Forslag til forskrift om erstatning etter offentlige pålegg i plante- og husdyrproduksjon

Transkript

1 Høringsnotat Forslag til forskrift om erstatning etter offentlige pålegg i plante- og husdyrproduksjon Innhold 1. Bakgrunn Anbefalinger Virkeområde Forsikring Erstatning etter matloven Bakgrunn Gjeldende regelverk for smittebekjempelse Konsekvenser av omsetningsrestriksjoner Vurdering av erstatning etter matloven Anbefaling opprettholde lik praksis på plante- og husdyrområdet Vurdering av å innføre toppavgrensning for erstatning Erstatning etter matloven Omlegging til annen produksjon Frivillig nedslakting av sauebesetninger Tap i en pålagt oppholdsperiode Radioaktivitet Standardiserte satser for erstatning av husdyr Struktur og administrative bestemmelser Økonomiske og administrative konsekvenser Merknader til de enkelte paragrafene

2 1. Bakgrunn Landbruksdirektoratet fikk i revidert tildelingsbrev, datert 1. juli 2013, i oppdrag av Landbruks- og matdepartementet å gjennomgå forskrift om erstatning etter offentlige pålegg og restriksjoner i plante- og husdyrproduksjon. Landbruksdirektoratet sender nå forslag til ny forskrift om erstatning etter offentlige pålegg i plante- og husdyrproduksjon, på høring. I Prop. 1S ( ) er det foreslått at erstatningsordningen skal utvides for foretak som får produksjonstap som følge av MRSA. Landbruksdirektoratet fikk i brev datert i oppdrag å utarbeide en ny bestemmelse i erstatningsforskriften. Senere ble det avklart med departementet at produksjonstap som følge av MRSA reguleres i en egen forskrift (Forskrift 26. juni 2015 nr 795 om kompensasjon for produksjonstap etter pålegg om nedslakting av svinebesetninger grunnet påvisning av antibiotikaresistente bakterier (MRSA)). Forskrift om erstatning etter offentlige pålegg og restriksjoner i plante- og husdyrproduksjon (forskriften) ble vedtatt 21. juli 2004 med hjemmel i matloven. Forskriften var resultatet av et arbeid med å samle regelverket for erstatning etter offentlige pålegg i planteproduksjon og husdyrproduksjon i en felles forskrift. Samtidig ble forvaltningen av erstatning på husdyrsiden overført fra Mattilsynet til Landbruksdirektoratet (tidligere Statens landbruksforvaltning) og fylkesmannen. Forskriften ble sist endret 31. oktober Erfaringene fra 2004 og fram til i dag har vist at det er behov for tydeliggjøring og enkelte avklaringer og presiseringer i regelverket. Spesielt på området erstatning etter offentlig pålegg i planteproduksjon har det vært behov for å gjøre regelverket mer presist. En sentral problemstilling i forskriftsgjennomgangen har vært ytterligere klargjøring av hvilke bekjempelsestiltak vedtatt av Mattilsynet som gir rett til erstatning. Vurderingene og endringsforslagene er nærmere omtalt i kap Kap. 9 inneholder kommentarer til den enkelte paragraf. Landbruksdirektoratet har involvert Mattilsynet og fylkesmannen underveis i arbeidet. 2

3 De standardiserte satsene i gjeldende forskrift ble utredet av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) i Landbruksdirektoratet har vurdert at det er behov for å gjennomgå satsene på nytt. Satsene i forslaget som nå sendes på høring, baserer seg i all hovedsak på utredning gjennomført av NILF på oppdrag for Landbruksdirektoratet i Anbefalinger Landbruksdirektoratet anbefaler å regelfeste gjeldende praksis for hvilke tap som dekkes av erstatningsordningen. Landbruksdirektoratet foreslår dette etter at det har vært diskutert og forkastet både å anbefale at ordningen utvides og innskrenkes. Gjeldende regler tydeliggjøres, noe som styrker grunnlaget for ensartet praksis, fjerner eventuell tvetydighet og gjør reglene enklere å forstå og forvalte. Regjeringens ønsker forenkling av regelverk. Forenkling av beregningsregler, tydeliggjøring av hva som kan erstattes innen planteproduksjon og fjerning av ordninger som er lite i bruk vil være bidrag til et enklere og mer oversiktlig regelverk. Ny forskrift Landbruksdirektoratet legger fram forslag til en ny forskrift framfor å gjøre endringer i gjeldende forskrift. Landbruksdirektoratet anser dette som mest hensiktsmessig, siden det foreslås endringer flere steder i forskriften og også endringer i rekkefølge og strukturering av paragrafene. Tittelen på gjeldende forskrift er Forskrift om erstatning etter offentlige pålegg og restriksjoner i plante- og husdyrproduksjon. Et «offentlig pålegg» defineres som et hvert offentlig vedtak som den som mottar vedtaket, må rette seg etter, uavhengig om dette vedtaket er benevnt pålegg eller kalles noe annet. En viktig del av formålet med gjennomgangen av forskriften, er å tydelig regelfeste hvilke typer pålegg - i denne sammenhengen bekjempelsestiltak gitt av Mattilsynet, som gir rett til erstatning. Landbruksdirektoratet foreslår å fjerne begrepet «restriksjoner» fra tittelen, men beholde begrepet offentlige pålegg. Ny tittel er generell og er ikke ment å angi konkret hvilke typer 3

4 vedtak som gir rett til erstatning. I forslag til ny tittel; Forskrift om erstatning etter offentlige pålegg i plante- og husdyrproduksjon, er begrepet «offentlige pålegg» brukt i tråd med definisjonen ovenfor. Angivelse av hvilke typer vedtak, eller offentlige pålegg, fra Mattilsynet som gir rett til erstatning, defineres i bestemmelsene. Landbruksdirektoratet anbefaler å: - forskriftsfeste at det i planteproduksjon kan gis erstatning når Mattilsynet gir vedtak om destruksjon av planter. Dette tilsvarer gjeldende regler om at det kan gis erstatning når Mattilsynet gir vedtak om avliving av husdyr. - tydeliggjøre 3 Virkeområde ved å innføre særskilte bestemmelser for virkeområdet for husdyrproduksjon, planteproduksjon og skogbruk. - presisere praksis når det gjelder forholdet til forsikring i planteproduksjonen. Dette innebærer at dersom det finnes en allment tilgjengelig forsikringsordning i markedet, uavhengig av om foretaket har tegnet den eller ikke, eller at søker rent faktisk får dekket tapet gjennom å ha tegnet en spesialforsikring, får ikke foretaket også offentlig erstatning for det samme tapet. Presiseringen innebærer også at tapet først skal dekkes av forsikringer søkeren har tegnet og at det offentlige dekker det som evt. gjenstår innenfor rammen av erstatningsordningen. - avvikle ordningen Omlegging til annen produksjon ( 7 i gjeldende forskrift). - avvikle ordningen om erstatning for kassert ku- og geitmelk som følge av radioaktivitet. - forenkle erstatningsberegningen ved «flytterestriksjoner på bier». - forenkle erstatningsberegningen ved «frivillig nedslakting». I den nye forskriften er det foreslått noen strukturelle endringer, i form av endret rekkefølge, sammenslåing og omstrukturering av paragrafer. Landbruksdirektoratet anbefaler at standardsatser for husdyr justeres. 3. Virkeområde Virkeområdet i gjeldende regelverk 4

5 Virkeområdet i 2 første ledd i gjeldende forskrift er avgrenset til virksomhet som har rett til produksjonstilskudd i jordbruket eller virksomhet som kan levere årsoppgave etter merverdiavgiftsloven 15-4, jf Andre ledd i gjeldende forskrift regulerer virkeområdet for virksomhet som ikke er berettiget produksjonstilskudd eller som ikke kan levere årsoppgave etter merverdiavgiftsloven. Virkeområdet inkluderer virksomheter som har hatt en omsetning på minst kroner innen landbruk (jord, skog, reindrift) de siste 12 måneder før pålegg eller restriksjon ble gitt. Bestemmelsen ble inntatt for å inkludere bl.a. skogbruksvirksomhet, gartneri og planteskoler som ikke er berettiget produksjonstilskudd. Tredje og fjerde ledd i gjeldende forskrift definerer virkeområdet for pålegg som gjelder husdyr. Forskrift om produksjonstilskudd er endret Ny forskrift om produksjonstilskudd ble fastsatt 19. desember 2014 slik at det ikke lenger er et krav at foretak må være mva-registrert eller ha hatt en omsetning på minimum kroner de siste 12 månedene, for å ha rett til produksjonstilskudd. Omsetningsgrensen på kroner har imidlertid ikke vært avgrenset til landbruk, slik det er i erstatningsforskriften. Grunnvilkåret om at foretaket må være registrert i Enhetsregisteret og at det drives vanlig jordbruksproduksjon videreføres. Det er ikke lenger krav om registrering i merverdiavgiftsregisteret eller minstekrav til omsetning for å ha rett til produksjonstilskudd. For å opprettholde en avgrensning mot husdyrhold/planteproduksjon som ikke er drevet i næringsøyemed, er bunnfradraget økt fra kroner til kroner pr foretak og år. Virkeområdet i ny erstatningsforskrift Landbruksdirektoratet anbefaler en tydeliggjøring av virkeområdet ved å innføre særskilte bestemmelser for husdyrproduksjon, planteproduksjon og skogbruk. For å tilpasse erstatningsforskriften til ny forskrift om produksjonstilskudd, foreslår Landbruksdirektoratet endringer i 2 Virkeområde. 5

6 Husdyrproduksjon Første ledd i 2 regulerer virkeområdet ved offentlige pålegg som gjelder husdyr. Virkeområdet for erstatning etter 22 og 31 i matloven videreføres og samles her. Egenproduserte planter og plantedeler Andre ledd regulerer offentlige pålegg som gjelder egenproduserte planter og plantedeler. Landbruksdirektoratet foreslår at virkeområdet avgrenses til foretak som har rett til produksjonstilskudd og til foretak som kan levere årsoppgave etter 15-4, jf. 2-1 i lov om merverdiavgift, dvs. har en omsetning på minst kroner siste 12 måneder. Forslaget innebærer at foretak som ikke har rett til produksjonstilskudd og som har en omsetning mindre enn kroner siste 12 måneder, ikke har rett til erstatning. Landbruksdirektoratet legger vekt på at det er få foretak med så liten omsetning som søker om erstatning, og at det er en forvaltningsmessig forenkling å knytte kravet til omsetning i erstatningsforskriften sammen med kravet om å være registrert i merverdiavgiftsregisteret. Skogbruk Tredje ledd regulerer virkeområdet ved offentlige pålegg som gjelder skogbruksvirksomhet. I gjeldende erstatningsforskrift omfattes skogeiere som er berettiget produksjonstilskudd for jordbruksvirksomhet, innenfor forskriftens virkeområde, uavhengig av størrelsen på omsetningen fra skogen. Skogeiere som ikke er berettiget produksjonstilskudd, må ha en omsetning på mist kroner innen landbruk (jordbruk, skogbruk, reindrift) de siste 12 måneder for å ha rett på erstatning. Dette gir en utilsiktet forskjellsbehandling mellom ulike former for landbruksvirksomhet. Omsetningen i skogbruket varierer mellom år, og det er normalt at enkelte år er uten avvirkning/omsetning. Landbruksdirektoratet anbefaler å knytte virkeområdet for skogbruk til skogarealets størrelse i stedet for virksomhetens omsetning. Det anbefales at virkeområdet avgrenses til skogeiere som er berettiget tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Dette innebærer normalt at skogeier må ha mer enn 10 daa produktiv skog for å ha rett på erstatning. 6

7 4. Forsikring Et av formålene med den statlige erstatningsordningen etter offentlige pålegg er å bidra til å redusere den økonomiske belastningen for brukeren som må gjennomføre bekjempelsestiltak. Bestemmelsen som omhandler forholdet til forsikring, bør utformes slik at den ikke er til hinder for at det opprettholdes og utvikles et privat forsikringsmarked for dekning av utgifter som oppstår ved offentlige pålegg. I tråd med dette, bør den statlige erstatningen være forbeholdt de utgiftene eller den del av utgiftene en ikke kan tegne forsikring for. For erstatning etter bestemte pålegg i husdyrproduksjon, er denne nedfelt direkte i matloven 22. Matloven har ingen bestemmelser om forholdet til forsikring. Landbruksdirektoratet er derfor av den oppfatning at det ikke er rettslig grunnlag for å gi bestemmelser som innskrenker den offentlige erstatningen ved pålegg om avliving i husdyrproduksjon, og at dette gjelder uavhengig av om det finnes overlappende forsikringsordninger. Når det gjelder erstatning på planteområdet er det ingen lovregulering av hva som konkret skal dekkes av erstatning. Her er forskriftsbestemmelsen om erstatning hjemlet i matloven 22 tredje ledd. Landbruksdirektoratet mener det er naturlig og hensiktsmessig å videreføre gjeldende praksis og regulere forholdet mellom erstatning fra staten og privat forsikring i forskriften slik det allerede er i gjeldende forskrift 3 andre ledd. Landbruksdirektoratet foreslår å ta inn i bestemmelsen en presisering i 3 andre ledd siste punkt som viser at dersom en faktisk får dekket tapet av forsikring, får en ikke også erstatning fra det offentlige for det samme tapet. Dette gjelder både dersom det er snakk om en «spesialforsikring» og dersom det er snakk om en «allment tilgjengelig» forsikringsordning. Presiseringen innebærer også at tapet først skal dekkes av forsikringer søkeren har tegnet så langt forsikringsavtalen gjelder, og at det offentlige dekker det som evt. gjenstår innenfor rammene av den offentlige erstatningsordningen. 7

8 5. Erstatning etter matloven Bakgrunn Omfanget av offentlige pålegg som gir rett til erstatning etter denne ordningen, i henholdsvis plante- og husdyrproduksjonen, varierer betydelig over tid. I perioden 2005 til 2014 er det totalt utbetalt 92 mill. kroner i erstatning som følge av offentlige pålegg etter sykdom i husdyrproduksjon. Etter pålegg i planteproduksjonen er det i samme periode utbetalt til sammen 133 mill. kroner. Landbruksdirektoratets praksis i erstatningssaker etter 6 i gjeldende forskrift, har i hovedsak vært at det kun er i de tilfeller Mattilsynet gir pålegg om sanering, i betydningen avliving av husdyr eller destruksjon av planter med eventuelle andre pålagte saneringstiltak, at rett til erstatning utløses. På husdyrområdet er lov/forskrift tydelig; Dyr må bli pålagt avlivet før erstatning kan innvilges. Når først et pålegg om avliving av husdyr er gitt, har eier også rett til erstatning for gjennomføring av pålagte tiltak for å fjerne mulige smittestoffer. På planteområdet er ikke forskriften like konkret som for husdyr. I 6 andre ledd står det: «Offentlige pålegg gitt for å utrydde, hindre spredning eller begrense utbredelsen av planteskadegjørere som nevnt i vedlegg 1, 2 og 6 samt 40.» Ordlyden i forskriften kan tolkes slik at den åpner for at tap som følge av andre former for offentlige pålegg enn pålegg om sanering, som omsetningsforbud og omsetningsrestriksjoner, er erstatningsmessige. Tap som følge av omsetningsrestriksjoner og omsetningsforbud er i gjeldende rundskriv definert som indirekte tap som ikke er erstatningsmessig. Landbruksdirektoratet gjennomførte i 2011 forvaltningskontroll av erstatning etter offentlige pålegg i planteproduksjon. Kontrollen viste at fylkesmannens forståelse av om tap som følge av omsetningsrestriksjoner i planteproduksjon kan erstattes varierte, noe som kan ha stor betydning for erstatningsberegningen. Landbruksdirektoratet ser at regelverket på planteområdet bør tydeliggjøres med hensyn på hvilke tiltak som kan erstattes. Dersom det kun er direkte tap som følge av sanering/destruksjon som skal erstattes, må dette framgå konkret av bestemmelsene. 8

9 Tilsvarende bør det komme tydelig fram dersom indirekte tap som følge av omsetningsrestriksjoner eller andre tap etter pålegg uten krav om destruksjon, skal erstattes. En slik presisering i bestemmelsene vil redusere risikoen for ulik tolkning og sikre likebehandling i forvaltningen Gjeldende regelverk for smittebekjempelse Planteproduksjon - hjemmel for bekjempelsestiltak Mattilsynet fastsetter tiltak for å bekjempe planteskadegjørere med hjemmel i plantehelseforskriftens 6 eller 40. De to paragrafene er gjengitt under: 6. Fastsetting av tiltak Mattilsynet kan når det foreligger risiko for spredning av planteskadegjørere nevnt i vedleggene 1, 2 og 6, fastsette tiltak for å utrydde, hindre smittespredning eller begrense utbredelsen av planteskadegjørerne. Med dette formål kan Mattilsynet bl.a.: a) forby eller sette vilkår for avhending av planter og plantedeler b) påby destruksjon av planter og plantedeler c) påby desinfeksjon og andre tiltak for å sanere eller bekjempe mulig smitte d) legge jord i karantene e) forby maskinsamarbeid f) forby såing eller planting av visse planteslag g) gi påbud om vekstskifte h) fastsette sikkerhetssoner og iverksette ovennevnte tiltak innenfor disse. 40. Andre planteskadegjørere Dersom Mattilsynet anser at det foreligger særlig høy plantehelserisiko, kan Mattilsynet fastsette midlertidige tiltak for å hindre introduksjon, utrydde eller hindre smittespredning av andre alvorlige planteskadegjørere enn de som er nevnt i vedleggene 1, 2 og 6. 9

10 6 gjelder tilsvarende. Husdyrproduksjon - hjemmel for bekjempelsestiltak Mattilsynet gir pålegg om tiltak for å bekjempe farlig smitte / sykdommer hos dyr med hjemmel i Forskrift om bekjempelse av dyresjukdommer (bekjempelsesforskriften) eller med hjemmel i 19, 23 og 24 i matloven. Disse reglene hjemler, som for planter, ulike typer tiltak, som båndlegging av besetninger, isolering av dyr, forbud mot flytting og omsetning av dyr, eller andre former for restriksjoner, i tillegg til pålegg om avliving av husdyr. Reglene for hvilke tiltak Mattilsynet kan vedta ved dyresykdom, er knyttet til inndeling av sykdommene etter alvorlighetsgrad, dvs. A-, B-, C- og D-sykdommer. I tillegg til bekjempelsesforskriften, som er knyttet til konkrete sykdommer, gir matloven 23 hjemmel til å fastsette pålegg om tiltak som anses nødvendige, også for andre sykdommer enn de som allerede er klassifisert som A-, B-, C- eller D-sykdom. Matloven ledd lyder: Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige vedtak for gjennomføring av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven, herunder forby import, eksport og omsetning eller pålegge tilbaketrekning fra markedet, isolasjon, avlivning, destruksjon, kassasjon, båndlegging, merking eller særskilt behandling. Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige eller private organer og gi bestemmelser om hvem som er klageinstans i slike tilfeller Konsekvenser av omsetningsrestriksjoner Planteproduksjon Mattilsynet har hjemmel til å pålegge restriksjoner, for eksempel omsetningsforbud, ved mistanke om utbrudd av karanteneskadegjørere. Offentlig erstatning på planteområdet dekker i hovedsak ikke tap som oppstår når Mattilsynet ilegger restriksjoner. Det finnes eksempler der foretak med planteproduksjon har fått betydelige økonomiske tap som ikke har blitt erstattet fordi Mattilsynet ikke fant det nødvendig å pålegge destruksjon av planter, men ga andre typer pålegg. Påleggene er gitt med hjemmel i forskrift 1. desember 2000 nr om planter og tiltak mot planteskadegjørere 6 og

11 I en sak ga Mattilsynet rett før påske pålegg om omsetningsforbud i et gartneri som produserer påskeblomster. Mattilsynet tok prøver for å avklare om karanteneskadegjører kunne påvises, men karanteneskadegjører ble ikke påvist og omsetningsforbudet ble opphevet etter påske. Blomstene var ikke lenger salgbare i markedet. Foretaket fikk ikke pålegg om å sanere blomstene og hadde derfor ikke rett på erstatning. Forsikring dekket ikke tapet i oppholdsperioden fordi vilkåret for å få utbetalt forsikring var at karanteneskadegjører ble påvist. Det er nå etablert forsikringstilbud som dekker slike tap. Et annet eksempel er utbrudd av tospovirus i veksthus. Mattilsynet ga pålegg om destruksjon av veksthusplanter med tegn til smitte av tospovirus og omsetningsrestriksjoner på resterende planter. Omsetningsrestriksjonene innebar at foretaket ikke fikk selge planter via grossister eller andre gartnerier, kun direkte til forbruker. En stor del av plantematerialet måtte kastes fordi det var umulig å få avsetning for alle plantene lokalt. Foretaket hadde rett på erstatning for planter som ble pålagt sanert, men ikke for planter som ble ilagt omsetningsrestriksjoner. Når Potetcystenematode (PCN) blir påvist i jord der det produseres ferdigplen, har Mattilsynet gitt pålegg om omsetningsforbud (restriksjon) for salg av ferdigplen. Det gis ikke pålegg om sanering/destruksjon av plenen, men den kan ikke omsettes. Foretaket har ikke rett på erstatning. Husdyrproduksjon Mattilsynet har hjemmel til å pålegge restriksjoner, for eksempel ved utbrudd av B- sykdommer. Dette kan innebære forbud mot flytting og omsetning av dyr og forbud mot bruk av fellesbeite inntil sykdommen er bekjempet og det ikke lenger er smittefare. Ved enkelte sykdommer på småfe, som ofte benytter fellesbeiter, kan smitta besetning bli pålagt restriksjoner og syke dyr bli pålagt avlivet før besetningen kan slippes på fellesbeite. Det vil normalt være få dyr i besetningen som pålegges utrangert. Eksempler på slike sykdommer er mædi/cae og fotråte på småfe, samt paratuberkulose på småfe og storfe. Ved forekomst av andre B-sykdommer som tidvis forekommer her i landet, blir det normalt ikke pålagt utrangering av dyr. Når det gjelder B-sykdommer som sjelden eller aldri forekommer her i landet, vil sykdomstilfeller bli bekjempet ved «stamping out». Eksempel på slike sykdommer er 11

12 infeksiøs bronkitt (IB) og infeksiøs laryngotrakeitt (ILT) hos fjørfe. På grunn av risiko for spredning til kommersielt fjørfe blir besetninger med påvisning av disse sykdommene normalt pålagt avlivet. Sykdommene blir jevnlig påvist i hobbyfjørfehold, men siste registrerte tilfelle av IB i kommersielt fjørfehold var i 2005 hvor tre besetninger ble avlivet etter pålegg. Ved påvisning av alle A-sykdommer og enkelte B-sykdommer (eks. LPAI; lavpatogent aviært influensavirus) blir det opprettet restriksjonssoner rundt smitta besetning. I sonene vil det normalt ikke være tillatt å flytte mottakelige dyr mellom flokker/besetninger eller ut av sonene. Dersom en frisk besetning ligger innenfor en slik restriksjonssone, kan konsekvensen være at besetningen må slaktes ned, helt eller delvis, av dyrevelferdsmessige årsaker. Dette var tilfellet for en kyllingprodusent i forbindelse med utbrudd av fugleinfluensa for noen år siden. På samme måte som i planteproduksjon, vil restriksjoner kunne føre til økonomisk tap for produsenten. De økonomiske konsekvensene vil være situasjonsbetinget. I melkeproduksjon vil foretaket ofte kunne levere melk selv om besetningen er båndlagt på grunn av sykdom. I kjøttproduksjoner vil enkeltdyr kunne gå til slakt til tross for båndlegging av besetningen. Offentlig erstatning på husdyrområdet dekker i hovedsak ikke tap som oppstår i ulike båndleggingsperioder, eller som følge av andre former for restriksjoner som gis for å bekjempe husdyrsykdom. Ordningene Frivillig nedslaktning av sauebesetninger og Tap i en pålagt oppholdsperiode, kan sies å være unntak fra dette. Se kap. 6 for nærmere vurdering av disse ordningene Vurdering av erstatning etter matloven 22 Mattrygghet og folkehelse er viktige formål med matloven, det samme er god plante- og dyrehelse. Forarbeidene til matloven beskriver en forskjell mellom husdyr- og planteproduksjon sin betydning for folkehelse. Planteskadegjørere er skadelig for vekstene og får hovedsakelig kommersielle konsekvenser for næringen. Dyresykdommer og smittestoffer hos dyr kan gi kommersiell skadevirkning for næringen og kan i noen tilfeller også ha negativ effekt på 12

13 mattrygghet og folkehelse. Hensynet bak erstatningsordningen er dermed ikke helt det samme i husdyrproduksjon og i planteproduksjon. Formålet med forskriften er å bidra til bekjempelsen av planteskadegjørere og dyresykdommer, bidra til trygg mat og gi økonomisk erstatning for å redusere belastningen ved ulike bekjempelsestiltak. Det er hovedsakelig på husdyrområdet at erstatningsordningen har betydning for trygg mat. Dette underbygger at erstatningsordningen på planteområdet ikke bør være mer omfattende enn på husdyrområdet. Landbruksdirektoratet har videre vurdert konsekvenser av å videreføre dagens praksis og konsekvenser av å innskrenke erstatningsordningen. Opprettholde lik praksis på plante- og husdyrområdet Allerede fra forskriftsendringen i 2004 fastslås det at erstatningsordningen skal bidra til å gjøre bekjempelsen av sykdommer og skadegjørere lettere å gjennomføre ved at de som får særlig tyngende pålegg får erstattet deler av sitt tap. Eiere av dyr kan melde fra om sykdomsmistanke uten å risikere økonomisk ruin, og dermed lette myndighetenes kontrolloppgave når det gjelder sykdommer. Det ble vist til Ot.prp nr. 100 ( ) Om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) kap : «Ordninger som sikrer økonomisk vederlag til eier for pålagt avliving av dyr er etablert for å ivareta et vesentlig samfunnshensyn i forhold til alvorlige sykdommer og farlige smittestoffer hos dyr. En vesentlig faktor for å begrense samfunnsmessige skadevirkninger er at den enkelte som uforskyldt blir rammet, har trygghet for at det ikke medfører økonomisk ruin å varsle myndighetene om situasjonen. Dermed muliggjøres rask iverksettelse av tiltak fra myndighetenes side for å begrense skadevirkningen for andre.» Da forskrift om erstatning etter offentlige pålegg og restriksjoner kom i 2004, ble det forutsatt at de samme hensyn skulle legges til grunn når det gjaldt erstatning etter pålagt sanering etter påvisning av farlige planteskadegjørere. En erstatningsordning bidrar til å hindre eller begrense spredningen av farlige planteskadegjørere ved at det ikke vil føre til stort økonomisk tap å varsle myndighetene om mulige skadegjørere. Landbruksdirektoratet anbefaler at regelverket gjør enda tydeligere at det er et vedtak om avliving/destruksjon som utløser erstatning. Vi anbefaler å forskriftsfeste at det kun er når 13

14 Mattilsynet pålegger destruksjon av planter at erstatning utløses. De samme typene pålegg (destruksjon/avliving) skal utløse erstatning på plante- og husdyrområdet. Presiseringen øker forutsigbarheten for søker og ordningen blir enklere å forvalte. Tap som følge av restriksjoner og omsetningsforbud vil ikke dekkes av erstatningsordningen. Presiseringen gir et tydelig skille mellom hva som dekkes av erstatning og hva som evt. må dekkes gjennom å tegne forsikring. Innskrenkning av erstatningsordningen Det er rettslig sett ikke grunnlag for å gi bestemmelser som innskrenker den offentlige erstatningen ved pålegg om avliving av husdyr. Landbruksdirektoratet har vurdert konsekvenser av å innskrenke hva som kan erstattes på planteområdet ved at den statlige erstatningsordningen kun erstatter plantetapet og ikke andre tapsposter som følger av pålegg om destruksjon. God plantehelse kan best ivaretas gjennom å forhindre innførsel og spredning av skadegjørere og ved god agronomi. God importkontroll og tilsyn med norsk planteproduksjon har betydning for næringen. Det er virksomhetens ansvar å inneha kompetanse og rutiner som bidrar til å forebygge spredning av planteskadegjørere (St meld nr. 9). Foretakets ansvar for internkontroll og dermed ansvar for at produksjonen er fri for skadegjørere har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Selv om Norge har en god status når det gjelder husdyrsykdommer og planteskadegjørere, skaper økt internasjonal handel og reisevirksomhet spredningsveier for sykdommer og skadedyr. Import av plantedeler kan gi økt smitterisiko, men også tilgang til nytt plantemateriale til nytte for næringa. Pålegg fra det offentlige om å destruere planter for å hindre smittespredning til næringen generelt, er en betydelig inngripen hos den enkelte produsent. Det er per i dag ikke allment tilgjengelige forsikringsordninger som dekker plantetap når Mattilsynet pålegger sanering. Eventuelle andre pålagte saneringstiltak etter destruksjon av planter, som for eksempel vask og desinfeksjon, vil kunne være nødvendige for å fjerne smittestoffer. Slike tiltak kan være økonomisk tyngende for produsenten. 14

15 Landbruksdirektoratet anbefaler at dekningsområdet i planteproduksjon bør være det samme som i husdyrproduksjon og anbefaler ikke å innskrenke erstatningsordningen for planter. Landbruksdirektoratet vil fortsatt følge med på om forsikringsbransjen etablerer nye forsikringstilbud som dekker tilsvarende tap som den statlige erstatningsordningen Anbefaling opprettholde lik praksis på plante- og husdyrområdet Landbruksdirektoratet ser behov for å tydeliggjøre hvilke typer pålegg som gir rett til erstatning for planter. Vi anbefaler at det kun er når Mattilsynet pålegger destruksjon av planter at erstatning kan utløses. Det innebærer at foretaket ikke får rett til erstatning når Mattilsynet ilegger for eksempel omsetningsforbud eller andre typer restriksjoner. Presiseringen gir lik regulering for dyre- og planteområdet. En tydeliggjøring av dagens praksis i forskriften vil bidra til å klargjøre hvilke tap som erstattes. Lik regulering på plante- og husdyrområdet gjør kommunikasjonen rundt ordningen og forvaltning av den enklere. For at de økonomiske konsekvensene for produsentene skal begrenses, er det viktig at varigheten av omsetningsforbud etc. i påvente av prøvesvar blir så kort som mulig. Det blir ekstra viktig å tegne forsikring i produksjoner der en er særlig sårbar ved slike restriksjoner. Endringen vil ikke ha økonomiske konsekvenser. Forslaget innebærer en regelfesting av dagens praksis. 5.6 Vurdering av å innføre toppavgrensning for erstatning Størrelsen på erstatningsutbetalingen for husdyrproduksjon etter 5 kan ikke begrenses gjennom regler om toppavgrensning. Erstatning for pålegg i husdyrproduksjon er hjemlet direkte i matloven 22. For de andre ordningene som reguleres i forskriften er det anledning til å gi bestemmelser som regulerer erstatningens størrelse. Landbruksdirektoratet har merket seg at det er eksempler på enkeltsaker der det tilkjennes høye erstatninger for tap etter karanteneskadegjørere i planteproduksjon. Det ble eksempelvis i 2012 utbetalt 6 mill. kroner etter utbrudd av Tomato chlrotic dwarf viroid (TCDVd) i et gartneri i Rogaland. I 2009 ble 15

16 det utbetalt erstatning på over 8 mill. kroner for kostnader knyttet til sanering etter sykdommen pærebrann i en planteskole i Rogaland. Et framtidig utbrudd av skadegjøreren Furuvednematode i skog vil kunne utløse store erstatninger dersom Mattilsynet pålegger sanering av skog. Landbruksdirektoratet anbefaler ikke å innføre toppavgrensning for erstatning. Det eksisterer ikke per i dag allment tilgjengelige forsikringsordninger som dekker slike tap. Ny hjemmel til Mattilsynet overtredelsesgebyr Vi viser til høringsbrev datert om forslag til endring av matloven. Landbruksdirektoratet støttet forslaget om å gi hjemmel til Mattilsynet til å kunne ilegge overtredelsesgebyr i høringsuttalelse datert 8. august Landbruksdirektoratet mener det er naturlig at Mattilsynet sanksjonerer ved overtredelse av matloven og at sanksjonene ikke blir ilagt kun via erstatningsordningen. Sanksjonsmuligheter vil bidra til å understreke hvor viktig det er å overholde regelverket, uavhengig av om en overtredelse vil medføre et økonomisk tap eller ikke. Det vil og kunne gi mer målrettet bruk av virkemidler, ved at gebyr for overtredelser og avkorting/tilbakebetaling av erstatning kan ses i sammenheng. Endringen er ikke gjennomført. Departementet skal utrede dette nærmere. 6. Erstatning etter matloven Omlegging til annen produksjon Mattilsynet har fullmakt til å ilegge langvarige restriksjoner for å bekjempe karanteneskadegjørere. 7 i gjeldende forskrift gir hjemmel til å innvilge erstatning på kr per dekar der hele arealet virksomheten disponerer er karantenelagt i minst ti år på grunn av karanteneskadegjørere. Ut fra endring av forvaltningspraksis for en rekke skadegjørere som for eksempel PCN og Rød marg i jordbærproduksjon, er det færre tilfeller der bestemmelsen kommer til nytte for produsenten. Det er fremdeles en viss sannsynlighet for at nye karanteneskadegjørere, der Mattilsynet vil ilegge lange restriksjonsperioder, påvises. Landbruksdirektoratet anbefaler å oppheve 16

17 paragrafen siden den har vært svært lite i bruk. I et forenklingsperspektiv er det ikke ønskelig å ha ordninger som ikke er i bruk. I vurderingen inngår også at planteskadegjørere har liten betydning for folkehelsen Frivillig nedslakting av sauebesetninger Foretak kan ha rett til erstatning dersom besetningen er pålagt restriksjoner mot sending på fellesbeite på grunn av sykdommene skrapesyke eller mædi/visnaviruset. Hvis foretak i denne situasjonen velger å slakte ned hele besetningen innen seks måneder etter vedtak om restriksjon, kan det gi rett til erstatning. Det har ikke vært utbetalt erstatning etter denne ordningen i de 11 årene forskriften har eksistert. Det at ordningen ikke er i bruk, peker i retning av at den kan avvikles. Landbruksdirektoratet mener imidlertid at det er grunner til å beholde ordningen, med visse forenklinger i erstatningsberegningen. Det at ordningen ikke har vært i bruk på over 11 år, gjenspeiler at det ikke har vært større utbrudd av de dekningsmessige sykdommene i denne perioden. Samtidig er det slik at disse sykdommene ikke er utryddet i Norge, og det kan komme nye større utbrudd. Bekjempelsesstrategien er den samme som tidligere. Ved et eventuelt sykdomsutbrudd, vil det være en stor fordel at det finnes ordninger som kan tre i kraft umiddelbart. Vi viser til tidligere omtale av den sterke sammenhengen mellom husdyrproduksjon, mattrygghet og betydning for folkehelse. Erstatningsordningen etter frivillig nedslakting vil være et virkemiddel som kan lette bekjempelsen ved eventuelle utbrudd av skrapesyke eller mædi. Landbruksdirektoratet foreslår å forenkle ordningen ved at erstatning beregnes etter standardiserte satser, fratrukket en egenandel, uavhengig av når på året restriksjonen vedtas. Landbruksdirektoratet anbefaler at det ikke lenger gis tillegg til standard erstatningssats ved pålegg etter 1. oktober. Vi anbefaler altså ikke at 8 andre ledd punkt 1 i gjeldende forskrift videreføres. Landbruksdirektoratet foreslår i stedet at det også kan gis erstatning for matriellkostnader (men ikke arbeidskostnader) ved eventuelle pålagte tiltak for å fjerne 17

18 smittestoffer før nye dyr kan tas inn. Vi tilrår med dette at materiellkostnader ved saneringstiltak erstattes etter dokumenterte utgifter, med fradrag for slit,elde og standardheving. Beregnede kostnader erstattes med 40 prosent Tap i en pålagt oppholdsperiode Ordningen gir rett til erstatning dersom en virksomhet har fått pålagt en oppholdsperiode ut over 12 måneder før det kan startes med samme drift på eiendommen. Slike pålegg kan gis i tilfeller der foretaket først har fått pålegg om å avlive dyr eller frivillig har avlivet dyr etter restriksjoner. Erstatningen beregnes på grunnlag av satsene for produksjonstilskudd på påleggstidspunktet, fratrukket 10 prosent. Siden 2004, har det blitt utbetalt ca. 1.2 mill. kroner over ordningen, etter utbrudd av klassisk skrapesyke på sau. Retten til erstatning i en pålagt oppholdsperiode vil være et virkemiddel som kan lette bekjempelsen ved eventuelle utbrudd av alvorlig dyresykdom, og Landbruksdirektoratet anser ordningen til å utgjøre en del av beredskapen ved eventuelle sykdomsutbrudd. Ordningen utløses dersom det gis en oppholdsperiode ut over 12 måneder, og erstatningen er oppad begrenset til tre år etter at pålegget ble gitt. Det er kun ved alvorlig dyresykdom det gis oppholdsperioder av så langt varighet. Forsikringsordninger i markedet kan dekke driftstap ved avbrudd etter et pålegg fra Mattilsynet. Dette innebærer at driftstapet i de fleste tilfeller vil kunne dekkes av foretakets forsikring, og at det offentlige dekker deler av driftstapet i tilfeller med alvorlig husdyrsykdom og der det er begrensede muligheter for foretaket til å forsikre seg. Landbruksdirektoratet anbefaler av beredskapshensyn å videreføre ordningen. Etter gjeldende regelverk, beregnes erstatningen med utgangspunkt i satsene for produksjonstilskudd på det tidspunktet pålegget om oppholdsperioden ble gitt. Landbruksdirektoratet anbefaler at gjeldende praksis videreføres og at erstatningen beregnes med utgangspunkt i satsen på påleggstidspunktet for tilskudd til husdyr, tilskudd til dyr på beite, tilskudd til dyr på utmarksbeite, arealtilskudd og kulturlandskapstilskudd, fratrukket en egenandel på 10 prosent. 18

19 6.4. Radioaktivitet Erstatning for tiltak på grunn av radioaktivitet i beiteområdene har vært gitt siden Tsjernobylulykken i Det er hovedsakelig i Oppland, Nord-Trøndelag og Nordland det utbetales erstatning, men også i Hedmark, Buskerud og Sogn og Fjordane utbetales det jevnlig erstatning etter radioaktivitet. I perioden forskriften har eksistert, har det vært utbetalt rundt 21 mill. kroner etter ordningen. I følge Statens strålevern er det få tegn til at radioaktiviteten i beiteområdene vil bli borte på kort sikt, og antakelsene er at utfordringene vil vedvare i enda noen tiår. Landbruksdirektoratet anbefaler å videreføre erstatningsordningen og samtidig fjerne delordninger som ikke er i bruk. I gjeldende forskrift kan det gis erstatning for følgende tiltak for sau og storfe som følge av radioaktivitet i beiteområder: - Erstatning for ekstraordinær samling av dyr - Erstatning for nedfôringskostnader - Erstatning for dyr som kreperer under nedfôring eller må nødslaktes - Erstatning for kassert kjøtt som etter slakt ikke godkjennes til menneskemat - Erstatning for kassert ku- og geitmelk Statistikk fra de siste ni årene viser at erstatning er utbetalt for samling av dyr, nedfôring, dyr som har krepert i nedfôringsperioden og kassert kjøtt. Det er i samme periode ikke utbetalt erstatning for kassert ku- og geitmelk. Erstatning for kassert ku- og geitmelk Erstatning for kassert ku- og geitmelk ble tatt inn i forskriften i 2006, for å forhindre at produkter av melk og ost med for høyt innhold av radioaktivitet kom ut på markedet. Retten til erstatning for slik kassering ble vurdert som et formålstjenlig tiltak i tråd med forskriften. Det ble anslått at det økonomiske omfanget av denne erstatningen ville bli lite. Ordningen ble etablert for lokal foredling. Det er liten sannsynlighet for at melk som leveres til meierier må kasseres på grunn av for høyt innhold av radioaktivitet. Dette henger sammen 19

20 med at melk fra flere produsenter blandes sammen og at nivået av radioaktivitet samlet sett blir lavt. I et forenklingsperspektiv er det ikke ønskelig å ha ordninger som ikke er i bruk. Landbruksdirektoratet anbefaler ut fra dette å fjerne ordningene om erstatning for kassert ku- og geitmelk Standardiserte satser for erstatning av husdyr De standardiserte satsene for erstatning av husdyr ble sist endret i Gjeldende satser ble fastsatt med bakgrunn i beregninger utført av NILF i Landbruksdirektoratet vurderer at det er behov for en oppdatering av satsene. Landbruksdirektoratet ga i 2014 NILF i oppdrag å utarbeide forslag til nye satser. NILF har redegjort for hvilke prinsipper som er lagt til grunn for satsene i Kap. 3 i notatet «Erstatningssatser for dyr». Ifølge NILF bygger satsene som er utarbeidet i 2014 i stor grad på de prinsipper som det rådgivende organet som vurderte satsene i 2001 la til grunn, og prinsippene som ble lagt til grunn for utarbeiding av satsene i 2003 og Forslaget innebærer en oppdatering av satsene, jf i utkast til ny forskrift. Landbruksdirektoratet anbefaler i hovedsak å benytte NILFs beregnede satser og viser ellers til kommentarer under den enkelte paragraf. 7. Struktur og administrative bestemmelser Strukturen i og oppbyggingen av forskriften er i store trekk lik gjeldende forskrift. De administrative bestemmelsene er gjennomgått og endret for å gjøre dem klarere og enklere å forstå og bruke, samt for at de skal harmonere mer med tilsvarende bestemmelser ellers på landbruksområdet. 20

21 Erstatningsreglene etter matloven 22 og 31, som i dagens forskrift er 6 er nå delt opp i to bestemmelser, 5 og 6 i ny forskrift. Forskriftens 5 presiserer hvem som har rett til erstatning og hva som er erstatningsmessig når det gjelde husdyrerstatning og fastsetter regler om det samme når det gjelder planter. I forskriftens 6 er det gitt nærmere regler om erstatningsutmålingen. 8. Økonomiske og administrative konsekvenser Endringsforslaget gir administrative forbedringer, gjennom at det blir tydeligere når erstatningsordningen trer inn og hva som erstattes. Dette vil gi økt effektivitet i forvaltningen av ordningen og sikre likebehandling. Forslaget vil også tydeliggjøre hva det enkelte foretak har ansvar for å sikre seg mot gjennom private forsikringsordninger. Landbruksdirektoratet anbefaler hovedsakelig å endre husdyrsatsene i tråd med NILF sine forslag. For enkelte satser anbefales kun mindre justeringer, mens for de fleste satser anbefales større justeringer. Landbruksdirektoratet anslår en kostnadsøkning etter pålegg i husdyrproduksjonen på rundt 20 prosent ved bruk av de anbefalte satsene. Utbetalingene etter pålegg i planteproduksjonen forventes å bli noe lavere gjennom et tydeligere regelverk. Ordningens karakter tilsier at utbetalingene vil variere mellom år, avhengig av sykdomsutbrudd. 9. Merknader til de enkelte paragrafene Til 1 Formål Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende 1. Det er tatt inn en presisering av at økonomisk erstatning er et virkemiddel for å oppnå formålet, som er «..å bidra til bekjempelsen av planteskadegjørere og dyresykdommer og bidra til trygg mat». 21

22 Til 2 Virkeområde Bestemmelsen regulerer virkeområdet for å kunne motta tilskudd etter forskriften. Virkeområdet for pålegg som gjelder husdyr er omarbeidet og videreført. Grunnvilkåret for pålegg som gjelder planteproduksjon og skogbruk er endret. Se nærmere omtale under kap. 3. Til 3 Generelle vilkår Bestemmelsen i 3, andre ledd innebærer at tap etter matloven 22 tredje ledd og 31 som det er anledning til å tegne forsikring for gjennom en allment tilgjengelig forsikringsordning ikke dekkes etter denne forskriften. Bestemmelsen presiserer at dersom en faktisk får dekket tapet av forsikring, får en ikke også erstatning fra det offentlige for det samme tapet. Dette gjelder både dersom det er snakk om en «spesialforsikring» og dersom det er snakk om en «allment tilgjengelig forsikringsordning». Presiseringen innebærer også at tapet først skal dekkes av forsikringer søkeren har tegnet så langt forsikringsavtalen gjelder, og at det offentlige dekker det som evt. gjenstår innenfor rammene av den offentlige erstatningsordningen. Se nærmere omtale under kap. 4. Til 4 Fradrag i erstatningen, minsteutbetaling og egenandel Bestemmelsen er en sammenslåing av tidligere 4 og 5. Landbruksdirektoratet vurderer det som hensiktsmessig å slå de to paragrafene sammen. Flere temaer i erstatningsberegningen som naturlig hører sammen samles da i en bestemmelse. Til 5 Erstatning etter offentlige pålegg Bestemmelsen regulerer når erstatningsordningen kan inntre. Deler av bestemmelsen er en omarbeiding av deler av gjeldende erstatningsforskrift 6. Bestemmelser som regulerer utmåling av erstatning er samlet i ny 6. Bestemmelsen i første ledd regulerer når erstatningsordningen kan inntre i husdyrproduksjon og er en videreføring av første punkt i første ledd i gjeldende 6. Bestemmelsen i andre ledd er en presisering av gjeldende praksis for når erstatningsordningen kan inntre i planteproduksjon. Bestemmelsen presiserer at erstatningsordningen kan inntre etter et offentlig pålegg om destruksjon av egenproduserte planter eller plantedeler, gitt med hjemmel i 6 og 40 i plantehelseforskriften. 22

23 Bestemmelsen i tredje ledd regulerer retten til erstatning for utgifter til gjennomføring av pålagte tiltak innen både husdyr- og planteproduksjon. Se nærmere omtale under kap. 5. Til 6 Utmåling av erstatning Bestemmelsen er dels en omarbeiding av deler av gjeldende erstatningsforskrift 6, og dels forskriftsfesting av gjeldende praksis. Arbeid utført av søker kompenseres etter fastsatt lønnstrinn, som omfatter arbeidsgiveravgift og feriepenger. Arbeid med egen søknad og deltagelse under kontroll og prøvetaking erstattes ikke. Ved bekjempelse av skrapesyke kunne dyreeier i tråd med forvaltningspraksis tidligere søke om erstatning for utgifter til pålagt blodprøvetaking, herunder eget arbeid. Erstatningsordningen anbefales ikke videreført, da Mattilsynet nå dekker tilsvarende utgifter. Til 7 Erstatning etter frivillig nedslakting av sauebesetninger Formålet med erstatningsordningen er å gi det enkelte foretak muligheten til å redusere varigheten av pålagte beiterestriksjoner på fellesbeite. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende 8. Erstatningsberegningen er forenklet ved at bestemmelsen i dagens 8, andre ledd, ikke anbefales videreført, og at materiellkostnader, men ikke arbeidskostnader ved eventuelle pålagte tiltak for å oppnå fullgod sanering, erstattes etter dokumenterte utgifter i tråd med 6. Beregnede kostnader etter fradrag erstattes med 40 %. For øvrig vises det til kap Til 8 Erstatning for tap i en pålagt oppholdsperiode Bestemmelsen gir foretak rett til erstatning for tiden mellom pålegg om avlivning av husdyr til gjenoppstart av drift, avgrenset til tre år fra vedtaket om pålegg. Bestemmelsen er en videreføring og en presisering av gjeldende 9. Gjeldende praksis tas inn i bestemmelsen, ved at det konkret og uttømmende angis hvilke tilskudd som danner grunnlaget for erstatningsberegningen. For øvrig vises det til kap

24 Til 9 Erstatning for flytterestriksjoner på bier Bestemmelsen gir rett til erstatning for differansen mellom oppnådd produksjon som følge av flytterestriksjoner og tre års gjennomsnittlig dokumentert produksjon. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende 10. Erstatningsberegningen forenkles ved å innføre en fastsatt sats per kg honning. Landbruksdirektoratet anbefaler å benytte samme sats som ved erstatningsberegning for klimabetinget avlingssvikt i honningproduksjon, jf. forskrift 30. juni 2014 nr. 924 om satser for og beregning av erstatning og tilskudd ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon. Til 10 Erstatning for nedfôringskostnader mv. som følge av radioaktivitet Bestemmelsen gir rett til erstatning som følge av radioaktivitet i storfe og småfe. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende 11, men hvor erstatning for kassert ku- og geitmelk er bortfalt fra ordningen. For øvrig vises det til kap Til 11 Søknad Det skal søkes på skjema fastsatt av Landbruksdirektoratet. De som ikke har tilgang til internett kan henvende seg til kommunen for søknadsskjema og evt. hjelp til utfylling samt innlevering. Det er viktig at kopi av all dokumentasjon fra Mattilsynet i forbindelse med pålegget vedlegges søknaden, herunder alle brev med pålegg, evt. korrespondanse i forbindelse med påleggssaken, alle fakturaer, kvitteringer og annet som kan dokumentere erstatningskravet. Søknadsfristen løper fra den dagen søker har mottatt vedtak fra Mattilsynet om at alle tiltak er gjennomført og godkjent. Slik godkjenning må også vedlegges søknaden. Utbetaling av erstatning skjer når søknaden er ferdig godkjent, men det er anledning til delutbetaling der søker kan dokumentere å ha utført deler av et pålegg. Delutbetaling forutsetter at saneringstiltakene blir sluttført fullt ut, slik vedtaket fra Mattilsynet gir anvisning på. Dersom saneringen ikke sluttføres vil det utgjøre grunnlag for tilbakebetaling etter 14. Til 12 Vedtak, klage og dispensasjon Det er fylkesmannen som behandler søknadene og fatter vedtak om erstatning. Landbruksdirektoratet er klageinstans. 24

25 Det er Landbruksdirektoratet som kan gi dispensasjon etter søknad. Klage på Landbruksdirektoratet sitt vedtak i dispensasjonssak behandles av Landbruks- og matdepartementet. Endelig vedtak i klagesak kan bringes inn for domstolene på vanlig måte. Spørsmål om dispensasjon har vært et stadig tilbakevendende tema i forvaltningen av ordningen om erstatning for offentlige pålegg. Landbruksdirektoratet finner grunn til å presisere dispensasjonsadgangen noe, slik at det skal være enklere for søkerne å vite hva som en kan søke dispensasjon for. Utgangspunktet er at man kan søke dispensasjon fra eller for noe, i regelen vilkår og frister. Det kan f.eks. ikke søkes om dispensasjon for å få erstatning for andre forhold enn det forskriften regulerer. Landbruksdirektoratet mener det kan være hensiktsmessig å avgrense hvilke bestemmelser det kan være aktuelt å dispensere fra, for å tydeliggjøre hva dispensasjonsadgangen kan omfatte. Bestemmelsene som etter forslaget skal kunne dispenseres fra er forskriftens 5 og 6. Når det gjelder dispensasjon fra 5 og 6 vil dispensasjon være en sikkerhetsventil for eksempel om det blir aktuelt med tiltak/utgifter som ikke er omhandlet i bestemmelsen og som det vil fremstå som svært urimelig at ikke skal kunne dekkes under erstatningsordningen, et annet eksempel fra praksis etter dagens regelverk er et tilfelle der en søker ble ilagt omsetningsrestriksjoner som medførte at plantematerialet restriksjonen omfattet måtte destrueres i sin helhet, med stort økonomisk tap som følge. Når det gjelder 11 er det for det vesentligste søknadsfristen det kan være aktuelt å dispensere fra. Til 13 Opplysningsplikt og kontroll Bestemmelsen gir hjemmel for innsyn i regnskap og annen dokumentasjon hos brukeren. Hensikten er å kunne føre kontroll ved behov med at tiltak er gjennomført på den måten og med de kostnader som søkeren har oppgitt. Innsynsretten gjelder all relevant dokumentasjon. Nektelse av innsyn vil medføre avkorting i erstatningen og krav om tilbakebetaling etter 14, første ledd. 25

26 Tilsvarende er det gitt hjemmel for å føre stedlig kontroll, som kan være nødvendig for å kontrollere at enkelte tiltak er gjennomført som forutsatt. Bestemmelsen omfatter også adgang til dyrerom, driftsbygninger o.l. Til 14 Avkortning, tilbakebetaling og motregning Dersom det etter utbetaling viser seg at vilkårene for erstatning likevel ikke er oppfylt, at brukeren etter utbetaling foretar seg noe som er i strid med vilkårene eller dersom det viser seg at brukeren har gitt feil opplysninger om oppfyllelse av vilkårene eller annet av betydning for erstatningsvedtaket kan erstatningen avkortes og kreves tilbakebetalt. Tilbakebetaling kan kreves som tilbakebetaling av det utbetalte beløp eller ved avkorting i andre tilskudd eller erstatninger brukeren får i forbindelse med sin jordbruksdrift eller husdyrproduksjon. For private som får erstatning etter matloven 22 vil kun tilbakebetaling være aktuelt. Til 15 Definisjoner Landbruksdirektoratet anbefaler en videreføring av bestemmelsen. Til 16 Fraktkostnader NILF har utarbeidet forslag til egne transportkostnader for Nord-Norge, eventuelt et alternativ med nasjonale satser. Landbruksdirektoratet anbefaler videreføring av nasjonale satser for storfe, svin og småfe ut i fra målsettingen om enkel forvaltning. Det er etter Landbruksdirektoratet sin vurdering marginale forskjeller i NILFs forslag til differensierte satser for lam og sau, sammenlignet med differansen i satsene for kalv og voksne storfe. Det er og betydelig differanse i NILF sin foreslåtte sats for smågris og voksen gris. Landbruksdirektoratet anbefaler derfor en videreføring av en enkelt sats for småfe og at satsene for storfe og gris differensieres for ungdyr og voksne dyr. Til 17 Standardsatser for småfe Lam som skal slaktes NILF foreslår et tillegg per lam tiltenkt slaktet på kr 76,- ved økologisk drift. Bakgrunnen for NILFs forslag er tilskudd til lammeslakt, der det gis tillegg for økologisk stjernelam. 26