Mål og forvaltningsstrategier for rovvilt i Troms og Finnmark

Transkript

1 Utkast til Forvaltningsplan for rovvilt i Region Mål og forvaltningsstrategier for rovvilt i Troms og Finnmark ROVVILTNEMNDA FOR REGION

2 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. FORORD INNLEDNING RAMMER, MÅLSETTINGER OG ORGANISERING Internasjonale bestandsmål og rammer Nasjonale bestandsmål og rammer Regionale bestandsmål Regional rovviltnemnd BESTANDSUTVIKLING AV FREDET ROVVILT Bestandsestimering og overvåkning Status for fredet rovvilt SAUENÆRINGEN: OMFANG OG TAPSUTVIKLING Omfang Arealbruk og organisering av beitelag Tapstall, dokumentasjon og erstatning REINDRIFTSNÆRINGEN: OMFANG OG TAPSUTVIKLING Reinbeiteområder i region Reintall og reintallsutvikling Tap, tapsutvikling og rovvilttap Rovvilttap og erstatning Dokumenterte og omsøkte tap i forhold til rovviltart KONFLIKTER Arealer og arealbruk Rovvilt og driftsforhold i næringene Bufenæringen Reindriften Dyrevelferd Rovvilt og lokalsamfunn FORVALTNINGSMÅL, STRATEGIER OG VIRKEMIDLER Forvaltningsmål Strategier Bjørn Jerv Gaupe Virkemidler Forebyggende og konfliktdempende tiltak Felling Samordning av økonomiske virkemidler Landbrukspolitiske virkemidler Reindriftspolitiske virkemidler Anbefaling av beiteområder for sau Samordning Samarbeid og dialog UTFORDRINGER I FORVALTNINGEN Status for forvaltningsgrensene

3 9.2 Forvaltning av grenseområdet mellom region 7 og Forvaltning av kongeørn i Troms og Finnmark Mulighet for avlønning av personell ved skadefelling Økt innsats på bestandsovervåking Regional forskning Balansert fordeling av forebyggende og konfliktdempende midler Økonomiske rammer

4 1. FORORD. En av rovviltnemndenes oppgaver er å utarbeide en forvaltningsplan som skal vise hvordan nemndene vil sette Stortingets vedtatte rovviltpolitikk ut i livet. Stortinget har gjennom behandlingen av Stortingsmelding nr 15 ( ) bestemt at bestandenes overlevelse skal sikres ved at det er fastsatt hvor stor bestand vi skal ha av de forskjellige rovviltartene, konkretisert gjennom antall årlige ynglinger som måltall. Samtidig er det presisert at det skal oppnås bl.a. bedre dyrevelferd, reduserte tap, større forutsigbarhet og reduserte konflikter. Etter totalfredningen av våre rovdyr for omlag 30 år siden, har bestandene gradvis tatt seg opp. Utfordringen med forvaltning av bestandene, samtidig som det er en politisk målsetting at man vil opprettholde en miljøvennlig utmarksbeiting over hele landet, har gjort rovviltpolitikken til en av de store diskusjonstemaene i landet i lang tid. Stortingets gjentatte behandlinger av saken viser kraften i diskusjonen, men også vilje til å tilpasse forvaltningen etter hvert som situasjonen endrer seg. Vår region er stor, men har også fått ansvar for høye måltall for de forskjellige artene. Med de vedtatte målsettingene må den daglige forvaltningen bli et kompromiss. Ettersom vi har over 3/4 av reindrifta i landet i vår region, og dermed et stort antall beitedyr i utmarka hele året, står vi ovenfor en særlig vanskelig jobb. Rovviltnemnda i region 8 - Troms og Finnmark har i sitt arbeide lagt vekt på å sette seg inn i dette omfattende og omstridte saksfeltet så grundig som mulig før vi legger fram vårt forslag. Vi forsøker så godt som det anses mulig å skille områder hvor rovvilt skal ha prioritet fra områder med beitedyr. Vi har også valgt å sette ned på papiret de utfordringene vi mener må løses i framtiden for å ha mulighet til å gjennomføre Stortingets vedtak. Ettersom nemndene er direkte underlagt Miljøverndepartementet kan vi i vårt arbeide raskt ta opp alle saker direkte med politisk ledelse, og dette vil ha høy prioritet i vårt videre arbeid. Gjennom utstrakt møtevirksomhet har vi ønsket å signalisere vilje til dialog og samarbeid med regionens organisasjoner og involverte offentlige etater. Denne dialogen vil vi fortsette med i tiden som kommer. 4

5 Forvaltningsplanen må rulleres med 2-3 års mellomrom for å fange opp behovet for endringer. Det fins ingen som kan iverksette tiltak alene for å løse alle problemer. Nytenking, dialog, samarbeid og samhandling vil være avgjørende i tiden som kommer. Tromsø 19.desember 2006 Willy Ørnebakk Runar Sjåstad (s) Martin Ness (s) Kjell Sverre Myrvoll (s) Bjørg Kari Wikan (s) 5

6 2. INNLEDNING Den 12. desember 2003 ble Stortingsmelding nr.15 ( ), Rovvilt i norsk natur, lagt fram etter tilråding fra Miljøverndepartementet og godkjent i statsråd samme dag. Som oppfølging av ovenfor nevnte stortingsmelding ble forskrift om forvaltning av rovvilt vedtatt i 2005 (FOR nr 242). Denne slår bl.a. fast at: - landet deles opp i 8 forvaltningsregioner hvorav Troms og Finnmark er region nr 8 - det oppnevnes en politisk valgt rovviltnemnd med ansvar for forvaltningen av bjørn, jerv, ulv og gaupe i regionen - rovviltnemnda skal utarbeide en regional forvaltningsplan for rovvilt Rovviltnemnda skal gjennomføre vedtatt nasjonal rovviltpolitikk innenfor sin region. Nemndas mandat er å opprettholde levedyktige bestander av fredet rovvilt, og samtidig sørge for at konfliktnivåene reduseres i områder med stor andel beitedyr. Den regionale forvaltningsplanen skal bygge på prinsippet om geografisk differensiert forvaltning. Dette innebærer en inndeling av regionen i områder som gir rovvilt, henholdsvis beitedyr, forrang. Forvaltningsplanen skal videre vise hvordan rovviltnemnda vil prioritere midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak. Planen skal også gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler. I utarbeidelse av planen skal rovviltnemnda ha nær kontakt med kommuner og organisasjoner. En innleid prosjektleder i samarbeid med sekretariatet for rovviltnemnda startet høsten 2005 opp arbeidet med utarbeidelse av forvaltningsplanen. Ei arbeidsgruppe bestående av representanter fra fylkesmennene i Troms og Finnmark, samt reindriftsforvaltningen, har senere sluttført dette arbeidet. I løpet av vinteren og våren 2006 er det avholdt møter i Bardu, Alta og Tana for å informere om arbeidet med forvaltningsplanen. Kommuner, organisasjoner og andre offentlige etater har deltatt på disse møtene. Det er også avholdt enkeltmøter på bakgrunn av forespørsler fra kommuner, beitelag, organisasjoner innen sau og geit, reindrift osv. Nemnda vedtok å etablere ei rådgivende referansegruppe i forbindelse med utarbeidelse av planen, denne gruppa har bestått av følgende organisasjoner representert ved følgende personer: Troms og Finnmark bonde- og småbrukarlag: Troms reindriftssamers fylkeslag: Troms og Finnmark bondelag: Karasjok flyttsamelag: Kautokeino flyttsamelag: Troms og Finnmark Sau og Geit: Miljøvernforbundet: Naturvernforbundet: Karl Idar Berg Kristine Eira Jon Inge Henriksen Alf Johansen Ole Mathis J. Eira Jon Helge Steinnes Ørjan Holm Heaika N. Skum Troms- og Finnmark jeger- og fiskeforening ble også invitert til å ha en representant i referansegruppen, men har ikke deltatt. 6

7 Forslag til forvaltningsplan ble lagt frem for referansegruppa i juni 2006 med et påfølgende møte i oktober Endelig utkast til forvaltningsplan ble sendt ut på høring til alle aktuelle parter i desember Foreliggende forvaltningsplan for region 8 ble vedtatt av rovviltnemnda (dato) 2007 og utgjør således hovedstyringsverktøyet for forvaltningen av fredet rovvilt i fylkene Troms og Finnmark, i fremtiden. 7

8 3. RAMMER, MÅLSETTINGER OG ORGANISERING 3.1 Internasjonale bestandsmål og rammer Norge har internasjonalt forpliktet seg til å ta vare på bjørn, gaupe, jerv, ulv og kongeørn gjennom Bern-konvensjonen. Konvensjonen inneholder krav til bevaring av flora og fauna i deres naturlige leveområder. Denne konvensjonen ble ratifisert av Norge i Norge har også tilsluttet seg andre avtaler som kan ha betydning for forvaltningen av rovvilt, Europarådets dyreholdskonvensjon og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 samt ILO-konvensjonen nr.169 om urfolks rettigheter. De rovviltartene som finnes i Norge er i større og mindre grad felles bestander med våre naboland Sverige, Finland og Russland. Disse lands respektive forvaltningsregimer har stor betydning for den samlede forekomsten av rovvilt i regionen. Rammene for norsk rovviltforvaltning er gitt i norsk miljøvernlovgiving og i de internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til. 3.2 Nasjonale bestandsmål og rammer I forskrift om forvaltning av rovvilt av 18. mars 2005 sies det følgende om formålet med forvaltningen av rovvilt i Norge: 1. Formål Formålet med denne forskrift er å sikre en bærekraftig forvaltning av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Innenfor en slik ramme skal forvaltningen også ivareta hensyn til næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser. Forvaltningen skal være differensiert slik at hensynet til ulike interesser vektlegges forskjellig i ulike områder og for de ulike rovviltarter. Forskriften skal sikre en forvaltning som vektlegger forutsigbarhet og lokal medvirkning. Forskriften vektlegger altså en bærekraftig og differensiert forvaltning. Stortinget har fastsatt følgende bestandsmål for landet samlet sett, jf. 3 i ovenfor nevnte forskrift: 3 Nasjonale bestandsmål og bestandsovervåking: I Norge skal det årlig være 65 ynglinger av gaupe, 39 ynglinger av jerv og 15 ynglinger av bjørn. Det skal være 3 årlige ynglinger av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv, der familiegruppens revir i sin helhet ligger i Norge. Dersom over halvparten av reviret ligger innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv, skal reviret regnes som innenfor forvaltningsområdet. Når en del av reviret ligger i Sverige skal familiegruppen ikke regnes med i målet på 3 årlige ynglinger. Kongeørnbestanden skal forvaltes slik at bestanden opprettholdes på hekkende par i Norge. 8

9 Det slås også fast at Nasjonalt overvåkingsprogram (NINA) skal gi data om status og utvikling av rovviltbestandene samt sette kriterier for og fastslå antall årlige ynglinger i regionene. 3.3 Regionale bestandsmål Landet er delt opp i følgende forvaltningsregioner med tilhørende bestandsmål: Tabell 1: Nasjonale mål for antall årlige ynglinger i de forskjellige forvaltningsregionene Bestandsmål Region Gaupe Jerv Bjørn Ulv * * * = Region 4 og 5 har felles forvaltning av til sammen tre familiegrupper av ulv. Figur 1: De åtte forvaltningsregionene i Norge. I forskrift om forvaltning av rovvilt er bestandsmålene for region 8 nærmere utdypet ( 4): Gaupe: Jerv: Bjørn: Ulv: Kongeørn: 10 årlige ynglinger, hvorav 4 i Finnmark 10 årlige ynglinger, hvorav 3 i Finnmark. Sammenhengende utbredelse og reproduksjon mot nabo-områder. 6 årlige ynglinger Ikke etablering av revirmarkerende par og familiegrupper av ulv. Bestand på dagens nivå. Fylkesmannen i de respektive fylkene har ansvar for forvaltning av arten. Region 8 grenser opp mot flere andre nasjoner hvor vi har felles, til dels store bestander av både jerv, bjørn og ulv. Forvaltningen av rovvilt i vår region må sees i sammenheng med dette (se kap. 4.2). 9

10 Figur 2: Forvaltningsregion 8 - Troms og Finnmark. Figuren viser også tilgrensende nasjoner med felles bestander av jerv, bjørn og ulv. 3.4 Regional rovviltnemnd I nevnte forskrift om forvaltning av rovvilt skal det opprettes en rovviltnemnd som får hovedansvaret for forvaltningen av rovvilt i hver region: 5. Regionale rovviltnemnder I hver forvaltningsregion skal en rovviltnemnd ha hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, bjørn og ulv. Rovviltnemnda skal gjennomføre vedtatt nasjonal rovviltpolitikk innenfor sin region, og skal ha nær kontakt med berørte kommuner og organisasjoner. Rovviltnemndas medlemmer oppnevnes av Miljøverndepartementet etter forslag om en kvinnelig og en mannlig kandidat for hvert medlem fra fylkestinget. Medlemmene fra Sametinget oppnevnes av Sametinget. Alle medlemmer skal ha fast plass i fylkestinget eller Sametinget. De ulike fylkesting og Sametinget skal være representert med følgende antall faste medlemmer: Region 8: Troms (2), Finnmark (2), Sametinget (1). Oppnevningsperioden for medlemmene følger valgperioden for fylkestinget og Sametinget. Rovviltnemnda velger leder. Fylkesmannen i Troms, er oppnevnt som sekretariat for rovviltnemnda i region 8. 10

11 4. BESTANDSUTVIKLING AV FREDET ROVVILT 4.1 Bestandsestimering og overvåkning Overvåkning av rovviltbestandene omtales i forskrift om forvaltning av rovvilt; 3. Nasjonale bestandsmål og bestandsovervåking Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt skal gi data om status og utvikling i rovviltbestandene, herunder også beskrive det antall årlige ynglinger som er dokumentert i regionene. Metodikk, datagrunnlag og resultater skal være offentlig tilgjengelig. Det er de årlige resultatene fra det nasjonale overvåkingsprogrammet som skal legges til grunn for om målet om antall ynglinger er nådd. Statens naturoppsyn (SNO) har hovedansvaret for registreringer i felt knyttet til overvåkningsprogrammet, mens evaluering, sammenstilling og presentasjon av data er lagt til Norsk Institutt for Naturforskning (NINA). For å bidra til en ytterligere kvalitetssikring av både metoder og resultater av bestandsovervåkningsprogrammet er det satt ned et fagråd med eksperter. Rovviltnemnda har myndighet til å fatte vedtak om kvote for felling når bestanden av den enkelte art ligger over de nasjonalt fastsatte bestandsmålene for regionen. Nemndas myndighet skal for ulv og bjørn baseres på dokumenterte data om siste års ynglinger fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. Tilsvarende skal nemndas myndighet for gaupe og jerv baseres på gjennomsnittet av dokumenterte data om ynglinger de tre foregående årene fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. Fredet rovvilt overvåkes og bestandsestimeres forskjellig ut fra økologi og adferd, i region 8 foregår dette på følgende måte for de ulike artene: Ulv Det foregår ingen systematisk overvåkning av ulv i regionen. Bjørn Om våren blir spor på snøen benyttet for å finne hi og for å fastsette et minimumsestimat. Metoden forutsetter et intensivt feltarbeid. Fra og med 2005 inkluderes bruk av DNA analyser av ekskrementer og hår fra bjørn i det nasjonale overvåkningsprogrammet. Denne metoden har både økt antall dokumenterte ynglinger betydelig og økt kunnskapen om kjønns- og aldersammensetningen i bestanden. Annen hvert år skal det samles inn materiale fra region 8, som analyseres ved Svanhovd Bioforsk. I arbeidet med innsamling av materiale vil elgjegere ha en sentral rolle sammen med SNO. Jerv Bestandsestimering og overvåkning skjer ved årlig kontroll av yngling på kjente hilokaliteter. Godkjente observasjoner av jervetisper med valper som har forlatt hi regnes med. I region 8 gis 11

12 det også dusør for meldinger om funn av nye ynglinger som dokumenteres av SNO. SNO gjør også på egen hånd søk etter nye hilokaliteter på jerv. Gaupe Bestandsestimering og overvåkning foregår ved telling av spor av familiegrupper på snø om vinteren i perioden fra og med desember til og med februar. Metoden gir et noe ufullstendig bilde i den forstand at man aldri vil kunne fange opp hele bestanden. Informasjon fra publikum er svært sentralt i dette arbeidet. Innen region 8 gis det dusør for meldinger om funn av familiegrupper som dokumenteres av SNO. Kongeørn Overvåkning av kongeørn inkluderes i det nasjonale overvåkningsprogrammet fra og med I første omgang samordnes eksisterende informasjon fra ornitologiske miljøer. Kongeørn overvåkes ved registrering av reirplasser som et ørnepar holder. Det samme paret kan ha flere reir innen samme territoriet, og disse skiftes på i bruk fra år til år. Størrelsen på territoriet ett par holder er avhengig av tetthet av ørn og næringstilgangen i området. Innen region 8 gis det dusør for meldinger om nye reirlokaliteter for kongeørn som dokumenteres av SNO. 4.2 Status for fredet rovvilt Norsk Rødliste 2006 er en oversikt over arter som vurderes til å ha begrenset levedyktighet i Norge over tid. Vurderingene er basert på Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN) sine kriterier. Grovt sett kan vi si at arter kommer på Rødlista fordi de har en negativ bestandsutvikling, fordi aktuelle leveområder reduseres i areal eller fordi de er naturlig sjeldne Ulv bestandsmål: Ingen ynglinger i områder med samisk reindrift Under stortingets behandling av stortingsmeldingen ble det vedtatt et forvaltningsområde med ynglende ulv. Dette området omfatter flere kommuner i fylkene Hedemark, Akershus, og Oslo. Utenfor dette området skal det ikke tillates revirmarkerende par. Ulv tilhører kategorien direkte truet i den nasjonale rødlisten for truede arter. Det innebærer at arten er direkte truet og står i fare for å dø ut i nærmeste fremtid dersom de negative faktorene fortsetter å virke. Ulven anses som utryddet i Troms og Finnmark og opptrer i dag kun som streifdyr. I Sør- Varanger ble det skutt ulv i 1980, 1982, og Det har de siste årene vært observert ulv i både i Karasjok, Kautokeino og i Sør-Varanger. I Troms er det mellom 5-15 ulvemeldinger pr år. Siste sikre observasjon av ulv i Troms var vinteren 2005, da det ble meldt om observasjoner både i Bardu, Målselv og Balsfjord. Trolig var dette det samme individet. Når det gjelder våre naboland er det sannsynligvis Russland og Finland som har størst bestand av ulv. I 2002 ble den finske bestanden beregnet til omtrent 135 individer. Dette er imidlertid usikre tall da det er stor utveksling med den russiske ulvestammen. Den russiske ulvestammen i våre nærområder, dvs Kolahalvøya er også vanskelig å tallfeste da det ikke er noen aktiv bestandsovervåkning i Russland. Sveriges ulvestamme ble i 2003 beregnet til dyr og har 12

13 tilholdssted først og fremst lenger sør i Sverige (felles norsk/svensk ulvestamme). Den svenske ulvestammen har således relativ liten påvirkning på ulveforekomstene i Troms og Finnmark. Bjørn bestandsmål: 6 årlige ynglinger Bjørn tilhører kategorien sårbar i den nasjonale rødlisten for truede arter. Sårbare arter med sterk tilbakegang kan gå over i gruppen direkte truet (som ulv) dersom negative faktorer fortsetter å virke. Det eksisterer i dag en felles bjørnestamme i Norden og nordvestlige del av Russland. I Troms er det i nyere tid påvist kun få ynglinger av bjørn. De siste tre årene har man hatt en økning i antall meldinger om bjørn i Troms og det kan også se ut til at bestanden har ekspandert noe. Både i 2004 og 2005 ble det dokumentert binner med unger i fylket. Det forekommer en liten fast bestand av ynglende bjørner i fylket i Målselv og Bardu kommuner. Bjørn blir nå og da observert andre steder i fylket som i Skibotndalen og i Salangen. Unge hannbjørner kan vandre svært langt på kort tid fra de kommer ut av hiet i mars-april, og det er dokumentert at unge hannbjørner kan bevege seg over 200 km fra fødestedet. De aller fleste bjørner som kommer utenfra til Troms og Finnmark, er derfor sannsynligvis unge hannbjørner. Bjørnene i Finnmark fylke tilhører en bestand som har sin hovedutbredelse i finsk Lappland, med greiner både inn i Russland og i Norge. Den blir omtalt som Pasvik-Enarestammen. En del av stammen har fast tilhold i Pasvik i Sør-Varanger kommune. Der blir det årlig dokumentert binner med årsunger. I Anarjohka nasjonalpark blir det også påvist bjørn årlig, og ynglinger enkelte år. Særlig på vårsnøen melder reineiere ofte ifra om bjørnespor, og under elgjakta hender det også at bjørn blir observert. I Pasvik, Sør-Varanger ble det i 2004 og 2005 registrert minimum 50 individer av bjørn ved bruk av DNA registrering. I Lappland län, Finland er det beregnet en bestand på ca. 150 bjørn og på Kolahalvøya, Murmansk fylke er det beregnet en bjørnestamme på ca. 500 individer. I russisk del av Pasvik naturreservat er det kun registrert 9 bjørn i Bjørnestammen i den del av Sverige som grenser til Region 8 vurderes i dag til å være mellom 400 og 700 individer. 13

14 Figur 3. Registrerte ynglinger av bjørn i perioden i region 8 (kilde: Rovbasen, DN). Jerv bestandsmål: 10 årlige ynglinger, hvorav 7 i Troms og 3 i Finnmark Jerv tilhører kategorien sterkt truet i den nasjonale rødlisten for truede arter, det innebærer at arten ikke er direkte truet (som ulv) eller sårbar (som bjørn), men som likevel er i en utsatt situasjon på grunn av liten bestand eller med spredt og sparsom utbredelse. Slik det fremgår av tabell 2 økte jervbestanden i Finnmark fylke fra slutten av 1980-tallet, både i antall og utbredelse. Siden 1999 har det imidlertid vært en nedgang i antall registrerte ynglinger hvert år. I 2004 ble det kun funnet en yngling i Finnmark, hvorpå 10 ynglinger ble dokumentert i Varierende snøføre i perioden når spor- og hisøk gjennomføres, kan medføre variasjoner i resultatene fra år til år. I Troms har antall registrerte jerveynglinger vært relativt stabil de siste 10 årene. Det totale antallet registrerte jerveynglinger i region 8 i 2005 var 20, som tilsvarer ca 120 individ. Tabell 2: Antall registrerte ynglinger av jerv i region 8 årene År Yngling Finnmark Yngling Troms Yngling Region Tabell 3. Avgang av antall jerv i region 8 årene (jaktåret = ) År 96/97 97/98 98/99 99/00 00/01 01/02 02/03 03/04 04/05 05/06 Avgang Finnmark Avgang Troms Avgang Region

15 Gjennom jakt og påkjørsler har det vært en avgang på mellom 2 til 12 individ i Finnmark, og mellom 3 til 21 individer i Troms. De siste årene har jerv skutt på åte i Porsanger vært hovedårsaken til avgang i Finnmark. I Troms har avskyting på åte i indre deler av fylket og hiuttak vært hovedgrunnene til store uttak enkelte år. Det største antall avgått jerv i Region 8 var i på totalt 33 jerv. I den del av Finland som grenser til Region 8 er det en bestand på jerv, med ynglinger kun i Kaldoaivi (Kolbmesjavri) og i Lemmenjoki nasjonalpark. I Norrbotn län i Sverige har det de siste årene vært ca 24 ynglinger i snitt. Dette tilsvarer 75% av Sveriges jervebestand. Region 7, Nordland fylke har en bestand av ynglende jerv i grenseområdene til Region 8. Også i våre nærområder i Russland fins det jerv, men omfanget er usikkert. En antar at bestanden i disse områdene er i tilbakegang. Figur 4: Registrerte ynglinger av jerv registrert i region 8 årene (kilde: Rovbasen, DN). Gaupe bestandsmål: 10 årlige ynglinger, hvorav 6 i Troms og 4 i Finnmark Gaupe tilhører kategorien sårbar i den nasjonale rødlisten for truede arter. Kategorien omfatter arter som har gått tilbake, men som ikke kan regnes som truet. For arten er det grunn til overvåkning av situasjonen. Gaupa etablerte seg på nytt i Finnmark, i Alta, på midten av 1980-tallet. Innvandringen skjedde mest sannsynlig fra Troms hvor gaupe er langt mer vanlig. Gaupa har i løpet av 1990-tallet spredd seg østover i Finnmark. Gaupa finnes også i Sør-Varanger, og denne bestanden har sannsynligvis vandret inn fra østlige Finland eller fra Russland. I Troms har arten vært etablert siden slutten av 1950-tallet. Arten har hatt en jamn bestand på 4-6 familiegrupper i perioden 1996 fram til 2005, i 2004 var det kun registrert 2 familiegrupper. Gaupa er jevnt fordelt over hele fylket, med unntak av de store øyene hvor det ikke er 15

16 dokumenterte funn de siste 5 årene. Største antall ynglinger finnes i kommunene Storfjord, Kåfjord og i Målselv. I region 8 ble det i 2005 dokumentert 3,5 familiegrupper av gaupe, det utgjør en bestand på ca. 22 individer. En registrert familiegruppa har leveområde i Troms og Nordland fylke, og er delt mellom regionene. Finland har en gaupestamme som i 2002 ble bereknet til 870 dyr, det meste av stammen er etablert i midt- eller sørlige deler av landet. I Sverige er stammen beregnet til 1200 dyr med hovedutbredelsesområde i midt- og søndre el av landet. Men også i grenseområdene til Nordland Troms er det en del ynglinger av gaupe. Utbredelsen av gaupe i våre nærområder i Russland er usikker. Tabell 4: Antall registrerte familiegrupper av gaupe i region 8 årene År Yngling Finnmark Yngling Troms 4 6,5 5,5 5 4,5 5, ,5 Yngling Region 8 5 7,5 7,5 5 6,5 6, ,5 Tabell 5: Avgang av antall gaupeindivider i region 8 årene (jaktåret = ). År Avgang Finnmark Avgang Troms Avgang Region Figur 5: Registrerte familiegrupper av gaupe i region 8 årene (kilde: Rovbasen, DN). 16

17 Kongeørn - bestandsmål for landet: hekkende par Kongeørn tilhører kategorien nær truet i den nasjonale rødlisten for truede arter (samme som jerv), det innebærer at arten ikke er direkte truet (som ulv) eller sårbar (som bjørn), men som likevel er i en utsatt situasjon på grunn av liten bestand eller med spredt og sparsom utbredelse. Kongeørn har hatt en jamn økning i antall siden fredningen i 1968 og bestanden utgjør minimum 120 okkuperte territorier i Finnmark og 200 okkuperte territorier i Troms (muntlig opplysninger NINA avd. Tromsø 2006). Det er imidlertid ikke gjort fullstendige registreringer av okkuperte territorier på kongeørn i regionen. Siste års forskning har vist at kongeørna også hekker jevnlig på indre strøk av Finnmarksvidda, og at en del individer overvintrer i reinens vinterbeiteområder. Det er påvist vinterflyttinger fra reir i Finnmark både til Sør-Sverige og Lofoten, noe som viser at arten har forskjellige trekkstrategier for å overleve vinteren. Kongeørn er en betydelig predator på reinkalver og på lam, spesielt tidlig i beitesesongen. Det er Fylkesmannen som har ansvar for forvaltning av kongeørn. 17

18 5. SAUENÆRINGEN: OMFANG OG TAPSUTVIKLING De største direkte konfliktene mellom rovvilt og husdyr gjelder først og fremst sau på utmarksbeite. Hittil er det kun unntaksvis at det har vært tap av storfe eller geit på grunn av rovvilt. Denne situasjonen kan imidlertid endre seg i og med at bestandene av rovvilt, og da spesielt bjørn, er økende i våre tilgrensende naboland. I 2005 ble det registrert ca sau og lam på utmarksbeite i regionen (søknad om produksjonstilskudd). Av disse tilhører Troms, resten tilhører Finnmark. 5.1 Omfang Som nevnt har region 8 en betydelig andel beitende sau og sauehold betyr mye for sysselsetting og bosetting i regionen. Figuren nedenfor viser status pr 2005 og utviklingen i saueholdet i regionen de siste 10 årene. Antall dyr Troms (dyr) Finnmark (dyr) Region 8 (dyr) Troms (bruk) Finnmark (bruk) Region 8 (bruk) Troms (dyr) Finnmark (dyr) Region 8 (dyr) Troms (bruk) Finnmark (bruk) Region 8 (bruk) Figur 6: Antall sauebruk og sau på utmarksbeite i perioden (fra søknad om prod. tilskudd) Antall sauebruk Av figuren ser en at antall sau på utmarksbeite har holdt seg noenlunde konstant i begge fylkene, mens antall sauebruk praktisk talt er halvert de siste 10 årene. Dette er en utvikling som først og 18

19 fremst har sin bakgrunn i den økonomiske utviklingen i næringa over flere år. Konsekvensen av denne utviklingen blir at en får færre bruksenheter og flere dyr pr bruksenhet, som igjen fører til større konsentrasjon av dyr på de områdene som beites. Det er også grunn til å nevne at i en del områder, spesielt i indre deler av Troms samt Pasvik i Finnmark, har bortfallet av bruk vært nært eller direkte knyttet opp mot store og vedvarende tap av sau til rovvilt. I Dividalen og Kirkesdalen i Troms er det ikke lenger sauebruk i drift. I Pasvikdalen i Finnmark er det tradisjonelle saueholdet lagt ned. Imidlertid har en fått nye etableringer med villsau. I disse områdene har myndighetene tidligere også gitt omstillingstilskudd for omlegging fra sau til annet dyrehold. 5.2 Arealbruk og organisering av beitelag. Omtrent 90 % av sauebrukene i Troms og Finnmark, er medlemmer av et beitelag. Beitelagene har som hovedoppgave å organisere beitebruken slik at beitene blir best mulig utnyttet samt å samordne og effektivisere tilsynet med dyrene for hindre tap på beite. Beitelagne organiserer også andre fellesoppgaver som for eksempel nedsanking om høsten, oppsetting av sperregjerder og saltslikkesteiner m.m. Ordningen, som kalles organisert beitebruk (OBB), støttes med midler fra regionalt miljøprogram (driftsmidler) samt at det kan gis investeringsstøtte over SMIL-ordningen i kommunene til investeringstiltak i beitefeltet. Fra denne ordningen samles det årlig inn en mengde data mht antall dyr samt tap av dyr på utmarksbeite. Figurene nedenfor viser utberedelsen av beiteområdene (beitelag) samt konsentrasjon og tap av sau i regionen i

20 Figur 7: Konsentrasjon av sau (voksne + lam) fordelt på beiteområder (beitelag). Kilde: OBB Som figuren viser representerer kommunene Nordreisa, Lyngen, Balsfjord samt Harstad/Kvæfjord de tyngste saueområdene i Troms (antall dyr). I tillegg kommer et belte fra Balsfjord og sørover til og med Skånland (det brune beltet på kartet) hvor det er relativt mye sau på utmarksbeite. I Finnmark representerer kommunene Alta, Porsanger, Tana, Nesseby, Vadsø og Vardø de viktigste saueområdene. 5.3 Tapstall, dokumentasjon og erstatning. Figur 8 viser tapsprosenten for tap av sau og lam i Selv om figuren kun viser ett år, og således er et øyeblikksbilde, gir den allikevel et generelt bilde på tapssituasjonen i og med at det stort sett er de samme områdene som går igjen som store tapsområder år etter år. Av figuren ser en at tapsområdene i stor grad er sammenfallende med områdene med størst utbredelse av sau. I Troms utgjør de store tapsområdene først og fremst Nordreisa, Kåfjord, deler av Balsfjord, Målselv, Bardu, deler av Salangen og deler av Gratangen. I Finnmark er deler av Tana, Nesseby og deler av Sør-Varanger sterkest berørt. Av de tyngste saueområdene i Troms nevnt ovenfor er det bare Harstad/Kvæfjord og deler av Lyngen som går fri. Også for Finnmark er det en sammenheng mellom utbredelse av sau og tap, her er det bare Porsanger av de tyngste saueområdene som har relativt lav tapsprosent. Figuren viser totalt tap i regionen, uansett årsak. Det er vanlig å rekne med et normaltap på ca 4 % for lam og 2 % for sau på utmarksbeite i snitt over flere år. Tap ut over dette skyldes i stor grad rovvilt. 20

21 Figur 8: Tap av sau (voksne + lam) på utmarksbeite. Kilde: OBB Figur 9 viser tapstallene fra organisert beitebruk over flere år. Begge fylkene har hatt en markant økning av tapene i perioden fra 1992 til For Troms sin del er kurven relativt jevnt økende, for Finnmark er variasjonene store fra år til år. Det er verdt å merke seg at figuren viser gjennomsnittstall for fylkene pr år, mens det kan være svært store variasjoner mellom kommuner eller beitelag innen samme år. 21

22 8,5 8 7,5 7 6,5 Finnmark Troms 6 5, Figur 9: Gjennomsnittlig tap pr år (%) av voksne sau + lam i perioden Kilde: OBB Figur 10 og 11 viser antall sau og lam som det er søkt erstatning for i Troms og Finnmark, siden Figurene viser også hvor stor andel av omsøkt som er erstattet. I begge fylkene, og spesielt for Troms, har andelen omsøkt økt i denne perioden, men andelen erstattet er blitt mindre. En skal huske på at i denne perioden har sauetallet vært noenlunde konstant. 22

23 Antall sau Omsøkt Erstattet Figur 10: Omsøkt og erstattet sau drept av fredet rovvilt, Troms. Kilde: Erstatningsoppgjøret Antall sau Omsøkt Erstattet Figur 11: Omsøkt og erstattet sau drept av fredet rovvilt, Finnmark. Kilde: Erstatningsoppgjøret 23

24 6. REINDRIFTSNÆRINGEN: OMFANG OG TAPSUTVIKLING. Reindriftsnæringen i Norge omfatter ca 1/3 av Norges landareal og er inndelt i seks reinbeiteområder. Hvert reinbeiteområde er igjen inndelt i reinbeitedistrikt hvor reindriftsutøvelsen er knyttet til de enkelte driftsenheter. Region 8 Troms og Finnmark omfattes av tre reinbeiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark og Troms. Reindrifta i regionen utgjør arealmessig vel halvparten av landets reinbeiteområder, og har ca 78 % av landets reintall. Tabell 6: Landets reinbeiteområder, areal, antall distrikt og reintall Reinbeiteområde: Bruttoareal, km² Antall distrikt Reintall Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Totalt Region Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag og Hedmark Tamreinlagene Totalt øvrige områder: I region 8 er det i alt 455 driftsenheter. Det totale reintallet i sommerflokken som er medregnet årets kalvetilgang utgjør over dyr. Tabell 7: Reinbeiteområdene i region 8 Reintall Reinbeiteområde: Antall driftsenheter Antall personer sommerflokk (inkl kalv) Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Totalt Region Reinbeiteområder i region 8. Øst-Finnmark. Øst-Finnmark reinbeiteområde er totalt på km² med et fastsatt høgste reintall til rein. Området omfatter 10 reinbeitedistrikt. Pr var det her 182 driftsenheter med i alt 858 personer tilknyttet næringen. 24

25 Figur 12: Kart over Øst-Finnmark reinbeiteområde Driftsmessig skilles Øst-Finnmark mellom områdene Varanger, Polmak, Karasjok Øst og Karasjok Vest. I Karasjok er det høst-, vår- og vinterbeiteområde, alle er utsatt for store tap. Størst andel av de dokumenterte tapene er tap til hhv gaupe og jerv. I sommerbeiteområdet er det vanskeligere å dokumentere rein som er tatt av rovvilt, men det er dokumentert rovvilttap nesten i samtlige sommerbeitedistrikter. Beite- og driftsforhold vinterstid har vært gode, pga av lite snø de siste 5-7 årene. Karasjok Vest har lengst flyttevei og høyest reintett pr km 2, og er av den grunn mest utsatt for tap av andre naturgitte årsaker. Vest-Finnmark. Vest-Finnmark reinbeiteområde har et totalareal på om lag km 2, og omfatter den vestre delen av Finnmark, den nordligste delen av Troms fylke og tre distrikter innenfor Troms reinbeiteområde. Det er til sammen 26 sommerbeitedistrikter og 3 fellesbeitedistrikter i Vest- Finnmark reinbeiteområde. Pr. 1. april 2005 er det 227 driftsenheter med i alt 1297 personer tilknyttet denne næringen.. Fastsatt høgste reintall er på dyr. 25

26 Figur 13: Kart over Vest-Finnmark reinbeiteområde Om lag halvparten av distriktene innenfor Vest-Finnmark reinbeiteområde har sommerbeite i Troms fylke, mens resten av distriktene har sommerbeite på øyene og de kystnære områder i Vest-Finnmark. Høst- og vårbeiting foregår i kystområder og på indre strøk. Vinterbeite-områder ligger i sin helhet på indre strøk. De tre vestligste distriktene tilhørende Vest-Finnmark reinbeiteområde, Reinøy, Ivguláhku (Rendalen) og Ittunjárga (Lakselvdalen/Lyngsdalen) ligger innenfor Troms reinbeiteområde. Distriktene forvaltes driftsmessig av Reindriftsforvaltningen i Vest-Finnmark, men det er Reindriftsforvaltningen i Troms som har ansvar for arealforvaltningen. 26

27 Samtlige sommerbeitedistrikter har egne styrer. De tre fellesbeitedistrikter (Vestre-, Midtre- og Østre sone) har også egne styrer som har ansvaret for vår-, høst- og vinterbeiteområder. Det er i Vest-Finnmark hensiktsmessig å skille mellom reinbeitedistriktene som tilhører henholdsvis vestre-, midtre- og østre sone. Det har sammenheng med at det kan være store forskjeller i driftsog beiteforhold og rovvilttap mellom sonene ettersom reinbeiteområdet strekker seg fra Nord- Troms til Karasjok-grensen. Troms. Troms reinbeiteområde omfatter i sør også områdene i nordre Nordland mot Rombaksfjorden og Ofoten, og utgjør i areal km2. Nord-Troms hører til Vest-Finnmark reinbeiteområde. I de 14 reinbeitedistriktene i Troms er det i alt 46 driftsenheter med i alt 160 personer tilknytta denne næringa. Fastsatt høgste reintall er samlet dyr for distriktene samlet. Figur 14: Kart over Troms reinbeiteområde Driftsmønsteret for distriktene i Troms er i hovedtrekk at det på øyene foregår en helårsdrift, mens fastlandsdistriktene utnyttes med vår- og sommerbeite i de kystnære områder på halvøyene, og vinterbeite i indre strøk. 27

28 I de indre områdene i Troms har også svensk reindrift rett til sommerbeite i perioden 1. mai 14. september. Denne beitebruken var tidligere regulert av den norsk svenske reinbeitekonvensjon av Etter at denne avtalen utløp 1. mai 2005, er den svenske reindrift i Norge hjemlet i en egen lov som ble vedtatt i juni Denne loven videreførte de bestemmelsene en hadde i reinbeitekonvensjonen. Det var i 2005 innmeldt ca rein fra Sverige på sommerbeite i Troms. Norsk reindrift hadde etter reinbeitekonvensjonen av 1972 også beiterett i vinterområder på svensk side, men etter opphøret av konvensjonen knytter det seg usikkerhet til denne beitebruken. 6.2 Reintall og reintallsutvikling. Reintallet oppgis med antallet pr 1. april eller reintall i vårflokk. Det dreier seg da om antallet etter slakting og før kalving. Det totale reintallet i sommerflokk er antallet i vårflokk med tillegg for årets kalvetilgang. Reintall Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Relativ reintallsutvikling (1995=100) / / / / / / / / / /05 Driftsår 60 Figur 15: Reintallsutvikling Troms og Finnmark Figuren ovenfor viser reintallet i reinbeiteområdene i Troms og Finnmark i absolutte tall (søyler), samt også kurve for reintallsutviklingen i relative tall, hvor antallet i 1995 er satt til 100. Reintallsutviklingen har vært relativt lik i den siste tiårsperioden. Det var i alle tre områdene en til dels betydelig nedgang i perioden , for deretter å øke til et nivå i 2005 som 28

29 gjennomgående ligger høyere enn ved starten av perioden. Nedgangen i reintallet på slutten av nittitallet var i hovedsak forårsaket av det ekstreme snøforholdene vintrene 1997 og 2000, som medførte svært vanskelige beite- og driftsforhold. Øst-Finnmark Reintallet i Varanger var relativt stabilt til 93/94, for deretter å synke fram til 2000/01. Det viser deretter en økning fram til dagens nivå. I Polmak er det området i Øst-Finnmark med det mest stabile reintallet. I driftsåret 2004/05 er reintallet høyest, på samme nivå som i 1989/90 med ca 9000 dyr, og lavest er reintallet i 1996/97. Reintallsutvikling for hele Karasjok området har vært sammenfallende, men et synkende antall fram til 200/01, for deretter å stig til dagens nivå. Samlet har reintallet i Øst-Finnmark i denne perioden steget fra i underkant av til i underkant av Vest-Finnmark Fra et reintall på rein i 88/89 gikk reintallet gradvis ned i løpet av 90-tallet, og var nede i rein i 00/01 etter noen vanskelige år med en kombinasjon av store rovvilttap og meget dårlige beite- og snøforhold på slutten av 90-tallet. Fra 00/01 steg igjen reintallet forholdsvis fort og var på rein i 03/04. Gjennom arbeidet med reintallstilpasning har det vært en nedgang siste driftsår som etter 04/05 var på dyr. Troms Fastlandsdistriktene i Troms hadde et kraftig fall med nærmere en halvering av reintallet i perioden fra slutten av 1980-tallet og til midten av 1990-tallet. Nedgangen må m.a. ses i sammenheng med problematiske vinterbeiteforhold og økte tap til rovvilt. Siden da og fram til 2003/04 har reintallet økt med ca. 40 %. Oppgangen kan tilskrives flere år med god kalvetilgang (60-70 %) og lavt slakteuttak (2-5 kg/livrein), og også gjennomføring av forebyggende tiltak med foring. I øydistriktene ble reintallet som følge av store tap og lav kalvetilgang betydelig redusert i siste halvdel av 1990-tallet. Kystområdene ble i denne perioden spesielt hardt rammet av de ekstreme snøvintrene med vanskelige beite- og driftsforhold. Reintallet har etter dette tatt seg noe opp igjen. 6.3 Tap, tapsutvikling og rovvilttap. Tap i reindrifta regnes ut fra det samlede tap i driftsåret i forhold til totalt reintall i sommerflokk. Det tidlige kalvetapet, det vil si tapet mellom fødsel og merking, vil her være regnet med. 29

30 40 Tap i % av totalflokk Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms / / / / / / / / /05 Driftsår Figur 16: Tap av rein i % av totalflokk (totale tap i forhold til sommerflokk inkl kalv) Figur 16 viser totaltapene i de tre reinbeiteområdene i regionen den siste tiårsperioden. Tapene gjenspeiler naturlig nok reintallsutviklingen som er omtalt foran, med høge tap i perioden sist på nittitallet og deretter en til dels betydelig reduksjon. Øst-Finnmark. Karasjok Øst og Karasjok Vest har nesten samme tapsutvikling. Karasjok Vest hadde økning av totaltapene ett år før Karasjok Øst, mens reduksjonen av tapene har skjedd samtidig fra driftsåret 2000/01. Karasjok Øst hadde størst tap (14%) i 2004/05, Karasjok Vest og Varanger var på samme tapsnivå med 12% tap, og Polmak ligger lavest med 9% tap. Antall erstattede rein var på topp i 1999/00, mens totaltap hadde maksimum i 2000/01. Den positive utviklingen skyldes gode drifts- og beiteforhold, ikke minst de gode vinterbeiteforholdene de siste årene, samt gode slaktemuligheter. Vest-Finnmark. Økningen i totaltap på slutten av 90-tallet er sammenfallende med tidspunktet da reintallet begynte å gå kraftig ned. På det meste var tapet opp i 35.6 % for 2000/01 mens den var redusert til 13.3 % i 2003/04. I driftsåret 2004/05 var det igjen en økning i totaltapet for Vest-Finnmark med 17.3 % i gjennomsnitt for hele området. Det er store variasjoner i tapet fra distrikt til distrikt. 30

31 Troms. En sammenligning av fastlands- og øydistriktene i Troms viser som nevnt foran en ulik utvikling. Mens fastlandsdistriktene fikk redusert sitt reintall fram til tidlig på 1990-tallet, var det en økning i antallet dyr i øydistriktene. Tilsvarende har reintallet økt i fastlandsdistriktene siden midten av 1990-tallet, mens øydistriktene gikk kraftig ned gjennom siste del av 1990-tallet. De siste 3 årene har det imidlertid vært økning i reintallet både i fastlands- og øydistriktene. Dersom en ser på de prosentvise tapene av voksne dyr og kalv etter merking, har de med ett unntak (2000/01) vært lavere i øydistriktene sammenlignet med fastlandsdistriktene. Når det derimot gjelder merkeprosenten, som gjenspeiler tidligtapet av kalv, har denne med unntak av noen få år, svingt parallelt i øy- og fastlandsdistriktene. På midten av 1990-tallet skjedde det imidlertid en vesentlig endring, der merkeprosenten gikk fra å være gjennomgående høyere i øydistriktene enn i fastlandsdistriktene til å bli gjennomgående lavere. Vendepunktet her var de vanskelige årene 1996/97 og 1997/98, som rammet kalvetilgangen i øydistriktene langt hardere enn fastlandsdistriktene. 6.4 Rovvilttap og erstatning. De registrerte tapene til rovvilt er størst i den mørke årstida, og om våren i og etter kalvingen. Årsaken til at så få kadaver blir funnet og registrert utover sommeren kan i tillegg til mindre faktiske tap, også være at det blir vanskeligere å finne kadaver på barmark. Øst-Finnmark. Jerv, gaupe og kongeørn er de rovvilt-artene som tar mest rein i hele Øst-Finnmark (figur 17). I perioden har jerv hele tida forårsaket mest tap, med en minkende tendens. Figuren viser at de omsøkte tapene pga rovvilttap hadde en jevn økning i perioden fram til for deretter å ha vært relativt stabilt, og økning igjen fra 2003/04 til 2004/05. Antall erstattede rein for hele Øst-Finnmark følger samme utviklingen som antall omsøkte. Erstattet rein hadde maksimumsnivå i 1999/00 hvor det ble erstattet rein med erstatningsbeløp på kr 9.3 mill. 31

32 Totaltap Omsøkt Erstattet 50 Erst i % 40 Antall % erstattet / / / / / / / / /05 Driftsår Figur 17: Øst-Finnmark: Rovvilttap og erstatning i perioden Vest-Finnmark. Jerv og ørn er den rovviltarten som tar mest rein i Vest-Finnmark. Reineierne har i de senere årene begynt å melde fra om funn av kadaver i langt større grad enn tidligere. Dette skyldes hovedsaklig at registrerte kadaver har betydning for fastsettelse av erstatning for tap til rovvilt. Man kan derfor ikke bruke antall registrerte kadaver som et direkte mål på tapsutviklingen forårsaket av rovvilt. Når kadaverdokumentasjon ses i sammenheng med antall dyr omsøkt og erstattet får man imidlertid et bilde som viser at det var en økning i tapene til rovvilt fram til 2000/01 og deretter en nedgang frem til 2003/04. Vi ser imidlertid at tapene igjen har økt for 2004/05. 32

33 Totaltap Omsøkt Erstattet Erst i % Antall Erst i % / / / / / / / / /05 Driftsår 0 Fig 18: Vest-Finnmark: Rovvilttap og erstatning i perioden Troms. Jerv og gaupe er de rovviltartene som tar mest rein i Troms (figur 17 og 22). I perioden har jerv hele tida forårsaket mest tap, med en svakt økende tendens. Denne økningen har ikke vært like sterk som den har vært når det gjelder tapene av sau til jerv (se kapittel 5.2). Figur 17 viser at de omsøkte tapene pga rovvilttap hadde en jevn økning i perioden fram til for deretter å ha vært relativt stabilt, rundt 20 % sett i forhold til det totale reintallet. Denne utviklingen henger også sammen med at de fleste fastlandsdistrikter gjennomfører foring vinteren igjennom som tapsforebyggende tiltak og dette medvirker til å begrense tapene. I de mest rovviltutsatte distriktene skjer størstedelen av kalvetapene før merkingen, dvs i perioden fra mai til merking foretas fra i juli til i september. Det er i flere distrikt gjennomført tapsforebyggende tiltak med foring i gjerde i kalvingsperioden som viser at merkeprosenten da kommer opp mot 100 %. 33

34 Antall Totaltap Omsøkt Erstattet Erst i % Erst i % / / / / / / / / /05 Driftsår Figur 19: Troms, Rovvilttap og erstatning i perioden Krevd erstatn i % av totalflokk Øydistrikt, omsøkt rovdyrtap Fastlandsdistrikt, omsøkt rovdyrtap / / / / / /05 Driftsår Figur 20: Troms, omsøkt rovvilttap i % av totalflokk i driftsårene 1999/00 til 2004/05, fordelt på øy- og fastlandsdistrikt. 34

35 I figur 20 er de omsøkte tap til rovvilt i perioden 1999/00 til 2004/05 vist med fordeling på øydistrikt og fastlandsdistrikt. For fastlandsdistriktene har det i relative tall vært en viss nedgang i det omsøkte rovvilttapet siden For øydistriktene har det vært en utflating etter en betydelig økning først i perioden. I øydistriktene i Troms som ikke har tap til jerv og gaupe ligger andelen omsøkte rovvilttap gjennomgående ca 5 prosentpoeng under fastlandsdistriktene. 6.3 Dokumenterte og omsøkte tap i forhold til rovviltart. Figur 20 og 21 viser dokumenterte og antatte tap til gaupe, jerv og kongeørn fra 2000 til Som figurene viser skiller spesielt Finnmark seg ut ved at kongeørna er den skadevolderen som topper skadestatistikken foran jerv og gaupe Gaupe Jerv Kongeørn Figur 21: Antall dokumenterte og antatt rovviltdrepte rein i Finnmark fordelt på rovviltart. 35

36 Kadaver rein Troms dok/ant Gaupe Jerv Kongørn Figur 22: Antall dokumenterte og antatt rovviltdrepte rein i Troms forelt på rovviltart Dette tapsforholdet gjenspeiler seg også i omfanget omsøkt erstatning. Figur 23 og 24 viser forholdet mellom antall rein omsøkt som rovviltdrept av hhv gaupe, jerv og kongeørn, og antall dyr det er utbetalt erstatning for. Når det i Finnmark ikke er utbetalt erstatning i samme grad som Troms skyldes det andre faktorer. 36

37 An tall Gaupe Jerv Kongeørn 0 Omsøkt Erstattet Omsøkt Erstattet Omsøkt Erstattet Omsøkt Erstattet 2001/ / / /2005 År Figur 23: Omsøkt og erstattet rein i Finnmark , fordelt på rovviltart Omsøkt og erstattet rein i Troms Antall Gaupe Jerv Kongeørn 0 Omsøkt Erstattet Omsøkt Erstattet Omsøkt Erstattet Omsøkt Erstattet 2001/ / / /2005 Figur 24: Omsøkt og erstattet rein i Troms , fordelt på rovviltart 37

38 7. KONFLIKTER Gjennom St.meld. nr. 15 ( ) Rovvilt i norsk natur og ved behandlingen av Innst.S.nr.174 ( ), har Stortinget bestemt at det skal sikres en bærekraftig forvaltning av rovvilt. Samtidig skal det legges til rette for å utnytte utmarksarealene ved hjelp av beitedyr. Dette er i seg selv konfliktfylt og forvaltningen må vurdere ulike hensyn, når forvaltningsvedtak skal fattes. Det er derfor viktig å kunne avgrense og identifisere konfliktene, slik at de kan bearbeides og gjøres minst mulige. Uansett vil en av de viktigste målsettingene for den regionale rovviltnemnda i Troms og Finnmark, være å redusere konfliktnivået. Konfliktene omfatter interesser og rettigheter for rovvilt, produksjonsdyr og mennesker. Av produksjonsdyrene utmarka i regionen er det rein og sau som er de viktigste. Andre produksjonsdyr, som storfe, geit og hest, blir mer sporadisk berørt av rovviltskader. I regionen beiter det til sammen en halv million dyr ( rein og sau) i utmarka om sommeren og om lag rein om vinteren. Ikke alle flokkene av sau og rein blir berørt av nevneverdige rovviltskader hvert år, men det vil likevel dreie seg om mange dyr og mange mennesker som årlig kommer opp i rovviltkonflikter. Av rovviltartene er det jerven som de siste årene er den største skadevolderen på sau og rein i region 8. Innen reindrifta er kongeørn en stor utfordring, spesielt i kalvingsperioden. Sau og rein er begge dyr som henter det meste av sin næringstilgang fra utmarksbeite. Det er der hele fortjenesten og tradisjonen for driftsformen ligger. I store deler av den samme utmarka har også rovviltet sitt eksistensgrunnlag. Den offentlige forvaltningen har som oppgave å sikre en bærekraftig bestand av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Samtidig skal hensynet til næringsutøvelsen i utmarka også ivaretas. I denne todelte målsettingens natur, er det er åpenbart at det er rom for konflikter. 7.1 Arealer og arealbruk Beitedyr og rovvilt benytter i stor grad de samme arealene. En arealdifferensiert forvaltningsplan har som mål å redusere tap og forebygge konflikter. I praksis er dette en svært utfordrende oppgave. Spesielt for reindriftsnæringa er en arealdifferensiert forvaltningsplan et paradoks. Dette fordi reindrifta i sin driftsform benytter mesteparten av arealene i løpet av driftsåret. Reinen vil derfor i perioder måtte oppholde seg i områder hvor vernet av rovviltet skal veie tungt. Det har de senere årene vist seg at rovviltet har stor tilpasningsevne. Et eksempel på dette er at det i dag finnes langt flere ynglinger av jerv i regionens kyst- og fjordstrøk enn for noen år tilbake. Dette er sammenfallende områder med kalving, vår- og sommerbeiter for rein og beiteområder for sau. En arealdifferensiert forvaltningsplan kan og skal utpeke hvilke områder som en ønsker å ha mest mulig rovviltfri og hvilke områder som skal ha faste forekomster av rovvilt. Ved slike vurderinger må hensynet til næringenes utøvelse veies opp mot rovviltbestandenes bærekraft. 38