Gamle sår, nye spenninger

Transkript

1 Gamle sår, nye spenninger - Manglende oppgjør etter borgerkrigen kaster skygge over jakten på ny president i Libanon: KLASSEKAMPEN Side 19 - Del: 1 Forfatter: Av Kristina Johansen (tekst og foto), Beirut VALG: Arven etter borgerkrigen preger fortsatt Libanon. I dag konkurrerer gamle krigsherrer om å bli landets nye president. Den gang var det bare ødelagte bygninger og støv her, og ingen blomster, minnes Yehia Bilal, en høy og veltrent fyr med Lacoste-T-skjorte og tykt, svart hår i en hestehale. Mot slutten av borgerkrigen i Libanon, da han var rundt ti år, pleide storebroren å ta ham med seg til sentrum av Beirut for å hente vann. Guttene brukte rundt en time på å bære vannet hjem til den fattige bydelen Sabra, kjent for massakren på palestinske flyktninger i Ingen drømmer om framtida der, sier Yehia, som har arbeidet hardt for å komme seg vekk. Under borgerkrigen var et utbrent sykehus like ved hjemmet okkupert av snikskyttere, og ikke langt derfra var det en tunnel til flyktningleiren Shatila, som palestinsk milits pleide å bruke. Når Yehia og familien hørte skyting, søkte de tilflukt på kjøkkenet. Mor forsøkte å berolige barna med at ingen var ute etter å skade dem. Samtidig fortalte hun foruroligende ting om krigsherrer som Samir Geagea. I dag er Geagea presidentkandidat. Geagea drepte muslimer bare han fikk se ID-kortene deres. Han kjempet mot alle, også mot andre kristne. Jeg tror til og med han var i krig mot seg selv, sier Yehia. Spent stemning Vi sitter og snakker om krigen, som herjet i Libanon mellom 1975 og 1990, i en surrealistisk setting: Yehia har vært nødt til å ta seg en jobb i et parfymeri like ved parlamentet, i hjertet av det gjenoppbygde sentrum. Vegger og møbler er malt med gullmaling, parfymer er stilt ut i glassmontre og fra taket henger en lysekrone. Stedet føles nærmest som en kulisse, og det gjør egentlig hele strøket. Det kommer knapt et menneske inn i butikken, og utekafeene rundt Nejme-plassen er folketomme. De nærmeste kvartalene er strengt bevoktet av væpnede politimenn, og det er en skjebnesvanger stillhet her. 1/5

2 En av årsakene er at Libanons splittede parlament de siste tre ukene har forsøkt å komme til enighet om hvem som skal bli landets neste president, uten å lykkes. Michel Suleimans presidentperiode ender 25. mai, men det kan bli vanskelig å få en ny president på plass i tide. Det er planlagt ny valgrunde 15. mai, men det er knyttet stor usikkerhet til valget. Landets politikere er dypt splittet i synet på regimet i nabolandet Syria, som sendte styrker til Libanon i 1976 for å stoppe borgerkrigen. Først i 2005, etter drapet på den tidligere statsministeren Rafiq Hariri og de massive demonstrasjonene som fulgte, ble de syriske troppene hentet hjem. På den ene sida står 14. mars-alliansen, som er skeptiske til Assad-regimet. På den andre sida står den Assad-vennlige 8. mars-alliansen. Maktkampen mellom de to koalisjonene har ført til en fastlåst politisk situasjon. I Tripoli har de politiske spenningene eksplodert i kamphandlinger mellom alawitt-milits som støtter regimet til Bashar al-assad, som også er alawitt, og sunni-opprørere. Det har vært flere bombeeksplosjoner i Beirut, blant annet utført av militante sunnier med tilknytning til al-qa ida. Det har vært roligere de siste månedene, men forholdet mellom landets ulike trosretninger er fortsatt anspent. Konfesjonalisme Libanesisk politikk er basert på konfesjonalismen et system hvor offentlige verv og posisjoner i parlament og regjering blir fordelt etter religiøse skillelinjer. Blant annet skal presidenten være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim og parlamentets leder sjiamulim. Under borgerkrigen fantes det en rekke militsgrupper knyttet til de ulike trosretningene. Den store skillelinjen gikk mellom et muslimsk Vest-Beirut og et kristent Øst-Beirut, men det var også stridigheter mellom militsgrupper fra samme trosretning. Midt oppi dette kaoset lærte Yehias mor, en sunnimuslimsk sykepleier, barna sine å ikke dømme folk ut fra religiøs tilhørighet. Yehia skulle ønske at konfesjonalismen opphørte, at alle innbyggerne kunne betrakte seg selv som libanesere og leve sammen i fred. Libanesiske familier har et stort ansvar for å oppdra sine barn til ikke å hate folk fra andre trosretninger, mener han. Religiøs tilhørighet fortsetter å være avgjørende for hvem folk stemmer på. Ofte gir folk sin stemme til en bestemt politiker fordi det gir dem tilgang til noe jobb, penger eller mat ikke av politisk overbevisning. Yehia er smertefullt klar over at mangelen på wasta forbindelser til mektige folk, ofte basert på slektskap og trosretning gjør det vanskelig for ham på arbeidsmarkedet og ellers. Hvis du ikke støtter noen ledere, verken fra 14. mars-alliansen eller 8. mars-alliansen, så står du alene. Krigsherrer Det er trist å se på navnene på de mulige presidentkandidatene. De var alle her for 30 år siden, og har de verst tenkelige rulleblad, sier Ayman Mhanna. Jeg møter lederen for Samir Kassir-stiftelsen på kontoret i den kristne bydelen Ashrafieh. På veggene henger det store pop art-liknende bilder av Kassir, en venstreorientert forfatter og journalist som ble drept av en bilbombe i Han regnes som en av de modigste skribentene i sin generasjon, og stiftelsen forsøker å ta vare på arven gjennom å arbeide for ytringsfrihet i Libanon og nabolandene. Mange av landets politikere inkludert flere av presidentkandidatene er tidligere krigsherrer med blodige rulleblad. Samir Geagea, som er 14. mars-alliansens foretrukne kandidat, ledet en av de blodigste kristne militsgruppene under krigen. På slutten av 1980-tallet fant det sted brutale kamphandlinger mellom ham og hærlederen Michel Aoun, noe som førte til hundrevis av tapte menneskeliv. Sistnevnte regnes som 8. mars-alliansens foretrukne kandidat. Parlamentets leder Nabih Berri, som 2/5

3 også er leder for det sjiamuslimske partiet Amal, har bakgrunn fra en annen brutal militsgruppe. Det som for noen framstår som morderiske kriminelle, er imidlertid helter for andre. Krigen endte med en amnestilov som dekket alle krigsforbrytelser og politiske drap, og sakene fortsetter å være uoppklarte. Selv om noen tar til orde for å se på fortidas forbrytelser på nytt, er det ikke lett å gjennomføre i praksis. Skal man dra til parlamentet, som er ledet av de viktigste krigsherrene, og be dem om å sette det på agendaen, spør Mhanna retorisk. Hariris skygge Drapet på Rafiq Hariri som muligens ble utført av de samme som tok livet av Samir Kassir er et av få politiske drap som har blitt etterforsket. Men det er en svært betent sak. Først mistenkte man syrisk etterretning for å stå bak, men nå har spesialtribunalet for Libanon tiltalt fire medlemmer av Hizbollah. Den mektige sjiamuslimske organisasjonen oppsto som en militær motstandsbevegelse mot den israelske invasjonen og er i dag et lovlig parti med et sosialt program, samtidig som de væpnede strukturene består. Hizbollah avviser delaktighet i drapet, og legger skylden på Israel og USA. Både Hizbollah og den sunnimuslimske Framtidsbevegelsen, som ledes av Hariris styrtrike sønn Saad, har stor makt i parlamentet: Hizbollah er det største partiet i 8. mars-alliansen, mens Hariris parti er det største partiet i 14. mars-alliansen. Begge sitter i samlingsregjeringen som styrer landet i dag. Men er det disse folkene som bestemmer? Dessverre tror jeg fortsatt at beslutningene blir tatt utenfor Libanon, sier Mhanna. Hvem som blir president avhenger av forhandlinger med mektige internasjonale aktører som Iran og Saudi-Arabia. Det mest avgjørende for Libanons framtid er likevel krigen i Syria. Uten en løsning på krisa i nabolandet, vil situasjonen i Libanon fortsette å være ekstremt komplisert. Mhanna siterer Samir Kassir: Libanon kan bare drømme om å bli et uavhengig land så lenge Syria ikke er et reelt demokrati. Så lenge vi er under innflytelse fra ikke-demokratiske land, vil vi alltid stå overfor problemer. Kvinnelig kandidat Det politiske systemet i Libanon er råttent, sier Nadine Moussa. Den energiske og selvsikre kvinnen har blitt lansert som presidentkandidat av miljøer knyttet til Take Back Parliament-kampanjen. Grasrotbevegelsen kjemper for et demokratisk, sekulært og ikke trosbasert styresett. Moussa har arbeidet i over ti år mot korrupsjon og for kvinners rettigheter, og er et friskt alternativ til krigsherrene. Den politiske eliten ser ut til å overse henne foreløpig, og det er ikke så rart, for hun representerer et brudd med alt de står for. Vi møtes på en kafé ved Sassine-plassen. Vi lever i koma her, hevder advokaten. Dette er ikke noe virkelig demokrati, langt ifra! Det er et konfesjonalistisk monarki av krigsherrer. Utenom Hariri, som er en oligarkisk leder som drar til Saudi-Arabia for å spørre om råd. Når hele sentrum av Beirut stenges for trafikk fordi parlamentarikerne skal møtes, viser det ikke bare at de lever avskåret fra libanesere flest, men at de er redde for sitt eget folk, mener hun. Det viser bare hvor usikkert og skjørt dette regimet er. 3/5

4 Nadine Moussa mener Libanon trenger en regjering som kan samle det splittede samfunnet, og tar til orde for en nasjonal dialog mellom politikere, representanter fra sivilsamfunnet, fagbevegelsen, ungdommer og næringslivsfolk. Målet er å finne et alternativ til konfesjonalismen. Libanon har et stort potensial, både av menneskelige ressurser og naturressurser. Norges politiske system og forvaltning av ressursene er et forbilde for henne, legger hun til. Her står de private interessene over de offentlige, men dette må vi endre på. Vi må bygge en nasjon sammen. Systemet utnytter frykten for de andre, og baserer seg på ideen om at «de vil utslette oss». Det har sammenheng med reelle trusler, men roten til problemet er at det ikke fins noen sterk stat i Libanon. Derfor trengs det en sosial pakt. Med tanke på attentatene som har funnet sted, spør jeg om hun er redd for at det skal skje henne noe. Jeg forventer angrep, men det er saken som er viktig, ikke jeg personlig. Det handler om et nytt alternativ. Selv om jeg ikke skulle eksistere lenger, så vil de ikke bli kvitt det nye håpet. Det er mange som jobber for det samme som meg, og noen av dem er tøffere enn meg. Jeg er en bedre deal, sier hun og ler. Helende veving På en solrik takterrasse i Beirut sitter den norske kunstneren Mari Meen Halsøy og vever, kledd i en svart kjole og en irrgrønn jakke. «Wounds» kaller hun kunstprosjektet, som handler om de dype sårene borgerkrigen har etterlatt seg. Noen bærer libaneserne fortsatt med seg, andre kan man skimte i form av kulehull på enkelte husvegger. Halsøy, som er utdannet bildekunstner fra Statens Kunstakademi i Oslo, la merke til skadene bomber og skuddvekslinger hadde påført bygningene, da hun kom til Beirut for første gang i I 2010 vendte hun tilbake og begynte å veve små plaster til å lege «sårene». Hver bildevev blir til ved at hun velger seg ut et kulehull, måler det opp, finner fram til de riktige fargetonene og setter seg ved veven. Parallelt undersøker hun historien til husene og menneskene som har bodd der. Jeg har valgt å veve, fordi det er en langsom teknikk. På samme måte tar det tid å lege sår. Etterpå tar hun med seg resultatet tilbake til den skadeskutte bygningen. Jeg blir med henne til en av Gemayzes sidegater, til det som en gang må ha vært en flott villa. Mari dekker et kulehull forsiktig med omsorgsfulle hender, og vevnaden går nesten i ett med veggen. Samtidig står det myke materialet i kontrast til brutaliteten i de avfyrte skuddene, og gir assosiasjoner til de sårbare kroppene som også har blitt rammet av krigshandlingene. Vitnesbyrd Fredag 9. mai åpnet utstillingen «Wounds» i House of Foundation i Moss med bildevev, vitnesbyrd fra krigsofre og biter av beskutte bygninger. Når jeg stiller ut biter med kulehull, er det fordi det er noe jeg vil vi skal huske og ta vare på. De er fragmenter av noe veldig stort, sier Halsøy. Hun viser meg noen lyseblå fliser med kulehull fra et utbombet hus i Bhamdoun, en landsby som ligger en halvtimes kjøretur fra Beirut i retning Damaskus. I ruinen av et hus, uten innlagt vann eller strøm, møtte kunstneren tre syriske flyktninger. De hadde satt inn en tredør og hadde lagt noen tepper på gulvet det eneste som avslørte at det faktisk bodde noen der. De tre unge mennene hadde levd gode liv i havnebyen Latakia før krigshandlingene drev dem på flukt. Over en million syrere har krysset grensen til Libanon. De syriske flyktningene i dag utgjør rundt en firedel av befolkningen, og antallet fortsetter å øke. Kunstprosjektet til Halsøy tar opp i seg denne nye virkeligheten: Historien gjentar seg. Her i Libanon har allerede flere generasjoner levd i en krigssituasjon. Det 4/5

5 gjør de fortsatt, og nå skjer det mye på grunn av konflikten i Syria. Halsøy er imponert over libanesernes styrke og vilje til å bygge opp igjen livene sine etter alt som har skjedd. Samtidig er hun opptatt av at historien ikke må glemmes: Bygningene forteller noe viktig om historien, sier hun. I stedet for å renovere eller rive dem og reise nye bygninger, som myndighetene i stor grad har gjort, fortjener de skadeskutte veggene en plass i bybildet, som en påminnelse om det som har skjedd. utenriks@klassekampen.no Klassekampen Les også Samir Geagea Aftenposten Nye spenninger i OPEC Aftenposten Nye spenninger mellom USA og Kina Aftenposten Vis flere 5/5