NLMs selvforståelse og identitet

Transkript

1 Notat til NLMs rådsmøte 2017 fra NLMs hovedstyre NLMs selvforståelse og identitet 1. Bakgrunn Ifølge grunnreglene er NLM en misjonsorganisasjon og har som sitt formål «å utbre Guds rike». Hele organisasjonsstrukturen har både hatt et lokalt sikte vi ønsker å vinne mennesker for Guds rike i Norge og har handlet om å drive et ytremisjonsarbeid. Det lokale arbeidet skal også bidra med ressurser til vårt internasjonale arbeid. Men NLM sin selvforståelse og identitet er ikke statisk. Store endringer i kirke og samfunn får også betydning for hvordan vår organisasjon utvikler seg. I det følgende vil vi drøfte hvordan NLMs selvforståelse og identitet, med tanke på arbeidet i Norge, bør formes i en ny tid. 2. Status: Endringer som har betydning for NLMs identitet og selvforståelse Antakelig er det rett å si at NLM i 1891 ble dannet som en misjonsorganisasjon innenfor rammen av Den norske kirke (Dnk). Men tidlig fremsto NLM svært selvstendig. Det skyldes blant annet ordinasjonsstriden i organisasjonens første år en strid som førte til at misjonærene ikke ble innviet av biskopene i Dnk, men av organisasjonens hovedstyre. Også striden om fri nattverd førte organisasjonen inn i en opposisjon til betydelige deler av kirkens presteskap. NLM ble også til i en tid hvor det ble opprettet foreninger til støtte for nær sagt alle formål. Foreningene til NLM skulle samle inn penger og arbeide med Kina-misjon som sitt formål. NLM ble et fellestiltak, et samband av foreninger. Kinamisjonen, sambandet av foreninger, var en lett målrettet struktur med misjon i Kina som formål. I stor grad hadde de som hørte til i NLM også tilhørighet til andre kristne fellesskap. Det store flertallet var medlemmer i Dnk og mange sluttet opp om lokale gudstjenester. På bedehusene var det mange steder samarbeid og fellesskap på tvers av ulike organisasjoner. Situasjonen i dag er at en stadig større andel av de som er aktive lokalt i NLM, ikke involverer seg i lokale menigheten i Dnk. Årsakene til dette er flere. Noe handler om at en bibeloppløsende teologi får stadig mer plass i kirken. Mange problematiserer Bibelens autoritet, åpner for en ny ekteskapsforståelse eller avviser fortapelsens mulighet. Det siste er i klar strid både med Bibelen og vår lutherske bekjennelse, og får i tillegg direkte betydning for misjonsforståelsen. Det er sterkt beklagelig at liberaliseringen også har rammet Menighetsfakultetet og således får betydning for hva nyutdannede prester vil stå får i årene fremover. Resultatet er at personer i vår organisasjon har valgt å melde seg ut av Den norske kirke, men ønsker ikke å stå uten en formell kirkerettslig tilhørighet. Som svar på dette behovet vedtok NLMs generalforsamling i 2015 å opprette og registrere et trossamfunn etter norsk lov. Drøyt 1000 personer er nå innmeldt i dette trossamfunnet. Det finnes også mer sosiologiske og kulturelle årsaker til at færre aktive i NLM i dag også har en nær tilhørighet til Den norske kirke. Mens det tidligere var ganske vanlig å gå til gudstjeneste i Dnk søndag formiddag og for øvrig engasjere seg i bedehusarbeidet på kveldstid enten i ukedagene eller på søndagen, ønsker mange familier å ha hele sitt åndelige liv i en av disse sammenhengene. 1

2 Mange bedehus, foreninger eller forsamlinger har i mange år, på ulike steder i landet, hatt et opplegg med faste møter og barne- og ungdomsarbeid som for mange har vært deres åndelige hjem. En generasjon som har vokst opp med bedehuset eller NLM som sin reelle menighet, er nå blitt foreldre som mangler tilknytning til Den norske kirke og forholder seg kun til NLM/bedehuset. I tillegg velger mange av NLM sine forsamlinger (menigheter) både å gjennomføre dåp, drive trosopplæring og tilby konfirmasjon. Bedehusene sin hovedvirksomhet som var regulære møteuker høst og vinter, samt noen kveldsmøter i ukedagene, har mange steder blitt erstattet av faste møter ofte søndag formiddag. Det har også betydning at menigheter i Den norske kirke tilbyr langt flere aktiviteter enn bare en gudstjeneste på søndag. Dermed er det blitt mindre plass, rent praktisk vurdert, for organisasjonsarbeid innenfor kirkens rammer. Det betyr at kirkens medlemmer i større grad må velge mellom Dnk og bedehuset. Utviklingstrekkene vi her har skissert har ført til at stadig flere lokale NLM-forsamlinger ser på seg selv som selvstendige menigheter istedenfor et supplement til en menighet i Dnk. Stadig flere mener at NLM lokalt nå må ta ansvar for sine «medlemmer» med alle pastorale kausalia. Flere steder, og i dagligtale, har dette også ført til en noe endret språkbruk; ord som kirke, menighet, pastor og gudstjeneste tas i bruk for å beskrive arbeidet som foregår i regi av NLM. Den demografiske utviklingen innebærer også avfolking av småbygder og tilflytting til byer, noe som har lagt et grunnlag for vekst i forsamlingsarbeidet en del steder. Det er heller ingen tvil om at NLMs arbeid henter impulser fra ikke-lutherske sammenhenger både fra norsk frikirkelighet og fra den internasjonale evangelikale bevegelse. Det er ikke noe nytt at impulser hentes utenfra, men dette skjer nok i økende grad på grunn av globaliseringens mange aspekter. I det følgende vil vi drøfte hvordan NLM bør forholde seg til endringene som her er skissert. Vi ser det som naturlig å se på både teologiske, organisatoriske og strategiske aspekter. 3. Vurderinger og avveininger i lys av ulike utviklingstrekk a) Hva sier Bibelen om å strukturere et kristent arbeid I luthersk teologi har det vært vanlig å tenke at Bibelen ikke gir en klar beskjed om nøyaktig hvordan kristent arbeid om vi nå snakker om et kirkesamfunn, en menighet/forsamling eller en organisasjon skal organiseres. I stor grad har kristne frihet til å organisere seg på en måte som vurderes å være hensiktsmessig og tjenlig. Bibelen benytter mange ulike ord når den taler om oppgaver og funksjoner i den kristne menighet. De tolv som fulgte Jesus kalles «disipler» eller «apostler» (Luk 6,13). I Apostlenes gjerninger ser vi at Paulus innsatte «eldste» i hver by (14,23). Paulus presenterer seg i 2. Timoteus' brev 1,11 som «forkynner og apostel og lærer for hedninger». Både til Timoteus og til Titus skriver Paulus om hvordan en «tilsynsmann» skal fremstå (1 Tim 3,2; Tit 1,7). Også Peter bruker ved en anledning dette begrepet (1 Pet 2,25). I Efeserbrevet 4,11-12 står det slik: «Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme». Noen tenker at dette betyr at det skal være fire konkrete tjenester i en kristen menighet. Men da vi ikke finner en slik tydelig firedeling i andre bibeltekster som taler om 2

3 organisering av kristen virksomhet, mener vi en slik forståelse ikke er sakssvarende. Vår vurdering er at det ikke går an å trekke ut én modell for hvordan en menighet struktureres og så si at kun den har dekning i Bibelen. Mangfoldet kan virke forvirrende, men kan også åpne for fleksibilitet. I norsk sammenheng finnes det noen begreper slike som prest, biskop og pastor som i større eller mindre grad bygger på bibelske begreper. Men vi bør merke oss at ordet «prest» ikke brukes om en lederoppgave i NTs menigheter. Når ordet brukes viser det enten til prester i templet i Jerusalem, til Jesus som vår prest, eller til det forhold at alle kristne utgjør et hellig presteskap. I protestantisk sammenheng har enkelte valgt å unngå begrepet prest og i stedet snakke om pastor, fordi en prest i katolsk teologi er å forstå som en mellommann mellom Gud og mennesker. Begrepet «pastor» er latin og betyr «hyrde». Jesus er «den gode hyrden» (Joh 10,11), men også «de eldste» som Peter skrev til, skal «vokte den Guds hjord» som de «har tilsyn» med (1 Pet 5,2). Begrepet «biskop» kommer av det greske ordet «episkopos» og betyr «tilsynsmann». Det brukes ofte i NT, men ikke om en mindre gruppe «prester» som har tilsyn med underordnede kolleger. Vår oppgave er å finne ut hvordan vi i dag best forstår og bruker tekstene i Bibelen som på ulikt vis omtaler strukturen i den kristne menighet. Her har kristne til tider kommer til ulike konklusjoner. På reformert hold finnes både en såkalt episkopal modell som er hierarkisk og plasserer biskopene på toppen, og en presbyteriansk modell som vektlegger menighetenes selvstendighet. I NLM har vi benyttet en del begreper som ikke er hentet direkte fra Bibelen; i vår struktur snakkes det ofte om leder (som forsamlingsleder og regionleder) og om sekretær (organisasjonen ledes av en generalsekretær, og det var tidligere kretssekretærer/bysekretærer i det lokale arbeidet i Norge). Etter vår forståelse er ikke begrepsbruken i seg selv avgjørende. Det viktige er hva vi fyller begrepene med. Dette henger igjen sammen med at vi ikke ser det slik at Bibelen presenterer oss for en struktur for kristent arbeid som er utfyllende og entydig, og som skal kopieres. Luthersk teologi har hevdet at Bibelen ikke forplikter oss på én konkret menighetsordning. Her er artikkel VII i Den augsburgske bekjennelse svært tydelig ved å avvise at det er «nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelig overleveringer eller skikker eller seremonier». Vi har altså en viss frihet til å velge en struktur og en organisering som oppleves tjenlig. I denne mening kan vi kalle vårt kirkesyn for pragmatisk. Vi vil også ta på alvor at mange bibeltekster understreker at menn og kvinner til en viss grad har ulike oppgaver og funksjoner i hjem og menighet. Det er ikke forsvarlig å hevde at disse tekstene ikke forplikter oss fordi vi er lutherske. Å mene at Bibelen ikke foreskriver en helt konkret menighetsordning betyr ikke at vi står fullstendig fritt med tanke på organiseringen av livet i den kristne menighet. Tvert imot må vi bøye oss for konkrete bibelske formaninger. Vi vurderer det slik at kristen virksomhet skal ha et åndelig lederskap, noe som blant annet betyr at noen menn skal utpekes for å føre tilsyn med arbeidet og slik gå inn i rollen som hyrder og eldster. Dette kommer blant annet til uttrykk i 1. Timoteus' brev 2,11 14 og 1. Korinterbrev 14. b) NLMs kirkesyn og det allmenne prestedømme Vi har allerede understreket at en bærebjelke for NLM helt siden i 1891 har vært det allmenne prestedømme. Bedehusbevegelsen har protestert mot en embetsorientert kirkeforståelse. På bakgrunn av ulike bibeltekster, særlig 1. Peters brev 2,9 10 og Johannes Åpenbaring 1,5 6, har vi løftet frem det allmenne prestedømme og påpekt at alle kristne skal bruke sine evner og anlegg og åndelige gaver til å tjene Gud og mennesker. Perspektivet kommer til uttrykk i de mange «hverandreordene» i NT: En lang rekke formaninger til den kristne menighet viser hvordan alle kristne skal formane, lære, veilede, oppmuntre, elske og tjene «hverandre». Det vil vi fortsatt fastholde. Denne 3

4 gjensidigheten blir lett borte der en organiserer menighetslivet for sterkt omkring et embete. Det kan være en «prest», «pastor» eller for den saks skyld en «forsamlingsleder». Kanskje var dette et perspektiv som var vanskeligere å løfte frem for noen tiår siden da den generelle respekten for autoritetene i samfunnet var større, og presten ofte hadde en sentral maktposisjon i et lokalsamfunn. Like fullt er det naturlig å spørre om det er problematisk for en organisasjon som har fremelsket lekfolkets engasjement og nådegaver å snakke om pastorer og menigheter istedenfor foreninger og forkynnere. Gjør dette noe med vårt teologiske ståsted? Det er nok rett å si at det har vært en del variasjoner innen NLM når det gjelder kirkesyn selv om det lavkirkelige perspektivet har vært et fellestrekk. Tenker vi teologisk om dette spørsmålet, er det naturlig å vise til Den augsburgske bekjennelse og artikkel VII: «Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett». Videre står det i artikkel VIII at «kirken i egentlig mening er forsamlingen av de hellige og sant troende». Prinsipielt og teologisk blir det dermed rett å si at vårt arbeid i våre bedehus og foreninger er et fullverdig kirkelig arbeid. Begrunnelsen for innføring av fri nattverd på bedehusene var at våre samlinger ikke bør sees på som mindreverdige sammenlignet med gudstjenestene i Dnk. Slik sett er det ikke noe kvalitativt nytt at NLM døper, driver trosopplæring, og har forsamlinger/menigheter som gir de aktive et fullverdig åndelig hjem. Men det er nok slik at den nye situasjonen i kirke og samfunn i Norge utfordrer NLM til å fylle en noe endret rolle enn tidligere. Det kan innvendes at NLM, fordi vi først og fremst er en misjonsorganisasjon, ikke har en gjennomtenkt ekklesiologi (kirkelære) med blant annet en ordning for åndelig tilsyn i de nye forsamlingene/menighetene. Kanskje vil det i fremtiden bli enda viktigere med en bevisstgjøring av ekklesiologiske spørsmål. Samtidig vil vi understreke at det faktisk finnes en struktur som ivaretar det åndelige tilsynet i organisasjonen. Dette kommer til uttrykk i NLM sine grunnregler, normallover for forsamlinger, og i dokumentene «Sammen i tjeneste» og «Sammen i tjeneste en praktisk veiledning». Selv om NLM har valgt å ikke bruke typiske kirkelige begreper, er forsamlingsleder, (eldsteråd), regionleder, (regionstyreleder), leder NLM Norge, generalsekretær, hovedstyre og rådsmøte en gjennomtenkt tilsynslinje. Vi har på plass tilsynsmenn som skal være i funksjon også i en lavkirkelig og nådegavebasert sammenheng og som har et særskilt åndelig ansvar. Noen ser en sterk kontrast mellom et formelt åndelig tilsyn og nådegavenes frie løp i en organisasjon som NLM. Enkelte vil nok også tenke at ordningen for tilsyn i vår organisasjon har vært uformell og har betydd at «nådegaver flyter opp» lokalt uten at noen ansettes eller utpekes formelt til å fungere som hyrder. Dessuten har det ikke vært så enkelt, rent praktisk, å få til et tydelig lederskap der det lokale arbeidet på bedehuset har vært drevet av flere ulike organisasjoner. Kanskje har resultatet også blitt litt lav bevissthet knyttet til viktigheten av gode, formelle strukturer. Vår vurdering er at spenningen mellom et nådegavebasert åndelig lederskap og et valgt åndelig lederskap lett kan overdrives. Vi ønsker «orden», derav vår formelle struktur, men vi ønsker også at den enkelte kan bruke sin nådegave til fellesskapets beste. Slik har det vært tenkt i NLM helt siden starten. En kan se det slik at det allmenne prestedømme leder organisasjonen gjennom misjonsdemokratiet ved at det er utsendingene fra foreningene og forsamlingene som velger regionog hovedstyret som er overordnet de som har tilsynsansvar. Det nye i situasjonen i forsamlingene/menighetene, er at mange har en forsamlingsleder (styreleder) som må ta et mer helhetlig pastoralt ansvar enn tilfellet var i misjonsforeningene. For mange har det vært et ønske at det åndelige tilsynet blir mer tydeliggjort lokalt. Dette var bakgrunnen for at NLM 4

5 allerede i 2003 åpnet for at forsamlinger kunne velge eldsteråd. Men det må presiseres at det går an å ha en god ordning for lokalt, åndelig lederskap uten at det opprettes et formelt eldsteråd. Et embetssyn som fører til en klerikalisering (presteliggjøring) og som passiviserer eller degraderer lekfolket i våre fellesskap, er en utvikling NLM med sitt misjonsoppdrag må unngå. Men vi mener at den strukturen for tilsyn som NLM har hatt i en årrekke, ikke har ført til et embetssyn som har passivisert og degradert lekfolket. Det er ikke bruken av de kirkelige begrepene i seg selv som fører til embetsstyrte fellesskap, men en høykirkelig teologi. Den teologien må ikke få innpass i NLM. Under forutsetning av at det dreier seg om titler og begrep, og ikke teologi, er ikke bruken av begreper som pastor, kirke og gudstjeneste saklig sett problematisk, men kan heller sees som et utrykk for at mangfoldet i NLM sitt arbeid er større, og et ønske om å kommunisere bedre med folk flest. c) Faren for at NLM svekkes som ytremisjonsorganisasjon Rent organisatorisk har NLM historisk hatt fordeler av å fremstå som en organisasjon innenfor Den norske kirke istedet for å være et formelt kirkesamfunn. En kirke vil bruke ressurser på å oppdatere sitt medlemskapsregister, ivareta alle som ønsker kausalia (dåp, konfirmasjon, vielse, begravelse) og trenger ofte en del ansatte, eventuelt stor frivillig innsats, for å ha et akseptabelt servicenivå. En organisasjon kan ha en enklere og mer målrettet struktur. Det er således gode grunner for å spørre om NLM ved at en økende andel misjonsfellesskap fremstår som fullverdige menigheter vil binde flere ressurser til arbeidet i Norge, noe som igjen rammer prioriteringen både av forkynnelse i Norge og ytremisjonsarbeidet. På den annen side gir kausalia misjonsfellesskap muligheter til å nå lenger ut i sitt lokalmiljø med forkynnelse av Guds ord og kallet til misjon. Uansett vil den samme spørsmålsstillingen gjelde for den økte satsningen på institusjoner (barnehager og skoler), særlig hvis disse krever økonomiske overføringer fra hovedkassen. Vi vil ikke underslå at organisatoriske endringer kan ha ført til økt ressursbruk i Norge og særlig i forsamlinger. Men bildet er ikke entydig. For det første har svært mange av de som er aktive i NLMs forsamlinger en frivillig tjeneste i forsamlingen, og en vesentlig del av forsamlingslederens oppgave er å lede frivillige medarbeidere. Noen store forsamlinger driver sitt arbeid nesten utelukkende med frivillige krefter. For det andre kan for eksempel ansettelse av en ungdomsarbeider på et bedehus eller en leder i en forsamling faktisk utløse mer frivillighet. Forutsetningen er at de ansatte legger til rette for mye frivillig involvering. Uansett er det et spørsmål om det finnes reelle og aktuelle alternativer i vår situasjon. Det er neppe noen tvil om at rekrutteringen til NLM i stor grad foregår i og rundt våre forsamlinger. Mange steder hvor det ikke er blitt gjennomført organisatoriske endringer i arbeidet, er det lite ny rekruttering. Hvis vi velger passivitet i en ny og endret situasjon, står vi i fare for å dø ut, og da hjelper det ikke å ha gode prinsipper og en stolt tradisjon. Kirkehistorien forteller om mange kirker som sluttet å drive misjon. Carl Fredrik Wisløff sa «Misjon er de brennende hjerters sak». En fare kan være at om NLM blir opptatt av å «drive» menighet og utvikle den, kan en bli en mer innadvendt og selvopptatt organisasjon. Mange har argumentert for «en lett og enkel organisasjon» som har ett fokus. Likevel må det sies at det hittil ikke har skapt hindringer at NLM er mye forskjellig noe de mange virksomhetsområdene forteller om. Iblant sies det at forsamlinger står i fare for å være «seg selv nok». Vi ønsker vi ikke at det skal være tilfelle. Men vi mener ikke at det er grunnlag for å hevde at forsamlinger i NLM faktisk er mer innadvendte og mindre opptatt av ytremisjon enn andre fellesskap i NLM. Tvert imot noterer vi oss med glede at mange forsamlinger både ønsker å nå nye i sitt nærmiljø og legger til rette for 5

6 misjonsengasjement. Utviklingen i retning forsamlinger/menigheter er et resultat av et brennende ønske om å fornye og skape levende kristne fellesskap som skal drive misjon både i Norge og internasjonalt. NLM ville ikke vært i stand til å drive sitt internasjonale arbeid i en slik størrelse, om ikke forsamlingene hadde blitt flere og vokst. Kort sagt ser vi ingen nødvendig motsetning mellom forsamling (menighet, kirke) på den ene side, og misjonsfokus på den andre siden. Sanne kristne vil både være opptatt av det lokale arbeidet og de minst nådde. Vi tror muligheten for å ivareta vårt misjons-dna fremover mest vil være avhengig av forkynnelsen og hvilket fokus som preger lokale og nasjonale ledere. Varme hjerter for misjon er mer et åndelig spørsmål - en frukt av forkynnelsen - enn en frukt av organisering. d) Liturgi og faste former Siden møtene på bedehusene ofte har fungert som et supplement til kirkens gudstjenester, og mange steder i stor grad har vært knyttet til sporadiske eller faste møteuker, har det vært naturlig at disse har hatt få «faste former». Her var det viktig at nådegavene fikk fritt spillerom, at ikke alt var sentrert rundt presten, og at det var rom for frie bønner og frie vitnesbyrd. I det internasjonale arbeidet har situasjonen imidlertid vært litt annerledes. Her har misjonærer fra NLM ikke bygd opp en bedehusbevegelse innenfor rammen av en eksisterende folkekirke. Isteden har vi plantet selvstendige menigheter med en lavkirkelig profil, men som likevel har hatt en del faste liturgiske ledd på søndagens gudstjenester som syndsbekjennelse og trosbekjennelse. Vi må forholde oss avslappet til at det innad i NLM vil være litt ulike holdninger til uttrykk, «liturgi» og «faste former». Noen setter pris på gudstjenester med faste ledd, og verdsetter at hver eneste formulering er gjennomtenkt og innholdsmettet. Andre kan oppleve liturgiske ledd som stive og synes at frihet og spontanitet raskt forsvinner. Uansett er det naturlig at der NLM bygger forsamlinger uten at disse fungerer som supplement til Den norske kirke vil møtene/gudstjenestene søndag formiddag ha en struktur med for eksempel syndsbekjennelse, trosbekjennelse og Vår Far. Når mange misjonsforsamlinger og fellesskap nå har regelmessige møter, øker også behovet for faste ledd i samlingene som kan ivareta bredden i teologien. Av flere grunner bør NLM ha en aktiv rolle i utformingen av liturgi og oppfølging av forsamlingene. Det vil for det første forebygge en kongregasjonalistisk utvikling hvor forsamlingene løsriver seg fra NLM-strukturen. For det andre er det mye teologi i liturgier og ordninger rundt kasualia, og det vil være en del av det åndelige tilsynsansvaret å tjene forsamlingene. For det tredje vil et aktivt NLM overfor forsamlingene bety mye for identifisering og engasjementet for NLM sitt felles oppdrag både hjemme og ute. e) Hvordan møter vi at mangfoldet øker i NLMs fellesskap NLM består i dag av lag, foreninger og forsamlinger. Alle misjonsfellesskap kan sende et gitt antall representanter til NLM sine demokratiske forsamlinger: regionårsmøtene og generalforsamlingen. (Hvert misjonsfellesskap kan sende en utsending til generalforsamlingen. Til regionårsmøtene er det noe ulik praksis.) Den demografiske utviklingen fører til at folket bor i byer og tettsteder. Sammen med dette har vi sett at forsamlingene vokser både i antall og størrelse, samtidig som tallet på foreninger stadig går nedover. For NLM vil det bli viktig å drøfte fremover hvordan misjonsfellesskapene sin representasjon i de demokratiske organene som styrer organisasjonen kan stå i et naturlig samsvar med antall og størrelse både når det gjelder medlemmer og økonomi som de bidrar med. Kanskje bør en vurdere muligheten for at antall delegater til GF knyttes til antallet medlemmer i de ulike 6

7 misjonsfellesskapene? Og kanskje kan det også være aktuelt å gi muligheten for personlig medlemskap i NLM? Utviklingen i NLM med nye og større forsamlinger, kan også møtes med en differensiering av forpliktelse både når det gjelder teologisk tilsyn og økonomi. Om NLM vil være «én av misjonsorganisasjonene» en lokal forsamling kan støtte, vil konsekvensen bli en mer kongregasjonalistisk struktur hvor en i mindre grad også kan forplikte på ytremisjonsoppdraget. Samtidig vil det kreve en gjennomtenkning av hvilke rettigheter til NLM sine fellesfunksjoner et slikt «engasjement» gir tilgang til. NLM er en misjonsorganisasjon med både et «ytremisjonsoppdrag» og et «indremisjonsoppdrag.» Et ønske om å nå mennesker med evangeliet om Jesus Kristus, har drevet frem og gjort at NLM har vokst både i Norge og internasjonalt. Men misjonsoppdraget fordrer villighet til å sende fra seg både økonomiske og menneskelige ressurser. Det krever en overordnet struktur som av de lokale misjonsfelleskapene er gitt myndighet til å lede ut fra et helhetlig perspektiv. f) Konsekvensen av at NLM opprettet et trossamfunn Da generalforsamlingen i NLM i 2015 NLM opprettet et trossamfunn ble det presisert i vedtaket at dette ikke skulle endre organisasjonen. Vi ser det som viktig å fastholde dette. NLM er først og fremst en misjonsorganisasjon for mennesker med ulik kirkelig tilhørighet. Lokalt ønsker vi ikke å gjøre noen forskjell på aktive ut i fra deres kirkemedlemskap. Det er forpliktelsen på NLMs teologiske ståsted, og vårt misjonskall, som binder oss sammen. En praktisk konsekvens av dette er at det NLM gir av såkalte kirkelige tjenester det være seg dåp, nattverd, konfirmasjonsundervisning, forbønn for ektepar og begravelser er rettet mot alle som er aktive i organisasjonen NLM; den kirkelige tilhørigheten til den enkelte har ingen betydning for dette. 4. Våre anbefalinger På bakgrunn av den gjennomgangen vi har hatt, vil vi oppsummere med å presentere noen av våre konkusjoner og anbefalinger: a) NLM skal først og fremst være en misjonsorganisasjon for ulike fellesskap og mennesker med ulik kirketilhørighet som vil nå ut med evangeliet i Norge og som prioriterer de minst nådde høyt. Vi mener at det går an å inkludere svært ulike fellesskap i vår organisasjon. Det er viktig at disse oppfattes som likeverdige uavhengig av type fellesskap. b) Teologisk vurdert er NLM en kirke og der det er tjenlig tilbys både dåp, konfirmasjon, forbønn ved inngåelse av ekteskap og begravelse. Dette endrer ikke NLMs identitet, og alle tilbud gis alle som hører til i organisasjonen uavhengig av formell kirketilhørighet. c) Økt mangfold i NLM vil føre til en mer mangfoldig begrepsbruk. Vi opplever ikke at NLMs identitet som en misjonsorganisasjon endres av at en benytter begreper som pastor (istedenfor forsamlingsleder), menighet (istedenfor forsamling), gudstjeneste (istedenfor møte). Der det er tjenlig vil vi implementere nye begreper også i våre offisielle dokumenter uten å endre det substansielle innholdet i stillingene det gjelder. d) NLM vil vektlegge viktigheten av det allmenne prestedømme der alle kristne har en tjeneste. Det er viktig å legge til rette for at alle kan tjene med sine evner og nådegaver i organisasjonen. At alle har et ansvar i organisasjonen, ivaretas også gjennom at medlemmene velger sitt lederskap. Dette lederskapet består av en tilsynsstruktur der personer i ulike styrer og i ulike stillinger har sitt tydelige ansvar og noen har et særskilt hyrde- og læreansvar. Denne myndigheten har disse fått av det allmenne prestedømme. 7

8 e) NLM vil etablere flere forsamlinger og tror at dette vil være avgjørende for at NLM fortsatt skal være en levende ytremisjonsorganisasjon. Vi erkjenner at det ikke alle steder er mulig eller naturlig å opprette forsamlingene, og de mindre fellesskapene er på ingen måte mindre verdt enn forsamlingene. Men det har vist seg at forsamlingsarbeidet i stor grad samler ungdom og småbarnsfamilier, og vi vil derfor oppmuntre til å utvikle dette arbeidet videre. f) NLM ønsker å utrede forskjellig typer medlemskap, og vurdere hvordan representasjon fra de ulike fellesskapene kan fungere i organisasjonsdemokratiet. g) Avslutningsvis vil vi påpeke at vårt formål «Verden for Kristus» må gjennomsyre hele organisasjonene. Det gjelder alle typer misjonsfellesskap og alle NLMs ulike virksomhetsområder. NLMs hovedstyre