Det overordnede grunnlaget for forvaltningen av de fornybare ressursene, herunder innlandsfisk, er finnmarkslovens 21:

Transkript

1 RETNINGSLINJER FOR FORVALTNING AV INNLANDSFISK INNLEDNING LOVGRUNNLAG Finnmarkslovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv ( 1). Det overordnede grunnlaget for forvaltningen av de fornybare ressursene, herunder innlandsfisk, er finnmarkslovens 21: Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene på sin grunn i samsvar med lovens formål og innenfor rammer som følger av viltloven, lakse- og innlandsfiskeloven og annen lovgivning. Naturens mangfold og produktivitet skal bevares. HØRINGSGRUNNLAG Styret i FeFo vedtok på styremøtet den desember 2008 (sak 89 08) at et forslag om retningslinjer for forvaltningen av innlandsfisk skulle sendes ut på høring til berørte interesser. Et sentralt punkt i høringen var kartlegging av fiskebestander og vassdrag, hvor det av hensyn til ressursen er aktuelt å regulere fisket. Styret ba i høringen spesielt om innspill til følgende punkter, jf. bakgrunnsnotat: 1. Hvor er de mest sårbare og hensynskrevende innlandsfiskeressursene? Gi en beskrivelse av hvilke vann og vassdrag som har behov for regulering av fisket pga. beskatning og fisketrykk. Gi også en beskrivelse over fiskebestander, utvikling og dagens bruk. 2. Skal tilreisende (nordmenn bosatt utenfor Finnmark og utlendinger), i forbindelse med lengre turer og opphold i naturen, kunne fiske med ett garn i vann med ingen garnbegrensning mot å løse et eget garnfiskekort? Dette vil eventuelt kun gjelde i Frigarnsområder etter offentlige/kommunale bestemmelser. Frigarnsområder betyr at bosatte i fylket kan fiske med ubegrenset antall garn, ut i fra at ressursen er vurdert til å tåle slik beskatning. 3. Skal FeFo videreføre ordningen med at kommunene skal kunne være garnutvisningsmyndighet på vegne av FeFo? Dvs. at når kommunen gir fiskere bosatt i Finnmark dispensasjon fra offentlige garnbegrensninger, kan kommunen samtidig gi disse fiskerne grunneiers tillatelse etter egne retningslinjer. 4. Skal FeFo, med visse unntak, videreføre dagens forpaktningsordning for innlandsvann ved kultivering? Unntakene gjelder følgende: Side 1 av 22

2 1. Forpakter vil kun få enerett til garnfiske og evt. not-, ruse- og teinefiske. Man vil ikke lenger få enerett til oterfiske da denne rett vil gjelde for alle fiskere uavhengig av forpaktning. 2. Man vil ikke lenger gi forpaktning til enkeltpersoner bosatt i utkantstrøk som har behov for husbehov/matfisk, da denne vil falle inn under kommunal behandling gjennom Finnmarkslovens 24, Særskilt rett til lokal utnyttelse. 3. Etter nærmere retningslinjer, gitt av FeFo styret, vil lag eller foreninger som forpakter vann, der formålet med kultivering er fiskeforbedrende tiltak (uttynningsfiske eller utsetting av fisk), kunne gis tillatelse til å selge egne fiskekort. Dette for å sikre finansiering av kultiveringsarbeidet. 5. Skal FeFo videreføre forpaktningsordningen ved yrkesfiske? Gi innspill på aktuelle lokaliteter/vann hvor slike forpaktninger skal kunne gjelde. 6. Skal FeFo etter søknad kunne gi tillatelse til lokale reiselivsbedrifter å tilby sine tilreisende kunder guidet garnfiske etter innlandsfisk for et visst tidsrom og i nærmere definerte vann? Dette forutsatt at fiskeressursen tåler dette, eller at dens beskatning med fordel kan være større (kultivering). Hvordan vurderer spesielt lokale reiselivsbedrifter denne ordningen? 7. Hva slags behov har lokal reiselivnæring for gruppekort, eller lignende, for innlandsfiske? 8. Skal tilreisende fiskere som deltar på innmeldte fiskekonkurranser, slippe å løse FeFos fiskekort? Gi også evt. andre synspunkter på fiskekonkurranser mv. 9. Skal Finnmarkslovens 24, Tildeling av særskilt rett til garnfiske (fra kommuner), også gjelde fiske med not, ruse og teiner? Svarfristen for høringen ble satt til 13. mars Det ble gitt utsatt frist til 31. mars til de av høringsinstansene som ba om utsatt frist. Saken var til behandling i styremøte Styret besluttet da å utsette saken til styremøte mars. Saken fremlegges nå på nytt, med en omarbeidelse av punkt 3 i høringen. Det vises for øvrig til vedlegg og bakgrunnsnotat sendt styret før møtet OPPSUMMERING AV HØRINGEN INNKOMNE HØRINGSUTTALELSER Totalt kom det inn 27 høringsuttalelser fra kommuner (8 stk.), andre offentlige instanser (3 stk.), jeger- og fiskerforeninger (7 stk.) og andre interessegrupper (9 stk.). De som sendte inn høringsuttalelser var: Kommuner: Nordkapp kommune Tana kommune Porsanger kommune Nesseby kommune Berlevåg kommune Karasjok kommune Side 2 av 22

3 Kautokeino kommune Kvalsund kommune Offentlig forvaltning: Fylkesmannen i Finnmark Sametinget Finnmark fylkeskommune Fiskeforeninger: Kautokeino JFF Nordkapp JFF Tana JFF Langfjordbotn JFF Vestre Porsanger JFF Laksebreveierforeningen for Tanavassdraget Tanavassdragets laksefiskeforening Andre interesseforeninger/organisasjoner/foretak: Polmak Bygdelag Iesjoht Searvi utmarkskomite Sandlia og omegn bygdelag Sirma Bygdelag Árjas styre Mienna utmarkslag Neiden Fjellstue AS Russeluft grendelag Algasvarre bygdelag På bakgrunn av de innkommende høringsuttalelser ble det i august 2009 avholdt to kontaktmøter med høringspartene (Varangerbotn, og Jergul, ), der foreløpige forslag til endringer ble presentert. Innspill fra disse møtene er tatt med i den siste fasen av arbeidet med ferdigstillelsen av direktørens innstilling. Totalt møtte 23 personer opp på kontaktmøtene, fordelt på 18 høringsparter. Direktøren har i det følgende utarbeidet en tematisk sammenstilling av de innkomne høringsuttalelser. En del høringsinnspill tar for seg temaer som er utenfor FeFo sitt myndighets- og ansvarsområde. Disse er nevnt i saksutredningen for å gi en helhetlig framstilling av forvaltningen av innlandsfiskeressursene. ADGANG TIL FISKE 1. Adgangsbegrensning Innledning: En sentral del av høringen var å kartlegge fiskebestander og vassdrag hvor det av hensyn til ressursen er aktuelt å regulere fisket. Hensikten var å få en best mulig oversikt over innlandsfiskeressursen, særlig med tanke på eventuelle fiskebestander hvor det er behov for regulering / begrensning av høsting etter finnmarkslovens 27. For hard beskatning kan medføre negative endringer i lokale fiskebestander. FeFo ba derfor i høringen om opplysninger fra kommuner, brukerorganisasjoner og bygdelag om sårbare og hensynskrevende innlandsfiskeressurser, der det kunne være aktuelt med Side 3 av 22

4 adgangsbegrensninger. Slike adgangsbegrensinger skal i henhold til FeFo sin strategiske plan baseres på kunnskap. Ved eventuelle innføringer av adgangsbegrensninger i fiske er det naturlig at man ser dette i sammenheng med kommunenes og fylkeskommunens 1 myndighets- og ansvarsområde. FeFo, kommune og fylkeskommune har ulike roller i forvaltningen av innlandsfiske i Finnmark. FeFo har innlandsfiskeretten, mens kommunene og fylkesmannen bestemmer redskapsbruken og fisketiden for de ulike redskapene. Fiskeretten reguleres gjennom finnmarkslovens kapittel 3 22, 23, 25 og 27, mens utstyrsbruken reguleres gjennom Forskrift av 6. mai 2003 om fiske etter innlandsfisk med garn m.m. i Finnmark (garnforskriften). Det er fylkeskommunen som har myndighet til å fastsette garnfiskeforskriften, og denne hjemler dessuten kommunenes myndighet til å gi utfyllende forskrift. FeFo anser det derfor naturlig at eventuelle reguleringer av hensyn til fiskebestandene drøftes med kommunene som lokal fiskeforvaltningsmyndighet og med fylkeskommunen som overordnet myndighet. Reguleringer av fisket gjennom kommunale regler, bl.a. for bruk av garn, kan i enkelte tilfeller være tilstrekkelig for å ivareta hensynet til aktuelle fiskebestander. Høringsuttalelsene: Totalt 5 høringsparter (Iešjoht Searvi utmarkskomite, Sandlia og omegn bygdelag, Sirbma bygdelag, Árjas styre og en muntlig uttalelse) nevner navngitte områder med sårbare og hensynskrevende innlandsfiskeressurser. Ingen av høringspartene gir en utdypende beskrivelse over fiskebestanden, utvikling og bruk. De vann/vassdrag som nevnes er fordelt på 4 områder. Det er i alle disse tillatt å fiske med garn gjennom offentlig garnforskrift. Det er kun en høringspart som nevner en lokalitet, hvor det gjennom offentlig forskrift ikke er tillatt å fiske med garn. Dette gjelder Sandlia og omegn bygdelag, som ønsker at garnforbudet i Klokkervannene opprettholdes. De foreslåtte vann/vassdrag med behov for regulering/adgangsbegrensning er: 1. Øvre del av Iešjohka frigarnsområde (Iešjoht Searvi utmarkskomite, Árjas styre og muntlig uttalelse) 2. Rávdojávrrit v/jergul 1-garnsområde (Iešjoht Searvi utmarkskomite) 3. Navngitte vann som drenerer til Laksjohka 1- og 3-garnsområde (Sirma bygdelag) 4. Hannojávrrit øverst i Leaibbosjohka 3-garnsområde (Sandlia og omegn bygdelag) I tillegg nevnes at garnforbudet i Klokkervannene bør opprettholdes. 1. Iešjohka-vassdraget fra Iešjávroaivvuš/utløpet av Iešjohka og ned til lakseførende del ved Iešjohtgorži. Vannene/luobbalat på strekningen er i dag frigarnslokaliteter. I en muntlig uttalelse ble det sagt at man er redd for at tilreisende sportsfiskere overbeskatter storharren i vassdraget. Harr er en ressurs som lokalbefolkningen ikke har utnyttet til matfisk, men i de senere år er fiske etter harr blitt en mulig ressurs i turismeøyemed. Frykten består i at overbeskatningen av storharr vil føre til et mindre attraktivt sportsfiske. Iešjoht Searvi utmarkskomitè uttaler at sportsfiskere på strekningen setter tilbake gjedde og harr siden de kun er ute etter røye og ørret. I tillegg hevder de at det drives med mye 1 Fra og med har Finnmark fylkeskommune overtatt Fylkesmannens rolle som fiskemyndighet i Finnmark. Side 4 av 22

5 garnfiske i forbindelse med turisme. Generelt er man redd for at beskatningen er ensidig på storfisk og enkelte arter, slik at fiskepopulasjonene kommer i ubalanse. Árjas styre støtter dette og legger til at dersom det innføres begrensinger i fiske i området, så bør lokale fiskere/brukere ha førsteretten til fisket. 2. Ravdojávrrit nordøst for Jergul i Karasjok (ett-garnslokalitet) nevnes av Iešjoht Searvi utmarkskomitè i tillegg til øvre del av Iešjohka. 3. Vann som drenerer til Laksjohka i Tana nord-nordvest for Sirma: Deavkanjavrrit og Bihtošjávri (tre-garnslokaliteter), samt Gurtejávri, Gurteluoppal, Nammajávri, Latnajávri, Latnaluobbalat, Njirranjávri og Miennájávri (ett-garnslokaliteter). Vannene ligger i områder med åpne løyper og dispensasjonsløyper. Sirma bygdelag er redd for overfiske grunnet økende mengde tilreisende sportsfiskere, og fordi Tana kommune tildeler for mange ekstra garndøgn utover det som står i garnforskriften. 4. Hannojávrrit er øverst i Leaibbosjohkavassdraget som renner ned til Vestertana. Her ønsker Sandlia og omegn bygdelag å endre garnbegrensningen fra tregarnsområde til garnforbudsområde. Dette er begrunnet med at fisken er av god kvalitet og at vannene er forholdsvis små. I tillegg ønsker bygdelaget et fortsatt garnforbud i Klokkervannene øst for Tanaelva (mot Austertana) grunnet fiskens gode kvalitet, samt at det ikke er for mye fisk i vannene. På kontaktmøtet påpekte Iesjoht searvi at det høstes for lite i de fleste vann og at det må åpnes for barmarkskjøring til vannene med sikte på økt uttak. Kun fem høringsparter nevner fiskeressurser som har behov for regulering. Fire områder pekes ut, og alle har gjennom offentlig forskrift garnfiskebegrensning. I og med at det er så få vann og vassdrag som blir foreslått regulert av høringspartene, er det grunn til å anta at det ikke er et stort behov for reguleringer av innlandsfiske i Finnmark. Fou-institusjonene påpeker også at fiskeressursene i de fleste delene av Finnmark kan utnyttes mer. Direktøren er av den oppfatning at det er garnfiske som kan overbeskatter fiskebestander, og at stangfiske alene ikke er i stand til å skape stor ubalanse i fiskebestandene. Dette gjenspeiles i forslagene fra høringspartene om adgangsbegrensninger. I alle de foreslåtte områdene for adgangsbegrensninger er det i dag tillatt med garnfiske. På denne bakgrunn er det naturlig at eventuelle reguleringer av fiske i disse områdene først og fremst bør gjøres av kommunene og fylkeskommunen med hjemmel i de offentlige garnfiskeforskriftene. Unntaksvis kan det være aktuelt for FeFo, med hjemmel i finnmarksloven 27, å regulere adgangen til fiske. Dette kan være aktuelt på elvestrekninger med stort fisketrykk, der utstrakt stangfiske kan overbeskatte fiskeressursene. Eventuelle reguleringer i adgang kan kun iverksettes av hensyn til ressursen, jf ledd Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder fastsette innskrenkinger i adgangen til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i første ledd dersom hensynet til ressursen tilsier det. For å vite om fiskeressursen er knapp må man innhente kunnskap. FeFo vil i disse tilfeller innhente kunnskap om fiskeressursene fra de aktuelle kommunene, som gjennom offentlig lovverk har ansvar over fiskeressursene. Med kjennskap til ressursgrunnlaget vil det være lettere å vite om fisket virker negativt inn på fiskebestandene. Dersom kommunene ikke har inngående kjennskap til disse fiskeressursene, vil FeFo i samarbeid med kommunene, fylkeskommune og lokale brukere, foreta en ressurskartlegging, slik at eventuelle Side 5 av 22

6 reguleringer er kunnskapsbaserte. Ressurskartlegginger kan gjøres ved prøvefiske, brukerundersøkelser eller fangstrapportering. Dersom det viser seg at reguleringer bør iverksettes, er følgende alternativer aktuelle: I garnlokaliteter: Kommunene tilpasser garnforskriften etter vannenes ressursgrunnlag og senker antall garndøgn. Kommunene innfører garnforbud, eventuell garnfiske tillates kun ved garnutvisning (med fangstrapportering). I garnforbudslokaliteter og elver: FeFo soneinndeler fiskelokaliteten og regulere antall fiskekort som legges ut for salg. FeFo innfører kvotebegrensinger på uttak av fisk. GARNFISKE 2. Garnfiske for tilreisende Innledning: Gjennom høringen ba FeFo om synspunkter på om tilreisende kan få adgang til å fiske med ett garn i frigarnsområder (vedlegg 1). En slik ordning må eventuelt knyttes opp til en egen kategori fiskekort. Det har tidligere vært praksis å gi tillatelse til garnfiske etter søknad til tilreisende som har lange fotturer, forskere som driver feltarbeid langt inne på fjellet, jegere og andre for å kunne fiske seg matfisk med ett garn. Slike tillatelser har fortrinnsvis vært gitt i frigarnsområder, begrenset til ett garn per døgn og med største maskevidde på 29 mm (22 omfar). Det har vært noen få slike søknader. FeFo ba derfor om synspunkter på en videreføring av ordningen med at tilreisende kan fiske med ett garn i frigarnsområder, med formål matfisk under lengre turer og opphold i naturen, uten å søke særskilt dispensasjon. Høringsuttalelsene: Totalt har 19 høringsparter uttalt seg vedrørende dette punkt. De fordeler seg som følger: 12 høringsparter er mot forslaget: 5 kommuner (Tana, Porsanger, Nesseby, Kautokeino og Kvalsund) Kautokeino kommune er åpen for at en ved gjennomgang av garnforskrift kan opprette egne soner for tilreisendes garnfiske. 3 fiskeforeninger (Tanavassdragets laksefiskeforening, Laksebreveierforeningen for Tanavassdraget og Vestre Porsanger JFF) 4 andre organisasjoner (Sandlia og omegn bygdelag, Árjas styre, Mienna utmarkslag og Algasvarre bygdelag) 3 andre høringsparter er skeptiske til å støtte forslaget: 1 offentlig forvaltning (Sametinget) 2 andre organisasjoner (Sirma bygdelag og Iešjoht Searvi utmarkskomite) 4 høringsparter er for forslaget: 1 kommune (Berlevåg) 3 fiskeforeninger (Nordkapp JFF, Tana JFF og Kautokeino JFF) Noen høringsparter nevner ikke konkret at de er for eller mot punktet. Hvis man skal tolke et standpunkt utifra argumentasjonen, kan det tyde på at også 3 andre instanser (Sirma bygdelag, Iešjoht Searvi utmarkskomite og Sametinget) er skeptiske til å støtte forslaget. De resterende høringsparter har ikke tatt stilling til punktet. Kautokeino kommune var mot forslaget, og nevner en annen mulig løsning: Tillatelse for garnfiske til folk bosatt utenfor Finnmark kan begrenses til navngitte frigarnslokaliteter. Side 6 av 22

7 Direktøren fremmet tre alternative forslag på kontaktmøtene: 1. Salg av garnkort for tilreisende på alle frigarnslokaliteter. Salget knyttes opp til en egen kategori fiskekort. Det gis kun tillatelse til ett garn med øvre maskevidde på 29 mm (22 omfar). Det stilles krav om desinfisering av fiskeutstyr, der desinfiseringsseddel skal medbringes under fisket. 2. Salg av garnkort kun på navngitte frigarnslokaliteter. Kommunene bestemmer hvilke lokaliteter som skal være frigarnslokaliteter. Salget knyttes opp til en egen kategori fiskekort. Det gis kun tillatelse til ett garn med øvre maskevidde på 29 mm (22 omfar). Det stilles krav om desinfisering av fiskeutstyr, der desinfiseringsseddel skal medbringes under fisket. 3. Videreføre dagens ordning. Tillatelser gis kun etter søknad til de med særskilte behov for matfisk, fortrinnsvis kun i frigarnsområder, begrenset til ett garn per døgn og med største maskevidde på 29 mm (22 omfar). På kontaktmøtene var signalene fra de oppmøtte tilsvarende det standpunkt som ble fremmet i høringsinnspillene. En markert motstand mot at tilreisende skulle kunne få fiske med garn. Alle var enige om at de fleste vann tåler større beskatning, men man var redd for smittespredning. Dersom man tillater garnfiske for tilreisende, mente Kautokeino kommune at det ville være lettest å administrere alternativ 2, med muligheter for å øke antall garn per døgn. Porsanger kommune var enig i dette. Árja så ikke poeng i å legge til rette for garnfiske for turister, men ønsket å videreføre alternativ 3. Laksebreveierforeningen for Tanavassdraget var i mot alternativ 1 og 2, begrunnet med økt smittefare (gyro) og økt sannsynlighet for tyvfiske. Neiden Fjellstue AS påpekte viktigheten av desinfisering. Sirma bygdelag uttrykte frykt for at navngitte frigarnslokaliteter ville kunne bli tømt ved innføring av alternativ 1 eller 2. Kautokeino og Sør-Varanger kommune ligger på første og andre plass av landets kommuner i forhold til størrelsen på innlandsfiskearealet, mens Karasjok kommune ligger på en 9. plass. Dette viser at det i Finnmark fylke finnes store innlandsfiskeressurser med mange forskjellige arter som kan utnyttes i nærings-, husholdnings- og rekreasjonsfiske. I Finnmark er det i dag langt flere underbeskattede fiskeressurser enn overbeskattede fiskeressurser. Vann som har en fiskeressurs som tåler stor beskatning, er gjennom innlandsfiskeforskriften definert som frigarnslokalitet. Ved å tillate også tilreisende til å fiske med garn på frigarnslokaliteter, vil man kunne øke beskatningen av fiskeressursene der det er behov for dette. Frykten for spredning av fiskesykdommer nevnes fra høringspartene som en årsak til at de er mot garnfiske for tilreisende. Smittefare vil øke noe dersom man åpner opp for at tilreisende fiskere kan fiske med private, medbrakte garn. Dette særlig siden garn er et redskap som kommer i direkte kontakt med fisk. Dog vil smittefaren være svært liten ved garnfiske i forhold til annen smittefare ved trafikk av finnmarkinger og turister inn og ut av Finnmark. Smittespredning av parasitter som fiskelus og Gyrodactylus salaris er noe som FeFo tar svært alvorlig og vil gjøre alt som er mulig for å hindre. Mangelen på henvendelser om garnfiske fra tilreisende viser at etterspørselen etter garnfiske blant tilreisende fiskere er liten. Antall søknader om dispensasjon til garnfiske er svært lavt. De fleste forespørsler om garnfiske kommer fra utflyttede finnmarkinger, som lurer på om hvorfor de ikke har tillatelse til å fiske med garn. Dette bør ikke være et stort problem da Side 7 av 22

8 hvem som helst kan være med en finnmarking på garnfiske, og siden det i svært store områder ikke er noen form for garnbegrensning. Ut fra dette er konklusjonen at det ikke er behov for tilrettelegging for tilreisende med eget garnfiskekort. De få søknadene om garnfiske fra tilreisende kan behandles som ordinære dispensasjonssøknader uten et eget garnfiskekort. I FeFos strategiske plan er ett av punktene å legge tilrette for at lokale reiselivsaktører skal kunne få tillatelse til å drive med turistbasert guidet garnfiske. En åpning for garnfiske for tilreisende i frigarnslokaliteter kan føre til at reiselivsaktørene mister sin potensielle kundegruppe. Dersom ønsket om at reiselivsaktører skal kunne tilrettelegge garnfiske for tilreisende opprettholdes, er det fare for at det lille markedet for garnfiske som finnes, vil kunne gå tapt. 3. Garnutvisning Innledning: Bakgrunn for saken er dagens garnutvisningspraksis, tildeling av garndøgn utover det som er tillatt i forskrift: Siden gjeldende forskrift FOR nr 582: Forskrift om fiske etter innlandsfisk med garn m.m., Finnmark (garnforskrift) har garnutvisningen i de ulike kommunene vært praktisert forskjellig. Dette har bakgrunn i at gammel forvaltningspraksis ble snudd på hodet ved innførselen av gjeldende garnforskrift, fra å være en myndighet gitt statens grunneierorgan (Statskog ved Finnmark jordsalgskontor) til å være en myndighet gitt kommunene. Før gjeldende garnforskrift ble vedtatt, var det grunneier som utviste garndøgn utover det som var tillatt ved garnforskrift. Denne endrede myndighetsforhold har ikke ført til endret praksis slik som det burde. For eksempel så praktiserer de 7 kommunene (Kautokeino, Sør-Varanger, Vadsø, Lebesby, Porsanger, Gamvik og Tana) som fikk delegert garnutvisningsmyndighet fra jordsalgskontoret på 1980-tallet, fortsatt sin tildeling på bakgrunn av de retningslinjene som i sin tid ble gitt av jordsalgskontoret, selv etter innførelsen av ny garnforskrift i I de kommuner som ikke fikk garnutvisningsmyndighet før 2003, har denne praksisen blitt endret, men ikke i like stor grad som det burde. For eksempel i Alta kommune, så er det kommunen som utviser garndøgn utover det som er tillatt i garnforskrift, men da kun til grunneier som fiskerettshaver, som da igjen deler disse garndøgnene ut til enkeltpersoner etter søknad. Alta kommune avviser alle søknader fremmet av enkeltpersoner med henvisning om at det kun er grunneier/fiskerettshaver som kan få dispensasjon fra garnforskrift ved garndøgn. Denne praksisen mener FeFo har rot i gammel fiskeforvaltning da grunneier hadde utvisningsmyndigheten. Man har med andre ord beholdt tildelingsmyndighet selv om kommunene gjennom garnforskrift har utvisningsmyndighet. FeFo ser denne praksisen som feil, da det er kommunen som er den myndighet som kan utvise og dermed også skal tildele disse til enkeltpersoner etter søknad. FeFo som privat grunneier har ingen myndighet til å fremme dispensasjonssøknader fra garnforskrift på vegne av privatpersoner, som på bakgrunn av sin lovfestede rett etter finnmarksloven kapittel 3., ønsker å fiske med garn. Garnutvisning er ikke en grunneierrolle da det gjennom FOR nr 582: Forskrift om fiske etter innlandsfisk med garn m.m., Finnmark 7 sier at det er kommunen som etter søknad kan gi utvisning for fiske med garn, not, ruser og teiner i garnforbuds- og garnbegrensningsområder på statsgrunn (i dag FeFo grunn) om det anses biologisk forsvarlig. Kommunene kan også i særlige tilfeller etter garnforskriftens 9 dispensere fra gjeldende forskrift. FeFo kan på bakgrunn av FL 27 fastsette nærmere bestemmelser for utnyttelsen av fornybare ressurser som nevnt i Fl 22 bokstav a) fiske etter innlandsfisk med garn. Side 8 av 22

9 Begrepet garn må da forstås som alt fiske med bundne redskaper, det vil si også not, teine, ruse og lignende. FeFo kan fastsette at utnyttelsen krever tillatelse samt at det kan settes vilkår for tillatelsen. Kommunene som offentlig myndighet skal gjennom Lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. sikre at naturlige bestander av bl.a. innlandsfisk og deres leveområder forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Kommunene kan etter garnforskriftens 7 gi utvisning dersom det er biologisk forsvarlig og FeFo vil dermed ikke stille spørsmål ved kommunal behandling vedrørende dette. Ved kommunal utvisning etter 7 eller dispensasjon etter 9 i garnforskrift, vil FeFo som rettighetshaver normalt ikke kreve særskilt tillatelse jf FL 27 eller stille vilkår utover det som allerede er gitt i FL 22 a). Med andre ord vil ikke FeFo ha noen innvendinger for den utvisning eller dispensering som kommunene gjør etter garnforskriftens 7 og 9. Unntak kan imidlertid gjøres på lokaliteter som etter en ressurskartlegging avdekker et behov for adgangsbegrensninger jf. 27, 5. og 6. ledd (se punkt 1.). 4. Lokale reiselivsaktørers tillatelse til tilrettelagt garnfiske Innledning: I Strategisk plan heter det at FeFo etter søknad kan gi tillatelse til lokale reiselivsbedrifter til guidet garnfiske, for sine tilreisende (bosatt utenfor Finnmark) kunder, for et visst tidsrom og i nærmere definerte vann. Slike saker skal høres med berørte kommune og andre interessegrupper. Forutsetningene for at en slik tillatelse skal kunne gis er at fiskeressursen tåler det, og særlig om beskatningsnivået med fordel kunne være høyere. Høringsuttalelsene: Totalt har 11 høringsparter uttalt seg vedrørende dette punktet. De fordeler seg som følger: 8 høringsparter er for forslaget: 4 kommuner (Porsanger, Kautokeino, Berlevåg og Kvalsund) 2 offentlig forvaltning (Fylkesmannen i Finnmark og Finnmark Fylkeskommune) 1 fiskeforening (Kautokeino JFF) 1 andre organisasjoner (Algasvarre bygdelag) 3 høringsparter er mot forslaget: 2 fiskeforeninger (Tana JFF og Tanavassdragets laksefiskeforening) 1 annen organisasjon (Sandlia og omegn bygdelag) Kommentarer til høringspunktet: Kautokeino JFF mener dette kun skal kunne gis på frigarnslokaliteter. Tana JFF mener dette vil føre til en privatisering som ikke er ønskelig. Tana kommune tar ikke stilling til punktet i denne omgang, da kommunen vil kunne gi uttalelser ved eventuelle, konkrete søknader. Sametinget, som ikke tar stilling til punktet, nevner at dersom slik tillatelse skal kunne gis, så må det stilles krav til lokal tilhørighet til reiselivsbedrifter. Dette for å sikre at verdiskapningen forblir i kommunen. Árjas styre, som ser problematisk på dette, tar ikke ytterligere stilling til punktet da de etterlyser definisjon på begrepet lokal reiselivsbedrift. Iešjoht Searvi utmarkskomite spør seg om det samme. På kontaktmøtene nevnte en høringspart at en bør innskrenke muligheten for guidet garnfiske til kun å gjelde innenfor den kommunen som reiselivsaktøren hører hjemme i. Side 9 av 22

10 Tilrettelagt garnfiske for tilreisende kan bli en ny inntektsmulighet for reiselivsnæringen i Finnmark. Ved å gi reiselivsaktørene i Finnmark muligheten til å tilby sine turister og andre tilreisende en naturopplevelse gjennom blant annet garnfiske, vil man ved en slik ordning oppfylle punktet om tilrettelegging av rammevilkår for reiselivsaktører som nevnt i Strategisk plan Det vil være et nisjeprodukt og bør kunne gjennomføres uten at lokalbefolkningens fiske blir skadelidende. 5. Presisering av særskilt rett til garnfiske etter finnmarkslovens 24. Innledning: Retningslinjene for kommunenes tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse av en rekke ressurser og høstingsmåter ble vedtatt av FeFo styret den juni Kommunene kan for inntil 10 år av gangen tildele enkeltpersoner eller grupper av personer særskilt rett til bl.a. fiske etter innlandsfisk med garn i angitte vann. Retten til notfiske, rusefiske og teinefiske innbefattes ikke i denne sammenheng. Etter garnfiskeforskriften er fiske med not, ruse og teiner kun tillatt i vann som er frigarnslokaliteter. Det er nærliggende å tro at lovgiver ikke kan ha ment at andre fremdeles kan fiske med not, ruser eller teiner i frigarnslokaliteter der noen har fått særskilt rett til garnfiske. FeFo hørte på om slik tildeling av særskilt rett til garnfiske på frigarnslokaliteter, også skal gjelde not, ruser og teiner. Høringsuttalelsene: Totalt har 11 høringsparter uttalt seg vedrørende dette punktet. De fordeler seg som følger: 9 høringsparter er for forslaget: 4 kommuner (Tana, Kautokeino, Porsanger og Kvalsund) 2 fiskeforeninger (Kautokeino JFF og Tanavassdragets laksefiskeforening) 3 andre organisasjoner (Iešjoht Searvi utmarkskomite, Sandlia og omegn bygdelag og Árjas styre) 2 høringsparter er mot forslaget: 1 fiskeforening (Tana JFF) 1 annen organisasjon (Algasvarre bygdelag) Kommentarer til høringspunktet: Tana JFF, som generelt er i mot all tildeling av særskilt rett til garnfiske, mener at dette vil kunne føre til privatisering av fiskerett som vil hindre allmennhetens tilgang til garnfiske. Sandlia og omegn bygdelag er enig om tildeling av særskilt rett også skal gjelde not, ruse og teiner, men kun dersom en slik rett gis ved kultivering av vann, og ikke ellers. Árjas styre støtter forslaget, men presiserer at not- og garnfiskeretten i mange områder har et selvstendig grunnlag i alders tids bruk og er dermed beskyttet gjennom finnmarkslovens 5. Dersom noen tildeles særskilt rett til garnfiske gjennom kommunal behandling etter finnmarkslovens 24, er det naturlig at en slik rett også gjelder redskap som not, teiner og ruse, forutsatt av at det er lovlig etter de offentlige garnforskriftene. En særskilt rett til garnfiske gis uavhengig om vannet trenger kultivering eller ikke, da denne forpaktningsordningen med enerett til garnfiske er ment for å sikre lokalbefolkningens behov for blant annet matfisk. Side 10 av 22

11 BORTFORPAKTNING AV GARNFISKERETT 6. Forpaktningsordning ved kultivering 1. Forpakter vil kun få enerett til garnfiske og evt. not-, ruse- og teinefiske, og ikke oterfiske slik som i dag. 2. Forpaktning til enkeltpersoner bosatt i utkantstrøk vil falle inn under kommunal behandling gjennom finnmarkslovens 24 om særskilt rett til lokal utnyttelse jf punkt Etter nærmere retningslinjer og vilkår gitt av FeFo styret, gis foreninger som forpakter vann og vassdrag, der formålet med kultivering er fiskeforbedrende tiltak (uttynningsfiske eller utsetting av fisk), tillatelse til å selge egne fiskekort for å finansiere kultiveringsarbeidet. Innledning: Jordsalgskontoret opprettet i sin tid en forpaktningsordning for å gi lokale lag og foreninger mulighet til å forpakte vann for kultivering. I tillegg ønsket man å åpne opp for mer lokal forvaltning av innlandsfiskeressursene. Forpaktning ble gitt vann som var utsatt for feil beskatning, eller som var underbeskattet og derfor overbefolket. I tillegg kunne det gis forpaktning til enkeltpersoner bosatt i utkantstrøk, som har behov for husbehov/matfisk. Senere ga man forpaktning til lag og foreninger med hensikt å drive oppsyn i vann med utbredt ulovlig fiske. Omfanget av forpaktningen begrenset seg til enerett av fiske med bundne redskaper (garn, ruser m.m.) og oter. Forskrift om garnfiske regulerer forpakterens fiskerett (i vann med ett eller tre garnsområder er det denne fiskeretten som bortforpaktes). Offentlig forskrift gjelder selv når vannet bortforpaktes. I frigarnsområder er det ved forskrift ingen begrensning i antall garn, og det er tillatt å fiske med not, ruse og teine. I slike vann kreves ingen spesiell tillatelse til å starte med uttynningsfiske, og en trenger ingen forpaktning for å drive kultiveringsarbeid. Fiske med stang og håndsnøre er fritt for allmennheten også i forpaktede vann. Det har ikke vært gitt tillatelse til å selge egne fiskekort i forpaktede innlands vann og vassdrag. Unntaket har vært i to forpaktede innlandsvann (Jomfrudalsvann i Loppa kommune og Syltevikvatnet i Båtsfjord kommune) og en forpaktet elv (Čabardašjohka i Kautokeino kommune). FeFo har hjemmel i finnmarkslovens 26 til å gi forpaktning for 10 år av gangen, men tidligere praksis om forpaktning inntil 5 år av gangen vil videreføres. Videre i 26 heter det at slik forpaktning (rett til å forvalte utøvelsen av fiske) kun kan gis til lokale organisasjoner og sammenslutninger som har som formål å fremme allment fiske. I Strategisk plan for FeFo heter det at FeFo vil videreføre ordningen med bortforpaktning av vann. Høringsuttalelsene: Totalt har 12 høringsparter uttalt seg vedrørende dette punktet. De fordeler seg som følger: Underpunkt 1: Enerett til kun garnfiske (og evt. not-, ruse- og teinefiske), ikke oterfiske. 12 høringsparter er for forslaget: 5 kommuner (Tana, Nesseby, Kautokeino, Kvalsund og Porsanger) Side 11 av 22

12 Porsanger kommune mener oterfiske kun skal tillates for fylkets beboere, og ikke for tilreisende fiskere. 1 offentlig forvaltning (Finnmarks Fylkeskommune) 2 fiskeforeninger (Tana JFF og Kautokeino JFF) 4 andre organisasjoner (Sandlia og omegn bygdelag, Árjas styre, Algasvarre bygdelag og Russeluft grendelag) Russeluft grendelag er generelt mot oterfiske da dette fører til hugging av trær langs vann. Ingen høringsparter er mot forslaget Underpunkt 2: Forpaktning til enkeltpersoner bosatt i utkantstrøk faller inn under kommunal behandling gjennom finnmarkslovens høringsparter er for forslaget: 4 kommuner (Tana, Nesseby, Kvalsund og Porsanger) 1 offentlig forvaltning (Finnmarks Fylkeskommune) 2 fiskeforeninger (Tana JFF og Kautokeino JFF) 4 andre organisasjoner (Sandlia og omegn bygdelag, Árjas styre, Algasvarre bygdelag og Russeluft grendelag) 1 høringsparter er mot forslaget: 1 kommune (Kautokeino) Kautokeino kommune er generelt mot all forpaktning av vann til enkeltpersoner. Underpunkt 3: Forpaktere som driver uttynningsfiske kan selge egne fiskekort for å finansiere dette arbeidet. 10 høringsparter er for forslaget: 4 kommuner (Tana, Nesseby, Kautokeino og Kvalsund) 1 offentlig forvaltning (Finnmarks Fylkeskommune) 1 fiskeforening (Kautokeino JFF) 4 andre organisasjoner (Sandlia og omegn bygdelag, Árjas styre, Algasvarre bygdelag og Russeluft grendelag) 2 høringsparter er mot forslaget: 1 kommune (Porsanger) Porsanger kommune mener at kultivering i likhet med garnutvisning kunne tillegges kommunene. 1 fiskeforening (Tana JFF) Tana JFF frykter et lappeteppe av vann der hver forpakter selger egne kort. Dette vil være uheldig for allmennhetens tilgang til fiske. FeFo bør isteden støtte opp om kultivering økonomisk uavhengig av denne ordning. På kontaktmøtene presenterte direktøren følgende alternativer vedrørende underpunkt 3: 1. Forpaktere som driver med uttynningsfiske eller fiskeutsetting kan selge egne fiskekort. Finnmarkinger kan fiske gratis. 2. På bakgrunn av faren ved for mange ulike fiskekort rundt om i fylket, samt usikkerheten om hvor attraktivt det vil være å fiske i vann som er overbefolket, settes det heller av årlige midler som forpaktende foreninger kan søke midler fra. Side 12 av 22

13 På kontaktmøtene var det flertall for alternativ 2. Det var kun en høringspart som avvek fra dette, og som mente at man kunne kombinere begge to alternativer. Underpunkt 1: I dag er det for allmennheten begrensninger i sportsfiske i forpaktede vann ved at det kun er tillatt å fiske med stang og pilk. Oterfiske (samt evt. garnfiske) er forbeholdt de som tilhører den forpaktende forening. Oter som fiskeredskap definerer direktøren som et håndsnøre, derfor vil det være naturlig å tillate allmennheten også å fiske med oter i forpaktede vann. Direktøren ser at det i de fleste forpaktede vann ikke er fiskeressursmessige hensyn som tilsier at oterfisket skal begrenses ved at fisket kun forbeholdes medlemmer av den forpaktende forening. Formålet med forpaktningsordningen er jo blant annet å legge til rette for og fremme allmennhetens fiskemuligheter. Dersom oterfisket i for stor grad fører til overbeskatning av enkelte forpaktede vann, vil direktøren, i samråd med forpaktende forening, kunne innføre begrensning eller forbud for oterfiske gjennom finnmarkslovens 27. Underpunkt 2: På møtet den juni 2008 vedtok styret fro Fefo at kommunene kan behandle utnyttelsen av de fornybare ressursene etter finnmarkslovens 24. På bakgrunn av dette vedtaket ser direktøren at behandling av forpaktninger av innlandsvann til enkeltpersoner bosatt i utkantstrøk med formålet om å sikre matfisk, naturlig vil falle inn under kommunal behandling gjennom finnmarkslovens 24. Forpaktningsordningen for enkeltpersoner bosatt utenfor allfarvei er ment som sikring av mattilgangen i form av fisk. En enerett til garnfiske i nærliggende vann er derfor viktig for å sikre mattilgangen. Dersom andre som ikke bor i området høster av de samme fiskeressursene, vil dette kunne gå utover de fastboendes mattilgang. Eksempler på hvilke forpaktninger som i dag vil innlemmes under kommunal behandling er beboerne på Sihčajávri og Rágesluoppal i Guovdageidnu-Kautokeino. Underpunkt 3: Direktøren har ikke tro på at det er mange som vil løse kort for å fiske i vann som trenger kultivering, slik at potensialet til å kunne finansiere en pågående kultivering gjennom kortsalg vil være svært begrenset. Derfor foreslår direktøren at det heller settes av midler til fiskekultivering. Foreninger og lag som driver kultivering kan søke om støtte til for eksempel innkjøp av ruser, teiner etc. Ved særskilte tilfeller, som ved for eksempel de forpaktede vann og vassdrag hvor forpakter i dag selger egne fiskekort, kan direktøren gi tillatelse til å selge egne fiskekort dersom det av forvaltningsmessige grunner er hensiktsmessig. 7. Forpaktningsordning ved yrkesfiske Innledning: Yrkesfiske defineres her som fiske med salg som formål. Hva gjelder forpaktning av vann til yrkesfiske, er det fra Statskogtiden ikke mottatt noen søknader og derfor ikke etablert noen forvaltningspraksis. Denne forpaktningsordningen ble laget for at yrkesfiskeutøvere kunne få enerett (med unntak av reindriftsutøvere i området) til fiske med bundne redskaper i omsøkte vann for inntil 5 år av gangen. Man kan kun få forpaktet vann tilhørende søkers hjemkommune. Fiske med sportsfiskeredskap vil være fritt for alle. Vann som har tradisjonell betydning for lokalbefolkning og vann med sårbare fiskebestander kan ikke bortforpaktes. Behandlingen av slike søknader er den samme som for andre søknader om forpaktning. Søknadene skal på høring til berørte parter som reinbeitedistrikt, bygdelag, andre representanter for brukergrupper, kommunen og annen myndighet. Høringsuttalelsene: Side 13 av 22

14 Totalt har 8 høringsparter uttalt seg vedrørende dette punktet. De fordeler seg som følger: 6 høringsparter er for forslaget 4 kommuner (Tana, Porsanger, Kautokeino og Kvalsund) 1 fiskeforening (Kautokeino JFF) 1 annen organisasjon (Algasvarre bygdelag) 2 høringsparter er mot forslaget 2 fiskeforeninger (Tana JFF og Sandlia og omegn bygdelag) Ingen av uttalelsene nevner konkrete lokaliteter der slik forpakning skal kunne gis. Kommentarer til høringspunktet: Kautokeino JFF ønsker at det stilles krav til omsetning av en viss størrelse slik at man evt. skal kunne oppheve en 5-årig forpakningskontrakt dersom det ikke blir fisket i vannet. Kautokeino kommune forutsetter at en tildeling ikke bør gå ut over allmenne interesser. Fiskevann brukt av lokalbefolkningen bør ikke kunne forpaktes. Tana JFF mener at denne ordningen vil hindre allmenn bruk og tilgang. Sandlia og omegn bygdelag er mot en videreføring fordi dette vil skape splid mellom folk. I strategisk plan heter det at: FeFo skal prioritere nærings- og forretningsaktivitet innen områder hvor FeFo selv besitter ressurser og bidra til at ressursene i størst mulig grad blir videreforedlet i Finnmark. Det er derfor ønskelig å ha en slik forpaktningsordning klar den dagen en slik søknad kommer. FISKEKORT 8. Tilpassede fiskekortkategorier for reiselivsaktører Innledning: Fefo har mottatt forespørsler fra reiselivsoperatører om tilpasninger av fiskekort for tilreisende som en del av operatørenes virksomhet. Da med tanke på om turistene må løse FeFos fiskekort ved turer som de avholder, samt andre krav fra grunneiers side. FeFo etterspurte i høringen synspunkter på tidsregulerte gruppekort for innlandsfiske til bruk for lokalt reiseliv, eller eventuelt andre behov og forslag til løsninger. Høringsuttalelsene: Totalt har 8 høringsparter uttalt seg vedrørende dette punktet. De fordeler seg som følger: 8 høringsparter er for tilpassede korttyper eller lignende for lokale reiselivsaktører: 4 kommuner (Porsanger, Kautokeino, Berlevåg og Kvalsund) 2 fiskeforening (Tana JFF og Kautokeino JFF) 2 andre organisasjoner (Sandlia og omegn bygdelag og Algasvarre bygdelag). Ingen høringsparter er mot. Kommentarer til høringspunktet: Side 14 av 22

15 Tana JFF mener at lokale reiselivsbedrifter bør kunne selge FeFos fiskekort der det er innbakt som en gruppepris, men der hver enkelt får eget kort, samt info om fiskeregler. Ellers har ingen uttalelser konkrete ønsker eller forslag om hvordan en skal tilpasse en slik ordning. Kun en reiselivsbedrift har uttalt seg, Neiden Fjellstue AS, som sier at tilrettelegging for fisketurisme er viktig for at fiskeproduktet som et tilbud blir attraktivt for turistene. Turistene vil ellers velge å dra på egenhånd, slik at mulige konflikter med lokalbefolkning ikke så lett kan forhindres. Videre etterlyses en enklere løsning på å drive et begrenset næringsfiske utenfor åpent løypenett. Dette for å kunne sikre gode fiskeråstoff som tilbud til matmenyen for sine gjester. Árjas styre, som ser problematisk på dette, tar ikke ytterligere stilling til punktet da de etterlyser definisjon på begrepet lokal reiselivsbedrift. Iešjoht Searvi utmarkskomite spør seg om det samme. På kontaktmøtene var tilbakemeldingen fra de som har erfaring fra turistbasert reiseliv, at det i dag ikke er noe problem med de allerede eksisterende kortkategorier. De mente at de som driver med fiskerelatert turistvirksomhet ikke har et behov for en ytterligere tilpasset kortordning som gruppekort eller lignende. Neiden Fjellstue AS bekreftet dette. I mangelen på konkrete innspill til kortkategorier fra reiselivsaktører i Finnmark, kan det tyde på at behovet for tilpassede fiskekort er liten. Direktøren ser dermed ingen behov å innføre egne kortkategorier utover de som finnes i dag. Direktøren fikk i sak , fullmakt til å tilpasse fiskekortordningen i forhold til reiselivsopplegg og eventuelle andre behov. Dersom det i denne sammenheng vil være aktuelt med flere eller andre fiskekortkategorier, vil dette kunne innføres. 9. Tilreisende deltakere på fiskekonkurranser Innledning: Det arrangeres en god del fiskekonkurranser i løpet av en fiskesesong, men henvendelser til FeFo i form av søknad om tillatelse til å avholde slike konkurranser er i stor grad fraværende. For å kunne avholde fiskekonkurranser kreves det at man har grunneiers tillatelse. Per i dag skal tilreisende fiskere som deltar på fiskekonkurranser løse FeFos fiskekort i tillegg til arrangørens deltageravgift. I høringen ba FeFo om tilbakemelding på om tilreisende fiskere som kun deltar på fiskekonkurranser, skal slippe å løse FeFos fiskekort. Høringsuttalelsene: Totalt har 13 høringsparter uttalt seg vedrørende dette punktet. De fordeler seg som følger: 11 høringsparter er for at tilreisende fiskere som deltar på fiskekonkurranser skal slippe å løse FeFos fiskekort: 3 kommuner (Kautokeino, Berlevåg og Kvalsund) 4 fiskeforening (Nordkapp JFF, Tana JFF, Kautokeino JFF og Tanavassdragets laksefiskeforening) 4 andre organisasjoner (Iešjoht Searvi utmarkskomite, Sandlia og omegn bygdelag, Árjas styre og Algasvarre bygdelag). 2 høringsparter er mot et fritak for å løse fiskekort: 2 kommuner (Tana Kommune og Porsanger kommune) Kommentarer til høringspunktet: Side 15 av 22

16 Árjas styre, som er for forslaget, mener det er umulig for arrangørene å sjekke dette ut. Det stilles samtidig spørsmål om arrangørenes myndighet til å kreve en slik dokumentasjon på vegne av FeFo. Sandlia og omegn bygdelag, som er for forslaget, mener det blir for mye byråkrati å passe på hvem som må og ikke må løse FeFos fiskekort. Tana kommune, som er mot forslaget, påpeker at det bør informeres bedre om at det kreves grunneiers tillatelse til å arrangere konkurranser slik at man ved innvilgelse av slike tillatelser også kan informere om smittevernstiltak/desinfisering. Nesseby kommune, som ikke tar stilling til punktet, mener at det overordnede målet må være å ha fokus på smittefare. Det bør tilstrebes en ordning med søknad om grunneiers tillatelse, der det stilles krav med hensyn til smittefaren og tiltak mot eventuell smitte. Direktøren ser positivt på at lag og foreninger avholder fiskekonkurranser for allmennheten. Dette er tiltak som er av allmenn interesse, samtidig som foreningene får inn midler. Det er ikke hensiktsmessig å kreve at tilreisende deltakere må løse FeFos fiskekort før de skal kunne delta. Direktøren ser behovet for økt informasjon om at det kreves en tillatelse fra grunneier om å arrangere fiskekonkurranser. Det vil bli utarbeidet et eget søknadsskjema og informasjonsskriv, der arrangører blir informert om offentlige regler som skal hindre spredning av fiskesykdommer, samt informasjonsskriv om smitteforebyggende tiltak. HØRINGSPARTENES INNSPILL UTENOM HØRINGSPUNKTENE 10. Tiltak mot smittespredning Høringsuttalelsene: En del høringsinnspill ytrer bekymring for arbeidet mot spredning av fiskesykdommer tilknyttet FeFos salg av fiskekort. Laksebreveierforeningen for Tanavassdraget mener at når tilreisende fiskere kan kjøpe fiskekort via internett før de ankommer Finnmark, vil ikke dette bidra til å ivareta sikkerheten for at utstyret blir desinfisert før det blir tatt i bruk. De mener at det ikke er tilstrekkelig med offentlig matlov med forskrifter, så lenge salgsleddet via nettet lever sitt eget liv. De mener det ikke er rimelig at grunneier bruker senere kontrollmulighet som argument for å forenkle kortsalget mest mulig ved å forenkle tilgangen til salgsleddet. Mienna utmarkslag støtter uttalelsen til Laksebreveierforeningen for Tanavassdraget. Tana kommune mener at risikoen for spredning av Gyrodactylus salaris via fiskeutstyr må minimaliseres. Tana JFF mener FeFo bør bli flinkere til å informere om smitteforebyggende tiltak slik at folk blir bevisstgjort sitt ansvar for å hindre smittespredning. Porsanger kommune mener at det bør innføres et absolutt krav om at alle personer bosatt utenfor Finnmark skal desinfisere all utstyr som brukes under fisket, samt at ordningen med desinfiseringsstasjoner og informasjon om disse må utvides. Sametinget uttaler at fiskernes kontakt med lokale fiskekortselgere er blitt mindre siden det er blitt vanligere å kjøpe fiskekort via nettet. De mener derfor at FeFo må etablere systemer og kontrollordninger som sikrer at tilreisende fiskere kan desinfisere utstyr før fisket tar til. Dette gjelder spesielt der fisket skal foregå i eller i tilknytning til lakseførende vassdrag, hvor det er særlig fare for spredning av Gyrodactylus salaris. I dag finnes følgende lovverk som skal hindre spredning av fiskesykdommer: Side 16 av 22

17 1: FOR nr 819: Forskrift om omsetning av akvakulturdyr og produkter av akvakulturdyr, forebygging og bekjempelse av smittsomme sykdommer hos akvatiske dyr 2. Stedlig virkeområde Forskriften gjelder for norsk landterritorium og territorialfarvann, på kontinentalsokkelen og i Norges økonomiske sone. 45. Tørking og desinfeksjon av fiskeutstyr, båter og andre gjenstander Fiskeutstyr, båter og andre gjenstander som er brukt i ett vassdrag, skal tørkes eller desinfiseres før de flyttes til andre vassdrag eller til andre deler av samme vassdrag. 2: FOR nr 436: Forskrift om fiske i vassdrag med anadrom laksefisk, Finnmark 1. Virkeområde Forskriften gjelder i vassdrag med hovedelv, sideelver og innsjøer så langt det forekommer anadrom fisk. 12. Desinfisering av utstyr Den som skal kjøpe fiskekort, må først oppfylle følgende krav om desinfisering: o Fiskeutstyr og andre mulig smitteførende gjenstander som er brukt o utenfor fylkets grenser skal være desinfisert. Fiskeutstyr og andre mulig smitteførende gjenstander som er brukt i vassdrag hvor det er påvist eller er mistanke om smittsom sykdom skal være desinfisert. Attest for tilfredsstillende desinfeksjon av fiskeredskap m.m., skal forevises ved kjøp av fiskekort, medbringes under fisket og forevises fiskeoppsyn og annen kontrollmyndighet. For øvrig gjelder alltid at fiskeutstyr og andre mulig smitteførende gjenstander skal være tørre før de tas i bruk i et annet vassdrag. Regelverket er klart og tydelig på at all fiskeutstyr, båter og andre gjenstander som er brukt i ett vassdrag, skal tørkes eller desinfiseres før de flyttes til andre vassdrag eller til andre deler av samme vassdrag. Denne bestemmelsen gjelder for alle, både finnmarkinger og tilreisende, og også for de som ikke fisker men kun ferdes med for eksempel kano. Forskrift nr. 2 krever at alle som kjøper fiskekort for laksefiske først skal kunne dokumentere at fiskeutstyret er desinfisert før de får løst kort. Denne forskriften gjelder imidlertid bare innenfor anadrom strekning. Tidligere var det en forskrift som sa at alle utlendinger som ønsket å fiske i Norge, uavhengig om de fisker i anadrom strekning eller ikke, skulle desinfisere fiskeutstyret før fisket tok til. Denne forskriften gjaldt dermed også for kjøp av FeFos innlandsfiskekort. Denne forskriften har falt bort og er ikke lenger gjeldende. FeFo når ut med informasjon om gjeldende forskriftsregler til de som løser innlandsfiskekort både gjennom lokale kortselgere og ved nettsalget, slik at kjøpere av kortet er inneforstått med gjeldende regler allerede under kjøp av kortet. Direktøren ser viktigheten med annonsering og informasjon om dagens lovverk tilknyttet fiskekortsalg. Behovet for informasjon er trolig aller viktigst tilknyttet annen aktivitet som ikke har med fiske å gjøre (kanopadlere, turister som fyller vanndunker i bobiler m.m.), da disse trolig er mindre bevisste på faren for spredning av fiskesykdommer. Det er trolig fiskere som er de som er best kjent til faren vedrørende spredning av fiskesykdommer. De fiskere som eventuelt ikke er kjent med dette, blir ihvertfall klar over dette ved informasjonen som gis under kjøp av Side 17 av 22