Gro-Stop Innovator - klorprofam

Transkript

1 Vurdering av plantevernmidlet Gro-Stop Innovator - klorprofam vedrørende søknad om godkjenning Mattilsynet, seksjon nasjonale godkjenninger Saksbehandlere: Jorid Frydenlund, Merete Dæhli For Vitenskapskomiteen for mattrygghet, faggruppe 2 April 2008

2 Gro-Stop innovator - klorprofam Side 2 Innholdsfortegnelse 1. Sammendrag Identitet og fysikalsk/kjemiske data Toksiske effekter og skadepotensiale for menneske Rester i produkter til mat eller fôr Skjebne i miljøet og økotoksiske effekter Dokumentasjonens kvalitet Status for preparatet Agronomi Bruk/virkning Behandlingsmåte og dosering Identitet og fysikalsk/kjemiske data (virksomt stoff) Toksisk effekt og skadepotensiale for menneske Klorprofam Toksikokinetikk Akutt toksisitet Irritasjon/allergi Gentoksisitet Subkronisk toksisitet Kronisk toksisitet og kreft Reproduksjonstoksisitet Teratogenese Nevrotoksisitet Spesielle forsøk Humane data Klassifisering og merking Nasjonale normer Metabolitter Formuleringsstoffer Gro-Stop Innovator Akutt toksisitet Irritasjon/allergi Klassifisering og merking Dermal absorpsjon Eksponering ved bruk og arbeid med sprøytet kultur Rester i produkter til mat eller fôr Skjebne i miljøet og økotoksiske effekter Dokumentasjonens kvalitet 8-1 Referanser 8-1

3 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side Sammendrag Gro-Stop Innovator er et nytt preparat inneholdende et virksomt stoff som har vært godkjent tidligere. Preparatet søkes godkjent til bruk som antigroingsmiddel på poteter til industriell framstilling. Normert arealdose er ml preparat per dekar (tilsvarer g virksomt stoff per dekar). Gro-Stop Innovator vil bli brukt på poteter som ligger i lukkede lagerrom, og blir påført ved hjelp av tåkeaggregat. Det er svært viktig for potetindustrien å ha et middel mot groing i potet. Det er ingen godkjente alternative preparater på markedet. 1.1 Identitet og fysikalsk/kjemiske data Preparatnavn Gro-Stop Innovator Virksomt stoff Formulering Konsentrasjon av virksomt stoff IUPAC-navn Klorprofam Flytende 308 g/liter Isopropyl 3-chlorophenylcarbamate CAS nummer Strukturformel Cl O NH C O CH CH 3 CH 3 Molekylvekt 213,7 Vannløselighet Høy 110 mg/l (ph 7, 20 C) Damptrykk Middels 2.4 x 10-2 Pa (20 C) Henrys konstant Middels 0,047 Pa m 3 /mol (20 C) log Pow Høy 3,79 (20 C) pka Toksiske effekter og skadepotensiale for menneske Klorprofam Toksikokinetikk Absorpsjon: Over 90 % av stoffet ble absorbert fra mage/tarmkanalen i rotte innen 24 timer etter eksponering. Ingen signifikante forskjeller mellom hanner og hunner. Distribusjon: Vidt distribuert med høyeste konsentrasjon i nyre og helblod. Binding til røde blodlegemer, men ingen tegn til akkumulering. Utskillelse: Ekskresjon hovedsakelig via urin (opptil 97 % etter 24 timer).

4 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side 1-2 Metabolisme: Rask metabolisering, hovedsakelig via hydroksilering før videre konjugering. Hovedmetabolitten var kloranilin. Akutt toksisitet Kloprofam er ikke farlig ved svelging, hudkontakt eller innånding. Det er heller ikke hud- eller øyeirriterende for kanin og det konkluderes med at det ikke er allergifremkallende. Gentoksisitet Klorprofam ansees ikke som gentoksisk. Subkronisk/kronisk toksisitet Kritisk effekt: I subkroniske forsøk er kritiske effekter endringer i blodparametere (rotte, mus og hund), skjoldbruskkjertel (hund), redusert kroppsvektøkning (rotte) samt kliniske symptomer (hund). I kroniske forsøk er kritiske effekter også endringer i blodparametere (rotte og mus). Målorganer er skjoldbruskkjertel (hund, grunnlag for R48/22 merking), testiklene (rotte, grunnlag for R40 merking), blod samt endringer i milt (rotte, mus) som sekundær effekt av hemolytisk anemi. De orale NOAEL verdiene lå på 5 til 25 mg/kg kv/dag for hunder, på 10 mg/kg kv/dag for rotter, og på 136 mg/kg kv/dag for mus. Den mest følsomme arten i korttidsforsøk er hund. Systemisk NOAEL dermalt rotte er 30 mg/kg kv/dag basert på endringer i blodparametere. Dermal NOAEL er satt til 30 mg/kg kv/dag (lokal irritasjon observert på tilførselsstedet). Kreftfremkallende potensial Klorprofam ansees som kreftfremkallende i rotte. Økt forekomst av Leydigcelle hyperplasi og adenomer ble sett hos rotte og mekanismen er ikke avklart. Klorprofam merkes med R40 Mulig fare for kreft. Reproduksjonstoksisitet og teratogenese Reproduksjonstoksisitet: Kritiske effekter foreldre var endringer i milt (økt bloddannelse og pigmentering). Kritiske effekter på avkom var redusert kroppsvektøkning. NOAEL (reproduksjonstoksisitet) var 153 mg/kg kv/dag (rotte). Klorprofam er ikke funnet reproduksjonsskadelig. Teratogenese: Kritiske effekter hos mødre var dødsfall (kanin), kliniske symptomer (rotte der dyr lå på siden kombinert med rufsete pels), redusert fôrinntak (rotte og kanin), redusert kroppsvektøkning (rotte og kanin) samt endinger i milt (mørk farge og økt vekt kun høydose kanin). Hos avkom så man (rotte og kanin) redusert vekt kombinert med forsinket forbeining. NOAEL (avkom) var 250 mg/kg kv/dag (kanin). Klorprofam er ikke funnet fosterskadelig. Spesielle forsøk Det er uført et akuttforsøk på hund for å se på eventuell dannelse av methemoglobin. Man fant ikke høye verdier av methemoglobin i dette studiet, men kliniske symptomer ble observert (brukt ved fastsettelse av ArfD). Gro-Stop Innovator Formuleringsstoffer Preparatet inneholder mer N-metyl-2-pyrolidone enn merkegrensen på 5 % C <10 % (inneholder 5 10 % w/w), som innfrir krav til merking med Giftig (T) og Kan gi fosterskade (R61). Dette formuleringsstoffet skal føres opp på etiketten (i hht. forskrift om klassifisering og merking, vedlegg IV, Kap. 1.2). Preparatet inneholder ingen andre formuleringsstoffer over merkegrensen ifølge Stofflisten. Akutt giftighet, irritasjon, allergi Gro-Stop Innovator er ikke farlig ved svelging, hudkontakt eller ved innånding. Dermal absorpsjon Gro-Stop Innovator er ikke hud- eller øyeirriterende for kanin, men det er vist allerigifremkallende ved hudkontakt (Innfrir kravene til merking med Xi; R43). Eksponering ved bruk og arbeid med sprøytet kultur Eksponeringen er kun beskrevet ut fra vanlig bruk av preparatet da det ikke finnes modeller for denne type eksponering. Påfylling og arbeid med tåkeaggregatet ble identifisert som den delen av arbeidet hvor eksponering av arbeiderne er høyest. Det er ikke innlevert undersøkelser eller eksponeringsberegninger som viser eksponering ved opphold i og/eller arbeid med sprøytet kultur. Dette ansees heller ikke som nødvendig, på bakgrunn av bruksområdet og sprøytemetoden.

5 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side Rester i produkter til mat eller fôr Er ikke tatt med i denne rapporten. 1.4 Skjebne i miljøet og økotoksiske effekter Er ikke tatt med i denne rapporten. 1.5 Dokumentasjonens kvalitet Den foreliggende toksikologiske dokumentasjon er tilstrekkelig til å foreta en vurdering av virksomt stoff og preparatet.

6 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side 2-1 Saksnummer 06/ Status for preparatet Virksomt stoff Preparatnavn Tilvirker Importør Konsentrasjon av virksomt stoff Formulering Pakningsstørrelse Type preparat Type sak Klorprofam Gro-Stop Innovator Luxan B.V. Profilering AS 308 g/l Flytende 10 liter Vekstregulator (antigroingsmiddel) Nytt preparat inneholdende virksomt stoff som er vurdert tidligere. Søknadsdato - Forrige godkjenningsperiode utløp(er) - Sist vurdert Klorprofam ble sist vurdert i 1999 i blant annet preparatet Spud Nic (tilsvarende bruksområde som Gro-Stop Innovator). Preparatet fikk begrenset godkjenning gå grunn av mangelfull dokumentasjon. Da påkrevd dokumentasjon ikke ble innlevert ble preparatet trukket av Mattilsynet i Krav - Omsetning Klorprofam har vært på det norske markedet siden 70-tallet, og har blant annet vært godkjent i følgende preparater: Klorprofam 40 (ugrasmiddel, trukket i 2000) og Spud-Nic (antigroingsmiddel, trukket i 2003). Fra 2004 har Spud-Nic vært tillatt på dispensasjon. Gjennomsnittlig omsetning av virksomt stoff de siste 5 år var 253 kg per år. Tabellen nedenfor viser utviklingen i omsetningen fra 1998 til Klorprofam Status i EU Klorprofam er inkludert på EU s positivliste. Klorprofam er godkjent i følgende land: Land Kultur Behandlingsfrist Danmark Potetindustrien Påføres etter høsting i lagringsperioden *Sverige - - Andre EU-land NE, BE, DE, UK, FR, SP, HU, SW, PO, CY, Baltikum. * Har vært godkjent, men godkjenningsperioden er gått ut.

7 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side Agronomi Bruksområde 3.1 Bruk/virkning Poteter til industriell framstilling. Virkeområde - Virkemåte Virkemekanisme Spirehemmende. Klorprofam hemmer rot- og skuddvekst og gir nedsatt transpirasjon/respirasjon. Stoffet forstyrrer den normale celledelingen, hemmer RNA- og proteinsyntesen, og griper inn i oksidativ fosforylering og fotosyntese. Mitosegift som hemmer celledeling i metafasen. Nytteorganismer/ Integrert plantevern Ikke relevant. Resistens Ikke relevant. 3.2 Behandlingsmåte og dosering Preparatet påføres potene før de begynner å spire, men etter sårheling. Første gangs dosering er 25 ml/1000 kg poteter. Videre påføres 12,5 ml/1000 kg poteter, maksimum 6 ganger. Behandlingene skjer med ca 4 ukers intervaller. Maksimal dosering er 100 ml/1000 kg poteter. NAD Spredeutstyr Med bakgrunn i preparatets dosering i potet på lager fastsettes normert arealdose (NAD) til ml per dekar. Dette tilsvarer g v.s./daa. Behandling foretaes med tåkeaggregat gjennom et hull i veggen. Alle luftinntak stenges og ventilasjonen settes på intern sirkulasjon. Apparatet arbeider til bestemt mengde er blåst inn i lagerrommet, deretter skal den interne sirkulasjonen arbeide inntil tåken er forsvunnet (ca 24 timer). Heretter kan ventilasjon skje etter behov.

8 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side Identitet og fysikalsk/kjemiske data (klorprofam) IUPAC-navn Isopropyl 3-chlorophenylcarbamate CAS nummer Strukturformel Cl O NH C O CH CH 3 CH 3 Molekylvekt Vannløselighet Høy 110 mg/l (ph 7, 20 C) Damptrykk Middels 2.4 x 10-2 Pa (20 C) Henrys konstant Middels 0,047 Pa m 3 /mol (20 C) log Pow Høy 3,79 (20 C) pka -

9 Gro-Stop Innovator klorprofam Side Toksisk effekt og skadepotensiale for menneske Vurderingen er basert på dokumentasjon fra tilvirker samt Nederlandsk monografi fra I EU er det dokumentasjonssamarbeid mellom to tilvirkere, Luxan B.V. og Aceto Agricultural Chemmical Corporation Ltd. Forsøk fra begge tilvirkere er beskrevet i monografien. Mattisynet har mottatt en fullstendig dokumentasjonspakke angående helseeffekter fra Luxan B.V, og denne dokumentasjonen ligger til grunn for forsøkene beskrevet i Mattilsynets vurdering. Enkelte av forsøkene som tilhører Aceto Agricultural Chemmical Corporation Ltd. er også viktig for den fullstendige vurderingen av stoffet og disse er beskrevet i monografien som er lagt ved (Vedlegg T1, 2 og 3). 5.1 Klorprofam Rotte, enkel og gjentatt dosering Toksikokinetikk Klorprofam ble tilført som lav dose (20 mg/kv) enkel dosering, gjentatt dosering eller som høy dose på 250 mg/kg kv. Virksomt stoff ble gitt til 7 ulike grupper: Gruppe A Gruppe B 20 mg/kg kv, enkel oral lav dose. 2 hanner, 2 hunner; CO 2 utånding. 20 mg/kg kv, enkel oral lav dose. 4 hanner, 4 hunner; kinetikk i blod, ekskresjon, fordeling i vev. Gruppe C 20 mg/kg kv, enkel oral lav dose etter 14 dager predosering med 250 mg/kg kv. 4 hanner, ekskresjon og fordeling i vev. Gruppe D 250 mg/kg kv, enkel oral høy dose. 4 hanner, 4 hunner; kinetikk i blod, ekskresjon og fordeling i vev. Gruppe Fb 20 mg/kg kv, enkel oral lav dose. 12 hanner, 12 hunner; fordeling i vev og uttømming (depletion). Gruppe Fd 250 mg/kg kv, enkel oral høy dose. 12 hanner, 12 hunner; fordeling i vev og uttømming (depletion). Gruppe G 20 mg/kg kv, enkel oral lav dose. 4 hanner, galle ekskresjon, urin, avføring. Absorpsjon: Prosentvis absorpsjon ble beregnet ved å legge sammen prosentvis dose funnet i urinen, galle (gruppe G), vev (inkludert blod) og i skrotten. Den totale absorpsjonen var > 90 % i alle dosegruppene med unntak av gruppe G hvor bare 71,6% av tildelt dose ble absorbert. I den siste gruppen var absorpsjonen antakelig lavere på grunn av manglende gallesalter i tynntarm som ville ha emulgert denne relativt fettløselige forbindelsen. Det ble ikke sett signifikante forskjeller mellom hanner og hunner i høy- og lavdosegrupper (henholdsvis gruppe D og B). Den høyeste absorpsjonen ble sett i gruppe C, med 96,6 %.

10 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-2 Kinetikk: Blodkinetikk etter oral tilførsel Gruppe B D Kjønn Hann Hunn Hann Hunn Dose (mg/kg) 21,3 21,3 250,6 244,1 CMax (µg/kg) 5,6 3,8 37,5 40,1 TMax (timer) T1/2 6,2 6,1 4,5 4,4 AUC (0-24 timer) AUC (0-48 timer) Absorpsjonshastigheten ved lav dose (gruppe B) var høy. Maksimal konsentrasjon i blodet ble nådd etter 2 timer for begge kjønn. Det ble sett en økning i konsentrasjonen i blodet 8 timer etter tilførsel av dose. Dette kan tyde på enterohepatisk sirkulasjon. For gruppe D (250 mg/kg kv) ble det også sett høy absorpsjon, og maksimum konsentrasjon ble sett etter 6 og 8 timer for henholdsvis hanner og hunner. Maksimum oppnådd konsentrasjon var omtrent en størrelsesorden høyere for gruppe D enn for gruppe B korrelert med dosen. Dette indikerte utstrakt absorpsjon uten metning. Det ble sett en bifasisk eliminasjonsskurve for høydosegruppen, muligens på grunn av en fordelingsfase inn til vevene. Kurvene viste at i begge disse dosegruppene bindes Klorprofam til røde blodlegemer og blir eliminert saktere derfra enn fra plasma. Halveringstiden fra de røde blodcellene ligger mellom 8,4 og 13,4 timer for alle gruppene. Ekskresjon: Ekskresjon for gruppene B, C og D ble samlet opp inntil 168 timer etter dosering. Ekskresjonsprodukter fra gruppe G ble samlet opp inntil 48 timer etter dosering. Ekskresjon - Uttrykt som % av dosen Gruppe B C D G Kjønn Hann Hunn Hann Hann Hunn Hann Dose mg/kg 21,3 21,0 19,9 250,6 244,2 21,4 Urin 0-24h 24-48h h 87,3 2,6 2,0 82,0 4,6 4,2 94,1 1,4 1,0 87,3 2,2 1,1 84,7 3,9 2,7 50,5 2,0 - Subtotal 91,9 90,8 96,5 90,6 91,3 52,5 Avføring 0-24 t t 7,3 0,8 5,9 1,7 5,5 0,2 11,4 0,4 6,2 0,4 15,2 2, t 0.3 0,1 0,1 0,4 0,1 - Subtotal 8,4 7,7 5,8 12,2 6,7 17,4 Galle 0-24 t t Subtotal Burvask 0,52 4,4 0,4 0,3 1,3 2,0 18,6 0,1 18,7 Total ekskresjon 100,9 102,9 102,6 103,1 99,3 90,6 Klorprofam og/eller dets metabolitter ble hovedsakelig skilt ut via urinen i alle gruppene. For hanner og hunner i gruppene B og D ble 90-92% av tilført dose funnet i urinen. For gruppe C (med gjentatt dosering) ble 96% av dosen funnet igjen i urinen. Ekskresjonen via avføring var mellom 5,8 og 12,2 % av dosen etter 168 timer i gruppe B, C og D og 17,4 % etter 48 timer i den gallekanulerte gruppen G. I. den gallekanulerte gruppen G ble kun 52 % av tilført dose gjenfunnet i urinen etter 48 timer, mens det i de andre gruppene var over 80 % gjenfinning ved samme tidspunkt. Det kan muligens forklares med at gallesaltene mangler i gruppe G, slik at det blir vanskeligere for fettløselige forbindelser som klorprofam å bli absorbert. Det ble funnet lite klorprofam (0,1-0,2 %) i organene, blod eller skjelett etter 168 timer (gruppe B, C og D). For gruppe G ble det

11 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-3 funnet en tilbakeholdelse på 0,4 % i skrotten mens ingenting ble funnet i organene eller blod. Fordeling i vev: Rester i vev ble bestemt for begge kjønn ved maks konsentrasjon, halvparten av denne samt etter 16 og 28 timer. Vevskonsentrasjonen i hanner og hunner ved lav dose var høyest ved T Cmax i den øvre GI-kanalen som forventet etter en oral dose. Etter høydosen ble det også funnet noen rester i blindtarmen. Ved begge dosenivåer ble det målt høy konsentrasjon i nyrene, men helblod hadde den høyeste konsentrasjonen av klorprofam ved begge dosenivåer og for begge kjønn. Halveringstiden bestemt for klorprofam var høyest i røde blodlegemer og fett hos begge kjønn ved begge dosenivåer. Restnivået av klorprofam i fett kan forklares med fettløseligheten til stoffet og var noe høyere i hunner (10,8 timer og 7,2 timer for hhv. lav- og høydosen) enn hos hanner (7,4 timer og 6,3 timer for hhv. lav- og høydosen). Halveringstiden var høyest i røde blodlegemer av organene med verdier på 8,4 og 11,2 timer for hanner og hunner (lav dose) og 13,4 timer for begge kjønn ved høy dose. Dette kan forklares med en spesifikk binding av klorpofam og/eller metabolitter til en membrankomponent eller direkte til hemoglobin. Ved høydosen var halveringstiden i milten høy, sannsynligvis på grunn av den funksjonen milten har med å holde igjen ikke-funksjonelle røde blodlegemer slik at radioaktiviteten i de røde blodcellene går over til milten. Det ble ikke sett noen tegn til akkumulering i fett eller andre organer. Det ble sett på tilbakeholdelsen/restnivået av klorprofam i vev etter 168 timer (7 dager). Det ble generelt sett lite rester i vev ved dette tidspunktet. Nivåene var over LOQ i hjerne, muskler og fett (gruppe C). Restkonsentrasjonene i eggstokker, binyrer, lever og helblod hos hunner var over 0,05 µg PCE/g. Hos hanner var konsentrasjonen av klorprofam etter 168 timer høyere i binyrene enn i helblod (gruppe B og C). Konsentrasjonen av klorprofam i hud og nyrer var ca 0,05 µg PCE/g. Nivået i fett var lavere enn i de andre vevene (0,029-0,054 µg PCE/g for de lave dosene og 0,09-0,12 µg PCE/g for høye doser), og viste at det ikke var noen akkumulering her. Restnivåene i gruppe C (med preeksponering) var lavere for alle vev enn hos de dyrene som ikke hadde fått preeksponering. Dette kan skyldes induksjon av biotransformasjonsenzymer. Metabolitter: Metabolittprofilene i urin og avføring (dekket over 90 % av tilført dose) viste at klorprofam raskt og i høy grad ble omdannet til hydroksylerte produkter, som også ble raskt konjugert hovedsakelig via sulfatering (50 % av de identifiserte metabolittene). Glukoronidisering ble indusert ved gjentatt dosering. Metabolisme av sidekjeden førte til dannelse av kloranilin og kloracetanilide, og 32 % av de identifiserte metabolittene hørte til her. (Se figur B side 103 i Vedlegg T1 for forslag til metaboliseringsvei) Sammendrag (toksikokinetikk) Absorpsjon: Over 90 % av stoffet ble absorbert fra mage/tarmkanalen i rotte innen 24 timer etter eksponering. Ingen signifikante forskjeller mellom hanner og hunner. Distribusjon: Vidt distribuert med høyeste konsentrasjon i nyre og helblod. Binding til røde blodlegemer, men ingen tegn til akkumulering. Utskillelse: Ekskresjon hovedsakelig via urin (opptil 97 % etter 24 timer). Metabolisme: Rask metabolisering, hovedsakelig via hydroksilering før videre konjugering. Hovedmetalitten var kloraniline. Akutt oral Akutt dermal Akutt toksisitet LD50 for klorprofam (løst i maisolje) i Wistar rotter er > 2000 mg/kg kv. Forsøket ble utført i henhold til OECD guideline 401. Ingen dødsfall ble observert, men alle dyr (5 dyr/kjønn) var sløve og hadde ukoordinerte bevegelser. Sammenkrøpet stilling samt strittende pels ble i tillegg observert hos en hunn. Alle symptomer var borte dag 2 (Rijcken, 1996). LD50 for klorprofam (løst i maisolje) i Wistar rotter er > 2000 mg/kg kv. Forsøket ble utført i henhold til OECD guideline 402. Fem dyr/kjønn ble brukt, men resultater fra en hunn ble ekskludert fra forsøket da dyret hadde klart å fjerne bandasjen før 24-timers eksponeringsperioden var over. Eneste funn var en hunn som hadde rød farge i nakken (Rijcken, 1996).

12 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-4 Inhalasjon Akutt LC50 ved inhalasjon i Wistar rotte er > 0,467 mg/l luft (høyest oppnåelig konsentrasjon). Studiet ble utført i henhold til OECD guideline 403, men forsøket var ikke GLP. Fem dyr/kjønn i et head-nose-only studie. MMAD på 1,59 µm og klorprofam ble løst i luthrol (polyetylen glykol 400/aboslutt etanol 1:1). Nittifem prosent av partiklene hadde en diameter på mindre enn 10 µm. Nominell konsentrasjon på 4,8 mg/l, mens respirabel konsentrasjon ble målt til 0,467 mg/l. Den store forskjellen mellom nominell og respirabel konsentrasjon ble forklart med den store mengden testmateriale som ble avsatt i en rund flaske ( mixing reservoar ) på grunn av aggregering av aerosole partikler. Det ble også forklart at større volum eller mer konsentrert løsning var ikke mulig å opparbeide. Ingen kliniske symptomer ble sett hos noen av dyrene. (Debets, F.M.H., 1985). Sammendrag (akutt toksisitet): Kloprofam er ikke farlig ved svelging, hudkontakt eller innånding. Hudirritasjon Øyeirritasjon Allergi Irritasjon/allergi Gjennomsnittlig hudirritasjonsindeks (24, 48 og 72 timer) var 0,56 for erytem og 0 for ødem. Forsøket følger OECD guideline 404. (Rijcken, 1996). Gjennomsnittlig øyeirritasjonsindeks var 0 for uklarheter i hornhinnen, 0 for skader i regnbuehinnen, 0 for ødem i bindehinnen og 0,44 for rødhet i bindehinnen. Følger OECD guideline 405. (Rijcken, 1996). Tre ulike forsøk er levert inn; en split adjuvans test med marsvin fra 1985, en Buehler test (kun på tysk) fra 1989 og en Maksimeringstest fra I forsøket fra 1985 (Weterings, P.J.J.M) ble klorprofam løst i 25 % (w/w) petrolatum eksponert på 20 hunnmarsvin (Dunkin-Hartley stammen). Forsøket følger OECD guideline 406 med unntak av at ingen positiv kontrollgruppe ble inkludert og provokasjonstest ble utført dag 21 i stedet for dag 20. Forsøket ble heller ikke oppgitt å være utført i henhold til GLP. Etter andre provokasjonspåføring ble positiv respons sett hos syv av tjue dyr i eksponeringsgruppen, men et av disse dyrene ble ikke tatt med i beregningene da man ikke kunne utelukke at endringen i huden ikke skyltes barberingen. Svak respons ble sett hos fire av ti dyr i kontrollgruppen, men forsøksforfatter har ikke vurdert dette til noen allergisk respons. Siden sensibilisering ble sett hos 30 % av de eksponerte dyrene (6 av 20 dyr), innfrir klorprofam i følge dette forsøket krav til merking med R43 (Kan gi allergi ved hudkontakt). Forsøket fra 1989 (Dickhaus og Heisler) er kun levert på tysk, men studiet er oppsummert i monografien: Femten marsvin (kjønn ikke oppgitt) ble eksponert 5 dager per uke i tre uker (varighet per dag er ikke oppgitt). Dyrene ble eksponert med 0,5 ml ufortynnet klorprofam (renhet ikke oppgitt). Fjorten dager etter siste behandling ble en provokasjonstest utført. Observasjon av dyrene ble utført 24, 48 og 72 timer etter provokasjonstesten. En kontrollgruppe på 15 dyr var inkludert i forsøket. Ingen hudreaksjoner ble observert, men forsøket hadde flere mangler. QA deklarasjon var ikke inkludert, GLP uttalelsen var ikke signert, virksomt stoff var ikke testet ut i en pretest og stoffet var ikke fortynnet (kun påført som en voksaktig masse), ingen positiv kontroll var inkludert og kun 15 dyr ble brukt i selve forsøket (mot 20 som er satt opp i guideline). Maksimeringsforsøket fra 2003 (Otterdijk og Frieling) følger OECD guideline 406. Dyrene (10 hunndyr, Dunkin-Hartley stammen) ble eksponert for en 20 % løsning ved injeksjon og en 50 % løsning ved dermal applikasjon. Fem kontrolldyr ble eksponert for løsemiddelet (maisolje) alene. Ca 24 timer før induksjonen ble dyrene eksponert for en 10 % SDS løsning. Fjorten dager etter den dermale appliseringen ble dyrene utsatt for provokasjonstest med 50 % løsning. Ingen dyr viste tegn til sensibilisering og dette forsøket gir ikke grunnlag for allergimerking. Et positiv kontrollforsøk med 20 % løsning av alfa-heksylcinnamick-aldehyd fra samme laboratorium fra samme tidspunkt er lagt ved. Positiv kontroll forsøket viste en respons på 50 %.

13 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-5 Konklusjon allergi: Et forsøk fra 1985 ga positiv respons (innfrir kravene til merking med Xi; R43), mens to andre var negative (kun maksimeringsforsøket fra 2003 er av god kvalitet). I det negative maksimeringsforsøket fra 2003 som er innlevert til Mattilsynet er samme marsvinstamme brukt som i det positive forsøket, i tillegg til at adjuvans er brukt som normalt ved en maksimeringstest. I lys av det nye negative maksimeringsforsøket i tillegg til at svak respons ble sett hos fire kontrolldyr i det positive forsøket fra 1985 kan det konkluderes med at klorprofam ikke skal merkes for allergi. Ved diskusjon i ECB kom de også til en konklusjon om at stoffet ikke skulle merkes for allergi. Sammendrag (irritasjon/allergi): Klorprofam er ikke hud- eller øyeirriterende for kanin. Flere allergiforsøk er levert inn, og disse viser sprikende resultat. Det kan allikevel konkluderes med at klorprofam ikke skal merkes for allergi Gentoksisitet Tabellen under viser en oversikt over studiene som ble innsendt til Mattilsynet. In vivo studiene er oppsummert nedenfor da disse studiene var avgjørende for at ECB vurderte klorprofam til å ikke være gentoksisk. In vitro: Punktmutasjoner i pattedyrceller Forsøk Testorganisme Doser/ metabolsk aktivator L5178Y Muse lymfomceller µg/ml -S µg/ml +S9 Resultat Referanse/ retningslinje/ GLP Negativ Enninga 1989/ OECD 476/ GLP Fremovermutasjonstest Kromosomforstyrrelser in vitro Klastogenisitetstest Humane lymfocytter DNA skade UDS test Rotte hepatocytter In vivo: *Kromosomforstyrrelser in vivo Mikrokjernetest Mus hepatocytter **DNA skade UDS test Rotte hepatocytter µg/ml (-S9) µg/ml (+S9) Negativ Enninga 1989/ OECD 473/ GLP 0,17-33,33 µg/ml Negativt Fautz, 1989/ OECD 482/ GLP mg/kg kv 600 og 2000 mg/kg kv Negativt Bertens 2000/ OECD 474/ GLP Negativt Mehmood 2003/ OECD 486/ GLP/QA * Mikrokjernetest med beinmargceller fra mus (Bertens, 2000). Mikrokjernetest ble benyttet til å undersøke gentoksiske effekter (kromosomskader eller effekter på celledeling) av klorprofam (teknisk) i røde blodlegemer fra beinmargen til mus. I testen måles endringer i antallet polykromatiske erytrocytter med mikrokjerne i beinmargen. Material og metode: Studiet er basert på OECD guideline 474 (GLP). Grupper av fem NMRI BR mus av hvert kjønn ble injisert ip 375, 750, 1500 mg/kg kv. Maisolje ble benyttet som løsemiddel/negativ kontroll og cyklofosfamid ble benyttet som positiv kontroll. Prøvetaking ble utført etter 24 og/eller 48 timer. Kliniske symptomer ble kun observert i mus i mellom- og høydose. Observerte effekter var slapphet og ukontrollerte bevegelser. Etter 48 timer var effektene opphørt. Resultat: Ingen økning av erytrocytter med mikrokjerne polykromatide ble funnet i de behandlede gruppene sammenlignet med kontrollgruppene. Konklusjon: Klorprofam ble ikke funnet å være mutagent i mikrokjernetest. ** In vivo UDS test (Mehmood 2003). UDS test blir benyttet til å identifisere substanser som induserer DNA skader i rotte hepatocytter. Endepunktet er mål av radioaktive nukleotider i celler som ikke har

14 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-6 gjennomgått S-fasen i DNA-replikasjonen. S-fasen er den normale delingsfasen for celler. Disse cellene har derfor hatt DNA-skade som er blitt reparert ( excision repair ). Material og metode: Studiet er basert på OECD guideline 486 (GLP/QA). Grupper av fire Sprague-Dawley hannrotter ble sondefôret med 60 eller 200 mg klorprofam/kg kv. Det var fire rotter i den negative kontroll gruppen (løsningsmiddel; 1 % metylcellulose) og to rotter i hver av de positive kontrollgruppene (Dimetylnitrosamin og 2-Acetylaminofluorese). Kliniske symptomer ble notert og dyrene ble avlivet etter 2 eller 14 timer. Resultat: Det ble observert slapphet, sløvhet, unormal gange, uregelmessig respirasjon og utstående øyne i dyr i begge de behandlede gruppene. I høydosegruppen ble det også sett tegn til mangelfull respons, dyrene var liggende, de hadde delvis lukkede øyelokk og rødlig hud. Et dyr i høydosegruppen ble funnet død før avlivning. De behandlede gruppene hadde ikke statistisk høyere netto antall kjernebiter med inkorporert radioaktivt thymidin (antall radioaktive biter i kjernen minus antall i cytoplasma) sammenlignet med den negative kontrollgruppen (mål på UDS). Konklusjon: Klorprofam ble ikke funnet å kunne forårsake økning i antall DNA skader målt med dette testsystemet. Oppsummeringsartikkel innsendt fra tilvirker. Ingen rådata. Tilvirker har innlevert en oppsummering av gentoksiske studier uten å vedlegge rådata. Tilvirker konkluderer med at det ikke er noen holdepunkter for at klorprofam er genotoksisk. Oppsummering fra Nederlandsk monografi. Det er utført mange studier for å undersøke genotoksiske effekter av klorprofam. Positivt resultat ble funnet i en av to in vitro muse lymfomatester, en av tre in vitro chromosome abberation assays og en av to in vitro UDS tester. I tillegg ble det i noen tilfeller observert at klorprofam hadde anugene egenskaper og sannsynligvis også forsinket cellesyklusen. Positiv effekt av klorprofam ble også funnet i in vitro celle transformasjonstester. På den andre siden ble det ikke funnet noen positive resultater i tre in vivo tester (to mikrokjerne tester og et sperm head abnormality test). Basert på tilgjengelig informasjon ble det konkludert med at klorprofam har gentoksiske effekter in vitro, og at genotoksiske effekter i in vivo systemene ikke kan utelukkes. Oppsummering fra konklusjonen i ECB (European Chemicals Bureau) I ECB ble det konkludert med at klorprofam har gentoksiske effekter in vitro, og at det med bakgrunn i fremlagt dokumentasjon ikke kan utelukkes at stoffet også er genotoksisk in vivo. Det ble besluttet at ytterligere informasjon var nødvendig. I etterkant har derfor tilvirker sendt inn et negativt in vivo mikrokjerne forsøk og et negativt in vivo UDS forsøk som ECB har vurdert. Med bakgrunn i denne tilleggsinformasjonen konkluderte ECB at klorprofam ikke er gentoksisk. Sammendrag og konklusjon (gentoksisitet): Basert på innsendt dokumentasjon og ECB sin konklusjon ansees ikke klorprofam som gentoksisk. Rotte, 28 dager Subkronisk toksisitet (Supplerende) Dosenivåer på 0, 600, 3000 og ppm, tilsvarende mottatt dose var 0, 63, 348 og 2241 mg/kg kv/dag i hanner og 0, 67, 362 og 2386 mg/kg kv/dag i hunner (korrigert for fôrsøl i begge kjønn tilsvarte det ca 0, 60, 295 og 1400 mg/kg kv/dag). Tilført via fôr til 5 rotter (SPF-avlet HanIbm Wistar rotter)/kjønn/gruppe. Forsøket følger OECD guideline 407 og GLP og QA. Resultater: En hunn i høydosen døde ved et uhell ved blodprøvetaking rett før nekroskopi. Ingen andre dødsfall eller behandlingsrelaterte kliniske symptomer ble observert. Hårtap ble sett i nest høyeste og høyeste dose, men dette lå innenfor normalvariasjonen og det ble ikke sett noen doseresponssammenheng. Fôrinntak (svakt redusert når en korrigerte for søl av fôr), kroppssvekt og kroppsvektøkning

15 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-7 (begge signifikant ved nesten alle målepunkt) var redusert i høydosen. Ved måling av blodparametere så en effekter i alle doser med en klar doserespons sammenheng for redusert antall røde blodlegemer, hemoglobinkonsentrasjon og hematokrittverdi. En økning i volum av røde blodlegemer og vekt av hemoglobin per røde blodlegemer (MCV, mean corpuscular volume; MCH, mean corpuscular haemoglobin) samt en reduksjon i total mengde hemoglobin per desiliter røde blodlegemer (MCHC; mean corpuscular haemoglobin concentration) ble sett i høydosen. En økning i volum av de røde blodcellene ble også sett i mellomste dose, men dette var kun signifikant hos hanner. De hvite blodlegemene var små i alle behandlede grupper, men i høyeste dose var de ekstremt små og automatisk telling var ikke mulig å utføre. Bilirubin og kolesterol (begge kjønn) samt total protein og albumin (kun hunner) var økt i høydosen. Grovnekroskopiske undersøkelser avdekket forstørret og/eller svart misfarget milt hos alle dyr i mellom- og høydosen. Rød-brun eller svart-brun misfarging av nyrene ble i tillegg observert hos 2 hanner og 3 hunner i høydosen. Signifikant økt miltvekt (doserelatert i mellom og høydose) og levervekt (kun høydosen) ble sett. Relativ miltvekt var svakt økt i lavdosen, men denne økningen var ikke signifikant. Økt bloddannelse og avsetning av hemosiderin, svak til moderat økning i blodansamling samt follikulær atrofi ble sett i milt hos alle dyr i mellom- og høydosen. Punktvis bloddannelse ble sett flere steder i leveren til dyr i alle dosegruppene. Intracytoplasmatisk hyaline resorption bodies ble sett i nyretubuli hos dyr i høydosen (mer utrykt hos hanner enn hunner). NOAEL kan ikke fastsettes da effekter ble sett ved alle doser. I lavdosen observerte man redusert kroppsvekt/kroppvektsøkning, effekter på blodparametere (redusert antall røde blodlegemer, hemoglobinkonsentrasjon og hematokrittverdi) og punktvis bloddannelse i lever. (Schoenmakers et.al., 1998). Hund, 14 dager (Supplerende, dosebestemmende) Dosenivåer på 0, 25, 125 og 625 mg/kg kv/dag. Tilført med kapsler til 2 hunder (Beagle dogs)/kjønn/gruppe. GLP og QA. Forsøket blir ansett som supplerende. Selv om forsøket er oppgitt å følge OECD guideline 409 er det følgende avvik: forsøket varte kun i 14 dager, det var 2 dyr/kjønn/gruppe, retikulocytter i blod ble ikke målt. Pga få dyr/gruppe ble det ikke utført statistiske undersøkelser, vurderinger kun etter skjønn. Resultater: Ingen dødsfall ble observert. Alle behandlingsrelaterte effekter ble sett i høydosen. Her så man klinisk symptomer som oppkast og brekninger/vemmelser samt sikling og skaking på hodet etter å ha svelget kapsler med virksomt stoff (1dyr/kjønn). Oransje farging av avføring ble observert fra og med dag 9. En reduksjon i antall røde blodlegemer, hemoglobinkonsentrasjon, hematokritt og MCHC (mean corpuscular haemoglobin concentration) ble sett, mens MCV (mean corpuscular volume) var økt hos begge kjønn. I tillegg så man en større variasjon i struktur av de røde blodlegemene (1 dyr) og blodplateantall (2 dyr) hos tisper. Konsentrasjon av bilrubin, kolesterol, fosfolipider og triglyserider var økt hos alle dyr, mens glukose var redusert i et dyr per kjønn. Forstørret og sort misfarget milt ble sett hos ett dyr/kjønn. Gulaktig misfarging av innholdet i tynntarmen ble sett hos tisper (2 dyr høydosen, 1 dyr mellomdosen). Økt miltvekt, milt til kroppsvekt ratio, levervekt og lever til kroppsvekt ratio ble sett hos alle dyr. Svak økning i skjoldbruskkjertel ble også sett (1 hann, 2 tisper). Moderat økning i størrelsen til follikkelcellene i skjoldbruskkjertelen samt svak til moderat blodansamling/blodstuving i milten. NOAEL: 125 mg/kg kv/dag for hanner og hunner basert på kliniske symptomer, effekter knyttet til anemi samt endringer i skjoldbruskkjertelen (Schoenmakers et. al., 1998). Mus, 13 uker Supplerende, dosebestemmende til kreftforsøk: Dosenivåer på 0; 0,1; 0,3 og 1,0 %, tilsvarende mottatt dose var beregnet til 0, 186, 564 og 2100 mg/kg kv/dag i hanner og 0, 292, 934 og 2853 mg/kg kv/dag i hunner. Tilført i fôret. 10 mus [Crl:CD- 1(IRC)BR)/kjønn/gruppe. GLP og QA. Kliniske observasjoner, vekst, fôrinntak, hematologi, organvekt og makroskopisk undersøkelse ble brukt som kriterier for å avdekke mulige skadelige effekter. Resultater: Resultater fra analyse av fôr viste at fôrkonsentrasjonen var ca 10 % lavere enn tenkt (Det var forventet at vann som ble tilsatt ved tillaging av fôret skulle fordampe,

16 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-8 men dette skjedde ikke). I tillegge ble estimert inntak av fôr til hunndyr overvurdert da de tidvis sølte mye med fôret, så endelig fôrinntak og dermed også dosering ble noe overestimert. Ingen dødsfall observert. Alle høydosehanner hadde blek hud, noe som først ble synlig på halen uke 3 av forsøket. Gjennomsnittlig kroppsvekt til høydosehunner var noe lavere enn kontroll (ca 15 %, ikke signifikant) ved avslutning av forsøket. Endring i blodparametere var som følger: Redusert hematokritt og antall røde blodlegemer (høydosehunner) mens det var en økning i methemoglobin (doserelatert fra og med lavdose hanner og mellomdose hunner, se tabell), Heinz legemer (doserelatert fra lavdosen hos begge kjønn, se tabell) og retikulocytter (høydosedyr, kun signifikant hos hunner). Doser (%) Parameter observert 0 0,1 0,3 1,0 Methemoglobin, hanner 1,56 2,31 4,52 8,39 Hunner 2,19 2,74 3,65 6,38 Heinz legmer hanner 0,0 7,4 91,8 317,2 Hunner 0,0 2,6 6,8 154 Signifikant økning i organvekt så man kun i høydosen og dette var økt relativ hjertevekt (hanner), nyrevekt (hunner), levervekt (begge kjønn) og økt relativ og absolutt miltvekt (begge kjønn). Forstørret milt ble sett i en høydosehann og to høydosehunner og ble sett på som en behandlingsrelatert effekt (vekt til milten var også økt ved denne dosen). Konklusjon: Effekter ble sett ved alle doser og NOAEL kan ikke settes. På bakgrunn av funn i dette studiet ble dosenivåer på 250, 1000 og 4000 ppm valgt ut til kreftstudiet. (Jonker et. al., 1998). Rotte, 90 dager Dosenivåer på 0, 120, 600 og 3000 ppm, tilsvarende mottatt dose ble oppgitt å være 0, 10, 50 og 220 mg/kg kv/dag (verdiene er ca verdier beregnet etter å ha tatt hensyn til søl av fôr i høydosen). Spesifisert per kjønn var det 0, 10, 47 og 215 mg/kg kv/dag for hanner og 0, 11, 54, 227 mg/kg kv/dag for hunner). Tilført via fôr til 10 Wistar rotter (SPF stamme)/kjønn/gruppe. Følger OECD guideline 408, men skjoldbruskkjertelen ble ikke veid og det hadde vært ønskelig at methemoglobin hadde blitt målt noe raskere da en adapsjon kan ha opptrådt allerede ved måletidspunktet (blodprøver tatt rett før avliving). I tillegg til retningslinjene angitt i guideline ble FOB ( functionla observation battery ) utført uke 12 og 13 med test av hørsel, pupillrefleks, statisk utrettingsrefleks, gripestyrke og aktivitetsnivå. GLP og QA. Resultater: Ingen behandlingsrelaterte dødsfall, men fem dyr døde i tilknytning til blodprøvetaking rett før eller ved avliving/obduksjon. Av kliniske symptomer ble det observert håravfall, misfarging av pelsen samt sprekker i huden og skorper, men dette ble sett i alle grupper, inkludert kontroll, og det ble ikke knyttet til behandlingen. Ingen funn knyttet kroppsvektsendringer, FOB eller øyeundersøkelsene. Det så først ut til å være en svak økning i fôrinntak i høydosegruppen, men etter at denne ble korrigert for fôrsøl viste det ingen forskjeller. Behandlingsrelaterte effekter på røde og hvite blodlegemer viste klar respons med dosen. Følgende endringer i blodparametere ble observert, alt er i høydosen med mindre annet er beskrevet: Redusert antall røde blodlegmer (mellom- og høydosen), hemoglobin, hematokritt og MCHC. Økt MCV, MCH og antall reticulocutter (lav-, mellom- og høydosen men ingen dose respons). Økt antall totalt hvite blodlegemer (hunner i mellomdosen, begge kjønn i høydosen). Ingen funn av Heinz blodlegemer i noen av dosene. Ved måling av klinisk-kjemiske parametere så man en svak økning i bilerubinnivå i høydosedyr. Forstørret og rød-brun misfarget milt ble sett i høydosen (3 hanner og 9 hummer). Misfarging av milt ble også sett hos to hunner i laveste dose, men dette ble ikke knyttet til behandlingen da tilsvarende funn ikke ble sett i mellomdosen. Miltvekt samt miltvekt til kroppsvekt ratio var økt i høydosen (begge kjønn). I høydosen så man også økt bloddannelse og avsetting av hemosiderin, svak økning i ansamling av blod og atrofi av follikkelcellene i milt (begge kjønn). NOAEL: 120 ppm = 10 mg/kg kv/dag for hanner og 11 mg/kg kv/dag for hunner basert på anemi og effekter knyttet til dette (Schoenmakers, 1998)..

17 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-9 Hund, 90 dager Hund, 60uker Dosenivåer på 0, 25, 125 og 625 mg/kg kv/dag. Tilført via kapsler til 4 beagle hunder/kjønn/gruppe. Følger OECD guideline 409 og i tillegg anbefalingene i guideline ble vidden til de røde blodcellene målt, antall Heinz legemer og prosent methemoglobin målt etter 4 og 13 uker. Ornitin dekarboksylase i tillegg til T3 og T4 nivå ble ikke målt. GLP og QA. Resultater: Ingen dødsfall i løpet av behandlingsperioden. Kliniske symptomer ble sett i høydosen og dette var oppkast (1 hann, 4 tisper), kvalme/brekninger (1 tispe), utpreget sikling (2 dyr/kjønn), diaré (3 hanner, 4 tisper) og oransje farging av avføringen (alle dyr etter 12 dager). Ingen effekter på kroppsvekt eller fôrinntak. Ved måling av blodparametere så man en reduksjon i antall røde blodlegemer (høydosen, 4 og 13 uker), hemoglobinkonsentrasjon (høydosen, 4 og 13 uker) og MCHC (høydosen, 4 og 6 uker samt mellomdosen 4 uker kun tisper og 13 uker begge kjønn). En økning i MCV (høydosen, 4 og 13 uker), prosent methemoglobinkonsentrasjon (høydosen og mellomdosen, 4 og 13 uker), antall Heinz legmer (høydosen, 4 og 13 uker), økt antall retikulocytter i forhold til røde blodlegemer (høydosen, 4 og 13 uker) og antall blodplater (høydose tisper, 13 uker) ble sett. Ved måling av klinisk-kjemiske parametere så man en økning i kolesterol, fosfolipider og triglyserider i høydosen etter 4 og 13 uker, mens man i mellomdosen kun så en økning i kolesterol og fosfolipider (4 uker kun tisper, 13 uker begge kjønn). Økt bilerubinnivå (4 uker kun hanner, 13 uker begge kjønn), økt laktat dehydrogenase (høydose hanner, 13 uker) og serumverdier som viste tegn til gulsott ( icteric serum, 3 dyr/kjønn etter 13 uker) ble også sett i høydosen. En reduksjon i alkalisk fosfataseaktivitet som ble sett i høydosen var av tvilsom toksikologisk signifikans da det motsatte er forventet ved spesifikk organtoksisitet. Grovnekroskopiske undersøkelser avdekket endringer i henholdsvis mellom- og høydosen og disse nedringene var forstørret skjoldbruskkjertel (2 hanner, 3 hanner og 4 tisper) samt misfarging og/eller forstørring av milt (1 hann, alle dyr). Skjoldbruskkjertelvekt og skjoldbruskkjertel til kroppsvekt ratio var i tillegg økt i mellomdosen, mens miltvekt og milt til kroppsvekt ratio var økt kun i høydosen. I skjoldbruskkjertelen så man diffus follikulær hypertrofi/hyperplasi (moderat funn i mellomdose 3 dyr/kjønn, moderat til alvorlig grad i alle dyr i høydosen) og funnene korrelerte med forstørringen av denne kjertelen. Sekundært til funnet i skjoldbruskkjertel så man hypertrofi av basofiler i hypofysen (2 hanner og 3 tisper i høydosen, 2 tisper i mellomdosen). I lever så man en økt alvorlighetsgrad av Kupfercellepigmenter i mellomog høydosen som delvis bestod av jernpositivt materiale. I milten så man økt blodmengde hos alle dyr i mellom- og høydosen og disse funnene korrelerte med forstørringen og misfargingen av dette organet. En svak økning av bloddannelse (hovedsakelig røde blodlegemer) forbundet med økt hemosiderin og/eller jern (Pearl s) positive pigmenter deponering ble sett i mellom og høydosen. Økt bloddannelse ble også sett hos en tispe i lavdosen, men dette funnet ble sett på som ikke toksikologisk relevant da forekomsten var lav og det ikke ble sett noen andre funn i dette dyret som kunne være knyttet til behandlingen. Svak grad (1 dyr/kjønn i mellomdosen) og svak til moderat grad (alle dyr i høydosen) av hyperplasi av røde blodlegmer i beinmargen etterfulgt av hemosiderindeponering ble også sett. NOAEL: 25 mg/kg kv/dag basert på økt endringer i blodparametere samt endringer i skjoldbruskkjertelen (Schoenmakers og Frieling, 1998). Mattilsynet har ikke mottatt dette studiet så oppsummeringen er kun basert på informasjon hentet fra den nederlandske monografien. Dosenivåer på 0, 5, 50, 350 og 500 mg/kg kv/dag i hunner. Tilført via fôr (løst i maisolje før utblanding) til 4 beagle hunder/gruppe. Følger OECD guideline 409 med unntak av at alkalisk fosfatase i serum ikke ble mål. I tilegg til anbefalinger i guideline ble ukentlige fysiske undersøkelser gjennomført; måling av serum kolinesterase og T3 verdier; TSHstimmulering test ble gjennomført uke 0, 14, 26, 54 og 60; urinanalyse (analysert for useende/fremtoning, spesifikk gravitasjon, ph, proteiner, bilerubin, urobilinogen, glukose, ketoner, formørket blod, leycocytt antall samt sedimentasjonsrate) utført uke 1, 13, 26 og 60 samt mikroskpiske undersøkelser (ca 40 ulike vev) i alle hunder. GLP og QA. Resultater: Dyr i nest høyeste og høyeste dose hadde ikke appetitt på fôret. Endringer i blodparametere i nest høyeste og høyeste dose fulgt av økt levervekt ble observert, men den markerte stimuleringen av røde blodlegemer observert hos mus og rotter ble ikke sett. En økning av kolinesterase ble sett i nest høyeste og høyeste dose. Fra 50 mg/kg kv/dosen så man en økning i skjoldbruskkjertelvekt sammen med en reduksjon i

18 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-10 T4 nivå i TSH stimuleringstesten samt tidvis reduksjon i T3 nivå. NOAEL: 5 mg/kg kv/dag basert på endringer i skjoldbruskkjertel. (Wedig, 1992). Det er lagt inn en merknad i avslutningen av forsøket om at selv om metabolitter til klorprofam som kloranilin og kloracetanilide kan indusere methemoglobin er verken methemeglobin eller Heinz legemer tilstede i blod. (Dette forsøket blir brukt til fastsettelse av ADI og AOEL og endringer i skjoldbruskkjertel innfrir krav til merking med R48/22 ). Rotte, 28 dager dermal Basert på et 5 dagers dosebestemmende forsøk ble følgende dosenivåer på 0, 30, 100, 300 og 600 mg/kg kv/dag valgt (propylenglykol brukt som løsningsmiddel). 5 rotter (Wistar Crl:(WI) BR)/kjønn/gruppe. OECD guideline 410 /GLP/QA. Resultater: Lokale effekter: Flere av dyrene fjernet bandasjen under eksponeringen, ingen gruppe utpekte seg med høyere forekomst. Tid uten bandasje/eksponering ble ansett å ikke påvirke resultatene (estimert til mindre enn 5 % av behandlingstiden). Tegn på hudirritasjon på behandlingsstedet ble sett hos alle dyr, inkludert kontroll. Hudirritasjonen viste imidlertid en dose-respons-sammenheng når det gjelder alvorlighetsgrad og persistens og ble regnet som behandlingsrelatert fra 100 mg/kg/dag. Erytem og avskalling var de viktigste tegnene på hudirritasjon. Ved begynnelse av uke to så man sprekking av hud med eller uten blødning i to høydosehunner og en hunn ved 100 mg/kg kv/dag dosen, men disse symptomene var borte innen få dager. Avskalling, flekkvis erytem og sprekkdannelse i huden ble tidvis observert på venstre side hos noen dyr i 100 eller 300 mg/kg kv/dag dosen og dette skyltes trolig bevegelse til bandasjen i løpet av eller etter påføring. Diffus epitelcellehyperplasi (fra 100 mg/kg kv/dag) og sårdannelse med betennelse (fra 300 mg/kg/dag) i huden til hunner var svakt økt både i forekomst og alvorlighetsgrad. Systemiske effekter: En hann i kontrollgruppa døde dag fire, ingen andre dødsfall. Forinntak (signifikant uke 2-4), kroppsvekt og kroppsvektøkning (signifikant uke 2 og 3) var redusert hos høydosehanner i hele behandlingsperioden, mens det for hunner kun ble sett for kroppsvekt uke 2 (kun signifikant for kroppsvektøkning). En økning i MCV ble sett i nest høyeste dose (kun hunner) og høydosen (begge kjønn). Økt vidde av røde blodlegemer ble sett i høydosehanner og MCH var økt hos hunner fra 100 mg/kg kv/dag dosen. En reduksjon i antall røde blodlegmer ble sett hos høydosehunner, mens hemoglobin nivå var redusert i nest høyeste og høyeste dose hanner. Methemoglobin var redusert fra 100 mg/kg kv/dag hos hunner og fra 300 mg/kg/dag hos hanner. Total bilirubinnivå var økt hos i nest høyeste (kun hunner) og høyeste dose (begge kjønn). Absolutt og relativ (signifikant) miltvekt var økt hos høydosehunner. En svak økning av bloddannelse i milten ble sett i nest høyeste (kun hanner) og høyeste dosegruppe (begge kjønn). Hemosiderinpigment-deponering ble også sett i høydosen (begge kjønn). NOAEL (systemisk): 30 mg/kg kv/dag basert på endringer i blodparametere. NOAEL (dermalt): 30 mg/kg kv/dag basert på hudirritasjonseffekter. (Otterdijk, 2001). Rotte, 2 år Kronisk toksisitet og kreft Kombinasjonsforsøk: Dosenivåer på 0, 600, 3000 og ppm, tilsvarende mottatt dose etter korreksjon for fôrsøl var 0, 24, 128 og 604 mg/kg kv/dag i hanner og 0, 33, 176 og 881 mg/kg kv/dag i hunner. Tilført i fôret. 50 rotter (SPF-Wistar))kjønn/gruppe i tillegg til to ekstra grupper på 10 dyr/kjønn i kontroll og 20 dyr/kjønn i høydosen som ble avlivet etter 1 år (interimgruppene). Følger OECD guideline 453 med unntak av at hematologiske parametere ble utført etter 13, 26, 52, 78 og 104 uker mens det i guideline er angitt etter 3 mnd og så hver sjette mnd. Når det gjelder urinanalyser mangler disse ved første blodmåling (skal følge samme prøvetakings intervall for urin og blodmålinger) og for klinisk kjemisk parametere skulle målingene vært utført i intervaller på 6 mnd, men ble målt uke 16, 52, 78 0g 104. I tillegg rapporterer forsøksforfatter at det for enkelte dyr (maksimalt 3 dyr per endepunkt) ikke ble tatt blodprøve før avliving, måling av hvite blodlegemer og reticulocytter ble ikke utført før avliving og enkelte vev mangler for mikroskopiske undersøkelser. Temperatur og luftfuktighet var tidvis utenfor det som er oppgitt i guideline, i uke 30 ble kroppsvekten bestemt to etterfølgende dager, hunner i lavdosen fikk høydosefôr i uke 47 (ble avdekket pga økt fôrsøl i denne gruppen, nytt fôr ble blandet til alle grupper, eksponeringsavvik for lavdosehunner ble 5 dager av 2 års eksponering) og enkelte

19 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-11 dager ble ikke dødelighet/tilstandskontroll utført. Ingen av avvikene ble sett på som så alvorlige at det påvirker forsøksresultatene. GLP og QA. Resultater: Alle dyrene i de to interimgruppene overlevde det første året. Dødeligheten til dyr i hovedstudiet var lav de første 70 ukene, men deretter økte dødeligheten. Dødelighet ved avslutning av forsøket er oppsummert i tabellen under: Doser (ppm) Parameter observert Dødelighet, hanner (døde pga blodprøvetaking bla er oppgitt i parentes) 8/50 15/50 (1/50) 13/50 15/50 (2/50) Dødelighet hanner i % 16 % 30 % 26 % 30 % Dødelighet, hunner (døde pga blodprøvetaking bla er oppgitt i parentes) 12/50 (1/50) 16/50 (1/50) 18/50 (1/50) 14/50) (3/50) Dødelighet hunner i % 24 % 32 % 36 % 28 % Dyr i høydosen hadde oransjefarget urin samt brunlig farge rundt anal- og kjønnsorganområdene gjennom hele forsøksperioden. Av andre kliniske symptomer i høydosen så man i løpet av det andre året økt forekomst av dyr som satt i en sammenkrøpet stilling med strittende pels. Økt forekomst av hårtap ble også sett hos høydosehunner. Kroppsvekten til høydosedyr var signifikant lavere enn kontroll fra forsøksstart til forsøksslutt der vekten var 19 % og 27 % lavere enn kontroll for henholdsvis hanner og hunner. Høydosedyr så ut til å ha et høyere fôrinntak enn de andre gruppene, men mye av dette viste seg å skyldes søling med fôret. Etter en korreksjon for fôrsøl var fôrinntaket kun signifikant redusert for hunner (12 %) sammenlignet med kontroll. Ved måling av blodparametere så man fra uke 13 av en reduksjon i antall røde blodlegemer, hemoglobinkonsentrasjon og hematokritt til dyr i alle behandlede grupper. Endringen var assosiert med økt MCV- og MCH-verdier og redusert MCHC. Reticulocyttrespons ble sett i mellom- og høydosen mens doserelatert økning i methemoglobinnivå ble sett i alle doser med tidvis en liten økning av Heinz legmer i høydosen. Økt blodlevringstid ble sett, hovedsakelig i nest høyeste- og/eller høyeste dose. Klinisk-kjemiske undersøkelse avdekket en signifikant økning i bilerubinnivå og kolesterolnivå hos dyr i høydosen. I tillegg ble økt albuminnivå assosiert med en svak økning i totalt proteinnivå. Økt kalium nivå ble også sett i høydosen. Økt bilerubinnivå ble også sett i urin (høydosedyr, de fleste etter 104 uker og enkelte dyr etter 52 uker). Grovnekroskopiske undersøkelser avdekket forstørret og misfarget milt til alle doserte interimdyr. Behandlingsrelaterte funn hos dyr avlivet ved forsøksslutt eller dyr som døde i løpet av forsøket var en svak økning i forekomst av grå-hvite områder i lungene (høydosedyr), mørkerød til svart misfarget nyre (høydosedyr), forstørret skjoldbruskkjertel (5 av 50 hanner hvorav 4 var follikulære adenomer) samt forstørret milt (mellom og høydosedyr) og det økt forekomst av mørke rød til svart misfarging og uregelmessig overflate til milt (mellom og høydosedyr). Det ble sett signifikante økninger i vekt til flere organer og dette var lever (høydosedyr, absolutt og relativ vekt, interrim og avslutning), milt (høydose interrim og avslutning absolutt og relativ vekt begge kjønn, mellomdosen ved avslutning relativ vekt begge kjønn og lavdosen kun avslutning relativ vekt hanner), hjertevekt (relativ vekt ved avslutning høydosedyr og mellomdose hunner relativ vekt), nyrevekt (relativ vekt ved avslutning begge kjønn høydosen), bitestikkelvekt (absolutt vekt ved avslutning høydosen) og testikkelvekt (ved avslutning høydosen, ikke signifikant). Vekten til binyrene var redusert (ikke signifikant) til høydosehunner ved avslutning av forsøket. Det var ingen behandlingsrelatert økning i neoplastiske funn verken med hensyn til antall dyr med neoplasmer, antall dyr med flere enn en neoplasma, antall dyr med meatastasier eller antall dyr med neoplasmer/gruppe/kjønn. Hos dyr som døde i løpet av forsøket eller ble avlivet ved forsøksslutt var det kun ikke signifikante funn i livmor. En reduksjon av adenomer i hypofysen ( pars distalis ) ble sett med økende dose (signifikant i høydosen) og forekomsten var 32/50, 23/32, 29/39 og 18/49. Reduksjonen i hypofysesvulster ble knyttet til den reduserte vektøkningen i høydosen sammenlignet med kontroll. Histopatologiske funn i interimgruppen var effekter på lever, nyre, milt og benmarg (økt forekomst eller alvorlighetsgrad). I lever så man økt brunpigmentdeponering i kupferceller og hepatocytter, bloddannelse og hypertrofi (de to siste var trolig årsak til økt organvekt). I nyrene så man deponering av brunt pigment (hemosiderin) i

20 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-12 proksimale tubili og lipofusindeponering, hyperplasi av epitelceller i nyrebekkenet samt mineraldeponering i bekkenet. I milten så man økt blodtilførsel til den røde pulpa, bloddannelse og deponering av brunt pigment (hemosiderin) i histocytter (stasjonær makrofager). Nedbryting av fettceller i beinmargen ble sett, trolig som en konsekvens av økt bloddannelse. Histopatologiske undersøkelser ved avslutning av forsøket avdekket endringer i lungene, lever, nyre, testiklene, milten og beinmargen. Endringene er oppsummert i tabell under: Dose (ppm) Parameter observert Lunge: Lever. Nyre: Testikler: Milt: m f M f m f M F Akkumulering av slimceller Alvorlighetsgrad 0,3 0,4 0,4 0,2 0,6 0,7 1,1 0,6 Deponering av brunt pigment (hemosiderin) Alvorlighetsgrad 0,2 0,3 0,1 0,2 0,5 1,0 1,8 2,3 Bloddannelse Alvorlighetsgrad 0,2 0,4 0,6 0,6 0,7 0,8 1,0 1,5 Hypertrofi 5 Alvorlighetsgrad 0,2 Deponering av pigment Alvorlighetsgrad 0,1 1,5,02 0,9 0,4 1,6 1,5 2,4 Leydigcelle hyperplasi Alvorlighetsgrad 0,1 0,1 0,1 0,5 Økt blodtilførsel Alvorlighetsgrad 0,1 0,1 0,2 0,1 0,3 0,1 2,2 2,0 Bloddannelse Alvorlighetsgrad 2,4 2,3 2,6 2,5 2,7 2,5 2,7 2,8 Avsetning av hemosiderin Alvorlighetsgrad 1,1 2,2 1,9 2,3 2,5 2,8 2,9 3,0 Bein marg: Atrofi av fettceller Alvorlighetsgrad 1,6 2,0 1,8 1,5 1,6 1,3 1,0 0,4 (Økt forekomst og/eller alvorlighetsgrad er markert med fet skrift. Merk at økt bloddannelse i milt kun er svakt økt og at atrofi av fettceller i beinmarg er redusert og ikke økt.) NOAEL: Kan ikke settes da endringer i blodparametere ble sett i alle dosegrupper (Scoenmakers, 2001). [Den økte forekomsten av Leydigcellehyperplasi kan sees i sammenheng med Leydigcelle svulster sett i forsøket fra 1993 (Botta) og støtter merkingen med R40 som ble satt basert på funnene i Botta studiet] Rotte, 2 år Mattilsynet har ikke mottatt dette studiet så oppsummeringen er kun basert på informasjon hentet fra den nederlandske monografien. Kombinasjonsforsøk. Dosenivåer på 0, 30, 100, 500 og 1000 mg/kg kv/dag Tilført i fôret (løst i maisolje før innblanding i fôr, kontroll fikk også iblandet maisolje). 60 rotter (Sprang-Dawley)/kjønn/gruppe hvorav 10 dyr/kjønn/gruppe ble avlivet etter 1 år (interrimgruppe). Ferskt fôr ble laget hver uke de første 37 ukene og så hver 14. dag resten av forsøket. Forsøket følger OECD guideline 453, men siden dietten ble tillaget hver 14 dag skulle fôrstabilitet vært undersøkt hver 14. dag. GLP er oppgitt. Grunnet økt dødsfall hos hunner i kontroll og 100 mg/kg kv/dag dosen ble forsøket avsluttet etter 102 uker i stedet for 104 uker. Forsøket ble avsluttet for å ha tilgjengelig tistrekkelig antall dyr for å gjennomføre en meningsfull evaluering. De tidlige dødsfallene ble ikke knyttet til behandlingen da 500 mg/kg kv/dag hadde nesten dobbelt så mange overlevende hunner enn kontroll og høyeste dose hadde nesten 50 % flere overlevende

21 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-13 enn kontroll. I løpet av uke 13 forårsaket en SDA-virusinfeksjon en drastisk reduksjon i fôrinntak. Som en konsekvens av dette ble inntaket av virksomt stoff redusert til 60,7 til 85,4 % av den teoretiske. Konsentrasjonen til dietten i uke 14 ble beregnet for å kompensere for denne effekten, selv om bedring fra infeksjonen i løpet av uke 14 påvirket dette en økning i fôrinntak som førte til et forhøyet inntak (117,7 % til 179 %). Etter bedring var gjennomsnittlig inntak på 87,5 til 133,3 %. Resultater: Etter 12 måneders behandling ble behandlingsrelaterte funn observert i nest høyeste og høyeste dose og dette var: doserelatert reduksjon i kroppsvektøkning; mørkt blod i alle dyr; doserelatert reduksjon i hemoglobin, hematokritt (kun hunner), og røde blodlegemer samt doserelatert økning i MCH, MCV og reticulocytter ( retics ), og reduksjon i MCHC (kun høydosehanner); doserelatert økning i serumkolesterol (kun hanner i nest høyeste dose, begge kjønn i høydosen), økt albuminnivå (kun høydosen), A/G ratio (kun høydosehunner), redusert plasma ChE (kun hunner); doserelatert økning i absolutt og relativ miltvekt etterfulgt av forstørret milt og økt relativ levervekt; økt bloddannelse og hemosiderin i milt, økt bloddannelse i lever, økt celleproduksjon i beinmargen samt økt pigmentering av reticuloendotelceller i lever. I 100 mg/kg kv/dag dosen så man mørkt blod i alle dyr; doserelatert økning i hemoglobin, hematokritt (kun hunner), og røde blodlegemer, doserelatert økning i MCH (kun hanner) og MCV; doserelatert økning serum kolesterol (kun hanner); økt bloddannelse og hemosiderin i milt. Ingen effekter observert i lavdosen. Etter 24 mnd ble følgende endringer observert: Signifikant reduksjon i kroppsvektøkning fra 100 mg/kg kv/dag. Undersøkelse av blod avdekket mørkt blod samt endringer i røde blodcelleparametre fra 100 mg/kg kv/dag. Økt serumkolesterol ble sett fra 500 mg/kg kv/dag. Urinanalyser viste en økning i bilirubinnivå fra 100 mg/kg kv/dag. Vekt til milt og lever økte fra 500 mg/kg kv/dag dosen og i tillegg var milten forstørret ved disse dosene. Skjoldbruskkjertel og vekt til testiklene var signifikant økt hos høydosehanner. Mikroskpiske undersøkelser avdekket økt (i antall eller alvorlighetsgrad) bloddannelse, hemosiderinnedbrytning, og ansamling av blod i milten, økt bloddannelse i lever og beinmarg samt økt pigmentering i reticuloendotelceller til lever fra 100 mg/kg kv/dag. Allerede i lavdosen så man en svak økning i alvorlighet og/eller forekomst av bloddannelse og hemosiderinnedbrytning i milten, svak økning i forekomst av bloddannelse i lever samt økt forekomst og alvorlighet av celleproduksjon i beinmargen. I lunger til hanner i 500 mg/kg kv/dag dosen og begge kjønn i 1000 mg/kg kv/dag dosen ble en økt forekomst av skumaktige( foamy )makrofager i lungene (alveolene) observert. Hos høydosehanner så man en økt forekomst av nedbrytning av øyelinsen. Klorprofam induserte en signifikant økning av benigne interstitsielle svulster (Laydig celle svulster) i testiklene til høydosedyr (9/51 sammenlignet med 1/47 i kontrollen). I tillegg så men en økt forekomst (ikke signifikant per individuell gruppe analyse) ble observert i andre dosegrupper og det fremstod som en klar signifikant ved en trend test analyse. Prosent Leydigcelle svulster funnet i høydosen (9/51 = 17,6 %) er klart over historisk kontrolldata for dette laboratoriet og denne type svulst (0,4 %). Leydigcellesvulster er benigne (godartede) og og er generelt relatert til forstyrrelse av hormon kontrollmekanismer i forsøksdyr. Den laveste dosen testet ble ansett som en LOAEL basert på svake patologiske endringer i milt, lever og beinmarg. NOAEL settes ikke da effekter er sett i laveste dose testet. (Botta 1993). Det er lagt inn en merknad i avslutningen av forsøket at forekomsten av mørkt blod fra 100 mg/kg kv/dag antyder forekomst av methemoglobin som kan være knyttet til metabolittene til klorprofam (kloraniline og kloracetanilide). Imidlertid ble verken tilstedeværelse av methemoglobin og Heinz legmer i blod undersøkt i dette forsøket. [Klorprofam innfrir krav til merking med R40 basert på økt forekomst av Leydigcelle svulster av ukjent mekanisme] Mus, 1,5 år Kreftforsøk: Dosenivåer på 0, 250, 1000 og 4000 ppm, tilsvarende mottatt dose var ca 0, 33, 136 og 545 mg/kg kv/dag i hanner og ca 0, 40,144 og 643 mg/kg kv/dag i hunner. Fôrinntaket til hunner ble noe overestimert pga søl av fôr (15 % dag 56 til dag 140 og så 5 % etter dette). Tilført via fôret. 50 mus [CD-1 mus (Crl:CD-1(IRC)BR]/kjønn/gruppe. Følger OECD guideline 452 med unntak av at blodprøver ble tatt kun etter 12 og 18 mnd (mangler 3 og 6 mnd), men selve analysen var utvidet til å inkludere flere parametere. Forsøker avviker også guideline med at det mangler urinanalyser og måling av klinisk-kjemiske parametere. GLP og QA.

22 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-14 Resultater: Det var ingen signifikant økning i dødelighet i noen av gruppene og prosent dødelighet lå på mellom 32 og 44 %. Kliniske symptomer oppsto fra uke 2 eller uke 4 og viste seg som blekhet (hanner i mellomdosen, begge kjønn i høydosen men mest fremtredende hos hanner). Det var ingen endringer i fôrinntak eller kroppsvekt. Undersøkelse av blodparametere avdekket økt methemoglobinkonsentrasjon i lav- og mellomdosehunner (doserelatert, 12 mnd) og for høydosedyr (12 og 18 mnd, begge kjønn). En så en økning i antall retikulocytter ble sett i høydosedyr ved begge målepunkter, men var kun signifikant ved 12 mnd. I høydosen så man i tillegg en økning i Heinz legmer, denne økningen var signifikant ved 12 mnd for begge kjønn og kun for hanner etter 18 mnd. MCV var redusert for høydosehanner ved 12 mnd. Histopatologiske undersøkelse avdekket en svak økning i pigmentdeponering i milt til høydosedyr, trolig forårsaket av klorprofams effekt på reticulocytter. Sammenlignet med kontroll så man en økning av bloddannelse i milt hos alle hunner i forsøket, men da dette var mest uttrykt i mellomdosen ble det av forsøksforfatter konkludert med at det ikke kunne knyttes til behandlingen (endringer i blodparameter var mest uttrykt i høydosen). Ingen økning i svulstforekomst ble sett. NOAEL: 1000 ppm = 136 mg/kg kv/dag for hanner basert på og 144 mg/kg kv/dag for hunner basert på blekhet (kun hanner) og endring i blodparametre. (Jonker, 2000). Sammendrag subkronisk og kronisk toksisitet og kreft: Kritisk effekt: I subkroniske forsøk er kritiske effekter endringer i blodparametere (rotte, mus og hund), skjoldbruskkjertel (hund), redusert kroppsvektøkning (rotte) samt kliniske symptomer (hund). I kroniske forsøk er kritiske effekter også endringer i blodparametere (rotte og mus). Målorganer er skjoldbruskkjertel (hund, grunnlag for R48/22 merking), testiklene (rotte, grunnlag for R40 merking), blod samt endringer i milt (rotte, mus) som sekundær effekt av hemolytisk anemi. NOAEL-verdier: De orale NOAEL verdiene lå på 5 til 25 mg/kg kv/dag for hunder, på 10 mg/kg kv/dag for rotter, og på 136 mg/kg kv/dag for mus. Den mest følsomme arten i korttidsforsøk er hund. Systemisk NOAEL dermalt rotte er 30 mg/kg kv/dag basert på endringer i blodparametere. Dermal NOAEL er satt til 30 mg/kg kv/dag (lokal irritasjon observert på tilførselsstedet). Kreft: Klorprofam ansees som kreftfremkallende i rotte. Økt forekomst av Leydigcellehyperplasi og adenomer ble sett hos rotte og mekanismen er ikke avklart. Klrorprofam merkes med R40 Mulig fare for kreft Reproduksjonstoksisitet Rotte, 2- generasjonsforsøk Dosenivåer på 0; 0,03; 0,1 og 0,3 % Tilført i fôret. 28 rotter [Wistar utavl (Crl:(WI)WU BR]kjønn/gruppe. Forsøket følger OECD guideline 41 med unntak av følgende: luftfuktigheten oversteg 70 % (maks opp til 82 %) flere dager gjennom forsøket i forbindelse med rengjøring; i tre korte perioder lå temperaturen på lavere enn 20 grader (minimum var 18 grader); fra alle kull i første serie ( lot ) og 13 kull fra den tredje serien fra F0 generasjonen ble de ytre undersøkelsene utført før kullene ble redusert i størrelse og dette medførte at data kun fra avkom som ikke ble tatt med videre ble rapportert; enkelte dyr ble ikke undersøkt via grov-nekroskopi da de gikk tapt grunnet kanabalisme fra andre dyr eller gikk tapt under obduksjon. GLP og QA. Resultater: Fôranalyser avdekket at konsentrasjonen var omtrent som tiltenk (mindre enn 10 % avvik) med unntak av porsjonen brukt til laveste dose uke 8 der konsentrasjonen var 18 % lavere enn tiltenkt. Inntak av klorprofam i henholdsvis lav-; mellom- og høydosen ble beregnet til følgende for F0- og F1-hanner før parring og var 15,3-49,5; 50,5 163,8 og 149,8 482,4 mg/kg kv/dag. Inntak av klorprofam i henholdsvis lav-; mellom- og høydosen ble beregnet til følgende for F0- og F1- hunner før parring og var 19,4-48,5; 66,0-159,0 og 191,5-472,4 mg/kg kv/dag, mens det under drektigheten var 15,1 23,8; 52,0 79,2 og 153,3 245,9, og under dieperioden var det 30,5 68,9; 105,4 230,8 og 322,4 678,7 F parental: To dødsfall ble observert, men det var en hann i kontrollgruppen (F1, dag 94) og en i lavdosegruppen (F1, avlivet dag 84 pga dårlig helsetilstand) og disse dødsfallene ble

23 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-15 ikke knyttet til behandlingen. Høydosehunner (F1) hadde signifikant redusert kroppsvekt sammenlignet med kontroll ved avslutningen av forsøket. Relativ og absolutt miltvekt til høydosedyr (begge kjønn, F0 og F1) og mellomdose hunner (F0 og F1) var signifikant økt, mens kun relativ miltvekt til mellomdose F1 hanner var signifikant økt. Ved grovnekroskopiske undersøkelser så man forstørret milt og avgrensede fortykninger og/eller bleke områder i lever hos enkelte F0 høydosehunner. Levereffekten ble i tillegg sett hos en F0 lavdosehann og en F0 mellomdosehunn. Ved mikroskopiske undersøkelser så man endringer i milt i alle eksponerte dosegrupper (F0 og F1) og dette var akkumulering av brunt pigment (stammer trolig fra hemosiderin). Bloddannelse i milt ble sett i mellom- og høydose F1 hunner. I flere mellom- og høydosedyr var deler av milten fylt med blod (økning i rød pulpa). F1 avkom: Ingen endring i kjønnsfordeling i noen av kullene. Ingen kliniske symptomer var signifikant endret på kullbasis, kun noen tilfeldige endringer som økt antall bleke avkom (høydose, PN 1), økt antall kalde avkom (F1 lav- og høydose PN dag 1), reduksjon i antall små avkom (F1 høydose, PN dag 1; mellomdosen, PN dag 4 og 7), økt antall avkom uten melk i magen (F1 lav- og høydose, PN dag 1), samt avkom med tynn pels (F1mellom- og høydosen, PN dag 21). Ingen grov-nekroskopiske funn. Ingen effekter på kroppsvektendring i F0 generasjonen, men F1 høydosedyr var signifikant redusert PN dag 14 og 21 sammenlignet med kontroll. NOAEL(foreldre): Settes ikke da nedringer i milt (som er målorgan) ble observert ved alle doser. NOAEL(avkom): 52 mg/kg kv/dag basert på redusertkroppsvektendring dag 14 og 21 i F1 høydosedyr (Wolterbeek og Waalkens-Bredesen, 1998).. Rotte Teratogenese (Supplerende, dosebestemmende studie) Dosenivåer på 0, 100, 300 og 1000 mg/kg kv/dag ble gitt fra dag 6 til 15 av drektigheten. Tilført med sonde (løst i maisolje). 5 rotter [Wistar/HAN rotter (WIST, SPF kvalitet]/gruppe. Avviker OECD guideline 414 blant annet med at det er altfor få dyr (skal være minst 16, helst 20), doseringsvolum på 0,5ml/100g (maks angitt til 0,4 ml/100 g ved bruk av maisolje) og fôrinntaket ble sett på kun hver femte dag (ikke i intervaller på hver 3dje dag som angitt). Ikke GLP og QA. Resultater: Ingen dødsfall i noen av behandlingsgruppene. Kliniske symptomer ble sett i mellom- og høydosen og disse var ustødig gange og dyr som halvt lå på buken (1 dyr mellomdosen dag 14 og 15 ca 3 timer etter dosering, alle dyr i høydosen hele doseringsperioden), rufsete pels (alle høydosedyr hele doseringsperioden) samt dyr som spiste strø etter dosering (alle høydosedyr). Dose relatert reduksjon i fôrinntak ble sett i mellom- og høydosen (henholdsvis 5,2 % og 27,3 %) og redusert kroppsvektøkning ble sett i høydosen. En høydosehunn hadde forstørret milt (1,36 gram mot 0,65 gram i kontrolldyr). Ingen endring i reproduksjonsparametre. Ingen ekstriør funn hos avkom med unntak av 1 dyr (av 67) i høydosen som hadde en trådlignende, rudimentær hale, men dette ble ikke knyttet til behandlingen. Avkom i høydosen hadde en redusert kroppsvekt på 10,6 % sammenlignet med kontrollgruppen. Konklusjon: Basert på resultatene i dette studiet ble det besluttet å bruke doser på 50, 200 og 800 i hovedstudiet. (Becker, 1990). Rotte Dosenivåer på 0, 50, 200 og 800 mg/kg kv/dag ble gitt fra dag 6 til 15 av drektigheten. Tilført med sonde. 25 rotter (Wistar/HAN)/gruppe. Avviker OECD guideline 414 med at doseringsvolumet var på 0,5ml/100g (maks angitt til 0,4 ml/100 g ved bruk av maisolje) og fôrinntaket ble registrert dag 6, 11, 16 og 21 og ikke i 3dagers intervaller. GLP og QA. Resultater: Antall drektige hunner (også hunner med levende avkom ved avliving) var 25 i kontroll og lavdosen mens det var 23 i mellomdosen og 24 i høydosen. Ingen dødsfall i noen av behandlingsgruppene. Kliniske symptomer ble sett i høydosen hvor hunnene lå på siden hovedsakelig kombinert med ustelt pels (observert nesten hver dag ca en halv time etter dosering, ustelt pels ble sett helt til den påfølgende dagen). Fôrinntaket var redusert i hele doseperioden i høydosen sammenlignet med kontroll mens i mellomdosen var den redusert kun fra dag 6 til 11 (reduksjon på 5,8 %, ikke signifikant). Doserelatert reduksjon i kroppsvektøkning sammenlignet med kontroll ble sett i mellomdosen og høydosen hovedsakelig i løpet av første doseringsperiode, men

24 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-16 var kun signifikant i høydosen (dag 17 var også absolutt vekt signifikant vekt redusert). Korrigert kroppsvekt for vekt til livmor viste også doserelatert kroppsvektreduksjon i mellom og høydosen (kun signifikant i høydosen). Ingen makroskopiske funn hos noen av mødrene. Ingen endringer i reproduksjonsparametere sammenlignet med kontroll (antall gule legemer, antall implantasjoner, pre- og postimplantasjonstap eller antall levende fostre). Hos avkom så man kun tilfeldige misdannelser som ikke ble knyttet til behandlingen. Kjønnsraten var ikke påvirket hos avkommet. Kroppsvekt til høydoseavkom var svakt, men signifikant, redusert sammenlignet med kontroll. Ingen behandlingsrelaterte funn knyttet til skjelettvariasjoner, men et par signifikante økte funn av foster med svakt redusert forbeining ble sett i høydosen (på fosterbasis). Forsinket forbeining i høydosen ble relatert til forsinket modning av avkom da dyrene også hadde redusert kroppsvekt sammenlignet med kontroll. NOAEL(mødre): 200 mg/kg kv/dag basert på kliniske symptomer, reduksjon i fôrinntak og kroppsvektøkning. NOAEL(avkom): 200 mg/kg kv/dag basert på redusert vekt og forsinket forbening. (Becker og Biedemann, 1990). Kanin (Supplerende, dosebestemmende studie) Dosenivåer på 0, 100, 300 og 1000 mg/kg kv/dag (løst i maisolje) ble gitt i fire dager. 4 kaniner (New Zealand White) /gruppe. Dosen tilført med sonde fra dag 0-3. Doseringen ble stoppet etter 4 dager da dyrene ikke spiste. Fra dag 13 i forsøket fortsatte doseringen av 3 dyr per gruppe og varte i 7 dager (v.s. løst i 1 % metylmetoksycellulose). Dosen administrert disse 7 dagene var i tillegg til kontroll på 500 og 700 mg/kg kv/dag (dyr fra 1000mg/kg kv/dag gruppen var ikke inkludert i andre del). GLP og QA. Resultater: Dyr stoppet å spise de 4 første dagene av forøket og dyr som viste betydelig kroppsvekttap ble ekskludert fra den andre doseringsperioden. I løpet av den første doseringsperioden og kort tid etter denne hadde alle dyrene myk avføring og tilgriset pels. Blodig urin ble også sett hos to dyr i mellomdosen og tre dyr i høydosen denne perioden. Et høydosedyr hadde i tillegg blodig avføring og et hadde mørke øyne. Dag 7 hadde tre høydosedyr bleke øyne, to hadde blekt utseende. Et høydosedyr ble funnet død kort tid etter første doseringsperiode og 2 hunner fra denne dosegruppen og 1 hunn i lavdosen ble avlivet pga dårlig helsetilstand. I løpet av den andre doseringsperioden hadde et dyr i kontroll og et i lavdosen blodig urin. Ingen andre kliniske symptomer i andre doseringsperiode. Etter oppstart av andre doseringsperiode var det kun høydosedyr som hadde redusert kroppsvektøkning sammenlignet med kontroll. Det var kun i første doseringsperiode at dyrene ikke spiste og i løpet av andre periode så man ingen signifikant forskjell i fôrinntak. Undersøkelse av dyr avlivet etter annen doseperiode viste forstørret milt (1 dyr per eksponerte gruppe) samt blødninger i blæren til to dyr og ødem i blæren til et dyr i 750-dosen. Et dyr i kontroll og et i 750-dosen hadde grå flekker på lungene. NOAEL settes ikke, dosebestemmende forsøk, men på bakgrunn av resultatene i dette forsøket ble følgende doser anbefalt til hovedstudiet: 500 mg/kg kv/dag, 250 mg/kg kv/dag og 100 mg/kg kv/dag. (Waalkens-Brendsen, 1998) Kanin Dosenivåer på 0, 125, 250 og 500 mg/kg kv/dag ble gitt fra dag 6 til 18 av drektigheten. Tilført med sonde (v.s. løst i 1 % metylcellulose). 16 kaniner (New Zealand White)/gruppe. Følger OECD guideline 414, men kroppsvekt ble målt 3 dager før forsøksstart, dag 0 og så hver sjette dag og måling av fôrinntaket fulgte samme intervall fra dag 0. Grunnet vanskeligheter med å ta representative prøver lå analysene av første batch på - 45 % og - 21 % for lav- og mellomdosesuspensjonen og med - 21 % for lavdosesuspensjonen i den andre batchen. Mellom- og høydosen i den andre batchen lå på henholdsvis 7 % og 12 %. GLP og QA. Resultater: Tre hunner i mellomdosen og to dyr i høydosen ble funnet døde kort tid etter dosering dag 8 eller 9 etter påbegynt drektighet. Ingen av de døde hunnene viste noen kliniske tegn før dødsfallet, men ved grovpatologisk undersøkelse fant man blodig innhold eller blødninger i lungene samt rødt slim i øvre luftveier og det kunne ikke utelukkes at disse funnene var knyttet til behandlingen. Høydosehunner hadde signifikant redusert kroppsvektendring mellom dag 6 og 12 i drektigheten, og fôrinntaket var redusert mellom dag 6 og 18, ellers ingen signifikant endring. Eneste grovpatologisk funn var mørk milt hos høydosehunner. Miltvekten (absolutt og relativ) var også økt i høydosen, men denne endringen var ikke signifikant. Ingen signifikant endring i drektighetsrate (antall drektige hunner var henholdsvis 13/16, 14/16, 11/13 og 11/14 ved avslutning av forøket) eller endringer i andre

25 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-17 reproduksjonsparametere sammenlignet med kontroll. Eneste funn hos avkom var en svak reduksjon i fostervekt i lav og mellomdosen, men dette var trolig knyttet til økt avtall avkom per kull (7,71 og 8,18 i lav- og mellomdosen mot 6,23 i kontroll). I høydosen var det en ikke signifikant reduksjon i kroppsvekt til avkom og antall avkom per kull var på 6,82. Forsøksforfatter angir at kroppsvektreduksjonen til avkom i høydosen kan skyldes en svak økning i antall avkom per kull samt kroppsvektreduksjonen til mødre i denne dosen. Signifikante endringer i forbeningen sammenlignet med kontroll ble også funnet i alle dosegruppene, men dette ble knyttet til redusert kroppsvekt/forsinket utvikling så kun effekten i høydosen ble ansett å være behandlingsrelatert. NOAEL (mødre): 125 mg/kg kv/dag basert på økt dødelighet. NOAEL(avkom): 250 mg/kg kv/dag basert på redusert kroppsvekt og forsinket forbening (Waalkens-Brendsen, 1998). Sammendrag (reproduksjonstoksisitet og teratogenese): Reproduksjonstoksisitet: Kritiske effekter foreldre var endringer i milt (økt bloddannelse og pigmentering). Kritiske effekter på avkom var redusert kroppsvektøkning. NOAEL (reproduksjonstoks) var 153 mg/kg kv/dag (rotte). Klorprofam er ikke funnet reproduksjonsskadelig. Teratogenese: Kritiske effekter hos mødre var dødsfall (kanin), kliniske symptomer (rotte der dyr lå på siden kombinert med rufsete pels), redusert fôrinntak (rotte og kanin), redusert kroppsvektøkning (rotte og kanin) samt endinger i milt (mørk farge og økt vekt kun høydose kanin). Hos avkom så man (rotte og kanin) redusert vekt kombinert med forsinket forbeining. NOAEL (avkom) var 250 mg/kg kv/dag (kanin). Klorprofam er ikke funnet fosterskadelig Nevrotoksisitet Ingen forsøk innlevert, kreves ikke for dette virksomme stoffet. Hund, enkel dose, ARfD studie Spesielle forsøk Forsøket ble utført for å kunne bestemme potensialet for dannelse av methemoglobin etter en dosering. Hund ble valgt som forsøksdyr da hund har mer tilnærmet likt nivå av methemoglobin reduktase som menneske enn rotter. Dosenivåer på 0, 50, 125 og 625 mg/kg kv til beagle tisper via kapsler rett etter fôring, kun en dosering, 4 tisper/gruppe (21 til 23 uker gamle, vekt fra 7,7 til 10,4 kg). Studiet er oppgitt å følge GLP og QA. I tillegg til hematologiske målinger (2, 4, 6, 10, 24, 48, 72, 78 og 96 timer etter behandling) så man på klinisk status, kroppsvekt, fôrinntak, organ vekt og gjennomførte makroskopiske undersøkelser. Dyrene ble observert i 96 timer etter dosering og avlivet dag 5 (med unntak av to kontrolldyr som ble avlivet dag 8). Resultater: Ingen dyr døde i løpet av forsøket. Av kliniske symptomer så man redusert aktivitetsnivå i høydosen (2 dyr, 2 til 4 timer etter dosering og 4 til 6 timer etter dosering) og mellomdosen (3 dyr, mellom 2 til 6 timer etter dosering) samt oppkast (3 dyr i høydosen og mellomdosen, ca 2 timer etter dosering). Av andre symptomer så man ett dyr i høydosen med ustødig gange, periodevis hoderykninger og skjelvinger mellom ca 1 til 6 timer etter dosering, og rask puls, røde flekker på ørene og buken mellom ca 2 til 6 timer etter dosering. Et annet dyr i høydosen ga lyd fra seg mellom ca 2 til 4 timer etter dosering. I mellomdosen så man kraftig puls hos ett dyr ca 2 til 4 timer etter dosering. Man så ingen endring i kroppsvekt eller fôrinntak i noen av dosegruppene. Målinger før dosering viste fravær av methemoglobin hos alle dyr. To timer etter dosering så man imidlertid en signifikant økning av methemoglobin i høydosen, hvor toppen var nådd for 2 dyr. For de resterende 2 dyrene i høydosen kom toppen etter 4 til 10 timer etter dosering (maks konsentrasjon på 0,8 %). Methemoglobin-nivået var tilbake til null etter 24 timer i høydosen. I mellomdosen så man en økning av methemoglobin hos 3 dyr 2 timer etter dosering (toppen var nådd). Etter 6 timer var det kun et dyr som viste en svak økning, og etter 10 og 24 timer lå nivået på 0,1 % for dette dyret. I laveste dose så man en svak økning av methemoglobin 4 timer etter dosering (0,1 %). Sytti timer etter dosering så man i lavdosen 0,2 % økning hos to andre dyr, mens den tredje fortsatt hadde et nivå på 0,1 %. Etter 78 timer så man imidlertid ingen økning i laveste dosegruppe. Et dyr i kontrollgruppen hadde også en svak økning på 0,1

26 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-18 % og 0,2 % henholdsvis 2 og 10 timer etter dosering. Den svake økningen i lavdosen ble ikke sett på som behandlingsrelatert da lignende verdier også ble sett i kontrollgruppen. Ingen andre endringer i andre blodparametere i noen av dosegruppene. Økt miltvekt (ikke signifikant) ble sett i alle dosegrupper, men det var ingen doserespons og det var en overlapp mellom individuelle verdier i kontroll og behandlede grupper så funnet ble ikke ansett å være behandlingsrelatert. Blek farging av spiserøret ble sett i lav (3 dyr) og mellomdosen (2 dyr), men ble ikke sett i høydosen og det er uklart hva denne blekheten skyldes (mikroskopisk undersøkelse foreligger ikke). NOAEL: 50 mg/kg kv for hunner basert på kliniske symptomer (redusert aktivitetsnivå og oppkast) og muligens endringer i methemoglobindannelse. (Scott, A.M., 2003). (Forsøket brukes til fastsettelse av ARfD. Merk at JMPR i 2004 kom med en anbefaling om at fastsettelse av ARfD på bakgrunn av økning i methemoglobindannelse over bakgrunnsnivå i hund skal være på minst 4 % eller høyere ) Evaluering av skjoldbruskkjerteleffekt hos hund: Denne artikkelen diskuterer effekter på skjoldbruskkjertel hos hund etter eksponering for klorprofam. Mekanismen bak endringene i skjoldbruskkjertelen er ikke avklart og effektene sees på som alvorlige ved dosen som de opptrer slik at merking med R48/22 opprettholdes. Artikkelen oppsummeres allikevel under: Klorprofam har blitt grundig testet i gangere og ikke-gnagere siden 1950 tallet og har vist seg å gi hematologiske forstyrrelser. Nyere studier med hund (fra 1992 og 1998) har vist behandlingsrelaterte skader på skjoldbruskkjertelen fra doser på 50 mg/kg kv/dag (tilført oralt). Disse skadene på skjoldbruskkjertelen diskuteres under: Funn i hundeforsøkene: 1) I et 90-dagers studie med hund (4 dyr/kjønn, v.s. administrert via kapsler) så man behandlingsrelaterte effekter ved 125 og 625 mg/kg kv/dag (NOAEL på 50 mg/kg kv/dag). Effektene var økt vekt og volum til skjoldbruskkjertelen og moderat til alvorlig diffus hypertrofi/hyperplasi av folliklene. Andre effekter var hypertrofi av basofile celler i hypofysen samt endringer i milt, lever og beinmarg sekundert til anemi. 2) I et dosebestemmende forsøk med hund (v.s. administrert via kapsler) ble moderat hyperplasi av follikkelcellene i skjoldbruskkjertelen i assosiasjon med økt vekt i samme organ sett ved 625 mg/kg kv. 3) I et ett års fôringsstudie med hund (4 dyr per gruppe) ble dyrene tilført doser på 0, 5, 50, 350 og 500 mg/kg kv/dag. Behandlingsrelaterte effekter på skjoldbruskkjertelen ble sett fra og med 50 mg/kg kv/dag. Effektene på skjoldbruskkjertelen var forstørret kjertel, økt vekt, og histopatologiske endringer som bestod av hypertrofi/hyperplasi ( irregulært formede folikkelceller foret med medium til høyt kantet epitel ). I tillegg så man økt blod kolesterol og anemi fra doser på 530 mg/kg kv/dag og oppover. Hormonanalyser viste redusert T3 og T4 nivå hannhunder som ottok 350 mg/kg kv/dag eller mer ved TSH stimulering. Funn i rotteforsøkene: 1) Ingen effekter på skjoldbruskkjertel i et 90dagers fôringsforsøk med rotte. 2) Ingen effekter på skjoldbruskkjertel i et 2-årig kreftforsøk med rotte. Diskusjon: Det er uvanlig å finne behandlingsrelatert follikkel hyperplasi i skjoldbruskkjertel hos hund uten korresponderende hyperplasi effekter hos rotte. Rotte er mye mer tilbøyelig til å få forstyrret homostase i skjoldbruskkjertel enn hund og primater på grunn av mangel på høyaffinitets globulinbærendeproteiner som binder sirkulerende tyroksin i hund, ape og menneske. Som et resultat av økt følsomhet hos rotter for å få forstyrret skjoldbruskkjertelhomeostasen og få skjoldbruskkjertel-hypertrofi, -hyperplasi og - neoplasi kan dette sees etter eksponering for en rekke ikke gentoksiske substanser. En felles faktor i denne patogenesen er forlenget stimulering av skjordbruskkjertel av TSH etterfulgt av forstyrrelse av tilbakekoblingsreguleringen. Forstyrrelse av tibakekoblingsreguleringen kan skyldes 1) forstyrrelse av jodopptak og skjoldbruskkjertelhormon sekresjon, 2) forstyrrelse av perifer metabolisme av skjoldbruskkjertelhormoner, 3) økt metabolisme og ekskresjon av skjoldbruskkjertelhormoner. Hypertrofi av baseofiler i hypofysen i et 90-dagers nevrotoksforsøk med hund vil stemme overens med økt sekresjon av TSH i hypofysen som respons på redusert

27 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-19 negativ tilbakereguleingsmekanisme av sirkulerende skjoldbruskkjertelhormoner. Tyroid/skjoldbruskkjertel stimulende hormonnivå (TSH) ble ikke målt i noen av disse studiene, men det var en redusert sekresjon av tyroidhormon som respons på TSH stimulering i et års forsøk på hund. Mekanismen som fører til endringen i skjoldbruskkjertelen hos hund har ikke blitt helt fastslått, men hunder er lite følsomme for de fleste strumamekansimene sett hos rotte eller annen forstyrrelse med jodopptak og skjoldbruskkjertelhormonstyntese på grunn av hemming av skjoldbruskkjertel peroksidase (som er sett ved sulfonamider). Primater (inkludert menneske) er lite følsomme for hemming av skjoldbruskkjertel peroksidase. Konklusjon: Forfatter konkluderer med at det er usannsynelig at denne endringen vil være en risiko for menneske i lys av manglende funn hos rotte, tilstedeværelse av terskel mellom 25 og 50 mg/kg kv/dag og menneske er relativt lite følsom for effekter på skjoldbuskkjertelen (Alison og Schoenmacher, 2001). Produksjonsarbeideres helse Førstehjelp ved forgiftning Humane data En uttalelse fra Arbo Une Dordrecht i Nederland (av 13/9 2001) på bestilling av Luxan B.V. bekrefter at det i løpet av 30 år med produksjon av klorprofampreparater er det ikke observert noen helseeffekter på arbeiderne relatert til dette stoffet. Arbeidere for Luxan ble undersøkt årlig for aktivitetsnivå til leverenzymer. Ingen akutte virkninger er nevnt. Ingen antidoter er nevnt. I HMS-databladet er det anbefalt å oppsøke frisk luft ved innånding, skylle munnen grundig og drikke mye vann ved svelging, fjerne forurensede klær og vaske huden grundig og lenge med vann ved hudkontakt og skylle øyet straks med vann ved øyekontakt Klassifisering og merking Klorprofam er vurdert i ECB og det ble konkludert med følgende helsefaremerking: Xn; Helseskadelig. R40 Mulig fare for kreft. R48/22 Farlig: alvorlig helsefare ved lengre tids påvirkning ved svelging. I konklusjon er/foreslås klassifiseringen: Xn; R40 og R48/22. ADI AOEL ARfD Nasjonale normer ADI settes til 0,05 mg/kg kv/dag. Dette er basert på 60 ukers forsøk med hund der NOAEL ble satt til 5 mg/kg kv/dag med en usikkerhetsfaktor på 100 basert på endringer i skjoldbruskkjertel sett ved 50 mg/kg kv/dag. (Wedig, 1992). I EU er ADI satt til 0,05 basert på 60 uker hund JMPR har satt ADI til mg/kg kv/dag (2005). AOEL settes til 0,05 mg/kg kv/dag. Dette er basert på 60 ukers forsøk med hund der NOAEL ble satt til 5 mg/kg kv/dag med en usikkerhetsfaktor på 100 basert på endringer i skjoldbruskkjertel sett ved 50 mg/kg kv/dag. (Wedig, 1992). I EU er ADI satt til 0,05 basert på 28 dagers dosebestemmende og 60 ukers forsøk på hund. ARfD settes til 0,5 mg/kg kv. Dette er basert på akutt hundeforsøk der NOAEL ble satt til 50 mg/kg kv/dag med en usikkerhetsfaktor på 100 basert på kliniske symptomer som oppkast samt methemoglobindannelse. (Scott, A.M., 2003) I EU er ARfD satt til 0,5 mg/kg kv basert på akutt forsøk og 90 dagers forsøk med hund. JMPR har satt ARfD til 0,05 mg/kg kv (2005). 5.2 Metabolitter Ikke rapportert om relevante metabolitter.

28 Gro-Stop Innovator klorprofam Side Formuleringsstoffer Preparatet inneholder mer N-metyl-2-pyrolidone enn merkegrensen på 5 % C <10 % (inneholder 5 10 % w/w), som innfrir krav til merking med Giftig (T) og Kan gi fosterskade (R61). Dette formuleringsstoffet skal føres opp på etiketten (i hht. forskrift om klassifisering og merking, vedlegg IV, Kap. 1.2). Preparatet inneholder ingen andre formuleringsstoffer over merkegrensen ifølge Stofflisten. VKM Faggruppe 2 mottar oversikt over preparatets fullstendige sammensetning og vurdering av formuleringsstoffenes egenskaper. 5.4 Gro-Stop Innovator Akutt oral Akutt toksisitet LD50 i rotter ble funnet å være > 2000 mg/kg kv. Kliniske symptomer som slapphet, krommet kroppsholdning og/eller strittende pels ble kun observert hos hunnene dag 1 og 2 etter eksponering. Ingen makroskopiske abnormaliteter ble observert ved obduksjon. Ingen av dyrene døde. Guideline OECD 423 ble fulgt. (GLP/QA)(van Huygevoort, 2002). Akutt dermal LD50 i rotter er > 2000 mg/kg kv. Slapphet ble notert for fire av hannene dag 1 og 2. Strittende pels ble sett i en av hannene dag 5. Ingen kliniske symptomer ble observert hos hunnene. Rødhet på det behandlede hudområdet ble sett hos de fleste rottene. Guideline OECD 402 ble fulgt. (GLP/QA)(van Huygevoort, 2002). Akutt inhalasjon LC50 i rotter er > 5,07 mg/l luft. Eksponering for aerosoler via nese i 4 timer. Høyeste dose testet var 5,07+/- 0,02 mg/l. MMAD var 2,5 µm. Det ble vist at 78 % av aerosolene var < 4,8 µm og derfor inhalerbare. Guideline OECD 403 ble fulgt. (GLP/QA)(Muijser, 2002). Sammendrag (akutt toksisitet) : Gro-Srop Innovator er ikke farlig ved svelging, hudkontakt eller ved innånding. Hudirritasjon Irritasjon/allergi Gjennomsnittlig hudirritasjonsindeks (24, 48 og 72 timer) var 0 for erytem og 0 for ødem. Det ble observert noen rester av testsubstansen i utkanten av apliseringsstedet og noe tørr hud i dette området. Guideline OECD 404 ble fulgt. (GLP/QA)(van Huygevoort, 2002). Øyeirritasjon Gjennomsnittlig øyeirritasjonsindeks var 0 for uklarheter i hornhinnen, 0 for skader i regnbuehinnen, 0 for ødem i bindehinnen og 0 for rødhet i bindehinnen. Guideline OECD 405 ble fulgt. (GLP/QA)(van Huygevoort, 2002). Allergi Klorprofam er vist å være allergifremkallende i en maksimeringstest i marsvin. Hudreaksjon etter provokasjon ble observert i alle dyrene. Guideline OECD 406 ble fulgt. (GLP/QA)(van Otterdijk, 2002). Sammendrag (irritasjon/allergi): Gro-Stop Innovator er ikke hud- eller øyeirriterende for kanin, men det er vist allerigifremkallende ved hudkontakt (Innfrir kravene til merking med Xi; R43) Klassifisering og merking Preparatet Gro-Stop Innovator klassifiseres T; Giftig, R40 Mulig fare for kreft. R43 kan gi allergi ved hudkontakt. R48/22 Farlig: alvorlig helsefare ved lengre tids påvirkning ved svelging. R61 Kan gi fosterskade. Det er tatt hensyn til klassifiseringen av virksomt stoff, formuleringsstoffer, og forsøkene på preparatet.

29 Gro-Stop Innovator klorprofam Side Dermal absorpsjon I følge OECD guideline fører de iboende egenskaper til virksomt stoff (molekylvekt på 213,7 og log Pow på 3,8) til at dermal absorpsjon anbefales å settes til 100 % dersom ingen preparatstudier foreligger. Basert på flere ulike studier ble det i EU konkludert med en dermal absorpsjon på 34 % for fortynning og 19 % for konsentrat (basert på in vivo rotte, in vitro menneske/rotte) (In vivo studie er De Bie 2001, de to in vitro studiene human og rotte er henholdsvis Van Burgsteden 2001 og Van de Sant 2001). Mattilsynet har kun mottatt in vitro studie til Van de Sant Dermal absorpsjon settes derfor til 19 % for konsentrat og 34 % for fortynning. 5.5 Eksponering ved bruk og arbeid med sprøytet kultur For eksponering via varmtåkeanlegg finnes det ingen tilgjengelige modeller. Mattilsynet har derfor gitt en beskrivelse av eksponeringssituasjonen i avsnittet under (informasjonen er innhentet fra enkelte produsenter med behov for behandling av industripotet med antigromiddel i Norge). Gro-Stop Innovator appliseres via et tåkeaggregat. Appliseringssystemet til tåkeaggregatet fylles for hånd utenfor lagerrommet og når apparatet skrus på spres varm tåke fra utsiden inn til lagerrommet via et rør gjennom en åpning/hull laget i døren eller veggen. Før applisering stenges vinduer, dører og ventilasjonsluker og det interne luftanlegget settes på resirkulasjon (om det står på). Ventilasjonen skrus så av, lageret holdes lukket og står i minst seks timer selv om et døgn er vanligst. Hvis det er behov for at arbeidere må inn i selve lagerrommet for å åpne evt. lukkede luker før ventilering settes på igjen, benytter arbeiderne fult verneutstyr. For de fleste lagre styres ventileringen fra utsiden. Ventilasjonsanlegget settes på for fult etter perioden med stillstand for å få en effekt utlufting av lagret. Utblanding og påfylling ansees som den viktigste eksponeringssituasjonen ved behandling av potet. Arbeidet utføres av innleid arbeidskraft som også stiller med tåkeaggregatet. Tåkeaggregatet kan variere i størrelse, men den har vanligvis en kjemikalietank på ca 10 liter eller mer. Plantevernmidlet må etterfylles i ikke for store mengder da tåkeapparatet ikke fungerer optimalt om væsken blir kald og etterfylling skjer normalt ca en (til to) gang(er) i timen. Total arbeidstid varierer avhengig av mengde potet som skal behandles, men om hele prosessen tar ca 5 til 7 timer vil ikke arbeid ved apparatet vare i mer en maksimalt en time. Størrelsen på potetlagrene varierer og noen produsenter har egne store lagre, noen har mindre lagre ute hos potetprodusentene og noen en kombinasjon av dette. Ikke alle potetlagrene behandles med klorprofam. Behandling vurderes avhengig av lagringstid og kvalitet på potetene. Men om potetene behandles er det i henhold til etiketten på plantevernmidlet som de har tillatelse til å bruke via dispensasjon (en til to gangers behandling). Lagringsformen for poetene på lager er enten i bulk eller i kasser Eksponering ved opphold i og/eller arbeid med sprøytet kultur: Det er ikke innlevert undersøkelser eller eksponeringsberegninger som viser eksponering ved opphold i og/eller arbeid med sprøytet kultur. Ut fra informasjon innehentet fra enkelte produsenter er det ingen andre enn arbeideren som styrer tåkeaggregatet som håndterer plantevernmidlet ved påføring. Hvis noen må inn for å justere lufteluker før utlufting av lagre skjer dette med fullt verneutstyr ca et døgn etter behandling. Lageret er ellers lukket, låst og/eller merket med at det har foregått behandling av potetene. Første uttak av potet til produksjon skjer tidligst 30 dager etter behandling. Før dette er det svært begrenset med aktivitet i lageret, kun ved evt. prøveuttak til restanalyser eller ved evt. inspeksjoner. Uthenting av potet fra lager til produksjon skjer maskinelt og potetene sendes til maskinell vasking/skrubbing/skrelling. Konklusjon og sammendrag eksponering: Eksponeringen er kun beskrevet ut fra vanlig bruk av preparatet da det ikke finnes modeller for denne type eksponering. Påfylling og arbeid med tåkeaggregatet ble identifisert som den delen av arbeidet hvor eksponering av arbeiderne er høyest.

30 Gro-Stop Innovator klorprofam Side 5-22 Det er ikke innlevert undersøkelser eller eksponeringsberegninger som viser eksponering ved opphold i og/eller arbeid med sprøytet kultur. Dette ansees heller ikke som nødvendig, på bakgrunn av bruksområdet og sprøytemetoden.

31 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side Rester i produkter til mat eller fôr Er ikke en del av denne rapporten.

32 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side Skjebne i miljøet og økotoksiske effekter Er ikke tatt med i denne rapporten.

33 Gro-Stop Innovator - klorprofam Side Dokumentasjonens kvalitet Toksikologi Den foreliggende dokumentasjon er tilstrekkelig til å foreta en toksikologisk vurdering av virksomt stoff og preparatet. Referanser F1: Fullstendig sammensetning av preparatet og formuleringsstoffenes egenskaper Følgende vedlegg sendes til ekspertene innen toksikologi: T1: Draft Assessment Report. Nederland T2: Addendum til EUs DAR. September T3: Addendum til EUs DAR. Juni 2003.