Flakstadelva. 1 Innledning. Flakstadelva. 1.3 Stasjonsoversikt. 1.1 Områdebeskrivelse. 1.2 Kalkingsstrategi. 1.4 Hydrologi 2001.

Transkript

1 Flakstadelva Koordinator: A. Hindar 1 Innledning 1.3 Stasjonsoversikt Forfatter: A. Hindar, NIVA Medarbeidere: J. Håvardstun og M.C. Lie, NIVA 1.1 Områdebeskrivelse Vassdragsnr: 2 Fylke: Hedmark Areal, nedbørfelt: Kalket del: 82 km 2 (til Brennsætersaga), totalt 18 km 2 Spesifikk avrenning: 14 l/s/km 2 Middelvannføring: 1.15 m 3 /s (for 82 km 2 ) Kalket siden: 1994 Tørrbustilen Nybusjøen 1.2 Kalkingsstrategi Bakgrunn for kalking: Forsøk med styring av kalkdosering som del av ENSIS 94 under OL initierte prosjektet. Vassdraget er nå innlemmet i DN s overvåkingsprogram. Kalkingsplan: Utarbeidet av Hindar (1993) i forb. med søknad om tilskudd til FoUprosjekt Biologisk mål: Å bedre reproduksjonsmulighetene for Mjøsaure, samt å gi muligheter for reetablering av forsuringsfølsomme organismer. Vannkvalitetsmål: ph > 6.2, jfr. Hindar (1993), bør revideres Kalkingsstrategi: Kalkdosering i innløpet til Nybusjøen. I 21 ble det kalket med til sammen 192 tonn SK3. Til sammenlikning var forbruket 238 tonn i 2, 23 tonn i 1999, 161 tonn i 1998 og 128 tonn i De økede kalkdosene i 1999 og 2 skyldes hovedsakelig uvanlige store nedbørsmengder (127 % av normalen i 1999 og 135 % av normalen i 2), mens 21 var et normalår. Flakstad Hamar Mjøsa Arnkvern Brennseter Bjørgedalen Åkersvika Figur 1.1. Vassdraget med nedbørfelt, kalkdoserer og prøvetakingsstasjoner. 1.4 Hydrologi 21 Doserer Prøvetakingspunkt 5 km Flakstadelva Stasjonen på Hamar vannverk er nedlagt. Vi bruker derfor Nes på Hedmark. Meteorologisk stasjon: 1252 Nes på Hedmark. Årsnedbør 2: 571 mm Normalt: 57 mm % av normalen: 1 8

2 mm nedbør NES PÅ HEDMARK Norm 61-9 De vannkjemiske undersøkelsene i Flakstadelva i forbindelse med kalking ble igangsatt høsten Øvre del av Flakstadelva er forsuret og hadde før kalking stor variasjon i vannkvalitet. Dette gjenspeiles fortsatt på referansestasjonen. Nedenfor Brennsætersaga er det gunstig geologi med kalkrike kambrosiluriske bergarter, som gjør forholdene for forsuringsfølsomme organismer langt bedre. Her finnes da også et mer intakt organismesamfunn enn i øvre del. Store myrområder og relativt liten avrenning gir svært høye konsentrasjoner av løst organisk stoff i vannet i dette vassdraget. JAN FEB MAR APR MAI JUN JUL AUG SEP OKT NOV DES Figur 1.2. Månedlig nedbør i 21 ved meteorologisk stasjon Nes på Hedmark. Normal månedsnedbør for perioden er angitt (DNMI 22). m 3 /s Flagstadelva jan.1 mar.1 mai.1 jul.1 sep.1 nov.1 Figur 1.3. Vannføring (døgnverdier) ved stasjon Flagstadelva 21 (NVE 22). Årsnedbøren i 21 var normal (Figur 1.2). Nedbøren i august var en del over gjennomsnittet og gjenspeiles i en viss avrenning denne måneden (Figur 1.3). Vannføringskurven viser et typisk forløp i innlandet på Østlandet; manglende vinteravrenning pga snøakkumulering, snøsmelting omkring 1. mai og høstflommer fram til november. 2.1 Ukalket referansestasjon Også i 21 viste prøvene fra stor variasjon i ph; med minimumsverdi 4.71 og største verdi på 7.7 (Tabell 2.1). Prøvene fra mars og april ga høyere ph-verdier enn foregående år. De høye konsentrasjonene av TOC, med årsmiddelverdi på 14.5 mg/l, bidro til at maksimumsverdien av labilt aluminium ikke ble høyere enn 14 µg/l. Årsmiddelverdien for labilt aluminium var kun 3 µg/l i Nedstrøms kalking Ved Tørbustilen, som er eneste vannkjemistasjon nedstrøms kalking, var ph relativ god gjennom hele året, med 6.25 i middel. Kun ved en måling i begynnelsen av mai ble det registrert ph-verdi under 6. (se Figur 2.1). Ca-konsentrasjonen var i 21 noe mer stabil gjennom året enn foregående år, og maksimumsverdien var 3.9 mg/l. Det var en klar reduksjon i reaktivt aluminium (RAl) fra og ned til Tørbustilen. Om en midler alle differanser, er avtaket 39%, dvs. nokså nært tallene fra de foregående årene. Målingene av labilt aluminium (LAl) ved Tørbustilen viste i hele 21 svært lave verdier; de fleste prøvene hadde konsentrasjoner nær null, og høyeste registrerte verdi var 4 µg/l. 2 Vannkjemi Forfattere: A. Hindar og L. B. Skancke, NIVA Medarbeidere: J. Håvardstun og M.C. Lie, NIVA Prøvetaker: J. E. Løvik, NIVA 2.3 Dosererkontroll DNs dosererkontroll (Figur 2.2) viser at nedstrømsstasjonen er plassert så nærme dosereren at ph kommer opp i svært høye verdier. Det skyldes uoppløst kalk i prøvene som løses på vei til laboratoriet. Resultatet er dermed mest anvendelig som kontroll på at det er dosert kalk. Svingningene i ph og kalsium samsvarer bedre i 21 enn forrige år, og dette tyder på at dosereren fungerer bedre enn tidligere. Tabell 2.1. Vannkvalitet i 21. Nr. Stasjon ph Ca ALK-E LAl TOC ANC mg/l µekv/l µg/l mg/l µekv/l 1 Mid Min Max N Tørbustilen Mid Min Max N

3 8. Tørbustilen 3 Fisk 7. Forfatter: A. Linløkken, HiH, Ridabu ph Ca, mg/l LAl, µg/l TOC, mg/l ph Ca, mg/l jan-93 jan-94 jan-95 jan-96 jan-97 jan-98 jan-99 jan- jan-1 jan jan-93 jan-94 jan-95 jan-96 jan-97 jan-98 jan-99 jan- jan-1 jan Nybu-oppstr Nybu-nedstr 4. jan-1 apr-1 jul-1 okt Nybu-oppstr Tørbustilen Tørbustilen jan-93 jan-94 jan-95 jan-96 jan-97 jan-98 jan-99 jan- jan-1 jan-2 Tørbustilen jan-93 jan-94 jan-95 jan-96 jan-97 jan-98 jan-99 jan- jan-1 jan-2 Figur 2.1. Utvikling i ph, kalsium, labilt aluminium og TOC i Nybu-nedstr. jan-1 apr-1 jul-1 okt-1 Figur 2.2. DNs vannkjemikontroll-prosjekt; ph og kalsium (Ca) i Nybusjøen oppstrøms og nedstrøms kalkdoserer i 21, analysert ved Rødmyr Miljøsenter, Skien. Det ble ikke foretatt vellykket el.-fiske i Flakstadelva i 21 på grunn av mye nedbør og stor vassføring på ettersommeren og høsten. To mislykkede forsøk ble gjort, i september og sist i oktober, men fangbarheten var for liten til at det ga noen mening. I denne årsrapporten gis det derfor en framstilling av ørrettetthet ( 1+) (Figur 3.1) og gjennomsnittsalder i materialet (inklusive +) fra 1993 før kalking, til 2 (Tabell 3.1). Vang Jeger og Fiskerforening har satt ut ørret i Flakstadelva med tilløpsbekker både før og etter at kalkingsprosjektet startet høsten 1993, og opplysninger om utsettinger av yngel fra og med 1993 og fram til 21 er framskaffet så langt det har vært mulig (Tabell 3.2). Det rår noe usikkerhet om det ble satt ut ørret på kalkede strekninger i årene , derimot er det sikre opplysninger om yngelutsettinger etter oppstart av kalking høsten 1993, og i 1997 og I ble det ikke satt yngel nedenfor Nybusjøen. Det settes også ut et mindre antall (6-7) to-årig ørret i vassdraget, men disse settes vesentlig oppstrøms Nybusjøen. Tettheten varierte mest i tilløpet til Nybusjøen. Her er forsøksstrekningene både nedenfor og ovenfor kalkdosereren slått sammen fordi tettheten var tilnærmet lik og til dels svært lav. Før kalking var det praktisk talt fisketomt, til tross for årlige utsettinger. I 1994 kom en liten topp, som resultat av kalking og utsetting (+ i 1993). Så fulgte tre år med lav tetthet, muligens på grunn av ustabil drift av kalkdosereren, før tettheten økte igjen, til største registrerte tetthet på disse strekningene i Også denne gang sannsynlivis som et resultat av yngelutsettinger sammen med stabil drift av kalkdosereren. Det er usikkert om det finner sted naturlig rekruttering på strekningen mellom kalkdosereren og Nybusjøen. Ved Tørbustilen hvor Nybusjøen ligger mellom kalkdoserer og prøvestrekningen som et blandekar, var det brukbar tetthet i 1995, mens det var lave tettheter i 1996 og 1997, som oppstrøms Nybusjøen. Tettheten var god i , sannsynligvis på grunn av stabil drift på kalkdosereren, muligens også på grunn av yngelutsettinger. Gjennomsnittsalderen både i 1997 og 1998 var under ett år, mens den var over ett år i 1999 og 2, da det ikke ble satt ut ørret nedstrøms Nybusjøen. Ved Brennseter har tettheten alle år etter kalking vært høyere enn den var i Det var topper i 1995 og 1999, og en bunn i I 1993 var yngste ørret som ble registrert 2+, mens det har vært fanget + alle år etter kalking, unntatt i 1996 da den yngste var 1+. Gjennomsnittlig alder i 1999 og 2 synes ikke tydelig påvirket av at yngel utsettinger ble foretatt i 1997 og 1998, og ikke i 1999 og 2, og det ser ut til at det nå skjer en naturlig reproduksjon på strekningen. Tettheten i Bjørgedalen var høyere enn på de andre strekningene før kalking, men fra 1995 har det vært små forskjeller mellom prøvestrekningene i Bjørgedalen og ved Brennseter. I 1993 var yngste ørret som ble fanget i Bjørgedalen 1+, mens det etter kalking har vært fanget + hvert år. Tettheten viste en topp i 1995 og en bunn i 1998, mens det var stabilt bra i 1999 og 2, som ved Brennseter. Kalking synes å ha hatt betydning for ørrettetthet også i Bjørgedalen, og den naturlige rekrutteringen er sannsynligvis styrket. 1

4 Tabell 3.1. Gjennomsnittsalder i ørretfangster fra fire strekninger i Flakstadelva tatt i perioden År Nybu/kalket Mid 3 2 2,33 1,8 2 s.d.,58,42,63 Min-max N Tørbustilen Mid 3 2,25,93 1,6,34,31 1,13 1,8 s.d.,66,26,49,86,9,34 1,16 Min-max N Brennseter Mid 2,44 1,5 1,12 1,78 1,89,24,88 1, s.d.,78,87,55,57,93,44,68,94 Min-max N Bjørgedalen Mid 2,46,6 1,21 1,93 1,13 1,14 1,9 1,17 s.d.,76 1,12,46,52 1,65,93,72 Min-max N Tabell 3.2. Utsettinger av ørretyngel utført av Vang Jeger og Fiskerforening i perioden Nybusjø+oppstr. * * * Nedstr. Nybusjø 7 * * * 15 3 * = antall utsatt ikke kjent 3 Nybusjøen innløp 35 Tørrbustilen 25 3 Antall ørret/1 m Brennseter 7 Bjørgedalen 5 6 Antall ørret/1 m År År Figur 3.1. Estimert tetthet av ørret (N/1 m 2 ) på fire strekninger i Flakstadelva i perioden (vertikale linjer viser 95 % konfidensintervaller). 11

5 4 Bunndyr Forfattere: T. Bækken og G. Kjellberg, NIVA 4.1 Prøvetaking I 21 ble det tatt prøver 2. november. Prøvene ble tatt på følgende stasjoner: St.1, referansestasjonen ved St.2, innløp Nybusjøen St.3, Tørbustilen St.4, Brennsetersaga St.5, Arnkvern St.6, Flagstad For metodikk og materiale, vurderingsnorm og bakgrunnsinformasjon samt målsetning henvises til rapportene fra 1993, 1994 og funnet én moderat forsuringsfølsom art, steinfluen Capnia atra. Den ble funnet i få eksemplarer. De andre artene var mer tolerante. Ved st. 5 var også Baetis rhodani den dominerende arten. Her ble det i tillegg funnet de moderat forsuringsfølsomme artene Baetis muticus, Heptagenia dalecarlica og Capnia atra. Antall arter av steinfluer var redusert vesentlig fra høsten 2. Dette har ikke med forsuring å gjøre, men er sannsynligvis forårsaket av andre forurensninger. Ved st. 6 var Baetis rhodani den dominerende arten. Moderat forsuringsfølsomme arter var Baetis muticus og sneglen Lymnaea peregra. Det var ellers få arter på denne stasjonen. Totalt antall døgnfluer, steinfluer og vårfluer (EPT) var 1 mot 18 høsten 2. Som på st.5 var det særlig antallet arter av steinfluer som var redusert. Av disse var det bare funnet 2 i 21 mot 1 året før. Igjen har dette ingen ting med forsuringen å gjøre, men skyldes andre faktorer. Trolig har det vært noen form for lokal forurensning som har skadet bunnfaunaen. 4.2 Resultater i 21 Primærdata er gitt i Vedlegg B.1 og B.2, og resultatene er vist i Figur 4.1 og Figur 4.2. I 21 var det mindre vårflom enn normalt. Ellers var det middels stor vannføring i Flagstadelva. Endringene i bunnfaunaen var forholdsvis små sammenlignet med situasjonen i de foregående årene for de fleste stasjonene. Enkelte endringer bør likevel nevnes. Ved referansestasjonen st.1 var de tre litt forsuringsfølsomme insektartene som ble registrert høsten 2 fraværende i 21. Det ble heller ikke registrert andre litt forsuringsfølsomme bunndyrarter. Den mulige forbedringen i forsuringssituasjonen observert i 2 har derfor ikke fortsatt. En ny steinflueart for Flagstadelva, Leuctra nigra, ble registrert i forholdsvis høyt antall på stasjon 1 i 21. Arten er forsuringstolerant. Flere andre steinfluearter funnet i få eksemplarer i 2 ble ikke gjenfunnet 21. På den delen av Flagstadelva som blir kalket (st.2, 3, 4, 5 og 6), var det fremdeles indikasjoner på skadeeffekter sannsynligvis p.g.a. surt vann i perioder med surstøt. Ved st. 2, like nedstrøms kalkdosereren, var det en bedring fra høsten 2. Den litt forsuringsfølsomme døgnfluen Baetis rhodani var vanlig. I tillegg ble det registrert enkelte individer av den moderat følsomme døgnfluen Heptagenia dalecarlica og den moderat følsomme steinfluen Capnia atra. Capnia atra har enkelte år tidligere vært vanlig på denne stasjonen. Heptagenia dalecarlica har sporadisk vært tilstede i et lite antall. Ved st. 3 var det som tidligere år stor forekomst av Baetis rhodani, men også Heptagenia dalecarlica ble funnet i enkelte eksemplarer. Andre moderat forsuringsfølsomme arter ble ikke registrert. Ved st. 4 var det også et høyt antall Baetis rhodani. På denne stasjonen ble det funnet størst antall arter total sett av døgnfluer, steinfluer og vårfluer (EPT). Av disse ble det imidlertid bare DØGNFLUER Ephemerella aurivillii Referansestasjon Baetidae Heptagenia sulph/dalecarl Leptophlebidae STEINFLUER Dinocras cephalotes Capnia sp. Siphonoperla burmeisteri Diura nanseni Isoperla sp. Leuctra sp. Taeniopterygidae Nemouridae VÅRFLUER Rhyacophila nubila Polycentropidae Hydropsychidae Micrasema gelidum Micrasema setiferum DØGNFLUER Ephemerella aurivillii Baetidae Heptagenia sulph/dalecarl Leptophlebidae STEINFLUER Dinocras cephalotes Capnia sp. Siphonoperla burmeisteri Diura nanseni Isoperla sp. Leuctra sp. Taeniopterygidae Nemouridae VÅRFLUER Rhyacophila nubila Polycentropidae Hydropsychidae Micrasema gelidum Micrasema setiferum Kalkede stasjoner st.2 st.3 st.4 st.5 st.6 Figur 4.1. Forekomst av døgnfluer, steinfluer og vårfluer på seks lokaliteter i Flakstadelva Antall dyr per 3 minutter sparkeprøve. 12

6 st.1 st.2 st.3 st.4 st.5 - st1 st2 st3 st4 st st3 st4 st5 - st.1 st.2 st.3 st.4 st st.1 st.2 st.3 st.4 st.5 - st.1 st.2 st.3 st.4 st Figur 4.2. Relativ forekomst av den moderat førsuringsfølsomme døgflueslekten Baetis (sorte søyler) og den forsuringstolerante døgnfluen Leptophlebia sp (mellomgrå søyler) på 5-6 lokaliteter i Flakstadelva

7 Forekomsten av makrobunndyr er fortsatt ikke som ønsket i forhold til målsetningen om fullstendig reetablering av bunndyrsamfunnet slik det var før elva ble forsuret. Vi kan blant annet nevne at flere moderat forsuringsfølsomme arter/slekter ikke har reetablert permanent, men for tiden bare påtreffes sporadisk. Her kan vi spesielt nevne arter tilhørende døgnflueslektene Ephemerella og Heptagenia, og vårfluer tilhørende slekten Hydropsyche, samt i elvas nedre del igler og sneglen Lymnea peregra. Videre savnes fortsatt krepsdyret asell. Årsaken til fraværet av disse artene er trolig surstøter under snøsmeltingen om våren. Ved ekstremt høy vannføring under høsten (som i 2) vil vi kunne få lignende forhold. 5 Samlet vurdering 5.1 Vannkjemisk og biologisk måloppnåelse Vannkjemi Vannkvalitetsmålet for dette vassdraget er ph > 6.2, men bør revideres tatt i betraktning det naturgitte forsuringsbidraget fra organiske syrer og de lave konsentrasjonene av labilt aluminium. Vannkvaliteter ned mot ph 6. og kanskje enda lavere bør betraktes som gunstige. Ved Tørbustilen bør imidlertid ph være over 6. for at vannkvaliteten også skal holde seg ned mot Brennsætersaga. På bakgrunn av dette synes vannkvaliteten ved Tørbustilen i 21 å ha vært svært god. De registrerte ph-verdiene gjennom året var over ph 6. kun med et unntak (1. mai med ph 5.5). Ved enkelte målinger ligger imidlertid ph godt over vannkvalitetsmålet, men jevnere Ca-verdier i 21 i forhold til foregående år tyder på mindre overkalking dette året. Biologi Kalking har hatt betydning for ørrettetthet i elva, og den naturlige rekrutteringen er sannsynligvis styrket. Det anbefales ikke ørretutsettinger på de to nederste strekningene heretter, forutsatt stabil drift av kalkdosereren. Det er mer usikkert ved Tørbustilen, men ved framtidig utsettinger ved Tørbustilen, så vel som i Nybusjøen, bør det vurderes å bruke større settefisk enn +. Det ser ut som om reetablering av bunndyr har stoppet opp. Mulig årsak til dette er for lite kalktilførsel under surstøter i våravsmeltningen og ved større flomtopper i andre deler av året. 5.2 Vurdering av kalkingen og eventuelle anbefalinger om tiltak Problemet med avbrutt kalking pga snø- og isforhold om vinteren kan være med å forklare problemer med full reetablering av bunndyr. Det anbefales imidlertid ikke ytterligere tiltak. 6 Litteratur DNMI 22. Nedbørhøyder for 21 fra meteorologisk stasjon Nes på Hedmark, samt normalperioden Det norske meteorologiske institutt, Oslo. Hindar, A ENSIS'94: "Miljøforbedring av vassdrag". Kalkdosering i Flagstadelva i Hamar kommune. Vedlegg til søknad av NVE 22. Vannføring ved NVE-stasjonen Flakstadelva i 21. Norges vassdrags- og energiverk, hydrologisk avdeling, Oslo. 14

8 Vedlegg A. Primærdata - vannkjemi 21 Nr. Stasjon Dato ph Ca Alk Alk-E RAl ILAl LAl TOC Kond Mg Na K Cl SO4 NO3 Tot N Tot P ANC mg/l mmol/l µekv/l µg/l µg/l µg/l mg/l ms/m mg/l mg/l mg/l mg/l mg/l µg/l µg/l µg/l µekv/l 1 15/1/ /3/ /4/ /4/ /5/ /5/ < /6/ < /6/ < /9/ /1/ /11/ Tørbustilen 15/1/ Tørbustilen 15/3/ Tørbustilen 4/4/ Tørbustilen 17/4/ Tørbustilen 1/5/ Tørbustilen 15/5/ Tørbustilen 1/6/ Tørbustilen 15/6/ Tørbustilen 14/9/ Tørbustilen 14/1/ Tørbustilen 15/11/ Vedlegg B. Primærdata - bunndyr 21 Vedlegg B.1. Bunndyr fordelt på hovedgrupper på 6 stasjoner i Flakstadelva Antall dyr per 3 minutter sparkeprøve. Stasjon Nybusjøen innløp Tørbustilen Brennsetersaga Arnkvern Flagstad Stasjonskode Børstemark Snegl 44 Vannmidd Muslingkreps 12 4 Døgnfluer Steinfluer Billelarver voksne 8 2 Vårfluer Knottlarver Fjærmygglarver Andre tovinger SUM

9 Vedlegg B.2. Døgnfluer, steinfluer og vårfluer på 6 stasjoner i Flakstadelva Antall dyr per 3 minutter sparkeprøve. Nybusjøen innløp Tørbustilen Brennsetersaga Arnkvern Flagstad DØGNFLUER Ameletus inopinatus 4 Baetis sp Baetis muticus 8 2 Baetis niger Baetis rhodani Heptagenia dalecarlica Leptophlebidae Antall E-arter STEINFLUER Diura nanseni 8 Isoperla sp Isoperla difformis Siphonoperla burmeisteri 2 2 Taeniopteryx nebulosa Brachyptera risi Amphinemura sp Protonemura meyeri Nemoura sp Capnia atra Leuctra sp 2 Leuctra hippopus Leuctra nigra 72 Antall P-arter VÅRFLUER Rhyacophila nubila Oxyethira sp 4 Plectrocnemia conspersa Polycentropus flavomaculatus 4 18 Hydropsyche siltalai 2 Micrasema setiferum 2 Limnephilidae Antall P-arter Antall arter EPT