet ett og et halvt år i Fosston, ble hun tilbudt jobb hos Erick Lee i nærheten av Georgetown. Det var et tung beslutning for henne å flytte fra familien, men hun følte samtidig at hun var rede til nye utfordringer, og forhåpentligvis nye muligheter. Erick var selvfølgelig klar over vennskapet og den begynnende romansen mellom sine to betrodde arbeidere. Han likte dem veldig godt begge to og ville dem vel. Erick anbefalte Carl å ta de nødvendige skritt med tanke på å bli amerikansk statsborger. Den 5. november 1894, skrev derfor Carl under på de nødvendige papirene i Clay county tinghus i Moorhead, og fire å senere, den 18. november 1898, ble han offisiell amerikansk statsborger. Carl F. Lees søknad om å bli amerikansk statsborger datert 5. november 1894, del I. 8

Carl F. Lees godkjenning som amerikansk statsborger, datert 18. november 1898, del II. Et lite stykke ut i 1899, fortalte Carl og Synneva Erick at de hadde planer om å gifte seg i løpet av våren. Erick ble ikke det minste overrasket, han uttrykte sin glede og gratulerte dem så mye. Ikke lenger møttes de tre for å legge planer for deres fremtid. Erick hadde et sjenerøst tilbud. Hvis de fortsatte å jobbe på gården, kunne de få flytte inn i et hus rett nord for det huset hvor Carl nå bodde. Utenfor var en liten hage og de kunne bruke skuret i nærheten av huset som fjøs for noen kyr og hester hvis de ønsket. I tillegg, hvis Carl ønsket å leie land i nærheten, kunne de finne fram til en ordning hvor han brukte Ericks maskiner. Carl og Synneva aksepterte tilbudet, og alle tre tok hverandre i hendene på det. Kartutsnitt som viser gården til Erick Lee, stedet hvor Synneva Hopperstad og Carl Lee møttes. 9

Her ser vi samme kartutsnitt fra Google Earth. Gården til Erick Lee innenfor den røde sirkelen. 2009. Den 8. mars 1899, dro Carl og Synneva til Moorhead for å bli gift og tok inn på hotellet på bryllupsnattet. Da de kom tilbake til gården dagen etter, flyttet Synneva sakene sine over til hvor Carl bodde, ikke langt fra Ericks hus. Et par dager senere forberedte noen av naboene det tradisjonelt utdrikkingslaget hvor venner og naboer overrasket de nygifte med musikk, mat, gode historier og gaver. De nygifte var raske til å tilpasse seg forandringene og utfordringene det å være gift innebar. Carl, lå alltid foran og hadde begynt planene for fremtiden. Han snakket hele tiden om drømmen om å kjøpe sin egen gård. Synneva ble mer og mer interessert i planene, men minnet hele tiden sin mann om å være tålmodig. En uke etter at de var gift, dro Carl og Synneva ut på den 80 mile lange reisen til Fosston for å besøke Synnevas slektninger. Hun ville gjerne vise fram sin nye mann, og reisen var også det nærmeste de kunne komme en bryllupsreise. Det tok to hele dager å reise med hest og kjerre og det betydde også å overnatte ute. Mesteparten av snøen hadde smeltet, men det å reise på sølete veier og sove ute i minusgrader var i meste laget eventyrlig og utfordrende. Alt ubehaget sørget imidlertid bare for at ekteskapsbåndet dem i mellom ble knyttet enda sterkere sammen. Det å besøke Synnevas slektinger var en sann glede. De bodde hos Synnevas bror, Ole Hopperstad, det samme sted hun hadde bodd da hun kom fra Norge. Ole var glad for å ha dem boende og delte nyheter han hadde fått fra Norge. Han fortalte Synneva og Carl at han hadde gjort avtale med noen venner fra Vik som nå bodde og arbeidet i Iowa. Disse vennene var ikke i 10

slekt selv om de hadde samme etternavn, Hopperstad. De forsøkte å overbevise Ole om å flytte til Iowa. De fortalte at det var stor etterspørsel etter gårdsarbeidere der og at lønna var spesiell god. Synnevas søster og svoger, Brita og Ole Hatlei, var glade for å møte Carl og inviterte paret gjerne hjem til seg. Carl møtte her for første gang deres syv barn, seks jenter og en gutt, i alderen fra 20 til 6 år: Aline, Ella, Bessie, Genorah, Johanna, Andrew og Sofie. Ole fortalte hvordan Fosston vokste i størrelse og velstand. Han fortalte at han og hans halvbror, Hermund Ostrem, sammen med Hermunds sønn, Andrew, hadde drevet en smie siden de hadde flyttet hit fra Perley i 1893. Han fortalte at samarbeidet ikke fungerte så bra, og at han derfor hadde planer om å åpne sin egen smie om ikke så lenge. Dagene i Fosston gikk så bare altfor fort, og Carl og Synneva var fullstendig klar over at våronna stod for døren og at de måtte tilbake til gården. Med lykkeønskninger og de beste hilsener fremdeles ringene i ørene, sa de farvel til sine slektninger og begynte på den to dager lange reisen tilbake til deres hjem og arbeide i nærheten av Georgetown. Sluttnoter til Kapittel en. Hvordan Hatleli og Østrem er forbundet. Hatleli familien var fra Fresvik, i Leikanger ikke langt fra Vik. Ole Olason Hatleli (som senere ble gift med Brita Hopperstad), ble født den 22. juni 1856, og var sønn av Ola Andreas Olason Bøtun Nedre Hatleli (1834-1901) og hans kone Eli Simonsdotter Østrem Skau (1824-1908). Ole Hatleli hadde fire søsken. Hans to søstre, Pernille og Brita Hateli, ble begge gift i Norge hvor de ble boende. Oles to brødre, Simon og Botolv Hatleli, dro til Amerika og slo seg ned i Stoughton, Wisconsin. Simon som ble gift og fikk mange barn, tok navnet Sam Olson Lee. Botolv som forble ugift, tok navnet Ben Olson Lee. Ole Hatlelis mor, Eli Simonsdotter Skau var datter av Simon Hansson Mølsdal Skau (1799-1854) fra Lavik. Eli ble født i 1824 på gården Østrem i Kyrkjebø i Lavik. Som barn flyttet de til Fresvik hvor de bodde på gården Skau. Seks år før hennes sønn, Ole Hatleli ble født, ble Eli mor til en annen sønn, som ble født i Fresvik den 2. juni 1848. Denne sønnen fikk hun med Jens Hermundson Skau og han fikk navnet Hermund Jensson Skau. Faren, Jens Hermundson Skau ble født i 1828 på L... gården på Kvamsøy i Vik. Hermund vokste på Østrem gården i Kyrkjebø i Lavik. Fordi de hadde samme mor, men ulik far, var Ole Hatleli og Hermund Skau halvbrødre. Hermud giftet seg senere med Marta Arnfinnsdotter Østrem, født den 6. oktober 1857. I 1878 emigrerte Hermund og Marta og deres barn Andrew (?), født den 16. oktober 1875 og Gertrud, født den 13. september 1877, til Minnesota. Etter et kort opphold i Goodhue County, ryddet de seg en gård i nærheten av Perley (ved hjelp av homestead ordningen som gjaldt i USA på den tiden). Hermund og Marta fikk ett barn til, Jens Anton, født i 1879, men Marta døde like etterpå. 11

Hermunds far, Jens Skau (1828-1902), dro sammen med sin kone, Christine Lorenze Olsdotter Mellingsjorden (1825-1908), og deres barn, Karsten (1863-1889), Anna Millang (1865-1918) og Charlotte Brokke (1867-1940), til Perley, Minnesota i 1882 og slo seg sammen med sønnen og sammen drev de gården videre. Jens og Christine forble i det samme området hvor han døde i 1902 og hun i 1908. I 1884 giftet Hermund Skau (Østrem) seg - etter å ha blitt enkemann, med Gunbjørg Lie og de fikk datteren Marie Ellingsdotter (født i 1863) som allerede var barn til tre barn, hvorav bare Christian, født i 1886 vokste opp. Hermund og Maire fikk fire barn, Josephine (senere gift Butler) født i 1888, Carsten i 1890, Ida (gift Lutnes) i 1892 og Martin i 1895. Herman Ostreim (som hadde skiftet navn fra Hermund Skau siden han flyttet fra Norge)og hans familie flyttet til Fosson i 1893 hvor de engasjerte seg i mølledrift og tresking. Herman og sønnen Andrew drev også en smie sammen med Hermans halvbror, Ole Hatleli. I 1900 patenterte de tre sammen en innhøstningsmaskin som ble kalt en Peneumatic Straw Conveyer. I 1905 flyttet Herman og Marie Ostrem til en gård i nærheten av Rugby, Nord Dakota. Senere flyttet de til Silverton, Oregon, hvor Herman døde den 3. desember, 1924. Den 2. januar 1895 ble Hermans datter Gertrude Ostrem gift med Leonard Reierson i Fosston. Leonard var født på Gimsøy i Norge den 10. mai 1860 og emigrerte i 1888 til Perley hvor han styrte Hermund Ostrems gård før han flyttet til Fosston i 1893. Etter at Gertrude og Leonard ble gift ryddet de seg en gård i nærheten av Perley (ved hjelp av homestead ordningen) og fikk seks barn: Margaret Jacobson, Richard, Helga Ellenson, Lillie Velline, Joseph og Helen Chelstrom. Leonard døde den 30. oktober i 1927 mens Gertrude døde den 30. mars 1957. I januar 1898, ble Hermans sønn Andrew Ostrem, gift med sin "halvt" søskenbarn Ella Hatleli, i Fosson. Ella som var datter av Ole og Brita Hatleli, var født i Norge den 28. juni, 1881. Adrew som var utdannet ved Concordia College i Moohead, hadde jobbet som smed, å sko hester, vognmaker og mange andre ting samt å lede en mursteinsfabrikk i nærheten av Lengby. I 1905 satte han sine treskemaskiner på toget og flyttet til Rugby, Nord Dakota. Resten av familien flyttet etter i 1914. Andrew døde den 28. mai 1941 mens Ella døden den 27. mai 1971. Note: Spesiell takk til Chris Velline som hjalp til med å skaffe til veie denne informasjonen. 12

Hatleli familien. Bak fra venstre Ella, Sophie, Andrew, Stella, Hannah, Lena. Foran fra venstre Ole, Bessie, Suffin, Joseph (foran), Gina og Brita. 13

Kapittel to Gårdsdrift, barn og nytt besøk til Fosston Tidlig på året i 1899, og samtidig som Carl og Synneva kom tilbake fra sin tur til Fosston, oppdaget de at mange av sesongarbeiderne allerede var på plass. I dagene og ukene som kom ledet Carl arbeidet i det arbeiderne jobbet lange dager med å kultivere jordene, så mais, hvete, havre og poteter. I tillegg, opparbeidet de en stor hage hvor de sådde søtmais og ulike grønnsaker. Synneva plantet i en egen hage bare for de to, for å være sikke på at alt ble gjort på akkurat den måten hun ønsket. Arbeiderne satte pris på et par dagers avbrekk før høyonna begynte i midten av juni. Disse dagene ble brukt på å gjøre klar slåmaskiner, raker samt å strigle hestene. Hester ble spent foran slåmaskiner for å slå ulike gressorter så som kløver og alfaalfa. Gresset ble liggende på bakkene til tørk et par dager. Hestene ble så spent foran en dumperake for lettere å kunne samle høyet i såter. Noen av arbeidere lastet så høyet over i høyvogner som ble dratt inn på høyloftet av hester. Det som ikke fikk plass der ble lagret i stabler enten på jordet eller på gårdsplassen. De varme sommerdagene gikk fort mens alle forberedte seg på høstonna. August var den typiske måneden hvor innhøstingen begynte, noe som var den mest krevende og hardeste tiden på året. Sesongarbeidere ble leid inn for å hjelpe til med å slå kornet med hestedrevne maskiner - maskiner som både kuttet og bandt opp kornet i bunter. Arbeiderne stablet buntene mot hverandre to og to slik at de lettere kunne tørke før treskingen. Senere dro man buntene over på treskemaskinene som delte aksene fra stråene. Carl var helt over seg da han så en treskemaskin for første gang. En dampmaskin ble brukt til å kjøre maskinen samt til å drive maskineriet for selve treskingen. Det var utrolig å se hvordan en mann kunne kaste bunter av korn inn i maskinen og deretter se hvordan aksene kom ut på siden og stråene på baksiden av maskinen. Stråene ble brukt som tekke for dyrene i løpet av vinteren. Noe av kornet ble brukt som dyrefor, mens resten ble tatt med til byen og solgt til møllene der inne. Når innhøstingen av korn var ferdig, var det på tide å høste maisen. Noe av maisen ble kuttet med en korn binder og buntene ble stablet to og to mot hverandre for senere å bli brukt som dyrefor. På andre åkre plukket arbeiderne maiskolber for hånd og lastet dem på vogner. Noen av vognlastene ble kjørt inn til møllene og solgt, mens andre ble lagret i skur i nærheten av gården og brukt som grise- og hønsefor. Arbeidet på gården så aldri ut til å ha en ende. Grønnsakshagen måtte også høstes inn, hvoretter grønnsakene ble lagt på glass og bærene kokt til syltetøy. Etter 14

innhøstningen var det tid for å pløye ned jorden, og jordene lå åpne gjennom den kalde vinteren for igjen å bli klargjort for enda en runde med planting og innhøstning året etter. I løpet av høsten ble Carl klar over at en nabo hadde land til leie, og etter å ha snakket med Erick, ble han ening om å dele på å dyrke mais der neste år. Avtalen med Erick gikk ut på at Carl samtidig skulle få litt mindre ansvar på hans gård. I mellomtiden hadde Erick også funnet en som kunne erstatte Synneva som hushjelp. Det var Petra Bye, en 21 år gammel jente som hadde emigrert fra Norge sammen med sine foreldre da hun var ti, og som nå søkte tjeneste. En dag i oktober snakket Synneva med en nabokvinne som også var jordmor, om symptomene på å bli gravid. Hun var akkurat fylt 36 år ti dager etter at hun ble gift i mars, og nå lurte hun på om hadde en baby i magen. Jordmoren lyttet nøye til de symptomene Synneva beskrev og foreslo at hun møtte henne igjen om et par uker. Det var ikke før jordmoren forsikret Synneva om at hun faktisk var gravid at hun avslørte nyheten for Carl. Han forsøkte ført å skjule hvor glad han ble, men det var likevel klart for henne at han ble veldig glad. Etter et par dager sa han at han mest av alt ønsket seg en gutt. Det var ønsket til de fleste bøndene da de behøvde gutter til å hjelpe til med gårdsarbeidet. Mye av arbeidet i løpet av vintermånedene var å fore dyrene, spa ut møkk og melke kyrne. Isblokker ble saget ut fra isen på vann og innsjøer og lagret i sagflis for bruk i isbokser på sommeren. Kyr, griser og høner ble slaktet for å gi kjøtt til sine eiere og de andre arbeiderne på gården. Det viste seg å bli en mye strengere vinter enn vanlig med flere snøstormer, lyn og torden. Første januar var begynnelsen på et nytt århundre og det ble feiret på mange måter i lokalsamfunnet. Vinterdagene så ut til å gå veldig langsomt, og etter hvert som våren nærmet seg, ble Carl og Synneva stadig mer spente på fødselen til sin førstefødte. Petra holdt nøye rede på hva som skjedde med Synneva på sine daglige besøk. Tidlig om morgenen den 9. mai, løp Carl over til Petra for å spørre om hun kunne bli hos Synneva mens han hentet jordmoren. Senere på ettermiddagen svulmet hjertene deres over av takknemlighet for fødselen av en velskapt guttebaby som de ga navnet Elmer Bernard Lee. Det å bli foreldre gjorde mange endringer i husholdningen til Lee familien. Ikke bare ble de klar over mye tid og energi en baby krevde, men de opplevde også gleden av å se guttebabyen vokse. To år og tre måneder senere ble det født enda et barn inn i familien. Den 22. august 1902, fødte Synneva i en alder av 39, en jente som de ga navnet Freida Christine Lee. Hun og Carl hørte på råd fra jordmoren og ble enige om ikke å få flere barn på grunn av Synnevas høye aldre. Men de var samtidig klar over hvor heldige de var som hadde fått to velskapte barn - og faktisk en gutt og ei jente. Sen på sommeren 1902 forklarte Carl til sin arbeidsgiver, Erick Lee, at han og Synneva ønsket å ta en ny tur til Fosston for å møte Synnevas slektninger der. De følte at de burde holde kontakt med 15

familien samtidig som de var spente på hvordan de ville reagere på å se deres barn. Etter at mesteparten av høstonna var ferdig, dro de med hest og kjerre ut på den to dager lange turen. I Fosston møtte de enda en gang Synnevas bror, Ole Hopperstad. Han var glad for å se hvor godt det gikk med sin søster og svoger og var glad for å møte sin nye nevø og niese. Han var også spent på å høre hvordan det var å bo i Georgetown, samtidig som han fortalte dem at han hadde planer om å flytte til Iowa om et år eller så. Ole dro for å treffe søsteren sin, Brita Hatleli som leide et hus til familien sin like ved. Brita ble stolt da hun så Elmer og Freida og sa hun var veldig glad på søsterens vegne. Så tok Brita og broren dem med for å vise dem sin manns Oles nye forretning som han hadde åpnet to år tidligere. Foran så de et skilt hvor det sto: OLE HATLELI. SMED OG SNEKKER. Varm lufts smelteovner, vann og dampdrevne radiatorer. Reparasjon og tilberedning av kjeler. Kirke inventar og alle typer spesialoppgaver blir utført med stor faglig dyktighet. Ole Hatleli hilste varmt på Carl og Synneva og viste dem stolt hvordan han hadde utvidet lokalene og forretningene siden sist. Han påsto at slik forretningen nå så ut, var den beste og mest bekvemmelige forretningen av denne typen i denne delen av landet. Han hadde satt inn en stor dør i fasaden slik man kunne la det utstyret som skulle repareres bli dradd rett inn av hestespann. I tillegg hadde han ansatt to nye til å sko hester, som gjorde at selv fikk mer tid til snekkerarbeider og utskjæringer. En av de mange flotte utskjæringer han gjorde var et vakkert utsmykket alter for den Kingo Luthernanske kirken i Fosston. Da de kom tilbake til det Hatleliske hjemmet for kveldsmat den kvelden, fortalte Brita opphisset at en ny familie fra Vik i Sogn, Erick og hans kone, Kristina Tenål hadde kommet og slått seg ned åtte miles (er 12 kilometer) nordøst for Fosston. Erick var født den 24. juni 1865 og hadde faktisk vært i landet tidligere, i det han først immigrerte i 1885. Han dro tilbake til Norge i 1900 for å hjelpe til på familiegården, da både hans far Ola og hans eldste bror Hans hadde dødd i 1898. Ericks mor, Lussi Rosheim (Eriksdotter Tryti), var død siden 1895. Ti måneder etter at han kom tilbake til Norge, giftet Erick seg med Kristina, som var enke etter hans bror Hans. Synneva og Brita så på Kristina nesten som en slektning, for Kristians søster, Birte Tenål var gift med deres bror, Botolv Hopperstad Skjerven. Synneva visste at både hun og Hans Fjærestad begge var født i 1863 og at kun var et par dager eldre enn henne. Hans var født den 27. februar og hun var født den 18. mars. Hun måtte innrømme en viss misunnelse i mai 1893, da han i en alder av 30 giftet seg med Kristina, som var 8 år yngre enn ham selv. Hun var invitert i bryllupet sammen med sin mor og søsteren Hansina, bare få uker får hun selv emigrerte til Amerika. 16

Det var hyggelig den helgen Carl og Synneva dro til Fjerstad (amerikansk skrivemåte) gården. Erick og Kristina ble veldig overrasket da de ikke visste noe om at gjester kom på besøk. Etter en litt keitete start, introduserte Synneva sin mann Carl for sine venner fra Vik. Alle håndhilste på hverandre mens de smilte. Carl og Synneva viste fram sin toårige sønn Elmer og deres lille jente Freida, før de selv møtte Kristinas tre barn, åtte år gamle Lena, seks år gamle Olaf om hun hadde fra sitt ekteskap med Hans, og ett år gamle Hanna som hun hadde fått med Erick. De fikk også vite at Kristina og Erick ventet enda ett barn til i løpet av året. Hadde de kunnet se inn i fremtiden, ville de ha visst at dette barnet ville bli født den 1. desember, få navnet Hilda, og 23 år senere bli gift med deres sønn Elmer! Det var mye å fortelle fra sine respektive familier også. Kristina fortalte dem at hennes yngste bror, 20 år gamle Fredrik Tenold, hadde kommet fra Norge i april og hadde bodd hos dem til over sommeren. Deretter hadde han flyttet til Washington for å jobbe på jernbanen. Erick fortalte om sine søsken, og fortalte at alle bortsett fra Randi, hadde immigrert, men at Randis datter Lussi hadde reist sammen med ham og Kristina da de dro fra Norge. Søstrene hans, Brita og Sigrid Fjerstad hadde giftet seg i Vik med menn med det samme etternavnet. Brita hadde giftet seg med Johannes Hove og de bodde med sine to barn, Lena og Sonva, rett nord for dem. Søsteren Sigrid, hadde giftet seg med.. Hove og de hadde slått seg ned rett nord for Brita og Johannes igjen. Trist fortalte Erick at Sigrid døde i 1901, på den tiden han var i Norge, da hun fødte deres datter som senere også fikk navnet Sigrid. Resten av søsknene hans, Nils, John, Anna og Ole hadde alle slått seg ned i nærheten av Superior, Wisconsin. Da det var Synnevas sin tur, følte hun at det ikke var så mye å fortelle om sin familie. Erik og Kristina visste jo allerede at Ole Hopperstad, bodde sammen med Brita og Ole Hatlelid i Fosston, og de hadde også hørt at Gitlaug (se senere fotnote) hadde dødd på vei over havet i 1892. De visste han hennes andre søster, Hansina, bodde sammen med sin mor i Vik. De visste også alle at hjemme i Vik hadde Synnevas eldste bror Guttorm giftet seg med Kristinas eldste søster, Birte Tenål og at de hadde fått fem barn: Synneva, Beint, Elling, Guttorm og Elling. Birte hadde også to barn fra før hun giftet seg med Botolv Skjerven. Begge disse to bodde nå i Minneapolis, Minnesota. Fredia hadde forlatt Norge i 1900 og Ella i 1901. Før Erick og Kristina dro fra Vik i 1902 til Amerika, solgte de Fjærestadgården til Botolv og Birte Skjerven. Siden det er vanlig i Norge at folk tar navnet sitt etter den gården de bor på, endret Botolv og Birte etternavnet sitt til Fjærestad. De to parene satt ved kjøkkenbenken og drakk kaffe og spiste smørbrød, i det Kristina, Erick og Synneva fortalte som sine familier og venner i Vik. Selv om Synneva var åtte år eldre enn Kristina og to år eldre enn Erick, hadde de kjent godt til hverandre som barn. Vik var et så lite sted at de fleste familier kjente hverandre. Barna gikk på samme skole og de fleste hadde enten gått til gudstjeneste i Hopperstad stavkirke eller i Hove steinkirke, før de to menighetene ble slått sammen i 1877. 17

Carl følte seg litt utenfor i deler av samtalen, men forsøkte å være med det beste han kunne. Han ville gjerne lære mere om folkene fra Sogn. Selv var han vokst opp i Romsdal lenger nord, og syntes ofte Sognedialekten kunne være vanskelig å forstå. Erick og Synneva spurte om hans familie og Carl ga dem en kort gjennomgang. Etter hvert som kvelden seg innpå, bestemte Carl og Synneva seg for å dra tilbake til Fosston, men begge parene syntes at de hadde hatt en begivenhetsrik og givende dag. Da de kom tilbake til Fosston fortalte de Hatlelifamilen drømmen de hadde om å få sin egen gård en gang. Det å jobbe for en storbonde og leie jord hadde visse fordeler, men Carl og Synnevas drøm var å eie og drive sitt eget sted hvor de kunne oppdra sine egne barn og få et godt utkomme for seg selv og familien. Brita sa at det ville jo være flott om de kunne flytte nærmere dem, og Ole sa at han kunne holde dem informert om mulige gårder for salg i området rundt Fosston. Synneva og Carl med deres barn, Freida og Elmer. Foto fra 1903. Sluttnoter til Kapittel to. En kort historie om Fjærestad og Tenål slekten. I Vik i Sogn, bodde Erik Fjærestad og hans kone Kristina Tenål, på gården Fjærestad. Noen sier at Fjærestad betyr 'langt unna' eller 'avstand'. Historisk informasjon forteller at det i 1645 var to 18

gårder i Vik som het Fjærestad. I 1645 jobbet Nils Hansson og hans kone Gro på gården med bruksnummer 4. I 1701 bodde Ola Jonson på gården. I 1726 tok Nils Sjurson Hopperstad, født i 1695, og hans kone Brita Olsdotter (sannsynligvis datter av Ola Jonson) over gården. Nils, som døde i 1770, og hans kone Brita, fikk seks barn: Sjur, Nils, Brita, Marta, Gjertrud og Brita nummer to. Deres sønn Sjur Nilsson Fjærestad, født i 1732, tok deretter over gården. Sjur ble gift med Gjertrud Olsdotter Brekke i 1765. De fikk syv barn: Nils, Ola, Ola nummer to, Knut, Brita, Anna og Ragnhild. Sjur døde i 1797 og Gjertrud i 1805. Deres sønn, Nils Sjurson Fjærestad, født i 1775 og gift i 1803 med Ingerid Johannesdotter Kvamme, var de første virkelige Fjærestadene som eide gården. Nils og Ingerid fikk barna Hans og Kari før Nils døde i 1813. Enken Ingrid giftet seg på nytt med Ola Ivarson Vange og de fikk de tre barna: Brita, Anna og Ragnhild. Hans Nilsson Fjærestad, født i 1804 og gift i 1828 med Randi Olsdotter Hopperstad, ble de neste eierne av gården. De fikk barna: Ola, Nils, Ingebjørg, Ingerid, Gjertrud og Johanna. Ola Hansson Fjærestad, født i 1832, ble i 1859 gift med Lussi Eriksdoter Rosheim født i 1837 - tok over gården fra sin far. Ola og Lussi fikk ni barn: Randi, Brita, Hans, Erick, Sigrid, Nils, Johan, Anna og Ola. Syv av barna, alle unntatt Hans og Randi, emigrerte til Minnesota. Hans, født i 1862, giftet seg med Kristina Pettersdotter Tenål i 1893 og ettersom han var den eldste sønnen, var det han som tok over gården. De fikk to barn, Lina og Olaf. Lussi Rosheim Fjærestad døde i 1895. Ola Fjærestad døde den 8. april 1898, og åtte dager senere døde sønnen hans, Hans. Erick, født i 1865, hadde emigrert til Minnesota i 1885 og siden han var den nest eldste sønnen - dro han tilbake for å overta gården da faren og broren døde. Senere det året, giftet Erick seg med Hans' enke, Kristina. I 1901 fikk Erick og Kristina datteren Hanna. Familien forlot Vik i 1902 og dro til Amerika hvor de slo seg ned på Ericks gård nord for Fosston, Minnesota. Erick solgte gården i 1904 til Botolv Gutormson Hopperstad, som var gift med Birte Pettersdotter Tenål, en eldre søster av Ericks kone, Kristina. Botolv, som var en yngre bror av Synneva Hopperstad Lee, var født i 1865 og ble gift med Birte i 1889. Da Botolv og Birte flyttet til Fjærestadgården, skiftet de etternavn fra Hopperstad til Fjærestad. De fikk barna: Synneva, Beint, Elling, Guttorm, Ragnhild og Petter. Gården er fremdeles i familiens besittelse og det er Petters etterkommere som bor der. 19

Christina Fjerstad med barnebarnet Russell Lee. Foto 1956. Når det gjelder de andre barna til Ola og Lussi Fjærestad: Randi (1858-1936) så ble hun gift med John Olson Prestteig. De ble igjen i Vik og bodde deler av livet sitt på Fjærestad gården. Deres datter, Lussi, emigrerte sammen med Erick og Kristin i 1902, og ble senere gift med Ola Olson Hove, som tidligere hadde vært gift med Eriks søster, Sigrid. Brita (1861-1949) emigrerte i 1887 og ble gift med Johannes Hove. Sigrid (1867-1901), emigrerte i 1895 og ble gift med Ola Hove. Nils (1870-1940), emigrerte i 1887 og ble gift med Bertha Peterson. Anna (1875-1958), emigrerte i 1893 og ble gift med Bernt Orstad. Ole (1877-1933), emigrerte i 1895 og ble gift med Ingeborg Peterson. Note: Mye av informasjonen om Fjærestadslekten er hentet fra Bygdabok for Vik i Sogn, III. Oversettelseshjelp har blitt gitt av slektninger i Norge, Inger Fjærestad Skjelmrud som bor i nærheten av Oslo, og fra Anders Gjervan i Trondheim. Annen informasjon har jeg samlet inn selv gjennom samtaler med personer både i Norge og Minnesota. Erick Fjærestad visste da han dro tilbake til Vik i 1902, at det ville bli en kort visitt, og at han før eller siden ville dra tilbake til gården sin i Minnesota. Kristina visste det da hun giftet seg med Erick. Da de begynte å legge reiseplaner tidlig i 1902, lurte hun på om hun noen gang kom til å se sine foreldre og søsken igjen. Hun var også bekymret for å reise med tre små barn. Noen uker før de dro, oppdaget hun at hun var gravid på nytt. Derfor var det en lettelse for henne å få med seg Ericks niese, Lussi, på turen da hun kunne hjelpe til med å passe barna. Det var en følelsesladet dag da de sa farvel til sine familier og dro til Bergen for deretter å sette seil for Amerika. 20