Strategi for Normisjon mot 2025

Transkript

1 Strategiutvalgets innstilling datert: Strategi for Normisjon mot 2025 Normisjons landsstyre ba i vedtak 16.oktober 2009 generalsekretæren som å nedsette et strategiutvalg ved følgende vedtak: Landsstyret nedsetter et strategiutvalg i samsvar med generalsekretærens forslag til mandat, tidsrammer og sammensetning. Utvalget gis mulighet til å presisere mandatet som på ny oversendes Landsstyret for godkjenning. Generalsekretæren har mandat til å spørre andre kandidater til å sitte i utvalget dersom noen av de foreslåtte svarer nei. 11.desember samme år vedtok landsstyret følgende mandat for utvalget: Strategiutvalgets mandat er å gi en kortfattet framstilling av det vi ser som Normisjons viktigste satsingsområder i lys av et fornyet arbeid med utforming av visjons- og oppdragsformulering og på basis av gjeldende lover og verdidokument. Strategien skal være retningsgivende for organisasjonen i et tiårsperspektiv. Utvalget skal a) anvende og videreutvikle Normisjons visjon strategisk med tanke på evangelisering og diakoni, disippeldanning og fellesskapsutvikling i Norge og samarbeidslandene; b) ha et hovedfokus på unge og unge voksne og særlig å vurdere Normisjons drift av skoler for misjon og disippel- og lederutvikling i lys av den overordnede strategien; c) skissere Normisjons plassering og rolle i norsk kristenliv og i internasjonal misjon; d) vurdere organisasjonens potensial opp mot ytre og indre endringsfaktorer med tanke på muligheter for å sikre, utvikle og øke Normisjons ressurser; e) skissere hovedprinsipper for utvikling av Normisjon som organisasjon i et tiårs perspektiv. I arbeidet med å skissere Normisjons strategi, skal utvalget ta hensyn til utviklingstrekk som organisasjonen med sannsynlighet må forholde seg til i et tiårsperspektiv. Dette kan gjelde viktige forhold knyttet til samfunnsutvikling og kirkelig utvikling samt vilkår for kristen misjon og frivillig sektor. Utvalgets medlemmer var fra starten: Berit Helgøy Kloster (leder), Rolf Kjøde (sekretær), Gunn Marit Lygre, Espen Andreas Hasle, Halvor Lindal, Geir Mykletun, Erik Rørtveit. 4.september 2010 vedtok landstyret å utvide utvalget med to nye medlemmer. Harald Rød gikk inn som ny utvalgsleder, og Anne Honnemyr supplerte utvalget som medlem. Utvalget har siden starten hatt ti møter. Avsluttende møte var 12.mai Utvaget legger med dette fram sin innstilling med oppfatning av at det er blitt svart på de spørsmål som mandatet nevner. Framstillingen starter med en oppsummering av de viktigste

2 sakene som vi særlig anbefaler landsstyret å drøfte med tanke på hva som skal føres fram til strategiske vedtak i organisasjonens høyeste organ, generalforsamlingen. Etter denne oppsummeringen følger strategiens mer utfyllende tekst. Strategien legger bevisst ikke an til detaljering men søker å peke på de strategisk overordnede spørsmålene som vi tror vil være viktige og riktige å styre etter i ulike handlingsplaner i organisasjonens ulike ledd. Utvalget vil være forsiktig med å mene noe om strategidrøftingen videre i organisasjonen. Vi vil imidlertid anbefale at det arbeides med den kreative formidlingen av stoffet.. Harald Rød (leder) Anne Honnemyr Berit Helgøy Kloster Gunn Marit Lygre Espen Andreas Hasle Halvor Lindal Geir Mykletun Erik Rørtveit Rolf Kjøde (sekr) Hovedsaker til drøfting i organisasjonen Utvalgets arbeid kan summeres i følgende hovedsaker. Disse løftes fram, dels fordi de styrende for helhetstenkningen i den framlagte strategien og dels fordi de skjerper og i noen grad justerer fokuset i organisasjonen. Utvalget anbefaler Normisjons landsstyre å framføre disse eller noen av disse sakene som vedtakssaker for organisasjonens generalforsamling i De kursiverte setningene bærer programerklæringens form, med den etterfølgende teksten som utfyllende. All står i nøye samsvar med og tilføyer intet nytt i forhold til den større teksten i strategien. 1) Visjon og verdier Vi foreslår nyformulert visjon for Normisjon: Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag. Vi foreslår at kjerneverdiene for Normisjon skal være elsket og sendt. 2) Grunnelementene er fellesskap og frivillighet Normisjons oppdrag er å plante og bygge lokale fellesskap. Fellesskapene skal tjene visjonen om at evangeliet skal videre til nye generasjoner og folkeslag. Frivillighet er det bærende elementet i det lokale fellesskapet. Hvert konkret fellesskap av Jesu disipler er uttrykk for evangeliets og den kristne kirkes nærvær i et lokalmiljø og i en kultur. Vi skal være mange slike fellesskap i én bevegelse. Vi vil være en pådriver for at fellesskap og samarbeidskirker er del av et større partnerskap for grensesprengende misjon. 3) Forsamlingsutvikling og kirkelig nettverk

3 Vi vil stimulere flere av våre bedehusbaserte foreninger til å utvikles til misjonerende forsamlinger med full nådemiddelforvaltning. Normisjon vil derfor ta initiativ til at det dannes vidtrekkende samarbeid med andre organisasjoner og kirker framover, både på klassisk evangelisk luthersk grunn og tverrkirkelig på basis av felles forståelse av Bibelen som Guds ord. Det vil legges særlig vekt på å utvikle et kirkelig nettverk av forsamlingsbyggende lutherske kirker og organisasjoner. Samarbeid med Den norske kirke utvikles lokalt. I en situasjon som måtte kreve et større oppbrudd fra Den norske kirke, vil Normisjon søke å finne kirkelige løsninger sammen med andre for å unngå unødig fragmentering og marginalisering. 4) Barn og unge som disipler Normisjons barne- og ungdomsarbeid må vektlegges på en måte som gir grunnopplæring i troens innhold og praksis. Målet i arbeid med barn og unge må fra dag én være å danne disipler, å gi videre en tro som har konsekvenser for identitet, liv og tilhørighet. På en særlig måte vil vi framover møte utfordringen med å istandsette den kristne familien til å være barnets første menighet. Dette krever et rammeverk av flere generasjoner. 5) Internasjonalt tyngdepunkt Normisjons bidrag i verdensmisjonen vil framover i større grad konsentrere seg om Sør- og Sentral-Asia. I samsvar med vår historiske profil og i respekt for vår begrensede størrelse vil vektlegging av minoritetsfolk beholdes, men med en åpning også mot større unådde folkegrupper og partnerskap med kirker som vi ellers har stått i et nært forhold til. Hovedmodell for arbeidet vil være å utvikle partnerskap med nasjonale kirker samt nasjonale og internasjonale organisasjoner for målrettet og sammen å nå videre til nye folkeslag. Dette vil innebære at Normisjon både sender egne misjonærer og på ulike måter støtter partnerkirker og organisasjoner i deres misjonsarbeid. Teltmakerstrategier styrkes, særlig med tanke på lukkede land. 6) Lokal fellesskapsbasert diakoni Diakonien må gjenvinnes i de lokale fellesskapene nasjonalt og globalt. Nøkkelen for strategisk god misjon er evnen til å være tjenende. Ingen er ensidige mottakere av diakoni mens andre er givere. Når diakonien forankres i fellesskapet, blir det tydelig at alle kan finnes i begge grupper. Alle har behov for å være elsket, og alle sendes ut i kjærlighet. I kjærlighetens etterfølgelse sprenges diakoniens grenser, som har sitt utspring i søskenkjærligheten i det kristne fellesskapet, men som også får sin adresse overalt hvor Kristi forsoning forkynnes. 7) Disippel- og lederbygging Normisjon skal gjenkjennes overalt, nasjonalt og globalt, på at vi bygger disippelskap og lederskap.

4 Dette skal være hovedfokus i de fellesskap som Normisjon bygger og i det bidraget som Normisjon yter i forhold til samarbeidskirker. Derfor må organisasjonen prioritere å bygge ledere og ansatte til denne tjenesten. Normisjons ansatte både i Norge og internasjonalt skal, med bakgrunn i egen utøvende erfaring, legge større vekt på å være utrustende enn å være utøvende. De ansattes primæroppgave skal gjennom forkynnelse og veiledning være å stimulere frivillighet ved å utruste de hellige. Derfor må det jobbes kontinuerlig med utvikling av disippel- og lederopplæringsverktøy for menighets- og misjonsarbeidet. Til dette trenger Normisjon utrustende og utsendende skolesentra som strategiske verktøy for misjonstjenesten. 8) Ressursbruk og organisering Normisjons sentrale ledd har ansvar for teologisk og missiologisk ledelse, overordnet strategisk tilrettelegging og nødvendig service med tanke på lokale fellesskap nasjonalt og globalt. Det sentrale tjenesteorganet leverer via regionale ledd som er strategiske knutepunkt og har det daglige ansvar ut mot områder som består av lokale fellesskap. De lokale fellesskapene er prinsipielt selvstendige men slutter seg til organisasjonen ut fra identitet med Normisjons visjon og verdier. Tilsyn er generalsekretærens ansvar men utøves i stor grad gjennom det regionale leddet. De regionale leddene kan ha ulik juridisk tilordning i organisasjonen. Noen regionale ledd blir tilordnet sentralleddet på samme måte som Normisjons internasjonale enheter. De sterkeste blir tilordnet som i dag. I noen deler av landet bør organisasjonen søke samordnet organisering og felles strategi med andre organisasjoner.

5 1. Visjon Normisjon eksisterer fordi Gud har gitt oss et syn, en retning, en sendelse: Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag Misjon er grensesprengende om den tenkes geografisk nær eller fjern. Visjonen handler om evangeliet, om Guds frelse i Jesus Kristus. Når den treenige Gud sender oss i misjon vil vi i samsvar med vår identitet holde et tydelig fokus på evangeliet om Jesu død og oppstandelse og frelse alene ved troen på han. Visjonen handler også om Guds adresser. Jesus er fokusert på at evangeliet skal gjøres kjent i alle folkeslag. Det vil vi være med å fullføre. Samtidig vet vi at hver kultur bare er én generasjon fra å utslette troen. Land som var sterkt kristent preget, er nå land nesten uten kristent nærvær. Fra å gjelde Nord-Afrika og land i Midt-Østen, ser vi at dette nå skjer i Europa, også i Norge. Visjonen sier derfor nye generasjoner med stort trykk ved siden av nye folkeslag. 2. Identitet og bakgrunn Normisjon er en evangelisk luthersk misjonsorganisasjon med bakgrunn i 1800-tallets vekkelser i Norge. Med forankring i klassisk luthersk kristendom er vårt oppdrag å hjelpe mennesker til personlig tro på og etterfølgelse av Jesus Kristus. Helt fra starten har dette vært gjort ved det personlige vitnesbyrdet og forkynnelsen av Guds ord og ved troens handlinger og kristen omsorg. Røttene våre er dypt festet i tillit til Bibelen som Guds ord, og navnet bedehus på mange av våre samlingssteder peker på vektleggingen av det åndelige livet i fellesskapet. Helt fra Hans Nielsen Hauge forkynte Guds ord har det kjennetegnet vår bevegelse at vi har dannet lokale fellesskap av troende. Og helt fra Lars Skrefsrud drog til India og begynte misjon blant undertrykte folk, har fellesskapene vært fokusert på hvordan Gud sender oss på tvers av grenser med evangeliet. 150 år etter at Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen ble til, har samfunnet gjennomgått enorme omveltninger. Mens vår bevegelse var sterkest forankret i bygde-norge, har urbaniseringen skutt veldig fart. Mens vi var en viktig folkebevegelse som byggere av Norges tidlige demokrati, lever vi i dag i et samfunn som domineres av nye medier og en totalt omveltet kommunikasjonssituasjon. Mens vi ble til i ei tid da den kristne troen var enerådende og kulturen var ensartet, er vi nå i ei tid preget av livssynsmangfold og av en sekulær liberalisme som offentlig selvforståelse. Fra starten var Normisjon en sentral kirkelig aktør som vektla samvirke mellom Den norske kirke og bedehus som den naturlige modellen. De siste par generasjoner er dette bildet blitt utfordret på ulike måter. Den norske kirke har bygd opp et stort selvstendig arbeid der mye av bedehusets frivillighet ble flyttet inn i kirkene. Seinere er dette blitt mer stabsavhengig. Samtidig har de reine forkynnerstillingene forsvunnet fra organisasjonslivet, dels ved

6 nedbemanning, dels ved omdisponering til lokalt baserte stillinger, til barne- og ungdomsarbeid og til flere administrative stillinger. Mønsteret av tett relasjon mellom bedehus og kirke er blitt utfordret mange steder lokalt, fordi stadig færre makter å leve med den gamle kombinasjonsmodellen. Ved siden av disse sosiologiske og organisatoriske endringene, står vi overfor vesentlige teologiske utfordringer i relasjonen til Den norske kirke. Også de enorme religiøse endringene i det globale sør påvirker Normisjon. I løpet av få generasjoner har kirkene i sør vokst til å være ledende både med tanke på kirkeliv og misjon. Oppdraget med å nå til alle folkeslag med evangeliet ikke er fullført, men mest sannsynlig vil kirkene i sør ha hovedoppdraget med å ta dette videre, ikke minst fordi dette oppdraget vil gjelde mange land som er stengt for tradisjonell misjon fra vestlige land. Det gir endrede vilkår for norsk misjon, ikke ved at vi kan trappe ned men ved at vi blir en partner blant mange, likestilt og ikke kulturelt ovenfra og ned, slik misjon i kolonialismens kjølvann ofte kunne forstås. De nevnte utviklingstrekkene i samfunn, kirkeliv og misjon kan stå som eksempler på hvordan samfunnssammenhengen påvirker vilkårene for vårt oppdrag som misjonsorganisasjon. Vår oppgave er å definere hva som er varig og bærende i organisasjonen og deretter søke å utmynte det på oppdraget slik vi ser det for oss framover. 3. Kjerneverdier Normisjons verdi skal uttrykke det vi ønsker skal prege oss i arbeidet, i oppdraget, i det vi strekker oss mot visjonen. Normisjons verdivalg skal fargelegge organisasjonen og prege hele tjenesten vår. For å tydeliggjøre dette, vil vi prioritere ordparet for Normisjons verdivalg: Elsket og sendt Selve grunnlaget for Normisjons oppdrag er at Gud har elsket slik at han gav Jesus til vår frelse. Alle mennesker er elsket av Gud. Hele Normisjon oppdrag og alle våre fellesskap skal farges og preges av denne kjærligheten til Gud og mennesker, både i evangelisering og diakoni. Utgangspunktet for oppdraget som Gud har tiltrodd oss er også ordene fra den levende Jesus Kristus om at vi er sendt slik han ble sendt. Hans sendelse danner modell ved at han ble en tjener. Slik skal også vi utfordre hele Guds folk til troens lydighet og til bevegelse for evangeliet, som tjenere for Guds kjærlighet. 4. Strategi Misjon er ikke et enkeltmannsforetak. Grunnenheten i Normisjon er lokale fellesskap om de består av 3, 30 eller 300 personer. Vi er gitt et felles oppdrag. Jesus sendte sitt folk, sin

7 kirke til verden med evangeliet om Guds rike. Det lokale fellesskapet skal preges av overbevisningen om at alle mennesker er elsket av Gud og at vi er sendt til å krysse grenser for å gjøre dette kjent. Derfor vil vi bygge grensesprengende fellesskap der mennesker møter Jesus Kristus og utrustes til etterfølgelse og tjeneste. Organisasjonen og de enkelte fellesskapene vil arbeide med å nå sine mål ved stadig å etterprøve om vi planter flere fellesskap og forsamlinger, om nye generasjoner møter evangeliet og flere kommer til tro, om vi når videre til nye folkegrupper, om de troende blir utrustet og sendt i tjeneste, om mennesker løftes og lokalsamfunn forandres gjennom diakoni og bistand. Vi vil fremme en kultur som aktivt spør om vi når de målene vi setter, samtidig som vi erkjenner at gudsrikets vekst ikke kan settes på formel. I all misjonsstrategi er vi til sjuende og sist avhengig av det Den hellige ånd skaper ved evangeliet. Det hindrer likevel ikke at vi kritisk vil etterprøve det arbeidet som vi driver for å se om det fører oss i den retning vi tror Gud har sendt oss. Misjonsarbeidet må alltid være åpent for justeringer underveis. Noen ganger stilles vi overfor typer av hendelsesstyrte valg ved at initiativ kommer opp utenom ordinær strategistyring eller fordi misjonskonteksten endres plutselig eller vesentlig. Disse må møtes både med åpenhet og med bevissthet om at også slike valg må prøves på organisasjonens visjon. Som bevegelse i følge med Jesus må vi alltid være åpen for hvor Ånden leder oss Fellesskap Normisjons oppdrag er å plante og bygge lokale fellesskap. Fellesskapene skal tjene visjonen om at evangeliet skal videre til nye generasjoner og folkeslag. Som misjonsorganisasjon er vårt mål at enkeltpersoner og fellesskap har oppdaget hvem de er sendt til og aktivt er engasjert for å nå dem med evangeliet. Hvert konkret fellesskap av Jesu disipler er uttrykk for evangeliets og den kristne kirkes nærvær i et lokalmiljø og i en kultur. Vi skal være mange slike fellesskap i én bevegelse. I dypeste forstand er Normisjons strategi alltid å være menighetsplantende og kirkebyggende. Vi vil være en pådriver for at fellesskap og samarbeidskirker er del av et større partnerskap for grensesprengende misjon Strategimål for lokale fellesskap: Misjonerende i holdning og handling Normisjon vil bygge levende fellesskap som er misjonerende i holdning og handling. Dette betyr at alle fellesskap av Normisjon, fra den lille gruppa på tre til den store forsamlingen på 300 eller mer, skal definere hvordan dette fellesskapet er sendt for å krysse grenser med evangeliet lokalt og globalt. Lokalt betyr det at alle fellesskap setter seg mål for forbønnstjeneste og for hvilke grupper av mennesker de vil prioritere å nå i sine nærmiljøer. Alle lokale fellesskap skal hjelpes til å definere konkrete ansvarsområder og prosjekter gjennom forbønn, givertjeneste og informasjon i Normisjons internasjonale arbeid. Både i Norge og i samarbeidslandene må det plantes ut nye misjonerende fellesskap som tar høyde for å nå sin egen kultur med evangeliet på relevante måter. I Norge er dette særlig viktig i

8 forhold til nye generasjoner av unge som ikke kjenner evangeliet. Acta må derfor gis en særlig rolle i å utfordre bevegelsens misjonsstrategier. Fellesskapet har ansvar for å utruste alle troende til å regne seg som sendt i sin egen hverdag med vekt på å leve som kristen i arbeidsog familieliv. Forsamlinger og frontgrupper Sosiologisk og statistisk er det grunn til å tro at utviklingen med årlige nettotap av tradisjonelle foreninger i norsk organisasjonsliv vil holde fram. Normisjon vil derfor legge vekt på nyskaping av fellesskap. Både nasjonalt og internasjonalt har vi de siste tiårene sett en betydelig revitalisering av den lokale menighet som misjonens grunnenhet. Samtidig som en del etablert frivillighet er blitt svekket i samfunnet, vokser det fram en ny type frivillighet med langt større prosjektorientering og interaktivt eierskap. Normisjon må i sin strategi ta høyde for disse trendene. Vi vil stimulere flere av våre bedehusbaserte foreninger til å utvikles til misjonerende forsamlinger med full nådemiddelforvaltning. Noen steder bør det legges til rette for at dette kan skje sammen med andre bedehusbaserte organisasjoner eller andre kirkelige aktører. Samtidig trenger vi lette tropper som kan ta et smalere ansvar for misjonsprosjekter, særlig internasjonalt. Vi vil derfor legge til rette for at alle forsamlinger skal ha mindre grupper av målrettede og kreative grupper som skal skape engasjement for og eierskap til Normisjons misjonsprosjekter internasjonalt. Det må arbeides konstant med god informasjon og identitetsbygging hos yngre grupper i organisasjonen slik at stadig nye tennes til engasjement for Normisjons internasjonale misjon. Fellesskap av flere generasjoner Den kristne menighet søker enhet i helheten. Vi vil derfor søke å føre generasjoner sammen i et stort fellesskap der alle tar og gir med hensyn til kultur. Bare fellesskap som styres etter verdien elsket kan være sendt i en splittet verden med troverdighet. På en særlig måte vil vi framover møte utfordringen med å istandsette den kristne familien til å være barnets første menighet. Dette krever et rammeverk av flere generasjoner. Vi har over tid vært vitne til etablering av mange nye generasjons- og kulturspesifikke fellesskap i Normisjon. Dette vil fortsatt være nødvendig for å nå lengre ut med evangeliet. Oppdeling i generasjoner må likevel ikke være det grunnleggende fellesskapsbyggende prinsippet i Normisjon. Allment prestedømme og åndelig lederskap Ved troen har alle kristne fått del i det allmenne prestedømme. Med Jesus som mellommann har vi full adgang til Guds trone i bønn og takk, lovprisning og tilbedelse. I kraft av det allmenne prestedømme er alle troende også utrustet med de nådegaver som Ånden har gitt oss. Ved disse er alle troende gitt medansvar i oppdraget med å forkynne evangeliet. For at de hellige skal kjenne sine nådegaver og utrustes til tjeneste i fellesskapet og til daglig vitnetjeneste, må fokuset på å bygge et tydelig åndelig lederskap i fellesskapene styrkes. Tilsyn Alle lokale fellesskap har tilhørighet og ansvar i Normisjon som større sammenheng. Organisasjonen vil styrke strategien for tilsyn med de lokale ledd i organisasjonen. Med tilsyn

9 forstås oppfølging av strategi, forkynnelse og åndelig liv i fellesskapet. Hovedansvaret for dette tilligger generalsekretæren, men vi er avhengig av at det fungerer med større ressurser og mer kompetanse regionalt. For å virkeliggjøre dette bedre i organisasjonen, etableres en årlig medlemsavgift avpasset størrelsen på det lokale fellesskapet Strategimål for større partnerskap Samarbeid og enhet Normisjon vil utføre sin tjeneste i nært samarbeid med andre. I Norge opplever vi en økende marginalisering av kristne grupper. Situasjonen er radikalt endret, og selv om den ensidige sekularismen er utfordret av en grad av nyåndelighet i kulturen, er kristen tro og etterfølgelse i en minoritetsrolle i samfunnet. I et ganske varig tidsperspektiv er mangfoldet av tro og livssyn rammeverket for vår tro og tjeneste. Mens vi i tidligere tider har hatt åndelig nok overskudd til å dele oss i mange selvstendige enheter kirkelig og organisasjonsmessig, vil vi framover være avhengig av å stå tettere sammen. Samtidig utfordres vi av den teologiske utvikling, for vår del særlig i forhold til Den norske kirke, til å definere hva som skal være fellesskapets og samarbeidets basis. Normisjon vil derfor ta initiativ til at det dannes vidtrekkende samarbeid med andre organisasjoner og kirker framover, både på klassisk evangelisk luthersk grunn og tverrkirkelig på basis av felles forståelse av Bibelen som Guds ord. Det vil legges særlig vekt på å utvikle et kirkelig nettverk av forsamlingsbyggende lutherske kirker og organisasjoner. I lokale situasjoner der den teologiske situasjonen gjør det nødvendig å skape nye forsamlingsfellesskap, vil dette kunne tilbys dels ved at Normisjon selv planter forsamling, dels ved at vi gjør det sammen med andre parter. I en situasjon som måtte kreve et større oppbrudd fra Den norske kirke, vil Normisjon søke å finne kirkelige løsninger sammen med andre for å unngå unødig fragmentering og marginalisering. Forholdet til Den norske kirke har vært og er viktig, fordi den har en enestående kontaktflate i den norske folk. Vi vil vektlegge lokalt samarbeid med Den norske kirke der vi står sammen teologisk og strategisk. Normisjons vil tilskynde at Den norske kirke åpner for mer fleksible menighetsstrukturer gjennom valgmenigheter og vil åpne sitt forsamlingsnettverk for slike. Internasjonale partnerskap Tyngdepunktet for verdensmisjonen flyttes i stort tempo til kirkene i sør. Det endrer misjonskartet dramatisk - og positivt! Normisjons rolle overfor samarbeidskirker i sør er gått fra å være overfor til å bli sammen med. Denne utviklingen vil fortsette. Misjonsstrategien internasjonalt skal derfor preges av økt samhandling med kirker og misjonsbevegelser i sør. I økende grad vil det internasjonale arbeidet skje i organiserte nettverk med flere partnere, slik vi allerede ser det i Nepal og Kambodsja og i økende grad i India. Vi vil stimulere en slik utvikling som vil bety at land der vi har etablert egne norske avdelinger av Normisjon i større grad får misjonsnettverk der Normisjon er deltakende sammen med nasjonale og internasjonale kirker og organisasjoner.

10 4.2. Evangelisering Levende lokale fellesskap er et selvstendig mål. Samtidig skal de lokale fellesskapene ha en hensikt og en retning utover seg selv. Normisjon skal være en bevegelse som krysser grenser for troen. Det er evangeliets vesen at det må nå til alle. Evangeliseringen er derfor ikke bare en del av strategien men skal være selve hovedsaken. Gud har sendt sin kirke til verden for å gjøre kjent kjærlighetens evangelium og i ord og gjerning forkynne at Guds rike bryter seg gjennom fram til Jesus kommer igjen og skaper alle ting nye. Strategien må gi retning for hvilke verktøy organisasjonen skal bruke og hvilke måter det skal evangeliseres på. Vi vil framover være avhengig både av full tids ansatte misjonærer i og fra Norge, teltmakere hjemme og ute og partnerskap med kirker og organisasjoner. Ansatte med evangeliserende oppgaver skal gå foran for å skape engasjement men må ha som målsetning over tid å trekke seg ut slik at de lokale fellesskap bærer ansvaret for kirkens utadrettede arbeid. Evangeliet til nye generasjoner i Norge Store deler av barne- og ungdomskulturen i Norge er ukjent med innholdet i evangeliet. I motsetning til den første generasjonen etter krigen som gjennom sitt autoritetsopprør tok aktivt avstand fra den kristne tro og kultur som de i noen grad vokste opp med, har generasjonen født etter 1980 i liten grad forhold til kristen tro og praksis. I møte med barn og unge betyr dette at misjon er et stort lerret å bleke, fordi vi må gå like grunnleggende til verks som vi har erfaring for i kulturer utenfor Europa. Barn og unge i Norge har i minkende grad kunnskap om og kjennskap til kristen tro. Dette kan ses som en positiv utfordring ved at det gir oss et trosmøte med færre fordommer og mer nysgjerrighet. Barn og unge forventes i årene framover å leve i en kultur der åndelig åpenhet og dialogisk tilnærming gir en bedre plattform for lyttende kommunikasjon. Normisjons barne- og ungdomsarbeid må derfor vektlegges på en måte som gir grunnopplæring i troens innhold og praksis. Målet i arbeid med barn og unge må fra dag én være å danne disipler, å gi videre en tro som har konsekvenser for identitet, liv og tilhørighet. Normisjons skoler er en svært viktig ressurs. Det må legges en spesifikk skolestrategi som både reflekterer skolenes rolle som samfunnsinstitusjoner og verdiformidlere, men Normisjons skoler må også brukes bevisst av skolenes ledelse og ansatte sammen med resten av organisasjonen som strategiske arenaer for evangeliet. For at dette skal lykkes, må det legges en plan for rekruttering av personell til skolene som vektlegger virkeliggjøringen av Normisjons visjon og å bringe evangeliet til nye generasjoner. Vi ser dette som en forutsetning for å kunne drive skolene våre og vil arbeide for dette ved en bevisst bruk av NLA Høgskolen. Alpha-kurset eller tilsvarende undervisningsopplegg tilrettelegges for bruk i alle internatskoler. Fjerningen av kristendomsundervisning fra norsk skole møtes med en flerfoldig strategi. Viktigst vil det være å utvikle en forsamlingsbasert og målrettet trosopplæringsplan som

11 særlig rettes inn mot bruk i kristne familier. Dernest vil Normisjon sammen med andre organisasjoner og kirker og gjennom våre egne pedagogisk faglige miljøer utarbeide et alternativt opplæringstilbud i kristendom som kan brukes alternativt til den offisielle skoles pluralistiske undervisningstilbud for religion, livssyn og etikk. Sammen med andre vil vi også stimulere til større grad av etablering av kristne ungdomsskoler og videregående skoler der det ligger til rette for dette. Vi vil vektlegge satsing på barn og unge, men uten å miste fokus på både familier, middelaldrende og eldre generasjoner. Hver generasjon av kristne står nærmest til å vitne for sine egne. Vi trenger derfor sterk vektlegging av fellesskap som preges av flere generasjoner, der familier utrustes til å bygge kristne hjem, middelaldrende frimodiggjøres til radikalt vitnesbyrd i ord og livsstil og eldre kalles til fornyet tro og etterfølgelse. Alle i Normisjon skal møte en forkynnelse og veiledning som leder til en aktiv bruk av hverdagens naturlige møteplasser. Mennesker i våre nærmiljø må oppleve seg som elsket av Gud. Den store internasjonale migrasjonen endrer forutsetningen for misjon vesentlig. De mest voksende menighetene i Europa i dag er dominert av mennesker og grupper fra det globale sør. De bringer normalt med seg en sterk åndelig tradisjon knyttet til bønn og vitnetjeneste. For Normisjon må det være en prioritert oppgave framover å øke samhandlingen med slike fellesskap i Norge og i samarbeidslandene. I forhold til integrering av nye landsmenn, vil Normisjon vektlegge strategisk at store deler av disse gruppene er store ressurser for menighet og misjon i Norge. Vi trenger å se den etnisk mangfoldige kirken som én og være hverandres ressurser. Det er en målsetning å etablere norske forsamlinger med tverrkulturell profil. Evangeliet til nye generasjoner i Europa Europa har over tid opplevd en vesentlig svekkelse av kristen tro. Selv om forskjellene mellom ulike land kan være stor og antall bekjennende kristne er høyere hos oss enn i mange andre land, er utviklingen i Norge relativt lik den som kan ses ellers på vårt eget kontinent. Antallet evangelisk kristne er under én prosent i flere land. Europa regnes av mange som det vanskeligste området i verden å evangelisere i dag. I Vest-Europa oppleves en relativt sterk reaksjon overfor kirkens lange dominans og historisk sett store makt. Deler av dette er forståelig. I media, utdanning og kulturliv ser vi en relativt offensiv ateisme og sekulær humanisme. Begrepet sannhet er også under debatt. Dette gjør at evangeliseringen i stor grad må være mer relasjonsorientert enn institusjonsbasert. Mange steder ser vi at endringene i Europa driver kirker av ulik konfesjon nærmere hverandre, og vi opplever også at innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika danner nye kirker i Europa og sender misjonærer hit. Europas store fellesutfordringer kaller på at vi som kristne står sammen om et misjonsoppdrag som på noen måter er å starte på nytt. Også Normisjon vil være en del av denne utviklingen. Vi vil bruke Alpha-kurset og utvikle nye evangeliseringsverktøy og ulike disippel- og lederopplæringsprogrammer sammen med samarbeidende kirker og organisasjoner. Europa blir et av våre viktigste områder for bevisst

12 bruk av teltmakere i misjon, både gjennom studenter og ansatte i næringsliv og politikk. Evangelisering i Europa gir også en særlig mulighet for forsamlingene og for Acta til direkte involvering med en stor grad av nærhet til oppdraget. Vi ser i dag ikke Europa som satsingsområde for heltids langtids misjonærer fra Norge. Evangeliet til nye folkeslag i det globale sør Maks fire prosent av misjonærressursene i den kristne kirke brukes på den minst nådde fjerdedelen av verdens befolkning. Disse gruppene er i stor grad muslimske, men mange hører også til de andre store verdensreligionene, og en del små folkeslag av animistisk tro er ennå svært lite nådd av evangeliet. Størstedelen av de minst nådde er også blant verdens fattigste, og de lever i hovedsak i Asia og i Nord- og Vest-Afrika, i det såkalte 10/40-vinduet. Vi har et kall til å gå til de unådde og de fattigste. I samsvar med vår historiske profil, vil Normisjon særlig fokusere på arbeid blant marginaliserte folkegrupper. I samsvar med vår teologiske profil vil arbeid med bibeloversettelse og muntlig bibelformidling til nye folkeslag prioriteres. Midt i 10/40-vinduet ligger Normisjons utgangspunkt: India og Sør-Asia, verdens tetteste og største befolkningsområde. Misjon til unådde folkeslag i dette området er ikke sluttført. Selv om indiske kirker i dag sender flere titalls tusen misjonærer tverrkulturelt, er India fortsatt også det landet i verden med flest folkegrupper som er uberørt av evangeliet, fulgt av land som Kina, Bangladesh, Pakistan og Nepal. Begrepet unådd refererer seg til folkegrupper (i stor grad språkdefinert) som ikke har tilgang på evangeliet på en slik måte at de kan ta imot det og derfor heller ikke har fått en levedyktig kirke hos seg. I stor grad regnes folkeslag der tilhørigheten til den kristne kirke er mindre enn én prosent for unådd, eller minst nådd, som er blitt mer vanlig. Evangeliet er i dag kjent av mennesker i alle land, og i formell forstand er det trolig under 1000 folkegrupper som aldri har hatt evangeliets ord blant seg. Gruppen av minst nådde er større enn dette, fordi det måler i hvor stor grad evangeliet har slått rot og skapt tro og etterfølgelse. Normisjons bidrag i verdensmisjonen vil framover i større grad konsentrere seg om Sør- og Sentral-Asia. I samsvar med vår historiske profil og i respekt for vår begrensede størrelse vil vektlegging av minoritetsfolk beholdes, men med en åpning også mot større unådde folkegrupper og partnerskap med kirker som vi ellers har stått i et nært forhold til. Hovedmodell for arbeidet vil være å utvikle partnerskap med nasjonale kirker samt nasjonale og internasjonale organisasjoner for målrettet og sammen å nå videre til nye folkeslag. Dette vil innebære at Normisjon både sender egne misjonærer og på ulike måter støtter partnerkirker og organisasjoner i deres misjonsarbeid. Misjon er både språklig og saklig å forstå som sendelse. Denne sendelsen skal hele den troende menighet være deltaker i. Spissen i denne sendelsen er å gå til de unådde. Vi vil følge Jesu ord om at evangeliet om riket skal forkynnes til vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme (Mat.24,14). Vi identifiserer oss med Paulus misjonsforståelse når han satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke før var nevnt (Rom.15,20). Derfor vil Normisjon hele tiden ha et blikk mot de minst nådde og fortsette å sende misjonærer som sammen med partnerkirker i sør tar ansvar for å bryte nytt land for evangeliet. I alle folkeslag der Normisjon arbeider, vil det være en

13 prioritert oppgave å oversette NT til folkeslagets språk. Dette er avgjørende for at evangeliet skal slå rot i en kultur. I land som er mer lukket for kirkelig arbeid og kristen misjon, vil teltmakerstrategier prioriteres, særlig inn mot studier og studentarbeid og mot kristent fagpersonell i undervisning, helse og næringsliv. Samarbeidet med organisasjonen TENT styrkes. Dersom vi skal ha mulighet til å gå videre med evangeliet til nye folkegrupper, forutsetter det at vi legger planer for styrt utfasing av land der dette målet er nådd. Utfasing av norsk personell og nedtrapping av tunge prosjekter i samarbeidsland betyr likevel ikke at relasjonene brytes. Alle våre samarbeidskirker tilbys langsiktige partnerskapsavtaler med Normisjon. Vekten vil ligge på lederoppfølging og lederutvikling. Samarbeid med kirkene i sør må følge strategier som unngår usunn avhengighet. Normisjon har tradisjon for å satse bredt og holisitisk når det gjelder profil. Likevel framstår noen områder som historiske og aktuelle kompetanseområder for organisasjonen. Ett av disse er bibeloversettelse, et annet som er blitt forsterket ved fusjonen er den sterke basisen vi har for skole og lederopplæring. Det vil framover være helt vesentlig at vi bygger kompetanse sammen med andre organisasjoner. Dette vil særlig gjelde innenfor diakonal bistand. Politiske endringer ute og hjemme samt raske endringer i samarbeidskirkene i sør vil også være trekk som må følges nøye slik at vi er i stand til å være proaktive for nye satsingsområder. Misjonsvitenskapen opererer med fire faser som vi kan klassifisere misjonens nærvær etter: Pioneer er etablerings- og pionerfasen av misjon, der vi strengt talt ikke har ressurser å spille på lokalt, fordi målgruppen er unådd. Fasen er personellkrevende. Deretter trer misjonen tradisjonelt sett inn som Parents, foreldrerollen, der vi fortsatt går foran men blir fulgt av de ny kristne. Denne fasen er fortsatt personellkrevende, men misjonærene går mer over fra evangelist- til undervisningsrollen. I fase én og to vil det ofte etableres større diakonale prosjekter. Fase tre er Partner, fasen av likestilthet og samarbeid der våre personale ressurser bygges ned og fokuseres og som fører over i avslutningsfasen av å være Participant, deltaker. I den siste fasen vil misjonen være ute med eget personell. Ofte vil fasene gå over i hverandre i ett og samme samarbeidsland. Det er en konstant utfordring for Normisjon framover hvordan vi vil ta på alvor kallet til nye folkeslag, enten det skjer ved egne pionermisjonærer, teltmakere eller ved misjonerende samarbeidskirker i eksisterende samarbeidsland Diakoni Nøkkelen for strategisk god misjon fra de vestlige kirker og organisasjoner er evnen til å være tjenende. Både i Europa og i landene i det globale sør merkes en stor skepsis til den vestlige kirkes agenda. Som kirker og misjon må vi derfor mer enn noen gang søke vår ydmykt tjenende rolle for å gjenvinne troverdighet for evangeliet. Det er avgjørende at dette forstås som det

14 kristne fellesskapets grunnholdning og væremåte mer enn som prosjekter med eller uten offentlig støtte. Historisk vokste diakonien fram som en tjeneste for de trengende i menigheten som kirkens kroppsspråk. Ingen er derfor ensidige mottakere av diakoni mens andre er givere. Når diakonien forankres i fellesskapet, blir det tydelig at alle kan finnes i begge grupper. Alle har behov for å være elsket, og alle sendes ut i kjærlighet. Derfor er det også for smalt å tenke at diakonien bare skal rettes mot spesielt nødlidende grupper i samfunnet. Den skal rettes mot de omsorgsbehov som til enhver tid må dekkes og ha rekkevidde til alle som trenger helhetlig menneskelig omsorg. Slik lever vi ut og vitner om den selvutslettende kjærlighet som drev Jesus Kristus til oss og som han har sendt oss til å følge. I kjærlighetens etterfølgelse sprenges dermed diakoniens grenser, som har sitt utspring i søskenkjærligheten i det kristne fellesskapet, men som også får sin adresse overalt hvor Kristi forsoning forkynnes. Lokal diakoni i Norge Vi vil legge vekt på at fellesskapene våre taler sant om livet og gir rom til ulike erfaringer. Materielt sett er Norge 2012 historiens rikeste land. Likevel er de diakonale utfordringene store og mange, og få av dem er av økonomisk art. Utfordringene i samfunnet er umulig å sette på én formel. Skadde relasjoner er likevel et stikkord med forgreninger inn mot mange andre problemer vi kan sette ord på. Normisjon vil i sin diakonale profil legge vekt på å være åpne fellesskap. Vårt oppdrag med å skape fellesskap er både sterkt ønsket og samtidig motkulturelt i samfunnet. Fellesskap gir både trygghet og forpliktelse. Når vi bryter med den sterke vestlige individualismen, tar vi skritt mot en ny felles verdiforankring. Alle lokale fellesskap må legge vekt på å definere sin diakonale tjeneste ut fra lokale behov. For ei forening på sju kan dette være besøkstjeneste på sykehjemmet. For ei forsamling på 70 kan det være avlastningstjenester for enslige forsørgere. Det legges strategisk vekt på å gi barn og unge troserfaringer innenfor rammene av slitesterke fellesskap som kompenserer for den manglende varme og oppfølging som mange har i sin egen hverdag. Alle forsamlinger og større bedehusforeninger utfordres til å drøfte og etablere konkrete tiltak som imøtekommer barns og unges behov i deres respektive nærmiljøer, slik som leksehjelp, personlig samtale med trygge voksne eller støtte og hjelp ved ung graviditet. Alle forsamlinger og et økende antall større bedehusforeninger skal stimuleres til å holde samlivskurs både for unge og mer erfarne par. Den kristne menighet må etablere en standard for slitesterk kjærlighet for gode og vonde dager. Det kristne hjemmet må styrkes som diakonal base. I en flyktig og springende kultur må vi bevisstgjøres på å forvalte tid som diakonalt verktøy. I samarbeid med andre og med utgangspunkt i forventet økonomisk bærekraft skal Normisjon bygge ut flere regionale samtalesentra for sjelsorg og veiledning. Disse skal også være steder der det legges til rette for å møte mennesker som av ulike grunner bærer med seg smerter knyttet til erfaringer i kristne sammenhenger.

15 I årene framover vil andelen pensjonister og eldre øke sterkt. Vi vil legge strategier som bruker det som en diakonal ressurs og samtidig tar på alvor den diakonale utfordringen. Flertallet av yngre seniorer må primært tenkes som ressurser for det kristne fellesskapet. Det må forkynnes tydelig at 62+ ikke er pensjonsalder for å bygge kristent fellesskap og drive misjon. Framtidens pensjonister vil være velstående og ha langt høyere utdannelse enn gårsdagens pensjonister. Kombinasjonen tid, krefter og penger må adresseres i forkynnelsen i forhold til å delta i disippelskapets diakonale forpliktelser. Samtidig vil eldrebølgen gi oss mange utfordringer. Samfunnet vil knapt kunne løse disse problemene uten stor frivillig innsats. På en særlig måte skaper svake sosiale strukturer i byene en sterkt økende ensomhet. Normisjons diakoni i Norge må rette seg inn mot denne ensomheten, ikke minst blant eldre. Diakonien må ta utgangspunkt i en riktig forståelse av samfunnet og av aktuelle behov men må likevel ikke løftes ut av frivilligheten ved å overlates til profesjonelle. Diakonien utøves lokalt. Regionalt og sentralt nivå i organisasjonen har et særlig ansvar for å legge til rette for en kompetent diakonal frivillighet og for samarbeidsområder med andre organisasjoner og kirkelige aktører. Diakoni internasjonalt I Normisjons internasjonale misjonsoppdrag skjelnes det mellom menighetsorientert diakoni og diakonal bistand. Begge deler hører med til det kristne forvalteroppdraget, men det ene hører til misjonens nødvendige handling, det andre til misjonens mulige handling. Store deler av institusjons- og bistandsdiakonien i norsk internasjonal misjon har ikke vært mulig for små nasjonale kirker å følge opp uten å sette til side det evangeliserende og menighetsbyggende og har også vært en kime til uro og maktkamp i flere sammenhenger. Det er derfor sunt at vi i moderne misjon skjelner mellom menighetsorientert og bistandsorientert diakoni. Menighetsorientert og bistandsorientert diakoni kan ha noe ulik begrunnelse. Tradisjonelt har kristen diakoni hentet sin begrunnelse ut fra den bibelske barmhjertighetstanken, knyttet til å gjøre godt mot alle, mest mot våre søsken i troen (Gal.6,10). Bistandsbasert diakoni knytter i vel så stor grad til den bibelske rettferdighetstanken, slik profetene forkynte den i Israel. Disse to perspektivene beriker hverandre og må holdes sammen. Ikke minst er det viktig at den menighetsorienterte diakonien tar på alvor den kristne kirkes lokale og universelle kall til å fremme rettferdighet og rett fordeling. Den primære diakoni som følger vårt globale oppdrag, er den bibelsk forankrede tjenesten av diakoni i og ut fra det kristne fellesskapet. Denne hører etter sin natur til i alle menigheter og i all misjon. Det er en strategisk hovedutfordring å modellere og hjelpe fram en slik bærekraftig lokal diakoni i samarbeidskirkene våre. Dette er en tjeneste som primært springer ut av søskenkjærligheten som holdning og som derfor kan gjennomføres med relativt små budsjetter. Hvilke måter en slik menighetsbasert diakoni kan fungere på, er viktig i å få fram i opplæring til disippelskap.

16 Normisjon vil fortsatt være formidler av større bistandsprosjekter. Kristen misjon kan tenkes uten en stor institusjonell bistandsdiakoni, ellers ville ikke fullverdig misjon vært mulig for de fattige kirkene. Det påligger likevel oss som svært rike kristne å ta et ekstra ansvar for en type diakonal handling som setter dagsorden for en mer rettferdig verden med sann og rett forvaltning av Guds natur og fordeling av goder. Normisjon har fra begynnelsen hatt et særlig blikk for de fattigste og for marginaliserte folkegrupper som har vært forfordelt innenfor sine egne fattige land og derfor befunnet seg nederst ved bordet. Denne prioriteringen vil vi fortsette å drive ut fra. Vi vil fortsette å samarbeide med norske myndigheter om prosjekter som skaper større rettferdighet. Samtidig må vi være bevisst på at vi ikke skal styres ideologisk gjennom den offentlige pengestrømmen. Skulle disse kildene tørke inn, er det viktig at vi også tar et selvstendig ansvar for bærekraftige lokale utviklingsprosjekter. Det ligger i forlengelsen av vårt ansvar som verdens materielt sett rikeste kristne. Nettopp fordi tjenesten utøves med utgangspunkt i en prioritering av å løfte de fattige ut fra en kristen rettferdighetstanke, er den et vitnesbyrd om en Gud som engasjerer seg i sitt skaperverk og i de samfunn og kulturer som menneskene skaper. Bistand er et selvstendig og krevende fagområde og vil kreve tettere samhandling framover med andre misjonsorganisasjoner og med mer rendyrkede bistandsaktører Utrustning Jesu misjonsbefaling legger vekten på at vi er sendt til å gjøre folkeslag til disipler. Mens kallet til nye generasjoner og folkeslag skal gi oss utålmodighet og drivkraft til å krysse grenser, er oppdraget med å danne disipler preget av tålmodighet og bygging over tid. Dette merkes i økende grad i Norge, fordi misjon blant barn og unge i større og større grad handler om å hjelpe på plass det mest grunnleggende av tro og etterfølgelse som de verken har fått hjemme, i skolen eller i samfunnet. I samarbeidslandene våre er dette en prioritert oppgave, fordi kirkenes selvstendige lederskap i framtida er avhengig av integrerte disippelliv. Misjonsbefalingens utålmodige og tålmodige sider henger nøye sammen. Bare ved å ta tid til å bygge livslange disippelskap, kan vi oppnå verdensvid etterfølgelse. Disippel- og lederbygging De lokale fellesskap som Normisjon vil bygge, skal primært være disippelfellesskap. Troens etterfølgelse av Jesus skjer i fellesskap. Også i et perspektiv av tjeneste er NT ukjent med alenegang. Misjon skjer alltid ut fra det fellesskapet og alltid i team. Normisjons fellesskapsbaserte fokus på å danne disipler består av tre hoveddeler. Alle troende må hjelpes til å - ledes av Jesus ved å føres inn i troens disipliner som Guds ord og bønn, gudstjenestefeiring og tilbedelse, givertjeneste og forsakelse. Dernest skal alle troende læres til å dele troen naturlig i sin hverdag slik at de kan - lede til Jesus. Til sist må vi lære å

17 - lede som Jesus, enten det gjelder en type framskutt lederskap som gis til de få eller det gjelder den typen lederskap som alle med en forbildefunksjon har. Slik hører disippel- og lederdanning sammen, ved at lederbyggingen for menighet og misjon må bygge på danning av disippelskap. Disippelperspektivet må ligge i bunn for alt misjon. Frivillige ledere og ansatte bevisstgjøres på å modellere dette i eget liv og gjennom aktiv bruk av åndelig veiledning, medvandring og ansvarliggjøring. Ledere og forkynnere skal ha oppfølging og veiledning. Dette skal være hovedfokus i de fellesskap som Normisjon bygger og i det bidraget som Normisjon yter i forhold til samarbeidskirker. Derfor må organisasjonen prioritere å bygge ledere og ansatte til denne tjenesten. Normisjons ansatte både i Norge og internasjonalt skal, med bakgrunn i egen utøvende erfaring, legge større vekt på å være utrustende enn å være utøvende. De ansattes primæroppgave skal gjennom forkynnelse og veiledning være å stimulere frivillighet ved å utruste de hellige, jf Ef.4,11ff. Derfor må det jobbes kontinuerlig med utvikling av disippel- og lederopplæringsverktøy for menighets- og misjonsarbeidet. Konsekvensen av dette er at vi vil definere de ansattes oppgaver i Norge og i samarbeidslandene ganske likt. Vi trenger noen misjonærer i alle land som ivaretar det utadrettede evangeliserende siktet ved selv å være evangelister men også ved å utruste andre til denne tjenesten. Vi trenger også misjonærer i alle land som ivaretar det diakonale siktet ved selv å være diakoner men også ved å utruste andre til denne tjenesten. Vekten vil likevel ligge på at ansatte i misjon og menighet skal utruste disippelfellesskapet til en tjenende tro, til vitnetjeneste og til lederskap innenfor rammene av en ulønnet frivillighet. Alle ansatte skal opplæres til å bruke de redskaper som brukes til dette, slik som Alpha-kurset og ulike lederopplæringsprogram. Organisasjonen vil legge vekt på en oversiktlig verktøykasse til bruk for sine ansatte og frivillige og vil samordne utviklingen av redskaper til disippel- og ledeopplæringen i så stor grad som naturlig. I lys av denne tenkningen, vil vi framover styre sterkere mot en organisasjonskultur som definerer misjonens ansatte og teltmakere både ute og hjemme som utrustende misjonærer. Slik defineres den enkeltes tjeneste som ledd i et oppdrag med å nå videre med evangeliet og tydeliggjør at disippel- og lederbyggingen også står i denne tjenesten. Disippel- og lederbygging skal prioriteres for å reise opp nye disipler og ledere i Normisjon, men saken har adresse i alle generasjoner. Unge trenger voksne forbilder. Voksne trenger unge som utfordrer. Sammen trenger generasjonene hverandre som medvandrere. Barne- og ungdomsarbeidet er avhengig av voksne som tar ansvar som ledere og medvandrere. Vi trenger flere organiserte læringsmiljøer knyttet til våre lokale fellesskap enn Normisjons bibelskoler aleine kan ta unna. Normisjons misjonsoppdrag skal knyttes både til troens ord og troens gjerning. Begge deler må styrkes framover. Både det forkynnende og diakonale oppdraget må i hovedsak basere seg

18 på ulønnet frivillighet. Det vil legges særlig vekt på å få fram forkynnergaver lokalt som kan brukes både lokalt og i større distrikter. Særlig i de større forsamlingene vil det være mange som ikke får utviklet, oppdaget eller brukt sine forkynnende nådegaver, fordi hoveddelen av forkynnelsen utøves av det pastorale, undervisende og evangeliserende lederskapet. I samarbeid med forsamlingene må vi derfor legge til rette for å få fram lekfolk med nådegaver til å forkynne Guds ord, gi dem opplæring og gi dem oppgaver utover i mindre fellesskap som trenger tilførsel av forkynnelse. Det er et mål at alle forsamlinger i nært samarbeid med organisasjonen skal ha etablert jevnlige kurs for potensielle forkynnere innen 2013 og i årene framover utruste stadig flere frivillige til å ta del i forkynnertjenesten med et mangfold av forkynnergaver. Troen kommer av forkynnelsen, kan stå som oppsummering av Paulus argumentasjonsrekke i Rom.10,9-17, et avsnitt som i sin helhet handler om misjon og forkynnelsens nødvendighet. Vi vil understreke viktigheten av å forkynne til etterfølgelse av Jesus i sekulære arbeid og studier og utfordre til teltmakertjeneste. Skoler til utrustning og tjeneste I alle Normisjons skoler står utrustning til liv og tjeneste sentralt. På denne måten skal skolene også fungere rekrutterende inn i Normisjons fellesskap. Noen av disse skolene retter seg spesifikt mot det disippelutrustende og lederbyggende oppdraget, både på bibelskole- og på høgskolenivå. Også i noen av folkehøgskolene ivaretas deler av dette. Normisjon trenger sterke skolesentra for bibelundervisning og misjon som danner disippelskap for misjon i Norge og internasjonalt. Skolene er ressurssentra for organisasjonen i program og produktutvikling og i rekruttering av ansatte og frivillige. Skal skolene ha denne funksjonen, forutsetter det at de er sterke nok driftsmessig og i ressurstilfang. Rammevilkårene for drift av både av friskoler og private høgskoler gjør at skolene må ha en viss størrelse for å ha økonomisk drivverdighet. Normisjon vil være sentral i utviklingen av én samlende, sterk og evangelikal høgskole i Norge. En slik høgskole har et vesentlig samfunnsmandat når det gjelder påvirkning og verdiutvikling i samfunnet innen ulike fagfelt som pedagogikk, media, kultur, interkulturell forståelse. I lys av Normisjons strategi, trengs særlig en oppjustering av kristen basert lederutdanning på høgskolenivå og en god basisutdannelse for teologi og misjon. 5. Organisasjon Hvordan bygges Normisjons som organisasjon ut fra den selvforståelsen vi har? Organisasjonens grunnelement er lokalt byggende fellesskap. Disse er basert på frivillig innsats. Både fellesskap og frivillighet kjennetegnes av at de i stor grad er både selvdrevet og selvstyrte. Vi samles i en organisasjon for å kunne oppnå mer sammen enn vi oppnår aleine. I tråd med strategiens hovedtanke om fellesskap, fastholder vi det afrikanske ordtaket om at den som vi gå raskt, gjerne må gå aleine, men den som vil gå langt, må gå sammen. Derfor er tilhørighet i en større sammenheng viktig. Tilhørighet innebærer forankring i en læremessig sammenheng og