Matt 16,13-20. 6. søndag i treenighetstiden 2015 Jeremia ble kalt til profet. Han var ung. Han var redd. Han ville trekke seg, men Gud visste hva han gjorde. Det var Jeremia han ville bruke. I dag møtes vi av bibelord om det å bli kalt og det å få en spesiell oppgave. Når Gud kaller mennesker, gjør han det ikke på måfå. Han vet hvem han vil bruke og hvorfor. La oss reise oss og høre dagens evangelium. Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapitlet. Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i
2 himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias. Slik lyder det hellige evangeliet. Hvem sier vi at Jesus er? Spørsmålet er viktig. Det har alt å si, og Peter, eller Simon, sønn av Jona, som han egentlig heter, gir riktig svar: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Det er ikke selvsagt å svare slik. Ikke for Simon, ikke for oss. Og om han der og da trodde det han selv sa, var det ikke lett å holde fast på det når krisen oppsto. Da Jesus var blitt tatt til fange og ført fram for å forhøres for det høye råd, tok panikken ham. Han som hadde sverget evig troskap mot sin Herre, sverget nå det motsatte i møte med en masete tjenestejente: «Du var jo i følge med ham, du er en av dem!» Om denne hendelsen skriver Matteus: Da ga han seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen!» (Matt 26,69-74) Hvem sier vi at Jesus er? Svaret har alt å si. Jesus er på leting etter disipler. Etterfølgere. Folk han kan betro en oppgave til. Men han vet at oppdraget kan bli for tungt for dem som mangler overbevisning. Hvis du er i
3 tvil om hvem Jesus er, er du ikke disippelmateriale. Tror du han var en relativt klok mann? Tror du han var en snill og vennlig mann? Tror du han var en sjarlatan? Tror du han var en kranglefant og en bråkmaker? Det var mange meninger om Jesus i samtiden, og selv om han var populær til tider, var det flere som forlot ham enn de som fulgte ham. På det punktet Jesus spør Peter hva folk sier om ham, har de fleste vendt seg fra ham. (Joh 6,66). Bare de nærmeste henger fortsatt med. Om folk som opplevde ham i samtiden hadde problemer med å tro på ham, er det ikke rart at kristentroen ikke er for alle i dag heller. Det er faktisk ikke alle gitt å kunne erklære slik Peter gjorde: «Du er den levende Guds sønn.» Peter hadde det riktige svaret. Vi ville kanskje vært litt i tvil likevel, om Peter kunne være disippelmateriale, for var det ikke noe med liv og lære som skurret litt her? Én ting er at Peter vet hva han skal si når han blir spurt av Jesus. Men når Jesus er i fare, trekker han seg og nekter at han kjenner ham. Hvis Jesus var Guds sønn, har han nok visst at Peter ikke var helt til å stole på, likevel velger han der og da å utpeke Peter til en stilling i kirken som senere fikk betegnelsen Pave. «På deg vil jeg bygge min kirke! Det du binder på jorden skal være bundet i
4 himmelen, det du løser på jorden skal være løst i himmelen.» Peter fikk med andre ord makt til å erklære et menneske for frelst eller ikke. For en oppgave. Hvem vil vel påta seg en slik oppgave i dag? Og for et paradoks at nettopp en vinglepetter som Peter fikk denne oppgaven! Men Jesus vet hva han gjør når han kaller mennesker til tjeneste. Sjelden kaller han de perfekte ledertyper, de frommeste og skyldfrie. Som regel kaller han de som ikke har noe å skryte av. Der går han i sin Fars fotspor: Når Gud kalte mennesker i gammeltestamentlig tid, var det sånne som Jeremia - alt for ung og uerfaren -, eller David, gjetergutten som var bedre til å spille på fløyte og forføre kvinner enn til å lede et helt folk, eller Moses, mannen som hadde drept en egypter og som manglet talegaver. Nå er det Jesus som legger grunnlaget for fremtidens kirke. Han søker helst selskap med fattige, tollere, syndere, - og sånne som Peter som er stor i ord, men vingler når det kommer til stykket. Men det kommer ikke an på hvem du er, men hvem Jesus sier at du er.
5 For hvem er vi? Disippelmateriale? Som uten å nøle kan si at Jesus er den levende Guds sønn? Som med hånden på hjertet kan si at vi aldri har sviktet eller vil komme til å svikte? Hvem er vi? Neppe disippelmateriale. Det underlige er at på denne dagen, aposteldagen som den kalles i kirkeåret, er det at Jesus snur seg mot oss, deg og meg og sier: Du er Astrid. Du er Kristin, Du er Ragnhild. Du er sett inn ditt eget navn. «Sammen med deg vil jeg bygge min kirke!» For det er ikke vi som avgjør hva som er disippelmateriale. Det er ikke du og jeg som kan si om vi er kvalifisert eller ikke. Det avgjørende er vårt møte med Jesus og hva han kaller oss til. Peter het egentlig Simon. Han var en enkel fisker, litt for stor i kjeften. Men Jesus gir ham et nytt navn: Du er Peter. Peter betyr klippe. «På denne klippen skal jeg bygge min kirke.» Og kanskje fikk nettopp Peter den viktige rollen å binde og løse mennesker, erklære dem frelst eller ikke, fordi Jesus visste at foran ham sto en mann som snart skulle bli smertelig klar over sin egen tilkortkommenhet. Den som er tilgitt mye, elsker mye. Peter ville ikke bli en streng dørvokter til himmelen. Peter ville formidle nåden.
6 I møte med Jesus blir vi transformert. Hvem er du? Hva er din identitet? Hvem hører du til? Vi trenger ikke kjenne oss bundet av alle de merkelapper vi selv eller andre putter på oss. Gud har kalt oss til å være hans barn. Vi er tegnet med det hellige korsets tegn til et vitnesbyrd om at vi skal tilhøre den korsfestede Jesus Kristus og tro på ham. Den som blir som barn igjen og kan løfte blikket mot Jesus og håpe på hans nåde, er disippelmateriale. Da starter den aller største reisen: Ut i verden og inn i Guds favn. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen