Det som ikke skulle skje

Transkript

1

2 Gunnar Ringheim Det som ikke skulle skje Fortellinger om overgrep En dokumentar om hvordan Kirken håndterer seksuelle overgrep blant sine egne

3 Et nødvendig kirkelig ståsted Forord av Elisabeth Torp, leder for Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep DET SOM IKKE SKULLE SKJE, det skjer likevel. Derfor er denne boken viktig. Boken er en «heldigvis vet vi at det skjer»-bok. Vold og overgrep skal ikke kunne skje i kirker og kristelige organisasjoner, men det skjer likevel. Ordet «heldigvis» bærer med seg et håp. Når vi vet at det skjer overgrep, kan vi gjøre noe med det. Samtidig er det vemodig at mange jenter og gutter, kvinner og menn bærer med seg skjellsettende erfaringer fra barndom og oppvekst som de skulle vært foruten. Vi skal aldri slutte å snakke om det som ikke skal skje, men som likevel skjer. Det eneste som forhindrer og reduserer forekomst av overgrep, er at det blir snakket ned. Kunnskap og åpenhet er til hjelp. Derfor er dette forordet en spesiell takk til de tolv personene som har valgt å være åpne om sine erfaringer med seksuelle overgrep i kirkelige miljøer, og om hvordan disse er blitt håndtert. Deres fortellinger gir innblikk i og vil generere kunnskap om erfaringer som for det meste har vært skjult for omverdenen, og som ofte har blitt underkommunisert. Nulltoleranse og trygge rom er et felles ståsted for kirkelige miljøer i Norge. Det er en nødvendig ambisjon, enkelt og selvfølgelig, og samtidig krevende, blant annet fordi det innebærer å måtte forholde seg til ubehageligheter, støy og motsigelser i

4 mellommenneskelige relasjoner og i fellesskapet. Denne dokumentaren formidler et utvalg av historier, og den beretter nettopp om det krevende og kompliserte, særlig for den som er utsatt. Modige kvinner, og i de senere årene også menn, har stått frem og fortalt om sine smertelige og dyptgripende vonde erfaringer som følger dem gjennom livet. Jeg glemmer ikke den godt voksne kvinnen som oppsøkte Kirkelig Ressurssenter en dag for mer enn 15 år siden. Det var dagen etter et avisoppslag som fortalte om opprettelsen av Kirkelig Ressurssenter, noe som betød at kirken hadde fått et eget sted som arbeidet mot vold og seksuelle overgrep. Hun sa: Jeg har ventet lenge på denne dagen, nå kan jeg fortelle om det som har vært min hemmelighet i over 50 år. Nå vil jeg ikke lenger bære det alene. Jeg var som en adoptivdatter i prestegården. Det ingen visste, var at presten misbrukte meg seksuelt. Jeg glemmer heller ikke han som ringte til Kirkelig Ressurssenter umiddelbart etter et innslag på radioen i forbindelse med Ressurssenterets 15-årsjubileum, og spontant sa: Hvorfor har ingen fortalt meg det før, at det finnes sted i kirken for en som meg? En mann som har opplevd det ingen tror er mulig, at moren min, som også var søndagsskolelærer og godt likt av alle barna og foreldrene deres, misbrukte meg fra jeg var en

5 liten gutt til jeg 14 år gammel rømte hjemmefra. Kvinners og menns overgrepshistorier har gitt kirkelige miljøer en erfaringsbasert innsikt som har plassert kirkene midt i kampen mot vold og seksuelle overgrep. Mange har blitt berørt og opprørt av fortellingene om svik og ensomhet, avmakt, skyld- og skamfølelse. Mange med egen overgrepserfaring har fryktet at omgivelsene skulle oppdage det som har skjedd, og i tillegg bekymret seg over hvor vanskelig relasjonen til overgriper ville bli etterpå. Fortellingene har også formidlet hvor krevende og ofte umulig det har blitt å tro på en god og rettferdig Gud, og hvor provoserende krav om tilgivelse har vært for mange. Formidlingen har også gitt en mulighet til å skjønne at det som har vært fraværende for svært mange, var at noen så, forstod, våget å lure på om noe var galt, og hadde mot til å si noe og til å støtte. Fremdeles er det mange innenfor de kirkelige miljøene som møter realitetene med mistro og vantro. Mange tenker og mener at det ikke kan være så galt, og at det må være overdrivelser i måten for eksempel Kirkelig Ressurssenter snakker om overgrep på. I møte med overgrep står både den enkelte og sammenhengen i et spenn av meninger, versjoner og følelser. Oppi alt dette finnes det bare ett selvfølgelig og nødvendig ståsted: hos den utsatte. Samtidig trenger alle som er rammet når overgrep har skjedd, å bli møtt med respekt og medmenneskelighet. Overgrep skjer i helt vanlige situasjoner, i helt vanlige relasjoner, og det skjer med helt vanlige mennesker. Mange er rammet, også den som har misbrukt sin stilling eller tillitsposisjon. Uansett

6 om overgrepet er planlagt eller ikke, handler de fleste overgrep om at den som forgriper seg, selv har store problemer som forsøkes løst ved å ramme og skade et annet menneske. Kirkelige miljøer må både arbeide for å ivareta den utsatte og forholde seg kompetent til den som er overgriper. Formålet med å ivareta også overgriperen er å bekrefte den utsattes fortelling og å gi verdi til den som utøver overgrepet. En må se sammenhengen og det bakenforliggende hos den som utøver slike handlinger, samtidig som en tar stilling til det som har skjedd. Nerven og smertepunktet i kampen mot vold og seksuelle overgrep er å holde sammen som fellesskap. Og selv om det kan virke umulig, er det likevel Ressurssenterets erfaring at det er mulig når ivaretakelsen er tilstrekkelig for alle som er rammet og involvert. En slik ivaretakelse må særlig gjelde for den som er utsatt for overgrep og krenkelser, men også i møte med overgriperen er det kunnskap og åpenhet som gjelder. Å nærme seg overgriperen med en faglig forståelse av personens handlinger og valg må likevel ikke forveksles med å ta fra vedkommende ansvaret. Det er vesentlig å kunne ta imot overgriperens formidling av hvordan situasjonen kunne oppfattes av ham/henne, og samtidig klart fokusere på den utsattes perspektiv og ansvarliggjøre overgriperen for å ha handlet galt. Den norske teologen Eva Lundgrens forskning og publisering er pionerarbeid som på en særskilt måte har bidratt til å avdekke at det skjer vold og overgrep også i kirkelige miljøer. I mer enn 30 år har hun levert sterk dokumentasjon hovedsakelig om kvinners og barns

7 erfaring med vold i religiøse og kristne miljøer. Eva Lundgrens dokumentasjon nådde, til tross for motstand og vantro, også inn i kirkelige miljøer. Det utfordret kirkeledere og skapte erkjennelse og vilje til å gjøre noe med det, samtidig som det utløste bråk og splittelse. Få år etter at Kirkelig Ressurssenter ble etablert, ble det sendt et debattprogram på NRK der daværende biskop Even Fougner i Den norske kirke for åpen mikrofon ba Eva Lundgren om unnskyldning for at kirken ikke hadde trodd på det hun sa. I Den norske kirke var det særlig Norsk kvinnelig teologforening som utfordret kirkens lederskap til å mene noe om vold mot kvinner og barn. De stilte Bispemøtet og Kirkemøtet til ansvar. De siste årene er det på ulike måter arbeidet for å synliggjøre at vold og seksuelle overgrep er realiteter. Den utløsende faktoren for opprettelsen av det som i 1996 het «Kirkens ressurssenter for mishandlede kvinner» (nå «Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep»), var en utfordring fra våre søsterkirker i sør, gjennom Kirkenes Verdensråds økumeniske tiår («Kirker i solidaritet med kvinner»). Dette verdensvide engasjementet for kvinners kår i kirkene, sammen med enkeltstående historier og erfaringer med overgrep i vårt eget land, gav støtet til at Norges KFUK-KFUM, Diakonissehuset Lovisenberg og Kirkerådet for Den norske kirke besluttet å samarbeide om etablering og drift av Ressurssenteret. Ti år senere meldte Norges Kristne Råd seg inn i samarbeidet på vegne av alle de kristne kirkesamfunnene i Norge. Også mediene var en vesentlig faktor i det som skjedde. Riksdekkende medier fortalte tidlig på 1990-

8 tallet om vold og overgrep som fant sted i kristne familier, menigheter og fellesskap. Det ble da tvingende nødvendig for kirkens ledelse å ta ansvar på en enda mer konkret og forutsigbar måte. Bispemøtet for Den norske kirke tok initiativ til at det ble utarbeidet retningslinjer for håndtering av mistanke eller anklage om overgrep utført av betrodde tillitspersoner. Misjonsorganisasjonene i Den norske kirke og de øvrige kristne kirkesamfunnene i Norge tok også initiativ til å utarbeide retningslinjer for hvordan en kan møte situasjoner der det har skjedd overgrep eller der det finnes mistanke om at det har skjedd. En dokumentarbok som Det som ikke skulle skje er viktig fordi den formidler hvordan mennesker har opplevd ulike situasjoner og hendelser. Kirkelige miljøer og samfunnet for øvrig trenger en dokumentar som denne, for å få innblikk i en virkelighet som det ofte er vanskelig å tro at er reell. Dokumentaren hjelper oss å forstå realitetene. Ansatte og frivillige medarbeidere samt det kirkelige lederskapet så vel som det enkelte medlem trenger å vite hva som foregår når overgrep skjer. Dokumentaren kan også være en støttefortelling til et menneske som selv har lignende erfaring. Å kjenne seg igjen i andres fortelling kan i seg selv være til hjelp, og i tillegg minne om at en ikke er alene om å ha opplevd overgrep. Dermed kan boken bidra til en opplevelse av solidaritet og fellesskap med andre. Det store kirkelige fellesskapets viktigste oppgave er å bekrefte kirkelige miljøers ståsted hos den som er utsatt. I årene som er gått siden opprettelsen av

9 Ressurssenteret, har det vist seg nødvendig å arbeide systematisk for å avdekke når overgrep skjer, og for å forhindre og forebygge at flere overgrep kan finne sted. Det arbeides også med å finne stadig bedre metoder for å håndtere situasjoner der mennesker er rammet av overgrep. Et helt vesentlig moment er at skyld og ansvar blir plassert der det hører hjemme. Det viktigste kirkelige miljøer kan gjøre, er å tro på, støtte og minne om den enkeltes gudgitte og ukrenkelige verdighet, som ikke kan gå i stykker eller bli borte, selv om det kan oppleves som om den kan det. For å redusere omfanget av seksuelle overgrep og for å forebygge at nye overgrep kan skje, trengs det mer åpenhet om overgrep i kirkelige sammenhenger. Kirkens ledere trenger økt bevissthet, mer kunnskap og innsikt. Sammen kan kirkelige medarbeidere bygge gode holdninger slik at ingen godtar at overgrep skjer. Gjennom å gi kirkelig ansatte og frivillige hjelp til å forstå når noe er galt med et barn eller en ungdom, kommer de i posisjon til å ivareta behovene hos sårbare og utsatte barn og unge. Det er ikke bare voksne som krenker barn og unge. Barn og unge krenker andre barn og unge, og slik krenkende atferd forekommer også i kristne barne- og ungdomsmiljøer. Derfor er det en viktig oppgave for kirken å gi barn og unge hjelp til å ivareta sine egne grenser, og hjelp til å respektere andres grenser. Denne boken formidler modige kvinners og menns vonde erfaringer. Fortellingene bidrar til mer åpenhet om overgrep, og til mer trygghet i våre mellommenneskelige relasjoner.

10 Kirkelige miljøer står ved den utsattes side. Den primære oppgaven er å støtte kvinner og menn som har opplevd overgrep, arbeide for nulltoleranse og overgrepsfrie soner og for å skape trygge rom. Samtidig er det tvingende nødvendig å løfte frem behovet for kunnskap om overgriperne. Kirkelige miljøer deler en tro på en Gud som er nådig og barmhjertig og som ikke tåler urett. Det sterkeste og mest samlende gudsbildet kirken har, er Jesus, som var sann Gud og sant menneske. Han kjempet en utrettelig kamp mot urett, og markerte ofte sin holdning til det vonde, gale og urimelige i menneskers liv på en provoserende måte. Et slikt forbilde i kampen for det ukrenkelige menneskeverdet trengs fortsatt i våre kirkelige miljøer, noe denne boken understreker med all mulig tydelighet. Forordets sluttord er: Ikke gi opp, det nytter. De tolv personene som har bidratt med sin historie til dokumentaren Det som ikke skulle skje, viser med stort alvor at det nytter.