Deltakelse i en terrororganisasjon

Transkript

1 Deltakelse i en terrororganisasjon Kandidatnummer: 588 Leveringsfrist: Antall ord: 16980

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Oppgavens tema Temaets aktualitet Metode og rettskildebildet Forholdet mellom ny og gammel straffelov Den videre fremstilling og avgrensninger Presentasjon av bestemmelsen UTVIKLING AV NORSK TERRORLOVGIVNING Bakgrunnen for kriminalisering av deltakelse Økt terrorfare behov for ny vurdering PRINSIPIELLE UTFORDRINGER MEDVIRKNING Det alminnelige medvirkningsansvaret Passiv medvirkning Det passive medvirkningsansvarets utstrekning Ansvarets utvidelse LEGALITETSPRINSIPPET Generelt om legalitetsprinsippet Legalitetsprinsippet etter EMK artikkel Legalitetsprinsippet etter Grl Forutberegnelighet Kan deltakeren forutse sin rettsstilling? TERRORORGANISASJON Kravene til gruppens/foreningens organisering Organisasjonens hovedformål og vesentlige virksomhet «Hovedformål» «Vesentlig del av virksomhet» Forholdet til terrorlister Har organisasjonen tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler NÅR «DELTAR» MAN I EN TERRORORGANISASJON i

3 7.1.1 «Danner» «Rekrutterer medlemmer» «yter økonomisk eller annen materiell støtte» Deltakelse - en todelt vurdering Tilknytning Kvalifisert deltakelse Humanitært arbeid Formålet med det humanitære arbeidet Kvalifiserte former for humanitært arbeid STRAFFUTMÅLINGEN Normalstraffenivå AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Oppgavens tema Temaet for oppgaven er den objektive gjerningsbeskrivelsen av deltakerbegrepet i straffeloven av a. Bestemmelsen rammer den som «deltar» i en terrororganisasjon. Oppgaven skal gjøre rede for det nærmere innholdet i vilkåret. For å gi en mest mulig dekkende fremstilling av vilkåret, kreves det at også begrepet «terrororganisasjon» behandles i samme utstrekning. Det er kun når deltakelsen utøves i en terrororganisasjon at den er rettslig relevant. Overordnet vil oppgaven ta for seg hva en strafferettslig tilnærming til terrorbekjempelse innebærer på strafferettens område. Økt fokus på terroraktivitet har medført at terrorlovgivningen, og strafferettslig lovgivning generelt, har gjennomgått forholdsvis raske endringer. Lovgiver har utvidet straffansvaret fra å ramme konkrete terrorhandlinger, til også å omfatte handlinger som på et tidligere stadium kan relateres til en terrorhandling. Utvidelsen åpner for prinsipielle drøftelser. I en tid preget av gjentatte terrorangrep rister det også i rettsstatens pilarer. Fundamentet kan av den grunn aldri undervurderes. Hensyn som taler for økt overvåkning og kontroll må balanseres mot demokratiske kjerneverdier og individets rettssikkerhet. Hvordan hensynene avveies vil være veiledende for vurderingene i oppgaven. 1.2 Temaets aktualitet 18. januar 2016 ble to personer dømt av Borgarting lagmannsrett til fengsel i henholdsvis 4 år og 6 måneder, og 4 år og 9 måneder, for deltakelse i en terrororganisasjon. Det var første gang lagmannsretten behandlet bestemmelsen, og avgjørelsen vil følgelig være av betydning for oppgaven. Avgjørelsen ble imidlertid anket. Anken gjaldt lovanvendelsen og straffutmålingen. Høyesteretts ankeutvalg har tillat anken over straffutmålingen. 1 For øvrig er det nylig tatt ut tiltale mot to personer som har returnert fra Syria. Tiltalen omhandler deltakelse i terrororganisasjonen IS(Den islamske stat), og inngåelse av terrorforbund. 2 På bakgrunn av antall norske fremmedkrigere i Syria er det ventet at bestemmelsen vil få anvendelse på flere fremtidige saker HR U Artikkel, NRK (2016) Trusselvurdering (2016) PST s. 13 1

5 1.3 Metode og rettskildebildet Oppgavens analyse tar utgangspunkt i alminnelig strafferettslig metode. Sentralt på strafferettens område er legalitetsprinsippets krav om klar og entydig ordlyd for å idømme straff. Med det for øyet vil legalitetsprinsippet være av særlig betydning for denne oppgaven. Ordlyden i strl. 136 a er svært vidtfavnende, og gir få holdepunkter for hvor skillet mellom deltakelse og straffrie bidrag går i grensetilfeller. Problemstillingen aktualiserer forarbeidenes relevans for oppgaven. Forarbeidene er utarbeidet til straffeloven av d, men ettersom bestemmelsen videreføres i ny straffelov uten endringer, har forarbeidene tilsvarende relevans. 4 Like fullt vil forarbeider tilhørende øvrige straffebud i straffeloven komme til anvendelse. 5 Bakgrunnen skyldes at bestemmelsen er relativt ny på terrorlovgivningens område, men er bygget opp etter samme modell som straffebud som regulerer lignende forhold. Forarbeidsuttalelser fra første gang bestemmelsen ble foreslått er også av betydning. Hensynene som blir vurdert er langt på vei sammenfallende. Nye faktiske omstendigheter har imidlertid medført at vektingen av hensynene skiller seg fra tidligere. Forarbeidene vil likevel kunne utfylle i sammenhenger der forarbeidene nærmest vedtakelsen er uklare. Det foreligger ingen Høyesterettspraksis på området. Bestemmelsen har imidlertid blitt behandlet av underretten. I relasjon til deltakelse vil oppgaven vise til dom avsagt av Borgarting lagmannsrett, tidvis referert til som «Terrordommen». Dommen må sies å behandle kjernen i deltakerbegrepet, og vil som eneste avgjørelse ha stor innflytelse på vurderingene i oppgaven. Det er videre sett hen til EUs rammebeslutning om bekjempelse av terror. Rammebeslutningen er ikke bindende for Norge, men danner bakgrunn for kriminalisering av deltakelse i flere europeiske stater. Rammebeslutningens relevans må ses i sammenheng med ønsket om ensartet europeisk terrorlovgivning. 6 Hensynet til effektivt politisamarbeid er i denne forbindelse trukket fram i forarbeidene. Følgelig vil det vises til tysk og særlig til finsk rett, og til deres tilnærming til problemstillingen. Tysk rett vil brukes til å belyse innholdet i deltakerbegrepet etter norsk rett, mens finsk rett i tillegg vil tydeliggjøre en alternativ innfallsvinkel til ordlydens potensielt vide anvendelsesområde Prop. 131 L ( ) s. 90 Prop.131 L ( ) s. 41 Ot.prp.nr.8 ( ) s

6 Den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) vil være av direkte relevans. 7 Utover dens betydning på legalitetsprinsippets området, vil bestemmelser knyttet til tanke,- ytrings- og organisasjonsfrihet komme til anvendelse. Tilleggsprotokoll 2 i Genèvekonvensjonen vil gjøre seg gjeldende når forholdet til humanitærretten vurderes. Protokollen ble ratifisert av Norge 8. juni 1977 og omhandler i hovedtrekk beskyttelse av ofre i væpnede konflikter Forholdet mellom ny og gammel straffelov Gjennomgående vil det vises til bestemmelsen i straffeloven av 2005, selv der øvrige rettskildefaktorer eller andre kilder viser til den gamle. Tilsvarende vil gjelde for andre bestemmelser som er videreført i ny straffelov uten realitetsendringer. Dersom praktiske og hensiktsmessige grunner tilsier at det vises til bestemmelser i straffeloven av 1902, vil dette presiseres i oppgaven. 1.4 Den videre fremstilling og avgrensninger Fremstillingen vil behandle en rekke temaer for å belyse problemstillingens kjerne. I kapittel 2 vil det gis en oversikt over terrorlovgivningens utvikling. Temaet vil peke på hvilke faktorer som har vært av betydning ved utformingen av dagens terrorbestemmelser, herunder hvilke momenter som har bidratt til kriminalisering av deltakelse spesielt. Begrunnelsene for kriminalisering av deltakelse har vært utsatt for kritikk. Kapittel 3 vil i den forbindelse belyse utvalgte betenkeligheter ved kriminaliseringen. Deler av kritikken tar utgangspunkt i det alminnelige medvirkningsansvaret og legalitetsprinsippets rolle på strafferettens område. For å gi en bredere forståelse av oppgavens problemstilling, vil derfor grunnlagene behandles i kapittel 4 og 5. I kapittel 6 vil begrepet «terrororganisasjon» behandles. Departementet har tidligere redegjort for at deltakelse i en terrororganisasjon ikke er i strid med forenings- og forsamlingsfriheten etter EMK. 9 Det avgrenses av den grunn mot vidtgående drøftelser av organisasjonsfriheten. Oppgaven vil deretter behandle deltakerbegrepet i kapittel 7, før det i kapittel 8 knyttes noen bemerkninger til straffutmålingen Jf. Menneskerettsloven 2 Prop. 44 L ( ) s. 11 Prop.131 L ( ) s. 38 3

7 På bakgrunn av oppgavens omfang avgrenses det mot det alminnelige forsøksansvaret. Videre avgrenses det mot behandling av de øvrige straffbarhetsbetingelsene som alle må være oppfylt for at straffansvar skal kunne ilegges. Det forutsettes i den forbindelse at det ikke foreligger straffrihetsgrunn, gjerningspersonen har utvist skyld, og i tillegg var tilregnelig på gjerningstidspunktet. 1.5 Presentasjon av bestemmelsen Straffelovens 136 a, som straffer deltakelse i en terrororganisasjon, lyder som følger: «Med fengsel inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Medvirkning straffes ikke.» Det følger av straffeloven 21 at bare forsettlige lovbrudd er straffbare med mindre annet fremgår av lovteksten. Forsettet må dekke alle elementene i gjerningsbeskrivelsen. 10 Det innebærer at forsett må foreligge i forhold til gjerningspersonens deltakelse i organisasjonen, at organisasjonen utgjør en terrororganisasjon, og at den har «tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler». Dersom gjerningspersonen ikke har hatt forsett om ett av elementene foreligger ikke grunnlag for straff. Det kreves ikke en bestemt form for forsett. I prinsippet er alle forsetts formene i straffeloven 22 a) til c) aktuelle. Sannsynlighetsforsett fremstår allikevel som det mest praktiske. Viktigst å merke seg er at det ikke kreves terrorforsett. Deltakelse i terrororganisasjon anses straffverdig nok i seg selv, uavhengig av om gjerningspersonen ønsker å bidra til terrorhandlinger med sin deltakelse i organisasjonen Straffeloven 22 Prop.131 L ( ) s. 42 4

8 2 Utvikling av norsk terrorlovgivning Angrepet 11. september 2001 markerer et skille i internasjonal terrorlovgivning. Allerede dagen etter anslaget trådte FNs sikkerhetsråd sammen og vedtok en resolusjon som slo fast at angrepet var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. 12 Responsen på brutalitetene var rask, og som følge av at angrepet ble ansett som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, kunne Sikkerhetsrådet treffe bindende vedtak etter FN pakten. Resolusjonen dokumenterer starten på en bred internasjonal vilje til å bekjempe terror. En rekke konvensjoner har blitt vedtatt av FN, og det jobbes nå med å utarbeide en global generell terrorkonvensjon. 13 Europarådet har fremforhandlet rettslige bindende instrumenter for å bekjempe terrorisme, mens EU har vedtatt en rammebeslutning som medlemslandene er forpliktet til å gjennomføre nasjonalt. 14 Norge svarte på handlingene begått 11.september 2001 med å definere terrorhandlinger i straffeloven. 15 Definisjonen medførte ingen endringer i hvilke handlinger som var straffbare, men skapte strafferettslig forutberegnelighet for hvilke handlinger som mer konkret utgjorde terrorhandlinger. Definisjonen har i tillegg gjort det rettsteknisk enklere å innføre regler i tilknytning til terror, som vi er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre. 16 Terrorangrepene det siste året anskueliggjør terrorisme som et globalt problem. Betydningen av å samarbeide internasjonalt for å oppnå en effektiv terrorbekjempelse, kan derfor ikke undervurderes. Samtidig kan internasjonalt samarbeid medføre at egne kriminaliseringsprinsipper må vike for at vi skal kunne delta i samarbeidet. 17 Da departementet for første gang gikk inn for å kriminalisere terrorrelaterte handlinger, ble dette først og fremst begrunnet av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser. 18 Med terrorrelaterte handlinger forstås «handlinger som har en tilknytning til selve terrorhandlingen, men som det ikke er naturlig å karakterisere som terrorhandlinger i seg selv.» 19 Deltakelse i en Ot.prp.nr.61 ( ) s. 10 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 156 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 156 Ot.prp.nr.61 ( ) s. 34 Ot.prp.nr.61 ( ) s. 34 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 154 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 154 Ot.prp.nr.8 ( ) s

9 terrororganisasjon er Norge imidlertid ikke folkerettslig forpliktet til å kriminalisere. I det følgende vil det derfor ses nærmere på bakgrunnen for kriminalisering av deltakelse. 2.1 Bakgrunnen for kriminalisering av deltakelse I Ot.prp.nr.8 ( ) ble det for første gang foreslått å kriminalisere «deltakelse» i en terrororganisasjon. Særlig EUs rammebeslutning av 13. juni 2002, som påla medlemslandene å iverksette preventive tiltak for å motvirke terrorhandlinger, fikk departementet til å sende forslaget ut på høring. 20 Mens både Utenriksdepartementet og Det nasjonale statsadvokatembetet var positive til å kriminalisere, var Riksadvokaten og Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) imot. 21 Justisdepartementet selv var av den oppfatning at straffansvar kun burde knytte seg til konkrete handlinger, og fant en endring i form av utvidelse av straffansvaret prinsipielt betenkelig. Utenriksdepartementet og Det nasjonale statsadvokatembetet så det som et behov å kunne straffeforfølge personer som ikke kan knyttes direkte til en terrorhandling, men som allikevel kan ha noe med terroraktiviteter å gjøre. Særlig ble det pekt på at de som tilsynelatende spiller en perifer rolle, kan ha en faktisk påvirkningskraft i form av veiledning eller lignende. I tillegg viste de til at en unnlatelse av kriminalisering vil medføre et uheldig «hull i terrorlovgivningen i forhold til de øvrige europeiske land». 22 For PST var det spesielt definisjonen av «terrororganisasjon» som fremsto problematisk. Samtidig ga de uttrykk for usikkerhet for hvilke straffverdige egenskaper en sammenslutning kan ha, utover de tilfeller som allerede er dekket av andre straffebud. 23 Departementet la vekt på at det allerede var skjedd en utvikling i retning av straffansvar for handlinger foretatt tidlig i hendelsesforløpet. Det ble ansett som prinsipielt betenkelig at handlinger som står i et upåregnelig forhold til konkrete terrorhandlinger kan bli ilagt straff. 24 En ytterligere konsekvens av at straffansvaret utvides er en økt risiko for at personer kan bli utsatt for straffeforfølgning uten at de har gjort noe straffverdig. Når det i tillegg ikke var påkrevd for å overholde folkerettslige forpliktelser, ble dette avgjørende Ot.prp.nr.8 ( ) s. 193 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 194 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 194 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 192 Ot.prp.nr.8 ( ), s 195 6

10 2.2 Økt terrorfare behov for ny vurdering Den 1. november 2011 sendte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) brev til Justisdepartementet med forslag til endringer i terrorlovgivningen. På bakgrunn av en økning i trusselbildet anså PST gjeldene rett for å være utilstrekkelig for å forebygge og avverge terrorhandlinger. 25 PST så det videre som avgjørende å ha en lovgivning som er i tråd- og på relativt likt nivå med andre europeiske stater. 26 Den tidligere innvendingen mot definisjonen av «terrororganisasjon» mente de nå kunne avhjelpes ved listeføring, og viste i den forbindelse til britisk rett. I all hovedsak slutter PST seg til Utenriksdepartementet og Det nasjonale statsadvokatembetets begrunnelser i Ot.prp.nr.8 ( ). Brevet fra PST utløste en ny vurdering av om det var nødvendig å kriminalisere deltakelse. Alminnelige kriminaliseringsprinsipper ble holdt opp mot terror som en økende trussel mot demokratiske verdier, og betydningen av en ensartet europeisk lovgivning. 27 Spørsmålet var, som tidligere, hvilke hensyn som skal tillegges avgjørende vekt. Utslagsgivende for lovgiver var viktigheten av å motarbeide terrororganisasjoner. 28 Vedtakelsen innebærer at en utvidelse av det passive medvirkningsansvaret godtas, på tross av at handlingen ikke trenger å medføre skade eller fare for skade. 29 Utvidelsen er imidlertid ikke strafferettslig uproblematisk. Enkelte har i den anledning vært kritiske til utvidelsen som strl. 136 a er et resultat av. I neste kapittel vil kritikken belyses med noen utvalgte refleksjoner Brev fra PST, 1. november 2011 Brev fra PST, 1. november 2011 Prop.131 L ( ) s. 38 Prop.131 L ( ) s. 41 Innst. O. nr. 72 ( ) punkt

11 3 Prinsipielle utfordringer Utviklingen viser at terrorlovgivningen utvilsomt har bidratt til å endre strafferettens karakter. Enkelte har tatt til ordet for at strafferetten har gått fra å ha en «re-aktiv» til og få en «preaktiv» funksjon. 30 I det ligger det at strafferetten i større grad blir brukt som et middel for å avverge kriminelle handlinger før de gjennomføres. Dette må vurderes opp i mot prinsippene for kriminalisering. Straff er et alvorlig virkemiddel og skal i utgangspunktet bare benyttes når det er velbegrunnet og nødvendig. 31 Spesielt der man ikke er folkerettslig forpliktet til å kriminalisere en handling, må nytteeffekten av å gjøre en handling straffbar vurderes opp i mot hva man kan forvente å oppnå ved å kriminalisere handlingen. Spørsmålet i den forbindelse er om kriminaliseringen av deltakelse vil virke effektivt i bekjempelsen av terrorisme. 32 Drøftelsen bør ikke ta utgangspunkt i en strafferettslig tilnærming isolert, men ta i betraktning hvordan samfunnsressursene på best mulig måte bør utnyttes. En sekundærvirkning av kriminalisering av forberedelseshandlinger er økt tilgang på tvangsmidler. 33 Etterforskningsressurser kan i den forbindelse benyttes til å avdekke kriminell virksomhet på et tidligere stadium. En fare er derfor at samfunnsressurser blir benyttet på etterforskning, fremfor å vurdere om man kan oppnå tilsvarende resultater ved å bruke midler på tiltak som er mindre inngripende. Flere av høringsinstansene peker på at bestemmelsen vil være egnet til å ramme bakmenn som tilsynelatende spiller en mer perifer rolle i organisasjonens kriminelle virksomhet. 34 Grunnlaget for å kriminalisere fremstår i den forbindelse som et ønske om å straffeforfølge personer som antas og være ansvarlig for mer alvorlig handlinger. Behovet for å igangsette etterforskning fremtrer i den forbindelse som et sentralt moment i kriminaliseringsvurderingen. 35 Ettersom kriminalisering i utgangspunktet skal skje på bakgrunn av at atferden i seg selv er straffverdig, kan det virke uheldig for straffelovgivningens legitimitet dersom dette ikke klart kommer til uttrykk Husabø (2004) s. 183 NOU 2002:4 s. 82 og Ot.prp.nr.90 ( ) s. 89 Husabø m.fler (2012) s. 2 Husabø (2004) s. 185 Ot.prp.nr.8 ( ) s. 194 Husabø m.fler (2012) s. 2 Husabø m.fler (2012) s. 3 8

12 Hensynet til at den straffbare atferden kommer til uttrykk, gjør seg ikke mindre gjeldende når flere av handlingene som er gjort straffbare, ikke nødvendigvis skiller seg fra vanlige- og i utgangspunktet legitime handlinger. 37 Jo fjernere atferden befinner seg fra en konkret straffbar handling, jo mer kreves det av ordlyden for å uttrykke bestemmelsens straffverdige innhold. En potensiell problemstilling kan tenkes der vedkommende utfører handlinger av ikkemilitær art, i en organisasjon som flere anser som frihetskjempende, men av andre karakteriseres som terrororganisasjon. Bistand i form av matlaging og klesvask fremstår ikke som umiddelbar straffbar atferd utført i en organisasjon med et aktverdig motiv. Eksempelet er forøvrig egnet til å belyse en særlig utfordring hva gjelder definisjonen av terrororganisasjoner. FNs lovgiverrolle og hensynet til internasjonalt samarbeid kan legge press på hvilke organisasjoner som etter norsk rett skal kvalifisere til terrororganisasjoner. Justispolitikk kan forveksles med utenrikspolitikk, noe som kan gi nasjonale domstoler mindre spillerom til å fatte selvstendige avgjørelser. 38 Hvordan nasjonal rett forholder seg til internasjonale terrorlister, vil imidlertid bli behandlet mer inngående under kapittelet om terrororganisasjoner Husabø (2004) s. 187 Husabø (2004) s

13 4 Medvirkning Innledningsvis er det grunn til å bemerke medvirkningsansvarets rolle i denne oppgaven. Bakgrunnen for at medvirkning blir behandlet skyldes at 136 a innebærer en utvidelse av det alminnelige medvirkningsansvaret. 39 I den anledning vil det redegjøres for straffansvarets rekkevidde før kriminaliseringen av bestemmelsen. Redegjørelsen vil bidra til å forenkle forståelsen av hva utvidelsen i realiteten innebærer, herunder belyse at momenter i medvirkningsvurderingen, kan ha relevans i deltakervurderingen. Utgangspunktet er at så lenge lovgiver holder seg innenfor de begrensninger som følger av folkeretten og Grunnloven kan lovgiver fritt kriminalisere menneskelig atferd. Straffebudene deles normalt inn i to kategorier; atferdsdelikter som forbyr en atferd, og unnlatelsesdelikter som påbyr en atferd. 40 Når det gjelder «deltakelse» knytter vilkåret seg til en bestemt type atferd, og det er denne atferden, utspilt i en terrororganisasjon, som er kriminalisert. Når det etter forarbeidene fremgår at poenget med kriminaliseringen er å utvide straffansvaret, betyr det blant annet at medvirkning til terrorhandlinger ikke er vidt nok for å imøtekomme dagens situasjon. Medvirkning til deltakelse straffes imidlertid ikke. 41 Tema i det følgende vil være hvor langt det alminnelige medvirkningsansvaret strekker seg, med henblikk på terrorhandlinger. 4.1 Det alminnelige medvirkningsansvaret Straffelovens 15 inneholder en generell medvirkningsbestemmelse. Utgangspunktet er at straffebudet rammer den som medvirker til en lovovertredelse. Det vil med andre ord ikke bli tale om det kan innfortolkes et medvirkningstillegg, men om handlingen har medvirket til fullbyrdelse av gjerningsinnholdet. 42 Unntak fra det generelle medvirkningsansvaret gjelder kun der det fremgår av straffebudet. Samtidig vil ikke enhver medvirkning til straffbar handling være straffbar. Avgjørende er om vedkommende, uten selv å ha utført handlingen, «har utvist det minimum av straffverdighet Prop.131 L ( ) s. 87 Eskeland (2013) s. 199 Straffeloven 136 a (2) Matninsgdal (2015) s

14 som en handling i samsvar med gjerningsbeskrivelsen forutsetter» 43. Med andre ord er det ikke tilstrekkelig at medvirkeren har ønsket å medvirke. Tanken må ha manifestert seg i en handling som er i overensstemmelse med gjerningsbeskrivelsen. Kravet om utvist skyld gjelder altså også for medvirkeren. Dette får særlig betydning i forhold til kausalitetsbetraktninger. Andenæs har tatt til orde for at det kreves et «medvirkende årsaksforhold» mellom den handling som oppfyller gjerningsbeskrivelsen og medvirkningshandlingen. 44 I dette ligger det imidlertid ikke at medvirkningshandlingen er en nødvendig betingelse for oppfyllelse av primærforbrytelsen. Samtidig kan det lett tenkes en rekke handlinger som har virket medvirkende på primærforbryteren uten at medvirkeren har ment å gjøre det. Sagt på en annen måte vil medvirkerens kunnskap om primærforbrytelsen være avgjørende for straffverdigheten og dermed rekkevidden av medvirkningsansvaret. 45 Dette illustreres ved at hvis gjerningspersonen går lenger enn det medvirkeren har forutsett, kan ikke medvirkeren straffes for det overskytende. 46 Medvirkning har tradisjonelt blitt delt inn i gruppene fysisk, psykisk og passiv medvirkning. Mens fysisk og psykisk medvirkning kjennetegnes ved at medvirkeren spiller en aktiv rolle i hendelsesforløpet, er det fravær av aktivitet som kjennetegner passiv medvirkning. I de tilfeller der A vet at B har planer om å gjennomføre et terrorangrep, vil all hjelp A bistår med i forbindelse med forberedelse til angrepet anses straffverdig. Det gjelder uavhengig av om medvirkningen er av fysisk eller psykisk karakter - straffverdigheten blir utvist gjennom aktiviteten. Annerledes kan det stå seg dersom medvirkeren forholder seg passiv under hendelsesforløpet. A vet hva B har planer om å gjennomføre, men unnlater å gripe inn. I den forbindelse kan det stilles spørsmål til hvorvidt passivitet harmonerer med ordlyden i medvirkningsbegrepet. Prevensjon- og straffverdighetshensyn taler imidlertid for en utvidet tolkning av begrepet slik at det i enkelte tilfeller også kan ramme unnlatelser. 4.2 Passiv medvirkning Hvor langt det passive medvirkningsansvaret strekker seg krever en nærmere vurdering. Innledningsvis kan det spørres om begrepsbruken med «passiv og aktiv medvirkning» skaper mer forvirring enn forutsigbarhet. Av viktighet er det at begrepsbruken ikke fjerner fokuset vekk fra det vesentlige, som er medvirkerens «samlede atferd». 47 I det følgende vil jeg ta for meg Eskeland (2013) s. 214 Andenæs (2004) s. 326 Eskeland (2013) s. 214 Andenæs (2004) s. 338 Høgberg (2013) s

15 hvor langt det passive medvirkningsansvaret strekker seg. Temaet vil bli belyst med eksempler fra rettspraksis og juridisk teori. Imidlertid er det hensiktsmessig først å si noe om vurderingens relevans for oppgavens hovedtema. I utgangspunktet er det først og fremst konkrete terrorhandlinger lovgiver ønsker å ramme, og i den forbindelse vil medvirkning være relevant. Utviklingen har imidlertid medført at det alminnelige lovverket ikke anses tilstrekkelig for å forhindre terrorangrep. Det er når medvirkningen ikke kan knyttes til en konkret handling, men like fullt kan medvirke til fremtidige terrorhandlinger, at det alminnelige medvirkningsansvaret ikke strekker til. I et slikt tilfelle kan det bli tale om straff for deltakelse. Ikke deltakelse i en konkret handling, men deltakelse i en organisasjon som har til hensikt å begå kriminelle handlinger. Det overordnede spørsmålet blir altså om det er behov for et medvirkningsansvar som strekker seg lenger enn det som følger av det passive medvirkningsansvaret Det passive medvirkningsansvarets utstrekning Ett av tilfellene som klart faller innunder passiv medvirkning er der medvirkeren selv har lagt opp til en situasjon som han senere unnlater å gripe inn i. 48 Det er ikke et krav at medvirkeren har fremprovosert situasjonen. Det er heller ikke et krav om at medvirkeren avverger en straffbar handling. 49 Det avgjørende vil være om konteksten utgjør en situasjon som det er straffbart å forholde seg passiv til. En rekke momenter vil få betydning i vurderingen av om det utløses en handleplikt. Relasjonen mellom medvirkeren og primærforbryteren vil naturligvis kunne ilegges vekt ved bedømmelsen. Samtidig synes det i rettspraksis som at det utslagsgivende for om passivt medlemskap kan etableres, beror på hvorvidt medvirkeren har solidarisert seg med primærforbrytelsen. 50 I Rt s oppdaget sjåføren av bilen at passasjeren var i besittelse av narkotika. Sjåføren av bilen følte seg ført bak lyset da han ble klar over forholdet, men valgte allikevel å kjøre videre. Høyesterett var tvilende til om dette alene var nok til å konstatere medvirkning. Derimot fremsto det som avgjørende for Høyesterett at A smakte på narkotikaen, i tillegg til at han «forsøkte å unnslippe» da politiet tok opp jakten. Etter en samlet vurdering av tiltaltes handlinger fant Høyesterett tilstrekkelige holdepunkter for at A hadde «solidarisert seg» med oppbevaringen av narkotikaen, noe som ga grunnlag for et passivt medvirkeransvar Rt s Høgberg (2013) s. 130 Rt s

16 Avgjørelsen viser at før det overhodet kan bli tale om medvirkning, må det foreligge en tilknytning mellom medvirker og primærforbryter. Kravet til tilknytning vil utelukke personer som solidariserer seg med forbrytelsen dersom forbindelsen er periferisk. Høgberg skriver at den passive atferd må skje i en «slik nærhet og på en slik måte at den objektivt sett er egnet til å bli fortolket som en type konkludent atferd». 51 Spørsmålet må avgjøres på bakgrunn av en konkret objektiv vurdering av vedkommende sin fremtreden. Den mest vidtgående avgjørelsen som etablerer medvirkningsansvar følger av Rt s A, som var en jente på 15 år, overvar at hennes venninne B, voldtok C. Spørsmålet var om A kunne dømmes for medvirkning på tross av at A verken hadde medvirket fysisk eller psykisk. Høyesterett fant i likhet med lagmannsretten grunnlag for å idømme medvirkningsansvar. Begrunnelsen er ikke uten videre klar, men A sine handlinger tidligere på kvelden ble ansett for å ha hatt en viss innvirkning på forbrytelsen. A hadde blant annet nektet offeret å dra på et tidligere tidspunkt da det også var flere tilstede. Samtidig fremstod voldtekt som et lite påregnelig utfall av å nekte noen å dra. Den beskjedne innvirkningen ble imidlertid sett i sammenheng med tiltaltes unnlatelse av å gripe inn. Dette ga grunnlag for medvirkning til voldtekt Ansvarets utvidelse Redegjørelsen viser at det alminnelige medvirkningsansvaret allerede er svært vidtgående. Hva som begrunner en utvidelse er i den forbindelse relevant. I vurderingen av om straffansvar for medvirkning skulle ilegges, la Høyesterett avgjørende vekt på A sin «samlede atferd». A står i et slikt forhold til den kriminelle handlingen at passivitet anses som straffverdig. De samme hensynene kan gjøre seg gjeldende i forhold til en deltaker i en terrororganisasjon. Deltakelsen innebærer at man er del av en organisasjon som har mål om, eller utøver kriminell virksomhet. Handlingene trenger imidlertid ikke å stå i et medvirkningsforhold til en straffbar handling for å være straffbar. Utvidelsen begrunnes i at bidraget til den kriminelle organisasjonen i seg selv er straffverdig, uavhengig av om handlingen «medvirker» til en konkret straffbar handling. Tatt i betraktning vedkommende sin «samlede atferd», er den ikke nødvendigvis mindre straffverdig, når deltakeren bidrar til en potensielt fremtidig terrorhandling, i motsetning til der medvirkeren forholder seg passiv til at den gjennomføres Høgberg (2013) s. 132 Rt s avsnitt 15 13

17 5 Legalitetsprinsippet 5.1 Generelt om legalitetsprinsippet Det følger av Grunnloven 96 at «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». Med lov siktes det til formell lov. Det stilles ikke krav om at forholdet rammes direkte av ordlyden. Det er tilstrekkelig at handlingen etter en naturlig språklig forståelse kan forankres i lovteksten. 53 Høyesterett har foreløpig ikke funnet en straffebestemmelse grunnlovsstridig på bakgrunn av uklar ordlyd. 54 Legalitetsprinsippet har imidlertid blitt benyttet som en begrensende tolkningsfaktor for ordlydens anvendelsesområde. 55 Legalitetsprinsippet i Grl. 96 sikter til norsk lov. I henhold til det dualistiske prinsipp må folkeretten inkorporeres eller på annen måte gjennomføres som formell lov for å få direkte anvendelse. 56 Problemstillingen for den videre drøftelse er i hvilken grad den nye lovbestemmelsen harmonerer med legalitetsprinsippet, herunder hvordan deltakerbegrepet stiller seg i forhold til klarhetskravet. Klarhetskravet skal sikre forutberegnelighet og innebærer at ordlyden må tilfredsstille et minimum av presisjon. 57 I Rt s. 212 uttaler førstvoterende at «Særlig hvor det gjelder den almindelige straffelov maa landets borgere ha krav paa at faa klar beskjed om, hvad de kan straffes for». Uttalelsen innebærer at der hvor ordlyden kan forstås på flere måter, kan resultatet bli frifinnelse så lenge ordlyden ikke oppfyller klarhetskravet. 58 En forutsetning for drøftelsen er imidlertid at legalitetsprinsippet etter Grl. 96 harmonerer med legalitetsprinsippet etter EMK artikkel 7. Dersom EMK stiller strengere krav, kan det oppstå spørsmål om det er EMK artikkel 7 som bør legges til grunn. Av den grunn vil det først foretas en sammenligning for å vurdere om innholdet er sammenfallende Eskeland (2013) s. 113 Prop.131 L ( ) s. 51 Rt 2014 s. 238 Menneskerettsloven 2 Eskeland (2013) s.114 Andenæs (2004) s

18 5.2 Legalitetsprinsippet etter EMK artikkel 7 Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen artikkel 7 (1) har følgende ordlyd: «No one shall be held guilty of any criminal offence on account of any act or omission which did not constitute a criminal offence under national or international law at the time when it was committed. Nor shall a heavier penalty be imposed than the one that was applicable at the time the criminal offence was committed.» Det avgjørende er om forholdet «did constitute a criminal offence under national or international law». Handlingen må være kriminalisert ved lov på handlingstidspunktet. Det materielle kravet til utforming av straffebudet får tilsvarende anvendelse her. Dersom hensynet til borgernes forutberegnelighet skal ha en reell verdi, må det ut fra ordlyden fremgå hva som er straffbart. 59 Rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at kravet til klarhet har vært gjenstand for vurdering også der. I Sunday Times v. The United Kingdom uttalte Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) at «... Firstly, the law must be adequately accessible: the citizen must be able to have an indication that is adequate in the circumstances of the legal rules applicable to a given case. Secondly, a norm cannot be regarded as a «law» unless it is formulated with sufficient precision to enable the citizen to regulate his conduct: he must be able - if need be with appropriate advice - to foresee, to a degree that is reascmable in the circumstances, the consequences which a given action may entail. Those consequences need not be foreseeable with absolute certainty: experience shows this to be unattainable. Again, whilst certainty is highly desirable, it may bring in its train excessive rigidity and the law must be able to keep pace with changing circumstances. Accordingly, many laws are inevitably couched in terms which, to a greater or lesser extent, are vague and whose interpretation and application are questions of practice.» 60 Først stilles det krav om at loven skal være tilgjengelig. Med dette menes ikke bare at man skal ha enkel tilgang til loven som rettskilde, men at det som står i loven skal være navigabelt for vedkommende som leser den. Borgerne skal ha mulighet til å regulere sin atferd på en slik måte at det ikke er usikkert om man overtrer et straffebud. En overtredelse skal være forutse Strandbakken (2004) s. 205 Sunday Times v. The United Kingdom, para

19 bart ut i fra omstendighetene vedkommende befinner seg under, vitende om at det kan oppstå sanksjoner dersom man handler på en bestemt måte. Utgangspunktet følges opp i Kokkinakis v. Greece hvor domstolen uttaler at «only the law can define a crime and prescribe a penalty (nullum crimen, nulla poena sine lege) and the principle that the criminal law must not be extensively construed to an accused's detriment, for instance by analogy; it follows from this that an offence must be clearly defined in law. This condition is satisfied where the individual can know from the wording of the rel-evant provision and, if need be, with the assistance of the courts' interpretation of it, what acts and omissions will makehim liable.» 61 Dommen viser at kravet til klarhet kan være tilfredsstilt også i tilfeller der den enkelte har behov for bistand til å forstå bestemmelsen. Uttalelsen åpner for en viss grad av diskresjon. Samtidig er dette nærmest uunngåelig dersom man ønsker å kunne anvende bestemmelsen på fremtidige tilfeller. At dette også er EMD sin forståelse fremgår av S.W. v. The United Kingdom: «However clearly drafted a legal provision may be, in any system of law, including criminal law, there is an inevitable element of judicial interpretation. There will always be a need for elucidation of doubtful points and for adaptation to changing circumstances.» 62 I det følgende vil Grunnloven 96 gjennomgås nærmere, for å vurdere om det i realiteten er noen forskjell mellom legalitetsprinsippet etter EMK og det som følger av grunnlovsbestemmelsen. 5.3 Legalitetsprinsippet etter Grl. 96 Understående redegjørelse vil vise at legalitetsprinsippet har gjennomgått en utvikling de senere år. Fra å ha tolket svært skjønnsmessig bestemmelser «med varsomhet» jf. Rt s. 1628, har rettspraksis gått i retning av å håndheve legalitetsprinsippet strengere, jf. Rt 2014 s Selv om en forståelse har gode grunner for seg, har domstolen vært mer tilbakeholden i Kokkinakis v. Greece, para. 52. Strandbakken (2004) s

20 avveiningen der forståelsen mangler holdepunkter i ordlyden. 63 I realiteten blir spørsmålet hvor langt ordlydsfortolkningen kan strekke seg i et konkret tilfelle. I Rt 2014 s. 238 hadde en person skutt en totalfredet hønsehauk som angrep en av hans høner. Naturmangfoldloven 17 andre ledd, første punktum åpner for at vilt kan avlives når det «anses påkrevd» for å fjerne aktuell og betydelig fare for skade på person. Spørsmålet var om vilkåret «anses påkrevd» kunne innfortolkes i naturmangfoldloven 17 andre ledd, annet punktum som omhandler angrep rettet mot dyr. Førstvoterende pekte på at det ikke forelå noen form for henvisning mellom bestemmelsene. Spørsmålet må dermed vurderes etter Grl. 96 og EMK art. 7. Etter å ha vist til både Rt s. 780 og Rt s. 481, konkluderer Høyesterett med at Grl. 96 stiller samme krav til klarhet som det som følger av EMK art. 7. Hva gjelder det nærmere innhold i klarhetskravet slutter førstvoterende seg til Rt s. 313 hvor det uttales at «Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.» 64 I likhet med den praksisen som er redegjort for fra EMD, legger de vekt på at straffbarheten må følge av ordlyden. Rt s. 481 gjaldt spørsmålet om hvorvidt stoffet benzodiazepinet fenazepam kunne betraktes som narkotika etter derivatregelen i narkotikalisten 2 annet ledd. Stoffet var imidlertid ikke et derivat av andre stoffer som sto på listen, men inneholdt utvilsomt de samme effektene. På narkotikalovgivningens område vil det hele tiden være en utvikling av stoffer som loven må ta skritt for å fange opp. I de tilfellene der loven ikke er oppdatert vil det med andre ord kunne virke fristende å legge vekt på formålsbetraktninger. Det avgjørende for Høyesterett var allikevel tolkningen av derivatbegrepet isolert. Høyesterett vektlegger at det ved «lovbrudd må være klart definert ved rettsregler som er tilgjengelig for allmennheten, og forbyr at straffebestemmelse blir tolket utvidende eller analogisk til skade Andenæs (2004) s. 117 Rt s. 313, avsnitt 29 17

21 for tiltalte.» 65 Uttalelsen utelukker utvidende tolkning selv om formålet gir gode holdepunkter for det. Samtidig kan det ikke utelukkes at dommen hadde fått et annet resultat dersom de sakkyndige hadde hatt en felles forståelse av derivatbegrepet, eller dersom en naturlig språklig forståelse kunne blitt lagt til grunn. Uansett viser redegjørelsen at innholdet i legalitetsprinsippet etter Grl. 96 og EMK artikkel 7 i stor utstrekning er sammenfallende i tråd med Høyesteretts konklusjon i Rt s Som dommen er inne på, med støtte i EMD praksis, er ikke kravet til «klart definerte rettsregler» absolutt. For å være med i samfunnsutviklingen, må lovteksten benytte seg av «formuleringer som i større eller mindre grad er vage, og hvor det vil oppstå grensespørsmål.» 66 Av dommen kan vi allikevel utlede at det må stilles et minimumskrav hva gjelder en felles oppfatning, der alminnelig ordlydsfortolkning gir rom for ulike forståelser i en gitt sammenheng. Et relevant spørsmål er dermed hvor grensen mellom en vag og inkluderende ordlyd går i forhold til kravet om klarhet. 5.4 Forutberegnelighet Spørsmålet om ordlydens forhold til klarhetskravet er av særlig betydning av hensyn til forutberegnelighet. Som nevnt står hensynet til forutberegnelighet prinsipielt sterkt på strafferettens område. Andenæs har imidlertid tatt til orde for at viktigheten av klar ordlyd sett fra tiltaltes ståsted rent faktisk kun har begrenset betydning. 67 For det første er det svært få som justerer sin atferd etter en tolkning av hvert enkelt straffebud. For det andre er det veldig sjeldent at det å balansere på ordlydens knivsegg innebærer noen beskyttelsesverdig interesse selv om vedkommende operer på «riktig side». 68 Selv om betraktningene til Andenæs ikke er ment som noe argument for utvidende tolkning på legalitetsprinsippets område, har de formodentlig noe for seg. Samtidig vil ikke straffverdigheten fremstå like åpenbar når straffens anvendelsesområde utvides. Når handlinger som rettslig sett er straffrie kriminaliseres, kan det argumenteres for at kravet til ny straffbar atferd bør presiseres klarere i lovteksten. Hvorvidt begrepet «deltar» ivaretar hensynet til forutberegnelighet, vil drøftes i det følgende. Problemstillingen vil belyses med komparative perspektiver fra finsk rett som har valgt en annen tilnærming til kriminaliseringen av deltakelse Rt s. 481, avsnitt 24 Rt s. 481 avsnitt 23 Andenæs (2004) s. 116 Andenæs (2004) s

22 5.4.1 Kan deltakeren forutse sin rettsstilling? Utgangspunktet er at loven straffer den som «deltar» i en terrororganisasjon. I Finland opererer man med en uttømmende liste over hvilke handlinger en deltaker må ha utøvet for at straffansvar skal bli aktuelt. 69 Hvis handlingen ikke er nevnt i loven vil vedkommende heller ikke kunne straffes for deltakelse. Med andre ord fremgår det direkte av loven hvilke handlinger som er kriminalisert. I så måte håndhever den finske bestemmelsen et strengt legalitetsprinsipp med klart definerte rettsregler. Istedenfor å tolke hvilke handlinger som faller inn under ordlyden, definerer handlingene deltakelse. 70 Denne lovgivningsmetoden ivaretar hensynet til forutberegnelighet ettersom den enkelte borger kan se hvilke bidrag som er straffbare. Å håndheve legalitetsprinsippet er imidlertid ikke det eneste et straffebud skal gjøre. Andre beskyttelsesverdige hensyn må avveies i forhold til den enkeltes rettssikkerhet. Som det fremgår av forarbeidene anses terror som en trussel mot samfunnssikkerheten og demokratiske verdier. 71 Dette er hensyn lovgiver må ta stilling til ved utformingen av bestemmelsen. Blir lovteksten for snever vil forhold som potensielt kan true samfunnssikkerheten og demokratiske verdier kunne falle utenfor ordlydens virkefelt. Blir ordlyden for vag vil individet ha vanskeligheter med å forutse hva det kan straffes for. En sammenligning mellom finsk terrorlovgivning og norsk narkotikalovgivning, viser at systemene har klare likhetstrekk. Mens hvert enkelt stoff som regnes som narkotika er nevnt i den norske narkotikaforskriften, er hver enkelt handling som regnes som deltakelse nevnt i den finske straffeloven. 72 I Rt s. 481 så vi at tiltalte ikke kunne dømmes for innførsel av narkotika selv om fenazepam var et narkotisk stoff. Med en uttømmende terrorbestemmelse i likhet med den finske, vil den samme håndhevingen av legalitetsprinsippet innebære at en handling som åpenbart innebærer deltakelse i en terrororganisasjon, vil kunne være straffri dersom den ikke faller inn under noen av de alternativene loven foreskriver. I lys av dette fremstår den norske bestemmelsen mer dynamisk, ettersom den ikke utelukker handlinger som i det konkrete tilfellet fremstår som deltakelse. Noe av bakgrunnen for EUs rammebeslutning og den norske kriminaliseringen av deltakelse var å være i forkant av den trusselen som terror utgjør mot demokratiske verdier. 73 Ved en uttøm Finske Strafflag kap. 34 a 4 Husabø (2009) s. 213 Prop. 131 L ( ) s. 41 Narkotikaforskriften 4 Prop. 131 L ( ) s

23 mende liste over hvilke handlinger som kvalifiserer til deltakelse vil man ikke nødvendigvis foregripe innovative gjerningspersoners nye måter å bidra på. På narkotikalovgivningens område har som nevnt dette gitt seg utslag ved at narkotikalisten ikke har klart å fange opp stoffer som utvilsomt er narkotika. I den grad stoff og handlinger er sammenlignbare innebærer eksempelet en ytterligere forskjell. Deltakerhandlingene i den finske bestemmelsen er gitt i lovs form, mens stoffer som i Norge kvalifiserer til narkotika er fastsatt i forskrift. Dette innebærer at der stoffet ikke er nevnt på listen, vil listen enkelt kunne endres og raskt oppnå den effektivitet den er tiltenkt. Tradisjonelt tar det lenger tid å forandre en lovbestemmelse. Hensynet må avveies i forhold til klar og entydig ordlyd. Når farepotensialet er særlig stort vil det kunne argumenteres for at en inkluderende ordlyd, eller i det minste et omstillingshurtig lovverk, er av vesentlig betydning. Samtidig kan det ikke utelukkes at enkelte deltakelseshandlinger kan rammes av straffebudet uten at vedkommende har ment å overtre den norske bestemmelsen. Selv om bestemmelsen ivaretar hensynet til rikets sikkerhet og angrep på demokratiske verdier, vil det uavhengig av hvor langt begrepet deltaker strekker seg, være vanskeligere for borgerne å forutse sin rettsstilling. Dette får samtidig konsekvenser for bestemmelsens preventive effekt. Når borgere ikke vet hvilke handlinger som er ulovlig, vil ikke overtredelsen være et resultat av en overveid beslutning om å handle i strid med straffebudet. I de fleste tilfeller vil det allikevel, som Andenæs er inne på, knytte seg en viss usikkerhet i forhold til hvor beskyttelsesverdig uklarheter i et straffebuds grenseområder er. Veier vi det opp mot hensynet til rikets sikkerhet kan det umiddelbart fremstå som noe vi bør tåle. Problematisk blir det allikevel når den kriminaliserte handlingen mangler straffverdighet. I et slikt tilfelle kan ikke hensynet til at gjerningsmannen allerede befant seg på et klanderverdig område tillegges vekt. Deltakelse i en terrororganisasjon ligger imidlertid ikke så fjernt fra hva en alminnelig person vil anse som straffbar atferd at spørsmålet settes på spissen i denne oppgaven. Med henvisning til de hensyn det er redegjort for ovenfor, og særlig EMDs uttalelser i S.W. v. The United Kingdom, må lovgiver anses for å stå fritt nok til å utforme en dynamisk bestemmelse. Så lenge man ved the assistance of the courts' interpretation kan fastlegge det nærmere innholdet i bestemmelsen, er legalitetsprinsippet oppfylt. 20

24 6 Terrororganisasjon Det er deltakelse i en «terrororganisasjon» som er straffbart. En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at deltakelsen må knytte seg til en sammenslutning av en viss fasthet og med en viss intensjon. Deretter må det påvises at organisasjonen «har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler». 74 I den anledning trekker ordlyden i retning av at formålet med organisasjonen er vesentlig for vurderingen av om den kan karakteriserer som en terrororganisasjon. Utover dette gir ordlyden ingen nærmere føringer for hva som skal inngå i vurderingen. I det følgende vil det redegjøres nærmere for innholdet i begrepet «terrororganisasjon», hvor utgangspunktet for redegjørelsen tas i lovens forarbeider. 6.1 Kravene til gruppens/foreningens organisering Etter forarbeidene skal begrepet «terrororganisasjon» «forstås på samme måte som i straffeloven 121 til 124 og 126.» 75 Forarbeidene til straffeloven 121 bruker termen «organisert gruppe» når den definerer terrororganisasjon. 76 I det ligger det blant annet at organisasjonen må ha «en viss struktur og varighet». Definisjonen er basert på definisjonen av «organisert kriminell gruppe» i straffeloven av c. 77 Definisjonen er den samme som ble anvendt i straffeloven av a før den ble endret. 78 Uttalelsen om at «den foreslåtte utvidelsen av «organisert kriminell gruppe» i straffeloven annet ledd» ikke skal tillegges betydning for definisjonen av terrororganisasjon, gir i den forbindelse mening. Uttalelsen taler for at momentene som inngikk i vurderingen av 60 a før utvidelsen fortsatt er relevante. 79 Fra et mer til det mindre prinsipp kan det uansett argumenteres for at kravene til «organisert gruppe» under enhver omstendighet må være tilfredsstilt for at det overhodet kan bli tale om en terrororganisasjon. Videre følger det av forarbeidene at «Ved vurderingen av om det foreligger en «organisert gruppe», vil det være av betydning om det er etablert en viss organisatorisk eller hierarkisk struktur, om gruppen har internasjonale forgreninger, om det er avtalt en bestemt arbeidsfordeling mellom Straffeloven 136 a Prop.131 L ( ) s. 41 Prop.131 L ( ) s. 41 NOU 2003: 18 s. 104 og Prop.131 L ( ) s. 36 Ot.prp.nr.62 ( ) s. 93 Prop.131 L ( ) s

25 medlemmene, om gruppen har tilknytning til bestemte lokaler, om deltakerne møtes jevnlig mv. Også tidsaspektet vil kunne være av betydning. Jo lengre en gruppe har eksistert, desto lettere vil det foreligge en organisert gruppe i lovens forstand. Motsatt vil tidsaspektet ha mindre å si desto mer gruppen er organisert.» 80 Momentene taler for at sammenslutninger basert på spontane initiativ uten en fast oppbygning faller utenfor begrepets anvendelsesområde. Dersom gruppen har en leder og medlemmer med ulike ansvarsroller, vil dette tale i favør av at gruppen er en organisasjon. Tolkningen har støtte i forarbeidenes uttalelse om at «Mafialiknende organisasjoner og andre profesjonelle forbryternettverk med forgreninger i flere land vil klart falle innenfor definisjonen.» 81 Momentenes svært skjønnsmessige utforming gir rom for å legge vekt på konkrete omstendigheter i saken. I vurderingen av om gruppen har tilknytning til bestemte lokaler og om deltakerne møtes regelmessig, må gruppens natur tas i betraktning. Dersom gruppen har betydelige internasjonale forgreininger, vil for eksempel tilknytningen til bestemte lokaler kunne lempes. Isteden kan det være mer naturlig å se på måten gruppen kommuniserer på. Hvis det kommuniseres på en måte som kun medlemmene av organisasjonen forstår, kan nødvendigheten av å møtes være mindre. For at en terrororganisasjon skal kunne realisere terrorhandlinger er den avhengig av å ta minimalt med risiko. Det er plausibelt å anta at organisasjonen vil ta forhåndsregler for å unngå handlingsmønstre som er egnet til å vekke oppmerksomhet. Vitterlig vil tilknytning til fast møtested tale for organisering, men der kommunikasjonen er av en viss regelmessighet, er det nærliggende å slutte at kommunikasjonens art også vil være sentral. Fortolkningen er i tråd med Høyesteretts forståelse av «organisert». «Det sentrale spørsmålet i den foreliggende saken er om det kan sies å foreligge en tilstrekkelig organisert gruppe. Ved denne vurderingen må man ha for øye at straffeloven opererer med andre former for samarbeid som innebærer en lavere grad av organisering enn det som kreves etter straffeloven 60 a. Jeg henviser i denne sammenheng til de alminnelige reglene om medvirkning og til bestemmelser som setter straff for 'å inngå forbund' med nærmere bestemt formål, som for eksempel straffeloven 94 og 147 a fjerde ledd. Straffeloven 60 a stiller et krav om større grad av organisering enn slike bestemmelser gjør. Også det at vilkåret i 60 a ble skjerpet i proposi Ot.prp.nr.62 ( ) s. 96 Ot.prp.nr.62 ( ) s