5.1 FORSIKRINGSAVTALELOVEN

Transkript

1 5.1 FORSIKRINGSAVTALELOVEN FORSIKRINGSAVTALELOVENS ANVENDELSESOMRÅDE M.V. Forsikringsavtaleloven (FAL), som er den sentrale loven, er som nevnt vedtatt i 1989, og satt i kraft i Lovens forarbeider er særlig NOU 1983: 56 Lov om personforsikring og NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring, samt Ot. prp. nr 49 ( ). Vi hadde en tidligere forsikringsavtalelov fra Der den omtales i teksten vil den bli kalt FAL 1930, mens dagens lov omtales som FAL. Del A i FAL inneholder i kapittel 1 9 regler om skadeforsikringsavtaler; mens Del B gir regler om personforsikringsavtaler i kapittel Kapittel 9 og 19 gir særlige regler om kollektive forsikringer som vi ikke kommer inn på i særlig grad i denne innføringsboken. Lovens Del C inneholder noen alminnelige bestemmelser, bl. a. om nemndbehandling av tvister. Her reguleres forholdet til Finansklagenemnda. Loven gjelder ikke avtaler om gjenforsikring (reassuranse), ei heller kreditt- og kausjonsforsikring. Personforsikringsdelen gjelder for alle avtaler om personforsikring. Den gjelder også for forholdet mellom pensjonskasser og -fonds og medlemmene, så langt de passer, jf. fal Lov om lovvalg i forsikring (LOV ) inneholder bestemmelser om hvilket lands lov som skal anvendes når en forsikringsavtale har tilknytning til mer enn ett land. Hovedreglene finnes for livsforsikring i 8 og for annen forsikring i 9. Utgangspunktet er at lovgivningen i det landet risikoen finnes skal gjelde. Det finnes flere muligheter for å avtale annet. Det skal ikke berøres i dette innføringskurset. PERSONFORSIKRING OG SKADEFORSIKRING Med skadeforsikring menes forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader, og annen forsikring som ikke er personforsikring, jf. FAL 1 1. Den mest typiske skadeforsikring er tingskadeforsikring, med andre ord kaskodekning av f. eks. villa, hytte, bil og skip. Forsikringen skal gi dekning mot det økonomiske tapet forsikringstakeren (eventuelt andre) lider hvis vedkommende ting går tapt eller kommer til skade. Videre er det behov for avbruddsforsikring som gir dekning mot økonomisk risiko som bevirker at man ikke får den forventede inntekten av gjenstanden. Andre skadeforsikringer er ansvarsforsikring som gir dekning mot det rettslige erstatningsansvaret man kan pådra seg, samt forsikringer mot kostnader, f. eks. rettshjelpforsikring. Personforsikring er livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring, jf. FAL 10 1 annet ledd. Det typiske for livsforsikring er at den gir krav på utbetaling dersom forsikrede dør i løpet av forsikringstiden. Det kan være en ren risikoforsikring eller en kombinert forsikring hvor det inngår et spareelement. Skal det utbetales et bestemt beløp når forsikringstilfellet inntreffer, står man overfor en kapitalforsikring. Dette i motsetning til livrenteforsikringen, som innebærer at selskapet utbetaler et visst terminbeløp så lenge personen lever, eller inntil hun når en bestemt alder. (FAL 10 2 d og e). Livrenteforsikringer tegnes gjennomgående som pensjonsforsikringer med skattefordeler. Det kan vises til lov om foretakspensjon (LOV-2000-

2 ) og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) (LOV ). Livsforsikringer vil ofte ha innbygget uføredekning. Andre forsikirnger som omfattes av lovens del B er ulykkesforsikring og sykeforsikring. Personforsikringer kan tegnes på forsikringstakers eller på en annen eller flere personers liv eller helse. Forsikring på fremmed liv er ikke tillatt i alle land. Dette kan særlig ha sammenheng med at det kan gi foranledning til å ta vedkommende av dage for å få utbetalt forsikringssummen. LOVENS UFRAVIKELIGE KARAKTER FAL er i utgangspunktet ufravikelig (preseptorisk), men naturlig nok slik at den kan fravikes i vilkårene dersom sikrede gis en gunstigere stilling enn det loven krever. Ellers må loven særskilt gi beskjed om at det kan vilkårfestes en annen ordning enn den loven gir anvisning på. Slike regler finnes i 1-3 og Ofte gis den særskilte beskjeden ved at det i lovbestemmelsen står Hvis ikke annet er avtalt.... Da kan selskapet ta inn en løsning i forsikringsvilkår/-bevis som også er annerledes for kunden enn lovens løsning. Dette kan være nødvendig, noe som det forklares mer om i neste avsnitt. I skadeforsikring er det gjort unntak fra hovedregelen om lovens ufravikelige karakter ved forsikring av stor næringsvirksomhet og næringsvirksomhet med internasjonal tilknytning, se nærmere FAL 1 3, andre ledd. Bakgrunnen for unntaket er tosidig. For det første er en del av FALs utforming preget av forbrukerhensyn, hensyn som ikke gjør seg gjeldende overfor større bedrifter som anses å være mer likeverdige parter med forsikringsselskapene. For en del større bedrifter er det dessuten mer aktuelt å forsikre seg i utlandet. Disse selskapene kan tilby produkter som ikke er helt overensstemmende med norsk lovs krav. Hvis norske selskaper skulle være bundet fullt ut av FAL, ville det kunne skape uheldige konkurranseforhold. At vilkårene i utlandet innholdsmessig kan være annerledes betyr ikke det samme som at de er dårligere. FAL gir heller ingen nærmere regulering av selve forsikringsproduktene, dvs. hvilke skader som forsikringen skal dekke. Dette står selskapene fritt til å bestemme, så lenge de holder deg innenfor rammene i fvl 6-7 som er nevnt tidligere (Et forsikringsselskap skal benytte vilkår som er rimelige og betryggende). BEHANDLING AV TVISTER I FORSIKRING, FAL 20-1 FAL 1930 inneholdt ikke særskilte regler om behandling av tvister i forsikring. Det ble imidlertid etablert et system som ble administrert gjennom Forbrukernes Forsikringskontor som ble etablert i Dette er forløperen til Finansklagenemnda. Systemet ble videreført i nåværende FAL 20 1, slik at det er mulig å ha et fungerende tvisteorgan utenfor domstolsapparatet. Finansklagenemndas funksjoner behandles som eget punkt annet sted i kompendiet. FORSIKRINGSAVTALEN M.M. PARTSFORHOLDET

3 Forsikringstakeren er den som inngår en individuell eller kollektiv forsikringsavtale med selskapet, som er den som etter avtalen påtar seg å yte forsikring, jf. FAL 1-2 b og 10 2 b. Som forsikringstaker regnes også den som erverver eiendomsretten til en personforsikring. I skadeforsikring er sikrede den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning, jf. 1-2 c. Dette kan godt være andre enn forsikringstakeren. Reglene om tredjemanns rett etter forsikringsavtalen blir behandlet senere i kapittelet. I ansvarsforsikring er begrepsbruken annerledes. Sikrede er her den hvis erstatningsansvar er dekket, mao den potensielle skadevolder. Skadelidte er den tredjemann som påføres et tap. I personforsikring opererer man med begrepet forsikrede. Dette er den hvis liv eller helse forsikringen er knyttet til, jf c. Den begunstigede er den som forsikringstakeren oppnevner til å motta forsikringssummen (helt eller delvis) når den forfaller til utbetaling ved forsikringstilfellets inntreden jf. FAL NÅR BEGYNNER SELSKAPETS ANSVAR Å LØPE? I kapittelet om avtalerett er det redegjort for selve avtaleinngåelsen. Disse reglene gjelder i prinsippet også for forsikringsavtaler. Men det er en del spesielle regler knyttet til forsikringsavtalen. Vi må skille mellom tidspunktet for når en bindende avtale er inngått og tidspunktet for når selskapets ansvar begynner å løpe. Det er ikke alltid sammenfall i disse to tidspunktene. Selskapet står fritt til å bestemme fra hvilket tidspunkt forsikringen skal tre i kraft (når ansvaret begynner å løpe). Dette vil normalt være inntatt i vilkårene. I de få tilfellene der det ikke er fastsatt i vilkårene når selskapets ansvar skal begynne å løpe, reguleres dette i 3 1 og Utgangspunktet er at ansvaret inntrer «når forsikringstakeren eller selskapet har godtatt de vilkår som den annen part har stilt», jf. første ledd. Sender selskapet skriftlig aksept, løper selskapets ansvar fra kl den dag aksepten blir avsendt. Dette gjelder såfremt anmodning om forsikring var kommet til selskapet senest dagen i forveien. I visse tilfelle begynner selskapets ansvar å løpe allerede fra det tidspunkt det har mottatt forsikringstakerens henvendelse. Dette gjelder for de forsikringsarter der det er på det rene at selskapet uten videre vil overta forsikringen på grunnlag av de opplysninger forsikringstakeren gir i søknaden om å få tegne en bestemt forsikring, se tredje ledd. I personforsikring svarer likevel ikke selskapet for følgene av forhold som forelå på søknadstidspunktet dersom disse forholdene ville ha blitt avdekket ved selskapets undersøkelser og ført til avslag (f. eks. krav til helse). FORSIKRINGSBEVIS FALs regler om forsikringsbevis finnes i 2 2 og Det fastslås her at forsikringstakeren har krav på skriftlig bekreftelse på at det er inngått en avtale og hvilke forsikringsvilkår som gjelder. Forsikringstakeren skal få tilsendt forsikringsbeviset sammen med vilkårene. Visse deler av forsikringsavtalen anses som så viktig at selskapet er pålagt å framheve dem særskilt i beviset. Dette gjelder for det første om selskapet har betinget seg kontantklausul (forhåndsbetaling), hvilket er vanlig i livsforsikring. (Merk da selskapets plikt til å tilby midlertidig dekning etter ) Dessuten skal det gis beskjed om ansvarsbegrensninger som gjelder ved fareøkning, hvilke sikkerhetsforskrifter som er fastsatt, ettårsfristen for å framsette krav i henhold til 8 5

4 første ledd og 18 5 første ledd, samt om retten til å kreve nemndbehandling etter Forsømmer selskapet plikten til å gi slik informasjon, kan det ikke påberope seg angjeldende bestemmelse med mindre forsikringstakeren eller sikrede allikevel kjente til vilkåret. I personforsikring skal den begunstigedes navn opplyses i forsikringsbeviset, dersom oppnevnelse er skjedd ved tegning. OPPHØR/ENDRING AV FORSIKRINGSAVTALER Reglene om oppsigelse av forsikringer m.v. for så vidt gjelder skadeforsikring, syke- og ulykkesforsikring ble revidert ved lovendring i 2005 og som trådte i kraft i Forsikringstakeren må varsle selskapet om at han vil si opp forsikringen senest innen forsikringstidens utløp (ved hovedforfall), jf. FAL 3 4 og En livsforsikring kan forsikringstakeren avbryte når som helst, jf første ledd. Merk her den rett gir forsikringstakeren til å fortsette en livsforsikring som ren risikoforsikring når gjenkjøpsverdien er utbetalt til henne eller en kreditor (fortsettelsesforsikring). Dette kan kreves uten at det gis nye helseopplysninger. Forsikringstaker kan (når det gjelder andre forsikringer enn livsforsikring) si opp forsikringsforholdet dersom forsikringsbehovet faller bort i forsikringstiden. Forsikringsbehovet anses bortfalt når forsikringstakeren f. eks. selger bilen eller huset. Forsikringstakeren kan også si opp forsikringen i forsikringstiden når det foreligger andre særlige grunner. Det var tidligere ansett at misnøye med et skadeoppgjør var særlig grunn. I Ot. Prop. Nr 29 ( ) s. 34 uttrykkes det motsatte synspunktet fra departementet. Det er usikkert hva som skal anses særlig grunn, men etter at retten til å skifte selskap i perioden, som omtales i neste avsnitt har betydningen av bestemmelsen blitt betydelig svekket. Det forholdet at andre selskaper introduserer nye og bedre dekninger, eller at et annet selskap tilbyr samme forsikring til lavere premie, ble tidligere ikke ansett som en særlig grunn til å si opp forsikringen i forsikringstiden. Etter en lovendring i 2006 ble det imidlertid innført en rett for forsikringstakeren til å flytte forsikringen til et annet selskap når som helst i forsikringstiden. Denne flytteretten er fastsatt i FAL 3-6 og Det er ikke nødvendig at forsikringstakeren gir noen begrunnelse for flyttingen. Ved flytting skal forsikringstakeren varsle det avgivende selskapet med en frist på minst en måned. Varsel kan imidlertid også gis av det mottakende selskapet på vegne av forsikringstakeren. Ved flyttingen skal det i varselet opplyses om hvilket selskap forsikringen flyttes til og om tidspunktet for flyttingen. Ved kollektive forsikringer kan selskapet i vilkårene avtale at det ikke skal være flytterett. Regler om tilbake-betaling av forsikringspremie i forbindelse med flytting, er gitt i FAL 3-9 og FNO etablerte en bransjenorm fra midten av 2007 som pålegger det mottakende selskapet å ordne med det praktiske rundt oppsigelsen i det gamle selskapet. Når forsikringen opphører i forsikringstiden har kunden krav på tilbakebetaling av for mye innbetalt premie. Dette heter ristorno. Utgangspunktet er at tilbakebetaling skjer i forhold til gjenværende tid, fratrukket noe for administrasjon. Risikoen kan imidlertid variere betydelig gjennom året for enkelte forsikringer. Som eksempel kan benyttes moped, som vanligvis bare benyttes i sommerhalvåret. Utenom denne tiden vil den ofte stå innlåst og er derfor heller ikke særlig utsatt for tyveri. En forsikring som sies opp 1. oktober vil derfor få igjen mindre enn for

5 det forholdsmessige antallet måneder. Selskapene gjør beregninger tilbakebetalingen for de enkelte produktene som omfattes av sesongmessige risikovariasjoner. Flyttereglene og de øvrige endringene i reglene om oppsigelse m.v. av forsikringsavtaler for skadeforsikring samt syke- og ulykkesforsikring, ble foreslått av Banklovkommisjonen i utredning nr. 9 i NOU 2002: 21 Oppsigelse m.v. av forsikringsavtaler. Selskapets rett til å avbryte forsikringsforholdet i forsikringstiden, er regulert i 3 7 og I livsforsikring kan selskapet bare si opp forsikringen dersom forsikringstaker har forsømt opplysningsplikten etter 13 3 ved tegning av forsikringen. I andre forikringsformer er oppsigelsesadgangen noe videre, men også her relativt begrenset. Bortsett fra de tilfeller der selskapet har fått uriktige eller ufullstendige opplysninger ved inngåelsen av avtalen (FAL 4-3, 13-3) eller i forbindelse med skadeoppgjøret ( 8-1, 18-1), kan selskapet bare si opp forsikringsavtalen når det: Foreligger et særlig forhold. Det særlige forhold er bestemt angitt i forsikringsvilkårene. Oppsigelse er rimelig. Alle tre betingelser må være oppfylt samtidig. I personforsikring kan selskapet likevel ikke ta forbehold om rett til oppsigelse på grunn av at den forsikredes helse er forverret etter at forsikringen ble tegnet. Ved oppsigelse må bestemte formkrav ivaretas; selskapet må reagere uten ugrunnet opphold etter at det er blitt kjent med det forhold som gir grunnlag for oppsigelse. Oppsigelsen skal være skriftlig og begrunnet, og oppsigelsesfristen skal være minst 2 måneder. Videre skal det orienteres om adgangen til å kreve nemndbehandling, herunder om eventuelle interne klageordninger. Etter 3 5 og 12 9 gjelder omtrent de samme begrensninger i oppsigelsesadgangen ved fornyelse (unnlatt fornyelse) som i forsikringstiden. Her er det imidlertid ikke noe krav at det særlige forhold som påberopes som grunnlag for å unnlate fornyelse, er særskilt angitt i forsikringsvilkårene. FAL 3-3 og 12-7 gir særskilte regler om hvorledes selskapet skal forholde seg dersom det ønsker å endre forsikringsvilkårene eller premien i forbindelse med fornyelsen. Dersom ikke selskapet følger den fremgangsmåten som loven gir anvisning på, kan selskapet ikke påberope seg endringen. Vilkårene kan ikke endres i forsikringstiden, jf. FAL 3-8 og 12-7 siste ledd. Ved opphør av en livsforsikring gjelder en særskilt varslingsregel i henhold til Selskapet skal senest 3 måneder før utløpet av forsikringstiden varsle forsikringstakeren om at forsikringen vil opphøre, og om den rett til å forlenge forsikringsforholdet som forsikringstakeren eventuelt kan ha.

6 PARTENES PLIKTER VED AVTALEINNGÅELSEN OG VED FORNYELSEN AV FORSIKRINGSFORHOLDET OVERSIKT Forsikringstaker har to hovedplikter ved avtaleinngåelsen; han skal gi opplysninger av betydning for selskapets vurdering av risikoen, og han skal betale premien. Selskapet har også plikter ved avtaleinngåelsen. Den viktigste er informasjonsplikten. SELSKAPETS INFORMASJONSPLIKT I FAL kapittel 2 og 11 er det inntatt egne regler om selskapets informasjonsplikt som det ikke fantes noe direkte motstykke til i FAL Også tidligere kunne imidlertid selskapet bli erstatningsansvarlig dersom det forsømte seg med hensyn til å gi nødvendig informasjon ved avtaleinngåelsen, slik at forsikringen ikke på adekvat måte dekket forsikringstakers behov. Nedenfor følger en oversikt over hvor reglene finnes: FAL 2-1 og 11-1 gjelder selskapets informasjonsplikt i forbindelse med tegning av forsikringen. FAL 2-2 og 11-2 inneholder regler om selskapets informasjonsplikt umiddelbart etter at avtalen er inngått, ( så snart avtalen er inngått ). FAL 3-3 og 11-3 inneholder regler om selskapets informasjonsplikt i forbindelse med fornyelse av forsikringen og i forsikringstiden. FAL 2-3 og 11-4 gir hjemmel for tilsyn med at selskapene overholder informasjonsplikten. FAL 2 1 som gjelder ved tegning av skadeforsikring er relativt skjønnsmessig utformet. Det samme gjelder 11 1 for personforsikring som imidlertid er noe strengere. Det skal etter både 2-1 og 11-1 gis informasjon som gjør det mulig for forsikringstaker å vurdere om forsikringstilbudet tilfredsstiller det foreliggende behovet, eventuelt om han eller hun er bedre tjent med andre tilbud. Gjelder tegningen for flere forsikringer, skal det opplyses om premien for hver av forsikringene. Selskapet skal gi opplysninger om vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til hva forsikringstakeren «med rimelighet kan vente er dekket under vedkommende forsikring, om alternative dekningsformer og om tilleggsdekninger som det markedsfører». Dette betyr at selskapet for eksempel plikter å opplyse om utvidede muligheter for dekning på hus- eller innboforsikringen i form av Toppsikring eller Superdekning. Slike tilleggsdekninger kan f. eks. heve maksimalbeløpsgrenser og ha utvidet dekningsomfang. I en sak inntatt i RG 2003 s (Drammen tingrett) ble det lagt til grunn at forsikringsselskapet hadde forsømt seg fordi det ikke hadde opplyst om en tilleggsdekning i form av fører- og passasjerulykkesforsikring. Regelen kan ikke trekkes så langt som at selskapet har plikt til å gi opplysninger om andre forsikringsselskapers produkter og priser. Kunden må selv undersøke hva de forskjellige selskapene tilbyr og selv sammenligne priser og vilkår. Dette er blitt noe enklere etter at Finansportalen ble etablert i 2008 ( Den utvides stadig, men det vil nok ennå ta tid før den er fullkommen.

7 Et eksempel på alternative dekningsformer er forsikring for gullvarer og smykker i forhold til en innbo- eller hjemforsikring. Dersom forsikringstakeren ved tegning av forsikringen opplyser at hun har verdifullt gull og andre verdisaker som pga beløpsgrenser ikke er fullt ut dekket under hjemforsikringen, kan selskapets informasjonsplikt være brutt i forhold til FAL 2-1, hvis ikke selskapet nevner muligheten for å kunne dekke dette. I en sak i Rt s ble forsikringsselskapet erstatningsansvarlig for å ha brutt informasjonsplikten etter FAL 2-1 i forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale. En bedriftsavtale inneholdt ikke yrkesskadeforsikring, men bedriften trodde at den var inkludert. Høyesterett uttalte at forsikringsselskapet hadde plikt til å ta opp spørsmålet om yrkesskadeforsikring. Forsikringsselskapets ansvar ble imidlertid satt ned med en fjerdedel grunnet bedriftens (forsikringstakers) eget forhold. Også ved fornyelse av forsikringen skal selskapet gi informasjon, jf. FAL 3 3 og i forsikringstiden/fornyelse, jf Etter 3-3 skal forsikringsselskapet ved fornyelse av forsikringen sende informasjon som nevnt i 2-1 til forsikringstakeren senest én måned før forsikringstidens utløp. Selskapet skal dessuten minne om eventuelle særlige bruksbegrensninger eller sikkerhetsforskrifter som det har innført etter at forsikringen ble tegnet eller senest fornyet. Selskapet skal også på en tydelig måte opplyse forsikringstakeren skriftlig om når fristen løper ut for å gi varsel som nevnt i FAL 3-4 dersom forsikringstakeren ikke ønsker å fornye. Ønsker selskapet å endre forsikringsavtalen (f. eks. vilkår eller premie) i forbindelse med fornyelse, skal selskapet sammen med premievarslet for den nye forsikringsperioden gi forsikringstakeren de nye vilkårene med en redegjørelse for de endringer som er gjort. En endring som det ikke er redegjort for på denne måten, kan selskapet ikke påberope seg, jf. FAL 3-3 annet ledd og 12-7 fjerde ledd. Loven inneholder ingen bestemmelser om ansvaret for mangelfull informasjon. Som tidligere vil imidlertid selskapet kunne bli erstatningsansvarlig etter alminnelige ulovfestede erstatningsrettslige regler. Det er således nødvendig at det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet (culpa) fra selskapets side, at det er adekvat årsakssammenheng mellom den manglende informasjon og det påståtte tap, og at økonomisk tap kan sannsynliggjøres. Særlig vil spørsmålet om dokumentasjon av økonomisk tap kunne by på problemer. Det er ikke alltid at tapet vil kunne settes lik det erstatningsbeløp sikrede ville fått dersom det hadde foreligget en adekvat dekning. Dette gjelder f. eks. dersom forsikringstaker tror hun har en dekning som selskapet ikke gir. Her vil man nok i enkelte tilfelle kunne bygge på at forsikringstakeren ville innrettet seg slik at tapet ikke hadde oppstått. Forsikringsagenten har f. eks. uriktig gitt forsikringstaker den oppfatning at forsikringen dekker kontanter som oppbevares i hjemmet, uten begrensninger. Hadde forsikringstaker vært klar over begrensningen, ville hun ikke oppbevart mer i kontanter enn det forsikringen dekker. KONTRAHERINGSPLIKT Da FAL ble innført i 1990 hadde forsikringsselskapene bare klar plikt til å dekke forsikring for ansvarsdelen av motorvognforsikring (bilansvarsloven 15, jf forskrift om trafikktrygd 3). Det ble diskutert gjennom årene i hvilken grad det har foreligget en reell plikt også på andre områder, men det var ikke nedfelt i lovteksten. Kontraheringsplikten, som den heter, er blitt

8 betydelig utvidet formelt fra og med 2007, først gjennom en egen bransjenorm i regi av FNO, deretter gjennom en lovendring som ble vedtatt i Stortinget i juni 2008, med virkning fra Justisdepartementet foreslo (i et høringsbrev av 31. mai 2005) utrykkelig lovfestet i nye bestemmelser om avvisning av kunder i ny FAL 3-10 og 12-12, at forsikringsselskapene ikke uten saklig grunn kan nekte forsikring på vanlige avtalevilkår når det gjelder forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten. I påvente av nye regler tok forsikringsnæringen et initiativ til å nærme seg disse i 2007, gjennom etableringen av en egen bransjenorm. Ordningen var utarbeidet av FNH (nå FNO), men også selskaper som ikke var medleme kunne slutte seg til den. Selv om normen tok til å gjelde fra 2. halvår 2007, videreførte myndighetene sitt arbeid med å få lagt inn kontraheringsplikten i selve lovverket. Etter høringsinstansenes innspill ble det utarbeidet en odelstingsproposisjon (Ot.prp. nr ), og som ble vedtatt som lov i Lovendringen omfattet i det vesentlige de samme bestemmelser som i bransjenormen, men loven omfattet også all personforsikring. Lovens tilkomst innebar at bransjenormen fikk svært begrenset betydning og er opphevet igjen. I likhet med bransjenormen legger også loven opp til at reglene i særlig grad skal gjelde i forhold til privatkunder, men også mindre næringsliv omfattes. Reglene gjelder ikke i forhold til kunder som faller under unntaksbestemmelsene i 1-3, andre ledd. Det finnes ikke tilsvarende unntaksregel for personforsikring. Reglene omfatter både plikt til å dekke forsikringer, samt en presisering av at det ikke er mulig å unndra seg denne plikten gjennom å sette prisen så høyt at det ikke er aktuelt å tegne forsikringen ( 2-1 og 11-1 tredje ledd). Dette gjelder selvsagt ikke hvis det er sammenheng mellom høy pris og tilsvarende høy risiko. Reglene gjelder både for skade- og personforsikring. Paragrafene vil derfor delvis i identisk form finnes igjen både i lovens deler A og B. Etter bestemmelsene skal det foreligge saklig grunn til å nekte forsikring. Spørsmålet blir hva som skal legges i begrepet saklig. Det er klart at dette må være basert på en objektiv vurdering, og altså ikke opp til om selskapet anser det saklig. Saklig grunn kan for eksempel være at selskapet begrenser seg geografisk, fordi det ikke ønsker å måtte vurdere risiko utenfor sitt begrensede område. Hvis et selskap har satt en øvre grense for størrelsen på risiko, vil det kunne avvise kunder som ønsker å forsikre større verdier. Dette krever imidlertid at det er reelt og at selskapet ikke ser an kunder før de aksepterer store forsikringer eller ikke. Det vil ikke være tillatt å kreve at en kunde skal ha flere forsikringer i selskapet. Dette vil ikke være omfattet av saklighetskravet. Etter hvert som det oppstår tvist om spørsmålet, vil det bli etablert en praksis gjennom Finansklagenemnda (FAL 3-10, 5. ledd jf 20-1) og muligens med tiden også domstolene. Når det gjelder kravet om premienivå, er det fastsatt gjennom å legge inn nye ledd i 2-1 og Forhøyet premie i seg selv er ikke noe problem, men selskapet må kunne vise til at premien og risikoen står i riktig forhold til hverandre. Det innebærer et krav om dokumentasjon. Normen for dette er ikke lagt, men det er klart at det kreves at statistikk som benyttes, både må være pålitelig og ha et omfang som tilsier at den har generell gyldighet. Også på dette punktet vil vi kunne få klarhet etter hvert som det dukker opp saker med dette som tema.

9 Reglene har ikke skapt store bølger verken innenfor næringen eller i forhold til kundene. Dette har sammenheng både med at næringen allerede har laget tilsvarende interne regler og at problemet med tegningsnektelse ikke er veldig stort. Hvis kontraheringsplikten skal fungere helt etter intensjonen, er det en forutsetning at alle må ha muligheter til å få tegnet forsikring. Ved høy risiko kan premien bli så høy at enkelte kunder ikke har råd til den. Myndighetene mener at det må lages en ordning som sørger for at også disse kan få sikret seg. Gjennom en utvidelse av forsikringsvirksomhetsloven høsten 2010 skal det utarbeides en ordning for utligning av nødvendighetsforsikringer i skadeforsikring (Fvl 12-17). Utformingen av ordningen vil skje i forskrifts form. Innholdet i forskriften er ikke ferdig utarbeidet på skrivende tidspunkt (desember 2012) og når den vil være klar og bli iverksatt er heller ikke kjent nå. FORSIKRINGSTAKERS OPPLYSNINGSPLIKT Forsikringstaker skal svare riktig og fullstendig på de spørsmål selskapet stiller om forhold av betydning for vurderingen av risikoen, jf. FAL 4 1 og Det gjelder imidlertid en aktivitetsplikt for forsikringstaker om «særlige forhold som han eller hun må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen». Etter forarbeidene skal det mye til før aktivitetsplikten utløses. Videre er forsikringstaker i skadeforsikring pålagt en aktiv korrigeringsplikt dersom han senere blir klar over at det er gitt uriktige eller ufullstendige risikoopplysninger. Han skal da uten ugrunnet opphold melde fra til selskapet om dette, jf. 4 1 annet ledd. Når det gjelder virkningene av at forsikringstaker har forsømt opplysningsplikten, må det skilles mellom svik og annen overtredelse av reglene. Er det utvist svik, er selskapet uten ansvar. I sviktilfellene er forsikringstakeren klar over at de opplysningene han gir er uriktige eller ufullstendige, og hensikten er å få tegnet en forsikring som ellers ikke ville vært mulig, eller å oppnå en bedre avtale enn han ellers ville fått. Videre kreves det årsakssammenheng. De uriktige opplysningene må m.a.o. ha hatt betydning for selskapet ved avtaleinngåelsen, jf. 4 4 og Utenom sviksituasjonene kan selskapet først reagere når forsikringstaker er mer enn lite å legge til last. Dersom dette er tilfellet, kan selskapets ansvar overfor forsikringstakeren settes ned eller falle helt bort, jf. 4 2 og Graden av avkorting beror på en konkret vurdering der en rekke forhold vil spille rolle, jf. nærmere tredje ledd i bestemmelsene. Selskapet vil videre kunne si opp forsikringen med 14 dagers varsel dersom det blir kjent med at de opplysningene det har fått om risikoen, er uriktige eller ufullstendige på noe vesentlig punkt. I skadeforsikring gjelder dette selv om det ikke er noe å bebreide forsikringstaker, mens det i personforsikring kreves at det ikke bare er lite å legge ham til last, jf. 4 3 og For å få virkning, må oppsigelsen tilfredsstille visse krav; den må være skriftlig og begrunnet, og må opplyse om mulighetene for nemndbehandling (herunder behandling etter intern klageordning) eller domstolsbehandling. Er det utvist svik fra forsikringstakers side, kan selskapet si opp avtalen med øyeblikkelig virkning. Dette gjelder også andre forsikringsavtaler selskapet måtte ha med forsikringstakeren.

10 I livsforsikring kan forsømt opplysningsplikt bare gjøres gjeldende av selskapet dersom forsikringstilfellet er inntruffet eller selskapet har gitt varsel etter innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe jf Dette gjelder ikke dersom det er utvist svik, jf. annet ledd, som er en særregel for livsforsikring. Med uttrykket forsikringstilfellet er inntruffet menes at alle betingelsene for å utbetale erstatning skal være oppfylt, dvs. etter sammenhengende ervervsuførhet i to år. Dette ble fastslått av Høyesterett i Riksfjord-dommen inntatt i Rt s. 59. Dommen innebærer at i tradisjonell forsikringsdekning for uførekapital vil forsikringstilfellet aldri kunne inntreffe innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe. Det er derfor bare i tilfelle hvor forsikrede svikaktig har avgitt uriktige opplysninger at selskapet kan påberope seg forsømt opplysningsplikt. Selskapet er dermed avskåret fra å påberope forsettlig eller uaktsomt brudd på opplysningsplikten hvis det er inntruffet et forsikringstilfelle så lenge selskapet ikke kan føre tilstrekkelig bevis for at forsikrede har utvist svik. PREMIEBETALINGEN FAL kapittel 5 og 14 inneholder bestemmelser om premiebetalingen. Benytter selskapet kontantklausul, forfaller premien til avtalt tidspunkt. Er det ikke benyttet kontantklausul, forfaller premien ved påkrav, jf. 5 1 og Dette innebærer at forsikringstakeren har krav på særskilt premievarsel så vel ved første som senere premievarsler. Betales ikke premien i løpet av betalingsfristen, må selskapet sende nytt premievarsel med minst 14 dagers betalingsfrist fra avsendelsen for å bli fri for ansvar. Her skal det klart angis at forsikringen opphører dersom forsikringen ikke blir betalt innen den oppgitte fristen, jf. 5 2 og Videre er det innført en sikkerhetsventil for påkommende tilfeller. Ansvarstiden ved premiemislighold forlenges med inntil tre måneder når betalingsforsinkelsen skyldes uforutsett sykdom eller andre hindringer som ikke kan bebreides forsikringstakeren. Det er i lovforarbeidene pekt på at det ikke skal være kurant å påberope seg denne ekstraordinære fristen. I livsforsikring gjelder særlige regler. Etter 14 3 gjelder en rett til gjenopptakelse av en livsforsikring uten nye helseopplysninger etter premiemislighold innen 6 måneder. Videre er det innført en særregel om premievarsel til panthaver og visse andre som har særskilt interesse i at en livsforsikring holdes ved like, jf (Sammenlign i skadeforsikring 7 4, første led. FORUTSETNINGER FOR SELSKAPETS ANSVAR OVERSIKT Enkelte ganger utvikler forsikringsforholdet seg annerledes enn partene har tenkt seg. Det kan tenkes at forsikringstakeren eller sikrede forsømmer de pliktene avtalen pålegger henne, eller at hun ellers opptrer i strid med de forutsetninger avtalen bygger på. Det sier seg selv at det i slike tilfeller vil oppstå en interessekonflikt mellom partene. Lovreglene må utformes slik at begge parters interesser blir tilstrekkelig ivaretatt. Av hensyn til forsikringstakerne må reglene ikke

11 være så strenge at de i for sterk grad svekker den økonomiske trygghet forsikringen skal gi. Samtidig må imidlertid reglene virke preventivt, de må gi selskapene anledning til å reagere ved forsøk på svik eller annen særlig klanderverdig opptreden. I skadeforsikring bør reglene virke som et incitament for forsikringstakerne til å ta vare på verdier og forhindre skader. Det er et grunnleggende prinsipp i forsikringsretten at sikrede har krav på full erstatning når hun bare har utvist simpel uaktsomhet i forbindelse med at forsikringstilfellet inntreffer. Det er imidlertid et vanskelig og omdiskutert spørsmål i hvilken utstrekning selskapene i skadeforsikring kan operere med såkalte objektive farefeltbegrensninger; dvs. innskrenkninger i dekningsomfanget knyttet til sikredes egne handlinger med hensyn til bruk og vedlikehold av forsikringsgjenstanden. FAL innførte regler som i betydelig grad avvek fra FAL 1930, og som medfører at såkalte skjulte handlingsklausuler lettere vil kunne settes til side. Som eksempel kan benyttes innbruddstyveri. Hvis det i vilkårene kun står at selskapet dekker innbruddstyveri vil dette alene ikke hindre at selskapet blir ansvarlig også for andre tyverier. At selskapet kun dekker innbruddstyveri innebærer at forsikringstaker må foreta visse handlinger (låse dører og lukke vinduer). For at klausulen skal få virkning må det være beskrevet i sikkerhetsforskriftene at dører må være låst og vinduer forsvarlig lukket. På denne måten er det ikke lenger en skjult handlingsklausul. Lovens kapittel 4 og kapittel 13 inneholder regler om det lovgiver har kalt «alminnelige forutsetninger for selskapets ansvar». Her finner man for det første reglene om forsikringstakers opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen som allerede er gjennomgått. Videre finner man regler om sikredes og forsikredes forhold til risikoen (og forsikringsobjektet). Her finner vi således bl. a. reglene om fareøkning, sikkerhetsforskrifter, framkallelse av forsikringstilfellet, sikredes redningsplikt og varslingsplikt i forbindelse med et forsikringstil-elle, samt enkelte regler om identifikasjon i skadeforsikring. RISIKOENDRING I forsikringstiden vil forhold som påvirker risikoen, kunne endre seg på en måte som selskapet ikke har tatt hensyn til ved forsikringens begynnelse. Dette vil kunne føre til at de forutsetninger selskapet har bygget på ved tarifferingen og vilkårutformingen, brister. Det er derfor behov for regler om hvorledes selskapet skal kunne reagere når risikoen øker i forsikringstiden. I skadeforsikring vil selskapet kunne ta forbehold om at det skal være helt eller delvis uten ansvar dersom «et bestemt angitt forhold av vesentlig betydning for risikoen blir endret», jf Selskapet kan f. eks. ta forbehold om at forsikringen bare gjelder så lenge lokalene brukes som lager. I personforsikring vil selskapet kunne gjøre ansvaret avhengig av at den forsikrede ikke deltar i en bestemt virksomhet eller utsetter seg for en bestemt fare, f. eks. fjellklatring eller dykking, jf For at selskapet skal kunne gjøre gjeldende et forbehold om fareendring, må det foreligge årsakssammenheng mellom risikoendringen og forsikringstilfellet. Rene suspensjonsklausuler, uten krav om årsakssammenheng vil ikke stå seg om forsikringstaker går til sak for erstatning.. Det kan imidlertid ikke kreves fullt bevis for at forsikringstilfellet er en direkte følge av risikoendringen, det må være tilstrekkelig at det er rimelig nær sammenheng mellom den antatte fare og skaden. FAL 4 7 og 13 7 inneholder bestemmelser om avkortning i erstatningen dersom premieberegningen er avhengig av bestemte forhold. I personforsikring kan forsikrede pålegges

12 å melde fra om endringer i sitt livsforhold, slik som skifte av yrke e.l. Gjør hun ikke det, kan erstatningen eventuelt reduseres. I skadeforsikring kan selskapet ta forbehold om forholdsmessig avkortning bl. a. ved endret bruk av forsikringsgjenstanden; typisk kjørelengdeklausuler i motorvognforsikring. I skadeforsikring kreves årsakssammenheng mellom risikoendringen og forsikringstilfellet. Det stilles ikke tilsvarende krav i 13 7 når det gjelder personforsikring. SIKKERHETSFORSKRIFTER Forsikringsselskaper er generelt interessert i å unngå unødige eller begrense allerede inntrufne skader. De vil derfor ønske å kunne pålegge forsikringstaker og sikrede å forholde seg på bestemte måter. Når et slikt pålegg har betydning for dekningen, vil sikrede ha sterk oppfordring til å overholde pålegget eller sørge for at det blir fulgt. FAL 1 2 e gir definisjon av en sikkerhetsforskrift i skadeforsikring. Definisjonen er delt i tre ledd: Det kan dreie seg om krav om permanente anordninger eller tiltak som er egnet til å forebygge eller begrense skade (f. eks. krav om at dører og vinduer i huset skal være lukket og låst), om sertifikater og andre kvalifikasjonskrav bestemte framgangsmåter ved bruk, oppbevaring eller vedlikehold av forsikringsgjenstanden. De sikkerhetsforskriftene som er fastsatt, skal, som tidligere nevnt, framheves i forsikringsbeviset. Definisjonen av en sikkerhetsforskrift vil fange opp en del av de klausulene som har form av en objektiv presisering eller begrensning av farefeltet som forsikringen dekker, men som bare blir aktualisert gjennom en handling eller unnlatelse fra sikredes side. Dette kalles skjulte handlingsklausuler. Selskapet vil ikke kunne høres med at dette er objektive farefeltsbegrensninger. Det har den konsekvens at selskapet må regulere forholdet i en sikkerhetsforskrift og skadetilfellet må bedømmes etter FAL 4-8, eventuelt etter 4-9 om grovt uaktsom fremkalling av skaden. I forarbeidene til FAL nevnes at klausuler i forsikringsvilkårene om at selskapet under en husforsikring svarer for innbruddstyveri er et eksempel på en skjult handlingsklausul. Dette, fordi tyveri uten innbrudd vanligvis bare kan skje dersom sikrede har glemt å løse dører eller lukke vinduer. Innbruddstyveriklausuler i vilkårene som var vanlig før FAL 1989, måtte derfor omformuleres som en ren tyveridekning tilknyttet en sikkerhetsforskrift om plikt for sikrede til å lukke og låse. På den annen side må f. eks. unntak for skader som skyldes feilkonstruksjon aksepteres som en objektiv begrensning av farefeltet. Et annet eksempel finnes i FSN (FSN er avgjørelser i Finansklagenemnda og finnes på nemndas hjemmesider Etter 4 8 kan et forbehold om at selskapet er helt eller delvis uten ansvar dersom en sikkerhetsforskrift er overtrådt, bare gjøres gjeldende dersom det er utvist mer enn liten uaktsomhet, jf. uttrykket ikke er noe eller bare lite å legge sikrede til last. Samtidig må det foreligge årsakssammenheng mellom overtredelsen og skaden. Selv om disse vilkårene er

13 oppfylt, kan selskapet likevel pålegges delvis ansvar under hensyn til arten av den sikkerhetsforskrift som er overtrådt, skyldgraden, skadeforløpet og forholdene ellers. I personforsikring er overtredelse av sikkerhetsforskrifter bare aktuelle i ulykkes og sykeforsikring. I personforsikring er det heller ikke gitt noen definisjon av begrepet. Dette har sammenheng med at sikkerhetsforskrifter spiller en langt mindre rolle i personforsikring enn i skadeforsikring. Etter 13 9 annet punktum, kreves det grov uaktsomhet før selskapet skal kunne reagere. På den annen side er det ikke stilt krav om at selskapet må ha tatt forbehold i forsikringsavtalen om å kunne reagere. FRAMKALLELSE AV FORSIKRINGSTILFELLET Som vi har sett i punktet ovenfor, vil selskapet i skadeforsikring ved å oppstille bestemte sikkerhetsforskrifter, kunne reagere allerede når det er utvist mer enn liten uaktsomhet fra sikredes side. Har selskapet ikke oppstilt sikkerhetsforskrifter, og skaden kan tilbakeføres til sikredes egen opptreden, er det reglene om framkallelse av forsikringstilfellet som regulerer selskapets muligheter til å reagere. Vi finner bestemmelser om dette i 4 9 (skadeforsikring) og i 13 8 og 13 9 (personforsikring). Ved forsettlig framkallelse av forsikringstilfellet i skadeforsikring, er selskapet helt uten ansvar, jf Er det ikke utvist svik, er det imidlertid åpnet mulighet for at selskapet likevel kan pålegges å yte delvis erstatning ut fra ulike sosiale hensyn. Dette er regulert i Ved grov uaktsom framkallelse av forsikringstilfellet, kan selskapets ansvar settes ned eller falle helt bort. Dette gjelder i følge 4-9 imidlertid ikke i ansvarsforsikring. Her svarer selskapet alltid fullt ut for grov uaktsomhet. Ved avgjørelsen av om selskapets ansvar skal settes ned eller falle helt bort på grunn av grov uaktsomhet, skal det legges vekt på «skyldgraden, skadeforløpet, om sikrede var i selvforskyldt rus og forholdene ellers». Ved uaktsom fremkallelse av forsikringstilfellet skal sikrede ha full dekning. Selskapet vil ikke kunne ta forbehold om å være fri for ansvar for et forsikringstilfelle den sikrede forvolder på grunn av selvforskyldt beruselse. Her må man falle tilbake på reglene om grov uaktsomhet. I motorvognforsikring gjelder en særregel, jf. 4 9 fjerde ledd. Her vil selskapet kunne ta forbehold om ansvarsfrihet for et forsikringstilfelle sikrede har voldt mens hun kjørte bilen under selvforskyldt påvirkning av alkohol. Vegtrafikklovens tidligere promillegrense på 0,5 promille (0,25 milligram per liter luft) gjelder. Promillegrensen på 0,2 promille (0,1 milligram per liter luft) i vegtrafikkloven 22 som ble innført ved en lovendring i 2000, er ikke gjort gjeldende i forhold til FAL 4-9. Ved forsettlig framkallelse av forsikringstilfellet i personforsikring, er selskapet uten ansvar, jf første ledd. Dette gjelder bl. a. ved selvmord i ulykkesforsikring, eller dersom forsikrede selv påfører seg skade for å få utbetalt erstatning. Selskapet er likevel ansvarlig dersom forsikrede på grunn av alder eller sinnstilstand ikke kunne forstå rekkevidden av sin handling. I ulykkesforsikring vil imidlertid selskapet kunne fraskrive seg ansvar for selvmord eller forsøk på selvmord som følge av sinnslidelse. Selvmord som følge av akutt sinnsforvirring, pga. f. eks. forgiftning, vil derimot være dekningsmessig. Når det gjelder selvmord i livsforsikring, gjelder en karenstid på ett år. Er det gått mer enn ett år etter at ansvaret begynte å løpe, er selskapet alltid ansvarlig. Er det gått mindre enn ett år, er selskapet også ansvarlig dersom det må antas at forsikringen ble tegnet uten tanke på selvmord.

14 Når det gjelder grov uaktsom fremkallelse av forsikringstilfellet, får det forholdet at reglene er ufravikelige den betydning at selskapet ikke kan fastsette at det er helt uten ansvar. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av om selskapets ansvar skal settes ned eller falle bort når forsikringstilfellet er fremkalt ved grov uaktsomhet. I vurderingen kan det også tas sosiale hensyn, jf. FAL SIKREDES REDNINGS- OG MELDEPLIKT I skadeforsikring må sikrede uten ugrunnet opphold melde fra til selskapet når forsikringstilfellet er inntruffet, jf tredje ledd. Kravet er selvsagt og må ses i sammenheng med selskapets behov for å begrense tapet, foreta nødvendige undersøkelser om årsaksforholdet o.l. I tillegg gjelder en frist på ett år etter FAL 8-5 første ledd, jf første ledd, når det gjelder ulykkes- og sykeforsikring. Siktede plikter å iverksette redningshandlinger når det er overhengende fare for at et forsikringstilfelle vil inntreffe. Er forsikringstilfellet inntruffet, gjelder det samme med hensyn til å begrense tapet, jf Påføres sikrede utgifter, som følge av redningshandlingen, kan disse kreves erstattet av selskapet etter reglene i 6 4, uten hensyn til om forsikringssummen overskrides. Selskapet kan heller ikke kreve dekning for egenandel når det kreves erstatning for utgifter til redningstiltak. I personforsikring finner vi regler om tiltak for å begrense skade i Da regler her lett kan gripe inn i den enkeltes frihet, er disse gjennomgående noe mildere enn i skadeforsikring. GENERELLE BEGRENSNINGER I SELSKAPETS REAKSJONSADGANG I skadeforsikring kan det tas sosiale hensyn ved vurderingen av om selskapets ansvar skal settes ned eller falle bort etter reglene i kapittel 4. Dette gjelder imidlertid bare ved forsikring av bolig og vanlig innbo- og løsøre, se nærmere Begrensningene gjelder f. eks. ikke ved hytteforsikring. I så vel skade- som personforsikring gjelder bestemte informasjons- og formkrav dersom selskapet vil gjøre gjeldende at det er helt eller delvis uten ansvar, eller har rett til å si opp forsikringen i medhold av reglene i kapittel 4 og/eller kapittel 13, jf. nærmere 4 14 og Det samme gjelder etter FAL 8-1 annet ledd og 18-1 annet ledd. Etter FAL 4-14 eller skal selskapet for det første gi forsikringstakeren eller sikrede skriftlig beskjed om sitt standpunkt. Denne beskjeden skal gis uten ugrunnet opphold etter at selskapet ble kjent med forhold som medfører at regelen kan anvendes. Videre plikter selskapet å gi orientering om adgangen til å kreve nemndbehandling, eventuelt om andre muligheter for å få prøvd saken utenfor domstolene, f. eks. etter intern klageordning. Dersom oppgjørsapparatet forsømmer seg i denne forbindelsen, vil selskapet miste retten til å påberope seg forholdet. Dette gjelder også i sviksaker, jf. Rt s Også i de tidligere Forsikringsskadenemnda (FSN) og Avkortningsnemnda (AKN) er FAL 4-14 og blitt praktisert strengt overfor selskapene (Begge utgjør nå en del av Finansklagenemnda). Det finnes ytterligere begrensninger i enkelte av reaksjonsreglene. Selskapet vil for eksempel ikke kunne påberope seg den aktuelle bestemmelsen dersom sikrede/forsikrede på grunn av alder eller sinnstilstand ikke kunne forstå rekkevidden av sin handling, jf. 4 9 femte ledd, 13 8 første ledd og 13 9 tredje ledd. Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet av hva sikrede/forsikrede kunne forstå.

15 Endelig må man være oppmerksom på bestemmelsene i 4 13 og om forsvarlige redningshandlinger. Selskapet kan i skadeforsikring ikke påberope seg reglene i 4 7 til 4 11 og i personforsikring 13 6, 13 8 eller 13 9, dersom handlingen tok sikte på å forebygge skade på person eller eiendom, og handlingen etter forholdene måtte anses forsvarlig. IDENTIFIKASJON Fra tid til annen vil andre enn de personer lovens regler retter seg mot (forsikringstaker, sikrede og forsikrede), opptre på vegne av disse. Spørsmålet er da om selskapet kan påberope seg forsømmelser fra de som opptrer på vegne av dem. Vi skal se nærmere på om sikrede i skadeforsikring må finne seg i å bli belastet for handlinger eller unnlatelser fra personer, som pga. tilknytningen til sikrede, kan påvirke risikoen. Dette er regulert i FAL 4 11 som avgjør i hvilken utstrekning sikrede må akseptere at selskapet påberoper seg reglene i kapittel 4 fordi andre personer enn sikrede har forsømt seg regulerer imidlertid ikke alle identifikasjonsspørsmål. Den regulerer for eksempel ikke spørsmål om identifikasjon med hjelpere i forbindelse med tegning av forsikring. I forbrukerforsikring er utgangspunktet etter 4 11 at selskapet ikke kan vilkårfeste identifikasjon overfor sikredes slektninger, hjelpere og andre liknende personer som sikrede har tilknytning til. Det er imidlertid to viktige unntak fra denne hovedregelen. Det første gjelder ved forsikring av motorvogner, fartøyer (normalt fritidsbåter), luftfartøyer og husdyr. Her kan det avtales at selskapet skal kunne påberope seg handlinger og unnlatelser fra en person som med sikredes samtykke er ansvarlig for forsikringsgjenstanden. Dette er særlig aktuelt i motorvognforsikring, der man i alle år har identifisert eieren med den som er ansvarlig for motorvognen". Overlater eieren bilen til en person over noe lengre tid, vil hun bli belastet for de handlinger vedkommende foretar seg, f. eks. dersom brukeren har påført bilen skade ved grov uaktsomhet. Det er ikke adgang til identifikasjon dersom eieren av bilen bare har lånt bort bilen noen timer eller bare for en dag. Det finnes uttalelser i lovens forarbeider, en god del rettspraksis og praksis i FSN og AKN om hva som ligger i uttrykket ansvarlig for motorvognen. Praksisen er forholdsvis streng, slik at det skal dreie seg om lengre tids ansvar. Det typiske vil være at en bil av praktiske årsaker er registrert på den ene ektefellen, mens den andre er fast bruker av den. For det andre tillates identifikasjon ved forsikring av bolig, privat fritidssted og innbo. Selskapet vil her kunne avtale at det skal kunne påberope seg handlinger eller unnlatelser fra sikredes ektefelle som bor sammen med sikrede, eller fra personer som sikrede lever sammen med i et fast og etablert forhold (f. eks. samboer). Selskapet kan ikke påberope seg identifikasjon i forhold til sikredes barn. I næringsforsikring gjelder ingen materielle begrensninger i adgangen til å fastsette identifikasjonsklausuler i forsikringsvilkårene, jf tredje ledd. Den eneste skranken er bestemmelsen i avtaleloven 36 som gir domstolene adgang til å lempe urimelige kontraktsvilkår. Videre vil FAL 7 3 være til hinder for eller begrense slike klausuler i vilkårene. Denne bestemmelsen gir medforsikrede i fast eiendom et særlig vern. FORSIKRING AV TREDJEMANNS INTERESSE

16 OVERSIKT I dette avsnittet skal vi se på i hvilken utstrekning en tredjemann, som ikke er part i forsikringsavtalen, likevel kan oppnå rettigheter etter den. Problemstillingen oppstår både i skade- og personforsikring. I skadeforsikring skal vi se nærmere på to forskjellige regelsett. Nedenfor gjennomgås reglene om medforsikring som særlig er aktuelt i tingsskadeforsikring. Det andre regelsettet i skadeforsikring gjelder kun ansvarsforsikring. Her reguleres skadelidtes rettsstilling i henhold til den ansvarsforsikring som er tegnet. I dette punktet skal vi se litt nærmere på enkelte andre forhold, bl. a. reglene om pantsettelse og kreditorvern. MEDFORSIKRING Hvem som er medforsikret, er regulert i FAL 7 1; her gjelder full avtalefrihet, jf. bestemmelsens fjerde ledd. Denne avtalefriheten har selskapene gjennomgående benyttet seg av. De fleste vilkår vil i pkt. 1 regulere uttømmende hvem forsikringen gjelder til fordel for. Det er viktig å nevne at selskapene som regel velger løsninger som ikke avviker særlig fra lovens system. Vi skal se nærmere på lovens løsninger. I 7 1 sondres det mellom forbruker- og næringsforsikring, og mellom forsikring av fast eiendom og løsøre. I forbrukerforsikring gjelder forsikringen til fordel for forsikringstakeren, ektefellen og andre som er medlem av den faste husstand, jf. 7 1 første ledd. Samboere vil etter omstendighetene kunne anses som «medlem av den faste husstand». Ved forsikring av fast eiendom gjelder forsikringen til fordel for forsikringstakeren og for innehaver av tinglyst eiendomsrett, panterett eller annen tinglyst sikkerhetsrett. Dette gjelder så vel i forbruker- som næringsforsikring. Bestemmelsen forutsetter tinglysing og gjelder bare dekning av tingsskader i snever forstand, ikke ansvarsforsikring, avbruddsdekning og rettshjelpsdekning under en kombinert forsikring. Se FSN 1919 og FSN For visse kategorier løsøre gjelder samme regel som for fast eiendom. Dette gjelder bl. a. løsøre som kan registreres i et realregister, særlig skip og luftfartøy. Løsøre som ikke er nevnt i 7 1 tredje ledd, omfattes ikke. Dette gjelder bl.a. motorvogner. Panthaver i motorvogn må derfor sørge for egen forsikring. Lovens 7 2 gir ny eier av en gjenstand et ufravikelig vern i 14 dager etter eierskifte, med mindre ny eier har tegnet egen forsikring. Det kan avtales at andre enn de som er nevnt i 7 1 og 7 2, skal være medforsikret, jf Den medforsikredes rettsstilling er regulert i 7 3 til 7 5. Så lenge forsikringen løper er det viktig at det ikke skjer endringer i forsikringsforholdet uten at den som har status som medforsikret blir underrettet om det. Ellers risikerer hun å bli stående uten dekning, uten å være klar over det. Lovens system er derfor at de som etter loven er medforsikret i fast eiendom og løsøre, har særskilt krav på varsel med én måneds frist dersom det skjer endringer i forsikringsforholdet, f. eks. en oppsigelse fra forsikringstakers side, jf. 7 4 første ledd. Medforsikrede etter 7 1 første ledd og 7-2 har ikke samme vern. Etter at skaden er inntruffet, vil en medforsikret rettighetshaver i fast eiendom ha en helt uavhengig stilling og et selvstendig krav å gjøre gjeldende overfor selskapet. Det får f. eks. ingen betydning for de medforsikrede i fast eiendom om forsikringstilfellet er forsettlig framkalt av

17 forsikringstaker, eller at denne har utvist svik under skadeoppgjøret, slik at han selv mister ethvert krav på erstatning. De medforsikrede i fast eiendom har således et absolutt innsigelsesvern, jf. 7 3 første ledd. Når det gjelder rettighetshavere i løsøre, må disse derimot, finne seg i at forsikringsavtalen kan innskrenke det forsikringsrettslige vern loven som utgangspunkt gir dem, jf. 7 3 tredje ledd. Også ektefelle og husstandsmedlem må finne seg i at selskapet påberoper identifikasjonsklausuler i den utstrekning 4 11 annet ledd tillater, jf. hva som er sagt om denne bestemmelse tidligere. Når erstatningsoppgjøret etter en skade skal finne sted, er det innehaveren av den forsikringsmessige interesse i tingen (den sikrede) som har krav på erstatningen. Forsikringstaker og de medforsikrede vil kunne ha motstridende interesser under forsikringsoppgjøret. Forsikringstakeren ønsker erstatningen utbetalt til seg, mens de medforsikrede på sin side vil ha dekket sine utestående krav. Det fremgår av 7 4 annet ledd at selskapet ikke med bindende virkning overfor den som etter loven er medforsikret i fast eiendom og løsøre, kan forhandle med forsikringstakeren om forsikringsoppgjøret eller utbetale erstatningen til denne. Skulle selskapet likevel gjøre dette, kan det risikere å måtte betale erstatning to ganger. Dette gjelder ikke overfor medforsikret ektefelle, husstandsmedlem og nye eiere. Disse grupper medforsikrede vil imidlertid kunne melde seg til selskapet og oppnå tilsvarende vern, jf. 7 4 tredje ledd. I visse tilfelle ville det være svært upraktisk om selskapet ikke kunne utbetale erstatningen til forsikringstakeren. Lovgiver har sett det slik at de medforsikredes interesser ikke går lenger enn til å få trygghet for at den tidligere faktiske tilstand gjenopprettes. Dette vil gi tilstrekkelig sikkerhet for at deres økonomiske stilling blir ivaretatt. De medforsikrede kan derfor ikke motsette seg at hele erstatningen utbetales til forsikringstakeren, når skaden er utbedret eller det er stilt betryggende sikkerhet for at erstatningen vil bli brukt til utbedring av skaden. Situasjonen er en annen når gjenoppretting ikke finner sted. I disse tilfellene har de medforsikrede krav på å få erstatningen kontant. Skulle det oppstå uenighet mellom forsikringstaker (eier) og de medforsikrede, finner man ingen løsning på dette i loven. Selskapet vil imidlertid kunne deponere beløpet dersom det oppstår problemer med hensyn til hvem som har rett til erstatningen. Den som er medforsikret gjennom avtale har i utgangspunktet samme vern som den automatisk medforsikrede. Overfor den avtalt medforsikrede kan imidlertid selskapet bestemme noe annet, jf SKADELIDTES STILLING I ANSVARSFORSIKRING En ansvarsforsikring kan ses som et trekantforhold. Forsikringen dekker det erstatningsansvaret sikrede kan pådra seg overfor en utenforstående tredjemann (skadelidte). Forholdet mellom selskapet og sikrede reguleres av FAL del A. Forholdet mellom sikrede og skadelidte reguleres av de erstatningsrettslige regler bl. a. i skadeserstatningsloven. FAL 7 6 og 7 8 inneholder særskilte regler om forholdet mellom skadelidte og selskapet. Det er hovedinnholdet i disse reglene som kort skal gjennomgås nedenfor.

18 FAL 7 6 første ledd gir skadelidte et ubetinget direkte krav mot selskapet. Men han kan fortsatt holde seg til sikrede (skadevolderen). Så vel sikrede som selskapet har opplysningsplikt overfor skadelidte med hensyn til om det foreligger en ansvarsforsikring som kan få anvendelse. Dette er et unntak fra taushetsplikten i Forsikringsvirksomhetsloven 1-6. Hvilket innhold har så skadelidtes krav mot selskapet? Dette er regulert i 7 6 fjerde ledd. For det første oppstår spørsmålet om hvordan erstatningsforholdet mellom sikrede og skadelidte påvirker skadelidtes krav. Dette er regulert i fjerde ledds første punktum. Som det framgår, kan selskapet gjøre gjeldende alle sikredes erstatningsrettslige innsigelser mot skadelidte. Selskapet som dekker ansvarsforsikringen vil, f. eks. kunne gjøre gjeldende at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag eller at skadelidte har medvirket til skaden. Dette er temmelig selvsagt. Poenget med direktekravet er ikke at skadelidte skal få noen bedre erstatningsrettslig posisjon ved å holde seg til selskapet i stedet for sikrede. Videre oppstår spørsmålet om hvordan forsikringsforholdet mellom sikrede (skadevolder) og selskapet påvirker skadelidtes krav. Spørsmålet er om selskapets innsigelser fra forsikringsforholdet som kan gjøres gjeldende mot sikrede, også kan påberopes når kravet fremmes av skadelidte selv. Dette er regulert i 7-6, fjerde ledds andre punktum. Utgangspunktet er greit nok, alle innsigelser selskapet har mot sikrede, kan det også gjøre gjeldende mot skadelidte. Det gjøres imidlertid unntak for innsigelser som knytter seg til sikredes forhold etter at forsikringstilfellet inntraff. Situasjonen er etter dette at selskapet kan påberope seg at forsikringen overhodet ikke får anvendelse i dette tilfellet, eventuelt at egenandelen overstiger kravets størrelse. Selskapet kan også påberope seg at forsikringen ikke var i kraft på grunn av manglende premiebetaling, eller at den var bortfalt av andre årsaker. Selskapet kan f. eks. også påberope seg at forsikringstilfellet er framkalt forsettlig. Derimot vil selskapet ikke kunne gjøre gjeldende at sikrede ikke har overholdt sin plikt til å begrense tapet mest mulig, eller at han ikke har overholdt varslingsreglene. Skadelidte kan heller ikke møtes med at sikrede har misligholdt sin opplysningsplikt under skadeoppgjøret, jf Videre må bemerkes at skadelidte også langt på vei er beskyttet mot motregning fra selskapets side, se nærmere 8 3, annet ledd. Det gjelder også særskilte regler om foreldelse av kravet mot selskapet, jf. 8 6, annet ledd, som fastslår at selskapets ansvar foreldes etter de samme regler som gjelder for sikredes erstatningsansvar. Merk endelig at skadelidtes vern er ytterligere styrket i tvungen ansvarsforsikring, jf. 7 7 annet, ledd. Når det fremsettes krav mot selskapet, pålegger 7 6 annet ledd selskapet en underretningsplikt overfor sikrede. Innrømmelser fra selskapets side binder imidlertid ikke sikrede. På denne måten beskyttes sikrede mot at skadelidte og selskapet inngår avtaler om kravet på dennes bekostning. Selskapet på sin side er i 7 6, tredje ledd gitt rett til å kreve at skadelidte saksøker sikrede i samme sak, dersom selskapet blir saksøkt. På denne måten gis selskapet en viss beskyttelse mot at sikrede ikke gjør hva hun kan for å opplyse saken. Selskapet beskyttes også mot søksmål i utlandet gjennom 7 6, femte ledd. Den kobler direktekravsretten, som hovedregel, sammen med en plikt til å anlegge søksmål i Norge. Direktekravsretten kan fraskrives av en næringsdrivende, slik at dette også får virkning for selskapet, jf. nærmere 7 6, sjette ledd. I stor næringsforsikring og i næringsforsikring med internasjonal tilknytning kan loven, som nevnt tidligere, fravikes i overensstemmelse med 1 3 annet ledd. 7 8 gir imidlertid de skadelidte også i disse tilfellene et visst minimumsvern.

19 Er det flere skadelidte, kan det skje at forsikringssummen ikke er tilstrekkelig til å dekke alle krav. Forsikringssummen må da fordeles forholdsmessig mellom dem som har fremsatt krav. DISPOSISJONER OVER FORSIKRINGEN OG RETTEN TIL SELSKAPETS YTELSER I PERSONFORSIKRING Oversikt I personforsikring følger tredjemannsvernet andre linjer enn i skadeforsikring. Det er i personforsikring ikke spørsmål om forsikringsmessig interesse hos de personer som beskyttes. Personforsikringen knytter seg til den forsikrede, og selskapet påtar seg å betale et stipulert beløp ved et forsikringstilfelle som rammer denne person. Hvem som skal ha beløpet som kommer til utbetaling, vil forsikringstaker stå fritt til å regulere. Det kan disponeres over forsikringen på tre måter som vi skal se litt nærmere på; oppnevnelse av begunstiget, overdragelse av forsikringen, samt pantsettelse av forsikringen. Først skal vi imidlertid se litt nærmere på den situasjonen som oppstår når forsikringstakeren ikke har disponert over forsikringen. Retten til selskapets ytelser når forsikringstakeren ikke har disponert over forsikringen Dersom det ikke var oppnevnt en begunstiget, gikk en forsikringssum som forfalt til utbetaling ved død etter FAL 1930, inn i dødsboet og ble fordelt etter samme regler som avdødes øvrige midler, dvs. etter familie-, arve- og skifterettens alminnelige regler. På dette punktet ble det gjennomført en prinsipiell nyordning i FAL, idet det i 15 1 er oppstilt en egen arvetavle for forsikringsytelser når forsikringstaker ikke har disponert over forsikringen. Forsikringssummen går dermed ikke inn i dødsboet. Etter denne bestemmelsen tilfaller forsikringssummen ved forsikringstakers død prinsipalt ektefellen, subsidiært arvinger ifølge lov eller testament, jf Det er viktig å huske på at samboere ikke omfattes av reglene i Her må man således sørge for oppnevnelse av denne til begunstiget. Her omfattes ikke samboer av de nye reglene for arv som ble innført i arveloven som 28b i 2008 (LOV ). Bestemmelsen gir gjenlevende ektefelle en valgrett. Ektefellen vil kunne beholde forsikringssummen uavkortet forutsatt at det skiftes. Velger gjenlevende ektefelle å sitte i uskiftet bo, går forsikringssummen inn i uskifteboet. Hovedreglene i 15 1 andre og tredje ledd er fraveket i fjerde til sjette ledd. Er utbetalingen av et beløp knyttet til et vilkår at bestemte personer er i live, f. eks. ved utbetaling av barnetillegg i gruppeliv, tilfaller beløpet barna. Ved bl. a. kompanjongforsikring, vil forsikringssummen tilfalle den gjenlevende av forsikringstakerne, og blir å fordele likt mellom disse, med mindre annet er avtalt, jf. femte ledd. Forfaller forsikringssummen på annen måte ved forsikringstakers død, tilfaller denne forsikringstakeren, jf sjette ledd. Dette gjelder ved invaliditet, oppnådd alder eller ved forsikring på fremmed liv. Situasjonen når det er oppnevnt en begunstiget Forsikringstaker står fritt til å oppnevne én eller flere personer som begunstiget til å motta forsikringssummen, men det gjelder bestemte formregler for at oppnevnelsen skal være gyldig.

20 Den må skje i forbindelse med tegningen eller gjøres i skriftlig melding til selskapet. Oppnevnelse av en begunstiget vil også kunne skje i testament, jf Er det oppnevnt en begunstiget, er utgangspunktet at forsikringssummen skal gå uavkortet til denne. FAL 15 6 gir dog anvisning på en skjønnsmessig omgjøringsregel. Revisjonsregelen i 15 6 innebærer at omgjøring kan skje til fordel for ektefelle eller livsarving som forsikringstakeren ved sin død forsørget eller hadde plikt til å forsørge og som ellers ville hatt krav på forsikringssummen etter Det er et vilkår for omgjøring at det vil virke klart urimelig at den begunstigede mottar forsikringssummen. Dette innebærer at det skal mye til før omgjøring kan skje. Det er viktig å være klar over at også ugjenkallelige (endelige) begunstigelser vil kunne omgjøres etter samme regel. Det forholdet at det er oppnevnt en begunstiget, medfører ingen innskrenkning i forsikringstakerens råderett over forsikringen. Dette skjer bare ved endelig oppnevnelse; hvor forsikringstakeren mister retten til å disponere over forsikringen til skade for den begunstigede. Den begunstigede får ingen rettigheter så lenge forsikringstakeren lever når det foreligger en ordinær begunstigelse. Det er først når forsikringstilfellet er inntruffet, at den begunstigedes rett utløses. Overdragelse og pantsettelse Forsikringstakeren står fritt til å overdra forsikringen, jf Rettighetene går da over på erververen, med mindre noe annet er avtalt. Ved overdragelsen faller eventuelle begunstigelser bort, med mindre begunstigelsen er endelig. Overdras en forsikring uten at det opplyses at det foreligger en endelig begunstigelse, må den konflikten som oppstår løses etter særskilte regler som finnes i En kapitalforsikring kan pantsettes, jf Pantet omfatter retten til å få utbetalt forsikringssummen når den forfaller, samt retten til forsikringens gjenkjøpsverdi. Loven inneholder særskilte regler om hvorledes panthaveren må gå fram for å få realisert pantet ved å ta ut gjenkjøpsverdien. Forholdet til kreditorene etter FAL kapittel 16 En forsikring kan ha betydelig økonomisk verdi som forsikringstakers kreditorer vil kunne ha interesse av å ta utlegg i, eventuelt trekke inn i boet dersom han skulle gå konkurs. Dersom kreditorene ikke har adgang til dette, sier man at forsikringen nyter kreditorvern. Reglene om dette finner vi i lovens kapittel 16. Det fastslås her at før forsikringstilfellet er inntruffet, kan retten etter forsikringsavtalen ikke tjene til gjeldsdekning, med mindre forsikringen er overdratt til noen annen enn forsikringstakerens ektefelle eller den forsikrede. Når det gjelder situasjonen etter at forsikringstilfellet er inntruffet, fastslår 16 1, annet ledd at forsikring som forfaller ved død ikke kan beslaglegges, med mindre forsikringstakeren uttrykkelig har bestemt det motsatte. Ved forsikring som forfaller på annen måte enn ved død, oppnås kreditorvern i ett år fra forfall, forutsatt at forsikringen ikke blir utbetalt, jf. tredje ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er å gi forsikringstakeren en mulighet til å konvertere den forfalte forsikringen i en ny forsikring. Loven inneholder bestemmelser som gir kreditorene adgang til å kreve vederlag fra forsikringsselskapet for premiebetaling som stod i misforhold til forsikringstakerens

21 betalingsevne på betalingstidspunktet, jf Det er bare snakk om vederlag for den andelen av premien som anses å stå i åpenbart urimelig i forhold til den økonomiske evnen. Det er satt en tidsgrense på de siste tre års innbetaling. Hensikten med bestemmelsen er å sikre kreditorer mot at skyldnere skal unndra seg sine forpliktelser ved å overføre midler til steder kreditorene ikke kan få tak i dem. ERSTATNINGSOPPGJØRET M.V. OVERSIKT Når et forsikringstilfelle inntreffer, medfører dette plikter for begge parter i forsikringsforholdet. Vi har allerede vært inne på at sikrede skal forsøke å begrense tapet mest mulig, eventuelt foreta redningshandlinger. Sikrede skal videre gi melding om forsikringstilfellet og fremsette erstatningskrav. Hun skal også bistå selskapet under oppgjøret og gi de opplysningene selskapet trenger for å kunne gjøre opp saken. Selskapet skal på sin side erstatte skaden. I denne forbindelsen må det redegjøres for en del sentrale begreper. Videre plikter selskapet å betale renter, etter gjeldende regler (jf 8-4 og 18-4). MELDING OM FORSIKRINGSTILFELLET, MELDEFRIST OG FORELDELSE Sikrede skal uten ugrunnet opphold melde fra til selskapet når et forsikringstilfelle er inntruffet. Det vil kunne få betydning for oppgjøret om hun grovt uaktsomt forsømmer dette, jf. FAL 4 10 og Videre må sikrede i henhold til 8 5 og 18 5 fremsette et erstatningskrav. Etter nevnte bestemmelser mister sikrede retten til erstatning dersom kravet ikke er meldt til selskapet innen ett år etter at sikrede fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet (oversittelse av meldefristen). Dette praktiseres slik at det ikke er nødvendig at det fremsettes et konkret erstatningskrav for å avbryte fristen på ett år. Det er tilstrekkelig at selskapet blir gjort oppmerksom på forsikringstilfellet. Det kreves i prinsippet heller ikke at meldingen er skriftlig for at fristen skal avbrytes. Utgangspunktet for fristen er kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Dette innebærer at fristen starter når sikrede har positiv kunnskap om det faktum som utgjør forsikringstilfellet, f. eks. når brannen er inntruffet eller vannet har strømmet utover gulvet. Fristen begynner å løpe selv om sikrede ikke har kjennskap til årsaken til skaden. Det økonomiske omfanget av skaden behøver heller ikke å være klart for at ettårsfristen begynner å løpe, se for eksempel i FSN 3414, men den begynner likevel ikke å løpe før skadens omfang overstiger forsikringens egenandel. Avslår selskapet et krav om erstatning helt eller delvis, mister sikrede retten til erstatning dersom det ikke er anlagt sak for domstolene eller det er krevd nemndbehandling etter FAL 20-1 innen seks måneder etter at sikrede fikk melding om avslaget, se FAL 8-5 og 18-5, begges annet ledd. Sistnevnte bestemmelse gjelder ulykkes- eller sykeforsikring. Fristen på seks måneder begynner å løpe fra det tidspunktet den skriftlige meldingen fra selskapet er kommet frem til sikrede. Selskapets melding må inneholde konkret informasjon om fristens lengde,

22 hvordan den avbrytes og følgen av oversittelse for at fristen på seks måneder skal begynne å løpe. Dersom sikrede ikke forfølger kravet innen rimelig tid, vil det kunne foreldes. Hovedregelen er at et forsikringskrav foreldes tre år etter utløpet av det kalenderår sikrede fikk nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Dette er også hovedregelen etter den alminnelige foreldelsesloven 2 (LOV ). Forsikringsselskapet kan ikke hevde foreldelse i henhold til fristen på 3 eller 10 år med mindre selskapet har sendt en særskilt skriftlig melding med 6 måneders frist om at foreldelse vil bli påberopt, jf. 8-6 og 18-6, begges tredje ledd. Skulle det gå for lang tid før sikrede får kunnskap om kravet, gjelder en foreldelsesfrist på 10 år fra utløpet av det kalenderåret forsikringstilfellet inntraff, jf I personforsikring er foreldelse regulert i OPPLYSNINGSPLIKT (SVIK) VED SKADEOPPGJØRET Ved skadeoppgjøret har selskapet behov for opplysninger for å kunne ta stilling til om det er ansvarlig for skaden og for å kunne beregne erstatningen. Selskapet er helt avhengig av at sikrede gir så fullstendige og korrekte opplysninger som mulig. Sikrede er derfor pålagt opplysningsplikt ved skadeoppgjøret ( 8-1 og 18-1). Selskapet må i utgangspunktet stole på de opplysningene sikrede gir. Av preventive grunner er det helt nødvendig at forsikringsselskapene har virkningsfulle reaksjonsmidler mot den som bevisst opptrer uredelig under skadeoppgjøret. FAL 1930 inneholdt ingen regler om svik ved skadeoppgjøret. Dette var overlatt til selskapenes gjennom vilkårsbestemmelser, hvoretter svik fra sikredes side normalt fritok selskapet for ethvert ansvar. Slik vilkårene ble forstått i praksis, krevdes det ikke sviks hensikt for at selskapet skulle kunne reagere. Det var tilstrekkelig at sikrede forsettlig ga uriktige eller ufullstendige opplysninger om forhold som han måtte forstå kunne få betydning for erstatningsoppgjøret. Under arbeidet med ny lov på 1980-tallet, gikk utvalget inn for at det skulle kreves vinnings hensikt, og at det skulle åpnes adgang også i sviktilfellene for sikrede til å kunne få delvis erstatning. Justisdepartementet tok ikke opp forslaget om å kreve sviks hensikt ved utarbeidelsen av lovteksten. Stortingskomiteen pekte på betydningen av å reagere mot forsikringssvindel og ville heller ikke legge inn hensikt om svik som kriterium i loven. Resultatet ble derfor at man i lovens 8 1 og 18 1 ikke krever vinnings hensikt. Har man således gitt bevisst uriktige opplysninger om forhold som man må forstå kan få betydning for erstatningsoppgjøret, mister man i utgangspunktet ethvert krav mot selskapet etter den foreliggende og andre forsikringsavtaler i anledning samme hendelse. I motsetning til tidligere lov ble det imidlertid gitt rom for å fravike regelen, dersom sikredes forhold «bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller hvis det ellers foreligger særlige grunner». LOVLIG INTERESSE, HVITVASKING, HELERI, FORSIKRINGSVERDI OG ERSTATNING Selv om det ikke er sagt direkte i loven, er det fortsatt slik at det bare er lovlige interesser som kan forsikres og som selskapet er pliktig til å erstatte. Loven inneholder heller ikke noe krav om at interessen må kunne omsettes i penger, m.a.o. at den må være av økonomisk art, slik FAL 1930 gjorde. Lovgiver har imidlertid forutsatt at selskapene i egen interesse lar være å påta seg «veddeforsikringer» m.m.

23 I forbindelse med erstatningsoppgjør fremsettes iblant krav om erstatning for gjenstander eller annet av økonomisk verdi som stammer fra straffbare handlinger. Etter LOV nr 11: Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven), har et forsikringsselskap plikt til å treffe tiltak for å bidra til å hindre hvitvasking av penger som stammer fra straffbar virksomhet, samt finansiere terrorvirksomhet. Selskapet kan ha plikt til å foreta identitetskontroll, undersøke mistenkelige transaksjoner som kan ha tilknytning til utbytte av en straffbar handling og kan ha plikt til å melde fra til ØKOKRIM før erstatning utbetales. Etter straffeloven 317 om heleri kan et forsikringsselskap risikere straff for heleri dersom selskapet (forsettlig eller uaktsomt) erstatter f. eks. tjuvegods. Når det gjelder prinsippene for erstatningsberegningen i skadeforsikring står selskapet helt fritt til å regulere hvorledes erstatningen skal beregnes. Dersom avtale om dette mangler, slår 6 1 fast at sikrede har krav på full erstatning for sitt økonomiske tap. Alle forsikringsselskaper har imidlertid i sine vilkår detaljerte regler om erstatningsberegningen. I denne forbindelsen er det nødvendig å gjennomgå en del grunnleggende begreper: Forsikringssummen er det beløpet man forsikrer seg for og betaler premie av. Forsikringsverdien er verdien av den forsikrede interesse beregnet etter de regler som gjelder for dette; det vil si vilkårene eller lovens regler. Det er denne verdien selskapet skal utbetale ved totaltap, dersom forsikringssummen er tilstrekkelig. Forsikringsverdien kan være «åpen» eller taksert. Er den åpen, beregnes den først når forsikringstilfellet inntreffer og da på grunnlag av vilkårene, eventuelt supplert med lovens 6 1 dersom vilkårene er uklare. Ved taksert forsikringsverdi avtaler partene et bestemt beløp ved tegningen av forsikringen. Slik avtale vil normalt være bindende mellom partene, se nærmere 6 2. Overforsikring foreligger når forsikringssummen er større enn forsikringsverdien. Underforsikring er det motsatte. Ved underforsikring vil forsikringssummen bare bli utbetalt ved totalskade. Ved delskader vil det skje en forholdsmessig avkortning. FAL inneholder ikke noe om underforsikring. I utgangspunktet skal derfor oppgjøret skje etter prinsippet om førsterisiko (se avsnittet under). Vilkårene vil imidlertid kunne inneholde bestemmelser om konsekvensene av underforsikring. Forsikring på førsterisiko innebærer at prinsippene om underforsikring ikke får anvendelse. Enhver skade dekkes fullt ut så langt forsikringssummen rekker. Fullverdiforsikring foreligger når selskapet påtar seg risikoen for at forsikringssummen til enhver tid er tilstrekkelig til å dekke forsikringsverdien. Nyverdiforsikring går på selve måten forsikringsverdien skal beregnes på. Normalt vil selskapene gjøre fradrag når en gjenstand er gammel og slitt, og derfor er av mindre verdi. En nyverdiklausul innebærer at det ikke skal skje slikt fradrag, eller at fradrag bare skal skje når verdireduksjonen på grunnlag av elde og slit overstiger en viss grense, f. eks. en tredjedel. Ved delskader erstattes normalt utgifter forbundet med reparasjon av gjenstanden. Ved totaltap eller der reparasjon ikke er økonomisk forsvarlig, settes skaden som regel til forsikringsverdien. Forsikringsverdien settes normalt til hva det vil koste å anskaffe tilsvarende eller i det vesentlige tilsvarende ting på skadetidspunktet.

24 Dobbeltforsikring foreligger når samme tap er dekket av flere forsikringer, jf Sikrede kan i slike tilfeller velge hvilken forsikring hun vil bruke til hun har fått den erstatning han har krav på. Etter utbetalingen følger et fordelingsoppgjør mellom de involverte forsikringsselskapene. Dersom partene ikke blir enige om forsikringsverdien og skadens størrelse, kan hver av partene kreve at denne skal fastsettes ved skjønn. Dette innebærer at partene overlater avgjørelsen til to uhildete personer som har spesiell sakkyndighet på området. Skjønnsmennenes verdsettelser er bindende. Skjønnet vil imidlertid kunne bli opphevet dersom det lider av vesentlige mangler. Det må da avholdes nytt skjønn. SELSKAPETS BETALINGS- OG RENTEPLIKT Erstatningen forfaller til utbetaling så snart selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen, jf. 8 2 og For uføredekning kan det vilkårfestes særskilte regler om vurdering av invaliditeten og forfall av kravet. I FAL 8-2, tredje ledd finnes en hjemmel til å gi forskrifter om saksbehandling og kostnadsfordeling ved taksering av tingsskader i forbindelse med skadeoppgjør. Det har hittil ikke vært behov for å gi slike forskrifter. Renteplikten inntrer to måneder etter at melding om forsikringstilfellet ble sendt til selskapet, jf. 8 4 og Fristen på to måneder begynner å løpe selv om skaden bare er meldt muntlig til selskapet. Det kreves ikke skriftlig melding. Andre rentekrav enn rente av erstatningen for et forsikringstilfelle, reguleres ikke av FAL, men av lov om forsinkelsesrente (LOV ), f. eks. krav om rente på tilbakebetaling av premie. Hovedregelen om renteplikt gjelder ikke når selskapet skal erstatte sikredes utlegg, f. eks. når det skal erstatte påløpte reparasjonsutgifter som sikrede selv har lagt ut. Da inntrer renteplikten tidligst to måneder etter at utlegget er gjort. Ved erstatning for avbruddstap eller dagpenger inntrer renteplikten en måned etter utløpet av den periode selskapet svarer for. At fristen for renteplikten løper forutsetter at sikrede oppfyller sine plikter etter 8-1 og Den kan bli suspendert dersom sikrede forsømmer å gi opplysninger eller ikke utleverer de dokumentene forsikringsselskapet trenger under skadeoppgjøret. REGRESS OVERSIKT Ofte vil en tredjemann være ansvarlig for det tapet sikrede har lidt ved et forsikringstilfelle. Når selskapet utbetaler erstatning til sikrede, oppstår spørsmålet om selskapet kan kreve erstatningen tilbakebetalt av den erstatningsansvarlige skadevolder. Dette heter regress, som egentlig betyr tilbakegang (fra latin). Det er prevensjonshensyn som står bak reglene om regress; å bidra til å hindre skadeforvoldelser. Et system som fullt og helt skjermer skadevolder hvis en skade dekkes av forsikring, kan vanskelig aksepteres. SKADEFORSIKRING

25 SKL 4 3, jf. 4 2, er en spesialbestemmelse som regulerer forsikringsselskapets regressadgang i den utstrekning skaden er dekket av forsikring for tingskade eller annen formuesskade. Selskapet kan bare gjøre gjeldende regress for sin utbetaling overfor en privat skadevolder (en privatperson) dersom denne har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet. (Som vanlig må selvsagt kravet til adekvat årsakssammenheng og økonomisk tap være oppfylt.) Er skaden forvoldt i næring, i ervervsvirksomhet eller av det offentlige, er det derimot tilstrekkelig for at selskapet kan kreve regress mot skadevolder at det er utvist simpel uaktsomhet, eventuelt at et annet ansvarsgrunnlag foreligger. Tingforsikringselskapets regressadgang overfor trafikkforsikringen etter bilansvarsloven er ikke begrenset av skl 4-2, jf Dette ble fastslått i Rt s Regressansvaret kan lempes dersom domstolene ut fra en totalvurdering finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det skal bl. a. tas hensyn til skadens størrelse og den ansvarliges økonomiske bæreevne, samt graden av utvist skyld. Det er nærmere omtalt i skl 5-2.