Det u/pålitelige vitneutsagnet

Transkript

1 Det u/pålitelige vitneutsagnet Om betydningen av vitnepsykologiske feilkilder for vitnebevisets pålitelighet og troverdighet i straffesaker. Kandidatnummer: 669 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Bakgrunn Metodiske spørsmål Avgrensninger og fremstillingen videre VITNEBEVISET I NORSK STRAFFERETT Om bevisføring av vitnebevis Vitneplikt Kontradiksjon som sannhetsfremmende mekanisme Om bevisvurderingen i straffesaker Bevisvurderingen av vitneutsagn Den samlede bevisvurderingen VITNEPSYKOLOGI Om vitnepsykologi Iakttakelse Hukommelse Gjengivelse Kritikk mot vitnepsykologisk forskning FEILKILDER VED VITNEBEVISET OG BEVISBEDØMMELSEN Om vitnepsykologiske feilkilder Feilkilder ved vitneobservasjonen Objektive observasjonsforhold Subjektive forhold ved observasjonen Våpenfokus Tvetydige hendelser (Observasjonsfortolkning) Systematiske feilkilder ved hukommelsen Tid Suggestibilitet Feilattribusjon Redigering Vitnebeviset i retten Feilkilder ved gjengivelsen Rettens troverdighetsvurdering i

3 4.4.3 Vitnets utseende og væremåte Vitnets subjektive sikkerhet Løgn AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER KILDELISTE Litteraturliste Rettspraksis Høyesterettspraksis Underrettspraksis Lover og forarbeider ii

4 1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Formålet med masteravhandlingen er å belyse et utvalg vitnepsykologiske feilkilder som har betydning for vitneutsagnets pålitelighet, og for rettens vurdering av vitneutsagnets troverdighet i straffesaker. Vitnepsykologi kan forstås som studien av hvordan vitner og andre tenker og behandler informasjon. 1 Vitnepsykologiske feilkilder er psykologiske faktorer som kan ha innvirkning på påliteligheten av iakttakelsen, hukommelsen og gjengivelsen til vitnet, samt i bevisvurderingen av vitneutsagnet. Vitnet skal forklare seg i retten om alt det husker fra en eller flere bestemte hendelser, samt følelser og oppfatninger rundt hendelsen. 2 Det er viktig at vitnet forklarer seg sannferdig, slik at retten legger riktig faktum til grunn i bevisbedømmelsen for avgjørelsen av skyldspørsmålet. På grunn av individuelle forskjeller i observasjonsevne og hukommelse, kan vitner til samme hendelse forklare seg ulikt i retten. 3 Ulike forklaringer om samme hendelse kan derfor forekomme, selv om ingen lyver. 4 Det er på den annen side på det rene at ikke alle vitner har et ønske om å fortelle sannheten i retten. 5 En viktig distinksjon er det begrepsmessige skillet mellom pålitelighet og troverdighet. Begrepene brukes ofte om hverandre, men er ansett som to ulike fenomener. 6 Pålitelighet relaterer seg til vitneutsagnets sannhetsverdi. Troverdighet relaterer seg til om vitnet, som person, i alminnelighet anses som sannferdig. En troverdig person kan avgi både pålitelige og upålitelige vitneutsagn i retten. Personer som i alminnelighet ikke anses som troverdige, kan også avgi forklaringer i retten som kan være pålitelige og upålitelige. Problemstillingen avhandlingen belyser, er hvordan vitnepsykologiske feilkilder kan påvirke vitnebevisets pålitelighet og vurderingen av vitnets troverdighet. Det vurderes også hvordan straffeprosessen og domstolene tar vitnepsykologien i betraktning i prosesslovgivning og bevisbedømmelse. Dette gjøres gjennom en fremstilling av de juridiske og vitnepsykologiske 1 Magnussen (1998) s Se straffeprosessloven 133 jf Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Melinder (2015) s

5 rammene for vitnebeviset, samt gjennom eksempler fra rettspraksis i et utvalg straffesaker der pålitelighet eller troverdighet har stått sentralt for avgjørelsen av skyldspørsmålet. 1.2 Bakgrunn Stadfesting av faktum er ofte det viktigste for avgjørelsen i en straffesak. 7 For å bringe faktum på det rene står vitnebeviset sentralt. 8 Vitnebeviset er ofte det viktigste beviset, og er i mange saker også det eneste bevismidlet. 9 Selv om det foreligger tekniske bevis eller andre bevis av mer objektiv karakter, er vitnebeviset fremdeles av stor betydning for avgjørelsen. Vitnebeviset er et avgjørende bevis i mange straffesaker, men også et vanskelig bevis. Vanskelig på grunn av feilkildene som kan påvirke påliteligheten til vitnets observasjoner og hukommelse, samt feilkilder knyttet til bevisvurderingen. Vitnet kan bevisst lyve i retten eller det kan snakke sant. I tillegg kan vitnet tro det snakker sant, men allikevel ikke formidle hva som faktisk har skjedd. Vitnet kan selv være uvitende om at utsagnet i retten ikke samsvarer med de faktiske hendelsene på grunn av påvirkningen av de vitnepsykologiske feilkildene som knytter seg til observasjonen og hukommelsen. Vitnebeviset kan være beheftet med feil på alle stadier, fra observasjon til gjengivelse i retten. 10 Derfor er det viktig at aktørene i straffesaker besitter kunnskap om vanlige feilkilder som kan forekomme, slik at de kan tas i betraktning ved bevisvurderingen. Riksadvokaten uttalte i mai 2016 at kunnskap om retts- og vitnepsykologi 11 står sentralt for å oppnå målet om å innhente relevant og pålitelig informasjon på en adekvat og effektiv måte. 12 Rundskrivet omhandler metoder som anvendes i politiavhør, men kunnskap om vitnepsykologi er avgjørende for alle aktører i rettsvesenet, på alle stadier av en straffesak. 1.3 Metodiske spørsmål For å belyse hvilke vitnepsykologiske feilkilder som kan påvirke vitneobservasjonen, erindringen av observasjonen, og dommerens vurdering av vitnebeviset i retten, tas det utgangspunkt i straffeprosessloven og ulovfestede regler for bevisføring og bevisvurdering av vitneutsagn. 7 Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Riksadvokaten (2/2016) s Riksadvokaten (2/2016) s. 1. 2

6 Avhandlingens tverrfaglige karakter har medført særlige metodiske utfordringer. Metodene som brukes i vitnepsykologisk forskning skiller seg fra alminnelig juridisk metode, i den forstand at vitnepsykologien studerer mennesket, mens juridisk metode studerer rettskildene. For å tilegne meg kunnskap om vitnepsykologi har jeg foretatt en studie av vitnepsykologisk litteratur. Litteraturen er fremstillinger av vitnepsykologiske forskningsresultater og vitenskapelige artikler. Kildene er primært norske, men det er også brukt noen svenske danske og amerikanske verk om vitnepsykologi. For å finne eksempler på straffesaker der troverdighet har stått sentralt i bevisbedømmelsen, har jeg foretatt søk i Lovdata Pro, samt etterspurt utskrift av dommer fra tingretter, der de ikke er tilgjengelig digitalt. I tillegg har jeg valgt eksempler som har vagt stor medieoppmerksomhet på grunn av partenes troverdighet, eller mangel på troverdighet, i saken. Ved et søk foretatt i Lovdata på søkeordet troverdigh* (troverdighet med åpen endelse) er antall treff 6564, hvorav 3886 treff er i rettsavgjørelser. 13 Resultatlisten for søk på ordet påliteligh* er resultatlisten på 1714, av disse er 516 treff rettsavgjørelser. 14 Innledningsvis ser jeg det som hensiktsmessig å redegjøre for den rettslige siden av vitnebeviset, herunder straffeprosessens rammer for vitnebeviset. Dels for å klargjøre vitnebevisets rolle i straffesaker. Dels for å kunne se sammenhengen mellom prosessreglene og de vitnepsykologiske feilkildene. Psykologiske feilkilder har innvirkning på sannhetsinnholdet i vitneutsagnet og for dommernes vurdering av vitnets troverdighet. I denne avhandlingen redegjør jeg for hovedtrekk i vitnepsykologien som er av vesentlig betydning for å forstå vitnebeviset i vid forstand, samt for å forstå hvilke psykologiske mekanismer som kan bidra til feil i observasjon, hukommelse, gjengivelse og vurdering. For å belyse feilkildene, bruker jeg eksempler fra bevisvurderingen i et utvalg norske straffesaker hvor spørsmål rundt troverdighet har stått sentralt. Utdragene er hentet fra både høyesterettspraksis og underrettspraksis. Rettspraksis brukes som eksempler for å belyse vitnepsykologiske feilkilder, hvilken rolle feilkildene spiller i bevisvurderingen og hvordan dommere har vurdert påliteligheten eller troverdigheten til vitneforklaringer i retten. Det foretas ingen fullstendig domsanalyse, da utdragene er anvendt som illustrasjoner. Underrettspraksis, særlig domsgrunnene i tingrettsdommer, er egnet som eksempler på bevisbedømmelse av vitneutsagnet, da disse er mer inngående enn dommer fra lagmannsrettene, som er satt med lagrette. Der lagmannsretten er satt med meddomsrett, utgjør domsgrunnene også gode eksempler. Det 13 Søket er foretatt i Lovdata Pro 15.september Pr. 24. november 2016 er antall treff på rettsavgjørelser Søket er foretatt i Lovdata Pro 15.september Pr. 24. november 2016 er antall treff på rettsavgjørelser

7 foretas ingen fullstendig kvantitativ eller kvalitativ analyse av rettspraksis på strafferettens område, siden omfanget ville vært uhensiktsmessig stort. Avhandlingens formål er å belyse vanlige feilkilder, ikke å avdekke feil. Regjeringen satt sommeren 2014 ned et utvalg som fikk i oppgave å foreta en helhetlig gjennomgang av någjeldende straffeprosesslov av 1981 og utforme forslag til ny straffeprosesslov. 3. november 2016 la straffeprosesslovutvalget frem sitt forslag i NOU 2016:24. Utredningen er omfattende, men vil i stor grad videreføre någjeldende prosessregler i straffesaker. For avhandlingens vedkommende er utredningen relevant, da utvalget foreslår å kodifisere prinsippet om fri bevisføring. Utvalget foreslår også en ny bestemmelse 7-1 tredje ledd som bestemmer at bevis skal innhentes og behandles på en måte som sikrer og bevarer bevisenes pålitelighet. 15 Utredningen har begrenset rettskildemessig verdi, da den fortsatt ikke er behandlet i Stortinget. Men, i likhet med juridisk litteratur, kan forarbeidene til ny lov bidra til å avklare innholdet i någjeldende straffeprosesslov og ulovfestede prinsipper. 1.4 Avgrensninger og fremstillingen videre Avhandlingen befatter seg med vitneutsagn som bevis i straffesaker. Det avgrenses til vitneforklaringer som føres umiddelbart og muntlig for retten. Fremstillingen har overføringsverdi til vitnebevis også i sivile saker, da feilkildene er sentrale både i sivile saker og i straffesaker. Avhandlingens hovedvekt er fremstillingen av vitnepsykologiske feilkilder som kan påvirke holdbarheten av vitneutsagnets pålitelighet, og feilkilder knyttet til rettens vurdering av vitnets troverdighet. For å identifisere feilkilder som kan bidra til feilslutninger i bevisbedømmelsen, redegjør jeg først for det rettslige grunnlaget for vitnebeviset i norsk rett, samt vitnepsykologisk teori. Dette gjøres for å etablere de straffeprosessuelle og vitnepsykologiske rammene for vitnebeviset. I avhandlingens kapittel 2 redegjøres det for vitnebevisets rettslige rammer i straffesaker. Dette for å se hvordan prosessreglene skal bidra til å innhente og ivareta pålitelige vitnebevis. Kapittel 3 er en kort innføring i vitnepsykologi, for å forstå hvordan psykologiske faktorer kan medføre feilkilder som påvirker pålitelighet og troverdighet. Det redegjøres for utgangspunkter og hovedtrekk ved vitnepsykologi, som iakttakelse, hukommelse og gjengivelse, som er av sentral betydning for fremstillingen i kapittel NOU 2016:24 s For en utførlig fremstilling av vitnepsykologi i norsk litteratur vises til Magnussen (2004a). 4

8 Kapittel 4 belyser et utvalg vitnepsykologiske feilkilder, gjennom utdrag fra bevisvurderingen i utvalgte straffesaker der spørsmålet om troverdighet har stått sentralt, samt vitnepsykologisk kunnskap om feilkildenes betydning. Først foretas det en innledende redegjørelse om hva vitnepsykologiske feilkilder er i kapittel 4.1. Videre i kapittel 4, belyses og drøftes feilkilder som kan påvirke vitnebeviset. Jeg har funnet det hensiktsmessig å organisere fremstillingen av feilkildene ut fra en kronologisk rekkefølge for påvirkning. Derfor omhandler 4.2 feilkilder i tilknytning til iakttakelsen og lagringsfasen, mens 4.3 omhandler feilkilder i hukommelsen. Kapittel 4.4 omhandler feilkilder i retten, herunder vitnets gjengivelse av hendelsen, samt feilkilder i rettens vurdering av vitnets pålitelighet og troverdighet. Kapittel 4.5 omhandler de tilfellene der vitnet ikke har et ønske om å forklare seg sannferdig, og særlige spørsmål som aktualiseres ved løgnaktige vitneutsagn. Feilkildene er ofte sammensatt. Flere feilkilder kan påvirke samme vitnebevis, og det er i tillegg ofte vanskelig å skille dem fra hverandre. Feilkildene går over i hverandre, slik at en oppdeling hovedsakelig gjøres av pedagogiske årsaker. Eksempelvis kan forskjellige erindringsfeil ofte flyte over i hverandre, eller forekomme samtidig. Utdragene fra rettspraksis kan i mange tilfeller bidra til å belyse flere feilkilder. I disse tilfellene benyttes domsutdragene der de i størst grad kan bidra til å belyse eller illustrere feilkilden. Jeg ser på hvordan feilkilder påvist i vitnepsykologisk forskning kan påvirke påliteligheten til vitnebeviset i seg selv, og hvordan de samme faktorene kan påvirke dommerne i deres bevisbedømmelse av vitneutsagn som enkeltbevis, og som del av det samlede bevisbildet. Særlige problemstillinger som reises i tilknytning til bestemte grupper av vitner (eksempelvis barn), behandles ikke inngående, da formålet er å belyse feilkilder som kan påvirke påliteligheten til utsagn avgitt av alle vitner. 5

9 2 Vitnebeviset i norsk strafferett 2.1 Om bevisføring av vitnebevis I straffesaker står partene ansvarlig for å foreta bevisføring, og de har i utgangspunktet rett til å føre de bevis som ønskes. Prinsippet innebærer at partene i utgangspunktet har rett til å føre alle bevis som kan bidra til sakens opplysning. Det er en alminnelig oppfatning at en slik hovedregel bidrar til at saken er best mulig opplyst. 17 Fri bevisføring er lovfestet på sivilrettens område 18 og må antas å gjelde tilsvarende i strafferetten, selv om det ikke fremkommer direkte av noen bestemmelse i någjeldende straffeprosesslov. 19 Prinsippet om fri bevisføring kan blant annet utledes av ordlyden i strpl. 292 annet ledd som angir at bevis som er for hånden, bare kan nektes ført i nærmere bestemte tilfeller. 20 Denne forståelsen er også støttet av Høyesterett i en rekke saker. 21 Det er fremmet forslag om å kodifisere regelen om fri bevisføring i ny straffeprosesslov, i ny 7-2 første ledd, med unntak som følger av henvisninger i samme bestemmelse. 22 Utvalget har foreslått kodifisering av någjeldende ulovfestede regler av pedagogiske hensyn og for å motvirke at de blir tatt for gitt. 23 Siden hovedregelen er fri bevisføring, kreves det særlige grunner for å gjøre unntak fra prinsippet. 24 Det finnes både materielle begrensninger i retten til bevisføring, som relevanskrav og andre ulovfestede regler om bevisavskjæring, samt personelle unntak for hvem som kan forklare seg i retten for å ivareta tiltaltes selvinkrimineringsvern. 25 Vitnefritak, vitneforbud, samt ulovfestede og lovfestede regler om bevisavskjæring, er de vanligste unntakene. 26 Begrensningene er i hovedsak begrunnet i hensynet til effektivitet og forstandig bruk av ressurser, samt likebehandling og rettssikkerhet. Dersom bevisføringen ikke var underlagt begrensninger, kunne det ført til trenering og treghet i systemet som igjen kunne gått på bekostning av tiltaltes rettssikkerhet Rt s. 605 avsnitt Tvisteloven 21-3 første ledd første punktum. 19 Kjelby (2015) s Straffeprosessloven 292 annet ledd. 21 Se Rt s s. 1010, Rt s avsnitt 13 og Rt s. 605 avsnitt NOU 2016:24 s NOU 2016:24 s Kjelby (2015) s Kjelby (2015) s Kjelby (2015) s Kjelby (2015) s

10 Et grunnleggende krav for at en part kan føre et tilbudt vitnebevis, er at det må være av relevans for saken. 28 Kravet er materielt og retter seg mot vitneforklaringens innhold. Med saken siktes det til tiltalebeslutningen, som utgjør rammen for straffesaken. Med manglende relevans menes at beviset er uten betydning for det aktuelle bevistema. 29 Det rettslige grunnlaget for å begrense bevisføringen på grunn av manglende relevans, er for enkelte bevisdata positivrettslig regulert i straffeprosessloven. 30 Bevis som gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold 31 kan i en tilståelsessak nektes ført dersom det er for hånden. 32 Videre skal [v]itner som kan gi forklaring som kan antas å være av betydning for saken 33, som hovedregel avhøres muntlig i retten. Uttrykket av betydning 34 inneholder et relevanskrav for bevisføringen. Hvilke bevis som har relevans for saken, kan ikke avgjøres på generelt grunnlag, men må vurderes konkret i den enkelte straffesak. Straffeprosesslovens relevanskrav er også fulgt opp i rettspraksis. 35 Høyesterett uttaler i Rt s. 605 at en forutsetning for å kunne føre bevis, er at det tilbudte bevis må anses som relevant. 36 Videre uttaler Høyesterett seg om terskelen for å nekte bevis på grunn av manglende beviskraft. Begrensningen i bevisføring på grunn av manglende beviskraft er mulig i mindre utstrekning enn nektelse på grunn av manglende relevans. Retten uttaler at et bevis kan nektes ført når beviset «åpenbart ikke har noen beviskraft», jf. strpl. 292 annet ledd bokstav c. Det er på det rene at dette unntaket ( ) er meget snevert. 37 Det kan fra disse uttalelsene utledes at terskelen for å avskjære bevis på grunn av manglende relevans, er lavere enn for avskjæring på grunn av manglende beviskraft. Straffeprosessloven har, i motsetning til tvisteloven 38, ingen bestemmelse som hjemler begrensninger i bevisføringen på grunnlag av proporsjonalitetsbetraktninger. Så lenge beviset er av relevans for saken og det ikke åpenbart er uten beviskraft, har parten rett til å føre vitnebeviset. 28 Kjelby (2015) s Kjelby (2015) s Se straffeprosessloven 292 og Straffeprosessloven 292 annet ledd bokstav a. 32 Straffeprosessloven 292 annet ledd bokstav a. 33 Straffeprosessloven Straffeprosessloven Se eksempelvis Rt s Rt s. 605 avsnitt Rt s. 605 avsnitt Tvisteloven

11 Begrensninger i bevisføringen om vitners alminnelige troverdighet, følger av strpl. 134 som gir retten hjemmel til å bestemme i hvilken utstrekning [b]evisførsel om et vitnes vandel eller for a svekke eller styrke et vitnes troverdighet i sin alminnelighet 39 kan tillates. Bestemmelsen skal sikre vitner mot pågående og lite hensynsfull eksaminasjon. 40 I tillegg kan utførlig bevisførsel om vitnets vandel som sådan medføre at retten får mindre tiltro til vitneutsagnets pålitelighet. Derfor er det tillagt retten å foreta avveininger av hensyn som gjør seg gjeldende Vitneplikt Det følger av prinsippet om fri bevisførsel at partene i utgangspunktet kan føre de vitnene de ønsker og at deres forklaringer utgjør bevis i saken. 42 Vitneplikten er lovfestet i straffeprosessloven 108 og inneholder to plikter. Den første er plikten til å møte i retten, mens den andre er plikten til å forklare seg for retten. 43 Bestemmelsen hjemler videre at unntak kan følge av loven. 44 Nærmere bestemmelser om unntak fra vitneplikten følger av strpl Selv om vitnet mener det omfattes av unntaksbestemmelsene, gjelder allikevel møteplikten. 45 En grunnleggende forutsetning for at vitneplikten skal inntre, er at vitnet er innkalt i tråd med lovens bestemmelser. 46 Hva gjelder bestemmelsenes personelle virkeområde, er fornærmede i straffesaker underlagt de samme reglene som andre vitner, mens siktede i saken nyter vern mot selvinkriminering, og har derfor ingen plikt til å forklare seg for retten. 47 Straffeprosessloven gir liten veiledning om det innholdsmessige kravet til vitneforklaringer. En viss veiledning finnes i strpl. 133 første ledd som angir at vitnet skal forklare seg om hva det vet om gjenstanden for bevisførselen. 48 Videre fremkommer det av strpl. 131 at vitnet skal forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe. 49 Man kan si at vitnets plikt består i å møte frem i retten og forklare seg om hva det har sett eller hørt eller på annen måte iakttatt, og om sine egne reaksjoner på disse iakttakelser Straffeprosessloven 134 første ledd. 40 Ot.prp. nr.35 ( ) s Andenæs (2009) s Se straffeprosessloven 305 om avgjørelsesgrunnlaget i straffesaker. 43 Straffeprosessloven Straffeprosessloven Se Rt s Straffeprosessloven 110 og Straffeprosessloven Straffeprosessloven 133 første ledd. 49 Straffeprosessloven Andenæs (2009) s

12 Unntak fra vitneplikten kan deles inn i to kategorier: Fritak og forbud. 51 Vitnet må selv påberope seg fritaksgrunner, mens retten har en plikt til å påse at et vitne som omfattes av vitneforbudet, ikke avgir forklaring. 52 Unntak fra vitneplikten kan gjelde for hele eller deler av straffesaken i retten Kontradiksjon som sannhetsfremmende mekanisme Straffeprosessen bygger på prinsipper om kontradiksjon, umiddelbarhet og muntlighet. 54 For å sikre at saken er så godt opplyst som mulig, stilles krav til en kontradiktorisk behandling. 55 Disse prosessreglene omtales ofte som sannhetsfremmende mekanismer. 56 Muntlighet og bevisumiddelbarhet kommer til uttrykk i strpl. 290 og 296 som bestemmer at tiltalte og vitner som hovedregel skal avgi forklaring muntlig under hovedforhandlingen. 57 Det er en etablert oppfatning at umiddelbar bevisføring bedre kan sikre en reell mulighet til kontradiksjon, og dermed virke sannhetsfremmende. 58 Bevisumiddelbarhet innebærer ikke uten unntak muntlighet, men er i mange tilfeller sammenfallende. 59 Med muntlig bevisføring kan dommeren vurdere alle sider av beviset, både det som blir sagt, hvordan vitnet oppfører seg og andre faktorer som kan ha innvirkning på rettens vurdering av beviset. 60 Middelbar bevisførsel blir kun tillatt i liten utstrekning, der det er umulig eller særlig upraktisk å kreve umiddelbar bevisføring. 61 Det skjer også middelbar bevisføring dersom en vitneforklaring er gitt i tidligere instans, og blir lest opp fra protokollen i senere rettsinstanser. 62 Sentrale vitner vil, med få unntak, avgi forklaring i første instans, slik at retten kan bedømme hele vitnet, og motparten kan stille vitnet spørsmål for å bidra til sakens opplysning. I tillegg til den umiddelbare bevisføringen av vitneutsagn, har retten mulighet til å støtte seg på tidligere avgitte politiforklaringer dersom det forekommer motstrid eller vitnet ikke husker noe han har forklart seg om tidligere Andenæs (2009) s Se straffeprosessloven Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s Prop. 141 L ( ) s Kjelby (2015) s Løvlie (2014) s Straffeprosessloven Løvlie (2014) s. 308 og Kjelby (2015) s Kjelby (2015) s Løvlie (2014) s Løvlie (2014) s Andenæs (2009) s Straffeprosessloven. 290, samt straffeprosessloven

13 Hovedregelen om umiddelbar bevisførsel og muntlighetsprinsippet skal legge til rette for en kontradiktorisk straffeprosess. 64 Kontradiksjonsprinsippet er gjort til norsk rett gjennom EMK og innebærer at partene har rett til å bli hørt, har rett til innsyn og skal ha en reell mulighet til å imøtegå den andre parts argumenter og bevis. 65 I utredning med forslag til ny straffeprosesslov 66, skriver utvalget: Partene, som kjenner saken, vil kunne avdekke og påvise motsigelser, unøyaktigheter og feilkilder hvis de gis tilfredsstillende anledning til a imøtegå det vitnet forteller, for eksempel ved alternativ bevisføring eller gjennom krysseksaminasjon som stiller spørsmål ved og tester vitnemålets pålitelighet. 67 Kontradiksjon er i alminnelighet forstått som en mekanisme som er egnet til å fremme sannhet. 68 Dette fordi prosessmekanismen kan bidra til å avdekke logiske brister eller uoverensstemmelser i vitneforklaringer som enten baserer seg på løgn eller vitnepsykologiske feilkilder. 69 I dom inntatt i Rt s tar Høyesterett stilling til om et sentralt vitne kunne avgi vitneforklaring ved telefonavhør. Det ble stilt spørsmål ved påliteligheten av vitnets observasjon av tiltalte, på grunn av selvforskyldt rus. Lagmannsretten avsa fellende dom, blant annet på grunnlag av denne vitneforklaringen. 70 Flertallet i tingretten mente at vitnebeviset ikke var tilstrekkelig for å avsi fellende dom. 71 Høyesterett uttalte at: Fremmøte for lagmannsretten ville, slik jeg ser dette, gitt et bedre grunnlag for kontradiksjon og en tydeligere påminnelse om ansvaret og alvoret forbundet med å forklare seg som vitne i en straffesak. Men viktigst er det, etter mitt syn, at en direkte forklaring måtte forventes å ville gi retten et vesentlig mer avklart grunnlag for bevisbedømmelsen enn et telefonavhør Løvlie (2014) s. 308 og Kjelby (2015) s Kjelby (2015) s. 97. EMK art. 6 nr. 3 d, jf. menneskerettsloven 2 og 3, straffeprosessloven NOU 2016: NOU 2016:24 s Løvlie (2014) s NOU 2016:24 s LH TINFI Se også Rt s avsnitt Rt s avsnitt

14 Høyesterett opphevde lagmannsrettens avgjørelse, blant annet ved at telefonavhøret ikke tilfredsstilte kravet til at muligheten for kontradiksjon skal være reell. Det ble heller ikke ansett som umulig eller særlig byrdefullt å innkalle vitnet til å avgi muntlig forklaring i retten. 73 Høyesterett har på den annen side, i sak inntatt i Rt s. 245, kommet til at det ikke utgjorde noen saksbehandlingsfeil at et vitne i saken avga forklaring over telefon, fordi [d]omfellinga av A bygde på heilt andre bevis enn vitneforklaringa frå B. 74 Retten viste videre til at forsvareren ikke hadde noen spørsmål til vitnet, slik at retten til kontradiksjon var ivaretatt i lagmannsretten. I begge de nevnte sakene tok Høyesterett stilling til om det var en reell mulighet til kontradiksjon ved at vitnet avga forklaring over telefon. Sakene skiller seg fra hverandre av flere grunner. I saken fra 2009 var prinsippet tilstrekkelig ivaretatt, siden domfellelsen bygde på andre bevis enn vitneutsagnet avgitt over telefon. 75 I saken fra 2014 utgjorde vitneforklaringen det avgjørende beviset for domfellelse. Siden det også hersket usikkerhet ved rusens påvirkning på observasjonen, ville man hatt bedre mulighet til å bedømme påliteligheten til vitneutsagnet i retten Om bevisvurderingen i straffesaker Eskeland skriver at [a]ll bevisvurdering dreier seg om å trekke slutninger fra hva vi vet i dag ( ), til hva som skjedde i går. 77 Straffeprosessloven 305 hjemler hva som kan tas i betraktning ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i en straffesak. Det er kun de bevis som er ført under hovedforhandlingen som skal vurderes og tas i betraktning for dommernes avgjørelse i saken. 78 Formålet er å avdekke de faktiske forhold, og avgjøre om påtalemyndigheten har ført tilstrekkelig bevis til å oppfylle beviskravet for tiltalens forhold. For at dommernes slutninger skal samsvare med de faktiske hendelsene, er det avgjørende at retten er bevisst på feilkilder som kan påvirke påliteligheten av vitnebeviset, og feilkilder som kan påvirke vurderingen av vitnets troverdighet. I likhet med en fri bevisføring, sier man at bevisbedømmelsen er fri. 79 Det innebærer at det er dommernes oppgave, og ansvar, å vurdere sakens bevis. Fagdommere og lekdommere må 73 Rt s avsnitt Rt s Rt s Rt s Eskeland (2008) s Straffeprosessloven Straffeprosessloven av punktum. Se også NUT 1969:3 s. 308 og s

15 vurdere om påtalemyndigheten har ført tilstrekkelig bevis for sin påstand til at beviskravet er oppfylt. Dersom terskelen for domfellelse ikke er nådd, innebærer plasseringen av tvilsrisikoen at tvilen skal komme den tiltalte til gode, slik at den tiltalte frikjennes. 80 Dersom dommerne vurderer at påtalemyndigheten har oppfylt beviskravet og at skyld er bevist utover enhver rimelig tvil, skal det avsies fellende dom. Fri bevisbedømmelse skiller seg fra den tidligere legale bevisbedømmelsen. Legal bevisbedømmelse var preget av lovfestede retningslinjer for hvilke bevis som kunne føres og hva slags vekt bevismidlene hadde. 81 Loven bestemte bevismidlenes vekt. 82 Eksempelvis kunne man bare bygge på vitnebevis dersom minst to vitneutsagn samsvarte (Norske Lov ). 83 Med fri bevisbedømmelse menes frihet fra slike legale bevisregler, men ikke frihet fra enhver binding. 84 Prinsippet vokste gradvis frem, samtidig som den legale bevisteoriens stilling ble svekket, og ble lovfestet i straffeprosessloven av Prinsippet om fri bevisbedømmelse er ulovfestet, men sikker, rett. 86 Straffeprosessloven av 1887 inneholdt en bestemmelse om at avgjørelsen skulle baseres på fri Overbevisning paa Grundlag af en samvittighedsfuld Prøvelse af de fremførte Bevisligheder. 87 Ut fra bestemmelsen i den tidligere straffeprosessloven kan det utledes retningslinjer for måten bevisvurderingen skal foretas. Prøvingen skal være samvittighedsfuld 88 og legger derfor føringer for de psykologiske prosessene i bevisvurderingen. 89 Det kan utledes at det ikke er tilstrekkelig med et inntrykk eller en overfladisk følelse, det må skje en vurdering av alle bevis som er fremsatt. Med andre ord må [b]evisstoffet ( ) tankemessig bearbeides. 90 Sannhetsidealet, som ligger til grunn for bevisbedømmelsen, danner en tilsvarende ramme for bevisvurderingen. 91 Blant annet må [f]aktafastsettelsen ( ) skje på en måte som i alminnelighet antas å være sannhetskorrelerende. 92 I praksis kan frihet i bevisbedømmelsen medføre at forskjellige dommere 80 Andenæs (2009) s Løvlie (2014) s Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s NOU 2016:24 s Kolflaath (2015a) s Andenæs (2009) s Straffeprosessloven av annet punktum. 88 Straffeprosessloven av annet punktum. 89 Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s Løvlie (2014) s Se også Strandberg s om sannhetsmålsettingen. 92 Løvlie (2014) s

16 kommer til forskjellige konklusjoner på grunnlag av ulike erfaringssetninger. 93 Dette er på grunn av bevisbedømmelsens psykologiske natur, og det faktum at alle dommere har forskjellige erfaringsmessige forutsetninger og referanseramme for å avgjøre skyldspørsmålet. 94 I forslag til ny straffeprosesslov kodifiseres bevisvurderingen og beviskravet i 7-5, som bestemmer at [a]vgjørelsen av om et faktisk forhold skal legges til grunn som tilstrekkelig underbygget, skal treffes etter en samlet vurdering av bevisene i lys av alminnelige erfaringssetninger og kjensgjerninger. For straffansvar kreves bevis utover enhver rimelig tvil. 95 Videre følger det av forslag til 32-7 at en redegjørelse for rettens bevisvurdering og rettsanvendelse 96 skal følge av avgjørelsens begrunnelse. Utvalget har valgt å ikke brukt begrepet fri bevisvurdering, da de mener betegnelsen er misvisende på den faktiske bevisvurderingen. 97 I stedet gir ordlyden uttrykk for at bevisvurderingen er en samlet vurdering av bevisene. 98 For å vurdere om bevisene i saken tilfredsstiller beviskravet må de sammenholdes med erfaringssetninger og alminnelige kjensgjerninger. 99 Dommerne vurderer bevisene ut fra egen kunnskap, logikk og andre forutsetninger for å undersøke om det foreligger en tilstrekkelig grad av sannsynlighet til at han kan bygge på den. 100 Sannhetsidealet står sterkt i norsk strafferett. 101 Målet om riktige avgjørelser ligger til grunn for rettsreglene og prinsippene som regulerer, og danner grunnlaget for, måten bevisbedømmelsen foretas. Idealet gjør at vi kan stille spørsmål ved om hvilken metode, eller om noen metode i det hele tatt, kan gjøre bevisvurderingen mest mulig treffsikker. 102 Det foreligger i juridisk teori forskjellige oppfatninger om hvilken metode som er mest treffsikker i bevisvurderingen, og i avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaker. 2.5 Bevisvurderingen av vitneutsagn Vitnebeviset er et vanlig bevismiddel i straffesaker og er i mange tilfeller det avgjørende beviset. Vitnebeviset er derfor et av de viktigste bevismidlene for å avgjøre skyldspørsmålet i 93 Diesen (2002) s Diesen (2002) s NOU 2016:24 s NOU 2016:24 s NOU 2016:24 s NOU 2016:24 s Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s Se straffeprosessloven 294 og Kolflaath (2015b) s

17 straffesaker. 103 Det er rettens oppgave å avgjøre bevisets vekt sett opp mot sakens øvrige bevis. 104 Vitnepsykologiens forskingsresultater antyder at vitneutsagnet er preget av feilkilder som kan påvirke utsagnets pålitelighet. 105 På grunn av de vitnepsykologiske feilkildene og vitnebevisets subjektive natur, er vitneutsagnet i en særstilling hva gjelder bevismidler. Alle mennesker er forskjellige, og det er derfor vanskelig å finne en entydig metode for hvordan vitneutsagn bør bedømmes. Vitnebeviset er preget av svakheter og individuelle forskjeller som kan gjøre utslag i bevisbedømmelsen. I tillegg til at vitnebeviset selv er av subjektiv karakter, er også bevisbedømmelsen preget av dommerens erfaringssetninger, fordommer og kunnskap om mennesker. 106 I mange straffesaker foreligger det andre bevis, i tillegg til vitnebevis. Andenæs uttaler at i den utstrekning det er mulig, bør vitnebeviset kontrolleres og suppleres med bevis av mer objektiv karakter. 107 Bevis av mer objektiv karakter kan være tekniske spor; DNA-bevis, telefonlogger og bremsespor. I andre tilfeller har retten kun vitnebevis å basere avgjørelsen av skyldspørsmålet på. Hvordan bevisbedømmelsen skal skje i disse tilfellene, har Høyesterett uttalt seg om i Rt s. 641: I vår sak foreligger det motstridende forklaringer fra fornærmede og domfelte om hvorvidt overgrepene har funnet sted. ( ) I slike saker som gjelder seksuelle overgrep er det ikke uvanlig at tiltalte og fornærmede har motstridende forklaringer om hva som har skjedd. Det er heller ikke uvanlig at det ikke foreligger andre bevis i saken. Domstolen må i slike tilfeller som utgangspunkt ha anledning til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering. 108 Retten uttaler at det i saker om seksuelle overgrep ikke er uvanlig at det mangler objektive bevis, men at det fortsatt skal være anledning til å bygge på en troverdighetsvurdering for domfellelse. 109 Dersom vitnet eller tiltalte ikke består rettens troverdighetsvurdering, synes det at saken kan stille seg annerledes. 103 Andenæs (2009) s Kjelby (2015) s Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s Rt s. 641 avsnitt Rt s

18 I Orderud-saken 110 fant retten at: Påstanden om at det skjedde en planlegging denne kvelden, bygger i sin helhet på Cs forklaring. Retten kan ikke med støtte i bare denne forklaringen legge til grunn som sikkert at det da skjedde en planlegging. Det vises til hva som foran er uttalt om hennes generelle troverdighet. 111 Hvilken vekt vitnebeviset tillegges varierer fra sak til sak. Dette beror på det samlede bevisbildet i saken og på dommernes vurdering av vitnets troverdighet. Det er også være av betydning om vitneutsagnet støttes av objektive bevis eller om vitneutsagnet står alene. Vitnets tilknytning til saken kan også ha betydning for hvordan retten bedømmer vitnebevisets vekt. 2.6 Den samlede bevisvurderingen Bevisvurderingen av det samlede bevisbildet danner grunnlaget for dommernes avgjørelse av skyldspørsmålet. 112 Dommeren skal gjennom en vurdering av sakens samlede bevisbilde avgjøre om skyld er bevist utover enhver rimelig tvil. 113 Det finnes, som nevnt over, ikke rettsregler som er bestemmende for hvordan bevisets vekt skal vurderes. En viss veiledning kan allikevel finnes i straffeprosesslovens begrunnelseskrav for dommer. 114 Ved domfellelse skal domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen. 115 Straffeprosessloven av 1887 la til grunn at bevisene skal gjennomgå en samvittighedsfuld Prøvelse. 116 Dette innebærer at bevisbedømmelsen må gjennomgå en konkret og veloverveid vurdering og ikke bygge på utelukkende intuisjon eller inntrykk. 117 Begrunnelseskravet kan også virke styrkende på den tankemessige bearbeidelsen av sakens bevisbilde. 118 Visshet om at avgjørelsen må begrunnes kan bidra til å ansvarliggjøre bevisvurderingen TNESS og LE TNESS s. 11 (lovdatautskrift). 112 Straffeprosessloven Se eksempelvis Rt s avsnitt Straffeprosessloven Straffeprosessloven 40 annet ledd. 116 Straffeprosessloven av annet punktum. 117 Kolflaath (2015b) s NOU 2011:13 s NOU 2011:13 s

19 Høyesterett har uttalt at: Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen. 120 Retten angir at det samlede bevisbildet er avgjørende for vurderingen av om det foreligger rimelig tvil om tiltaltes skyld. Det er ikke de enkelte bevisdataene alene som skal begrunne skyld. 121 Dette er fulgt opp i en rekke senere avgjørelser. 122 Høyesterett legger med dette til grunn at det skal foretas en helhetsvurdering av det samlede bevisbildet. 123 Det må i domsgrunnene fremkomme en begrunnelse som gir uttrykk for at det samlede bevisbildet har vært gjenstand for en samvittighedsfuld 124 helhetsvurdering. 125 Det foreligger, i juridisk teori, alternative tilnærminger til hvordan man, gjennom en helhetsvurdering, kan avgjøre om det strafferettslige beviskravet er oppfylt. 126 Uenigheten ligger i om helhetsvurderingen bør være intuitiv eller resonnerende, og om en helhetsvurdering i det hele tatt er egnet for å avgjøre skyldspørsmålet. Kolflaath skriver at helhetsvurderinger kan være rasjonelle og er en nødvendig del av bevisbedømmelsen i straffesaker. 127 Og videre at [e]n sentral premiss for denne fremstillingen er at det skjønnsmessige elementet i helhetsvurderingen ikke utelukker struktur og systematikk. 128 Kolflaath er av den oppfatning at helhetsvurderingen ikke trenger å være et fenomen preget av intuisjon og følelser. Kolflaath mener, dersom man ser på helhetsvurderingen som en resonnerende disiplin, at det er mulig å sette den i et system, i motsetning til dersom vurderingen baserer seg på inntrykk. 129 Eskeland og Bratholm stiller seg kritiske til fenomenet helhetsvurdering som sådan. 130 De ser på helhetsvurderingen som et fenomen skapt av jurister som er uavhengig av både matematiske og naturvitenskapelige sannheter. 131 Om helhetsvurderinger skriver de: 120 Rt s avsnitt Rt s avsnitt Se Rt s. 856 avsnitt 38, Rt s avsnitt 78 og Rt s. 266 avsnitt Straffeprosesslovutvalget foreslår å videreføre kravet til en samlet vurdering i ny 7-5. Se NOU 2016:24 s Straffeprosessloven av annet punktum. 125 Kolflaath (2015b) s Se Kolflaath (2013) og Eskeland (2008). 127 Kolflaath (2013) s Kolflaath (2013) s Kolflaath (2013) s Eskeland (2008) s Eskeland (2008) s

20 Kort sagt går helhetsvurderingen ut på at dommeren, etter at bevisførselen er avsluttet, sitter igjen med en følelse av at tiltalte er skyldig eller ikke skyldig, selv om konklusjonen ikke er basert på rasjonelle overveielser. 132 De tar videre til orde for at en slik logikk utgjør en trussel for rettssikkerheten i Norge og at det er nødvendig med et paradigmeskifte Eskeland (2008) s Eskeland (2008) s

21 3 Vitnepsykologi 3.1 Om vitnepsykologi Vitnepsykologi omtales av Magnussen som studiet av faktorer som påvirker påliteligheten av barn og voksne vitners forklaringer, [og] med studiet av troverdighet og troverdighetsvurderinger. 134 Vitnepsykologi er en anvendt kognitiv disiplin 135 som studerer hvordan vi oppfatter og husker hendelser, hvorfor vi glemmer ting og hvorfor vi husker annet bedre. Spørsmål om pålitelighet handler om hvor nøyaktig vi registrerer det som skjer rundt oss, hvor godt vi husker dette på et senere tidspunkt, og hvilke forhold som påvirker iakttakelse og hukommelse. 136 Det handler ikke kun om egne opplevelser eller evne til å huske, men også vår evne til å vurdere påliteligheten og troverdigheten av andres fortellinger. 137 For å vurdere vitneutsagnet, er det derfor viktig å ha en forståelse for vitnepsykologiske begreper og fenomener. Siden vitneutsagnets pålitelighet angår vitnebeviset på alle stadier, er det nødvendig å se på feilkilder knyttet til både iakttakelse, hukommelse og gjengivelse, samt prosedyrene i straffesaken. Spørsmålet er om vitnebeviset er en holdbar og pålitelig fremstilling av de faktiske hendelser. 3.2 Iakttakelse Hva vitnet har sett, hørt og opplevd kan omtales som sanseoppfatninger. 138 Iakttakelsen er vitnets opplevelse av disse sanseoppfatningene. Mennesket er ikke i stand til å legge merke til alle detaljer i en situasjon eller et hendelsesforløp. 139 Magnussen angir at det er vanlig å ikke huske mer enn 5-7 forskjellige opplysninger samtidig. 140 Denne begrensningen gjør at hjernen foretar et utvalg av hvilken informasjon som lagres. 141 Både kvalitativt og kvantitativt vil utvalget i stor utstrekning være avhengig av individuelle forutsetninger, som erfaring, kunnskap og interesseområder, hos den enkelte. 142 En musikkinteressert person vil for eksempel kunne huske musikken fra et kjøpesenter der det ble begått en kriminell handling, bedre enn en som ikke er interessert i musikk, på grunn av begrensningen i observasjonsevnen og oppmerksomhet. 134 Magnussen (2009) s Magnussen (1998) s Magnussen (1998) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Lie (2012) s

22 Alle vitneobservasjoner er fortolkninger av faktiske hendelser. 143 I tillegg til at observasjoner av natur er ufullstendige fortolkninger, er også innkodingen av observasjoner i minnet ufullstendig. 144 Dette medfører at vi har et behov for å utfylle hullene. 145 Fortolkningen gjøres ubevisst, med bakgrunn i egne erfaringer og kognitive skjemaer 146, for å skape et helhetlig bilde av hva som har hendt. 147 Kognitive skjemaer blir av Magnussen beskrevet som hypoteser eller kart over verden basert på tidligere erfaring, og disse hypotesene eller mentale kart over verden styrer hva hjernen velger av informasjon, og hvordan den fortolkes og senere huskes. 148 De kognitive skjemaene er mentale kart som bidrar til en automatisert forenklingsprosess i iakttakelsen. 149 Det er nødvendig at det foretas en forenklingsprosess i registreringen av observasjoner, da vi ikke er i stand til å lagre alle inntrykk. I dagliglivet bidrar de automatiserte prosessene for registrering og lagring av observasjoner til at vi registrerer den vesentlige informasjonen. 150 For vitner i straffesaker er forventningen til observasjonsevnen og evnen til å lagre informasjon ofte en annen. Detaljer i hendelser kan være av stor betydning for straffesaken. 151 Hvilken betydning de subjektive og objektive vitnepsykologiske faktorene i iakttakelsen har for påliteligheten av vitneutsagn i retten, omtales i kapittel Hukommelse I vitnepsykologien anvendes det analyseskjemaer for å ordne hukommelsen i kategorier. 152 [H]ukommelse er et mangeartet fenomen 153 og er ikke fysisk observerbart. Derfor foretas en kategorisering i teoretiske modeller, for å bedre forstå hvordan hukommelsen fungerer. 154 Det skilles mellom eksplisitt og implisitt hukommelse, der den eksplisitte hukommelsen er tilgjengelig for bevisst gjenkalling og gjenfortelling. 155 Implisitt hukommelse viser seg [der- 143 Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (1998) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s

23 imot] indirekte gjennom forandringer i atferd. 156 [H]ukommelse kan vise seg (implisitt) gjennom for eksempel en følelsesmessig reaksjon uten at de samme erfaringen er (eksplisitt) tilgjengelig for gjenfortelling. 157 Man kan igjen dele opp den implisitte og eksplisitte hukommelsen i underkategorier. 158 Vitnepsykologi handler om svakheter og feilkilder i den episodiske hukommelsen, som er en del av den eksplisitte hukommelsen. 159 Episodisk hukommelse, også kalt selvbiografisk hukommelse, knytter seg til tid og sted og gjør at man kan gjenfortelle en hendelse man selv har opplevd Den episodiske hukommelsen består av arbeidsminnet og langtidsminnet. 162 For at noe skal lagres i langtidsminnet, forutsettes det at observasjonene er gjort bevisst. Et vitne kan ikke ha en pålitelig erindring av noe det ikke har observert. 163 Dersom et vitne synes å huske noe det ikke har observert, er det feilhukommelse. 164 Hukommelsen er ikke konstant. Den endrer seg over tid og påvirkes av observasjonsevnen, lagringen av sanseoppfatninger, tiden, glemsel og annen indre og ytre påvirkning. 165 Dette kan være sammenblanding av minner. 166 Minnet kan endres over tid, på grunnlag av nye erfaringer og kunnskap. 167 Minnet kan også endres som en konsekvens av mediepåvirkning eller påvirkning fra andre vitner eller aktører i straffesaken. 168 Slike faktorer, som erindringsfeil, er vitnepsykologiske feilkilder som kan svekke påliteligheten til et vitneutsagn, og hvis de ikke blir tatt i betraktning i bevisvurderingen, medføre feilslutninger. En videre fremstilling følger i kapittel Magnussen (2004a) s Magnussen (1998) s Magnussen (2004a) s Magnussen redegjør for konsensuskartet over hukommelsen. Den implisitte hukommelsen deles inn i perseptuell gjenkjenning, emosjonell gjenkjenning og motorisk gjenkjenning. Eksplisitt hukommelse deles inn i semantisk og episodisk hukommelse. 159 Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Se Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Magnussen (1998) s Magnussen (1998) s Lie (2012) kap Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s

24 3.4 Gjengivelse Vitneutsagnet er vitnets gjenskapning av hva det husker fra hendelser som er iakttatt og lagret i hukommelsen. 169 Iakttakelsen og hukommelsen kan ha stor betydning for om gjengivelsen i retten er i overenstemmelse med den faktiske hendelsen. 170 Vitnets gjenfortelling av hva det har opplevd kan skje i politiavhør eller ved forklaring i retten. Vitneforklaring i retten, og til politiet, er den formelle gjengivelsen som er av størst relevans for straffesaken. Vitnet kan utveksle erfaringer og tanker rundt sine observasjoner med andre, enten andre vitner eller mennesker som ikke har noen tilknytning til saken. Gjengivelsen er en fortolkning av egne opplevelser og kan påvirkes både av forhold ved vitnet selv og de ytre rammene for forklaringen. Blant annet kan man foreta et utvalg og gjengi informasjonen som synes relevant. 171 En slik sensurering eller redigering av minnet som gjengis kan bidra til at detaljer retten ville ansett som relevant informasjon, ikke fremkommer under rettssaken. 172 En slik begrensning i gjengivelsen kan foregå bevisst og ubevisst. Dersom vitnet er stresset og usikker i retten, kan det bidra til å svekke påliteligheten til vitneutsagnet. 173 Vitnepsykologiske mekanismer som kan påvirke gjengivelsen av vitnets opplevelser, kan i stor grad sammenfalle med feilkilder i hukommelsen. I tillegg kan måten vitnet avhøres på av politiet, og rammene for vitnets forklaring i retten, ha stor betydning for å ivareta påliteligheten til vitneutsagnet. 174 Blant annet for å forebygge suggestibilitet og redigering som feilkilder til erindringsforskyvning. 3.5 Kritikk mot vitnepsykologisk forskning Kritikk av vitnepsykologi baserer seg på vitenskapens metodebruk, og det stilles spørsmål ved verdien forskningsresultatene fra laboratorieforsøk har for for virkelige straffesaker (begrenset økologisk verdi). 175 Magnussen taler for at denne skepsisen i stor grad tilhører fortiden, 176 mens Lie fastholder at det fortsatt er et spenningsforhold mellom vitnepsykologi og jus. 177 Lie fastholder at kunnskap om troverdighetsvurderinger og løgn er viktige. Samt at vitnepsykologiske forskningsresultater om feilkilders innvirkning på påliteligheten til vitneutsagnet, er 169 Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s

25 viktige for bevisbedømmelsen. På den annen side mener han at det er behov for nærmere tilknytning mellom vitnepsykologenes arbeid [og] ( ) det som faktisk foregår i rettssalene. 178 Magnussen og Overskeid gir uttrykk for at vitnepsykologisk forskning i økende grad har fått relevans for faktiske straffesaker: Vår kunnskap stammer ikke lenger utelukkende fra det psykologiske forskningslaboratorium, men er sjekket mot resultater innhentet i mer naturalistiske eksperimenter og resultater fra studier av ofre og vitner i virkelige kriminalsaker, forskernes interessefelt er utvidet til å omhandle alle sider ved etterforskningen og den påfølgende rettssak, og ikke minst, det er en gryende innsikt i at aktørenes implisitte psykologiske teorier i enkelte sammenhenger kan føre galt av sted. 179 Kritikken av vitnepsykologien fra jurister har i stor utstrekning vært basert på metodene som brukes. 180 Lie mener at det [g]enerelt kan ( ) sies at vitnepsykologisk forskning har lært oss adskillig om feilkilder ved menneskelig observasjoner og gjengivelser av disse. Vitnepsykologien har imidlertid bare i liten utstrekning kunnet bidra til å styrke vitneforklaringer som bevismiddel. 181 Selv om vitnepsykologien kan bidra til uunnværlig informasjon om feilkilder knyttet til iakttakelsen, hukommelsen og gjengivelsen, er det dommeren som i den enkelte sak må sørge for at faktorene tas i betraktning i bevisbedømmelsen av den enkelte sak Lie (2012) s Magnussen (1998) s Lie (2012) s Lie (2012) s Smith (1986) s

26 4 Feilkilder ved vitnebeviset og bevisbedømmelsen 4.1 Om vitnepsykologiske feilkilder Feilkilder kan beskrives som [f]aktorer som påvirker vitners pålitelighet. 183 Feilkilder kan også være faktorer som påvirker bevisbedømmelsen av vitnebevis, og som dermed kan bidra til feilslutninger. Selv om det er gjengivelsen som utgjør vitneutsagnet i retten, er også iakttakelsen, lagringen og hukommelsen av betydning for vitneutsagnets pålitelighet. 184 Feilkilder er faktorer som kan ha påvirket erindringsbildet til vitner som forklarer seg i retten. 185 Det kan være at vitnet husker feil, at de ikke la merke til noe som hendte, eller at vitnet i ettertid kan ha blitt påvirket av ytre opplysninger eller blandet sammen egne minner. 186 Feilkilder knyttet til iakttakelsen er psykologiske faktorer som kan påvirke hvordan et vitne har opplevd en hendelse. Dette kan både være fysiske omstendigheter, om sikten er optimal eller om det er mørkt. Det kan også være faktorer som er knyttet til vitnet selv; om sansefunksjonene er redusert eller om vitnet var under emosjonelt stress under hendelsen. 187 For at vitnet skal forklare seg korrekt om en hendelse, er det ikke tilstrekkelig med en nøyaktig iakttakelse - sanseinntrykkene må også huskes. 188 Hukommelsen er ikke konstant, og det forekommer feilkilder som medfører erindringsforskyvninger og hukommelsesfeil. 189 Hukommelsesfeil som dårlig, unøyaktig eller udetaljert hukommelse er statistiske fenomener, og en del av naturlig variasjon. 190 I tillegg til hukommelsesfeil som er en del av hukommelsens naturlige variasjon, har man funnet at enkelte erindringsfeil og hukommelsesforskyvninger forekommer mer systematisk. 191 Slike systemfeil redegjøres det for i kapittel 4.3. I tillegg til feilkilder knyttet til iakttakelsen og hukommelsen, kan det knyttes feilkilder til vitnets gjengivelse i retten. Det er gjengivelsen som utgjør selve vitneutsagnet i retten. 192 Av den grunn er det også feilkilder i gjengivelsen som i størst mulig grad kan påvirkes, og forebygges, av prosedyrene før og under rettssaken. 193 Allikevel, for å forebygge feilslutninger i 183 Prop. 141 L ( ) s Lie (2012) s Lie (2012) s Magnussen (2001) s Lie (2012) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s

27 bevisvurderingen, er det vesentlig at retten har kunnskap om hvilke feilkilder som kan forekomme på tidligere stadier av vitnebeviset. I tillegg til at feilkilder påvirker vitnebevisets pålitelighet, kan mange av de samme feilkildene påvirke dommere når de skal observere vitnet i retten og vurdere vitneutsagnet. 194 Dommernes observasjonsevne, deres hukommelse og subjektive forutsetning er psykologiske faktorer som også kan bidra til feilslutninger. 195 I mange straffesaker foreligger det også andre bevis, i tillegg til vitnebevis, men dette gjelder ikke alle saker. I enkelte saker, særlig i voldtektssaker eller overgrepssaker, vil forklaringen fra fornærmede vurderes mot tiltaltes forklaring. 196 Slike saker omtales som ord mot ord-saker. 197 Det kan også knyttes feilkilder til tekniske bevis, eksempelvis DNA-bevis eller bremsespor, siden de fortolkes av mennesker. 198 Vitnebeviset står allikevel i en særposisjon sammenliknet med andre bevis, siden det vitnebeviset i seg selv er av subjektiv art og på grunn av antall potensielle feilkilder som kan ha betydning for bevisets pålitelighet. 199 Vitnepsykologiske feilkilder kan medføre feilslutninger i bevisbedømmelsen. Feilslutninger er slutninger som ikke følger logiske resonnementer eller som bygger på erfaringssetninger som ikke er holdbare. Uholdbare erfaringssetninger kan være betraktninger som ikke baserer seg på vitnepsykologisk vitenskap, men på antakelser om vitnepsykologiske funn. I det følgende belyses vitnepsykologiske feilkilder ved vitnets iakttakelse, hukommelse og gjengivelse, samt særlige feilkilder som kan påvirke dommernes bevisvurdering av vitnebevisets pålitelighet og vitnets troverdighet. I tillegg til særlige feilkilder som kan knyttes til bevisvurderingen av vitneutsagnet, kan dommerne også påvirkes av de samme feilkildene i iakttakelsen og hukommelsen som vitner. 200 Derfor angår kapittel 4.2 og 4.3 også dommere, selv om utdragene i stor grad vil omhandle vitner. 194 Lie (2012) s Lie (2012) s Magnussen (2001) s Magnussen (2001) s Smith (1986) s Smith (1986) s Andenæs (2009) s

28 4.2 Feilkilder ved vitneobservasjonen Objektive observasjonsforhold En forutsetning for at vitnet kan forklare seg om en hendelse, er at det har hatt mulighet til å observere hendelsen det skal avgi forklaring om. 201 Vitnet må ha vært på stedet der den straffbare handlingen er begått og han/hun må ha oppholdt seg nærme nok til å kunne se. Videre må lys- og værforholdene på gjerningsstedet ha vært slik at vitnet hadde mulighet til å foreta observasjonen. Dersom hendelsen skjedde midt på natten, og det derfor ikke var mulig for vitnet å se hva som skjedde, vil ikke en forklaring om at vitnet så hendelsen være pålitelig. 202 I saker der det foreligger andre bevis, eksempelvis værrapporter eller motstridende forklaringer, kan retten støtte seg på dette for å finne ut at iakttakelsen ikke var mulig på grunn av dårlige observasjonsforhold. 203 Straffeprosessens krav om kontradiksjon kan bidra til å belyse slike motstridende bevis. Det kan også reises spørsmål om vitnet i det hele tatt hadde mulighet til å foreta observasjonen han/hun forklarer seg om på grunnlag av logiske brister i vitnets egen forklaring. Vitnet kan avgi en forklaring som er innbyrdes motstridende. Han/hun kan ha hatt for dårlig tid til å foreta observasjonen som beskrives eller vitnet kan ha sett i en annen retning og derfor ikke hatt mulighet til å foreta observasjonen. 204 Ytre, objektive forhold som lysforhold, vær eller avstand til hendelsen kan ha stor betydning for om observasjonen er korrekt. Det er eksempelvis vanskelig å se fargen til en mørk bil som befinner seg langt unna på kveldstid. Den kan se svart ut, men kan også i realiteten være mørk grønn, blå eller brun. Ytre forhold som vanskeliggjør en korrekt observasjon kan bidra til feilkilder som svekker påliteligheten allerede ved iakttakelsen. 205 Objektive forholds betydning for vitneobservasjonen har bred støtte i vitnepsykologisk forskning. 206 Forskning på synssansen viser at detaljsynet, fargesynet og evnen til å gjenkjenne ting i omgivelsene varierer betydelig med rent fysiske forhold som lysnivå, avstand og tid. 207 Ytre, fysiske forhold har stor betydning for muligheten til å foreta en korrekt observasjon. I en dom avsagt av Drammen tingrett uttales det: 201 Lie (2012) s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s. 81 flg. 206 Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s

29 Når det gjelder beskrivelsene av gjerningspersonens klesdrakt finner retten ikke grunn til legge særlig vekt på det i noen retning. Det var mørkt på stedet, det er tale om mørke klær og det var ellers mye folk der. 208 Retten la ikke særlig vekt på vitnebeskrivelsene av gjerningspersonens klær på grunn av objektive forutsetninger for observasjonen, som lysforhold og klesdrakt. Dette samsvarer med vitnepsykologisk forskning, som også legger til grunn at objektive eller fysiske observasjonsforhold har stor innvirkning på påliteligheten til vitneutsagnet. 209 Fra en dom avsagt i Agder lagmannsrett uttaler retten, om den bevismessige vekten til vitneforklaringene, at: Lagmannsretten har ved bevisbedømmelsen lagt avgjørende vekt på vitneforklaringene fra C og D. Som førere av de to bilene som kjørte etter B var de øyenvitner til hendelsesforløpet, men unngikk selv å bli innblandet i sammenstøtet. 210 Om muligheten til å foreta en korrekt observasjon ut fra de objektive observasjonsforholdene uttaler retten videre at: Ulykkesstedet ligger på en rett og oversiktlig strekning. Det er ett kjørefelt i hver retning med en bredde av 3 meter og adskilt med gul varsellinje. Fartsgrensen er 70 km/t. Ved anledningen var det våt, bar veibane, dagslys, oppholdsvær og relativt god sikt. Verken veiens beskaffenhet, kjøreforholdene eller teknisk svikt ved noen av bilene kan antas å ha bidratt til ulykken. 211 Lagmannsretten legger avgjørende vekt på vitneforklaringene i saken, blant annet fordi de objektive forholdene var av en slik karakter at vitnene hadde mulighet til å foreta en pålitelig iakttakelse av ulykken. 212 I sak om midlertidig tap av førerrett og beslag av førerkort foretar lagmannsretten en vurdering av de objektive observasjonsforholdene, deriblant lysforhold, for vurderingen av tiltaltes forklaring. Lagmannsretten bygger på vitneforklaringer om forholdet på stedet for hendelsen: 208 TDRAM Magnussen (2004a) s. 81 flg. 210 LA LA LA

30 Det synes heller ikke å være tvil om at det var særdeles mørkt denne natta, ikke minst fordi gatelysene ikke virket på den aktuelle strekningen, jf. også vitneforklaringene og intervjuet i avisen. Siktedes sønn, som var passasjer, har forklart at det også var dårlig sikt på grunn av tåke. ( ) I avisintervjuet hevdes det at det var vanskelig å se godt nok selv om fjernlys ble brukt. De påkjørte var dessuten mørkkledde og brukte ikke refleks. 213 I sak for Salten tingrett 214 vurderer retten vekten av en mulig vitneobservasjon av den tiltalte, på det som antas å være dagen A ble drept. A forsvant fra sitt hjem og ble ett år senere funnet drept. Tingrettens flertall frikjente den tiltalte i saken. Frikjennelsen ble anket og tiltalte ble senere domfelt med lagrette i Hålogaland lagmannsrett. 215 Vitnet kjørte bil da han foretok observasjonen og mener at han så tiltalte i en annen bil. Retten uttaler: I et kort øyeblikk, mens BB kjørte forbi i en hastighet av rundt 70 km/t, så han sjåførens ansikt. Avstanden mellom de to bilene var rundt meter og BB så sjåførens ansikt gjennom begge bilers sidevinduer. 216 Retten problematiserer de objektive observasjonsforholdene. Om vitnebevisets vekt uttales det: Retten finner ikke BBs gjenkjenning av tiltalte i X som en så sikker observasjon at det kan legges til grunn for rettens avgjørelse. Det kunne vært tiltalte, men det kunne også ha vært en annen bil og bilfører. 217 Lang avstand mellom bilene, og høy fart, taler for at de objektive observasjonsforholdene ikke lå til rette for en pålitelig observasjon av den andre bilføreren. Retten synes, i utdragene som er inkludert, å vektlegge ytre forutsetninger for observasjon ved bevisvurderingen av vitneutsagnets pålitelighet. 218 Dersom forholdene ikke har vært slik at vitnet kan ha foretatt en korrekt observasjon, kan en vektlegging av vitneforklaringen i bevisvurderingen bidra til feilslutninger, og i ytterste konsekvens uriktige domfellelser LF Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M). 215 LH Da lagmannsretten var satt med lagrette, er utdragene brukt i avhandlingen hentet fra tingrettens dom. Bevissituasjonen var i all hovedsak den samme for lagmannsretten som for tingretten. 216 Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M) s Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M) s Se eksempelvis LF , LA og TDRAM Begrepet uriktig domfellelser er benyttet, i motsetning til justismord, da begrepet synes å dekke både uaktsomme og forsettlige uriktige domfellelser. Se Stridbeck (2007) s

31 4.2.2 Subjektive forhold ved observasjonen Dårlige fysiske forhold for observasjon, som lite lys eller tåke, kan medføre at observasjonen ikke stemmer med den faktiske hendelsen, som omtalt i kapittel Det samme gjelder subjektive forutsetninger for en nøyaktig observasjon, for eksempel nedsatte sansefunksjoner på grunn av alder eller alkoholpåvirkning og vitnets generelle observasjonsevne eller emosjonelt stress i hendelsesøyeblikket. 221 Både personlige egenskaper, følelser og kunnskap kan medføre at forskjellige vitner foretar ulike observasjoner av samme hendelsesforløp. 222 Oppmerksomheten er begrenset, slik vi så i kapittel 3. Dette innebærer at observasjonsevnen i alminnelighet varierer fra person til person. Mens noen i alminnelighet legger godt merke til mange detaljer, har ikke andre den den samme evnen til å foreta korrekte og detaljerte observasjoner. Dersom oppmerksomheten var rettet mot noe, som for eksempel var av større interesse for vitnet, kan det hende vitnet ikke observerte den straffbare handlingen. 223 Grad av oppmerksomhet kan også variere med vitnets interesser eller hendelsens opplevde grad av viktighet. Dersom hendelsen oppfattes som hverdagslig eller uviktig, kan det ha innvirkning på iakttakelsen og den senere muligheten til å gjenfortelle hendelsen. Det er ofte vanskeligere å huske detaljer fra en hendelse som oppleves som hverdagslig. 224 I Lommemann-saken 225, som omfattet flere tilfeller av overgrep overfor unge gutter i en lang tidsperiode, foretar retten utførlige vurderinger av fornærmede og vitners observasjoner av den såkalte Lommemannen. Retten uttaler seg om særlige problemstillinger knyttet til identifikasjon av gjerningsmannen på grunnlag av fornærmedes observasjoner: I tillegg kommer de usikkerhetsmomentene som gjør seg gjeldende i forhold til vitners observasjonsevne i sin alminnelighet, og ikke minst i forhold til evnen å gjengi og beskrive utseendet og bekledningen til en gjerningsperson. Igjen varierer denne evnen fra person til person og fra situasjon til situasjon. Videre er det slik at barns referansegrunnlag er mindre enn voksnes, og dette har betydning for evnen til å gjengi og beskrive en person som barnet har truffet. Retten vil dessuten vise til at brorparten av de hendelsene ( ) hadde kort varighet og at barnas fokus typisk var rettet mot å lete etter noe som var mistet, og i liten grad var rettet mot gjerningspersonens utseende og klær. Videre vil retten vise til den betydelige høydeforskjellen mellom de fornærmede og gjerningsperso- 220 Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Lie (2012) s TFOLL

32 nen, samt det forhold at gjerningspersonen i mange tilfelle er beskrevet å ha et hodeplagg. 226 Retten trekker frem at barn har et annet referansegrunnlag enn voksne, noe som har innvirkning på hvordan de iakttar og gjengir egne observasjoner. 227 Referansegrunnlaget er ikke bare annerledes for barn, men varierer også mellom voksne vitner, på grunnlag av deres erfaringer og egenskaper. Det kan derimot antas at barn er i en særstilling hva gjelder referansegrunnlag og at deres observasjoner ikke har samme kompleksitet som voksne vitners iakttakelser. Videre viser retten til at hendelsene har vært av kort varighet og at høydeforskjellen kan ha virket inn på observasjonene. Retten viser også til at de fornærmedes oppmerksomhet var rettet mot andre detaljer enn gjerningsmannens utseende, noe som også har virket inn på observasjonen. Betydningen av vitners begrensede oppmerksomhet som feilkilde, belyses i kapittel gjennom våpenfokus 228. Høydeforskjellen er en objektiv (eller ytre) feilkilde som kan medføre vanskeligheter i observasjonen, i likhet med feilkildene som omtalt i kapittel Sansefunksjoner, som syn, hørsel eller lukt, kan være nedsatt av forskjellige årsaker. Vitnet kan, eksempelvis, være en nærsynt person uten briller, eller det kan være et eldre vitne som har nedsatt hørsel. Magnussen sier at det er lite forskning på eldre som vitner, men at merkbare sensoriske endringer kommer fra omtrent 70 år. 229 Sensoriske forandringer begrenser mulighetene for å registrere hva som foregår, og øker sjansen for feil. 230 Magnussen uttaler videre, med støtte i psykologisk forskning, at høy alder kan medføre svekket hørsel, detaljsyn og fargesyn. Høy alder kan også innebære en reduksjon i informasjonsbehandlingstid eller mentalt tempo, 231 samt en liten reduksjon i episodisk hukommelse. 232 Betydningen av subjektive observasjonsforhold, som sansefunksjoner og oppmerksomhet, for påliteligheten av vitneutsagn, har støtte i den alminnelige kunnskap om kognitiv informasjonsbehandling. 233 I tillegg til subjektive forhold som forekommer naturlig, kan også observasjonsevnen være nedsatt på grunn av selvforskyldt rus. Selvforskyldt rus kan også svekke hukommelsen TFOLL TFOLL Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s

33 Lagmannsretten har i sak LH vurdert betydningen av at et vitne til kvelning var i alkoholpåvirket tilstand. Retten sier: Selv om E hadde drukket alkohol den kvelden, viser resultatet av blodprøvene som ble tatt neste morgen ( ) at han ikke var alkoholpåvirket i en slik grad at han kan antas å ha feilbedømt det hendelsesforløpet han observerte. Lagmannsretten legger også noe vekt på at de sentrale observasjonene E har forklart seg om, omhandler en situasjon hvor basketaket mellom A og C var nærmest avsluttet, og at de to lå i samme posisjon over flere minutter. Det er således ikke tale om en kaotisk situasjon som det kan forventes at et alkoholpåvirket vitne kan ha problemer med å oppfatte. 235 Alkoholpåvirkning identifiseres som en faktor som kan ha betydning for vitnets observasjon, men hva slags betydning påvirkningen har hatt for den faktiske observasjonen, vurderes konkret i den enkelte straffesak. Vitnepsykologisk forskning viser at man lettere kjenner igjen personer som likner seg selv, enn personer som ikke likner. 236 Denne favoriseringen av likeartede ansikter, kan være en feilkilde som påvirker observasjonen og identifikasjon av en gjerningsperson. 237 Forskningen på fenomenet er foretatt på tvers av etniske grupper, og viser en svakhet i identifikasjonen av mennesker med annen etnisk bakgrunn. 238 Den varierende grad av evne til å gjenkjenne ansikter basert på etnisitet kan gjøre seg gjeldende både for vitneidentifikasjon og for dommernes bevisvurdering Våpenfokus Vitnets oppmerksomhet styres delvis av eksterne faktorer. 239 Eksterne faktorer kan være faktorer ved en hendelse som fanger oppmerksomheten mer enn andre, altså faktorer som skiller seg ut. En faktor som ofte blir omtalt som en slik, er våpen. 240 Våpenfokuseffekten innebærer at et vitne til et væpnet ran har vanskeligheter med å identifisere gjerningspersonen fordi våpenet opptok oppmerksomheten. 241 Teorien om våpenfokuseffekten har solid støtte i 235 LH Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Picket et al. (2003), og Wells & Olson (2003) [I: Magnussen (2004a) s. 42]. 30

34 vitnepsykologisk forskning, der resultatene fra flere laboratorieforsøk kommer til samme resultat. 242 Det er antatt at en væpnet, straffbar, handling også kan medføre emosjonelt stress som innskrenker oppmerksomheten slik at detaljer i mindre grad blir oppfattet. 243 Siden det er vitnets subjektive opplevelse av trusselsituasjonen som påvirker oppmerksomheten, kan oppmerksomheten rundt detaljer også reduseres hvis våpenet er uekte eller dersom det benyttes et lekevåpen som oppleves som ekte. Andre gjenstander, eksempelvis sprøyter, balltre eller liknende, som oppleves som truende, kan medføre samme effekt. Det avgjørende er om det subjektivt oppleves som en reell trussel. I sak for Oslo tingrett ble en mann dømt til fengsel i tre år for ran av en urmakerforretning og forsøk på ran av en annen. Det var flere vitner til hendelsen. To gjerningsmenn utførte ranet i forretning X og ransforsøket i forretning Y. Den ene gjerningmannen erkjente de straffbare forholdene og var allerede dømt, da nærværende sak var oppe for Oslo tingrett. Denne saken omhandlet den tiltalte som angivelig var bevæpnet. 244 Vitnene til ranet i forretning X beskrev gjerningsmannen med våpen noe ulikt. Vitne G forklarte at mannen hadde kort hår, var cm høy, år gammel og hadde vanlige klær. 245 I rapporten fra fotokonfrontasjonen foretatt med vitnet står det at gjerningsmannen hadde lengre hår under ranet enn på det bildet som ble forevist henne. Det er på det rene at tiltalte på det bildet som ble brukt under fotokonfrontasjonen ( ) var svært snauklippet og for øvrig ubarbert. 246 Videre uttalte hun at hun var ganske eksakt sikker. Følelsen av å se nr 7 var ganske ekkel. 247 Vitnet F beskrev mannen med våpen som ca cm høy, at han hadde mørkt hår med lyserøde striper og at han snakket østlandsdialekt. 248 Hun fortalte også at hun kjente igjen mannen på kroppsspråk og fasong fra videoopptaket av ransforsøket i forretning Y. Videre forklarte et annet vitne at mannen med pistol var mørk, uten skjegg, lys i huden, ca 180 cm høy, glattbarbert og med mørke øyebryn. 249 Sistnevnte vitne utpekte tiltalte i fotokonfrontasjon, men uttrykte usikkerhet ved utvelgelsen. 242 Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s TOSLO TOSLO TOSLO TOSLO TOSLO TOSLO

35 Retten fant at det ikke var rimelig tvil om at det var den tiltalte som utførte ranet, på grunn av alle indisiene i saken. Retten la også vekt på den andre gjerningsmannens forklaring. 250 Av tingrettens dom fremkommer det at begge gjerningsmennene brukte lue og solbriller under ranet. 251 Dersom dette stemmer, kan det, i tillegg til frykten som ble skapt av våpenet, ha medført at det var vanskelig å identifisere gjerningsmennene korrekt. Tingrettens bevisvurdering under skyldspørsmålet ble anket til Borgarting lagmannsrett som, med lagrette, frifant tiltalte. 252 Siden retten var satt med jury, fremkommer ikke noen utfyllende begrunnelse for frifinnelsen. Det er derfor vanskelig å si konkret hvordan retten har vurdert vitnebevisene i saken. Allikevel er det nærliggende å anta at lagmannsretten ikke har tillagt vitnebevisene og indisiene i saken samme vekt som tingretten gjorde. Det er usikkert om våpenet bidro til at ransvitnenes detaljoppmerksomhet var redusert. Allikevel, kan man, på generelt grunnlag, si at tilstedeværelsen av våpen kan medføre at vitner føler seg truet og traumatisert på en slik måte at oppmerksomheten rettes mot våpenet, og at personbeskrivelser og identifikasjon derfor er mer usikre. Dette må vurderes konkret i hver enkelt straffesak, men det er grunn til å stille spørsmål ved observasjonen på bakgrunn av våpenfokuseringseffekten Tvetydige hendelser (Observasjonsfortolkning) Det er vanskelig å oppfatte størrelser som hastigheter, avstander, volum og mengder korrekt. 253 Dette fordi disse størrelsene er gjenstand for tolkning. Det kan derfor, for et vitne, være vanskelig å gi en korrekt beskrivelse av gjerningsmannens høyde eller vekt. Det samme gjelder farten en bil kjørte i. Tolkningen av tvetydige sider i et hendelsesforløp, eller kaotiske hendelser, beror på egne forutsetninger og følelser på hendelsestidspunktet. 254 Dette har sammenheng med de objektive og subjektive observasjonsforholdene. Dersom hendelsesforløpet vitnet skal forklare seg om er komplekst, kan det i bevisvurderingen være grunn til å stille seg kritisk til utsagnets pålitelighet. Et komplekst hendelsesforløp medfører stort rom for tolkning og utfylling av informasjon. Det samme gjør seg gjeldende dersom det var mange mennesker tilstede, og situasjonen var kaotisk. 255 Mye taler for at 250 TOSLO TOSLO LB Lie (2012) s Lie (2012) s Lie (2012) s

36 slike observasjoner bør ha støtte i objektive bevis for å legges til grunn. 256 Dette kan være video fra overvåkningskamera eller fartsmåling av en bil Systematiske feilkilder ved hukommelsen Tid Mennesker gjengir feil fordi de ikke husker ting godt, fordi de husker ting unøyaktig eller fordi enkelte deler ved hendelsesforløpet blir husket feil. 258 Det er flere årsaker til feilerindring. Blant annet kan tiden som har gått, påvirkning utenfra og sammenblanding av egne minner forårsake at erindringen av en hendelse endres. 259 Glemsel er en naturlig del av hukommelsen. 260 Minnet om observasjoner svekkes med tiden. Dette gjelder også for vitner. Dersom det har gått lang tid fra hendelsen til vitnets forklaring, kan tidsfaktoren bidra til at det i større grad kan forekomme systematiske hukommelsesfeil. Det forekommer slike feil fordi hukommelsen ikke reproduserer, men konstruerer historien. 261 Magnussen forklarer videre at [d]et kognitive system synes å bruke all tilgjengelig informasjon, fortid og nåtid, til hjelp i denne prosessen. 262 Dette kan medføre at minner blandes sammen, eller at minnet redigeres på grunnlag av senere erfaringer og etterpåklokskap. Dersom det går lang tid fra en hendelse fant sted til vitnet skal forklare seg om det i retten, kan tiden som har gått, i seg selv, medføre hukommelsesfeil. 263 For at slike hukommelsesfeil ikke skal føre til feilslutninger i bevisbedømmelsen, er der derfor vesentlig at retten er bevisst på tidsforløpets betydning for vitneutsagnet. Tingretten sier i Orderud-saken at [d]et har gått lang tid mellom det de har opplevd og hovedforhandlingen. Dette gjør at retten har måttet være svært kritisk i forhold til de vitneforklaringer som er gitt. 264 Retten identifiserer at tidsmomentet kan påvirke påliteligheten til vitnebevisene i saken. Dette er i tråd med resultater fra vitnepsykologiske undersøkelser. 265 Tingretten foretar en vurdering av feilkildenes betydning i den aktuelle saken: 256 Andenæs (2009) s Lie (2012) s. 54 og Andenæs (2009) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Magnussen (1998) s Magnussen (1998) s Magnussen (2004a) s TNESS Magnussen (2004a) s

37 Dette [medieomtalen og tidsperspektivet] gjør at retten har måttet være svært kritisk i forhold til de vitneforklaringer som er gitt. Samlet sett har slike forhold likevel ikke skapt reelle problemer når det gjelder den endelige bevisvurdering. 266 I dom avsagt av Sandefjord tingrett sier retten: Den elektroniske kommunikasjonen er lagt frem for retten i den form den opprinnelig hadde. Slike bevis er generelt langt bedre enn muntlige forklaringer som fremføres i ettertid. Slike forklaringer blir fort preget av glemsel, erindringsforskyvninger og endog bevisste utelatelser eller tilføyelser. Det som er skrevet eller sagt i samtiden, er derfor som utgangspunkt svært gode bevis. Hendelser som er egnet til å gjøre stort inntrykk, vil imidlertid vanligvis ha bedre og lengre feste i hukommelsen enn mer dagligdagse og rutinepregede hendelser. 267 Tingretten foretar en vurdering av tidsperspektivets betydning for bevisene i saken. Tingretten uttaler at det er god grunn til å legge vekt på uttalelser nært i tid til den straffbare handlingen, siden disse ikke har vært, i like stor grad som senere uttalelser, utsatt for erindringsforskyvninger og glemsel. Retten tar imidlertid et forbehold om at hendelser som oppleves som viktige, eller som skiller seg ut, for vitnet i stor grad huskes bedre enn dagligdagse hendelser. 268 Dette er i tråd med vitnepsykologisk forskning. Magnussen begrunner evnen til å huske traumatiske hendelser bedre enn dagligdagse hendelser med at: [S]terk emosjonell aktivering av i virkelige livssituasjoner er en faktor som styrker innkoding av erfaringer og den påfølgende hukommelse, og at hendelser som utløser både negativ og positiv emosjonell aktivering, huskes bedre og klarere enn nøytrale hendelser. 269 En liknende vurdering av tidspunktet for forklaringen foretar retten i Lommemann-saken : Basert på det ovennevnte, mener retten at det er grunn til å legge klart størst vekt på den forklaringen eller de forklaringer som ligger nærmest i tid i forhold til hendelsen TNESS s. 7 (lovdatautskrift). 267 TSAFO TSAFO Magnussen (2004a) s TFOLL

38 I dommen avsagt i Salten tingrett, som er sitert over, uttaler retten seg om betydningen av tiden som har gått fra gjerningstidspunktet frem til forklaring for retten. 271 Ved bevisbedømmelsen må retten også hensynta at vitners hukommelse svekkes med tiden. Det er nå gått 2 år og 9 måneder siden A forsvant. 272 Det ble avgitt mange vitneforklaringer i saken. Siden gjerningstidspunktet lå noe bakover i tid, vurderte retten tidsmomentets betydning for flere av vitneforklaringene. Et vitne, som kjente offeret og den tiltalte fra tidligere, forklarte at hun hadde observert tiltaltes bil fra stuevinduet tidlig på den antatte dagen drapet fant sted. Vitnets observasjon er uforenelig med tiltaltes forklaring. Retten vurderer påliteligheten av vitneforklaringene på bakgrunn av tidsmomentet: Da CC først relativt sent under etterforskningen fortalte politiet om sin observasjon, har det vært reist spørsmål ved om observasjonen er korrekt og om den eventuelt kan ha funnet sted på et annet tidspunkt. 273 Vitnet gjenga observasjonen til et annet vitne få dager etter hendelsen fant sted. Retten har også undersøkt om observasjonen kan ha skjedd dagen før eller etter, noe som utelukkes. På grunn av den umiddelbare videreformidlingen av observasjonen, og at det ikke kunne vært dagen før eller etter fant retten at det kan festes lit til hennes forklaring. 274 I utdragene som er gjengitt, har retten tatt stilling til hva slags betydning tiden som har gått, fra gjerningstidspunktet til forklaringen i retten, har for vitneutsagnets pålitelighet. 275 Retten utviser kjennskap til tidsfaktorens betydning for den naturlige glemselsprosessen. Da menneskers hukommelse ikke er lik, men varierer fra person til person, kan det, i bevisvurderingen, være vanskelig å se hva slags innvirkning tiden har hatt på vitneutsagnets pålitelighet. Allikevel, er det naturlig at jo lengre tid som har gått fra hendelsestidspunktet, og jo mindre viktig hendelsen fremsto for vitnet, svekkes minnet av hendelsen Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M). 272 Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M) s Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M) s Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M) s Salten tingretts dom 5. mars 2003 (sak nr M), TFOLL , TSAFO , TNESS Magnussen (2004a) s

39 4.3.2 Suggestibilitet Suggestibilitet kan beskrives som en persons tendens til å inkorporere villedende informasjon fra eksterne kilder i sin egen hukommelse informasjon fra andre personer, mediene, bilder fra hendelsen. 277 Dette kan for eksempel være ekstern påvirkning fra andre vitner, fra medieoppslag som beskriver gjerningsmannen, eller påvirkning under etterforskningen. I to empiriske undersøkelser, en blant dommere og en blant psykologer, viste resultatene at de to yrkesgruppene anså ytre påvirkning som en kilde til hukommelsesfeil. 278 Denne antakelsen samsvarer med vitnepsykologisk kunnskap om erindringsfeil. 279 Påvirkningen kan skje både ubevisst og bevisst. 280 Bevisst påvirkning omtales som løgn, mens ubevisst påvirkning innebærer feilkilder som påvirker påliteligheten til vitneutsagn der vitnet ønsker å forklare seg sannferdig. Orderud-saken var gjenstand for et stort medieoppbud. Dette er noe som i stor grad kan påvirke vitneutsagnets pålitelighet. 281 Særlig gjelder dette medieoppbud før og under hovedforhandlingen. Tingretten uttalte i domsgrunnene: Under hovedforhandlingen har de tiltaltes og vitners forklaringer blitt detaljert presentert i media. Dette har klarligvis gjort det vanskelig for en del vitner å skille mellom hva som er egne opplevelser og hva som er forhold de har hørt og lest om. Og dette skaper rimeligvis også en utstrakt mulighet for bevisst eller ubevisst å tilpasse forklaringer til hva som har kommet frem under saken. 282 Tingretten viser her kunnskap som er i overenstemmelse med vitnepsykologiske forskningsresultater. I en undersøkelse gjennomført i 2008 blant dommere og jurymedlemmer ble det konstatert at dommere og jurymedlemmer i stor grad har kjennskap til at etterfølgende informasjon kan påvirke vitnets hukommelse. Fagdommerne ga i større grad uttrykk for denne oppfatningen enn jurymedlemmene. 283 Ekstern informasjon kan påvirke hukommelsen fra lagringstidspunktet til gjengivelsen. Ledende spørsmål og gjentakende spørsmålsstilling kan påvirke sannhetsverdien i vitneforkla- 277 Magnussen (2004a) s Magnussen (2008) og Magnussen (2012). 279 Magnussen (2012) s Melinder (2015) s Magnussen (2004a) s TNESS s. 6 (lovdatautskrift). 283 Magnussen (2008) s

40 ringen og medføre erindringsfeil. 284 Tiden som går kan også ha betydning for suggestibilitet som feilkilde i hukommelsen. Dersom det går lang tid fra observasjonen, kan dette potensielt innebære påvirkning av flere eksterne informasjonskilder. 285 I Lommemann-saken la ikke retten vekt på gjennomførte fotokonfrontasjoner. Blant annet på grunn av muligheten for erindringsfeil på grunnlag av suggestibilitet. Retten uttaler at: det knytter seg så mange usikkerhetsmomenter og mulige feilkilder til fotokonfrontasjonene - som er gjennomført 2-8 år etter hendelsen - at disse har ingen bevisverdi. ( ) Retten kan her vise til de feilkildene og usikkerhetsfaktorene som det allerede er vist til ( ) ovenfor. I tillegg vil retten vise til at det har versert flere tegninger av den angivelige «lommemannen» i media og på nettet fra høsten 2003 og helt frem til og under hovedforhandlingen. Det er gjennomgående at vitnene i alle fall har sett én av disse tegningene. Videre har det også versert - mer eller mindre - sladdede bilder av tiltalte i media og på nettet etter pågripelsen. Mange av vitnene har sett slike fotografier. Det forannevnte innebærer en klar fare for at vitnene - bevisst eller ubevisst - plukker ut fotografi(er) som ligner på tegningen eller bildet som de har sett. Det er rettens klare inntrykk at dette har skjedd gjentatte ganger. 286 Det verserte tegninger av den angivelige gjerningspersonen i media, som alle vitner hadde en viss kjennskap til. Sladdede bilder av den tiltalte i media kunne også ha medført at vitner knyttet hukommelsen til disse i stedet for de faktiske hendelsene som skjedde. Straffeprosesslovutvalget har i sitt forslag til ny straffeprosesslov inntatt en ny 7-1 som blant annet stiller krav til behandlingen av bevis. 287 De uttaler i begrunnelsen for bestemmelsens tredje ledd at: Med at bevis skal innhentes og oppbevares på en måte som «sikrer» bevisenes pålitelighet, siktes det til at bevisha ndteringen ikke må forega på en måte som svekker bevisenes informasjonsverdi. For eksempel skal den som forestår et avhør, stille åpne spørsmål og ikke legge ord i vitnets munn. 288 Utvalget identifiserer her at suggestibilitet som en potensiell feilkilde og at metodene som brukes i informasjonshentingen på best mulig måte skal bidrar til pålitelig informasjon. Dette gjelder både under etterforskning og i straffesaken for retten. 284 Lie (2012) s. 301 og Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s TFOLL NOU 2016:24 s NOU 2016:24 s

41 4.3.3 Feilattribusjon Med feilattribusjon mener Magnussen at vi tilskriver minnet et galt opphav og således plasserer det i feil sammenheng. 289 Vitner kan forveksle personer. Riktig person kan gjenkjennes, men vitnet kan ta feil av tidspunktet eller stedet. Som vi har sett er det over vanlig å huske dagligdagse hendelser dårligere og man blander sammen detaljer i forskjellige minner, slik at de flyter over i hverandre. 290 Feilattribusjon som hukommelsesfeil er omtalt i gjenopptakelsen av de såkalte bumerangsakene. Forsvarerne anførte at [m]isforståelser eller feilerindringer fra de domfelte med hensyn til tid og sted for voldshandlingene har påtalemyndigheten utlagt som objektive bevis mot dem, men denne type feilerindringer vil være det normale når som i sakene her begivenhetene skjedde mange år før forklaringene ble tatt opp. 291 Retten støtter forsvarernes anførsel i sine bemerkninger: I den utstrekning de domfelte har gitt uriktig angivelse av tid, uriktig navn på en tjenestemann ( ) er jeg enig med forsvarerne i at slike feil meget lett kan skyldes feilerindringer om begivenheter som fant sted mange år tidligere. Feilene kan ikke uten videre tillegges særlig beviskraft 292 Høyesterett uttaler at det ikke kan tillegges særlig beviskraft 293 at enkelte vitner har angitt feil tid eller uriktig navn. Dette er i samsvar med vitnepsykologisk kunnskap at systematiske hukommelsesfeil kan påvirke vitneutsagnets pålitelighet. Feilerindringer over tid er normalt, og det kan være grunn til å feste lit til vitneforklaringen selv om en tidsangivelse er feil Redigering Magnussen definerer redigering som at hukommelsen for hva som tidligere har hendt, tilpasses den nåværende kunnskap, og nåværende holdninger og følelser. 295 Redigering av minner kan i mange tilfeller ses i sammenheng med feilattribusjon, suggestibilitet og tiden som har 289 Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Rt s. 11 s Rt s. 11 s Rt s. 11 s Magnussen (2004a) s Se eksempelvis Rt s Magnussen (2004a) s

42 gått fra hendelsen. Feilattribusjon og suggestibilitet kan bidra til redigeringsprosessen hos vitnet. I tillegg kan glemsel bidra til at hukommelsen om de observerte hendelsene svekkes, og minnet kan da lettere påvirkes av feilkilder. 296 Magnussen angir videre at det spesielt er to redigeringsstrategier som kan ha stor betydning for vitneutsagnets pålitelighet. Redigeringsstrategiene er knyttet til stereotypier og etterpåklokskap. 297 Redigering på grunn av sosiale stereotypier, eller som en følge av informasjon ervervet på et senere tidspunkt, kan medføre endringer i hukommelsen, og dermed svekke vitneutsagnets pålitelighet. Et eksempel på redigering på grunnlag av sosiale stereotypier kan ses i den ovennevnte saken fra Oslo tingrett vedrørende ran og ransforsøk. 298 I tillegg til urmakeren som var til stede under ransforsøket 27. Mars 2001, var det også et vitne til ranet som satt på en kafé på andre siden av veien for urmakerforretningen. Vitnet beskrev ranerne slik i Aftenposten dagen etter ransforsøket: Det var to veldig unge gutter som ranet butikken. Begge hadde sorte og hvite luer og boblejakker. 299 Videoovervåkning i butikken viser derimot at ranerne var ikledd dress. 300 Mye taler for at vitnet som satt på kaféen på andre siden av veien har koblet ranet med en sosial stereotypi om at ranere normalt ikke er ikledd dress. 4.4 Vitnebeviset i retten Feilkilder ved gjengivelsen Vitnebeviset er gjengivelsen av hva vitnet husker av hva det har sett eller hørt. Gjengivelsen foregår ofte på flere stadier etter at observasjonen er foretatt. Det kan være til andre vitner, til politiet, til bekjente og i retten. Ved alle disse tilfellene kan nye feilkilder påvirke vitnebeviset. Vitnet kan, ved kommunikasjon med andre etter hendelsen, bli utsatt for suggestibilitet, som vi så i kapittel Gjengivelsen kan også preges av vitners tanker etter hendelsen er iakttatt. Når vitnet skal fortelle om sine iakttakelser i retten, skjer det ofte en rasjonalisering av hukommelsen. Ikke bare er hukommelsen påvirket av tiden som er gått og etterfølgende inntrykk, men den kan ved gjengivelsen gjennomgå nok en redigering. Vitnet forklarer seg i lys av senere hendelser og erfaringer. Det hender også at vitner selv vurderer hva slags informasjon som er av relevans for straffesaken, slik at ikke alle delene av minnet blir formidlet i retten. For å redusere vitnets egen redigering og rasjonalisering av gjengivelsen, er det vesent- 296 Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s TOSLO Holm (2001). 300 Magnussen (2004a) s

43 lig at eksaminasjonen, både av politiet og i retten, legger til rette for en fri flyt av informasjon, slik at all informasjon gjengis. Det å skulle vitne i retten er ofte noe et vitne gjør for første gang. Situasjonen er derfor ukjent, og presset som følger med at vitnet kan sanksjoneres dersom det lyver, kan medføre at en person som avgir forklaring i retten er nervøs og opptrer på en måte som tilsynelatende kan virke mindre troverdig Rettens troverdighetsvurdering En vanlig feilslutning er å slutte direkte fra troverdighet til pålitelighet. 301 Det er også vanlig å forveksle fenomenene pålitelighet og troverdighet, som vi så innledningsvis. 302 Dette kan i mange tilfeller være problematisk, siden mennesker som i alminnelighet anses å være sannferdige, også opplever begrensinger i observasjonsevnen, erindringsforskyvning og feilhukommelse, som vi har sett i kapittel 4.2 til Som vi så tidligere er disse feilkildene en del av den normale hukommelsen og iakttakelsen hos mennesker, herunder også hos vitner. 304 Personer som i alminnelighet er ansett som troverdige, kan derfor avgi både pålitelige og upålitelige vitneutsagn. 305 Feilkilder ved vurderingen av troverdighet er knyttet til vitnets alminnelige væremåte, samt dets kulturelle, sosiale, politiske og økonomiske tilhørighet, herunder hva vitnet sier, hvordan det blir sagt og vitnets generelle væremåte i retten. Slike feilkilder påvirker rettens bevisvurdering av vitneutsagnet. 306 Retten uttrykker ofte sin vurdering av at et vitne er troverdig ved å si at de fester lit til vitnebeviset eller legger vitneutsagnet til grunn. Det finnes også tilfeller der retten skriver at de har funnet en forklaring troverdig i domsgrunnene. 307 I andre tilfeller, der retten ikke finner et vitneutsagn troverdig, skriver retten ofte at de ikke fester lit til eller ikke finner å kunne legge forklaringen til grunn for avgjørelsen. 308 I gjenopptakelsen av bumerangsakene uttaler Høyesterett seg om hvilken konsekvens rettens troverdighetsvurdering fikk for avgjørelsen av skyldspørsmålet. I bumerangsakene ble polititjenestemennenes troverdighet tillagt for stor vekt. 309 Høyesterett sier: 301 Magnussen (2004b) s Magnussen (2001) s Magnussen (2004b) s Magnussen (2001) s Magnussen (2004b) s Melinder (2015) s. 485 flg. 307 Se eksempelvis TGLOM s. 7 (lovdatautskrift), THALL s. 7 (lovdatautskrift). 308 Se eksempelvis THALL s. 6 (lovdatautskrift). 309 Rt s

44 Etter dette er det nærliggende at lagrettene har avgjort skyldspørsmålet ut fra den store troverdighet polititjenestemenn generelt nyter, og ikke minst i forhold til folk med tung kriminell belastning. Tjenestemennenes forklaringer har vært tatt som bevis for at beskyldningene var usanne og straffbare. Av grunner som jeg har redegjort for, burde ikke deres vitneprov tillegges en slik beviskraft i bumerangsakene. 310 Retten la stor vekt på politimennenes generelle troverdighet, satt opp mot troverdigheten til de kriminelt belastede vitnene, noe Høyesterett stiller seg kritiske til i gjenopptakelsessaken. 311 I tillegg til særlige feilkilder som kan påvirke rettens vurdering av vitnebeviset, kan dommernes iakttakelse påvirkes av vitnepsykologiske faktorer, i likhet med vitners iakttakelse (kapittel 4.2). Siden erindringsfeil og begrensninger i observasjonsevnen forekommer normalt hos alle mennesker, er disse feilkildene også av relevans for dommernes observasjon og lagring av bevis som føres i retten. Alle mennesker er farget av egne forutsetninger, evne til å observere detaljer, fordommer og stereotypier. 312 Studier viser at vurderingen av troverdighet bygger på stereotypiske antakelser og egne forestillinger. 313 For å håndtere store informasjonsmengder, forsøker man å forenkle informasjonen slik at det er mulig å håndtere den. 314 Dette gjøres gjennom å forenkle og kategorisere inntrykk. Dette gjelder alle mennesker, inkludert vitner og dommere. Informasjonen prosesseres på grunnlag av eget erfaringsgrunnlag og ervervede kunnskaper, samt sosiale stereotypier. Forenklet informasjonsbehandling, på grunnlag av stereotypiske antakelser er nødvendig for å håndtere store mengder informasjon, man kan også bidra til feilslutninger i bevisvurderingen. 315 Etnisitet er ikke i seg selv en faktor som bidrar til at et vitne er mer eller mindre troverdig, men Melinder gjør rede for at etnisitet ubevisst kan være en negativ stereotypi, også i bevisvurderingen. 316 Etnisitet kan, på lik linje med vitners grad av attraktivitet og væremåte i retten, ha innvirkning på vurderingen av troverdighet. 317 Videre uttales det at [b]evissthet til 310 Rt s. 11 s Rt s Andenæs (2009) s Magnussen (2004a) s. 203 og Diesen (2002) s Melinder (2015) s Melinder (2015) s Melinder (2015) s Melinder (2015) s

45 egne holdninger om utseende, emosjonalitet og ikke minst til etnisitet, kan bidra til en reduksjon av påvirkningskraften slike faktorer gir opphav til. 318 Det kan derfor anføres at kunnskap blant dommere om egne stereotypier og forenklingsmekanismer kan bidra til å redusere feilkildenes påvirkningskraft og som resultat, redusere feilslutninger. Tunnelsyn og bekreftelsesfeller er, i tillegg til stereotypier, forenklingsprosesser som kan medføre svakheter i bevisvurderingen. Tunnelsyn er betegnelsen på en psykologisk forenklingsprosess. 319 Samlebetegnelsen confirmation bias blir ofte brukt om fenomener som omfatter tunnelsyn, og refererer til en rekke psykologiske fenomen hvor mennesket søker og tolker informasjon som bekrefter eksisterende oppfatninger. 320 Med confirmation bias forstås at de psykologiske prosessene (forenklingsstrategiene) påvirker beslutningstagernes informasjonsinnsamling og deres tolkning av informasjonen som samles inn. 321 Dersom flere av de nevnte kildene til kognitive forenklingsmekanismer forekommer samtidig, kan det medføre at de forsterker hverandre på en slik måte at [m]an tolker bevisene i lys av en på forhånd oppstilt hypotese. Tolkninger som stemmer med hypotesen godtas, tolkninger som ikke stemmer forkastes 322. Det er derfor grunn til å utvise forsiktighet med inntrykksbasert bevisvurdering. Forenklingsprosesser forekommer på alle stadier av en straffesak. [A]lle sakens aktører utsettes for de samme kognitive utfordringene som politiets etterforskere i forsøkene på å rekonstruere fortiden. 323 Derfor er feilkildene forenklingsstrategiene innebærer og metoder for å begrense deres påvirkning på vitnebevisets pålitelighet også av betydning for dommerne i straffesaker. 324 For å ivareta vitnebevisets pålitelighet best mulig fremheves betydningen av fri forklaring og identifisering av alle plausible alternative forklaringer Vitnets utseende og væremåte En annen feilkilde som kan ha betydning for rettens troverdighetsvurdering, er vitnets utseende, væremåte og språk. 326 Det er i vitnepsykologien identifisert at vitner eller tiltaltes attrakti- 318 Melinder (2015) s Rachlew (2009) s Rachlew (2009) s Rachlew (2009) s Eskeland (2007) s Rachlew (2015) s Rachlew (2015) s Rachlew (2015) s Melinder (2015) s

46 vitet kan ha betydning for vurderingen av troverdighet. 327 Med attraktivitet forstås mekanismer som kan kobles til underliggende preferanser for trekk og fasonger som fremmer reproduktiv atferd. 328 En laboratorieundersøkelse foretatt i Norge viste for eksempel at dess mer attraktiv lovbryteren var, dess mildere straff ble gitt. Undersøkelsen gjorde endringer ved kjønn, lovbruddets alvorlighetsgrad og lovbryterens attraktivitet. 329 Poenget er at vi blir forledet til å bruke våre forutinntatte meninger om folks signalement, og dette påvirker i sin tur i hvilken grad vi anser dem som troverdige. 330 I en undersøkelse blant forsvarsadvokater i Norge fremkommer det at den tiltaltes utseende og væremåte i retten har betydning for troverdighetsvurderingen. 331 Lav sosial status, tilhørighet til kriminelt belastede miljøer og liknende var faktorer enkelte forsvarere svarte hadde en innvirkning på domfellelsen. 332 Dette støtter antakelsen om at attraktivitet kan ha betydning som feilkilde i bevisvurderingen. De stereotypiske forventningene til hvordan vitner og tiltalte skal uttrykke seg basert på utsagnet, kan ha innvirkning på oppfatningen av troverdighet. At vitners emosjonelle uttrykk samsvarer med deres forklaring, kan medføre at de blir vurdert som mer troverdige. 333 Dersom vitners emosjonelle uttrykk ikke samsvarer med hva som er forventet ut fra stereotypiske antakelser om hvordan de burde være ut fra forklaringens innhold, kan dette ha en negativ innvirkning på troverdighetsvurderingen. 334 Vi er i alminnelighet ikke er klar over det emosjonelle uttrykkets påvirkningskraft 335 Dersom dommere og andre aktører i retten er klar over effekten utseende, attraktivitet og det emosjonelle uttrykket har på troverdighetsvurderingen, er det nærliggende å tro at effekten av feilkildene kan reduseres. 336 Dette kan igjen bidra til færre feilslutninger Melinder (2015) s Melinder (2015) s Schioldborg og Lønnum (2003) s [I: Melinder (2015) s. 488]. 330 Melinder (2015) s Bratholm (1998). 332 Bratholm (1998) s Melinder (2015) s Melinder (2015) s Prop. 141 L ( ) s Melinder (2015) s Melinder (2015) s

47 4.4.4 Vitnets subjektive sikkerhet I Oslo tingretts dom i Grefsen-saken 338 ble en mann dømt for voldtekt. Den fornærmede i saken identifiserte den tiltalte med stor sikkerhet, både under videokonfrontasjon og personkonfrontasjon: Det ble arrangert en fotokonfrontasjon, hvor fornærmede tok ut tiltalte med stor sikkerhet. Ved en senere personkonfrontasjon pekte også fornærmede ut tiltalte med sikkerhet. 339 I retten uttrykte fornærmede den samme grad av sikkerhet i sitt vitneutsagn. Det synes i domsgrunnene slik at retten i sin bevisvurdering har ansett fornærmedes vitneutsagn svært troverdig basert på hennes subjektive sikkerhet. 340 Det er på det rene at tiltalte er svært lik den tegningen som ble lagd etter fornærmedes anvisninger. Fornærmede har i retten forklart at tegningen stemte godt over ens med gjerningsmannens utseende. ( ) Fornærmede har ikke vært i tvil om at tiltalte er rett gjerningsmann. 341 Fornærmede beskrev at mannen var kledd i dongeribukse og dongerijakke. Tiltalte uttalte selv at han aldri har brukt dongeribukse eller dongerijakke, og at han går kledd i dressbukse og jakke. 342 Dette ble videre bekreftet av hans datter, 343 i tillegg til innehaveren av tiltaltes faste sjakklubb. 344 Lederen for sjakklubben uttalte i retten at tiltalte etter det han kan huske alltid gikk i dressjakke og bukse. Han kan ikke erindre at tiltalte noen gang har stilt i dongeritøy. 345 I en annen sak fra Agder lagmannsrett ble tiltalte frikjent for å ha kjørt med ugyldig førerkort, til tross for at et politivitnet var sikker på at han hadde sett tiltalte. Lagmannsretten sier: Det bevismessige grunnlag for tiltalen og aktors påstand, er forklaringen fra politiførstebetjent DD. ( ) DD har for lagmannsretten forklart at han er sikker på at det var A 338 TOSLO TOSLO s. 4 (lovdatautskrift). 340 TOSLO TOSLO s. 5 (lovdatautskrift). 342 TOSLO s. 4 (lovdatautskrift). 343 TOSLO s. 4 (lovdatautskrift). 344 TOSLO s. 4 (lovdatautskrift). 345 TOSLO s. 4-5 (lovdatautskrift). 44

48 han så kjørte bilen, og har i den forbindelse også opplyst at han kjenner A fra tidligere. 346 Den tiltalte benektet at han kjørte bilen. Andre vitner, deriblant kurslederen for den tiltaltes kurs på NAV, samt moren til tiltaltes barn, samt hennes huseier (D) forklarte seg noe usikkert om muligheten for at A kan ha kjørt bilen den dagen. D lånte også bilen i blant, slik at det var en mulighet for at han kjørte. Det kan ikke ses bort fra at DD har tatt feil av hvem føreren var. Basert på det inntrykk lagmannsretten fikk, har D og A utseende som lett kan forveksles under slike omstendigheter som observasjonen til DD ble foretatt. 347 Lagmannsretten avsa deretter frifinnende dom. 348 Eksperter i vitnepsykologi er interessert i å se om vitner som uttrykker stor grad av sikkerhet i sitt vitneutsagn eller identifikasjon er mer pålitelige enn vitner som utviser liten grad av sikkerhet. 349 Et annet interessant spørsmål er hvordan vitnets subjektive sikkerhet styrkes eller svekkes med ytre og indre påvirkning over tid. 350 Både eksperimentelle studier og spørreundersøkelser viser at det er vanlig å knytte stor grad av pålitelighet til vitners sikkerhet om egne minner. Dersom vitnet uttrykker stor grad av sikkerhet, vil også vitneutsagnet mer sannsynlig bli sett på som pålitelig. 351 Noen studier viser at man kan se en liten positiv sammenheng mellom sikkerhet og korrekthet. Andre studier viser det motsatte; at større sikkerhet ikke nødvendigvis innebærer større grad av korrekthet. 352 Et svært stort antall studier har vist at vitner tror de husker rett i langt større grad enn det som faktisk er tilfellet. 353 Det er derfor god grunn til å være varsom med hvilken vekt man skal tillegge vitnets sikkerhet, om den burde tillegges noe vekt overhodet LA LA LA Granhag (2001) s Granhag (2001) s Granhag (2001) s Se også Lie (2012) s Granhag (2001) s Se også Lie (2012) s. 71 og Magnussen (2004a) s Granhag (2001) s Grahag (2001) s

49 Det vitnet som er veldig sikker på at raneren var av normal høyde og hadde på seg en grønn jakke er med andre ord ikke nødvendigvis mer korrekt i sine iakttakelser enn det vitnet som er mindre sikker på at samme raneren var høy og hadde på seg en blå jakke Løgn I tillegg til situasjoner der vitner har et ønske om å fortelle sannheten, men observasjonen eller erindringens pålitelighet er påvirket av feilkilder, forekommer det også situasjoner der vitner eller hovedaktørene i straffesaker bevisst forklarer seg usant i retten. Dette kan foregå på flere måter og det kan være flere grunner til at et vitne ikke ønsker å forklare seg sannferdig. Disse situasjonene er skaper også en utfordring for rettens vurdering av vitners troverdighet. Det kan skilles mellom tilfeller der fakta bevisst forfalskes, vitnet kan overdrive eller underdrive, eller vitnet kan lyve mer subtilt ved å unngå å svare på spørsmål, svare på noe annet enn det som blir spurt om, eller utelate ting. 356 I retten kan alle disse løgntilfellene forekomme i større eller mindre grad, også samtidig. Vitnet skal avgi forsikring, men det er kjent at det allikevel lyves i retten. 357 Det kan være flere grunner til at et vitne ønsker, eller føler seg tvunget, til å lyve. Et motiv for å lyve i retten kan være at vitnet føler seg truet, og at det innebærer en risiko på liv eller helse å vitne. Vitnet kan også ha tilknytning til sakens aktører, eller ha interesse i sakens utfall. Interesse i sakens utfall og tilknytning til aktører i saken kan overlappe. Vurdering av troverdigheten til et vitne som har tilknytning til sakens aktører kan anses for å ha interesse i saken og derfor vurderes som et mindre troverdig vitne. For å unngå at vitner med tilknytning til sakens aktører skal stilles i en vanskelig situasjon ved å vitne mot sine nære, hjemler strpl. 122 et unntak fra vitneplikten for tiltaltes ektefelle eller andre nærstående. 358 Tilknytningen kan også være av en slik art at den ikke omfattes av unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven, og det kan i disse tilfeller finnes et motiv for å lyve. Dersom vitnet, medtiltalte eller fornærmede har tilknytning til rettens aktører, kan det ha betydning for troverdighetsvurderingen i saken. Spørsmål om tilknytning, og eventuelt hva slags vekt vitnebeviset skal tillegges, er omtalt i flere avgjørelser. 359 I Orderud-saken redegjør retten for faktorer som har skapt problemer i bevisvurderingen. Blant annet gjelder det tilknytningen de tiltalte har til hverandre og vitners tilknytning til de tiltalte. Tingretten uttaler: 355 Granhag (2001) s Magnussen (2004a) s Lie (2012) s Straffeprosessloven Se TNESS og Rt s

50 Ikke få av de sentrale vitner i saken er kriminelt belastet. Mange av disse vitnene tilhører samme miljø og kjenner hverandre. Dette åpner for at vitner kan forklare seg mer eller mindre usant for å søke å hjelpe eller også å skade noen av de tiltalte. 360 Høyesterett uttrykker i gjenopptakelsen av bumerangsakene at: Som nevnt foreligger det forhold som kan tyde på at domfellelser i samtlige saker i det vesentlige er forankret i en bevisførsel bygget på uttalelser fra de involverte personer polititjenestemennene og den pågrepne -, og der tjenestemennenes uttalelser er blitt tillagt avgjørende vekt. Dette er ikke en bevisvurdering som i tilstrekkelig grad tar hensyn til den viktige rettssikkerhetsgaranti som ligger i at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. 361 Bumerangsakene handlet om politivold og angikk et stort antall polititjenestemenn. I saken ble det ved bevisvurderingen lagt vekt på troverdigheten politiet i alminnelighet nyter. Det ble ikke vurdert at politimennene kunne ha motiv for å avgi usanne vitneforklaringer for å unngå assosiasjon med en slik kultur. 362 Høyesterett kom, i Rt s. 1324, at saken stilte seg annerledes enn bumerangsakene. Den tiltalte ble i saken domfelt i stor grad på grunnlag av forklaringen fra en medtiltalt som ble domfelt i tingretten. Vitnet hadde derfor ikke tilknytning til saken, og vitnebeviset ble ansett som pålitelig og tillagt avgjørende vekt for å avsi fellende dom. 363 I LA uttaler lagmannsretten seg om hva tilknytningen mellom vitner og tiltalte har å si for vekten av vitnebeviset i den konkrete saken: Selv om F og E var kamerater med tiltalte, kan ikke lagmannsretten se helt bort fra deres vitneforklaringer. 364 Hvilken betydning tilknytning mellom medtiltalte eller vitners tilknytning til aktørene i saken har for rettens vurdering av troverdighet, må avgjøres ved en konkret vurdering i den enkelte sak. I enkelte tilfeller er tilknytningen avgjørende for rettens vurdering av vitnets troverdighet, 360 TNESS Rt s. 11 s Rt s Rt s avsnitt LA

51 mens det i andre tilfeller ikke har nevneverdig betydning. Dette må vurderes konkret, ut fra tilknytningens karakter og sakens natur. Borgarting lagmannsrett foretar i sak LB en vurdering av både tiltaltes, medtiltaltes (allerede dømt) og vitners troverdighet i saken. Troverdighetsvurderingen er sett i sammenheng med om de har interesse i sakens utfall. Når en medskyldig, som ikke lengre har noen interesse i sakens utfall, avgir en åpenbart uriktig forklaring i en sak mot en annen implisert, er det vanskelig å se det som noe annet enn et forsøk på å bidra til en uriktig frifinnelse. ( ) Forklaringer fra nærstående vitner i en sak som den aktuelle har i seg selv liten troverdighet. 365 Dersom løgn avdekkes i rettens bevisvurdering, kan feilslutninger på grunnlag av løgnaktige vitnebevis reduseres. Utfordringen for retten er de tilfeller der det ikke er åpenbart at et vitne lyver. Det kan også by på utfordringer dersom flere sentrale aktører i saken, deriblant vitner, avgir forklaringer som er gjensidig utelukkende. I disse tilfellene kan man være sikker på at noen lyver, problemet er bare å identifisere hvem, som i Orderud-saken. Reglene om kontradiksjon kan her bidra til å finne ut hvem det er som snakker sant, ved å avdekke selvmotsigelser eller logiske brister, men gode løgnere er ikke alltid enkle å gjennomskue. Et annet spørsmål er om det finnes subjektive eller objektive tegn på løgn som kan bidra til å avsløre vitner som lyver. 366 Medieoppslag om vitner og tiltalte kan tyde på at det i alle fall til en viss grad eksisterer en tro på at det finnes. Det er, i vitnepsykologi, forsket på om bestemte atferdsmønstre kan være sikre tegn på løgn. 367 Resultatene viser at vokale karakteristika i vesentlig større grad har sammenheng med løgn enn ikke-vokale karakteristika. Hva gjelder ikke-vokale karakteristika ble det ikke funnet at det var noen økning ved løgn. Det ble derimot funnet at enkelte karakteristika reduserte i hyppighet, altså motsatt resultat enn den alminnelige hypotesen mange har. 368 Blant annet gjelder dette bevegelser med ben, hånd- og fingerbevegelser og understrekende gester som alle synes å reduseres i hyppighet dersom personen lyver. På en annen side er det allikevel vanskelig å skulle avsløre løgn på bakgrunn av endringen i hyppigheten av de nevnte karakteristika. Dette er fordi dommeren ikke kjenner til personens normale hyppighet av de forskjellige gestene og det blir derfor vanskelig å si om det faktisk forekommer en reduksjon 365 LB Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2001). 48

52 eller økning. Det samme kan sies for alle slike typer av karakteristika. Siden dommeren kun vurderer vitnets eller tiltaltes opptreden i et begrenset tidsrom i retten, har denne forskningen begrenset betydning for å avsløre løgn. En antakelse om at løgn kan ses med det blotte øyet i en rettssal har derfor liten støtte i vitnepsykologisk forskning. 369 Resultater fra forskningen tyder på at antakelser om økning i enkelte ikke-verbale karakteristika bygger på stereotypisk tenking og ikke har noen direkte sammenheng med hva som skjer i virkeligheten. 370 Dette kan innebære en risiko for at vitner som uttrykker seg på en måte som etter stereotypiske antakelser er tegn på løgn, kan bli ansett som mindre troverdige. I en sak fra Asker og Bærum herredsrett fra 1997 har retten vurdert tiltaltes troverdighet ut fra antakelsen om at det finnes sikre tegn på løgn, og at det kan testes i retten om aktørene snakker sant eller ikke. 371 Retten har vurdert tiltaltes troverdighet i lys av veiledende erfaringssetninger vunnet gjennom rettens erfaring og gjennom litteraturen fra utspørring av mulige forbrytere, holdt opp i mot typiske reaksjoner fra skyldige og uskyldige. 372 Til grunn for denne vurderingen velger retten å fremheve boken Criminal Interrogation and Confessions av Fred E. Inbau, John E Reid og Joseph P. Buckley. 373 Herredsretten legger ved troverdighetsvurderingen vekt på at tiltalte var følelsesmessig tilstede som et åpent og levende menneske, både reflektert og spontan gjennom hele hovedforhandlingen. 374 Videre fremheves det at [h]an har gitt en sammenhengende forklaring uten preg av konstruerte svar, utenomsnakk eller andre tegn på løgn, fortielse eller forledelse. 375 Retten skriver videre at [h]ans ikke verbale oppførsel var fast og trygg uten unnvikende øyebevegelser av noe slag 376 Resultater fra vitnepsykologiske undersøkelser viser at rettens antakelser i ovennevnte sak ikke er i tråd med vitnepsykologisk forskning om løgnavsløring. En undersøkelse foretatt av Ekman og O Sullivan i 1991 viser at evnen til å avsløre hvem som lyver, på grunnlag av hvordan vitner fremstår i retten, ligger rundt sjanse. 377 Det vil si at vi i alminnelighet ikke er i 369 Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Asker og Bærum herredsrett sak nr M/ Asker og Bærum herredsrett sak nr M/01 s. 12 (utskrift). 373 Asker og Bærum herredsrett sak nr M/01 s. 12 (utskrift). 374 Asker og Bærum herredsrett sak nr M/01 s. 12 (utskrift). 375 Asker og Bærum herredsrett sak nr M/01 s. 12 (utskrift). 376 Asker og Bærum herredsrett sak nr M/01 s. 13 (utskrift). 377 Ekman og O Sullivan (1991) [I: Magnussen (2004a) s ]. 49

53 stand til å benytte vitners atferd som indikator på løgn og sannferdighet. 378 I undersøkelsen ble flere yrkesgrupper testet, og både dommere og psykologer presterte på samme nivå som om man hadde gjettet seg frem til svaret. 379 Ekman og O Sullivans undersøkelse er bekreftet av flere titalls senere undersøkelser. 380 Undersøkelsen viste også at verken dommere eller psykologer er bedre enn andre på å avsløre løgn. 381 Disse undersøkelsene underbygger at antakelser om at det finnes indikatorer på løgn som kan oppfattes av det blotte øyet ikke samsvarer med virkeligheten. 382 Antakelser om hvordan man selv opptrer når man lyver, kan også bidra til at feilvurderer andres løgnaktige eller sannferdige adferd Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s Magnussen (2004a) s. 192 og Schelin (2007) s Ekman og O Sullivan (1991) [I: Magnussen (2004a) s ]. 382 Schelin (2007) s Schelin (2007) s

54 5 Avsluttende betraktninger Vitnebeviset er det vanligste beviset i straffesaker, og er i mange tilfeller det avgjørende beviset. 384 I flere saker er også vitnebeviset det eneste beviset dommerne har for å vurdere avgjørelsen av skyldspørsmålet. Alle bevis, også tekniske bevis, vil nødvendigvis gjennomgå en vurdering som inneholder subjektive elementer. Allikevel står vitnebeviset i en særstilling. Ikke bare er vurderingen subjektiv, men beviset i seg selv er tuftet på subjektive og feilbarlige observasjoner, vurderinger og erindringer. Det er derfor nødvendig at aktørene i rettsvesenet har kjennskap til, og er bevisst på, hvilke feilkilder som ofte kan påvirke påliteligheten av vitnebeviset og hvordan vurderingen kan påvirkes av de samme feilkildene. Viktigheten av kunnskap om vitnepsykologiske feilkilder styrkes også av internasjonal forskning som har vist at feilaktig øyevitneidentifikasjon er en av de vanligste årsakene til feilaktige domfellelser. 385 I avhandlingens kapittel 4 ble det belyst et utvalg av vitnepsykologiske feilkilder som kan ha innvirkning på påliteligheten til vitneutsagnet og vurderingen av vitners troverdighet. Feilkildene kan være mange, de kan forekomme samtidig, og de kan være vanskelige å identifisere. I mange saker har ikke feilkildene stor betydning, mens de i andre saker kan medføre feilslutninger i bevisbedømmelsen. For å bidra til økt rettssikkerhet, er det derfor viktig at vitnepsykologiske faktorer, som kan ha betydning for beviset eller for bevisvurderingen, belyses, at vurderingen av pålitelighet og troverdighet ikke baserer seg på antakelser, men på empirisk kunnskap. Feilkilder som påvirker iakttakelsens pålitelighet, som behandlet i kapittel 4.2, vil ikke retten kunne forebygge. Retten kan allikevel bidra til at de psykologiske faktorene ikke fører til feilslutninger i bevisvurderingen, ved å være oppmerksomme på svakheter som ofte kan forekomme i iakttakelsen. Selv om det er viktig å være oppmerksom på potensielle feilkilder, er det viktig å ikke overspille betydningen av de psykologiske mekanismene. Som omtalt i kapittel 3.5 problematiseres vitnepsykologiske forskningsresultaters overføringsverdi på virkelige straffesaker. Vitnepsykologiens metoder er i utvikling, og empiriske undersøkelser viser at mye av kunnskapen om vitnepsykologi blant dommere og psykologer baserer seg på antakelser, ikke på vitnepsykologiske forskningsresultater. 386 Systematiske erindringsfeil ser man at retten i flere saker tar i betraktning ved vurderingen av vitnebevisets vekt. 387 I Orderud-saken og Lommemann-saken, ble medias oppmerksomhet og 384 Cutler (1995) s Cutler (1995) s Se Magnussen (2001) s , Andenæs (2009) s. 178, Lie (2012) s. 351 og Magnussen (2004a) s TNESS og TFOLL

55 informasjonsutvekslingens påvirkning tillagt vekt ved vurderingen av vitnebeviset. I tillegg har retten i flere saker vurdert betydningen av tiden som har gått for vitneutsagnets pålitelighet. 388 At enkelte vitner lyver i retten, er et problem i seg selv. Mens feilkildene kan påvirke påliteligheten til vitnebeviset der vitnet har til hensikt å formidle sannheten, vil spørsmålet bli et annet der vitnets hensikt er å lyve. 389 Det kan også være vanskelig for retten å vurdere om vitnet snakker sant. Som vi så tidligere under delkapittel 4.5, finnes det ingen sikker metode for å avdekke løgn i retten. 390 Et ideal i straffesaker er å forebygge feilslutninger. 391 Feilslutninger som kan komme av psykologiske feilkilder ved vitnebeviset, eller i rettens vurdering av vitnets troverdighet. 392 For å kunne forebygge feilkildenes betydning, og motvirke feilslutninger, er det nødvendig med kunnskap om vitnepsykologi, slik at retten kan gjenkjenne egne fordommer og vitneutsagnets svakheter. Kunnskap om systematiske feilkilder som påvirker vitneutsagnets pålitelighet og bevisvurderingen av utsagnet, kan bidra til færre feilslutninger. Allikevel kan det ikke oppstilles noen generell oppskrift for dommere som skal foreta bevisvurderingen, basert på forskningsresultatene. Alle saker er ulike, og dommerne må vurdere vitnebevisets pålitelighet konkret i hver enkelt sak. Tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett sier: Det er ikke tvilsomt at man må sitte inne med grunnleggende vitnepsykologiske kunnskaper hvis man skal kunne forestå en vellykket eksaminasjon i retten, og i neste omgang vurdere den forklaring som vedkommende vitne har gitt. Dette gjelder først og fremst viten om de feilkilder som kan påvirke forklaringer TNESS , TFOLL og Rt s Lie (2012) s Magnussen (2004a) s Melinder (2015) s Melinder (2015) s Lie (2012) s

56 Svein Magnussen, professor i kognitiv psykologi ved Universitet i Oslo, mener at [v]itnepsykologisk kunnskap bør være en del av kunnskapsreservoaret til etterforskere, advokater og dommere. 394 I proposisjonen til straffeprosessloven står det at: Menneskers vurderingsevne og hukommelse er ikke ufeilbarlig, og risikoen for uriktige domfellelser kan aldri helt elimineres. 395 Selv om uriktige avgjørelser ikke kan elimineres fullstendig, kan derimot feilkildenes påvirkning begrenses gjennom kunnskap og bevissthet om de psykologiske mekanismene. 396 Spørsmålet er hvordan disse utfordringene best kan møtes, slik at risikoen for uriktige domfellelser blir minst mulig. 397 I NOU 2016:24 med forslag til ny straffeprosesslov uttaler utvalget at: Uriktige vurderinger av vitnemål representerer ( ) en betydelig risiko for at det blir begått urett, og kan fa store konsekvenser for de involverte i en straffesak. Det er således av stor betydning a bygge inn mekanismer i prosessystemet som kan bidra til a avdekke om en forklaring er pålitelig. 398 Konsekvensene det her siktes til er at en uskyldig tiltalt kan bli dømt for noe han ikke har gjort. Mekanismene som kan bidra til å avdekke vitneutsagnet pålitelighet, kan både komme i form av rettsregler i straffeprosessloven og generell kunnskap om vitnepsykologi. I straffeprosessen er kontradiksjon ansett som en viktig sannhetsfremmende mekanisme for å avdekke vitneutsagnets upålitelighet. Bevisstgjøring og opplæring kan foregå på forskjellige stadier. Både som en del av mastergraden i Rettsvitenskap og i form av kurs for advokater og dommere. Det vesentlige er at aktørene i rettsvesenet har kunnskap om psykologiske mekanismer som kan påvirke påliteligheten av vitneutsagnet. Blant dommerne, som foretar bevisvurderingen, er det nødvendig med bevissthet om at de samme psykologiske mekanismene også kan påvirke vurderingen av vitnebeviset. En slik grunnleggende kunnskap om vitnepsykologi og bevissthet rundt potensielle konsekvenser av feilkildene, kan bidra til færre uriktige avgjørelser og burde derfor, som Magnussen skriver, være en del av kunnskapsgrunnlaget til aktører i rettsvesenet Magnussen (2004a) s Prop. 141 L ( ) s Melinder (2015) s Prop. 141 L ( ) s NOU 2016:24 s Magnussen (2004a) s

57 Kildeliste Litteraturliste Andenæs (2009) Bjerke (2011) Andenæs, Johs., Norsk straffeprosess. 4. Utg. Samlet utgave ved Tor-Geir Myhrer, Bjerke, Hans Kristian, Erik Keiserud og Knut Erik Sæther, Straffeprosessloven, I: Universitetsforlagets kommentarutgaver, revidert 1. januar Bratholm (1998) Bratholm, Anders og Ulf Stridbeck, Rettssikkerhet i praksis - En empirisk undersøkelse, Lov og Rett (1998) s Cutler (1995) Diesen (2002) Cutler, Brian L. og Steven D. Penrod, Mistaken Identification. The eyewitness, psycology, and the law, Diesen, Christian, Felkällor vid bevisprövning, I: Nybrott og odling: festskrift til Nils Nygaard på 70-årsdagen, 3. april 2002, Gudrun Holgersen, Kai Krüger, Kåre Lilleholt (red.), 2002, s Diesen (2015) Diesen, Christian, Bevisprövning i brottmål, 2. Utgave, Eskeland (2007) Eskeland (2008) Eskeland, Ståle, Bokanmeldelse: Vitnepsykologi. Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal av Svein Magnussen., Lov og Rett (2007) s Eskeland, Ståle og Anders Bratholm (red.), Justismord og rettssikkerhet, Granhag (2001) Granhag, Pär Anders, Vittnespsykologi, Holm (2001) Kjelby (2015) Holm, Per Annar, Ransmennene måtte gi tapt, Aftenposten Morgen, (Sitert fra Atekst). Kjelby, Gert Johan, Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker, I: Bevis i straffesaker. Utvalgte emner, Aarli, Ragna, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), 2015, Kolflaath (2013) Kolflaath, Eivind, Bevisbedømmelse i praksis, Kolflaath (2015a) Kolflaath (2015b) Kolflaath, Eivind og Magne Strandberg, Tre epoker i norsk bevisteori med særlig vekt på straffeprosessen, I: Bevis i straffesaker. Utvalgte emner, Aarli, Ragna, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), 2015, s Kolflaath, Eivind, En metode for bevisbedømmelsen i straffe- 54

58 saker, I: Bevis i straffesaker. Utvalgte emner, Aarli, Ragna, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), 2015, Lie (2012) Lie, Nils Erik, Parts- og vitneavhør i straffesaker og sivile saker, (2. Utgave), Lie (2015) Lie, Nils Erik, Utviklingslinjer i det praktiske bevisbildet, I: Bevis i straffesaker. Utvalgte emner, Aarli, Ragna, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), 2015, Løvlie (2014) Løvlie, Anders, Rettslige faktabegreper, Magnussen (1998) Magnussen (2001) Magnussen (2004a) Magnussen (2004b) Magnussen (2008) Magnussen (2009) Magnussen (2012) Magnussen, Svein og Geir Overskeid, Påliteligheten av øyenvitneforklaringer, Lov og Rett (1998) s Magnussen, Svein og Ulf Stridbeck, Vurdering av troverdighet: Hva sier forskningen? Tidsskrift for Strafferett nr. 2 (2001) s (Sitert fra Idunn). Magnussen, Svein, Vitnepsykologi. Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal, Magnussen, Svein og Annika Melinder Seksti år før Bjugn: Harald Schjelderup om vitnepsykologi, Tidsskrift for norsk psykologforening vol. 41 nr. 10 (2004) s Magnussen, Svein, Faktorer som påvirker påliteligheten av øyevitner: Hva vet dommere og jurymedlemmer?, Lov og Rett nr. 8 (2008) s (Sitert fra Idunn). Magnussen, Svein, Psykologi og juss: Kan psykologi bidra til rettssikkerhet?, I: Psykologiens yttergrenser, Hansen, Bjørg Røed og Svein Magnussen (red.), 2009, Magnussen, Svein og Annika Melinder, Vitnepsykologisk sakkyndighet i norsk rett: Hva vet norske psykologer og psykiatere om påliteligheten av vitners hukommelse?, Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol 49/nr. 4, (2012) s Melinder (2015) Melinder, Annika, Vitnebevisets psykologiske fallgruver, I: Bevis i straffesaker. Utvalgte emner, Aarli, Ragna, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), 2015, s Rachlew (2009) Rachlew (2015) Rachlew, Asbjørn, Justisfeil ved politiets etterforskning noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak, Rachlew, Asbjørn og Ivar Fashing, Politiavhøret, I: Bevis i 55

59 straffesaker. Utvalgte emner, Aarli, Ragna, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), 2015, Riksadvokaten Rundskriv fra Riksadvokaten nr. 2 (2016). Schelin (2007) Schelin, Lena, Bevisvärdering av utsagor i brottmål, Smith (1986) Smith, Eva, Vidnebeviset: en vurdering af afhøringsmetoder og vidneforklaringer, Strandberg (2012) Strandberg, Magne, Beviskrav i sivile saker, 2012 Stridbeck (2007) Stridbeck, Ulf, Justismord, Lov og Rett vol. 46, 2, (2007), (Sitert fra idunn.no) Rettspraksis Høyesterettspraksis Rt s Rt s Rt s Rt s. 11 Rt s Rt s. 605 Rt s Rt s Rt s. 641 Rt s. 856 Rt s Rt s Rt s. 266 Underrettspraksis Asker og Bærum herredsrett, dom av 21. februar 1997 (sak nr M/01) Agder lagmannsrett, dom av Nes herredsrett, dom av Eidsivating lagmannsrett, dom av LA TNESS (Orderud-saken) LE (Orderud-saken) 56

60 Oslo tingrett, dom av Salten tingrett, dom av 5. mars 2003 (sak nr M) 400 Hålogaland lagmannsrett, dom av Borgarting lagmannsrett, dom av Oslo tingrett, dom av Borgarting lagmannsrett, dom av Drammen tingrett, dom av Agder lagmannsrett, dom av Glåmdal tingrett, dom av TOSLO LH LB TOSLO (Grefsen-saken) LB TDRAM LA TGLOM Frostating lagmannsrett, kjennelse av LF Sandefjord tingrett, dom av TSAFO Agder lagmannsrett, dom av LA (RG 2010 s. 577) Follo tingrett, dom av TFOLL (Lommemannsaken) Hålogaland lagmannsrett, dom av LH Sør-Gudbrandsdal tingrett, dom av TSGUD (Vågå-saken) Indre Finnmark tingrett, dom av Hålogaland lagmannsrett, dom av Hallingdal tingrett, dom av Borgarting lagmannsrett, dom av TINFI LH THALL (Hemsedalsaken) LB (Hemsedal-saken) Lover og forarbeider Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) Menneskerettsloven (mrl.) NOU 2011:13 Europarådets konvensjon 4. November 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Lov 21. Mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Juryutvalget - Når sant skal skrives 400 Dommen er tilsendt av tingretten. Sakens parter og vitner er anonymisert i avhandlingen. 401 Politibetjenten som avga forklaring i saken og som delvis er gjengitt i kapittel. 4.4, er anonymisert i avhandlingen. 57

61 NUT 1969:3 Ot.prp. nr. 35 ( ) Ot.prp. nr. 70 ( ) Prop. 141 L ( ) Straffeprosessloven (strpl.) Straffeprosessloven av 1887 (opphevet) Tvisteloven (tvl.) Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen (Komiteen til revisjon av straffeprosessloven). Om lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffesakloven). Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse). Endringer i straffeprosessloven mv. Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker. Lov 1. januar 1887 nr. 5 om Rettergangsmaaden i Straffesager. Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister. 58