ikke Stikka Tema: PÅRØRENDE NR

Transkript

1 ie Stia VI TRENGER HVERANDRE NR UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST OSLO Tema: PÅRØRENDE

2 Innhold Tema: PÅRØRENDE Redatører Av Trude Barstad og Hanne K. Helland Hva med meg da? søsen til den incestutsatte s. 04 Hva er det som plager jenta mi? s. 08 en mors historie s. 10 Sasgangen i sa etter barneloven s. 16 Gangen i en straffesa s. 18 Venninne til utsatt. Er forstående utenforstående? s. 20 Terapi i hver eneste samtale s. 24 Å bane brød s. 28 Pårørende s. 30 Tilbud til partnere ved SMI Oslo s. 32 Incest an ie foreomme i vårt familiesystem! s. 38 SMI Oslo ønser utsatte menn velommen! s. 42 Boanmeldelse: Alene alltid s. 44 Flerulturell satsning s. 45 Vi har fått nye nettsider s. 46 Presentasjon av SMI s tilbud til partnere s. 47 Tilbud til pårørende s. 47 Neste nummer av Ie Stia s. 47 Forsidefoto: Scanpix Støttesenter mot Incest Oslo (SMI Oslo) startet våren 1986 som et tilbud for incestutsatte vosne vinner. Allerede samme år to flere mødre til utsatte barn ontat med senteret. Det ble dermed satt i gang tilbud om samtaler og selvhjelpsgruppe for mødre på senteret. De første årene var tilbudet bare for mødre. Etter noen år ble alle typer pårørende målgruppe for SMI Oslo. Fedre, bestemødre, søsen osv. Vi mener at ved å gi pårørende hjelp og støtte i en vanselig livssituasjon vil den incestutsatte få et bedre liv! Selv om veien oftest an være svært ronglete og til tider se helt svart ut, ser vi at svært mange familier får det bedre på sit. Å være foresatte til utsatte barn er en stor utfordring. Det er virelig ie noe for pyser. Noen tar ontat ved mistane, men de fleste tar ontat med senteret når incest/sesuelle overgrep er avdeet. Uansett ståsted så er det mange følelser som settes i gang, og som de fleste har behov for å nøste opp i. I denne utgaven av Ie Stia vil vi presentere et nippe historier fra pårørende til incestutsatte. Det er mange stemmer vi gjerne sulle formidlet og vi syntes det er litt synd at vi ie an formidle taner og ord fra fedre og brødre. Flere mannlige pårørende tar ontat og er en svært vitig støttespiller for den utsatte, men ansje er vi vinner litt flinere til å få det ned på papiret. Derfor er det gjennomgående bidrag fra vinner i dette bladet. Vi håper du som leser vil la deg inspirerer av disse modige mammaene, venninnene og partnerne på SMI Oslo. Deres erfaringer an være til stor hjelp for andre. Når man oppdager overgrep i nær familie, er vårt vitigste budsap sna om det! Kontat oss eller hjelpeapparatet, om så bare for å snae på telefonen. Vår erfaring er at å snae om det som har sjedd er vitig. Det fasiliterer helingsprosessen. Øt unnsap om incestproblematien gir også en øt trygghet og an bidra til at livet som medlem i en familie eller nettveret der incest har rammet an bli enlere. Incesten, det som en gang har sjedd, vil aldri bli borte, men man an lære seg å leve med det og man an få et godt liv med det. ie Stia VI TRENGER HVERANDRE Postbos 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Besøsadresse: Opplag: 4000 Abonnement: Gratis Youngstorget 5 (inng. Torggt.) Tryeri: Mølegaards Tryeri Redatører: Hanne K. Helland Telefon: ISSN: Trude Barstad Telefas: Layout: Siste Sri Kommuniasjon 3

3 v «Hva med meg da?» søsen til den incestutsatte. De er triste og ensomme i sitt, hver for seg og ie sammen sli de burde være. Av Trude Barstad, støttesenter mot incest oslo w FOTO: sxc.hu Broren min mente at jeg unne sagt ifra med det samme pappa prøvde seg, så hadde han unne bodd her. (Jente 14 år, utsatt av far) Broren på 12 år, vet at far har utsatt søsteren for incest. Faren bare forsvant ut av huset en dag og ble satt i varetet. Både han, moren og søsteren har vært hos politiet i avhør. Det var summelt å sitte der hos politiet. Politiet lurte på om gutten også var blitt utsatt. Han tror jo søsteren snaer sant, men det er vanselig å tro det på ordentlig lievel. Det er så rart når pappa ie bor hjemme lenger. Han er også redd at ameratene sal få vite hvorfor pappa har flytta. De vet bare at moren og faren har silt seg. Han vil ie snae med noen om det. Det er også flaut at faren er sånn. Han savner at pappa er på fotballtreningene. Han har ie lyst til å gå dit lenger, men mamma jøre ham dit hver gang. Hun vil han sal fortsette, men det er ie alltid hun har tid å se på ampene. Hun må ofte ordne noe annet. Søsteren har begynt i terapi. En av lærerne bruer å spørre hvordan han har det. Han sier han har det greit. Pappa bor nå i en liten leilighet et annet sted. Broren har besøt ham to ganger sammen med en fra barnevernet. Han har ie lyst å dra dit flere ganger aurat nå. Men han tener mye på hvordan pappa har det som bor alene. Lillesøstrene mine sal ie vite noe om hva morfar har gjort mot meg. De er bare 8 og 10 år. De rangler alltid med meg og sier at jeg er så sprø! Ja, jeg blir helt gær'n av og til fordi jeg har det så fælt inni meg. Jeg larer ie alle ravene som blir satt til meg på sole og hjemme Jeg har bare lyst til å brøle ut til de hva morfar har gjort! Men de sjønner siert ingenting. (Jente 13 år, utsatt av bestefar) De har ie vært på besø hos mormor og morfar siden forrige sommerferie. Det er snart ett år siden jenta på 13 år fortalte om overgrepene som morfar har begått. De to yngste spør ofte om å få dra dit. Men mamma og pappa sier bare nei. Når de snaer om morfar og mormor blir storesøsteren bare sinna eller smeller med dørene og går inn på rommet sitt. De sjønner ie hvorfor hun blir så sint når de snaer om mormor og morfar! I det siste har de sluttet å spørre om å få dra til besteforeldrene. Det blir så mye styr når de spør om det. En av tantene deres ommer på besø som vanlig. Men onel, mors bror, har de heller ie hatt besø av på lenge. Mamma er ofte lei seg. Hun snaer i telefonen med masse fol, drar i møter og har aldri tid til noen ting lenger. Mamma er ofte så rar. De må ofte spørre henne flere ganger før hun svarer. De vet ie hva de sal gjøre for at hun sal se de. Da er det lettere med pappa. Han jører de oftere på trening, og de ser ie at han er lei seg. Men han blir mye mer irritert for småting enn det han var før. Pappa er på jobb hver dag og er en del borte på møter med jobben om veldene også. Mamma har vært symeldt fra sin jobb en stund. Mamma og pappa blir innalt på foreldresamtale på solen til 10 åringen. Her får de vite at 10 åringen ofte begynner å gråte i timene for ting som lærer ie forstår. Hun treer seg tilbae i friminuttene fra le med de andre barna. Hun vil helst gå sammen med læreren som har inspesjon ute i solegården. Foreldrene forteller lærer om overgrepene mot 13 åringen. De avtaler å snae med helsesøster som an 4 5

4 ta samtaler med jenta på solen. Foreldrene sal nå prøve først å fortelle 10 åringen hva storesøster har opplevd. Mor og far finner aldri den rette anledningen til å si noe om overgrepene. Etter hvert forteller mor og helsesøster sammen 10 åringen hva som har sjedd. De bestemmer seg for å vente litt til før den yngste på åtte år, sal få vite noe. Jeg fi for to måneder siden vite at min tre år yngre søster har blitt utsatt for sesuelle overgrep av en nær familiemedlem i mange år. Hun har slitt psyis lenge. Jeg har alltid hatt veldig god ontat med min søster. Vi har alltid snaet mye sammen om problemer hun har hatt. Hun har slitt med solen de siste årene og hatt få nære venner. Når hun fortale meg og andre i familien om overgrepene, falt mange brier på plass. (Søster 26 år) I samtaler med henne forteller hun om fortvilelsen over at søster har opplevd sesuelle overgrep. Alle de vonde følelsene av å være en søster som ie så det hun mener hun burde ha sett og forstått. Forvirringen over at hun selv sliter med hverdagen. Hun uroer seg mye for både søsteren og de andre i familien. Alle har det vondt. Hun er en søster som prøver å hjelpe alle i familien sin. En storesøster med ansvarsfølelse for så mange. Hvem sal hun selv snae med? Kan hun våge å snae med venninner om dette? Vil hun da utlevere et søsen som selv sal få ha ontroll over hvem som vet? Samtidig vet hun ie helt hva hun sal si til venner, hun finner lisom ie ordene. Vil de tro på det hun forteller? Må hun da utlevere mer enn det hun larer for at de sal forstå? Jeg sitter på forelesningene, men larer ie følge med på hva som blir sagt. Jeg går ut som vanlig og drier affe med venner, smiler, ler og tuller sli vi bruer å gjøre, men når jeg går hjem til meg selv er jeg helt utslitt av dagen! Jeg er så sliten at det jennes ut som jeg har feber. Utenpå an ingen se noe, jeg er sli som jeg bruer å være. Jeg sender en sms til søsteren min og spør hvordan hun har det. Kansje hun svarer, ansje ie. Det er jo hennes valg. Hun må jo ta vare på seg selv. Men hun vet at jeg er der for henne, det har hun sagt til meg flere ganger. Men jeg har bare lyst til å se henne hele tiden. Bare være der for henne! Når jeg ser henne og er sammen med henne så har jeg det bedre også, men jeg an ie være så egoistis! Hun må få bestemme. Hun er én søster, av mange med lignende historie. Hun er vosen, men føler seg sårbar og sliten i rollen som pårørende. Hun prøver å lytte og gi omsorg til de andre i familien, inludert søster. Hun er en god søster og vil gjerne være der for henne. Samtidig ser hun at behovet for å snae fortrolig med noen selv er vitig, for å unne fortsette å være en god og nær søster. I en incestfamilie er det som om alle vet noe foregår, men ingen snaer om noe. I min familie var det også mye vold og jeg fi mest vondt når far slo mor eller mine søsen. Jeg var nest eldst i en søsenflo på fire. Jeg passet alltid godt på de to yngste søstrene mine. Jeg håpte alltid at det bare var jeg som ble misbrut av faren vår. Men jeg fi en mistane om at min yngre søster også ble utsatt når jeg så at hun to på seg lag på lag med buser før hun la seg. Vi snaa aldri om det. Sånn var det bare. Det var ie noe jeg unne snae om, før jeg var over 30 år (Incestutsatt vinne 48 år) Dette utsagnet fra en vosen incestutsatt vinne illustrerer all den tausheten omring incest som preger mange familier. I denne vinnens familie ble to av jentene utsatt for incest. Som hun selv sier så var det umulig å si noe om det. Det bare var sånn! Hun var et barn som forsøte å besytte sine andre søsen. Denne tausheten i familiene om incest og sesuelle overgrep fortsetter også etter avdeing i mange familier. Dette igjen fører til at mange søsen sliter i forhold til hverandre. Det blir noe de ie snaer høyt om. For alle i søsenfloen, inludert den utsatte, fortsetter mye av hemmeligholdelsen omring overgrepene. Foreldre til utsatte barn er en vitig målgruppe på Støttesenter mot Incest. Ved å styre og støtte foreldre i deres rolle an den utsatte få et bedre liv. I de sitatene som besrives i artielen ser vi at søsen har behov for å bli sett for hvem de er. Hvis vi glemmer å ta søsen på alvor i familien vil vi gjøre mange barn urett. Det ommer frem mange triste og taneveende problemstillinger rundt det å være søsen. Vi får et lite innbli i historier der søsen ie får være gode søsen mot hverandre. Det er søsen som sliter med sin store sorg over tapte familiemedlemmer. En pappa som er borte, besteforeldre og andre som forsvinner ut av nettveret uten at de forstår hvorfor. Noen barn prøver å være veldig snille og hjelpsomme for at alt sal bli normalt igjen. Noen blir utagerende og bråer både hjemme og på solen. Kansje noen vil se dem da? Mange foreldre står også hjelpeløse i hva de sal si til søsen og hvordan de sal fortelle dem om dette noe. Hvordan fortelle til en10 åring at søster eller bror har vært utsatt for sesuelle overgrep uten at det blir for sremmende? Hvordan snae med søsen om hvordan de har det, når du som mor eller far er helt i aos selv? Noen foreldre tar ontat med hjelpeapparatet for å få støtte til hvordan de sal gå frem for å snae med søsen. Her møter de også ulie meninger om hva som bør sies eller ie sies til søsen. De går da ansje hjem og fortsetter å tie, samtidig som de lider fordi de ie våger å åpne opp selv, for hva som har sjedd. Sammen, syldfølelse og sorgen på flere plan ligger som en tåe over alle familiemedlemmene. De er triste og ensomme i sitt, hver for seg og ie sammen sli de burde være. Mange familier vil fortsette å slite med seinvirninger fordi noen har gjort noe, som det tar tid å snae åpent om! Sitatene ovenfor er fra søsen av utsatte bruere her ved støttesenteret i Oslo er ansje en liten taneveer for oss. Kansje vi neste gang hører bedre etter når et søsen sier: Hva med meg da? Eller at vi tener på hele familien som et vitig nettver. Før søsen må rope så høyt for at vi sal se dem med sine unie, egne behov. 6 7

5 g Hva er det som plager jenta mi? Av mamma w FOTO: sxc.hu Jeg forstod det var noe, men ie hva. Hun var blitt tenåring og var veldig vanselig. Mer enn hva jeg trodde var normalt så jeg maste no mye. En dag snudde hun seg mot meg og raste, og før hun sprang av sted ropte hun; "mamma!! Du må bare godta at det er ie alt du sal vite!!!" Tilbae stod jeg, fortvilt, men også sint og opprørt over ranglinga vår. Og hun hadde jo rett, det er ie alt ei mor sal vite. Men min sorg og frustrasjon var at hun bare ville bort. Så fort hun ble gammel no sulle hun bort og ie omme tilbae. Hva var galt med oss? - har noen gjort henne noe? - hvem og hva? - noen gutter? Mange spørsmål surret, og hun ville ie dele med meg. Hun ble onfirmant, og jeg ville si noe til henne på denne store dagen. Det var ie lett å finne egne ord så jeg lånte ordene til Collin Mc Carty: Sett ting i perspetiv. Gå fremover med positivt sinn. Tillat deg ie å bli nedslått over en negativ opplevelse. Se ting sli de egentlig er. La ie bagateller omme i veien gjør hva du an så godt du an med de ressurser som er tilgjengelige. Gi ie opp for rast. Du har refter i deg til å forandre det som bør forandres. Møt situasjonen med en beslutning om å rette på den, og gjør det du må gjøre for å legge den ba deg. Gå fremover i retning av lyen, bevar dine drømmer og stre deg etter din stjerne. Og hus hvem sitter i førersetet... Det gjør du! Ditet hadde jeg rammet inn, og hun har det enda. I september samme året smalt bomben. Det var farfar som plaget jenta mi... Mamma 8 9

6 y En mors historie Fredag 30 november 2001 var en helt surrealistis, grusom og forferdelig dag! Jeg måtte gå til politiet og anmelde mistane om incest på min lille datter, som senere den måneden fylte tre år. Av anonym w Foto: sxc.hu Jeg ommer aldri til å glemme de ca tre timene jeg satt og avga forlaring. Jeg var livredd for at jeg to feil. Det er den mest alvorlige anlagen man an omme med overfor et annet mennese. Samtidig visste jeg at jeg ie to feil. Mistanene hadde begynt før påse det samme året og de hadde bare blitt sterere og sterere. Jeg brute all min tid og energi på å finne andre forlaringer, men det gi ie. To dager i forveien måtte jeg ta med datteren min på syehuset for å ta en underlivsundersøelse. Det ble gjort uspesifie funn og legen, som blir brut i hele landet pga sin espertise, sa at jeg måtte anmelde forholdet. Uspesifie funn indierer at det er gjort funn som ie gir lare bevis som holder juridis, men at det er forandringer rundt sjedeåpningen som ie syldes ytre påvirning som er naturlig eller som barnet an ha påført seg selv. Og det stemte helt overens med det jeg hadde hatt mistane om når hun om tilbae fra samvær hos faren sin. Det var også sesuell atferd og underlige ting hun fortalte meg som etter hvert gjorde meg sier. Jeg tror ie det er mulig å lare å sette seg inn i hvor forferdelig smertefullt det er for en mor å forholde seg til at ens eget barn har blitt usatt for sesuelle overgrep uten selv å ha opplevd det. Jeg sal nå prøve å dele noe av min historie med dere. Saen ble etter hvert henlagt på grunn av bevisets stilling, og far revde å få tilbae samvær. Politiet sa at det var mye som ie stemte i denne saen, men de unne ie ta ut straffesa fordi det ie var no bevis som ville holde i retten. Så der sto jeg og måtte gi tilbae far samvær. Samtidig om en rettsstevning i posten hvor far også revde å få daglig omsorg for begge barna. Jeg har også en sønn som er nesten to år eldre enn datteren min. Han hadde problemer med samspill med de andre barna i barnehagen, og han hadde helt siden samlivsbruddet hatt forferdelige mareritt etter samvær hos far. Derfor holdt jeg tilbae samvær med begge barna. I perioden hvor det ie var samvær med far ble begge barna rolige og harmonise igjen, og begge sov godt natten igjennom. Jeg hadde fått avlastning gjennom barnevernet annenhver helg i perioden hvor det ie var samvær, og de bisto med tilsyn de første gangene samværet ble opprettet igjen. Jeg to ie ravet om daglig omsorg på alvor i starten. Jeg var en god mor for barna mine og de viste på alle måter at de hadde det bra hos meg. Det var en masse møter og undersøelser gjort blant annet av sayndige, barnevernet og BUP i forbindelse med den forestående rettsaen. Etter hvert som tiden gi begynte jeg å ane en slags motvilje mot meg og observerte en sympatistrømning mot far. Jeg huser dette som en forferdelig revende og slitsom periode. Jeg hadde en revende jobb i helsevesenet, jeg var alene med tre barn (jeg hadde en eldre sønn fra et tidligere forhold) og jeg hadde en rettssa hengende over meg. Mitt fous var at barna sulle ha det bra og ie sulle lide alt for mye oppe i alt dette triste som sjedde. Jeg begynte etter hvert å få en nagende tvil til systemet jeg måtte forholde meg til. I begynnelsen var jeg grenseløst naiv i min tro på at barnas ve og vel var det vitigste for alle. Etter hvert som saen gi sin gang sjønte jeg at det gi prestisje i å ha rett. Rettsaen ble utsatt flere ganger på grunn av ting som sjedde. Jeg måtte anmelde på nytt, og samvær opphørte igjen. Sommeren 2005 ble et dramatis vendepunt for familien vår. Datteren min hadde gått ett og ett halvt år til en privatpratiserende psyolog. Hun hadde fortalt om overgrep på mange måter. Både muntlig, med tegninger og med roppssprå. Psyologen mente at hun hadde vært utsatt for sesuelle overgrep, og datteren min fortalte gjentatte ganger at det var pappa som hadde gjort det. Sønnen min hadde hatt flere episoder på solen med utagerende sesuell og voldelig adferd. Det ble sendt flere beymringsmeldinger til barnevernet og en dag ble jeg innalt til møte. Jeg hadde store forhåpninger til dette møtet. Nå trodde jeg at barna mine sulle få hjelp og at hjelpeapparatet ville se at noe måtte ha sjedd. Det er ie normalt at små barn har sli adferd, eller forteller om slie ting som mine barn gjorde. Barnevernet 10 11

7 «De sulle rives opp med røttene og sendes bort hjemmefra. Fra alt som var jent og trygt.» anmeldte forholdet denne gangen. På møtet fi jeg sjo! De ville sende begge barna i midlertidig fosterhjem! To små barn som nesten nettopp hadde begynt på barnesolen. De sulle rives opp med røttene og sendes bort hjemmefra. Fra alt som var jent og trygt. Jeg fi to timer på å dra hjem og pae tingene deres. Jeg gi med på vedtaet frivillig fordi jeg følte at jeg måtte. Jeg mente at det måtte være andre måter å hjelpe barna på. Barnevernet argumenterte med at det ville bli lettere å få barna til å snae på et nøytralt sted, og at det var stor sannsynlighet for at begge barna hadde blitt utsatt for sesuelle overgrep. Dette var den beste måten å besytte dem på. Far hadde ie hatt samvær på over ett år, men han oppsøte sønnen min i sjul. Det hadde flere vitner fortalt. Vi måtte ha hjelp. Jeg hadde tillit til sasbehandleren og ville at barna mine sulle ha en trygg og god oppvest. Jeg begynte å bli veldig sliten av å stå i dette marerittet alene. Hovedgrunnen til at jeg gi med på vedtaet var at jeg ble lovet at sønnen min sulle få terapi. BUP hadde utredet begge barna mine, men de unne ie gi noen av dem terapi før rettsaen var over. De hadde negativ erfaring med å jobbe med barn så lenge foreldrene lå i rettstvist. Da larer ie barn å nyttiggjøre seg terapi! Jeg samarbeidet alt jeg unne. Gjorde meg ster. Dro hjem og paet barnas ting. Barnevernet om hjem til oss, og barna om hjem fra solen. Jeg gråter når jeg sriver om dette. Det var grusomt. Barna gråt og var helt fortvilet. Gråt og astet opp på veien. Forsto ingen ting. Det var en lang tur. Ut på bondelandet. Når vi om fram måtte jeg overlate dem til et helt fremmed etepar. Barna forsto ie hvordan jeg bare unne dra hjem uten dem. Hva galt hadde de gjort? Var jeg ie glad i dem lenger? De følte seg veldig svitet. På veien hjem føltes det som jeg var helt bevisstløs, jeg var i sjo, helt nummen. Det var aurat som om jeg var med i en film og spilte en annen person. Jeg huser ie så mye av tiden etterpå. Det hele var et sammenhengende mareritt. Jeg hadde en sønn til hjemme som jeg måtte fungere for. Jeg prøvde å opprettholde et normalt familieliv. Jeg prøvde å forlare hva som hadde sjedd på en sånsom måte. Jeg prøvde å smile og ie bare gråte. Jeg larte ie noe av dette særlig godt. Når jeg ser tilbae på denne tiden så lurer jeg på hvordan jeg om meg gjennom den. Jeg har ingen svar på det annet enn at jeg hadde en styre inne i meg som jeg ie ante fantes. Barna var i midlertidig fosterhjem i fire måneder. Tre uer før rettsaen endelig sulle avsluttes, det er en vanvittig stor påjenning å leve med en sli sa over så mange år (over fem år til sammen), så fi jeg et nytt sjo. Barna sulle flyttes fra fosterhjem til far fram til dommen falt. Det var ie bra for barna å bo så lenge i midlertidig fosterhjem mente barnevernet. Hva hadde sjedd?! En ue etter at barna ble plassert utenfor hjemmet av barnevernet, fi jeg vite at vi måtte få ny sasbehandler. Hun vi hadde hatt en stund og som jeg hadde stor tillit til sulle slutte. I stedet sulle vi få tilbae den første sasbehandleren vi hadde hatt. Vi har no hatt ca ti forsjellige sasbehandlere i løpet av disse årene. Jeg har senere fått vite at hun ønset seg saen. Jeg fi også vite at hun hadde hatt et forhold til min advoat og at hun var veldig sint på han. Det jeg meret var at det var meget ubehagelig å være i samme rom som dem. Jeg sendte en lage hvor jeg ba om å få en ny sasbehandler på grunn av inhabilitet og at jeg ie ble behandlet med respet og empati. Sasbehandler ga meg også besjed om at denne saen sulle hun personlig få slutt på en gang for alle. Min lage ble avvist med at det var de som bestemte hvem som sulle være sasbehandler, ie jeg, og det ie var god no grunn til å få ny sasbehandler. Så måtte jeg få meg en ny advoat. Jeg fant ut at byen vi bodde i var for liten, at alle jenner alle og at det an være uheldig i slie saer. Jeg tapte selvfølgelig rettssaen. Jeg hadde både barnevernet og de sayndige imot meg. Barna hadde vist stor gjensynsglede når faren om på besø til beredsapshjemmet, mente barnevernet, og de viste ingen redsel for han, ergo så unne han ie være noen overgriper! Barn er stort sett glade i og lojale mot foreldrene sine uansett, og selv om det sjer grenseoversridende overgrep mot barn, så sjer det mye fint også. Denne pappa`n er ie bare slem, han er mye snill også, men farlig manipulerende. De hadde ie sett han på over ett år og han om med favnen full av gaver. Jeg tror barna mine reagerte som de fleste på deres alder ville gjort. Jeg anet vedtaet til barnevernet i Fylesnemda. Det ble rettssa og jeg vant enstemmig med fem dommere. Før rettsaen ba jeg om å få utlevert alle papirene barnevernet hadde i sasmappen. Helt nederst som første doument lå fars historie om meg og samlivet vårt. Jeg sjønte da at den følelsen jeg hadde hatt, av at ingen hørte på det jeg hadde å si, men hadde gjort seg opp en mening om hele saen, var ritig. Det jeg synes er sjoerende og ritiverdig er at ingen spurte meg om noe av innholdet stemte!! Deretter anet jeg dommen fra Byretten til Lagmannsretten, men tapte. Jeg fi ie nye sayndige, det var de samme som ble brut. Nå mente de at barna hadde bodd så lenge hos far at det ville være sadelig å flytte dem igjen. Dessuten hadde far bedre øonomi enn meg og han ville derfor unne gi dem en bedre oppvest. Min inntet er ganse gjennomsnittlig, sli de fleste jeg jenner har som forsørger barn. Men far er meget velstående så det er ie så lett å bli sammenlignet opp mot det. Han ville heller ie boiotte samvær uten grunn! Jeg hadde ie hatt samvær med barna mine på et halvt år fordi barnevernet bestemte at samværet sulle sje i fars hus annenhver lørdag i tre timer under oppsyn av dem og med far tilstede. Da jeg ie larte dette ble jeg omtalt i retten av de sayndige, som en person som setter hensynet til meg selv før barna mine. Jeg sulle lit å se noen som helst i min situasjon, etter alt som hadde sjedd, gjennomføre et slit samvær. Jeg synes det er ille at en offentlig institusjon sli barnevernet er, som sal ha barnas interesse i fous, ie tilrettela for et bedre samvær mellom meg og barna. Tente ingen på hvor sadelig det er for små barn å miste moren sin som de hadde vært sammen med hver dag siden de ble født? Jeg ble tross alt ansett som en god omsorgsperson. Og hva med storebroren deres? Barnevernet spurte aldri hvordan det gi med han eller hvordan han to det å miste søsnene sine sånn helt plutselig. De tilrettela heller ie særlig bra for at han sulle få treffe søsnene sine. Barna mine har i tillegg en stor familie med besteforeldre, tanter, onler, usiner og fettere som de alltid har hatt tett og god ontat med. Den eneste ontaten som var på 10 måneder, var gjennom brev. Nå har jeg regelmessig samvær med barna mine annenhver helg. Det er veldig fint og ontaten er gjenopprettet. Men det er hjertesjærende hver gang de sal tilbae til far, for de vil ie bo hos han. Barna har prøvd å si fra om det mange ganger, men hjelpeapparatet har bestemt seg. De mener at det er jeg som setter de opp mot faren fordi jeg ie an godta det som er bestemt. Ingen av barna har fått terapi ennå. Nå sier BUP at det er vanselig å gi terapi til barn som er i en lojalitetsonflit mellom foreldrene. For det er det de aller det nå. Alle problemene rundt barna. Datteren min er alltid valm og har smerter i maven, og sønnen min er fremdeles utagerende og voldelig. Begge har 12 13

8 gode intelletuelle evner, men det er for mye som forstyrrer dem. De er uonsentrerte og gjør det ie så bra på solen som de unne ha gjort. Far motsetter seg også at barna trenger terapi. Han mener at det barna trenger er fred og ro. I den siste endelige dommen fra Lagmannsretten står det at de sayndige mener at begge barna trenger langvarig terapi på grunn av alt de har opplevd i så ung alder. Da ser de helt bort ifra mistanene om sesuelle overgrep. Men siden barna bor fast hos far er det han som bestemmer. I alle disse årene har det bare vært fous på foreldrene og hva de sier. Ie en eneste gang har jeg oppfattet at barna mine har et rettsvern og at de blir tatt på alvor. Jeg må no dessverre også si at jeg synes det er sremmende lite unnsap blant fagfol på dette området. Det er alt for mye synsing og liten evne til å se baenfor det som sjer og som blir sagt. Hva har dette gjort med meg som mennese? Det verste er at jeg ie larer å besytte barna mine. Og når jeg forsøte, så oppnådde jeg bare det verst tenelige, nemlig at de bor sammen med overgriper. Jeg føler meg helt utrolig matesløs! Det er helt forferdelig å se barna sine lide over så mange år, og de har det fremdeles ie særlig bra, tvert imot. Jeg er veldig beymret for hva alt de har opplevd vil gjøre med dem på sit. De stoler ie på noen, heller ie på meg. Faren deres truer de hele tiden med at barnevernet ommer til å flytte dem igjen hvis de sier noe til noen. Og siden det allerede har sjedd en gang, så er det noe de tror på. De viser på mange måter at de ie vil være hos faren sin. Men når jeg prøver å hjelpe barna mine, får far alle til å tro at det er min syld fordi jeg manipulerer dem. Alt som har sjedd og sjer, saper en masse smerte og beymring som jeg bare har inne i meg. Det er ingen steder å gjøre av det. Jeg går til psyolog og har mange gode venner jeg an snae med, men det hjelper ie på den smerten og ensomheten jeg føler inne i meg. Den vil no være der til jeg ser at barna mine vil lare seg og får det bra. Hvis jeg sal prøve å se noe positivt i det vi har gjennomgått, så må det være at jeg fi satt fous på sesuelle overgrep og forhåpentligvis fi stoppet disse. Jeg prøver å trøste meg med at jeg har prøvd å gjøre absolutt alt jeg an for å hjelpe datteren og sønnen min, og at det ie er noe jeg unne gjort annerledes. Jeg har lovet meg selv at jeg alltid sal gjøre alt for barna mine, uansett. Men jeg har vært mye sy de siste årene. Jeg har mistet mye refter og det er vanselig å holde motet oppe og fungere ute i verden igjen. Jeg føler meg isolert og det er vanselig å forholde seg til alle rundt meg som lever normale familieliv. Jeg er aldri ordentlig glad lenger, og dette gjør noe med hele livssynet mitt og min mening med livet. Alt dette gjør også at jeg får dårlig samvittighet overfor barna mine, for jeg larer ie å være der for dem, sli jeg har lovet meg selv at jeg sal. Alle menneser trenger en privat sfære. Man føler seg forferdelig utlevert som mennese når man må sitte i møter hos politi, barnevern, BUP, soler, barnehage, advoater, rettsapparatet og mange andre og fortelle om de mest intime ting. Ingenting forblir personlig. Bor man i en liten by så er det ie til å unngå at man treffer mange av de samme mennesene rundt omring, mens man prøver å leve livet sitt. Selv om jeg har opplevd mye støtte og hjelp fra mange av disse mennesene også, så føler jeg meg avledd. En person som alle vet alt om. Barna mine, familie og venner har også mange spørsmål. Det er hele tiden en hårfin balanse mellom å fortelle noe, forlare, besytte, føle seg utlevert eller føle seg ensom. Det er lett å føle seg utilstreelig, og at alt uansett blir galt, selv om man gjør så godt man an og i beste mening. Noe annet som er og har vært forferdelig vanselig for meg, er at jeg tydeligvis ie er en troverdig person. Mange har prøvd å få meg til å nyansere det jeg har sagt, få meg til å si at si at jeg an ha tatt feil osv. Men det har jeg ie unnet gjøre. Jeg vet at det har sjedd overgrep på datteren min og at det er faren hennes som har gjort det. I mange sasdoumenter står det derfor at jeg er rigid og fastlåst i mine ensidige oppfatninger av far. Det er ie bevist i retten at det har vært begått sesuelle overgrep, men det er heller ie motbevist! Hva er det som gjør at man gambler med barns liv på denne måten? I jobben min vet jeg at jeg blir respetert og sett på som en seriøs og habil person, så det har vært estra vanselig å bli møtt sli jeg har blitt møtt av de som sulle være hjelperne våre. Jeg vet ennå ie hvorfor noen tror at jeg lyver, noe de må tro siden ingen tar dette på alvor og hjelper barna. Jeg må være ganse gal som ønser å ødelegge mine barns, mitt eget og alle som er glade i oss sitt liv. Hvem ønser et liv sli mitt har vært? Det er ingen god følelse å vite at mange tydeligvis oppfatter meg sli. I vår sa virer det som man måtte velge side. Det vi som foreldre fortalte, var så totalt forsjellige historier at de måtte velge hvem de ville tro på. Jeg an forstå at de velger å tro på far. Sannheten er ie spesielt hyggelig, og jeg er ie i nærheten av så sjarmerende som far. Jeg har jo selv trodd på løgnene hans og blitt manipulert med, men da var det følelser med i bildet. Man forventer mer av det offentlige hjelpeapparatet at de sal ha en mer nøytral holdning og større sjelneevne. Fordi dette er et så stort tabubelagt område ennå, tror jeg at slie forhold som her besrevet, får råde. Man er så redd for å besylde en far urettmessig, særlig en som er ressursster, at man synser og føler og mener Min erfaring er at man på dette område trenger mer og oppdatert fagunnsap. Mitt håp er at denne forferdelige situasjonen som mange barn og mødre befinner seg i snart sal ta slutt. Etter Bjugn saen på slutten av 1980-tallet har sesuelle overgrep og incest mot barn, nærmest blitt et ingenmannsland som ingen tør å nærme seg lenger. Når sal dette snu?! Jeg har blitt forlart at grunnen til at det er så vanselig å bli trodd i dag og at det må foreligge bevis som, sæd i barnets ropp eller vitner til overgrepet, er fordi så mange usyldige fedre har sittet i fengsel. Men hva med alle de andre, de som befinner seg i gråsonene? De er rettsløs sli som dagens rettsprasis fungerer, og veldig mange av disse barna blir dømt til å bo sammen med sin overgriper uten noen form for besyttelse. Selv om det ie sjer nye overgrep, så tror jeg definitivt at dette gjør noe med deres selvfølelse og selvverd. «Mitt håp er at denne forferdelige situasjonen som mange barn og mødre befinner seg i snart sal ta slutt.» 14 15

9 S Sasgangen i sa etter barneloven Barn og foreldre har som utgangspunt rett til samvær med hverandre. Ved uenighet om foreldreansvar, fast bosted eller samvær, an saen bringes inn for domstolene. Når barnet er fylt syv år, har det rett til å uttale seg i saen. Når barnet er fylt tolv år, sal det legges stor vet på barnets ønser. Av advoatfullmetig Mari S. Vestrheim, Advoatfirmaet Salomon Johansen AS w Foto: Sxc.hu 1) Kort om sentrale begreper 3) Hvordan sa reises Hovedforhandling En hovedforhandling ledes vanligvis av den samme dommeren som ledet det sasforberedende møtet og eventuell meling, og varer normalt i en til to dager. Under hovedforhandlingen vil partenes advoater først gjøre rede for saen og legge frem eventuelle sasdoumenter. Etter dette vil partene og eventuelle vitner forlare seg, samt eventuell sayndig. Midlertidig avgjørelse Retten an treffe midlertidige avgjørelse før hovedforhandlingen (for esempel om at samvær sal netes eller gjenopptas i mellomtiden). I spesielle tilfeller an det treffes midlertidige avgjørelser før det er reist sa. Foreldreansvar Den eller de som har foreldreansvaret for et barn har både rett og plit til å vise omsorg og å ta avgjørelser i vitige personlige forhold, for esempel flytting til utlandet og medisins behandling. Fast bosted Den barnet bor fast hos, an ta større avgjørelser om dagliglivet, for esempel flytting innenlands eller om barnet sal gå i barnehage. Foreldrene an avtale delt bosted, og må da foreta slie avgjørelser i fellessap. Samvær Barnet og den av foreldrene som barnet ie bor hos, har som utgangspunt rett til samvær med hverandre. Foreldrene an fritt avtale samværets omfang. 2) Før sa an reises Foreldre med barn under 16 år må ha gjennomført meling ved familievernontor før saen an bringes inn for domstolene. I særlige tilfeller, for esempel ved familievold, an det reves separat meling. Dersom det allerede foreligger en rettslig avgjørelse i saen, reves det særlige grunner for å reise saen på nytt. Sa reises ved at det sendes stevning til tingretten der barnet bor. I stevningen sal det gjøres ort rede for saens bagrunn, hva uenigheten består i og hva som reves. Den andre forelderen vil bli bedt om å inngi tilsvar innen en ort frist (vanligvis to uer). 4) Sasbehandlingen Sasforberedende møte Partene (foreldrene) vil i løpet av ort tid bli innalt til et sasforberedende møte. Hensiten med møtet er å larlegge hva partene er uenige om, drøfte hvordan saen sal behandles og å vurdere om det er grunn til å forsøe meling. Meling Hvis det vurderes som hensitsmessig, an retten beslutte at saen sal forsøes løst ved meling. I tilfelle blir det normalt avholdt opp til tre melingsmøter. Dersom partene blir enige, an saen heves som forlit. Partene an da inngå et rettsforli som har virning som en rettsraftig dom. Hvis meling ie blir vurdert som atuelt, blir det fastsatt et tidspunt for hovedforhandling. Hovedforhandlingen avsluttes ved prosedyre fra partenes advoater, før saen tas opp til doms. Opplysning av saen Som utgangspunt er det partene som fører bevis i saen. Retten har imidlertid ansvar for at saen blir tilstreelig opplyst, og an derfor om nødvendig innhente opplysninger av eget initiativ. Rettens vurdering Retten sal foreta en vurdering av hva som er til det beste for barnet. Den er ie bundet av de løsningene foreldrene foreslår. Dom Retten avsier dom etter hovedforhandlingen. Dommen an anes. Sayndig Det er vanlig at retten innhenter fagyndig bistand, vanligvis fra psyolog. Den sayndige vil unne veilede partene om hvilen løsning som er best for barnet. Ved bru av sayndig før hovedforhandlingen, dees ostnadene av det offentlige. Den sayndige har taushetsplit overfor utenforstående, men an gi retten opplysninger som vedommende får i forbindelse med oppdraget. 5) Kostnader En sa om samvær an bli ostbar. En part som har inntet under r, an ha rett til fri rettshjelp. Parten må i slie tilfeller betale egenandel (masimalt r. 4350,-)

10 S Gangen i en straffesa Av Advoatfullmetig June Cathrine Ormstad w Foto: Hanne K. Helland Før anmeldelse Man har rett til tre timer med advoat for å vurdere anmeldelse av incest. Dette er uten behovsprøving, det vil si uavhengig av inntet. Advoaten an da gi informasjon og bistå ved vurderingen, før lienten endelig avgjør om han eller hun ønser å anmelde forholdet. Under etterforsning Dersom man velger å anmelde incest har man rav på bistandsadvoat. Man an fritt velge den advoaten man ønser. Advoaten blir oppnevnt av retten etter å ha sendt inn en anmoding etter lientens ønse. Advoatens salær betales av det offentlige. Det er lurt at bistandsadvoaten er med under inngivelse av anmeldelse til politiet, både for å påse at lientens rettigheter blir ivaretatt og som støtte. For å sire bevis er det best å anmelde så rast som mulig etter at overgrepene har funnet sted, men man an også anmelde forhold tilbae i tid. Incestsaer foreldes tidligst etter 10 år. Politiet har plit til å orientere om saens utviling og fremdrift. Og under etterforsningen an man gjennom bistandsadvoaten anmode om at politiet sal foreta visse etterforsningssritt, for esempel avhøre vitner. Videre har man gjennom bistandsadvoaten rav på doumentinnsyn. Når saen er ferdig etterforset, sender etterforser saen videre til statsadvoaten som tar påtalemessig avgjørelse i saen. Saen vil da enten bli henlagt eller det vil bli tatt ut tiltale. Dersom saen blir henlagt, an dette pålages innen tre uer. At saen blir henlagt betyr ie at fornærmede ie blir trodd, eller at overgrep mest sannsynlig ie har sjedd, men at bevisene i saen ie er stere no. For at en sa sal vinne frem i retten, må forholdet anses bevist utover enhver rimelig tvil. Under rettsaen Dersom det blir tatt ut tiltale ommer saen opp for retten. I tingretten behandles saen av en fagdommer og to legdommere. Partene i straffesaen er staten ved ator (statsadvoaten) mot tiltalte ved forsvarsadvoaten. Fornærmede har partsrettigheter un i forhold til erstatningsravet, og regnes ellers som et vitne i saen. Fornærmede har rett, men ie plit til å være tilstede under hele saen. Etter at ator og forsvarer har holdt sine innledningsforedrag starter saen med fornærmedes forlaring. Gjennom bistandsadvoaten an man be om at tiltalte forlater salen under fornærmedes forlaring. Dommeren vil ta stilling til dette spørsmålet, men det lare utgangspuntet er at tiltalte har rett til å være tilstede og dommeren an omme til at tiltalte ie behøver å forlate salen. En mellomløsning an være at tiltalte setter seg ba i salen, sli at fornærmede slipper å se han eller hun mens man forlarer seg. En an også ha med seg en tillitsperson når man avgir forlaring. På bagrunn av det som har fremommet under saen vil retten avsi dom. Denne an anes til lagmannsretten hvor syldspørsmålet vil bli avgjort av en jury. Fornærmede gjennom bistandsadvoaten an un ane over erstatningsravet. Voldsoffererstatning Dersom det blir rettssa vil bistandsadvoaten fremme et erstatningsrav på vegne av fornærmede. Hvis tiltalte blir dømt til straff, vil han eller hun mest sannsynlig også bli ilagt erstatningsansvar. Når dommen er rettsraftig, det vil si at den ie lenger an påanes, an man sende dommen med en sønad om voldsoffererstatning til Kontoret for voldsoffererstatning. Kontoret for voldsoffererstatning vil da utbetale erstatningsbeløpet og reve regress hos domfelte. Dersom saen blir henlagt eller tiltalte blir frifunnet, an man allievel bli tiljent erstatning. Dette er fordi det ie gjelder lie strenge bevisrav for å bli ilagt erstatningsansvar som for å bli idømt straff. Det bør derfor alltid søes om voldsoffererstatning. June Cathrine Ormstad advoatfullmetig v/salomon-johansen AS ormstad@salomon-johansen.no tlf: , mobil

11 y Venninne til utsatt. En forstående utenforstående? «Jeg hadde forberedt meg på å gjøre masse for å hjelpe. Jeg ønset at hun unne sette meg i pratis arbeid. Gjøre noe fysis, noe som viste at jeg gjorde noe, noe som unne materialisere seg.» Enelte ting i livet er vanselig, ansje også helt umulig å forberede seg på. Spesielt når det ommer til noe som vi ie vil, eller ønser å forholde oss til. Er du forberedt på å møte en venn som har vært utsatt for incest? Er det i det hele tatt mulig å unne forstå den utsatte, og hva hun har vært igjennom uten å være utsatt selv? Og er dette nødvendig for å unne være en god støtte, en god venn? Av HEGE NESSET, støttesenter mot incest oslo w FOTO: marit hellesnes OG Scanpix Mange av disse tanene og flere svirret rundt i hodet mitt da jeg fi vite at min venninne hadde blitt utsatt for incest. Svarene var ie lett å få ta i. Jeg trodde jeg var en venn som var forberedt på alt av godt og vondt som unne omme fra venner. Men måtte innrømme at jeg to feil. Jeg var overhode ie forberedt på å få høre fra en venn at hun hadde vært utsatt for incest av en tillitsperson. Jeg ønset ie å forholde meg til det, jeg ville ie at det sulle være sant. Men jeg hadde ie noe valg. Jeg måtte forholde meg til det. Hun var jo venninnen min! Jeg tente mange ganger at dette unne ie være sant. Det var så mye jeg ie forsto, eller fant forlaringer på. Det var mye mer behagelig og lettere å forholde meg til at det ie var sant. Det handlet ie om at jeg ie trodde henne, men at jeg ie ville tro det. Incest var noe jeg aldri hadde forholdt meg noe særlig til. Ingen andre jeg jente snaet om det heller. Det var noe jeg tente at absolutt ie sjer med de nærmeste. Jeg to feil. Da hun våget å fortelle meg det hun hadde opplevd, ble jeg helt lamslått. Lamslått av at hun hadde opplevd det, lamslått av sjo over hvem som hadde gjort det. Og ie minst lamslått over at jeg ie noen gang forsto at dette hadde sjedd med en som sto meg så nær. Hvordan unne jeg ha unngått å se det? Hvorfor hadde hun valgt å ie dele dette med meg? Vi var jo så mye sammen som barn og gjennom ungdomsårene. Jeg onluderte japt med at jeg måtte ha vært en dårlig venn. Det var vondt, for jeg jente på en forferdelig syldfølelse for at jeg ie så det tidligere, eller avverget det helt. Syldfølelse for at jeg ie hadde spurt henne noen gang om hun hadde opplevd noe vondt. Jeg bestemte meg for at jeg i alle fall sulle stille opp for henne nå. Jeg så på dette som en oppgave jeg måtte ta, for at hun nå sulle få det bra. Jeg huser jeg var livredd for at jeg unne omme til å si noe som ville gjøre det verre for henne. Jeg lurte fælt på hva hun forventet av meg. Hva unne det forventes av meg? Jeg ville gjøre hva som helst for henne. Jeg ville så gjerne jenne på at jeg unne hjelpe henne, være til nytte og være en god venn. Jeg unne ingenting om incest og sesuelle overgrep på den tiden, så jeg følte meg helt lost. Det var også vanselig å bære på dette alene, siden hun ie ville at jeg sulle fortelle det til noen andre ennå. Jeg ønset å gjøre mest mulig for henne og helst fortest mulig sli at hun unne få det bra. Jeg har sjønt etter hvert at dette handlet om mitt behov for å omme ut av den hjelpeløse situasjonen vi begge befant oss i. Og at hun måtte få brue den tiden hun trengte, på den måten som var best for henne. Bare vær der Dels opplevde jeg at jeg ønset å gi hjelp og trøst, men samtidig også en opplevelse av motstand mot å ta inn det som hadde sjedd. Denne splittelsen var vanselig å forholde seg til. I min forvirring og hjelpeløshet spurte jeg henne: hva an jeg gjøre for deg? Svaret hun gav meg var uventet og overrasende: Tro på meg og forsett å være en venn. Bare vær her for meg. Var det bare det jeg sulle? Bare være der? Svaret var ie det jeg trodde det sulle være, jeg hadde forberedt meg på å gjøre masse for å hjelpe. Jeg ønset at hun unne sette meg i pratis arbeid. Gjøre noe fysis, noe som viste at jeg gjorde noe, noe som unne materialisere seg. At jeg selv unne jenne på at jeg gjorde noe. Bare å være der unne ie meres på noe måte, tente jeg. Jeg følte meg helt hjelpesløs og unyttig ovenfor en god venn som hadde det vondt og vanselig. Hun bare lå i sengen og alt var svart. Jeg visste ie hva jeg unne gjøre for å gi henne litt håp. Jeg følte meg som en elendig venn som ie larte å oppmuntre min beste venninne. Hvor vanselig unne det være? Kansje jeg ie var så god venn allievel? I tillegg jente jeg på en del sinne. Sint fordi hun bare lå der og ingenting hjalp av det jeg sa eller gjorde. Sinne på meg selv fordi jeg ie forsto og ie unne hjelpe. Men aller mest var jeg veldig redd, men turte ie si det. Redd for at hun aldri om til å få det bra igjen. Redd for at hun sulle ta sitt eget liv. Redd for at jeg svitet henne når hun trengte meg som mest. Når vi har snaet om dette i ettertid sa hun at det vitigste for henne var at jeg i det hele tatt var der hos henne når hun var så langt nede. Jeg sta ie, og det var det som var vitig. Det handlet ie om å redde henne ut av den situasjonen og si de ritige tingene, men om å være der og 20 21

12 Glory of friendship The glory of friendship is not the outstretched hand, nor the indly smile, nor the joy of companionship; it is the spiritual inspiration that comes to one when you discover that someone else believes in you and is willing to trust you with a friendship. ~Ralph Waldo Emerson ansje ie si og gjøre så mye. Hun hadde ingen forventninger til meg om at jeg sulle få henne ut av den situasjonen, det var hennes jobb som hun sa. Men for å lare det var det nødvendig at jeg var til stede. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg var så sint på henne den tiden og har belaget dette. Hun sa: når du viste at du var sint, visste jeg at du brydde deg. Det var det jeg trengte for å unne få litt lys i tunnelen. En god venn som brydde seg. Jeg tener at det å være ærlig på hva man føler er utrolig vitig. Jeg lærte mye med å våge å stå ved min venninnes side. Nå som jeg vet mer om incest og sesuelle overgrep og onsevenser av dette, ser jeg at jeg ansje unne ha vært en bedre støtte for henne mye tidligere i prosessen. Fordi jeg hadde vært mer trygg i situasjonen. Tryggere på meg selv. Men samtidig så var det jeg gjorde den gang, no for henne. Hun hadde ie behov for at jeg måtte vite mye om incest, for å være en god venn. Det var mange følelser jeg jente på som venn og pårørende. Jeg jente på et enormt sinne mot overgriper. En person jeg jente og hadde en relasjon til. Jeg ønset han død. Jeg trodde ie jeg var i stand til å tene sånn en gang. Det var sremmende. Og med disse tanene og følelsene var det merelig og helt uvirelig for meg å høre at venninnen min fortalte at hun fortsatt var glad i han. Dette var vanselig for meg å ta inn og vise forståelse for. Jeg ser det mye larere nå og forstår bedre at det å være glad i overgriper er også helt normalt. Han var en tillitsperson som hun også hadde mange gode minner fra. Sna med noen Noen ganger var det vanselig å sille mine følelser fra hennes. Jeg var veldig ofte i mitt eget aos, og så ansje litt for lite av henne til tider. Jeg vet jeg unne ha hatt nytte av å snae med noen jeg også. Siden dette var noe jeg ie fi lov å fortelle andre, ble det vanelig å dele min fortvilelse. Hus at du som venn eller annen pårørende, også an få hjelp. Få støtte og veiledning i rolle som pårørende til utsatt. For å unne være en god støtte for venninnen eller ompisen din er det vitig at du tar vare på deg selv også. Du an gjerne si hva det gjør med deg som venninne å høre noe slit. Du an bli sint, lei deg, redd, fortvilet, hjelpesløs osv. Dette er helt normalt. Det an være svært nyttig å snae med andre pårørende som har vært gjennom det samme, eller en fagperson som an gi støtte, råd og veiledning. Jeg unne ie redde venninnen min, uansett hvor mye jeg ønset å gjøre det. Men jeg hjalp henne ved å være nær, bry meg om henne. Vise at hun ie var alene. Vise at jeg trodde på henne og tålte henne. Det er vanlig at utsatte først betror seg til en venn. Om du har opplevd, eller opplever en venn som betror seg til deg, så vil hun/han trenge din støtte på veien, og det an være helt unit og avgjørende at du er der. Jeg har fått erfare mye på godt og vondt gjennom å være venninne til utsatt. Det beste jeg har fått oppleve sammen med henne er at hun fi det bra igjen. Til tider tente jeg at hun ie om til å bli bra, heldigvis to jeg feil. Det finnes alltid håp! Du som venn an være med å forstere dette håpet ved å være en god støtte. Incestutsatte an få ett godt liv. I den tiden hun jobbet seg gjennom historien sin var det allievel plass for mye humor, glede og latter. Det var enormt vitig for oss begge at vi fortsatt unne holde på alt det gode som vi hadde sammen. Jeg var livredd for at vi sulle miste all glede og latter vi alltid hadde hatt sammen, men den betydde bare enda mer for oss begge nå. Den var uvurderlig! Og det er den fortsatt for oss i dag. Det er bare helt fantastis og stort å se hvordan hun larte seg igjennom den tunge tiden fram til i dag, hvor hun nå har ett godt liv og bra med seg selv. Dette har bidratt til at jeg ie lenger tror, men at jeg vet det finnes håp for de som har opplevd incest. Det blir jeg påminnet hver dag jeg er sammen med henne. Jeg er utrolig stolt av henne, og glad for jeg fi stå ved hennes side

13 m Terapi i hver eneste samtale Støttesenter mot incest Oslo har snaet med en av mødrene som bruer flere av senterets pårørendetilbud. Hun er mor til fem, i alderen hvorav tre av barna har vært utsatt for overgrep. To av samme person, hennes bror over en periode på flere år. Deres overgrepssa har blitt en stor mediesa både i loalsamfunnet der de bor og nasjonalt på grunn av de spesielle omstendighetene rundt overgripers tilståelse. Saen ble jent da det viste seg at fire forsjellige sayndige, deriblant brorens psyiater ie valgte å gå til politiet da det om frem i samtaler at han utførte sesuelle overgrep mot sine nieser. Det loale politiet lot også straffesaen ligge langt ned i sasbunen før de to ut tiltale. Det er eldste datteren som har hatt det tøffest etter overgrepene, og det er henne moren refererer til i mye av dette intervjuet. Reasjonen Det var psyologen til broren min som innalte til møte hos sin daværende psyolog. Jeg trodde det var for å snae om hans Å tale hverdagen etter at det er blitt jent at et nært familiemedlem har forgrepet seg på barnet ditt er for mange helt utenelig. Hvordan larer man å sortere tanene, håndtere sinne og sorg når dagliglivets utfordringer og pliter står i ø. Dette er vanselig no om man har to barn, men hva når man er mor til fem og flere av barna er utsatt? Av Hanne K. Helland, støttesenter mot incest oslo w Foto: MARIT HELLESNES psyise helse. Han slet en del på den tida. Psyologen hadde en ollega med seg som satt ved døra under hele møtet. For å hindre meg i å løpe ut, har jeg sjønt i ettertid. Så satt jeg der og ble fortalt alt han hadde gjort. At han hadde forgrepet seg på sin niese, min eldste datter i flere år. Det an ie være sant var det eneste jeg larte å tene, om og om igjen. Det san bare ie inn. Jeg hadde forberedt meg på noe helt annet. Psyologen forsto heldigvis at jeg ie om til å lare å ta inn noe som helst, så hun loset meg gjennom det. Hun sørget for at jeg forsto alt som ble sagt. Hun presenterte en liste med ontatinformasjon som jeg sulle få med meg. Alt jeg sulle omme til å trenge av pratis informasjon. Navn og nummer til hjelpeapparat, til behandlere, til DIXI og SMI. Mer eller mindre en oppsrift på hvordan jeg sulle gå frem i de neste dagene. Så sulle broren min jøre meg på jobb. Jeg sulle på seinvat. Jeg var midt i min hverdag. Det går ie opp for deg når sånne ting griper inn. Du fortsetter lisom i den andre verdenen du levde i fra før, helt til det syner inn. Noe av det første jeg tente var at jeg måtte omme meg til legen. Jeg måtte ha syemelding. Det blir til at man tener veldig pratis. Jeg gråt og gråt i bilen. Hvordan an du gjøre noe sånt?! sa jeg hele tiden til han. Jeg veslet mellom å tro og ie tro. Men så tente jeg at det måtte jo være sant siden psyologen hadde sagt det. Det begynte å spille en film ba i hodet på meg der jeg lette febrils i minnene for å finne noe som unne ha gjort meg oppmersom på overgrepene. Datteren min hadde slitt mye den siste tiden, hun var mye sint, gråt masse, hadde onsentrasjonsvanser på solen og ommet inn i et dårlig miljø. Men det unne ie ha falt meg inn i halvsøvne at det var incest som lå ba. Tanene på om det var noe jeg unne gjort for å forhindre det om med en gang. Vi hadde en times biltur hjem sammen. Det var helt surrealistis å sitte der med han i bilen. Jeg sjønner ie etterpå at jeg larte det, men alt inni meg var et eneste stort aos. I ettertid ser jeg jo at jeg var i en sjotilstand, aurat som etter en ubegripelig ulye. Måtte vente noen dager med å onfrontere datter De første dagene ville jeg ie fortelle datteren min at jeg var informert om overgrepene. Jeg trengte tiden for å roe meg ned og sortere tanene. Jeg beholdt også ontat med broren min i starten for å få tømt meg, for å forsire meg om at jeg visste alt, og at han fi vite at han aldri sulle få ha noe med oss å gjøre igjen. Jeg huser så godt den følelsen jeg hadde de første dagene. Jeg satt i sofaen hjemme og så ut av vinduet på alle mennesene som gi forbi. Jeg tente at verden utenfor var så annerledes enn min. Alt var så normalt der ute. Inne hos meg var alt unormalt. Jeg hadde barn som var utsatt for incest og en overgriper i familien. Jeg var som i en glassule. Men så måtte jeg ut. Måtte på butien, måtte jøre og hente ungene. Man må jo bare fungere for dem. Jeg isolerte meg heller på velden. Bare gråt. Så to jeg meg sammen på dagen. Da var jeg i onstant ativitet. Jeg valgte å fortelle henne hva jeg hadde fått vite i en setting der det var en profesjonell person tilstede. Jeg hadde jo ingen anelse om hvordan jeg sulle legge dette frem for henne. Hun var blitt en ung tenåring, gi i 7. lasse og var mye sint hjemme. Det var jo helt siert en god grunn til at hun ville holde dette sjult for meg. Derfor avtalte jeg møte med Barnevernet et par dager etter at jeg fi høre om overgrepene. På den måten unne en tredjeperson hjelpe oss med å systematisere tanene, se litt lart. Jeg ønset en god start på det jeg visste ville bli en lang og vanselig prosess. Hun ble selvfølgelig veldig sint da hun fi høre at jeg visste. Hun ville ie snae om det. Hun hadde ie noe problem sa hun. Jeg insisterte på å ta ta i det og dro henne med meg til hjelpeapparatet icing and screaming som de sier. Møte med Støttesenter mot Incest Oslo Jeg innså veldig tidlig at jeg ie ville lare å støtte henne alene. Jeg måtte innhente hjelp, innhente unnsap. Møte noen som hadde opplevd noe lignende. Jeg hadde et stort ønse om å hjelpe datteren min, men jeg var livredd for å gjøre noe feil, gjøre det verre for henne med min uvitenhet. Redd for å tråe på henne. Tenåringer har så mye å stri med fra før om ie de sal jobbe seg gjennom overgrep. Else-Gro som jobber på senteret har vært til utrolig hjelp for henne. Hun er så flin med disse ungdommene. Hun er så god på dette med å ommunisere med ungdom, hun møter de der de er. Men du sulle hørt hvilen sitjeft jeg fi første gangen jeg dro henne med på senteret. Hun var så sint. Hun hadde ie noe problem. Hun var sint i ett år. Nå taer hun meg fordi jeg gjorde det. Jeg tålte all jeften fordi jeg visste at det om til å hjelpe. Jeg tror at hvis man ie får det ut med en gang, går man over ende senere i livet og alt an bli mye tøffere. Jeg avtalte time første gangen jeg sulle snae med noen på senteret, det ble for fjernt for meg å bare sulle snae med noen på telefonen. Jeg ville møte noen ansit til ansit. Trude møtte meg i døra og det betydde så mye. I enesamtalene med henne ble jeg trygg på at det jeg følte og det jeg gi gjennom, var helt normalt ut fra den vieligheten som jeg stod oppe i. Første gangen jeg sulle være med i åpen mødregruppe var helt grusomt, må jeg innrømme. Fol sitter der og ser på deg med en forventning om at du sal si noe fornuftig. Når jeg ser tilbae er det vel det som har gitt oss mest i denne tiden. Dette å omme i ontat med andre mødre og jenter som har opplevd incest. Få muligheten til å prate sammen om det som er så vondt og vanselig i trygge omgivelser er uvurderlig. Dele gode og dårlige erfaringer med det samme bateppet som er incest. Det er en helt egen atmosfære her. Jeg har gått i mødregrupper og på urs/temavelder i 3 år. Samtidig har jeg fått enesamtaler når verden har rast som verst rundt oss. Det gir giv til å stå på videre. Møter du motstand i livet tar du det opp med ansatte eller med gruppa og får råd og støtte fra de andre. Det er utrolig godt for selvfølelsen å få bereftet at det man går sliter mye med i hverdagen er vanlig hos flere. Hvordan talet du hverdagen med 4 andre barn? Jeg har passet på hele veien å ha litt alenetid med hver og enelt innimellom. En shoppingtur, gå ut og spise. Ativiteter med bare 24 25

14 en enelt. Finne på noe som bare er deres. Og så hjelper det veldig når de får forståelse for at det er nødvendig at jeg fouserer så mye av min tid på storesøster. At hun sliter og trenger oppfølging. Det hjelper med åpenhet, da forsvinner mye av sjalusien. Men vi sal ta det igjen. Til sommeren reiser de tre yngste og jeg på lang ferie. Eldstejenta blir hjemme. Hun har det så mye bedre nå. Det har også hjulpet mye på familiesituasjonen å samarbeide med MST teamet i ommunen. For å få but med den onflitfulle situasjonen mellom meg og datteren min foreslo barnevernet MST (Multi Systemis Terapi) for oss. Jeg var ærlig om hvordan vi hadde det hjemme. At det ble alt for mye onfliter og brå. Det gi over alle støvlesafter. Jeg visste rett og slett ie hva jeg sulle gjøre. Gjennom MST om terapeuter og veiledere hjem til oss og hjalp til med å sape faste rammer. Sammen satte vi oss ned og snaet om hva som var problematis og ble enige om regler for hvordan vi sulle ha det i samspillet med hverandre. Disse reglene måtte følges, ellers ble det onsevenser. Ønset atferd ble belønnet. Hvis du larer det, så sjer det osv. Det var veldig onstrutivt og til stor hjelp for meg. Før fløt det så ofte ut, og jeg var usier på hva jeg sulle gjøre. Det var så mange hensyn og ta. De ommer inn og setter ting i system. Du bestemmer jo på en måte selv hva som sal gjøres i og med det er du som legger frem problemene og ønsene for hvordan du vil ha det. Men du må være åpen og ærlig, slippe de inn og vise hvordan tingenes tilstand er, og det er ie lett for mange. De fleste vil jo ie innrømme for omverden at ting ie fungerer hjemme, at de ie helt larer foreldrerollen. Hvordan går det med deg nå? Jeg jenner jeg er sliten. Det har vært en lang prosess, 3 ½ år. Jeg har vært mye på jobb og jeg har vært mye syemeldt. I det siste har jeg hatt en del fysise plager. Plutselig feber og vondt i roppen. Det varer bare en dag og ommer og går. Det er influensalignende symptomer. Jeg fi også psoriasis for en stund tilbae. Det om i forbindelse med rettssa og samlivsbrudd. Man tener at bare man blir ferdig med det så blir alt så mye bedre. Sånn er det jo ie. Når ting tar tid, det tapper. Saen i seg selv tapper deg for refter. Og du vet at dommen mot overgriper sannsynligvis vil bli anet. Du føler du lever i dette rettsapparatet i årevis. Så er det veldig vondt med familien som ble borte. Jeg har bare ontat med den ene søsteren min. Storfamilien vår ble splittet av denne saen. De andre fi en enorm ansvarsfølelse for broren min. Det er veldig tøft. De føler at det er jeg som er den stere og at da må de andre hjelpe han. Sli som de alltid har gjort egentlig. Men det aller vanseligste er når det går ut over selvfølelsen. Jeg har hatt dårlig selvtillitt fordi tre av barna mine har vært utsatt. Følt at fol ser det på meg i butien, at der ommer hun som har tre barn som er utsatt for incest. Hva er galt med henne lisom. Dårlig selvbilde gjør en bare mer negativ og det gir dårligere selvbilde igjen. Det er en farlig ond sirel. Det er bare sadelig å bebreide seg selv. Derfor har det vært så utrolig vitig for meg å treffe andre i samme situasjon. Det har vært alfa og omega! For meg har det i det hele tatt vært godt å omme seg ut og prate mest mulig. Vi har valgt å være åpne og har brut nettveret vårt. Det vil jeg absolutt anbefale andre. Sø støtte hos dem du er trygg på. Åpenhet har gitt meg så mye styre. Av og til vil du få deg en på tryne, men for hver idiot finnes det ti som støtter deg. På arbeidsplassen valgte jeg å være åpen med noen av ollegaene mine. Det hjelper at de vet hvorfor man har tunge dager inni mellom. Da an de vise hensyn og det blir litt lettere å gå på jobben i en tung tid. Ellers sitter vi ie og snaer åpent om det som har sjedd ute blant fol, men hvis noen spør, da snaer vi om det. Det er jo et veldig ømt tema for mange. Jeg har funnet ut at med åpenheten bejemper du tabuet på en effetiv måte. Du får formidlet unnsap om incest til de som spør, rettet opp i misforståelser, og jeg er sier på at det igjen bidrar til å forebygge nye overgrep. Åpenhet ble også en slags terapi for oss. Det å snae ut med de andre elevene på solen, snae med media. Og så snaer vi masse sammen jeg og henne. I timevis flere velder i ua. Vi snaer om absolutt alt. Venner, sole, jærlighet, prevensjon osv. Nå høres hun ut som en 40 åring når hun snaer, hun har blitt så refletert. Sånn jeg ser det, så er det terapi i hver eneste samtale. Er det noen ganger du tener at du ie larer det? Ja, i dag morges fatis. Det var fullt aos og rot på badet, og jeg fi no og sa fra. Da ble det bare jeft og sri. Da sa jeg fra til henne at jeg ie oret å høre på. Aurat nå larer jeg det bare ie, min toleransegrense er nådd Hun to det veldig fint og sa ja vel mamma. Sånn var det ie før for å si det sånn. Da hadde det blitt en jempe onflit. Multi Systemis Terapi er en behandlingsmetode for ungdom mellom år med adferdsvanser og deres familie. Et MST team består av en veileder og tre terapeuter. Gjennom foreldrestøtte og ativ tilstedeværelse i familien søer behandlerne å sette familien i stand til å løse sine egne problemer. Foreldrene sees på som lieverdige samarbeidspartnere med medlemmene av teamet. Behandlingen foregår i hjemmet der familien hjelpes av terapeuter som er tilgjengelig 24 timer i døgnet. Forsning har vist at MST terapi som baserer seg på intensiv oppfølging i 4 5 måneder, har langvarig effet. (

15 Det er vitig å få sylden over der den hører hjemme. Jeg er en stri person og fant ut at jeg ie hadde syld i det som hadde sjedd. Ten at det to meg en ue på å omme til den erjennelsen. Selv om jeg nå vet at det an ta så utrolig mye lenger tid for mange der ute. Så to sinnet meg totalt, og jeg fant ut at dette måtte jeg få til, unne jo ie bare ligge her å sture og tene på alle mulige hvorfor. Man ommer jo ingen vei med det. Noe måtte gjøres. Ativitetsnivået og reativitet gi fra null til hundre. Jeg fant ut at jeg trengte psyolog for å rydde litt opp inne i hodet mitt, men mest for å få bereftelse på at jeg hadde gjort det ritig med å anmelde saen til politiet. Mange hadde gitt meg motbør, de mente jeg måtte tene på onsevensene for overgriper. Han unne jo ie omme inn i Ameria en gang, fi jeg greie på hvis han fi dette på rullebladet sitt. Hva så? Det var jo lisom det som var meningen da. Det er vel en god grunn til at Ameria ie vil ha ham. o Å bane brød Jeg huser jeg var mye sint etter at det ble avslørt at mitt barn var utsatt for overgrep, masse frustrasjon sto i ø for å omme ut. Jeg ble syemeldt og en hel ue lå jeg til sengs og bare sturet. Syntes synd på meg selv gjorde jeg. Jeg lurte på hva jeg hadde gjort galt, hvorfor var jeg ie der for ungen min, hvorfor hvorfor hvorfor? Av Bogga w Foto: sxc.hu Psyologen og jeg var no ie på nett, det var ingen jemi. Jeg ble satt i et hjørne og ble spurt om masse ting. Jeg svarte så godt jeg unne, men jeg forsto ie alle spørsmålene midt i aoset. Da hun begynte å spørre meg om min barndom, måtte jeg spørre tilbae om den hadde noen betydning for det som hadde sjedd med ungen min. Mitt spørsmål til psyologen, og det jeg ønset svar på mer enn noe annet var om det var ritig av meg å anmelde. Egentlig var jeg mest ute etter en bereftelse på at det var ritig. Jeg følte mer frustrasjon etter besø hos henne og ble litt paranoid. Hun huset jo alt jeg sa og satt og vred på et armebånd under hele seansen. Jeg var overbevist at hun hadde lytterutstyr i lampa der hun satt ba sitt store srivebord. Avstand var heller ie det jeg ønset meg nå, men en som forsto hva jeg slet med av fortvilelse, frustrasjon og masse dårlig samvittighet. Brødbast Jeg unne gnagd tapetet av veggen og rivi av meg håret, så frustrerende var dette, både overgrepet og nå dette besøet hos psyolog. Jeg følte det som enda et overgrep på meg som mor. Nå var jeg ie bare medutsatt eller seundærutsatt, men også mistrodd, følte jeg. Jeg ble jo ie hørt! Det er godt man fra naturens side er utstyrt med mye sinne og temperament og med masse humor. I min barndom syldte min mor på at jeg som rødhåret hadde rett på å ha temperament. Nå var jeg helt pitbull. Gi rett i strupen på de som gjorde ungen min og meg urett. I det store gamle jøenet mitt ble det vaset og vaset, men frustrasjonene over det som var sjedd av en tillitsperson ble jeg ie vitt. Jeg hadde mest lyst til å ta livet av det menneset, syte eller stie en niv i han. Jeg sulle helt siert myrde ham, tente jeg. Men slit gjør man jo ie, derfor ble brødbaing og en lang tur med bijene etterpå min måte å få ut frustrasjon på, og ta for det. Det ble satt brøddeig, den ble eltet, slått ned og slått ned igjen, og ie minst nadd hardt. Når brødene ble rullet opp til brød fi jeg sjært i dem, stii niven i dem og vælt dem. Dette gav meg en utrolig god følelse. Da var de ie bare en deig som sulle bli til brød, men overgriperen som fi unngjelde. Jeg ble sliten, men du verden så gode brød. Så godt de lutet, så godt det lutet i hele huset og så god stemning dette gav. Når ungene om hjem fra solen var det god lut i huset og godt smate det med nybat brød. Og hu mor var hyggeligere å være sammen med fordi hun hadde fått avreagert. Hundegalsap Jeg hadde to store boxere den gang, de nøt også godt av brødene. Det hendte at de stjal og var så usyldige etterpå. De så så usyldige ut, lå der med de mest trosyldige bli hadde ie gjort noe galt de nei. Det var godt å gå en lang tur i sogen med dem etter baingen. Der fi jeg refletert og tent over situasjonen på en onstrutiv måte. Og når man har hund(er) må man jo ut, og man har en god turamerat. Man er aldri alene. Sogen var fin å hyle ut i også, men da reagerte hundene selvfølgelig. De trodde det var en ny rar le mor hadde begynt med. De hoppa og spratt som ping pong baller og bjeffa med. Man lærer seg unoter av en eier som har mye å få ut. Hundene var så omise at jeg begynte å le, og til slutt lå jeg på baen og vrei meg av latter. Vi lå der alle sammen i en stor ravlende haug. Jeg ble rundsleia og var full av boxersiel og masse sog. Full av barnåler og jord og så siert ut som et sogstroll. Godt ingen så meg for da hadde jeg siert fått et forlaringsproblem En gang var jeg trist og lei meg og satt i stua og sprutgrein. Min ene boxer om og satte seg på fanget mitt, la to labber på sulderen min og ga meg en lem. Det roet meg noe, så tra han seg litt tilbae og så på meg, da begynte tårene å trille igjen. Hu æe ferdig nei, tente han no, for han la jaen inntil innet mitt igjen og fortsatte trøstingen. De er virelig gode trøstere. Ten på alt de fi høre som de ie sa videre til noen andre, bedre psyologer unne ingen ha. De hadde full taushetsplit som de overholdt. Det er mange måter å avreagere på, men god gratis natur og brødbaing an anbefales, du beholder tapetet på veggen og håret får lov til å gro der det hører hjemme. Hunder an absolutt anbefales enten det er en pitbull eller boxer, hva som helst bare det er en hund. De lier brød også, bare de an stjele dem. Hyggelig hilsen til dere alle fra Bogga 28 29

16 Pårørende en selvhjelpspårørendes innlegg til Ie Stia. utdannelse, og jeg har deltatt på ulie urs hvor jeg har jobbet med personlighetsutviling. Jeg er meget reativ, har brennende engasjement. Kan delta med humor og raft, men er lievel ensom som en hunnbinne i vinterdvale, hele året rundt. En eneste god pårørende ville vært honning for henne som må nøye seg med å suge på egen labb. foreldre og bror er døde, sees hun vel som min pårørende på papiret. I hvert fall ble hun ontatet da jeg var etterlyst under tsunamien i Thailand. Jeg ville vært lyelig om jeg unne ha FØLT henne som min pårørende. Hun, min eneste søster, min venninne, som nær og jær, den eneste jeg har elset så høyt og som jeg har et livslangt samværsforhold til. deorere paer, og barnet i meg sal jo glede noen! Vi an bare treffes om sommeren, men hun har ie tid. Siden i fjor har vi hatt et eneste girl-power treff. Vi har aldri hatt ferie hos hverandre. Hun har aldri besøt meg. Vi har aldri foretatt en reise eller hatt en utflut sammen. Aldri vært sammen på et engasjement, hygget oss med noe i fellessap. Alle har en (eller flere) pårørende, har de ie? Pårørende som bryr seg, pårørende som ie evner eller mater å bry seg eller pårørende som lar det sure. I vår ultur med tidslemme an vi ha pårørende som ansje vil vårt beste, men de har ie tid til oss. Som pårørende har jeg ingen. Jeg er en selvhjelps-pårørende. Min nærmeste pårørende er srivemasinen. Av anonym w Foto: sxc.hu Da jeg var 8 fi jeg en søster som ble min solstråle. Inntil da var jeg tilsidesatt av en fire år yngre odelsbror. Jeg tror hun ble min redning. Hun smilte til meg. Hører du? HUN SMILTE TIL MEG!!!! Jeg var hennes glede (våre foreldre hadde jo ie tid). Alt det jeg selv aldri hadde fått, snirlet nå opp fra dype vånende jærlighetsilder. Jeg ga henne alt. Da jeg selv ie har barn, har jeg fortsatt å gi henne alt inntil i dag. Mens hun har giftet seg og fått barn. Nå som Siste årene har jeg prøvd å få noe tilbae. Kan vi være sammen et par dager når jeg fyller rundt år? Vil hun støtte meg og være tilstede i salen når jeg sal fremføre en stor sa? Vil hun høre noe av min historie, som dreier seg om incest? Nei, sli ble det ie. Vi ringer aldri, for hun lier ie å ringe. Vi brevvesler, jeg sriver mye og hun lite. Vi sms'r i ny og ne. Jeg gir masse gaver (ting jeg vet hun lier) for jeg lier å Hun er en alle tiders vinne, vi unne hatt mye glede og inspirasjon sammen. Vi unne hatt god ontat. Men hun har ie tid, ie tid til meg. Om jeg dør, da først blir hun ontatet som pårørende. Mitt håp om søsterontat er nå så utpint at ensomhetsspøelse rotfestes for både nåtid og fremtid. Jeg an ie lenger spille omedie for meg selv, trylle henne frem. Og jeg ser på alenderen at den er tom hva vårt samvær gjelder. Da jeg ble født hadde jeg pårørende (mor og far) som ie hadde tid. Jeg fi bryst, men mamma hadde ie tid til å vente til jeg ble mett. Forvirret gi jeg således glipp av mine sriende behov etter nærhet - samt utøvelse av det fremmedordet som alles jærlighet. Jeg an ie huse å ha sittet på fanget til mamma eller pappa - eller andre. Jeg an ie huse hender som har ost jærlig med meg. Jeg an ie huse nære, gode stemmer som rørte ved mitt hjertes (fortrengte) behov. Før jeg begynte i solen ble jeg utsatt for voldelige overgrep. Indre bilder og film hvor en liten jente tortureres til døde har forfulgt meg hele livet. Alene, innestengt i et rom. Hun var for liten til å evne noen slags fatteevne på hva som foregi. Med den bagrunn røp redselen for livets muligheter inn i ryggmargen og frøsatte sensader og ronise smerter i hele roppen, sjel og psye inludert. Kroppens sre ble transformert til vilje må-sal-og bør i hjernen. For å overleve ble jeg en lydig, snill, flin, tålmodig og never give up tjener. Jeg ble en mester til å sense andres humørsvingninger. Jeg stilte opp, gjorde det jeg unne for å jevne ut situasjoner, for alt galt var min feil. Som godt vosen er jeg fortsatt et engstelig barn som vier til side, for jeg må ie ta andres plass. Jeg fi to søsen som jeg måtte være mammas stedfortreder for. Det vil si jeg hadde ie egen fritid til meg selv. Sommeren jeg fylte 11 år var småsøsnene store no til å greie seg selv, og jeg var da gammel no til å arbeide for mor og far. På solen hadde jeg ingen venninner. Innetset med ensomhet fra morsmelen av og senere utsatt for et rovdyr i menneseham, er det vanselig, om ie umulig å greie å opparbeide seg sosial evne, nærhet til andre, det å unne dvele i en trygg og avslappende atmosfære sammen en eller flere som vosen. Jeg har flere år med terapi i det patriaralse helsevesen. Terapeutene har vært uten ompetanse med hensyn til incestproblematien, ei heller vilje til forståelse eller vilje til å ta ansvar for temaet. Da jeg ie møtes på mitt behov for fous, forløsning ev incesttraumet, får jeg høre at jeg er immun for terapi. Således har jeg tapt tro og tillit, tid og øonomi. Verre er at energi tæres ned til depresjon. Har jeg derimot møtt innsit, empati og innlevelse med hensyn til incestsårbarheten fra personer som har erfaring og ete engasjement, ort sagt troverdighet, så føler jeg absolutt renselse, nytt håp, mot og styre. Jeg har ervervet meg respetabel 30 31

17 Tilbud til partnere ved SMI Oslo Av Nina Haugaard og Kari Hillås, støttesenter mot incest oslo w Foto: scanpix og bella Gjennom de 23 årene SMI Oslo har esistert har vi erfart at våre brueres partnere har hatt et ønse og et behov for ulie tilbud her på senteret. Det er en jensgjerning at parforhold med en incest-utsatt vinne an by på utfordringer av uli arater. Sesuelle overgrep sader selvfølelsen og rener grensene til et mennese. Psyolog Eva Axelsen har uttalt at vinner som har vært utsatt for overgrep har vanlige vinneproblemer i svært forsteret grad. Incest foreommer i en nær relasjon eller til en tillitsperson. Vi tener det derfor er forståelig at det er i en nær relasjon med en partner som vosen at sadene/ seinvirningene ommer til syne. I traumepsyologien sier man at traumet blir trigget, og vi tener at det er nettopp det som sjer i parrelasjonen. Dette har gjort at vi på SMI har utvilet forsjellige tilbud til partnere som har vist seg å være både godt mottatt og nødvendig. Vi har også i senere tid åpnet for vinnelige partnere i samme gruppe. Vår holdning til partnere Som partner er du ie ansvarlig for det som hendte henne da hun var barn og hennes smerte i dag. Du er ansvarlig for hvordan du forholder deg til henne i dag. Du er ansvarlig for hvordan du forholder deg til dine egne behov og ønser. Du er ansvarlig for hvordan du har det og hvordan du ivaretar deg selv i samlivet. Du er ie ansvarlig for hennes helbredelse, men an være en vitig støttespiller. Du er ie ansvarlig for å ta bort smerten hennes, men an hjelpe henne å leve med den. Du er selv ansvarlig for hvordan du lever med forholdet til en utsatt vinne; om du tier eller formidler noe av smerten, om du blir eller om du går. Det er også ditt ansvar å vite at du selv velger å bli i forholdet, og dermed må leve med onsevensene på godt og vondt. Mange vinner som har vært utsatt for sesuelle overgrep sliter med svært dårlig selvfølelse. En vinne sa at det var helt utenelig for henne at hun unne såre de mennene hun var sammen med. Det var nærmest et sjo da hun fi tilbaemeldinger på sin egen oppførsel, og det gi opp for henne at hun hadde dyp innvirning på en annen persons liv. Det an høres selvsagt ut, men er det ie. Det er ditt ansvar å vise din jæreste at du er et mennese av jøtt og blod og ie inarnasjonen av det hun manglet i sin barndom. Hun har også ofte en stor syldfølelse i bagasjen. Å landre henne for hennes oppførsel an være fristende, men fører også inn i blindgater. Det bringer henne tilbae til misbruet var min syld. Det er ie din oppgave å ta bort syldfølelsen, men du an lette noe av denne ved å innrømme dine feil i samlivet. Egen bagasje Mange av mennene i partnergruppene erjenner at det å stille opp for andre er noe de har med seg fra sin egen barndom. En partner sier: Jeg var mors lille mann og hadde flere mindre søsen. Jeg er vant til å ta overdrevent hensyn til andre. Nå tar jeg overdrevent hensyn til jæresten min. Det er vanselig for meg å ta hensyn til meg selv, ta tid for meg selv. En annen sier at han bruer mye energi på å gjøre henne trygg. Han spør seg selv om han er sammen med henne bare fordi han vil være snill? Noen av partnerne har selv begynt i terapi som følge av samlivsproblemene sine. Jeg måtte lære å largjøre egne behov, jeg trengte å sette grenser, ellers hadde jeg ubevisst slitt meg ut. Jeg blir den snille som sal legg til rette, blir veldig utydelig. Partnerens forhold til egen syldfølelse blir ofte satt på prøve i samliv med en utsatt vinne. Har du lett for å ta på deg syld, vil du få stor anledning til det. Mange partnere sier at de har stor syldfølelse, fordi så mye av det de prøver på ie er godt no eller blir ritisert. Dette er et veljent problem i samliv generelt, men er mer utpreget i samliv med en utsatt. Det er en menneserett å ha no med seg selv iblant, selv om andre mislier det. Ved at du pratiserer en sunn egoisme, som ie er hensynsløs eller renende, an du hjelpe henne, deg selv og forholdet. Vi vil så gjerne hjelpe Vi vil så gjerne hjelpe, men vi opplever ofte at ingenting er godt no. Mennene i partnergruppa gav uttry for felles frustrasjon om dette. En fortalte at han hadde lyst å støtte opp og være der hele tiden, så mye at det går ut over egne interesser. En annen mann sa: Jeg har gitt og gitt, jeg er utslitt. Jeg har ie mer å gi. Jeg har langsomt blitt tappet for refter, snart er det bare et sort hull inne i meg. Jeg får ie påfyll hjemme. Jeg lurer på hvor lenge jeg orer, når ollapser jeg? En tredje sa Jeg får lite igjen, alt blir en prioritering av henne, av hennes smerte, hva med mine problemer? Jeg setter alt for lett egne behov til side. Mange av mennene sier samlivet har ostet mye i forhold til egne venner og egen familie. Egensaper som snillhet, medfølelse, evne til omsorg og hensyntagen gjør en partner sårbar i et samliv med en vinne som har vært utsatt for sesuelle overgrep. Mange partnere har satt sine behov til side fordi de så hun trengte hjelp og støtte. Dette er et svært menneselig tre. Det er bare det at hennes behov for støtte var så mye større og varte så mye lenger enn de hadde tent. Som en sa det: Føler meg invadert av hennes behov for støtte. Flere av partnergruppenes deltagere fortelle at de til tider ie vet hvem de er fordi det hele tiden dreier seg om henne. Incest an være tema 24 timer i døgnet!, sa en av deltagerne. En annen opplevde det sli: Det er svært vanselig å forholde seg til at hun er så sint og avvisende. Det an dreie seg om små bagateller, og så har vi en rangel gående i fire timer. Jeg får et overdimensjonert 32 33

18 sinne fra henne. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde det når hun var sånn. Det ble bedre etterpå. Gi ie ubegrenset oppmersomhet En vinne som har vært utsatt for incest an ha hatt mange opplevelser av å ie bli sett og hørt, respetert og elset. Dette an føre til at en liten uoppmersomhet fra partnerens side an sape et stort drama og aste henne rett i barndommens følelser av verdiløshet og svi. Den selvstøttende stemmen som sal fortelle henne at hun er OK selv om hun blir oversett eller dårlig behandlet, er ofte dårlig utvilet. Dette an legge en stor bør på deg som partner. Hun vil trenge svært mye bereftelse og oppmersomhet fra deg for å føle seg i orden. Er du sliten og overarbeidet og trenger å være litt for deg selv, an det være vanselig for en utsatt vinne å sjønne at det ie har noe med hennes verd som mennese å gjøre. En vinne med litt bedre selvstøtte ville ie tatt alt så personlig. Hun ville muligens mislit at du var fjern, ansje blitt sint, men ie miste følelsen av egenverd på grunn av det. Kvinner som har vært utsatt for sesuelle overgrep trenger også å erfare at å ie bli sett, ie ivaretatt hele tiden, ie har noe med overgrep eller hennes menneseverd å gjøre. Hvis hun blir såret eller sint over din hensynsløshet er det svært bra hvis du an ta imot besyldningene uten å ta på seg sylden. Du an berefte hennes opplevelse av å bli oversett av deg, men du an si at det handlet om at du var sliten og måtte ta vare på deg selv. Vis din svahet Mange utsatte vinner har ie et avlart forhold til sin egen styre og svahet. De forater ansje sin egen svahet, og tror det å være ster er det samme som å være usårbar. Som partner er det derfor en fordel om du har et avlart forhold til den egen svahet og styre, og viser når du føler deg trygg og ster, og når du føler deg sva. Du som partner tror ansje at du hjelper vinnen ved å alltid være den stere. Og at hennes problemer er så mye større enn dine. Kansje er hennes problemer større, men det er ie noe mennese gitt å ie møte veggen av og til. Merer du at din egen tålegrense er nådd, gjør du dere begge en tjeneste ved å ta dette på alvor. Mange utsatte vinner har opplevd stor forvirring med hensyn til hva de har opplevd, og som onsevens av dette ie unnet stole på egne taner, følelser og virelighetsoppfattelse. Som partner er det vitig å våge å teste om hun har apasitet til å tåle at du ie tåler alt. Det gir også henne mulighet til å ta i bru styren i seg selv. En partner som erfarte at hans styre hadde en grense, sa: Jeg har blitt flinere til å bryte sammen av og til. Jeg har både en revende jobb og en revende hjemmesituasjon. NÅ, etter mange års samliv, har hun apasitet til å tåle at jeg ie tåler alt. Det gir også henne mulighet til å ta i bru styren i seg selv. En annen partner fortalte hvor vitig det var at han ie bare var den stere: Da jeg brøt sammen fi vi ontat, fi noe annet sammen. Ie bare jeg, men vi En vinne som har vært utsatt for overgrep an i perioder bli svært selvsentrert. For henne an det være livsnødvendig å gå igjennom en fase med fous på egne behov. Egne behov og felles behov blir nærmest uforenlig. Hun an ha dårlig trening i å ta hensyn til andre, uten å gi avall på egne behov. Det an ta tid før hun erjenner at behovet for fellessap er et av hennes behov som ie trenger gå på beostning av egen autonomi. En partner sier: Jeg vil forplite meg, ha samliv og fellessap, mens hun vil være for seg selv, realisere seg selv, gå i terapi, gjøre arriere. Det er ie noe i veien med det, men jeg syns det er vondt at hun nedprioriterer fellessapet. Jeg vil også at vi sal være et vi. Jeg an ie ha det sli resten av livet. Du som partner representerer en nødvendig orresjon til denne selvsentreringen. Redusere ontrollbehov Under de sesuelle overgrepene ble vinnen fratatt ontroll. Derfor an hun ha utvilet et stort ontrollbehov for de områdene i livet hun an ontrollere. Å sette grenser for ontroll er ie gjort i en håndvending, og det reves ofte storsinn fra partnerens side. En partner fortalte at hans samboer hadde sagt at du må ie la meg ta for mye styring, da går det galt. Av og til er det vitig å stille ultimatum for å bryte hennes ontrollbehov. Et esempel er vinnen som ie vil gå ut i sosiale sammenhenger, eller som forventer at mannen sal være hjemme når hun ie har det så bra, eller som får det dårlig hver gang han gjør sine fritidsativiteter, eller er sammen med venner. Mange av mennene forteller at de har blitt hjemme og begrenset sitt sosiale liv som følge av dette. Du sal være tydelig på hva som er vitig for deg å delta på og gjennomføre dette, selv om det saper trøbbel for deg før og etter. Hvis du ie tar vare på deg selv på områder som er vitige for deg, an du jenne et tilbaeslag av harme som retter seg mot henne. Hvordan forholde seg til sesuallivet? Ie alle par hvor den ene parten er misbrut, har det vanselig sesuelt. Men mange av de som oppsøer SMI har et problematis sesualliv. Og det er slående at mange av partnerne sier at sesuallivet var svært bra i starten av forholdet, mye bedre enn de hadde opplevd før. Etter hvert ble det problematis for mange. Mange sier at jo nærmere de om hverandre følelsesmessig, jo vanseligere ble det for vinnen med fysis nærhet. Flere har erfart at når hun endelig tør å si nei, så blir det full stopp, og det an vare lenge. Vår erfaring er også det motsatte, at enelte vinner an ha en form for avhengighet av sex. Flere av de partnerne vi har snaet med besriver situasjonen som revende og til tider ganse slitsom. Disse partnerne sier også at vinnene reagerer voldsomt negativt hvis han sier nei til sex. Det an synes som om enelte vinner søer nærhet, ontat og bereftelse gjennom sin sesualitet. Et fellestre for mennene som har deltatt i partnergrupper, er at de er svært forplitet i forhold til vinnen i sitt liv. Mange sier at på tross av alt, så er det henne jeg vil ha, og de uttryer stor jærlighet til sin partner. En sier at det går an i leve med fravær av sex, når det er et slags lys i tunnelen. Inntryet mange av mennene gir er at det går an å leve med fravær av sex en tid, bare ie all fysis nærhet blir borte. For andre er det svært utilfredstillende med fraværet av sex. Å gjøre avtaler an være et onret viremiddel for at vinnen sal unne gjenerobre sin sesualitet og at paret sammen sal unne utvile en sesualitet som fungerer for begge to. Sesualitet handler om å gi seg hen, gi slipp på ontroll og dette har sesuelt misbrute vinner ofte problemer med. Noen partnere sier at de blir forveslet med overgriper, spesielt i intime situasjoner, eller når de sal stelle egne barn. Dette er svært vanselig for de fleste. Det er mange som også opplever dette under samleie. Partnerens berøringer blir opplevd som om det er det samme som overgriper gjorde. Her er det vitig at du som partner ie tar på deg sylden for noe som ie er ditt. En vinne sa at den som hjalp henne å finne tilbae til sin egen sesualitet, var en partner som insisterte på at han ie var faren hennes. Han hjalp henne til å slipp taet i de gamle minnene og åpne for nye erfaringer. Å møte vireligheten sett fra vinnens ståsted an være tøft for mange partnere. Noen an oppdage til sin fortvilelse at vinnen har hatt sex med dem i mange år og aldri lit det. En fortalte at han etter hvert forstod at ona hadde opplevd sesuallivet deres som et overgrep. For ham var dette svært tøft å høre. Mange larer å gjøre noe med det når de forholder seg til vireligheten, andre forsoner seg med et lite tilfredsstillende sexliv, mens andre menn opplever det nødvendig å gå ut av forholdet. Barnefødsler og sesualliv For de fleste par representerer en barnefødsel en utfordring for sesuallivet, uavhengig om vinnen har blitt misbrut eller ie. Av partnergruppens deltagere fi om lag halvparten forsterede problemer etter barnefødsel. Årsaen ifølge disse partnerne, var at vinnene etter fødselen fi større problemer i forhold til overgrepene de selv var utsatt for som barn. En sier: Etter barnefødselen ble nærontat og intimitet veldig vanselig. Nå har det gått over to år, og det er ie blitt bedre. Jeg har sluttet å ta initiativ og må lue meg for å besytte meg selv. En annen sier: Etter vi fi ungen fi jeg ie lov å ta på henne. Dette har vart i tre år nå. Problemene hennes om med full styre etter det andre barnet. Lurer på om vi noen gang ommer over dette. Forhold til vinnens overgriper Noen partnerne i partnergruppa var i forhold hvor vinnen hadde ontat med overgriper. Dette var ofte vanselig for dem. Flere av mennene sier at de har større sinne overfor overgriper enn jæresten har. Flere ønser at hun sal onfrontere eller bryte med vedommende. En sa Hvordan hun reagerer overfor overgriper er uforståelig for meg. Ie onfronterer hun, hun er lojal til det siste. Vanselig for meg å møte faren. Hun to seg av ham og var hyggelig. Jeg begynte å lure på hvor ille overgrepene hadde vært. En partner hadde ie visst hvem overgriper var før et stye ut i forholdet. Han sa Hun sal onfrontere familien. Jeg lite faren før jeg fi vite at han hadde gjort dette med henne. Hva føler jeg nå? Forvirret! En annen opplevde det som vanselig å sette grenser i forhold til hennes familie. Vi flyttet nærmere dem, og jeg sa ingenting på tross av murring i magen. Det var en stor feiltagelse. Utsatte har ofte svært delte følelser overfor overgriper. De både elser og hater dem. Noen har hatt de beste opplevelsene 34 35

19 sine sammen med den som forgrep seg. Overgripere er sjelden monstre. Den du er sammen med an også føle stor avmat overfor reneren, selv i vosen alder. Det an gjøre vinnens reasjoner mer forståelig å vite at dette an være bagrunnen for hennes oppførsel. Det betyr ie at du sal forstå i hjel og ie si fra om dine reasjoner. Det er vitig å huse på at overgriperen an ha hatt mange gode egensaper også og at enelte vinner derfor har noen gode minner. En vinne sier det sli: Det har vært vitig for meg å huse i hvertfall en god opplevelse for å ie fordømme hele personen, men fordømme handlingen. Vi elser disse damene Mange partnere som har vært i ontat med SMI har stert gitt uttry for at det har vært vitig for dem å få satt ord på det som ie er så bra i forholdet. Rett og slett slippe trollet ut i lyset. Dette har gitt mange nytt håp og pågangsmot i hverdagen. På den måten druner ie det som er positivt i forholdet i problemer. Forholdet til de utsatte vinnene har også gjort at mange partnere har blitt bedre jent med seg selv, sine følelser, sine svae og stere sider. En sa : Jeg ble tvunget til å ta egne behov på alvor, fordi forholdet sliter på meg. Andre fremhever at vanselighetene i forholdet har styret parforholdet. Mange sier at når samlivet er bra, er det så veldig bra. Og de legger gjerne til at det aldri blir jedelig. En partner sa at han veren hadde sjanse til å bli sløv eller unne gi blaffen i forholdet. For mange gjelder dette det sesuelle også. Felles for dem er at de virer svært forplitet overfor den vinnen de har valgt å dele livet sitt med. En partner sier det sli etter mange års samliv: Hun er den stereste, mest spennende og mest sårbare og hjelpeløse vinnen jeg jenner. Hun er i det hele svært preget av ytterligheter. Det er aldri jedelig sammen med henne. Og som en av partnerne sa på vegne av mange andre: Vi elser disse damene, vil at forholdet sal holde, være bra for begge to. Hjelper terapi? Mange av våre partnere stiller dette spørsmålet. Vi erfarer at for mange hjelper det forholdet om vinnen går i egen terapi. Det an hjelpe å sette ord på hva som har sjedd, å bearbeide selve hendelsen, å jobbe med å styre sin egen selvfølelse, selvbilde, selvtillit, å få plassert både syld og sam og å få hjelp til å erjenne sin egen verdi. Oppsummering, onlusjon Vi anser at vårt arbeid med partnere er svært vitig når det gjelder en av våre primærbruergrupper, nemlig de incestutsatte vinnene. Vi tener at hele familien har nytte av at partneren får anledning til å snae om sine ting. Vi får også tilbaemeldinger om at dette er en vitig og trygg arena, både fra vinnene selv og fra deres partnere. Mange formidler at før de hadde tatt ontat med oss, ie hadde noen mulighet for å snae om disse vanselige temaene

20 W Incest an ie foreomme i vårt familiesystem! Av Gjertrud Elisabeth Olsen w Når ingen i familien tror deg. Foto: Gjertrud Elisabeth Olsen det med meg?" ble etter hvert etterfulgt av "Hva er det med min familie?". Det to år å finne noen tråder å begynne å nøste i. Besøene til hjemsted og familie ble stadig færre og av ortere varighet. Jeg ble så dårlig av å være hjemme. Hver gang om jeg tilbae til psyologen min aotis og forvirret. "Dysfunsjonell familie", sa psyologen min selv om det handlet om ressursstere, vel ansette personer. Halvannet år ut i denne prosessen, sjønte jeg at det var nødvendig å ta dette opp med foreldrene mine. For mitt eget livs syld. Jeg ønset å ta regien selv og utfordre Familiesystemet vårt. Sannsynligheten for at far sulle innrømme noe, eller at mor ville støtte meg, var li null. Den historien jeg ville fortelle var en historie som ie unne besrives med tilgjengelig og tillatt familiesprå. Derfor unne den ie ha sjedd. Jeg regnet med at det ville bli turbulent. Det ble rabalder i storfamilien!! Hva hadde jeg gjort? Jo, det verst tenelige: laget en diger ripe i den perfete familiefasaden og fortelle en annen familiehistorie enn den som var tillatt. Det gjør en ie ustraffet i vår familie! Mine foreldre startet en frenetis ativitet: Brev ble sendt hit og dit med besrivelser av min lyelige barndom med gode foreldre i en ivaretaende storfamilie. Samtidig besrev de meg som alvorlig psyis sy og lidende av vrangforestillinger. "Incest an ie foreomme i vårt familiesystem!" srev mor og far. Familien var i harnis. Jeg hadde ødelagt familiens ære og måtte øyeblielig tree tilbae de false anlagene! Særdeles lite flatterende besrivelser av meg som mennese ble sendt Sett utenfra var det no pratfullt: Velstående borgerlig familie, næringslivsfol, ative i loalmiljøet og rause i sin velgjørenhet. Vel ansett av alle. Det var historien om han(min bestefar)som startet med to tomme hender og bygde opp en stor og blomstrende familiebedrift. Det var selvsagt at sønner fulgte i sin fars fotspor. Lie selvsagt var det at i denne familien holder vi sammen! Vi holder sammen helt ned på minste detaljnivå. Aldri si noe som unne sape den minste lille ripe i storfamiliefasaden!! Vi ble svært, svært lojale barn. Det var sånn det sulle være. Vi som var så heldige og hadde det så bra Min fars brødre fi sønner; selv måtte han ta til tae med tre jenter. Som eldstejente lærte jeg tidlig at nettopp vi var slie heldige barn. Jeg sjønte ie helt hva de vosne mente, utover at jeg burde være tanemlig. Selv hadde jeg full jobb med å være storesøster, fornuftig, soleflin og så var det "dette andre". Det som lå langt bortenfor språet, men la seg som en diger lump i magen og som et vått ullteppe lagt tungt på jentesuldre. Det nyttet ie å gå til mor. Mor hadde det alltid så vanselig; ingen forstod henne, og hun laget over alt og alle. Plutselig unne hun ta på seg åpa for å gå og bli borte i flere timer. Da hun om tilbae, var hun helt taus. Hver gang var det min oppgave å hente mor fram fra tausheten. Det ble bare sånn. Jeg satt i timevis ved jøenbordet og hørte på "staars mor" og var fornuftig eldstejente. Samtidig var mor levende engasjert i det loale ultur- og irelivet og stert ønset som leder i styre og stell. Dette ble vanselig å holde sammen for ei jente som trengte ei mor. Ganse tidlig la jeg mere til de livredde øynene til småsøstrene mine. Hva som lyste i mine egne øyne, vet jeg ie. Far jobbet. Far reiste på forretningsreiser. Far var også stert ønset som leder i styre og stell som den høyt ansette næringslivsleder han var. Far gjorde også..., men det sjedde jo ie noe, og etterpå var alt vanlig igjen. Bortsett fra lumpen i magen. År ut og år inn fortsatte far å gjøre "det som ie sjedde". Mor åpnet døra, så inn på oss, luet døra og gi sin vei. Det sjedde, som sagt, ingenting. Å gå til mor var nytteløst. Mor hadde det alltid verst. Men jeg var heldig, sa alle. Det føltes bare ie sånn. Familiesprået vårt hadde ingen ord for det å være barn i familien og ie ha det bra. Jeg fortsatte å være flin og fornuftig, men "srudde av" alt unntatt hodet. Inni meg bølget angsten og den dype fortvilelsen, men det sulle ta år før noen lærte meg hva dette het. Enda lenger tid to det før "det som ie sjedde" ble alt ved navn. Av pratise årsaer flyttet jeg til en annen by for videre studier og var ie lenger i nærheten av min far. Da opphørte "det navnløse" etter drøyt 19 år. Det var også da jeg stiftet bejentsap med psyiatrien for første gang, men uten å få nevneverdig hjelp. Dette var tidlig på 1980-tallet, og psyiatrien var lie språløs som jeg. Til slutt landet jeg i stolen hos en dytig psyolog med god tid. På det tidspuntet var jeg i en veldig dårlig forfatning rent psyis. Samtidig var jeg i ferd med å avslutte hovedfagstudiene på universitetet; noe jeg larte briljant. Spørsmålet mitt: "Hva er 38 39

21 rundt i brevs form; jeg som hadde svertet familien på denne måten. Det var tøff lesning. Noe av det har etset seg fast i huommelsen min. Til sammen srev de ca.100 sider i saens anledning. Dessuten ontatet de alt de unne omme over av fagfol og andre for å få støtte for sitt syn. Dette inluderte også "False Memory Syndrome Foundation" som på det tidspuntet hadde en blomstrende virsomhet i USA. Samtidig var de "sørgende foreldre" som nå hadde mistet enda ei datter: Den yngste død av reft i ung alder, den eldste nå fullstendig i galsapens grep. De ville så gjerne "hjelpe meg tilbae til den jeg egentlig var", få meg innlagt,medisinert og under "adevat behandling", og for alt i verden få meg bort fra "den gale psyologen som hadde satt griller i hodet på meg"! Etter fem år med intens ativitet, roet de seg. Men jeg vet at fortellingen "Det er trist med Gjertrud som er så sy" fortsatt lever i storfamilien og at deler av den svirrer rundt i loalmiljøet på hjemstedet mitt. Foreldrene mine fi en del sympati som personer som var "hardt rammet". Men stort sett var og er det hele tabu. Samtidig er det tydeligvis forvirrende når familien via omveier nås av meldinger om at jeg larer meg bra og lever et ganse vanlig liv, og det heller ie er noe som tyder på en person preget av hat og bitterhet. I blant er det noen som lurer på hvordan de an "ordne det" og få meg inn i folden igjen sånn at familiebalansen an gjenopprettes, får jeg høre via andre. Nå i ettertid tener jeg at familien min primært ble rasende fordi jeg utvidet familiehistorien og familiesprået og på den måten forryet balansen: Det er ie "bare bra" hos oss. Dette var utålelig. Jeg hadde fortalt en historie bortenfor familiens avtalte voabular. Å tro at jeg snaet sant, var derfor aldri noe reelt alternativ for dem. Det to lang tid å bearbeide at jeg ie ble trodd. De fem årene med intens turbulens var frytelig slitsomme. Konsevensen ble at jeg avsluttet ontaten med foreldrene mine. Da forsvant hele storfamilien i "Den store tausheten". Ingen to ontat for å høre min versjon. I prasis ble jeg familieløs. Litt på siden av alt rabalderet står min søster, som med mann og tre jenter hadde flyttet tilbae til hjemstedet vårt. Som barn hadde vi funnet gode leeamerater i hverandre, men etter det gi vi hver våre veier og hadde i liten grad etablert noen nær vosenontat oss imellom. Det var bare vanlig overfladis ontat når vi møttes, og hun spurte aldri noe om hvorfor jeg hadde blitt psyis dårlig. Det som etter hvert slo meg, var at hun huset lite eller ingenting fra vår felles barndom. Heller ie helt dagligdagse eller morsomme episoder som vi hadde delt. Så snart jeg var i stand til det, fortalte jeg om overgrepene. Kansje i håp om å få litt støtte og at dette var noe vi unne snae om, men lie mye for at de sulle besytte jentene sine mot morfaren. Jeg var livredd for at han sulle gjøre dem noe! Det ble ingen støtte, og de gav blaffen i å ivareta barna sine. Psyologen måtte hjelpe meg til å forstå at dette var deres valg og ansvar som foreldre. Jeg valgte å opprettholde en viss ontat med min søster; mest fordi jeg ønset å være tante for niesene mine. "Tante Gjertrud er så annerledes enn alle andre i familien", sa en av dem til sin mor. Jeg opplevde et godt og uomplisert forhold til dem under oppvesten deres; selv om jeg ie så dem så ofte. Å dra til hjemstedet mitt var uatuelt og alt for tøft for meg. De spurte meg aldri direte om hvorfor jeg ie om på besø, men da de begynte å spørre foreldrene sine, ble min søster urolig for" hva jeg unne finne på å si til dem". Selv hadde hun lagt lo på det jeg hadde fortalt om fars overgrep og spurte aldri hvordan jeg hadde det. Jeg hadde latt være å onfrontere henne av fryt for å miste den gode tilgangen til niesene mine. Vi avtalte da at de som foreldre fi bestemme hva som sulle sies inntil barna var blitt myndige. Etter det, vil jeg ha min frihet til å fortelle. Da alle hadde nådd myndighetsalderen, var jeg ferdig med min plittjeneste" du sal ie fortelle". Jeg velger å fortelle. Ie minst fordi jeg ville de sulle vite at jeg så stert hadde ønset å være der, og at mitt fravær ie hadde noe som helst med dem å gjøre. Men det var noe med morfar. Morfaren som de hadde vært glade i og var lei seg da han døde for noen år siden. Det bildet sal de få beholde. Men morfar hadde også andre sider; det var noen møre rom ba den fine fasaden i familien vår. De får selv velge hvordan de forholder seg til det jeg forteller. Som tante er jeg der, hvis de sulle trenge meg. På nytt blir det rabalder!! Min søster er rasende: "Hvorfor måtte du gjøre dette, nå når vi hadde det så greit?!" Bringe inn igjen i familien den historien som ie an foreomme i vårt familiesystem: Incest. Igjen hadde jeg tatt regien. Det gjør en ie ustraffet i vår familie. På nytt er balansen forryet: "Nå har jeg ie lenger ontrollen over hva du sier!", sier ei opprørt søster. Sant no. Hva er det med min familie? Hva er det med familier der sannheten har så trange år? Familier der det å holde på fasaden er vitigere enn alt, selv når det innebærer å ofre den som forteller en annen historie enn det som er den offentlig godjente familiehistorien? Familier der den eneste muligheten fortelleren har for å overleve og få grep om sitt eget liv, er "å hoppe av". "Incest an ie foreomme i vårt familiesystem!" srev mine foreldre i "Tror du jeg snaer sant?", spør jeg min søster vinteren 2009."Jeg vil veren forholde meg til, eller tro på det du har fortalt!", svarer en aggressiv stemme i telefonen. Et gammelt sår rives opp på ny. Der står det nå

22 SMI Oslo ønser utsatte menn velommen! Etter henvendelser både fra bevilgende myndigheter, fellesstiftelsen FMSO, eget styre og ie minst fra overgrepsutsatte menn selv, åpnet Smi Oslo sine dører for utsatte menn Vi har valgt å åpne våre dører for menn uten å ha et ferdigsneret program på forhånd. Dette fordi vi mener det er nødvendig for å lyes at utsatte menn fra starten av selv får være med å forme innholdet i det som sal være et tilbud til dem. Støttesenter mot Incest Oslo ønser å starte opp et tilbud på menns premisser. Et tilbud der incestutsatte menn an bli møtt, sett og få den hjelpen og støtten de trenger, sli de definerer det selv. Ie en blåopi av tilbudene utsatte vinner har erfart at hjelper dem. Gutter utsettes også for sesuelle overgrep! Når en er gutt og har opplevd misbru, er det aurat som en umulighet har sjedd. Jeg vet ie om noen andre, Derfor vet jeg ie om jeg ommer til å tørre å si det til noen andre. (gradert info). Dette er en uttalelse som ie er uni. Mediefous har i liten grad vært rettet mot overgrepsutsatte menn og gutter. Offerrollen nyttes ie til mannsrollen, hvordan sal da den enelte mann vite? Eller hvordan sal han unne definere uretten han ble utsatt/utsettes for? En gang var det sli for incestutsatte vinner også. På Av Av Marianne Lind w Foto: scanpix begynnelsen av 1980 tallet spurte vi vinner oss selv: er jeg den eneste som utsettes for sesuelle overgrep, da må det vel være noe med meg det må være min syld? Vi i støttesenterbevegelsen har jempet lenge og hardt for å synliggjøre det fatum at veldig mange barn utsettes for sesuelle overgrep av nærstående tillitspersoner. Da vi vinner startet opp hadde vi som et motto og målsetting at ingen jente eller vinne sulle, uansett hvor hun bor i landet tro at hun er den eneste. Langt på vei har vi oppnådd dette målet. Offisielle tall viser at 10 prosent av jenter utsettes for sesuelle overgrep av en tillitsperson før hun fyller 18 år. Veldig mange av disse, taet være ativ innsats og synliggjøring, vet at de ie er den eneste. Men det er med belagelse vi må innrømme at vi glemte å ta med oss gutter og menn på veien. Dette både må og ønser vi å gjøre noe med nå. Vi an starte med å si til mannen som er referert over at: Du er ie den eneste! Nyere forsning viser at rundt 5 % av gutter som voser opp i Norge utsettes for alvorlige, gjentatte sesuelle overgrep før de fyller 18 år. Det betyr at norse menn over 18 år går rundt med denne hemmeligheten (Dagbladet ). Ei jente fortalte meg om at hun var utsatt. Da var jeg år. Da turde jeg ie si noe, trodde det bare var jenter det sjedde med. (Gradert info) Vi tener at en av forlaringene på hvorfor det er så vanselig å ta inn over seg at også gutter utsettes for sesuelle overgrep av sine tillitspersoner, handler om vår ulturs oppfattelse av mannsrollen. Mannlighet eller masulinitet ser vi på som legemliggjørelse av handleraft, ontroll, uavhengighet, evne til onurranse, mat og styre. Det er ie som offerrollen, sårbarhet, passivitet og avhengighet. Dette er mer en besrivelse av den feminine rollen. Både som gutter og jenter voser vi opp og forsøer å tilpasse oss den ulturen vi lever i. Vi tener ie på mannen som et offer og glemmer at gutten er et sårbart barn. På det utvilingstrinn gutten holder på å lære at det å være mann i vår ultur innebærer at han må være uavhengig, ha ontroll, være ster, potent og susessfull, onfronterer det sesuelle overgrepet ham med stort sett alt det motsatte. Han blir astet ut i følelser av sårbarhet og avmat. Hvem er han hvis han ie an være et offer for de overgrepene han utsettes for? I dag vet vi at det uansett er sli at overgrepene fortsetter å prege livet til de aller fleste som utsettes for det enten du er/var en gutt eller en jente. Menn sliter lie mye som vinner med forsjellige former for senvirninger etter overgrep. Det er mulig å gjenerobre sitt liv og sin verdighet igjen. På SMI Oslo har vi samlet unnsap om incest og sesuelle overgrep. Vi vet mye om hvordan overgrepene påvirer alle deler av livet til den som utsettes for det. Ie minst sam og hemmeligholdelse er med på å hindre den enelte i å oppsøe hjelp. Mye tyder på at terselen for å sette ord på og ta ontat er enda høyere for overgrepsutsatte menn. Et tilbud til overgreps UTSatte menn: Støttesenterets grunntane er at for å heles må vi omme ut av ensomhet og isolasjon. Vi tilbyr et fellessap hvor det er mulig å formidle og bearbeide egne overgrepserfaringer på en sli måte og i en sli tat som den enelte selv opplever at han trenger. Ved å dele vår historie og erfaringer med andre som har opplevd det samme, får vi mulighet til å se på oss selv og andre med nye øyne. Det å unne identifisere seg og få støtte på veien av andre menn som jenner på roppen hva dette handler om gir både styre og håp: når de får det til an vel jeg også! De ansatte på støttesenteret i København om med denne reflesjonen etter å ha startet opp med egne grupper for menn: Det var slående at flere av mennene fortalte oss om sin store forbauselse over at de andre mennene i gruppen så helt normale ut. Det svaret ie til deres indre bilde av et offer. De lignet jo bare på alle andre menn. Vår erfaring er at om du går og bærer på en historie der du ble utsatt for overgrep som barn, så trenger du å snae med noen som ser og forstår deg. Dette er helt uavhengig av om du er mann eller vinne, ung eller gammel. SMI-Oslo sitt endelige mål er å åpne senteret med alle sine tilbud til både vinner og menn. Vi starter opp med å legge til rette for at utsatte menn sal bli tatt imot i et fellessap med andre menn som har opplevd noe av det samme. Vi har satt i gang åpne møter 2 ganger i måneden der un utsatte menn har adgang. Vi planlegger luede støttegrupper og temavelder rundt atuelle temaer i tillegg. Vi er også åpne for å starte terapeutise grupper når no menn har meldt sin interesse. Menn vi allerede har vært i ontat med, har også formidlet et behov for å møte overgrepsutsatte vinner for å dele erfaringer på godt og ondt. Mulighetene på sit an bare bli flere. Det vitigste nå er at vi er i gang. Vår aller største utfordring aurat nå er no å gjøre vårt tilbud synlig og tilgjengelig for alle de menn som måtte trenge det. Om du som leser an formidle denne informasjonen videre, setter vi stor pris på det

23 BOKANMELDELSE atuelt Alene alltid Flerulturell satsning Første bind av En erfaringsreise. En prosesstrilogi. En veiviser. av Madeleine Zahr. Kansje har vi det alle sammen: En hemmelighet som vi har helt for oss selv. Noen av hemmelighetene er bare morsomme, som et hemmelig osedyr. Noen bør holdes sjult, fordi ingen andre sal bry seg med andres private saer. Noen er til å rødme av. Men noen er farlige, og må ie røpes for noen pris. Hemmeligheter som roper SVIK og SKAM. Noen er så vonde at de har omsapt et liv, tatt et liv, langsomt. Eller brått, når hemmeligheten ble for vond å bære. Dette er en fortelling om en hemmelighet. Dette har hendt. Overgripere og ofre er virelige, men det har ie vært hensiten å dra menneser ut i lyset og vise dem for all verden. Derfor er ie navnene ritige. Samme person an ha flere navn, flere personer an være samlet i ett navn, en sielse. Det er ie meningen å hevne seg, ramme overgriperen, straffe ham, straffe dem. Bare å vise fram sannheten om det som sjedde i Landet som ie finns, i Prediantens hus. Av Av Kari Engen Sørensen w Foto: Thomas S. Larsen Støttesenter mot Incest Oslo hadde som en av sine målsettinger i 2009 å nå ut med informasjon om senteret i de flerulturelle miljøene i Oslo. For å oppnå dette har senteret laget ny flersprålig brosjyre, på blant annet engels, spans, arabis og somali. I forbindelse med utarbeiding av våre nye nettsider fi vi lagt inn informasjon på flere språ, og vi har hatt en stor ampanje på t-banen i Oslo. Tilbaemeldinger på denne ampanjen har vært gode og flere har tatt ontat i ettertid. Relame på offentlig transport er en effetiv måte å synliggjøre senteret på og vi ønser å fortsette dette arbeidet utover i Daglig leder Kari Engen Sørensen og webansvarlig Taina Berg Utheim to med seg Nicholas Karlsen (t.h) og Thomas S. Larsen (t.v) fra Prioritet Norge for å se på resultatet i en av byens mange t-banevogner. Plaatene er designet av Siste Sri ommuniasjon AS. Dette er også en fortelling om hvordan sannheten ommer fram, om hvordan hemmeligheten ommer ut av fortrengningens møre lønnammer. Det er dette som gjør fortellingen til noe du ie an slippe. For hvis du har en alminnelig evne til å sette deg inn i andre mennesers sted, vil du jenne igjen noe. Det an gjøre vondt, for din egen hemmelighet duer opp og spør forsitig: Vil du fortelle meg? Boen - som er illustrert av forfatteren - an du jøpe ved å srive til madeleine.zahr@gmail.com. Jan Bjurgren redatør Mental Helse Norge 44 45

24 SMI TILBUD SMI TILBUD Vi har fått nye nettsider Det nye nettstedet vil nå mange flere bruere og hjelpe oss med å være en pålitelig informasjonsilde for regionale medier og andre interessenter når det gjelder jennsap om incestproblematien. Nettstedet er bygd opp i en ny publiseringsplattform og har øt synlighet på incest i søemotorene som Google og Yahoo. Dette vil effetivisere informasjonsarbeidet fordi det er de som synes i det offentlige som i stor grad får gjennomslag for sine saer. For bedre å nå målgruppen vår har vi laget egne WAPsider. Dette er nettsider som er tilrettelagt for å være tilgjengelige fra mobiltelefoner for å nå fol på farten. Ta til Prioritet som har hjulpet oss med de nye nettsidene. Se Presentasjon av SMI s tilbud til partnere Samtaler: Som partner an du få enesamtale med en av våre ansatte hvor du an drøfte det som er atuelt for deg. Gruppe: Vi arrangerer hver 6. til 8. ue en veld hvor partnere møtes og utvesler erfaringer, taner og følelser. Parsamtaler: Dette er mulighet for paret til å unne snae med en av våre ansatte. Telefonontat: Partnere har også mulighet for å unne ringe ved behov. Mail: Enelte partnere benytter også muligheten som vi har for mailontat. Temavelder/dager: Partnere har også mulighet til å være med på våre temavelder/dager. Foredrag: SMI inviterer ofte ulie foredragsholdere til senteret. Her er også partnere velomne. Bibliote/Sriftlig materiell: Vi har utarbeidet en egen informasjonsfolder til partnere. Webside: Vi erfarer at mange partnere har benyttet seg av Tilbud til pårørende Telefonontat og e-post: samtaler, råd og veiledning etter behov. Åpent hus: et møtepunt på stua her hvor alle bruere an omme til uformelt samvær. Samtaler: Avtale om enesamtaler, parsamtaler og samtaler med flere i familie/private nettveret og/eller hjelpepapparat. Her an du/dere omme å snae om det som er atuelt for dere. Gratis advoatvat: torsdager Kontat oss på forhånd for avtaler med advoat. Temamøter/foredrag/urs : se Nyhetsbrev som ligger på vår hjemmeside. Åpen mødregruppe/pårørendevelder: hver tirsdag er det forsjellige møter for disse gruppene. Noen tirsdager er det tilbud for mødre, andre tirsdager for alle pårørende. Se vårt nyhetsbrev på hjemmesiden for mer utfyllende informasjon. Følge i hjelpe/rettapparatet: ved behov deltar vi sammen med pårørende på møter i hjelpeapparatet og i rettssaer. Neste nummer av Ie Stia' sal handle om Selvhjelp. Vi håper det er flere som ønser å bidra. Artiler, dit, bilder osv an sendes til hanne@smioslo.no. Innleveringsfrist: