Introduksjon til L A TEX

Transkript

1 Introduksjon til L A TEX Martin Høy martin.hoy@pvv.ntnu.no Lars Nummedal lars@nummedal.net Versjon mars 2002

2

3 Introduksjon til LATEX 3 Innhold 1 Innledning Om dette dokumentet Historie Fra innhold til layout L A TEX kildefil (input-fil) Kommandoer Kildefilens struktur Dokument-spesifikasjon (preamble) Dokumentklasser (\documentclass) Ekstra pakker (\usepackage) Tittel og forfatter Selve dokumentet Logisk inndeling Store dokumenter Referanser, fotnoter og margnoter Miljøer (environments) Matematikk og ligninger (equation, align) Flytende objekter (floats) Lister (lists) Horisontal plassering av tekst Skrifttyper og skriftstørrelser Manuell formatering BIBTEX (bibliografi) Publisering i andre formater PDF HTML Linker til mer informasjon 22 Referanser 22

4

5 Introduksjon til LATEX 5 1 Innledning 1.1 Om dette dokumentet Dette heftet er laget til en forelesning i ITEAs seminarserie. Det er ikke ment å være en fullstendig dokumentasjon, men har som formål at man etter å ha lest det skal være istand til å lage enkle dokumenter i L A TEX med kapitler, figurer, tabeller, ligninger og bibliografi, samt dynamisk referering til samtlige av disse. For de som vil vite mer enn det som er beskrevet her, anbefaler vi først L A TEX User s Guide and Reference Manual (Lamport, 1994), og for mer avansert bruk The L A TEX Companion (Goossens et al., 1994). Se referanselisten til slutt for fullstendig referanse. Den forrige versjonen av L A TEX (versjon 2.09) er noe forskjellig fra dagens versjon (L A TEX 2ε), og mange av kommandoene beskrevet i dette heftet vil ikke fungere i versjon Historie TEX er et program som ble utviklet av Donald E. Knuth (Knuth, 1984). Han begynte å skrive på dette systemet i 1977 for å utforske potensialet til typesetting vha. datamaskiner. Det er skrevet først og fremst for å typesette tekst og matematiske formler (teknisk dokumentasjon). L A TEX er en makropakke som bruker TEX til typesetting, og ble opprinnelig skrevet av Leslie Lamport (Lamport, 1994). L A TEX er enklere å bruke enn TEX og inneholder ferdig definert layout for flere typer standard dokumenter. Med vanlige ASCII-tegn skrives TEX som TeX, og L A TEX som LaTeX. Når det gjelder uttalen råder det en viss forvirring; derfor velger vi å sitere manualen (Lamport, 1994): One of the hardest things about using L A TEX is deciding how to pronounce it. This is also one of the few things I m not going to tell you about L A TEX, since pronounciation is best determined by usage, not fiat. TEX is usually pronounced teck, making lahteck, lah-teck, and lay-teck the logical choices; but language is not always logical, so lay-tecks is also possible.

6 6 Introduksjon til LATEX I motsetning til WYSIWYG 1 tekstbehandlere, er TEX (L A TEX) et typesettingsystem. Det innebærer bl.a. layouten er løsrevet fra innholdet i dokumentet. Idéen bak dette er at når man skriver et dokument, skal man ikke behøve å bekymre seg om layout, men bare konsentrere seg om innhold og logisk inndeling. Når man bruker WYSIWYG tekstbehandlere, er det en tendens til at man lager estetisk pene dokumenter med liten eller inkonsistent struktur. L A TEX unngår slike feil ved å tvinge forfatteren til å definere den logiske strukturen i dokumentet, og velger deretter en fornuftig layout. 1.3 Fra innhold til layout Kildefilen (input-filen) til et L A TEX-dokument er en vanlig ASCII-fil som kan skrives i en hvilken som helst teksteditor. Den inneholder teksten til dokumentet og kommandoene som forteller L A TEX om dokumentstrukturen. For å typesette dokumentet kjører man kildefilen gjennom programmet latex. Dette produserer en.dvi-fil (device independent) som f.eks. kan vises fram på skjermen. For kunne skrive ut dokumentet må man gjøre om denne filen til noe som den aktuelle printeren forstår. Det vanligste er nok å bruke programmet dvips til å lage PostScript-filer. PostScript er det språket de fleste printere snakker, derfor kan du være rimelig sikker på at utskriften vil se ut som det du ser på skjermen (programmet ghostview eller gv kan brukes for å se på.ps-filer). En av fordelene med å skille layout og innhold er at man lettere kan produsere flere formater fra den samme kildefilen. Man kan f.eks. lage en HTMLversjon vha. latex2html, PDF-filer vha. pdflatex eller RTF-filer vha. latex2rtf. Dette er beskrevet mer i detalj i kapittel L A TEX kildefil (input-fil) Kommandoer Siden kildefilen skal inneholde beskjeder til L A TEX om hvordan man ønsker at dokumentet skal typesettes, må man ha en måte å skille mellom tekst og kommandoer. For å få til dette har en del tegn spesiell betydning i L A TEX, og disse er: $ & % # _ { } ~ ^ \. Hvis du ønsker å bruke noen av disse 1 what you see is (almost never) what you get; jfr. MS Word

7 Introduksjon til LATEX 7 tegnene i teksten (uten at de skal tolkes som en kommando) må du putte en \ foran. Tegnet \ er spesielt fordi det brukes til å markere starten på en kommando. Noen kommandoer tar argumenter, de settes da i listeparenteser etter kommandonavnet. Hvis kommandoen i tillegg kan ta ekstra opsjoner, skrives de i klammeparenteser rett før listeparentesene: \kommandonavn[opsjoner]{argumenter}. Tegnet % markerer starten på en kommentar. Alt på den samme linjen etter %-tegnet blir ignorert av L A TEX, og blir ikke typesatt. I kildefilen skilles ord på vanlig måte med mellomrom. På samme måte som i f.eks. HTML spiller det ingen rolle hvor mange mellomrom (eller tomme linjer) man har mellom to ord, L A TEX oppfatter mellomrommene uansett bare som ett. For å skille mellom to avsnitt, bruker man en tom linje. Her gjelder det samme som for ordskille; mange tomme linjer blir behandlet som én. Dette gir mulighet til å lage kildefilen mer luftig, og evt. putte inn kommentarer mellom avsnittene uten at dokumentets utseende forandres Kildefilens struktur Kort sagt er kildefilen delt inn i en del hvor man definerer hvordan layouten skal være (dokument-spesifikasjon, eng:preamble), og en del som inneholder selve teksten i dokumentet: \documentclass{...} Her defineres layouten til dokumentet (kalles preamble) \begin{document} Her er selve innholdet i dokumentet \end{document} I kapittel 2 tar vi for oss dokument-spesifikasjonen (preamble), og i kapittel 3 tar vi for oss de ulike elementene som bygger opp innholdet i dokumentet.

8 8 Introduksjon til LATEX 2 Dokument-spesifikasjon (preamble) 2.1 Dokumentklasser (\documentclass) Først må du definere hva slags dokumentklasse (en slags dokument-mal) du har tenkt til å bruke. Dette gjøres vha. kommandoen \documentclass. Kommandoen skal ha dokumentklassenavnet som argument, og ekstra opsjoner i klammer [...]. I vanlig L A TEX har man følgende dokumentklasser: article Den klassen som passer for de fleste dokumenter; fra korte artikler og opp til lengre tekster. For eksempel bruker vi denne klassen for å typesette dette heftet. report En klasse for litt større dokumenter, har ett kapittel-nivå mer enn article. book Dokumentklassen for virkelig store dokumenter, har enda ett kapittelnivå ekstra. letter En klasse som egner seg til å skrive enkle brev. Det finnes også en klasse brev som følger norsk standard for oppsett av brev. slides For å lage overheads. For dette formålet anbefales også klassene foils eller seminar. For hver av disse dokumentklassene kan du sette ekstra opsjoner. Noen av de viktigste er: 10pt, 11pt, 12pt Setter størrelsen til hovedfonten i dokumentet, 10pt er standard. a4paper Definerer størrelsen på arket. Andre muligheter er f.eks. b5paper som brukes til dr.grader ved NTNU. twocolumn Ber L A TEX om å typesette teksten i to kolonner. twoside Formaterer dokumentet for utskrift på tosidig skriver. titlepage Sørger for at tittel, forfatter og dato kommer på en egen side. norsk Sier fra til L A TEX om at dokumentet er på norsk. Dette har innvirking på hvordan orddeling og navnsetting foregår. Denne opsjonen brukes f.eks. av pakken babel.

9 Introduksjon til LATEX 9 Et eksempel på en typisk dokument-spesifikasjon (f.eks. for dette dokumentet) kan da være: \documentclass[norsk,a4paper,12pt,twoside,titlepage]{article} 2.2 Ekstra pakker (\usepackage) Mye av funksjonaliteten i L A TEX er delt opp i pakker. Hvis man trenger muligheter utover det standard L A TEX gir, inkluderer man en pakke som gir denne funksjonaliteten. Dette gjøres vha. kommandoen \usepackage{...} som plasseres under kommandoen \documentclass{...}. Opsjoner til pakker spesifiseres i klammeparenteser (de globale opsjonene til kommandoen \documentclass{...} blir også sendt over til evt. pakker). En del nyttige pakker som vanligvis er med i L A TEX-distribusjoner, er: babel Denne pakken gjør L A TEX i stand til å takle forskjellige språk, og sørger bl.a. for at innholdsfortegnelsen får navnet Innhold dersom man har satt norsk som opsjon til \documentclass (ellers er default engelsk Contents ). inputenc Forteller L A TEX hvilket tegnsett input-filen er skrevet i (f.eks. latin1 som brukes for norske tegn). fontenc Brukes til å bytte font-sett, f.eks. for å bruke en font som inneholder norske tegn (T1). (dette er ikke nødvendig i windows-programmet PCTEX) amsmath For mer avanserte matematiske dokumenter (ble tidligere kalt amstex). epsfig For inkludering av figurer. Til det samme formålet finnes også pakken graphicx. L A TEX støtter i utgangspunktet bare såkalte Encapsulated PostScript-figurer (.eps-filer), men pdflatex støtter bl.a..jpg. float Gir større kontroll over plasseringen flytende objekter (floats; f.eks. figurer, tabeller o.l.). fancyhdr For å manipulere topp- og bunn-tekst på sidene. Nedenfor står noen av kommandoene som brukes for å inkludere pakker i dette dokumentet.

10 10 Introduksjon til LATEX \usepackage{babel,fancyhdr,amsmath,float,epsfig,enumerate} \usepackage[latin1]{inputenc} \usepackage[t1]{fontenc} Du kan liste flere pakker i samme \usepackage{...}-kommando dersom de ikke trenger egne opsjoner. Boken The L A TEX Companion (Goossens et al., 1994) beskriver de vanligste tilleggspakkene som er tilgjengelige, og anbefales for de som ønsker å gjøre mer avanserte ting en det som står beskrevet i L A TEX-manualen (Lamport, 1994). 2.3 Tittel og forfatter L A TEX har innebygde kommandoer for automatisk generering av tittel; evt. en egen tittelside. I toppen av dokumentet definerer man tittel, forfatter og dato. I dette dokumentet brukte vi følgende: \title{introduksjon til \LaTeX} \author{martin Høy\\ \texttt{\small martin.hoy@pvv.ntnu.no} \and Lars Nummedal\\ \texttt{\small lars@nummedal.net}} \date{\today} Rett etter \begin{document} skriver man så kommandoen \maketitle for å sette inn tittel-teksten. Hvis man bruker den globale opsjonen titlepage, kommer tittelen på en egen side. Hvis man ikke spesifiserer datoen med kommandoen \date{...}, brukes standardverdien \today som setter inn dagens dato. \date-kommandoen i eksempelet over er derfor overflødig.

11 Introduksjon til LATEX 11 3 Selve dokumentet Starten på selve innholdet i dokumentet markeres med \begin{document} og slutten markeres med \end{document}. All tekst etter \end{document} blir ignorert av L A TEX. 3.1 Logisk inndeling Inndelingen av dokumentet spesifiseres med kommandoer som deler det opp i mindre deler. L A TEX sørger selv for å generere overskrifter og nummerere de forskjellige delene i forhold til hverandre. Dette gjør at man kan flytte rundt på teksten uten å bekymre seg for at referanser og nummerering skal bli feil. For å dele inn dokumentet i forskjellige nivåer kan du bruke følgende kommandoer: \section{...} \subsection{...} \subsubsection{...} \paragraph{...} \subparagraph{...} For kommandoene i den venstre kolonnen blir overskriften nummerert, mens overskriftene i den høyre kolonnen bare blir typesatt i fete typer. Denne delen er f.eks. definert vha. kommandoen: \subsection{logisk inndeling}. Du kan bruke kommandoen \appendix for å markere at alt etter dette er bilag. Denne kommandoen tar ingen argumenter, og gjør bare at nummereringen heretter skjer med bokstaver istedenfor tall. For dokumentklassen report har man et høyere nivå \chapter{...}, og for klassen book kan man samle kapitlene i deler med \part{...}. L A TEX generer automatisk innholdsfortegnelse på grunnlag av inndelingskommandoene nevnt over. Kommandoen \tableofcontents setter inn denne innholdsfortegnelsen på det stedet i dokumentet hvor kommandoen står. 3.2 Store dokumenter Når man skriver store dokumenter er det greit å kunne dele det opp i flere filer, f.eks. etter kapittel-inndelingen. Det gir bedre oversikt og gir flere personer muligheten til å skrive på det samme dokumentet samtidig.

12 12 Introduksjon til LATEX Det finnes to måter å gjøre dette på i L A TEX. Den enkleste kommandoen er \input{filnavn}, som setter innholdet i den aktuelle filen inn på det stedet der kommandoen står i dokumentet. Hvis man har et virkelig stort dokument (og/eller en treg maskin), kan det være greit å slippe å typesette hele dokumentet hver gang man har gjort en liten endring i ett kapittel/subdokument (man jobber jo som oftest med bare en liten del av gangen). Det kan gjøres ved å bruke kommandoen \include{filnavn} sammen med \includeonly{filnavn1,filnavn2,...}. Kommandoen \includeonly{...} må plasseres i dokumentspesifikasjonen (før \begin{document}). I motsetning til \input{...}, starter \include{...} innholdet i den aktuelle filen på en egen side. Dette gjør \include{...} mer egnet for større deler som f.eks. kapitler. Det er også mulig å nøste \input{...} inne i \include{...} for enda finere oppdeling. 3.3 Referanser, fotnoter og margnoter Du har sikkert skrevet tekster hvor du har laget fotnoter og referert til tabeller, figurer, kapitler, litteratur osv. I L A TEX oppdateres alle slike referanser dynamisk. For å kunne referere til noe, må det merkes med et unikt navn. Fotnoter Fotnoter lages ved å bruke kommandoen \footnote{fotnote-tekst}. De blir nummerert plassert i bunnen av siden 2. På denne måten Margnoter Margnoter lages med kommandoen \marginpar{marg-tekst}, og blir plassert i margen ved siden av stedet du bruker kommandoen. De blir plassert i den ytre margen ved tosidig trykk, eller venstre ved ensidig trykk. Litteraturreferanser For å referere til en artikkel, bok e.l. som du har lagt til i referanselisten, må du bruke \cite{refnavn}, hvor refnavn er navnet du har gitt referansen i.bib-filen. Se del 3.7 for informasjon om hvordan du lager denne filen. 2 Slik som dette...

13 Introduksjon til LATEX 13 Kryssreferanser For at du skal kunne referere til Kapitler, underkapitler, figurer, tabeller, ligninger, lister, sidetall osv. må de først merkes vha. \label{labelnavn}. Argumentet til denne kommandoen er kanskje ikke uventet det unike navnet du ønsker objektet eller siden skal ha når du senere skal referere til det. For at navnet skal bindes til riktig objekt, er det viktig at \label{...}- kommandoen står umiddelbart etter det man ønsker å referere til (for miljøer som ligninger, figurer og tabeller setter man ofte \label{...}- kommandoen rett før slutten av miljøet ). For referanser til ligninger bruker man ofte kommandoen \eqref{labelnavn}, som returnerer ligningsnummeret med paranteser rundt. Hvis du bare vil ha ligningsnummeret, bruker du kommandoen \ref{labelnavn}. For å bruke \eqref{...}, må du inkludere pakken amsmath. Dersom du ønsker å få returnert sidetallet til en spesiell merkelapp, bruker du \pageref{labelnavn}. Alt annet kan du referere til med \ref{labelnavn}. 3.4 Miljøer (environments) I tillegg til kommandoer (f.eks. \maketitle) har vi miljøer (environments) i L A TEX. Disse kjennetegnes ved at de er avgrenset av \begin{...} og \end{...}: \begin{miljønavn}. \end{miljønavn} Det finnes mange ulike miljøer i L A TEX. Vi skal her gå gjennom de vi tror du vil få mest bruk for. Du har allerede sett et miljø, og det er miljøet som omfatter alt annet en dokumentspesifikasjonen i et L A TEX-dokument, nemlig document Matematikk og ligninger (equation, align) I standard L A TEXer ligningsmiljøet equation definert. Det brukes for ligninger som er på bare en linje:

14 14 Introduksjon til LATEX \begin{equation} x + y = z \end{equation} x + y = z (1) For ligninger som går over flere linjer, anbefales miljøet align fra pakken amsmath. For å markere punktene på hver linje som skal stå rett over hverandre, brukes tegnet &: \begin{align} x^2 + y &= z \\ x - 3 y &= -z \end{align} x 2 + y = z (2) x 3y = z (3) Det kan refereres til ligninger som til det meste annet i L A TEX, \label{..}- kommandoen må da plasseres inne i miljøet. I et align-miljø (med flere ligninger) må den stå på samme linje som ligningen den refererer til; før linjen avsluttes av \\. I tillegg til disse standard lignings-miljøene finnes det flere andre som gir større muligheter og mer frihet. De mest kjente er laget av AMS (American Mathematical Society), og gjør bl.a. at man kan ha subequations (nummereres 1a, 1b osv.), sette navn på ligningene (i motsetning til nummer) og mye mer. Se side 235 i (Goossens et al., 1994) for detaljer. Hvis man ønsker å ha et matematisk uttrykk inne i teksten, (som f.eks. x2 + y 2 ), kan man gjøre dette ved å omslutte det matematiske uttrykket med $-tegn. Det forteller L A TEX at teksten mellom $-tegnene skal typesettes som matematikk (matematisk modus). Til slutt i dette heftet ligger det kopi av to sider fra (Goossens et al., 1994) (utdrag fra side ) som viser en del av de matematiske tegnene og symbolene som er tilgjengelig i matematisk modus Flytende objekter (floats) Flytende objekter kan f.eks. være tabeller eller figurer. Man kan gi opsjoner til objektet om hvor man ønsker at det skal plassere seg. L A TEX bruker følgende regler for å avgjøre hvor objektet skal plasseres: 1. Dersom opsjonen h er spesifisert, prøv å plassere objektet her. Hvis ikke det lykkes og det ikke er oppgitt flere posisjonsønsker, endre til t og forsøk å plassere objektet på neste side. 2. Dersom opsjonen t er spesifisert, prøv å plassere objektet øverst på denne siden.

15 Introduksjon til LATEX Dersom opsjonen b er spesifisert, prøv å plassere objektet nederst på denne siden. 4. Dersom opsjonen p er spesifisert, prøv å plassere objektet på en egen float-side når denne siden eller kolonnen avsluttes. 5. Dersom det er nødvendig gjentar de tre siste trinnene seg på sidene som følger denne. Vanligvis bruker man alle disse ([htbp]), og lar TEX finne den estetisk og typografisk beste plasseringen. Er man ikke tilfreds med denne måten å plassere objekter på, kan man inkludere en pakke som heter float. I den finnes det en opsjon H som sier: Plasser objektet her, uansett! Tabeller (table) Tabell-floatet består vanligvis av to miljøer inne i hverandre: tabular inne i table. Miljøet tabular definerer selve tabellen, mens table brukes for å kunne velge plasseringen av tabellen som beskrevet ovenfor, samt å kunne tilegne den et nummer og en tabelltekst (\caption{...}). En typisk tabell vil kanskje se ut som følger \begin{table}[h] \begin{tabular}{l c r} Celle 1 & Celle 2 & Celle 3\\ \hline Bil & Båt & Hus \end{tabular} \caption{demonstrasjon} \label{tab:demonstrasjon} \end{table} Celle 1 Celle 2 Celle 3 Bil Båt Hus Tabell 1: Demonstrasjon Her har vi brukt H som opsjon til table for å indikere at vi ønsker at tabellen plasseres på et bestemt punkt i teksten. Argumentet til tabular betyr at den første kolonnen i tabellen skal venstre-justeres, den andre skal sentreres og den siste skal høyre-justeres. I tillegg skal det være vertikale linjer mellom kolonnene, samt en horisontal linje mellom radene. Tabellteksten blir satt til Demonstrasjon, og den får merkelappen tab:demonstrasjon. Figurer (figure) Figur-floatet består av miljøet figure og en eller flere kommandoer inne i miljøet. Miljøet figure gir på samme måte som table automatisk

16 16 Introduksjon til LATEX nummerering og mulighet for figurtekst (\caption{...}) og markering (\label{...}). Her bruker man også de samme plasserings-opsjonene som er beskrevet i del For å inkludere selve figur-fila, finnes det flere pakker (graphics, graphicx), men disse er stort sett variasjoner over hverandre med litt ulik syntaks. Her tar vi for oss epsfig fordi dette er den pakken som er dokumentert i (Goossens et al., 1994). Felles for alle pakkene for inkludering av figurer er at de muliggjør innhenting av Encapsulated PostScript (EPS)-filer. Når man inkluderer pakken epsfig, får man tilgang til kommandoen \epsfig{...}: \epsfig{file=filnavn,height=høyde,width=bredde,angle=grader,% bbllx=llx,bblly=lly,bburx=urx,bbury=ury,clip=} Det eneste argumentet som er påkrevd ved bruk av kommandoen over, er filnavnet file. file Navnet på EPS-filen. height Høyden du vil at figuren skal ha (i gyldige L A TEX-enheter). width Bredden du vil at figuren skal ha (i gyldige L A TEX-enheter). Man kan også bruke ferdig definerte lengder, f.eks. \textwidth. Dersom du spesifiserer bare en av height eller width, vil figuren bli skalert slik at forholdet høyde/bredde blir bevart. angle Spesifiserer en evt. rotasjonsvinkel (mot klokka) for figuren dersom man ønsker det. bbllx x-koordinaten til det nedre venstre hjørnet av EPS-figurens Bounding Box (brukes sjelden, men kan brukes til å ta ut bare en del av EPSfiguren). bblly y-koordinaten til det nedre venstre hjørnet av EPS-figurens Bounding Box (brukes sjelden, men kan brukes til å ta ut bare en del av EPSfiguren). bburx x-koordinaten til det øvre høyre hjørnet av EPS-figurens Bounding Box (brukes sjelden, men kan brukes til å ta ut bare en del av EPSfiguren). bbury y-koordinaten til det øvre høyre hjørnet av EPS-figurens Bounding Box (brukes sjelden, men kan brukes til å ta ut bare en del av EPSfiguren).

17 Introduksjon til LATEX 17 clip Denne parameteren sørger for at kun det som er innenfor figurens Bounding Box kommer med i figuren. =-tegnet må være med. En typisk figur og kommandoene for å produsere den, vil f.eks. se slik ut: \begin{figure}[h] \epsfig{file=figur,% width=0.3\textwidth} \caption{demonstrasjon} \label{figur:demonstrasjon} \end{figure} En figur Figur 1: Demonstrasjon Lister (lists) Her vil vi nevne tre ferdigdefinerte liste-miljøer i L A TEX; nummererte, unummererte og beskrivelses-lister. Felles for alle sammen, er at hvert element i listene begynner med kommandoen \item. Nummererte lister (enumerate) \begin{enumerate} \item Element 1. \item Element 2. \item Element 3. \end{enumerate} 1. Element Element Element 3. For å tilpasse nummereringen, kan du inkludere pakken enumerate. Da kan du gi opsjoner til miljøet: \usepackage{enumerate}. \begin{enumerate}[{oppgave} a)] \item Element 1. \item Element 2. \item Element 3. \end{enumerate} Oppgave a) Element 1. Oppgave b) Element 2. Oppgave c) Element 3.

18 18 Introduksjon til LATEX Unummererte lister (itemize) \begin{itemize} \item Element 1. \item Element 2. \item Element 3. \end{itemize} Element 1. Element 2. Element 3. Beskrivelser (description) \begin{description} \item[element 1] Beskrivelse. \item[element 2] Beskrivelse. \item[element 3] Beskrivelse. \end{description} Element 1 Beskrivelse. Element 2 Beskrivelse. Element 3 Beskrivelse Horisontal plassering av tekst Det finnes mange måter å manipulere plasseringen av tekst på i L A TEX. Her vil vi ta for oss hvordan du kan manipulere den horisontale plasseringen. Hvis du ikke spesifisere noe, vil teksten settes med rett høyre- og venstremarg. Hvis du ønsker noe annet, finnes det tre miljøer, flushleft, center og flushright. Disse gir henholdsvis venstrejustert, sentrert og høyrejustert tekst. 3.5 Skrifttyper og skriftstørrelser I L A TEX spesifiserer man absolutt skriftstørrelse bare én gang, nemlig som en opsjon til dokumentklassen (10pt, 11pt eller 12pt). Da definerer man standart skriftstørrelse for vanlig tekst. Alle overskrifter o.l. blir automatisk satt i en annen font. Ønsker man å manuelt spesifisere font-størrelsen til en del av teksten, bruker man bare relative endringer til standard-størrelsen. Fordelen med dette er bl.a. at alle størrelsene endrer seg hvis du finner ut at du vil endre standard-størrelsen.

19 Introduksjon til LATEX 19 \tiny Test \normalsize Test \huge Test \scriptsize Test \large Test \Huge Test \footnotesize Test \Large Test \small Test \LARGE Test Tabell 2: Kommandoer for å manipulere tekststørrelse Kommando \textrm{...} \textsf{...} \texttt{...} \textmd{...} \textbf{...} \textup{...} \textit{...} \textsl{...} \textsc{...} \emph{...} \textnormal{...} Resultat Roman Sans Serif Typewriter Medium Fet Rett Kursiv Skjev SMÅ BLOKK-BOKSTAVER Uthevet Dokumentets standard skrifttype Tabell 3: Kommandoer for å endre skrifttype 3.6 Manuell formatering Generelt gjør L A TEX gjør en svært god jobb i å brekke om linjer og sider. Når man er ferdig med å skrive et dokument, kan det likevel hende at man ikke er fornøyd med hvordan L A TEX har brukket om dokumentet. Til dette formålet finnes kommandoen \\ (eller \newline), som brekker linja umiddelbart. Denne kommandoen kan også ta en ekstra opsjon som forteller hvor mye luft det skal være før den neste linja: \\[1ex]. En litt snillere utgave av denne kommandoen er \linebreak, som bl.a. gjør at den brukne linja blir strukket til full linjebredde. Som i eksempelet over har man noen ganger bruk for å spesifisere en lengde til L A TEX. En slik lengde kan oppgis i ulike enheter. Det finnes absolutte enheter som f.eks. mm, cm eller pt. Som oftest er det likevel bedre å bruke relative lengder som avhenger av skrift-type og -størrelse. Eksempel på

20 20 Introduksjon til LATEX slike lengder er em, som er bredden av en M, og ex som er høyden av en x. Man bruker ofte em til horisontale lengder og ex til vertikale lengder. Det finnes også ferdig definerte lengder som f.eks. \textheight og \paperwidth. Hvis du vil tvinge fram et sideskift kan du bruke kommandoen \newpage. Det finnes også mindre hardhendte kommandoer som bare antyder at man ønsker seg en ny linje/side. Disse heter \linebreak og \pagebreak, og kan i tillegg ta et tall mellom null og fire som opsjon som sier hvor sterkt du ønsker det. Disse kommandoene gir L A TEX mulighet til å ignorere ønsket hvis resultatet ville blitt typografisk dårlig, f.eks. hvis du endrer på teksten etter å ha satt inn et sideskift. Dersom du ønsker å få plass til litt mer på en spesiell side, kan du lage tekstområdet litt lengre ved å sette inn kommandoen \enlargethispage{lengde} på den aktuelle siden. 3.7 BIBTEX (bibliografi) BIBTEXer et system som muliggjør enkel organisering og dynamisk referering til litteraturreferanser og er inkludert i de fleste L A TEX-distribusjoner. Man putter da beskrivelsen av litteraturreferansene i en egen.bib-fil, og referer til den i dokumentet via merkelapper på samme måte som med andre referanser. Formatet på en typisk.bib-fil er vist og forklart på tre av kopiene som ligger vedlagt. Du må ha med to kommandoer i L A TEXdokumentet ditt: \bibliographystyle{stil} \bibliography{filnavn} De plasseres på det stedet i dokumentet hvor du ønsker å ha litteraturlisten. Kommandoen \bibliographystyle bestemmer hvordan referansene skal se ut, både i selve teksten og når de listes opp i litteraturlista. Standardstilene heter abbrv, alpha, plain og unsrt, men det finnes et uttall andre laget av ulike organisasjoner og journaler, se side i (Goossens et al., 1994). Stilen vi bruker i dette dokumentet heter apalike, og brukes i journalene til American Psychology Association. Den andre kommandoen, \bibliography, setter navnet på.bib-fila som inneholder referansene. BIBTEX vil kun ta med de referansene du bruker i teksten vha. kommandoen \cite{refnavn}. Derfor trenger du bare én.bibfil som inneholder alle dine referanser. Den kan du utvide etterhvert og ha felles for alle dokumenter du skriver i L A TEX.

21 Introduksjon til LATEX 21 For å få BIBTEX til å generere referanseliste i et dokument der du har brukt kommandoen \cite, bruker du kommandoen bibtex fil. Dette må du gjøre hver gang du inkluderer en ny referanse eller endrer på innholdet i.bib-fila. Det er viktig at du unnlater å ta med endelsen på.tex-filen når du kjører bibtex. Hvis ikke vil BIBTEX terminere med en feilmelding. 3.8 Publisering i andre formater PDF Formatet i en L A TEX kildefil fokuserer på å beskrive innholdet og strukturen til teksten, ikke utseendet. Det gjør at man enkelt kan produsere mange typer dokument-formater utfra den samme kildefilen. Det har f.eks. blitt populært å distribuere dokumenter i Adobes Portable Document Format (PDF). Å lage en PDF-fil av L A TEX-dokumentet ditt er ikke vanskeligere enn å bytte ut kommandoen latex med kommandoen pdflatex. Det er imidlertid et par triks som kan være smart å merke seg. Når du inkluderer grafikk i vanlig L A TEX, bruker du.eps-format, men dette formatet er (foreløpig) ikke støttet av pdflatex, som isteden støtter både.pdf,.jpg og.png m/flere. Derfor må figurene konverteres f.eks. med kommandoen epstopdf før du kjører pdflatex. Når du inkluderer figurer er det lurt å spesifisere navn på figurene uten endelse, da vil latex og pdflatex automatisk velge den filen de helst vil ha. En ekstra mulighet med PDF-filer er hyperlinker, slik at alle referanser til figurer, kapitler, bibliografi osv. blir klikkbare. For å få til dette må du inkludere pakken hyperref til slutt i preambelen til dokumentet. Hvis du bruker T1-fontene som støtter norske tegn, kan noen av fontene i PDF-fila bli litt grumsete på skjermen (men bra ved printing). For å løse dette problemet kan du inkludere pakken ae som bruker litt andre fonter HTML Det er også enkelt å produsere et HTML-dokument fra L A TEX kildefilen. For å gjøre dette bruker du kommandoen latex2html istedenfor latex. Siden HTML ikke er laget for å vise matematiske uttrykk, blir disse gjort om til grafikk og inkludert i HTML-koden. Klikkbare linker for alle typer referanser blir generert automatisk.

22 22 Introduksjon til LATEX 4 Linker til mer informasjon Kildefiler,.ps- og.pdf-filer for dette heftet: Kildefiler,.ps- og.pdf-filer for foilene til foredraget: The Not So Short Introduction to L A TEX 2ε : Comprehensive TEX Archive Network (samling av L A TEX-dokumentasjon, -distribusjoner og -pakker): Norsk L A TEX-newsgruppe (her får du svar på det meste): news://news.ntnu.no/no.it.programvare.tex Rapportskriving i LaTeX Et kræsjkurs for matematikkstudenter : Referanser Goossens, M., Mittelbach, F., and Samarin, A. (1994). The L A TEX Companion. Addison-Wesley. Knuth, D. E. (1984). The TEXbook, Volume A of Computers and Typesetting. Addison-Wesley. Lamport, L. (1994). L A TEX, A document preparation system. User s guide and reference manual. Addison-Wesley, second edition.