Pengeligaen Premier League (Kristian Holm Carlsen 2019)

Transkript

1 Pengeligaen Premier League (Kristian Holm Carlsen 2019) De fleste baner for bruk for barne- og ungdomsfotball eies av det offentlige. I et land der eiendom er for gull å regne, har kommuner solgt unna rekreasjonsområder til eiendomsutviklere for å bøte på slukne kommunekasser. Etter at det offentligs primæroppgaver er tatt vare på, er det lite igjen til vedlikehold av fotballbaner. Overalt avlyses kamper på barne- og ungdomsnivå på grunn av elendige baneforhold (Costa-Lia 2018, s. 2). I denne artikkelen ønsker jeg å løfte fram noen fakta om tingenes tilstand og moral, eller snarere mangel på moral, i internasjonal toppfotball. At valget falt på Premier League skyldes vel først og fremst at det er den ligaen i verden med mest penger i omsetning, og egen tilgang på fakta. Innholdet i denne artikkelen er kun en systematisering av fakta fra andre kilder. Videre er det litt mer tilfeldig at noen lag blir omtalt og andre ikke. Derfor understrekes det at det nødvendigvis ikke står bedre til hos andre topplag, verken i Premier League eller i andre ligaer i Europa. Men som du snart skal lese, er det eventuelt ikke å være verst en mager trøst. Innledningsvis må det også nevnes at målet absolutt ikke er at folk skal slutte å se på fotball, selv om man har et moralsk kompass som fortsatt fungerer. Derimot er ønsket å få folk til å tenke litt mer over hva vi støtter, og å få flest mulig til å forsvare en mer moralsk fotballindustri hvor det ikke kun er pengene som bestemmer. Dette vil trolig være til det beste for alle parter. For å belyse viktigheten av at fotballsupportere og andre fotballinteresserte tørr å stille noen moralske spørsmål rundt økonomi og praksis i toppfotballen, systematiseres innholdet i følgende tre overskrifter: 1) Sammenhengen mellom økonomi og resultat i Premier League 2018/19. 2) Toppklubber, talentjakt og regelbrudd. 3) Fotball, merkevarebygging og skruppelløse eiere. Sammenhengen mellom økonomi og resultat i Premier League sesongen 2018/19 Kuper og Szymanski fastslo i Soccernomics at det over tid er 90 % sammenheng mellom lønnsbudsjett og hvilke resultater man oppnår. Et Leicester kan dukke opp sånn cirka hvert tyvende år (Lysne 2017, s. 51). I tråd med dette rangerte jeg lønnsutgifter til alle lagene i Premier League sesongen 2018/19 fra høyest til lavest. Lønnsutgifter synes å være en relevant variabel siden det er nærliggende å anta at de som betaler mest i lønn har gode forutsetninger for å få de beste spillerne. Samtidig er jeg klar over at det spesielt er en usikkerhetsfaktor i denne framstillingen. Det vil si i hvilken grad tallene faktisk stemmer med virkeligheten siden det er budsjetterte tall og ikke endelige regnskapstall. Endringer i lønnsutgifter kan forekomme i løpet av en sesong som følge av tilgang på ny kapital fra eiere, og/eller kjøp/salg av spillere. 1

2 Tabell nr. 1: En oversikt over stipulerte lønnsutgifter, tabellposisjon og relativ prestasjon for alle lagene i Premier League sesongen 2018/19. Kolonnen plasser opp/ned illustrerer hvor mange plasser bedre eller dårligere et lag endte på tabellen i forhold til lagets rangering i lønnsutgifter i kolonne nr. 1 og 2. For eksempel hadde Manchester United de høyeste lønnsutgiftene og endte på 6.plass. Det betyr at de endte fem plasser (-5) dårligere på tabellen enn rangeringen i lønnsutgifter. Kolonnen relativ posisjon indikerer hvilket lag som gjorde det best i forhold til lønnsutgifter. Øverst kom altså det laget som endte flest plasser opp (her Wolverhampton med +11) på tabellen i forhold til rangeringen i lønnsutgifter, og motsatt (her Southampton med -8). Når to eller flere lag hadde like lønnsutgifter ble laget med den største økonomiske omsettingen plassert øverst av disse. Tilsvarende ble laget med lavest totale omsetting rangert øverst i kolonnen relativ posisjon når to eller flere lag hadde lik score på opp/ned. Lønnsutgiftene er hentet fra Premier League bibelen 2018/19 (Josimar 05/19). Lag Lønnsutgifter Tabellposisjon Plasser opp/ned Relativ posisjon Manchester United 2,8 mrd. 6-5 Wolverhampton Manchester City 2,8 mrd Cardiff Chelsea 2,4 mrd. 3 0 Watford Liverpool 2,2 mrd Everton Arsenal 2,1 mrd. 5 0 Tottenham Tottenham 1,4 mrd Liverpool Leicester 1,2 mrd. 9-2 West Ham Southampton 1,2 mrd Manchester City Newcastle 1,2 mrd Burnley Everton 1,1 mrd Bournemouth West Ham 1,0 mrd Crystal Palace Crystal Palace 900 mill Chelsea Watford 808 mill Arsenal Bournemouth 769 mill Huddersfield Burnley 651 mill Brighton Brighton 434 mill Fullham Fullham 399 mill Leicester Wolverhampton 302 mill Newcastle Huddersfield 233 mill Manchester United Cardiff 222 mill Southampton Totalt var stipulerte lønnsutgifter i Premier League sesongen 2018/19 på 24,2 milliarder kroner. Videre ser vi at det, i tråd med Lysne (2017), er en sterk sammenheng mellom lønnsutgifter og tabellposisjon. Dette på tross av tabellen basert på relativ posisjon ser ganske annerledes ut enn den reelle tabellposisjonen. Det var kun Wolverhampton som endte tre plasser eller mer over rangeringen i lønnsutgifter. Hele 16 av de 20 lagene endte innenfor +/-2 plasser på tabellen i forhold til den rangeringen lagene hadde i lønnsutgifter. Basert på denne framstillingen kan det være meningsfylt å stille følgende spørsmål: 1) Har fotball i større grad utviklet seg til å bli en konkurranse om penger framfor fotballferdigheter, 2) hvor interessant er det egentlig å følge med 2

3 på toppfotball gitt at suksess i stor grad blir avgjort på det finansielle plan, og 3) hvorfor er det kun treneren for vinnerlaget som hylles? Samtidig ser vi at det fortsatt er mulig å oppnå suksess selv om man er underlegen økonomisk, og det er muligens denne drømmen som holder liv i interessen. Dessuten er det her ikke tatt høyde for prestasjonene i ulike cuper. Et lag kan gjøre det godt i en eller flere cuper, og dermed oppnå bedre resultater enn lønnsbudsjettet skulle tilsi. Toppklubber, talentjakt og regelbrudd afrikanske gutter lever på gata i Paris, Roma, London, Antwerpen eller Kiev. De ble lokket fra hjemlandet til Europa med løfter om en fotballkarriere, men ble dumpet da det ikke lengre var penger å tjene på dem (Madsen & Johansson 2008, baksiden). I del to kommer et lite innblikk i metodene agenter og toppklubber benytter i jakten på unge talenter, spesielt fra Afrika. I bunn og grunn handler det om at toppklubber og agenter utnytter fattige familier i Afrika, og bryter FIFAs regel om at overganger med barn under 18 år ikke er lovlig (FIFA Regulations). I tråd med framstillingen i del en kan det se ut som at en sterk økonomi nok en gang er en fordel. I det minste er det et klart mønster at FIFA kvier seg til det ytterste for å straffe de virkelige store (Madsen & Johansson 2008, s. 219). Historien med å utnytte unge gutter fra Afrika synes altså å være et samarbeid mellom toppklubbene og fotballagenter, dyktige advokater, og et passivt FIFA. Over hele Europa har vi funnet grådige agenter, grådige klubber, ufine metoder, bestikkelser, falske kontrakter og unge gutter som blir fratatt passet sitt (Madsen & Johansson 2008, s. 219). These boys families are often blowing their life savings to pay the agents fees for representing their sons. Sometimes, they are charged for their sons travel to Europe and living expenses, too (Brown 2014). Madsen & Johansson (2008) skriver flere konkrete historier om hvordan toppklubber benytter ulovlige metoder eller opererer i en moralsk gråsone for å få de største talentene. Blant annet kjøpte Arsenal opp den Belgiske klubben Bevere for å bruke Belgia som et mellomland for å få unge talenter til klubben. Belgia har langt mildere regler for arbeidstillatelse. Både Lyn, Chelsea og Manchester United brøt regelen om beskyttelse av mindreårige da de prøvde å sikre seg John Obi Mikel. I en av de styggeste overgangene i internasjonal fotballs historie ble til slutt John Obi Mikel Chelsea spiller mot at Chelsea betalte 240 millioner kroner for å komme seg ut av alle problemer. Arsenal var med på å frakte gutter helt ned i 8-års alder fra Elfenbenskysten til landsbygda i Thailand, hvor de skulle være i sju år før de kunne reise til Europa. Barcelona er en av toppklubbene som har hentet flest mindreårige afrikanere til Europa (ibid). 3

4 Hva er grunnen til at toppklubber opererer på denne måten? Hvorfor gjør ikke FIFA og de nasjonale forbundene noe? En årsak er nok at de store klubbenes regelbrudd øker tilgangen på de største talentene, noe som gjør den internasjonale fotballen mer attraktiv og lønnsom. På det området har storklubbene, FIFA og de nasjonale forbundene fellers interesser. Ønsket om suksess, en suksess som betinger penger, og som genererer enda mer penger (Madsen & Johansson 2008, s. 219). Fotball, merkevarebygging og skruppelløse eiere Det vil være ren idioti å tillate hvilken som helst bande av usle kleptokratiske patriarker å overta kontrollen over fotballen, for ikke å snakke om noe som i nyere tid har føyd barneslaveri til et allerede langt og blodig rulleblad (McGeehan 2018, s. 113). Så langt har vi sett at penger i stor grad avgjør hvem som vinner serien, hvem som sikrer seg de største talentene og hvem som slipper forfølgelse ved brudd på FIFA reglementet. Costa-Lia (2018, s. 2) trekker det så langt som at det som skjer på gresset er bare middel for å oppnå det virkelige resultatet det tallet som står på selskapets bunnlinje. Det kan med tydelighet se ut som at rike foretningsfolk, multinasjonale selskaper, patriarker, politikere og stater bruker fotball som merkevarebygging for å skygge over negativ og/eller ulovlig virksomhet (Costa-Lia 2018; Jennings 2006; McGeehan 2018). Blant annet skriver McGeehan (2018) at Manchester Citys vei til det europeiske toppsjiktet har skjedd takket være pengegriske, blodtørstige statsmenn sitt ønske om å utvikle sitt nettverk med makt og innflytelse, godt hjulpet av fenomenale PRrådgivere. En av de styggeste sakene å skjule for Al-Nahyanfamilien fra Abu Dhabi, eierne til Manchester City, er bruken av 800 små barn i kamelveddemål. Barna, som i hovedsak er mellom fire og seks år gamle, kommer stort sett fra Pakistan, men også fra Bangladesh, Sudan, India og Mauritania. For å være konkurransedyktig må de bruke så små ryttere som mulig, men for å få ære og prestisje måtte sporten være synlig for publikum. Derfor måtte utnyttelsen av småbarn være offentlig. Historien om disse barna inneholder knuste genitaler og hodeskaller, tvangsarbeid med minimal eller ingen lønn, underernæring for å holde vekten lav, vold, og noen har blitt seksuelt misbrukt. Når barnet når 20 kg er de for tunge og følgelig overflødig. Oppsto det kritikk i media, skrudde De arabiske emiratene som ventet på PR-apparatet. Uheldigvis er verden slik at selv barneslaveri kan snus til fordel bare du er rik og mektig nok. Derfor nevnte ikke en gang britisk media at flere medlemmer av kongefamilien Abu Dhabi var tiltalt for slaveri i Belgia da de tok over Manchester City. Tilsvarende var det ingen som kommenterte at Arsenals nye velgjørere var tiltalt for barneslaveri under alt ståheien rundt Arsenals nye stadion i 2006 (ibid). 4

5 Hvis historien om kameljockeyene kan lære oss noe, så er det at det ikke finnes grenser for hvor dypt herskerne på Den arabiske halvøy er villig til å synke i kampen for makt og status, og det er liten tvil om at fotballen nå er en av de viktigste slagmarkene for deres interne strid (McGeehan 2018, s. 112). Oppsummering I denne artikkelen har jeg forsøkt å systematisere en del fakta for hvorfor fotballsupportere og andre fotballinteresserte bør stille noen moralske spørsmål vedrørende økonomi og praksis i dagens toppfotball. Vi har sett at det er en strek sammenheng mellom budsjetterte lønnsutgifter og endelig tabellposisjon i Premier Legaue sesongen 2018/19. Deretter kom det fram at det er vanlig praksis blant toppklubber ikke å bry seg om FIFAs reglement om beskyttelse av mindreårige i jakten på unge talenter, spesielt barn fra Afrika. Til større klubben er til mindre er sannsynligheten er det for å bli straffet. Til slutt kan det se ut som at rike foretningsfolk, multinasjonale selskaper, patriarker, politikere og stater bruker fotballen som merkevarebygging. Ved at de pøser penger inn i toppklubbene blir klubben og supportere fornøyde, og giverne oppnår to ting; en bedre bunnlinje og positive assosiasjoner med dem og deres virksomhet. Men er alle supportere fornøyd? Forhåpentligvis ønsker de fleste fotballsupportere og fotballinteresserte en fotballindustri som følger regelverket og kan forsvares moralsk. Imidlertid kan det se ut som at det oppstår en konflikt mellom å bruke penger som virkemiddel for å vinne, og det å følge regelverket og folkelig moral. Løsningen på dilemmaet er ikke nødvendigvis å slutte å følge med på fotball, men å bry seg og å tenke seg litt om. Fotball er en fantastisk idrett, og jeg er sikker på at en ren fotballindustri vil skape enda mer interesse og fotballglede. På et litt lengre perspektiv vil alle tjene på det, både klubbene, supportere og eiere. Derfor oppfordres folk til å bidra med bygge fotballen rundt Fair Play, felles regler og god moral. Det første viktige steget er å innrømme hvordan tingenes tilstand er. Spesielt bør folk i den rike delen av verden gå foran som gode eksempler. For hvis ikke vi bryr oss, vi som både har mat, husrom og sikkerhet, hvem skal da bry seg? Og hvis vi slutter å bry oss om moral, hvor er samfunnet på vei? Og det er du og jeg som kjøper TV-abonnementer og replikadrakter til den vi omtaler som klubben vår, men som i realiteten er et multinasjonalt selskap, som er med på å bidra til galskapen. Og hvem bryr seg om elendige baneforhold for de minste, (Costa-Lia 2018, s. 2). 5

6 Litteratur Brown, O. (2014). The dark side of football transfers Costa-Lia, F. (2018). Leder. Josimar, , s. 2 FIFA Regulations on the Status and Transfer of Players Jennings, A. (2006). Rått spill. FIFAs hemmelige verden. Oslo: Forlaget Press Josimar 05/19. Premier League-bibelen 2018/19 Lysne, A. (2017). Nord og ned. Josimar, , s Madsen, L.B. & Johansson, J.M. (2008). Den forsvunne diamanten. Historien om fotballens mørke side. Oslo: Tiden Norsk Forlag McGeehan, N. (2018). Mennene bak Manchester City. De usynlige rytterne. Josimar, , s