Kjære venner av Ustaoset Jeg heter Jens Christian Meinich og obersten var min farfar. Jeg var bare 13 år da han døde i 1947, nær 75 år gammel, så det er ikke så mye jeg husker av ham. Gjennom hyttebøkene og andre kilder trer han imidlertid frem som en sterk og prinsippfast mann med mye humor på lur bak den noe strenge fasaden. Historien om familien Meinich og Ustaoset begynner i perioden 16. august til 1. september 1908, da kaptein Meinich med assistenter var på Hardangervidda for Norges geografiske oppmåling. Den 16. august kom han til Aal, neste dag til Geilo, og den 18. august besteg han for første gang Ustetind, og gikk deretter tilbake til Geilo. Resten av tiden ble brukt lenger inne på vidda med utgangspunkt fra Krækkja. Han skriver i sin rapport at arbeidet ble forsinket av regn, skodde og sne; kjenner vi oss igjen? Så kom den store dag. Jeg siterer fra hytteboken: Etter at jeg var blitt oppmerksom på Ustaoset med sitt enestående skiterreng, de storslagne omgivelser og den lette adkomst, oppsøkte jeg den 31. august 1908 herr Ole M. Vindeg i hensigt at erverve grund. I løpet av mindre enn et kvarter hadde jeg utsett tomt
og bestemt meg for kjøp. I løpet av neste kvarter var kjøpekontrakt underskrevet, kjøpeskaal drukket, og jeg var grundeier i Hallingdal. Sitat slutt. Derved var Ustaosets første hyttetomt kjøpt. Med selve hytta tok det lengre tid, men endelig den 20. november 2010 var den klar, som den 3. hytta etter Holvoet og Sejersted. Innvielsesmenyen var biff, blomkål, tyttebærsyltetøy, øl, dram, rødvin, kaffe, whisky og punch, så det var sikkert en smilende og noe ustø kaptein som etter hvert gikk til sengs. Hjemreisen den 24/11 foregikk med godstoget til Geilo hvor Dr. Holms hotell besaaes, deretter hurtigtog til Haugastøl hvor over til hurtigtoget til Kristiania, hvor de forble i spisevognen. Påsken 1911 skriver obersten fornøyd at det var opprettet brevhus på Ustaoset og at hurtigtoget stoppet på signal hele påskeuken hvorved hyttens verdi er enn ytterligere øket. Det som slår meg er hvor sosiale man var. Man gikk på besøk til hverandre, inviterte til middager med overdådige menyer som ble tryllet frem på de små vedkomfyrene. Man hyllet vertskapet i improviserte dikt og sanger, og kvinnene ble priset pga. det ordnede stell som følger kvinden og den hjemmets lune trygghet hun fører med sig.
Påsken 1912 ble godseieren, som farfar nå hadde forfremmet seg til, invitert på stor middag på Ruken slott. Der var musikkprogrammet polonaise før middagen med preludium av Bakke, Fyksdalspolkaen og Cakewalk, under middagen Kom Josephine med et alkoholmessig anløpt orkester, så natt-te-natta av Caruso med fullt orkester, og til slutt Susamarsj med levninger av orkesteret. En nykomponert Rukensang ble avsunget, og til slutt ble godseieren sluppet ut ra Ruken i tåke og oppdrivende uvær. Han kom seg dog hjem til damene på Ustastøl i løpet av forbløffende kort tid. En sport som var meget populær var skiseiling på Ustevann. Godseierens rekord synes å ha vært 35 minutter fra Ustaoset til Haugastøl ikke dårlig med gamle tunge ski og et ubekvemt skiseil spikret opp på en treramme. Jeg ble selv utkommandert til å forsøke 12 år gammel og endte opp som i en Donald Duckfilm klistret inn i et naust nedenfor stasjonen. Somrene ble brukt til utbedring av tomten. Det ble plantet bjerk bak hytta, som nå står der, stor og sterk. Man utbedret en sti opp til flaggstangen med en liten hellebro som høytidelig ble døpt Pont de Lille i champagne, etter godseierens kone Lillen. Han var
ikke like heldig med et ambisiøst forsøk på å anlegge kirsebærhave med stener fra spiste bær. De var spreke på den tiden. Oberstens svoger, grosserer Falch-Lund, kom på besøk med nattoget, som den gang ankom Ustaoset ved 4-tiden om morgenen. Han syntes det var vel tidlig å vekke opp familien Meinich så han spente på seg skiene og gikk over Skarven, for så å ankomme Ustastøl i kristelig tid til frokost. Noe som skinner igjennom hytteboken er hvor lykkelig obersten var her på Ustaoset. For ham synes Ustaoset å ha vært nærmest paradis på jord. Derfor var det et slag for ham da Hardangrvidda ble stengt av tyskerne 1. april 1943, avgrenset av Bergensbanen. Sommeren 1944 fikk han endelig midlertidig tillatelse til å oppholde seg på hytta og dens umiddelbare nærhet, samt reisetillatelse Oslo Ustaoset. Dette resulterte i regelmessige roturer i prammen til Ustebergstølen for kjøp av fløte, rømme etc inntil han en dag ble lagt under tysk maskingeværild og forkommen kom seg i land og ned til Ustebergstølen. Der ble han plukket opp av tyske soldater og brakt til gestaposjefen på Ustaoset. Familielegenden vil ha det til at gestaposjefen, som hadde lavere rang enn
obersten, da fikk en rasende overhaling på oberstens perfekte tysk. Etter oberstens død i 1947 har en takknemlig familie overtatt. Jeg sitter igjen med bare glade minner fra en oppvekst med alle påske- og sommerferier her oppe. Med skrekkblandet fryd fikk vi fortalt av Terje Wiersholm at Klippeøya mellom Horni og Verpe måtte vi holde oss unna, der bodde en fredløs morder, enn videre at den som gikk i land på Uggen var dødsens, der var alle de sinteste og farligste oksene i Hallingdal samlet til sommerbeite. Jeg husker tennisturneringer om sommeren og Ustebergrenn om vinteren. Jeg møtte også min kjære kone her oppe. Men alt det er en annen historie, som vi får ta en annen gang. Jeg vil til slutt takke Ustaoset vel på vegne av familien, for å hedre obersten med dette arrangementet. Jeg er sikker på at han smiler bredt og stolt fra oven et sted.