ikke Stikka Tema: PÅRØRENDE NR

Transkript

1 ie Stia VI TRENGER HVERANDRE NR UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST OSLO Tema: PÅRØRENDE

2 Innhold Tema: PÅRØRENDE Redatører Av Trude Barstad og Hanne K. Helland Hva med meg da? søsen til den incestutsatte s. 04 Hva er det som plager jenta mi? s. 08 en mors historie s. 10 Sasgangen i sa etter barneloven s. 16 Gangen i en straffesa s. 18 Venninne til utsatt. Er forstående utenforstående? s. 20 Terapi i hver eneste samtale s. 24 Å bane brød s. 28 Pårørende s. 30 Tilbud til partnere ved SMI Oslo s. 32 Incest an ie foreomme i vårt familiesystem! s. 38 SMI Oslo ønser utsatte menn velommen! s. 42 Boanmeldelse: Alene alltid s. 44 Flerulturell satsning s. 45 Vi har fått nye nettsider s. 46 Presentasjon av SMI s tilbud til partnere s. 47 Tilbud til pårørende s. 47 Neste nummer av Ie Stia s. 47 Forsidefoto: Scanpix Støttesenter mot Incest Oslo (SMI Oslo) startet våren 1986 som et tilbud for incestutsatte vosne vinner. Allerede samme år to flere mødre til utsatte barn ontat med senteret. Det ble dermed satt i gang tilbud om samtaler og selvhjelpsgruppe for mødre på senteret. De første årene var tilbudet bare for mødre. Etter noen år ble alle typer pårørende målgruppe for SMI Oslo. Fedre, bestemødre, søsen osv. Vi mener at ved å gi pårørende hjelp og støtte i en vanselig livssituasjon vil den incestutsatte få et bedre liv! Selv om veien oftest an være svært ronglete og til tider se helt svart ut, ser vi at svært mange familier får det bedre på sit. Å være foresatte til utsatte barn er en stor utfordring. Det er virelig ie noe for pyser. Noen tar ontat ved mistane, men de fleste tar ontat med senteret når incest/sesuelle overgrep er avdeet. Uansett ståsted så er det mange følelser som settes i gang, og som de fleste har behov for å nøste opp i. I denne utgaven av Ie Stia vil vi presentere et nippe historier fra pårørende til incestutsatte. Det er mange stemmer vi gjerne sulle formidlet og vi syntes det er litt synd at vi ie an formidle taner og ord fra fedre og brødre. Flere mannlige pårørende tar ontat og er en svært vitig støttespiller for den utsatte, men ansje er vi vinner litt flinere til å få det ned på papiret. Derfor er det gjennomgående bidrag fra vinner i dette bladet. Vi håper du som leser vil la deg inspirerer av disse modige mammaene, venninnene og partnerne på SMI Oslo. Deres erfaringer an være til stor hjelp for andre. Når man oppdager overgrep i nær familie, er vårt vitigste budsap sna om det! Kontat oss eller hjelpeapparatet, om så bare for å snae på telefonen. Vår erfaring er at å snae om det som har sjedd er vitig. Det fasiliterer helingsprosessen. Øt unnsap om incestproblematien gir også en øt trygghet og an bidra til at livet som medlem i en familie eller nettveret der incest har rammet an bli enlere. Incesten, det som en gang har sjedd, vil aldri bli borte, men man an lære seg å leve med det og man an få et godt liv med det. ie Stia VI TRENGER HVERANDRE Postbos 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Besøsadresse: Opplag: 4000 Abonnement: Gratis Youngstorget 5 (inng. Torggt.) Tryeri: Mølegaards Tryeri Redatører: Hanne K. Helland Telefon: ISSN: Trude Barstad Telefas: Layout: Siste Sri Kommuniasjon 3

3 v «Hva med meg da?» søsen til den incestutsatte. De er triste og ensomme i sitt, hver for seg og ie sammen sli de burde være. Av Trude Barstad, støttesenter mot incest oslo w FOTO: sxc.hu Broren min mente at jeg unne sagt ifra med det samme pappa prøvde seg, så hadde han unne bodd her. (Jente 14 år, utsatt av far) Broren på 12 år, vet at far har utsatt søsteren for incest. Faren bare forsvant ut av huset en dag og ble satt i varetet. Både han, moren og søsteren har vært hos politiet i avhør. Det var summelt å sitte der hos politiet. Politiet lurte på om gutten også var blitt utsatt. Han tror jo søsteren snaer sant, men det er vanselig å tro det på ordentlig lievel. Det er så rart når pappa ie bor hjemme lenger. Han er også redd at ameratene sal få vite hvorfor pappa har flytta. De vet bare at moren og faren har silt seg. Han vil ie snae med noen om det. Det er også flaut at faren er sånn. Han savner at pappa er på fotballtreningene. Han har ie lyst til å gå dit lenger, men mamma jøre ham dit hver gang. Hun vil han sal fortsette, men det er ie alltid hun har tid å se på ampene. Hun må ofte ordne noe annet. Søsteren har begynt i terapi. En av lærerne bruer å spørre hvordan han har det. Han sier han har det greit. Pappa bor nå i en liten leilighet et annet sted. Broren har besøt ham to ganger sammen med en fra barnevernet. Han har ie lyst å dra dit flere ganger aurat nå. Men han tener mye på hvordan pappa har det som bor alene. Lillesøstrene mine sal ie vite noe om hva morfar har gjort mot meg. De er bare 8 og 10 år. De rangler alltid med meg og sier at jeg er så sprø! Ja, jeg blir helt gær'n av og til fordi jeg har det så fælt inni meg. Jeg larer ie alle ravene som blir satt til meg på sole og hjemme Jeg har bare lyst til å brøle ut til de hva morfar har gjort! Men de sjønner siert ingenting. (Jente 13 år, utsatt av bestefar) De har ie vært på besø hos mormor og morfar siden forrige sommerferie. Det er snart ett år siden jenta på 13 år fortalte om overgrepene som morfar har begått. De to yngste spør ofte om å få dra dit. Men mamma og pappa sier bare nei. Når de snaer om morfar og mormor blir storesøsteren bare sinna eller smeller med dørene og går inn på rommet sitt. De sjønner ie hvorfor hun blir så sint når de snaer om mormor og morfar! I det siste har de sluttet å spørre om å få dra til besteforeldrene. Det blir så mye styr når de spør om det. En av tantene deres ommer på besø som vanlig. Men onel, mors bror, har de heller ie hatt besø av på lenge. Mamma er ofte lei seg. Hun snaer i telefonen med masse fol, drar i møter og har aldri tid til noen ting lenger. Mamma er ofte så rar. De må ofte spørre henne flere ganger før hun svarer. De vet ie hva de sal gjøre for at hun sal se de. Da er det lettere med pappa. Han jører de oftere på trening, og de ser ie at han er lei seg. Men han blir mye mer irritert for småting enn det han var før. Pappa er på jobb hver dag og er en del borte på møter med jobben om veldene også. Mamma har vært symeldt fra sin jobb en stund. Mamma og pappa blir innalt på foreldresamtale på solen til 10 åringen. Her får de vite at 10 åringen ofte begynner å gråte i timene for ting som lærer ie forstår. Hun treer seg tilbae i friminuttene fra le med de andre barna. Hun vil helst gå sammen med læreren som har inspesjon ute i solegården. Foreldrene forteller lærer om overgrepene mot 13 åringen. De avtaler å snae med helsesøster som an 4 5

4 ta samtaler med jenta på solen. Foreldrene sal nå prøve først å fortelle 10 åringen hva storesøster har opplevd. Mor og far finner aldri den rette anledningen til å si noe om overgrepene. Etter hvert forteller mor og helsesøster sammen 10 åringen hva som har sjedd. De bestemmer seg for å vente litt til før den yngste på åtte år, sal få vite noe. Jeg fi for to måneder siden vite at min tre år yngre søster har blitt utsatt for sesuelle overgrep av en nær familiemedlem i mange år. Hun har slitt psyis lenge. Jeg har alltid hatt veldig god ontat med min søster. Vi har alltid snaet mye sammen om problemer hun har hatt. Hun har slitt med solen de siste årene og hatt få nære venner. Når hun fortale meg og andre i familien om overgrepene, falt mange brier på plass. (Søster 26 år) I samtaler med henne forteller hun om fortvilelsen over at søster har opplevd sesuelle overgrep. Alle de vonde følelsene av å være en søster som ie så det hun mener hun burde ha sett og forstått. Forvirringen over at hun selv sliter med hverdagen. Hun uroer seg mye for både søsteren og de andre i familien. Alle har det vondt. Hun er en søster som prøver å hjelpe alle i familien sin. En storesøster med ansvarsfølelse for så mange. Hvem sal hun selv snae med? Kan hun våge å snae med venninner om dette? Vil hun da utlevere et søsen som selv sal få ha ontroll over hvem som vet? Samtidig vet hun ie helt hva hun sal si til venner, hun finner lisom ie ordene. Vil de tro på det hun forteller? Må hun da utlevere mer enn det hun larer for at de sal forstå? Jeg sitter på forelesningene, men larer ie følge med på hva som blir sagt. Jeg går ut som vanlig og drier affe med venner, smiler, ler og tuller sli vi bruer å gjøre, men når jeg går hjem til meg selv er jeg helt utslitt av dagen! Jeg er så sliten at det jennes ut som jeg har feber. Utenpå an ingen se noe, jeg er sli som jeg bruer å være. Jeg sender en sms til søsteren min og spør hvordan hun har det. Kansje hun svarer, ansje ie. Det er jo hennes valg. Hun må jo ta vare på seg selv. Men hun vet at jeg er der for henne, det har hun sagt til meg flere ganger. Men jeg har bare lyst til å se henne hele tiden. Bare være der for henne! Når jeg ser henne og er sammen med henne så har jeg det bedre også, men jeg an ie være så egoistis! Hun må få bestemme. Hun er én søster, av mange med lignende historie. Hun er vosen, men føler seg sårbar og sliten i rollen som pårørende. Hun prøver å lytte og gi omsorg til de andre i familien, inludert søster. Hun er en god søster og vil gjerne være der for henne. Samtidig ser hun at behovet for å snae fortrolig med noen selv er vitig, for å unne fortsette å være en god og nær søster. I en incestfamilie er det som om alle vet noe foregår, men ingen snaer om noe. I min familie var det også mye vold og jeg fi mest vondt når far slo mor eller mine søsen. Jeg var nest eldst i en søsenflo på fire. Jeg passet alltid godt på de to yngste søstrene mine. Jeg håpte alltid at det bare var jeg som ble misbrut av faren vår. Men jeg fi en mistane om at min yngre søster også ble utsatt når jeg så at hun to på seg lag på lag med buser før hun la seg. Vi snaa aldri om det. Sånn var det bare. Det var ie noe jeg unne snae om, før jeg var over 30 år (Incestutsatt vinne 48 år) Dette utsagnet fra en vosen incestutsatt vinne illustrerer all den tausheten omring incest som preger mange familier. I denne vinnens familie ble to av jentene utsatt for incest. Som hun selv sier så var det umulig å si noe om det. Det bare var sånn! Hun var et barn som forsøte å besytte sine andre søsen. Denne tausheten i familiene om incest og sesuelle overgrep fortsetter også etter avdeing i mange familier. Dette igjen fører til at mange søsen sliter i forhold til hverandre. Det blir noe de ie snaer høyt om. For alle i søsenfloen, inludert den utsatte, fortsetter mye av hemmeligholdelsen omring overgrepene. Foreldre til utsatte barn er en vitig målgruppe på Støttesenter mot Incest. Ved å styre og støtte foreldre i deres rolle an den utsatte få et bedre liv. I de sitatene som besrives i artielen ser vi at søsen har behov for å bli sett for hvem de er. Hvis vi glemmer å ta søsen på alvor i familien vil vi gjøre mange barn urett. Det ommer frem mange triste og taneveende problemstillinger rundt det å være søsen. Vi får et lite innbli i historier der søsen ie får være gode søsen mot hverandre. Det er søsen som sliter med sin store sorg over tapte familiemedlemmer. En pappa som er borte, besteforeldre og andre som forsvinner ut av nettveret uten at de forstår hvorfor. Noen barn prøver å være veldig snille og hjelpsomme for at alt sal bli normalt igjen. Noen blir utagerende og bråer både hjemme og på solen. Kansje noen vil se dem da? Mange foreldre står også hjelpeløse i hva de sal si til søsen og hvordan de sal fortelle dem om dette noe. Hvordan fortelle til en10 åring at søster eller bror har vært utsatt for sesuelle overgrep uten at det blir for sremmende? Hvordan snae med søsen om hvordan de har det, når du som mor eller far er helt i aos selv? Noen foreldre tar ontat med hjelpeapparatet for å få støtte til hvordan de sal gå frem for å snae med søsen. Her møter de også ulie meninger om hva som bør sies eller ie sies til søsen. De går da ansje hjem og fortsetter å tie, samtidig som de lider fordi de ie våger å åpne opp selv, for hva som har sjedd. Sammen, syldfølelse og sorgen på flere plan ligger som en tåe over alle familiemedlemmene. De er triste og ensomme i sitt, hver for seg og ie sammen sli de burde være. Mange familier vil fortsette å slite med seinvirninger fordi noen har gjort noe, som det tar tid å snae åpent om! Sitatene ovenfor er fra søsen av utsatte bruere her ved støttesenteret i Oslo er ansje en liten taneveer for oss. Kansje vi neste gang hører bedre etter når et søsen sier: Hva med meg da? Eller at vi tener på hele familien som et vitig nettver. Før søsen må rope så høyt for at vi sal se dem med sine unie, egne behov. 6 7

5 g Hva er det som plager jenta mi? Av mamma w FOTO: sxc.hu Jeg forstod det var noe, men ie hva. Hun var blitt tenåring og var veldig vanselig. Mer enn hva jeg trodde var normalt så jeg maste no mye. En dag snudde hun seg mot meg og raste, og før hun sprang av sted ropte hun; "mamma!! Du må bare godta at det er ie alt du sal vite!!!" Tilbae stod jeg, fortvilt, men også sint og opprørt over ranglinga vår. Og hun hadde jo rett, det er ie alt ei mor sal vite. Men min sorg og frustrasjon var at hun bare ville bort. Så fort hun ble gammel no sulle hun bort og ie omme tilbae. Hva var galt med oss? - har noen gjort henne noe? - hvem og hva? - noen gutter? Mange spørsmål surret, og hun ville ie dele med meg. Hun ble onfirmant, og jeg ville si noe til henne på denne store dagen. Det var ie lett å finne egne ord så jeg lånte ordene til Collin Mc Carty: Sett ting i perspetiv. Gå fremover med positivt sinn. Tillat deg ie å bli nedslått over en negativ opplevelse. Se ting sli de egentlig er. La ie bagateller omme i veien gjør hva du an så godt du an med de ressurser som er tilgjengelige. Gi ie opp for rast. Du har refter i deg til å forandre det som bør forandres. Møt situasjonen med en beslutning om å rette på den, og gjør det du må gjøre for å legge den ba deg. Gå fremover i retning av lyen, bevar dine drømmer og stre deg etter din stjerne. Og hus hvem sitter i førersetet... Det gjør du! Ditet hadde jeg rammet inn, og hun har det enda. I september samme året smalt bomben. Det var farfar som plaget jenta mi... Mamma 8 9

6 y En mors historie Fredag 30 november 2001 var en helt surrealistis, grusom og forferdelig dag! Jeg måtte gå til politiet og anmelde mistane om incest på min lille datter, som senere den måneden fylte tre år. Av anonym w Foto: sxc.hu Jeg ommer aldri til å glemme de ca tre timene jeg satt og avga forlaring. Jeg var livredd for at jeg to feil. Det er den mest alvorlige anlagen man an omme med overfor et annet mennese. Samtidig visste jeg at jeg ie to feil. Mistanene hadde begynt før påse det samme året og de hadde bare blitt sterere og sterere. Jeg brute all min tid og energi på å finne andre forlaringer, men det gi ie. To dager i forveien måtte jeg ta med datteren min på syehuset for å ta en underlivsundersøelse. Det ble gjort uspesifie funn og legen, som blir brut i hele landet pga sin espertise, sa at jeg måtte anmelde forholdet. Uspesifie funn indierer at det er gjort funn som ie gir lare bevis som holder juridis, men at det er forandringer rundt sjedeåpningen som ie syldes ytre påvirning som er naturlig eller som barnet an ha påført seg selv. Og det stemte helt overens med det jeg hadde hatt mistane om når hun om tilbae fra samvær hos faren sin. Det var også sesuell atferd og underlige ting hun fortalte meg som etter hvert gjorde meg sier. Jeg tror ie det er mulig å lare å sette seg inn i hvor forferdelig smertefullt det er for en mor å forholde seg til at ens eget barn har blitt usatt for sesuelle overgrep uten selv å ha opplevd det. Jeg sal nå prøve å dele noe av min historie med dere. Saen ble etter hvert henlagt på grunn av bevisets stilling, og far revde å få tilbae samvær. Politiet sa at det var mye som ie stemte i denne saen, men de unne ie ta ut straffesa fordi det ie var no bevis som ville holde i retten. Så der sto jeg og måtte gi tilbae far samvær. Samtidig om en rettsstevning i posten hvor far også revde å få daglig omsorg for begge barna. Jeg har også en sønn som er nesten to år eldre enn datteren min. Han hadde problemer med samspill med de andre barna i barnehagen, og han hadde helt siden samlivsbruddet hatt forferdelige mareritt etter samvær hos far. Derfor holdt jeg tilbae samvær med begge barna. I perioden hvor det ie var samvær med far ble begge barna rolige og harmonise igjen, og begge sov godt natten igjennom. Jeg hadde fått avlastning gjennom barnevernet annenhver helg i perioden hvor det ie var samvær, og de bisto med tilsyn de første gangene samværet ble opprettet igjen. Jeg to ie ravet om daglig omsorg på alvor i starten. Jeg var en god mor for barna mine og de viste på alle måter at de hadde det bra hos meg. Det var en masse møter og undersøelser gjort blant annet av sayndige, barnevernet og BUP i forbindelse med den forestående rettsaen. Etter hvert som tiden gi begynte jeg å ane en slags motvilje mot meg og observerte en sympatistrømning mot far. Jeg huser dette som en forferdelig revende og slitsom periode. Jeg hadde en revende jobb i helsevesenet, jeg var alene med tre barn (jeg hadde en eldre sønn fra et tidligere forhold) og jeg hadde en rettssa hengende over meg. Mitt fous var at barna sulle ha det bra og ie sulle lide alt for mye oppe i alt dette triste som sjedde. Jeg begynte etter hvert å få en nagende tvil til systemet jeg måtte forholde meg til. I begynnelsen var jeg grenseløst naiv i min tro på at barnas ve og vel var det vitigste for alle. Etter hvert som saen gi sin gang sjønte jeg at det gi prestisje i å ha rett. Rettsaen ble utsatt flere ganger på grunn av ting som sjedde. Jeg måtte anmelde på nytt, og samvær opphørte igjen. Sommeren 2005 ble et dramatis vendepunt for familien vår. Datteren min hadde gått ett og ett halvt år til en privatpratiserende psyolog. Hun hadde fortalt om overgrep på mange måter. Både muntlig, med tegninger og med roppssprå. Psyologen mente at hun hadde vært utsatt for sesuelle overgrep, og datteren min fortalte gjentatte ganger at det var pappa som hadde gjort det. Sønnen min hadde hatt flere episoder på solen med utagerende sesuell og voldelig adferd. Det ble sendt flere beymringsmeldinger til barnevernet og en dag ble jeg innalt til møte. Jeg hadde store forhåpninger til dette møtet. Nå trodde jeg at barna mine sulle få hjelp og at hjelpeapparatet ville se at noe måtte ha sjedd. Det er ie normalt at små barn har sli adferd, eller forteller om slie ting som mine barn gjorde. Barnevernet 10 11

7 «De sulle rives opp med røttene og sendes bort hjemmefra. Fra alt som var jent og trygt.» anmeldte forholdet denne gangen. På møtet fi jeg sjo! De ville sende begge barna i midlertidig fosterhjem! To små barn som nesten nettopp hadde begynt på barnesolen. De sulle rives opp med røttene og sendes bort hjemmefra. Fra alt som var jent og trygt. Jeg fi to timer på å dra hjem og pae tingene deres. Jeg gi med på vedtaet frivillig fordi jeg følte at jeg måtte. Jeg mente at det måtte være andre måter å hjelpe barna på. Barnevernet argumenterte med at det ville bli lettere å få barna til å snae på et nøytralt sted, og at det var stor sannsynlighet for at begge barna hadde blitt utsatt for sesuelle overgrep. Dette var den beste måten å besytte dem på. Far hadde ie hatt samvær på over ett år, men han oppsøte sønnen min i sjul. Det hadde flere vitner fortalt. Vi måtte ha hjelp. Jeg hadde tillit til sasbehandleren og ville at barna mine sulle ha en trygg og god oppvest. Jeg begynte å bli veldig sliten av å stå i dette marerittet alene. Hovedgrunnen til at jeg gi med på vedtaet var at jeg ble lovet at sønnen min sulle få terapi. BUP hadde utredet begge barna mine, men de unne ie gi noen av dem terapi før rettsaen var over. De hadde negativ erfaring med å jobbe med barn så lenge foreldrene lå i rettstvist. Da larer ie barn å nyttiggjøre seg terapi! Jeg samarbeidet alt jeg unne. Gjorde meg ster. Dro hjem og paet barnas ting. Barnevernet om hjem til oss, og barna om hjem fra solen. Jeg gråter når jeg sriver om dette. Det var grusomt. Barna gråt og var helt fortvilet. Gråt og astet opp på veien. Forsto ingen ting. Det var en lang tur. Ut på bondelandet. Når vi om fram måtte jeg overlate dem til et helt fremmed etepar. Barna forsto ie hvordan jeg bare unne dra hjem uten dem. Hva galt hadde de gjort? Var jeg ie glad i dem lenger? De følte seg veldig svitet. På veien hjem føltes det som jeg var helt bevisstløs, jeg var i sjo, helt nummen. Det var aurat som om jeg var med i en film og spilte en annen person. Jeg huser ie så mye av tiden etterpå. Det hele var et sammenhengende mareritt. Jeg hadde en sønn til hjemme som jeg måtte fungere for. Jeg prøvde å opprettholde et normalt familieliv. Jeg prøvde å forlare hva som hadde sjedd på en sånsom måte. Jeg prøvde å smile og ie bare gråte. Jeg larte ie noe av dette særlig godt. Når jeg ser tilbae på denne tiden så lurer jeg på hvordan jeg om meg gjennom den. Jeg har ingen svar på det annet enn at jeg hadde en styre inne i meg som jeg ie ante fantes. Barna var i midlertidig fosterhjem i fire måneder. Tre uer før rettsaen endelig sulle avsluttes, det er en vanvittig stor påjenning å leve med en sli sa over så mange år (over fem år til sammen), så fi jeg et nytt sjo. Barna sulle flyttes fra fosterhjem til far fram til dommen falt. Det var ie bra for barna å bo så lenge i midlertidig fosterhjem mente barnevernet. Hva hadde sjedd?! En ue etter at barna ble plassert utenfor hjemmet av barnevernet, fi jeg vite at vi måtte få ny sasbehandler. Hun vi hadde hatt en stund og som jeg hadde stor tillit til sulle slutte. I stedet sulle vi få tilbae den første sasbehandleren vi hadde hatt. Vi har no hatt ca ti forsjellige sasbehandlere i løpet av disse årene. Jeg har senere fått vite at hun ønset seg saen. Jeg fi også vite at hun hadde hatt et forhold til min advoat og at hun var veldig sint på han. Det jeg meret var at det var meget ubehagelig å være i samme rom som dem. Jeg sendte en lage hvor jeg ba om å få en ny sasbehandler på grunn av inhabilitet og at jeg ie ble behandlet med respet og empati. Sasbehandler ga meg også besjed om at denne saen sulle hun personlig få slutt på en gang for alle. Min lage ble avvist med at det var de som bestemte hvem som sulle være sasbehandler, ie jeg, og det ie var god no grunn til å få ny sasbehandler. Så måtte jeg få meg en ny advoat. Jeg fant ut at byen vi bodde i var for liten, at alle jenner alle og at det an være uheldig i slie saer. Jeg tapte selvfølgelig rettssaen. Jeg hadde både barnevernet og de sayndige imot meg. Barna hadde vist stor gjensynsglede når faren om på besø til beredsapshjemmet, mente barnevernet, og de viste ingen redsel for han, ergo så unne han ie være noen overgriper! Barn er stort sett glade i og lojale mot foreldrene sine uansett, og selv om det sjer grenseoversridende overgrep mot barn, så sjer det mye fint også. Denne pappa`n er ie bare slem, han er mye snill også, men farlig manipulerende. De hadde ie sett han på over ett år og han om med favnen full av gaver. Jeg tror barna mine reagerte som de fleste på deres alder ville gjort. Jeg anet vedtaet til barnevernet i Fylesnemda. Det ble rettssa og jeg vant enstemmig med fem dommere. Før rettsaen ba jeg om å få utlevert alle papirene barnevernet hadde i sasmappen. Helt nederst som første doument lå fars historie om meg og samlivet vårt. Jeg sjønte da at den følelsen jeg hadde hatt, av at ingen hørte på det jeg hadde å si, men hadde gjort seg opp en mening om hele saen, var ritig. Det jeg synes er sjoerende og ritiverdig er at ingen spurte meg om noe av innholdet stemte!! Deretter anet jeg dommen fra Byretten til Lagmannsretten, men tapte. Jeg fi ie nye sayndige, det var de samme som ble brut. Nå mente de at barna hadde bodd så lenge hos far at det ville være sadelig å flytte dem igjen. Dessuten hadde far bedre øonomi enn meg og han ville derfor unne gi dem en bedre oppvest. Min inntet er ganse gjennomsnittlig, sli de fleste jeg jenner har som forsørger barn. Men far er meget velstående så det er ie så lett å bli sammenlignet opp mot det. Han ville heller ie boiotte samvær uten grunn! Jeg hadde ie hatt samvær med barna mine på et halvt år fordi barnevernet bestemte at samværet sulle sje i fars hus annenhver lørdag i tre timer under oppsyn av dem og med far tilstede. Da jeg ie larte dette ble jeg omtalt i retten av de sayndige, som en person som setter hensynet til meg selv før barna mine. Jeg sulle lit å se noen som helst i min situasjon, etter alt som hadde sjedd, gjennomføre et slit samvær. Jeg synes det er ille at en offentlig institusjon sli barnevernet er, som sal ha barnas interesse i fous, ie tilrettela for et bedre samvær mellom meg og barna. Tente ingen på hvor sadelig det er for små barn å miste moren sin som de hadde vært sammen med hver dag siden de ble født? Jeg ble tross alt ansett som en god omsorgsperson. Og hva med storebroren deres? Barnevernet spurte aldri hvordan det gi med han eller hvordan han to det å miste søsnene sine sånn helt plutselig. De tilrettela heller ie særlig bra for at han sulle få treffe søsnene sine. Barna mine har i tillegg en stor familie med besteforeldre, tanter, onler, usiner og fettere som de alltid har hatt tett og god ontat med. Den eneste ontaten som var på 10 måneder, var gjennom brev. Nå har jeg regelmessig samvær med barna mine annenhver helg. Det er veldig fint og ontaten er gjenopprettet. Men det er hjertesjærende hver gang de sal tilbae til far, for de vil ie bo hos han. Barna har prøvd å si fra om det mange ganger, men hjelpeapparatet har bestemt seg. De mener at det er jeg som setter de opp mot faren fordi jeg ie an godta det som er bestemt. Ingen av barna har fått terapi ennå. Nå sier BUP at det er vanselig å gi terapi til barn som er i en lojalitetsonflit mellom foreldrene. For det er det de aller det nå. Alle problemene rundt barna. Datteren min er alltid valm og har smerter i maven, og sønnen min er fremdeles utagerende og voldelig. Begge har 12 13

8 gode intelletuelle evner, men det er for mye som forstyrrer dem. De er uonsentrerte og gjør det ie så bra på solen som de unne ha gjort. Far motsetter seg også at barna trenger terapi. Han mener at det barna trenger er fred og ro. I den siste endelige dommen fra Lagmannsretten står det at de sayndige mener at begge barna trenger langvarig terapi på grunn av alt de har opplevd i så ung alder. Da ser de helt bort ifra mistanene om sesuelle overgrep. Men siden barna bor fast hos far er det han som bestemmer. I alle disse årene har det bare vært fous på foreldrene og hva de sier. Ie en eneste gang har jeg oppfattet at barna mine har et rettsvern og at de blir tatt på alvor. Jeg må no dessverre også si at jeg synes det er sremmende lite unnsap blant fagfol på dette området. Det er alt for mye synsing og liten evne til å se baenfor det som sjer og som blir sagt. Hva har dette gjort med meg som mennese? Det verste er at jeg ie larer å besytte barna mine. Og når jeg forsøte, så oppnådde jeg bare det verst tenelige, nemlig at de bor sammen med overgriper. Jeg føler meg helt utrolig matesløs! Det er helt forferdelig å se barna sine lide over så mange år, og de har det fremdeles ie særlig bra, tvert imot. Jeg er veldig beymret for hva alt de har opplevd vil gjøre med dem på sit. De stoler ie på noen, heller ie på meg. Faren deres truer de hele tiden med at barnevernet ommer til å flytte dem igjen hvis de sier noe til noen. Og siden det allerede har sjedd en gang, så er det noe de tror på. De viser på mange måter at de ie vil være hos faren sin. Men når jeg prøver å hjelpe barna mine, får far alle til å tro at det er min syld fordi jeg manipulerer dem. Alt som har sjedd og sjer, saper en masse smerte og beymring som jeg bare har inne i meg. Det er ingen steder å gjøre av det. Jeg går til psyolog og har mange gode venner jeg an snae med, men det hjelper ie på den smerten og ensomheten jeg føler inne i meg. Den vil no være der til jeg ser at barna mine vil lare seg og får det bra. Hvis jeg sal prøve å se noe positivt i det vi har gjennomgått, så må det være at jeg fi satt fous på sesuelle overgrep og forhåpentligvis fi stoppet disse. Jeg prøver å trøste meg med at jeg har prøvd å gjøre absolutt alt jeg an for å hjelpe datteren og sønnen min, og at det ie er noe jeg unne gjort annerledes. Jeg har lovet meg selv at jeg alltid sal gjøre alt for barna mine, uansett. Men jeg har vært mye sy de siste årene. Jeg har mistet mye refter og det er vanselig å holde motet oppe og fungere ute i verden igjen. Jeg føler meg isolert og det er vanselig å forholde seg til alle rundt meg som lever normale familieliv. Jeg er aldri ordentlig glad lenger, og dette gjør noe med hele livssynet mitt og min mening med livet. Alt dette gjør også at jeg får dårlig samvittighet overfor barna mine, for jeg larer ie å være der for dem, sli jeg har lovet meg selv at jeg sal. Alle menneser trenger en privat sfære. Man føler seg forferdelig utlevert som mennese når man må sitte i møter hos politi, barnevern, BUP, soler, barnehage, advoater, rettsapparatet og mange andre og fortelle om de mest intime ting. Ingenting forblir personlig. Bor man i en liten by så er det ie til å unngå at man treffer mange av de samme mennesene rundt omring, mens man prøver å leve livet sitt. Selv om jeg har opplevd mye støtte og hjelp fra mange av disse mennesene også, så føler jeg meg avledd. En person som alle vet alt om. Barna mine, familie og venner har også mange spørsmål. Det er hele tiden en hårfin balanse mellom å fortelle noe, forlare, besytte, føle seg utlevert eller føle seg ensom. Det er lett å føle seg utilstreelig, og at alt uansett blir galt, selv om man gjør så godt man an og i beste mening. Noe annet som er og har vært forferdelig vanselig for meg, er at jeg tydeligvis ie er en troverdig person. Mange har prøvd å få meg til å nyansere det jeg har sagt, få meg til å si at si at jeg an ha tatt feil osv. Men det har jeg ie unnet gjøre. Jeg vet at det har sjedd overgrep på datteren min og at det er faren hennes som har gjort det. I mange sasdoumenter står det derfor at jeg er rigid og fastlåst i mine ensidige oppfatninger av far. Det er ie bevist i retten at det har vært begått sesuelle overgrep, men det er heller ie motbevist! Hva er det som gjør at man gambler med barns liv på denne måten? I jobben min vet jeg at jeg blir respetert og sett på som en seriøs og habil person, så det har vært estra vanselig å bli møtt sli jeg har blitt møtt av de som sulle være hjelperne våre. Jeg vet ennå ie hvorfor noen tror at jeg lyver, noe de må tro siden ingen tar dette på alvor og hjelper barna. Jeg må være ganse gal som ønser å ødelegge mine barns, mitt eget og alle som er glade i oss sitt liv. Hvem ønser et liv sli mitt har vært? Det er ingen god følelse å vite at mange tydeligvis oppfatter meg sli. I vår sa virer det som man måtte velge side. Det vi som foreldre fortalte, var så totalt forsjellige historier at de måtte velge hvem de ville tro på. Jeg an forstå at de velger å tro på far. Sannheten er ie spesielt hyggelig, og jeg er ie i nærheten av så sjarmerende som far. Jeg har jo selv trodd på løgnene hans og blitt manipulert med, men da var det følelser med i bildet. Man forventer mer av det offentlige hjelpeapparatet at de sal ha en mer nøytral holdning og større sjelneevne. Fordi dette er et så stort tabubelagt område ennå, tror jeg at slie forhold som her besrevet, får råde. Man er så redd for å besylde en far urettmessig, særlig en som er ressursster, at man synser og føler og mener Min erfaring er at man på dette område trenger mer og oppdatert fagunnsap. Mitt håp er at denne forferdelige situasjonen som mange barn og mødre befinner seg i snart sal ta slutt. Etter Bjugn saen på slutten av 1980-tallet har sesuelle overgrep og incest mot barn, nærmest blitt et ingenmannsland som ingen tør å nærme seg lenger. Når sal dette snu?! Jeg har blitt forlart at grunnen til at det er så vanselig å bli trodd i dag og at det må foreligge bevis som, sæd i barnets ropp eller vitner til overgrepet, er fordi så mange usyldige fedre har sittet i fengsel. Men hva med alle de andre, de som befinner seg i gråsonene? De er rettsløs sli som dagens rettsprasis fungerer, og veldig mange av disse barna blir dømt til å bo sammen med sin overgriper uten noen form for besyttelse. Selv om det ie sjer nye overgrep, så tror jeg definitivt at dette gjør noe med deres selvfølelse og selvverd. «Mitt håp er at denne forferdelige situasjonen som mange barn og mødre befinner seg i snart sal ta slutt.» 14 15

9 S Sasgangen i sa etter barneloven Barn og foreldre har som utgangspunt rett til samvær med hverandre. Ved uenighet om foreldreansvar, fast bosted eller samvær, an saen bringes inn for domstolene. Når barnet er fylt syv år, har det rett til å uttale seg i saen. Når barnet er fylt tolv år, sal det legges stor vet på barnets ønser. Av advoatfullmetig Mari S. Vestrheim, Advoatfirmaet Salomon Johansen AS w Foto: Sxc.hu 1) Kort om sentrale begreper 3) Hvordan sa reises Hovedforhandling En hovedforhandling ledes vanligvis av den samme dommeren som ledet det sasforberedende møtet og eventuell meling, og varer normalt i en til to dager. Under hovedforhandlingen vil partenes advoater først gjøre rede for saen og legge frem eventuelle sasdoumenter. Etter dette vil partene og eventuelle vitner forlare seg, samt eventuell sayndig. Midlertidig avgjørelse Retten an treffe midlertidige avgjørelse før hovedforhandlingen (for esempel om at samvær sal netes eller gjenopptas i mellomtiden). I spesielle tilfeller an det treffes midlertidige avgjørelser før det er reist sa. Foreldreansvar Den eller de som har foreldreansvaret for et barn har både rett og plit til å vise omsorg og å ta avgjørelser i vitige personlige forhold, for esempel flytting til utlandet og medisins behandling. Fast bosted Den barnet bor fast hos, an ta større avgjørelser om dagliglivet, for esempel flytting innenlands eller om barnet sal gå i barnehage. Foreldrene an avtale delt bosted, og må da foreta slie avgjørelser i fellessap. Samvær Barnet og den av foreldrene som barnet ie bor hos, har som utgangspunt rett til samvær med hverandre. Foreldrene an fritt avtale samværets omfang. 2) Før sa an reises Foreldre med barn under 16 år må ha gjennomført meling ved familievernontor før saen an bringes inn for domstolene. I særlige tilfeller, for esempel ved familievold, an det reves separat meling. Dersom det allerede foreligger en rettslig avgjørelse i saen, reves det særlige grunner for å reise saen på nytt. Sa reises ved at det sendes stevning til tingretten der barnet bor. I stevningen sal det gjøres ort rede for saens bagrunn, hva uenigheten består i og hva som reves. Den andre forelderen vil bli bedt om å inngi tilsvar innen en ort frist (vanligvis to uer). 4) Sasbehandlingen Sasforberedende møte Partene (foreldrene) vil i løpet av ort tid bli innalt til et sasforberedende møte. Hensiten med møtet er å larlegge hva partene er uenige om, drøfte hvordan saen sal behandles og å vurdere om det er grunn til å forsøe meling. Meling Hvis det vurderes som hensitsmessig, an retten beslutte at saen sal forsøes løst ved meling. I tilfelle blir det normalt avholdt opp til tre melingsmøter. Dersom partene blir enige, an saen heves som forlit. Partene an da inngå et rettsforli som har virning som en rettsraftig dom. Hvis meling ie blir vurdert som atuelt, blir det fastsatt et tidspunt for hovedforhandling. Hovedforhandlingen avsluttes ved prosedyre fra partenes advoater, før saen tas opp til doms. Opplysning av saen Som utgangspunt er det partene som fører bevis i saen. Retten har imidlertid ansvar for at saen blir tilstreelig opplyst, og an derfor om nødvendig innhente opplysninger av eget initiativ. Rettens vurdering Retten sal foreta en vurdering av hva som er til det beste for barnet. Den er ie bundet av de løsningene foreldrene foreslår. Dom Retten avsier dom etter hovedforhandlingen. Dommen an anes. Sayndig Det er vanlig at retten innhenter fagyndig bistand, vanligvis fra psyolog. Den sayndige vil unne veilede partene om hvilen løsning som er best for barnet. Ved bru av sayndig før hovedforhandlingen, dees ostnadene av det offentlige. Den sayndige har taushetsplit overfor utenforstående, men an gi retten opplysninger som vedommende får i forbindelse med oppdraget. 5) Kostnader En sa om samvær an bli ostbar. En part som har inntet under r, an ha rett til fri rettshjelp. Parten må i slie tilfeller betale egenandel (masimalt r. 4350,-)

10 S Gangen i en straffesa Av Advoatfullmetig June Cathrine Ormstad w Foto: Hanne K. Helland Før anmeldelse Man har rett til tre timer med advoat for å vurdere anmeldelse av incest. Dette er uten behovsprøving, det vil si uavhengig av inntet. Advoaten an da gi informasjon og bistå ved vurderingen, før lienten endelig avgjør om han eller hun ønser å anmelde forholdet. Under etterforsning Dersom man velger å anmelde incest har man rav på bistandsadvoat. Man an fritt velge den advoaten man ønser. Advoaten blir oppnevnt av retten etter å ha sendt inn en anmoding etter lientens ønse. Advoatens salær betales av det offentlige. Det er lurt at bistandsadvoaten er med under inngivelse av anmeldelse til politiet, både for å påse at lientens rettigheter blir ivaretatt og som støtte. For å sire bevis er det best å anmelde så rast som mulig etter at overgrepene har funnet sted, men man an også anmelde forhold tilbae i tid. Incestsaer foreldes tidligst etter 10 år. Politiet har plit til å orientere om saens utviling og fremdrift. Og under etterforsningen an man gjennom bistandsadvoaten anmode om at politiet sal foreta visse etterforsningssritt, for esempel avhøre vitner. Videre har man gjennom bistandsadvoaten rav på doumentinnsyn. Når saen er ferdig etterforset, sender etterforser saen videre til statsadvoaten som tar påtalemessig avgjørelse i saen. Saen vil da enten bli henlagt eller det vil bli tatt ut tiltale. Dersom saen blir henlagt, an dette pålages innen tre uer. At saen blir henlagt betyr ie at fornærmede ie blir trodd, eller at overgrep mest sannsynlig ie har sjedd, men at bevisene i saen ie er stere no. For at en sa sal vinne frem i retten, må forholdet anses bevist utover enhver rimelig tvil. Under rettsaen Dersom det blir tatt ut tiltale ommer saen opp for retten. I tingretten behandles saen av en fagdommer og to legdommere. Partene i straffesaen er staten ved ator (statsadvoaten) mot tiltalte ved forsvarsadvoaten. Fornærmede har partsrettigheter un i forhold til erstatningsravet, og regnes ellers som et vitne i saen. Fornærmede har rett, men ie plit til å være tilstede under hele saen. Etter at ator og forsvarer har holdt sine innledningsforedrag starter saen med fornærmedes forlaring. Gjennom bistandsadvoaten an man be om at tiltalte forlater salen under fornærmedes forlaring. Dommeren vil ta stilling til dette spørsmålet, men det lare utgangspuntet er at tiltalte har rett til å være tilstede og dommeren an omme til at tiltalte ie behøver å forlate salen. En mellomløsning an være at tiltalte setter seg ba i salen, sli at fornærmede slipper å se han eller hun mens man forlarer seg. En an også ha med seg en tillitsperson når man avgir forlaring. På bagrunn av det som har fremommet under saen vil retten avsi dom. Denne an anes til lagmannsretten hvor syldspørsmålet vil bli avgjort av en jury. Fornærmede gjennom bistandsadvoaten an un ane over erstatningsravet. Voldsoffererstatning Dersom det blir rettssa vil bistandsadvoaten fremme et erstatningsrav på vegne av fornærmede. Hvis tiltalte blir dømt til straff, vil han eller hun mest sannsynlig også bli ilagt erstatningsansvar. Når dommen er rettsraftig, det vil si at den ie lenger an påanes, an man sende dommen med en sønad om voldsoffererstatning til Kontoret for voldsoffererstatning. Kontoret for voldsoffererstatning vil da utbetale erstatningsbeløpet og reve regress hos domfelte. Dersom saen blir henlagt eller tiltalte blir frifunnet, an man allievel bli tiljent erstatning. Dette er fordi det ie gjelder lie strenge bevisrav for å bli ilagt erstatningsansvar som for å bli idømt straff. Det bør derfor alltid søes om voldsoffererstatning. June Cathrine Ormstad advoatfullmetig v/salomon-johansen AS ormstad@salomon-johansen.no tlf: , mobil

11 y Venninne til utsatt. En forstående utenforstående? «Jeg hadde forberedt meg på å gjøre masse for å hjelpe. Jeg ønset at hun unne sette meg i pratis arbeid. Gjøre noe fysis, noe som viste at jeg gjorde noe, noe som unne materialisere seg.» Enelte ting i livet er vanselig, ansje også helt umulig å forberede seg på. Spesielt når det ommer til noe som vi ie vil, eller ønser å forholde oss til. Er du forberedt på å møte en venn som har vært utsatt for incest? Er det i det hele tatt mulig å unne forstå den utsatte, og hva hun har vært igjennom uten å være utsatt selv? Og er dette nødvendig for å unne være en god støtte, en god venn? Av HEGE NESSET, støttesenter mot incest oslo w FOTO: marit hellesnes OG Scanpix Mange av disse tanene og flere svirret rundt i hodet mitt da jeg fi vite at min venninne hadde blitt utsatt for incest. Svarene var ie lett å få ta i. Jeg trodde jeg var en venn som var forberedt på alt av godt og vondt som unne omme fra venner. Men måtte innrømme at jeg to feil. Jeg var overhode ie forberedt på å få høre fra en venn at hun hadde vært utsatt for incest av en tillitsperson. Jeg ønset ie å forholde meg til det, jeg ville ie at det sulle være sant. Men jeg hadde ie noe valg. Jeg måtte forholde meg til det. Hun var jo venninnen min! Jeg tente mange ganger at dette unne ie være sant. Det var så mye jeg ie forsto, eller fant forlaringer på. Det var mye mer behagelig og lettere å forholde meg til at det ie var sant. Det handlet ie om at jeg ie trodde henne, men at jeg ie ville tro det. Incest var noe jeg aldri hadde forholdt meg noe særlig til. Ingen andre jeg jente snaet om det heller. Det var noe jeg tente at absolutt ie sjer med de nærmeste. Jeg to feil. Da hun våget å fortelle meg det hun hadde opplevd, ble jeg helt lamslått. Lamslått av at hun hadde opplevd det, lamslått av sjo over hvem som hadde gjort det. Og ie minst lamslått over at jeg ie noen gang forsto at dette hadde sjedd med en som sto meg så nær. Hvordan unne jeg ha unngått å se det? Hvorfor hadde hun valgt å ie dele dette med meg? Vi var jo så mye sammen som barn og gjennom ungdomsårene. Jeg onluderte japt med at jeg måtte ha vært en dårlig venn. Det var vondt, for jeg jente på en forferdelig syldfølelse for at jeg ie så det tidligere, eller avverget det helt. Syldfølelse for at jeg ie hadde spurt henne noen gang om hun hadde opplevd noe vondt. Jeg bestemte meg for at jeg i alle fall sulle stille opp for henne nå. Jeg så på dette som en oppgave jeg måtte ta, for at hun nå sulle få det bra. Jeg huser jeg var livredd for at jeg unne omme til å si noe som ville gjøre det verre for henne. Jeg lurte fælt på hva hun forventet av meg. Hva unne det forventes av meg? Jeg ville gjøre hva som helst for henne. Jeg ville så gjerne jenne på at jeg unne hjelpe henne, være til nytte og være en god venn. Jeg unne ingenting om incest og sesuelle overgrep på den tiden, så jeg følte meg helt lost. Det var også vanselig å bære på dette alene, siden hun ie ville at jeg sulle fortelle det til noen andre ennå. Jeg ønset å gjøre mest mulig for henne og helst fortest mulig sli at hun unne få det bra. Jeg har sjønt etter hvert at dette handlet om mitt behov for å omme ut av den hjelpeløse situasjonen vi begge befant oss i. Og at hun måtte få brue den tiden hun trengte, på den måten som var best for henne. Bare vær der Dels opplevde jeg at jeg ønset å gi hjelp og trøst, men samtidig også en opplevelse av motstand mot å ta inn det som hadde sjedd. Denne splittelsen var vanselig å forholde seg til. I min forvirring og hjelpeløshet spurte jeg henne: hva an jeg gjøre for deg? Svaret hun gav meg var uventet og overrasende: Tro på meg og forsett å være en venn. Bare vær her for meg. Var det bare det jeg sulle? Bare være der? Svaret var ie det jeg trodde det sulle være, jeg hadde forberedt meg på å gjøre masse for å hjelpe. Jeg ønset at hun unne sette meg i pratis arbeid. Gjøre noe fysis, noe som viste at jeg gjorde noe, noe som unne materialisere seg. At jeg selv unne jenne på at jeg gjorde noe. Bare å være der unne ie meres på noe måte, tente jeg. Jeg følte meg helt hjelpesløs og unyttig ovenfor en god venn som hadde det vondt og vanselig. Hun bare lå i sengen og alt var svart. Jeg visste ie hva jeg unne gjøre for å gi henne litt håp. Jeg følte meg som en elendig venn som ie larte å oppmuntre min beste venninne. Hvor vanselig unne det være? Kansje jeg ie var så god venn allievel? I tillegg jente jeg på en del sinne. Sint fordi hun bare lå der og ingenting hjalp av det jeg sa eller gjorde. Sinne på meg selv fordi jeg ie forsto og ie unne hjelpe. Men aller mest var jeg veldig redd, men turte ie si det. Redd for at hun aldri om til å få det bra igjen. Redd for at hun sulle ta sitt eget liv. Redd for at jeg svitet henne når hun trengte meg som mest. Når vi har snaet om dette i ettertid sa hun at det vitigste for henne var at jeg i det hele tatt var der hos henne når hun var så langt nede. Jeg sta ie, og det var det som var vitig. Det handlet ie om å redde henne ut av den situasjonen og si de ritige tingene, men om å være der og 20 21

12 Glory of friendship The glory of friendship is not the outstretched hand, nor the indly smile, nor the joy of companionship; it is the spiritual inspiration that comes to one when you discover that someone else believes in you and is willing to trust you with a friendship. ~Ralph Waldo Emerson ansje ie si og gjøre så mye. Hun hadde ingen forventninger til meg om at jeg sulle få henne ut av den situasjonen, det var hennes jobb som hun sa. Men for å lare det var det nødvendig at jeg var til stede. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg var så sint på henne den tiden og har belaget dette. Hun sa: når du viste at du var sint, visste jeg at du brydde deg. Det var det jeg trengte for å unne få litt lys i tunnelen. En god venn som brydde seg. Jeg tener at det å være ærlig på hva man føler er utrolig vitig. Jeg lærte mye med å våge å stå ved min venninnes side. Nå som jeg vet mer om incest og sesuelle overgrep og onsevenser av dette, ser jeg at jeg ansje unne ha vært en bedre støtte for henne mye tidligere i prosessen. Fordi jeg hadde vært mer trygg i situasjonen. Tryggere på meg selv. Men samtidig så var det jeg gjorde den gang, no for henne. Hun hadde ie behov for at jeg måtte vite mye om incest, for å være en god venn. Det var mange følelser jeg jente på som venn og pårørende. Jeg jente på et enormt sinne mot overgriper. En person jeg jente og hadde en relasjon til. Jeg ønset han død. Jeg trodde ie jeg var i stand til å tene sånn en gang. Det var sremmende. Og med disse tanene og følelsene var det merelig og helt uvirelig for meg å høre at venninnen min fortalte at hun fortsatt var glad i han. Dette var vanselig for meg å ta inn og vise forståelse for. Jeg ser det mye larere nå og forstår bedre at det å være glad i overgriper er også helt normalt. Han var en tillitsperson som hun også hadde mange gode minner fra. Sna med noen Noen ganger var det vanselig å sille mine følelser fra hennes. Jeg var veldig ofte i mitt eget aos, og så ansje litt for lite av henne til tider. Jeg vet jeg unne ha hatt nytte av å snae med noen jeg også. Siden dette var noe jeg ie fi lov å fortelle andre, ble det vanelig å dele min fortvilelse. Hus at du som venn eller annen pårørende, også an få hjelp. Få støtte og veiledning i rolle som pårørende til utsatt. For å unne være en god støtte for venninnen eller ompisen din er det vitig at du tar vare på deg selv også. Du an gjerne si hva det gjør med deg som venninne å høre noe slit. Du an bli sint, lei deg, redd, fortvilet, hjelpesløs osv. Dette er helt normalt. Det an være svært nyttig å snae med andre pårørende som har vært gjennom det samme, eller en fagperson som an gi støtte, råd og veiledning. Jeg unne ie redde venninnen min, uansett hvor mye jeg ønset å gjøre det. Men jeg hjalp henne ved å være nær, bry meg om henne. Vise at hun ie var alene. Vise at jeg trodde på henne og tålte henne. Det er vanlig at utsatte først betror seg til en venn. Om du har opplevd, eller opplever en venn som betror seg til deg, så vil hun/han trenge din støtte på veien, og det an være helt unit og avgjørende at du er der. Jeg har fått erfare mye på godt og vondt gjennom å være venninne til utsatt. Det beste jeg har fått oppleve sammen med henne er at hun fi det bra igjen. Til tider tente jeg at hun ie om til å bli bra, heldigvis to jeg feil. Det finnes alltid håp! Du som venn an være med å forstere dette håpet ved å være en god støtte. Incestutsatte an få ett godt liv. I den tiden hun jobbet seg gjennom historien sin var det allievel plass for mye humor, glede og latter. Det var enormt vitig for oss begge at vi fortsatt unne holde på alt det gode som vi hadde sammen. Jeg var livredd for at vi sulle miste all glede og latter vi alltid hadde hatt sammen, men den betydde bare enda mer for oss begge nå. Den var uvurderlig! Og det er den fortsatt for oss i dag. Det er bare helt fantastis og stort å se hvordan hun larte seg igjennom den tunge tiden fram til i dag, hvor hun nå har ett godt liv og bra med seg selv. Dette har bidratt til at jeg ie lenger tror, men at jeg vet det finnes håp for de som har opplevd incest. Det blir jeg påminnet hver dag jeg er sammen med henne. Jeg er utrolig stolt av henne, og glad for jeg fi stå ved hennes side

13 m Terapi i hver eneste samtale Støttesenter mot incest Oslo har snaet med en av mødrene som bruer flere av senterets pårørendetilbud. Hun er mor til fem, i alderen hvorav tre av barna har vært utsatt for overgrep. To av samme person, hennes bror over en periode på flere år. Deres overgrepssa har blitt en stor mediesa både i loalsamfunnet der de bor og nasjonalt på grunn av de spesielle omstendighetene rundt overgripers tilståelse. Saen ble jent da det viste seg at fire forsjellige sayndige, deriblant brorens psyiater ie valgte å gå til politiet da det om frem i samtaler at han utførte sesuelle overgrep mot sine nieser. Det loale politiet lot også straffesaen ligge langt ned i sasbunen før de to ut tiltale. Det er eldste datteren som har hatt det tøffest etter overgrepene, og det er henne moren refererer til i mye av dette intervjuet. Reasjonen Det var psyologen til broren min som innalte til møte hos sin daværende psyolog. Jeg trodde det var for å snae om hans Å tale hverdagen etter at det er blitt jent at et nært familiemedlem har forgrepet seg på barnet ditt er for mange helt utenelig. Hvordan larer man å sortere tanene, håndtere sinne og sorg når dagliglivets utfordringer og pliter står i ø. Dette er vanselig no om man har to barn, men hva når man er mor til fem og flere av barna er utsatt? Av Hanne K. Helland, støttesenter mot incest oslo w Foto: MARIT HELLESNES psyise helse. Han slet en del på den tida. Psyologen hadde en ollega med seg som satt ved døra under hele møtet. For å hindre meg i å løpe ut, har jeg sjønt i ettertid. Så satt jeg der og ble fortalt alt han hadde gjort. At han hadde forgrepet seg på sin niese, min eldste datter i flere år. Det an ie være sant var det eneste jeg larte å tene, om og om igjen. Det san bare ie inn. Jeg hadde forberedt meg på noe helt annet. Psyologen forsto heldigvis at jeg ie om til å lare å ta inn noe som helst, så hun loset meg gjennom det. Hun sørget for at jeg forsto alt som ble sagt. Hun presenterte en liste med ontatinformasjon som jeg sulle få med meg. Alt jeg sulle omme til å trenge av pratis informasjon. Navn og nummer til hjelpeapparat, til behandlere, til DIXI og SMI. Mer eller mindre en oppsrift på hvordan jeg sulle gå frem i de neste dagene. Så sulle broren min jøre meg på jobb. Jeg sulle på seinvat. Jeg var midt i min hverdag. Det går ie opp for deg når sånne ting griper inn. Du fortsetter lisom i den andre verdenen du levde i fra før, helt til det syner inn. Noe av det første jeg tente var at jeg måtte omme meg til legen. Jeg måtte ha syemelding. Det blir til at man tener veldig pratis. Jeg gråt og gråt i bilen. Hvordan an du gjøre noe sånt?! sa jeg hele tiden til han. Jeg veslet mellom å tro og ie tro. Men så tente jeg at det måtte jo være sant siden psyologen hadde sagt det. Det begynte å spille en film ba i hodet på meg der jeg lette febrils i minnene for å finne noe som unne ha gjort meg oppmersom på overgrepene. Datteren min hadde slitt mye den siste tiden, hun var mye sint, gråt masse, hadde onsentrasjonsvanser på solen og ommet inn i et dårlig miljø. Men det unne ie ha falt meg inn i halvsøvne at det var incest som lå ba. Tanene på om det var noe jeg unne gjort for å forhindre det om med en gang. Vi hadde en times biltur hjem sammen. Det var helt surrealistis å sitte der med han i bilen. Jeg sjønner ie etterpå at jeg larte det, men alt inni meg var et eneste stort aos. I ettertid ser jeg jo at jeg var i en sjotilstand, aurat som etter en ubegripelig ulye. Måtte vente noen dager med å onfrontere datter De første dagene ville jeg ie fortelle datteren min at jeg var informert om overgrepene. Jeg trengte tiden for å roe meg ned og sortere tanene. Jeg beholdt også ontat med broren min i starten for å få tømt meg, for å forsire meg om at jeg visste alt, og at han fi vite at han aldri sulle få ha noe med oss å gjøre igjen. Jeg huser så godt den følelsen jeg hadde de første dagene. Jeg satt i sofaen hjemme og så ut av vinduet på alle mennesene som gi forbi. Jeg tente at verden utenfor var så annerledes enn min. Alt var så normalt der ute. Inne hos meg var alt unormalt. Jeg hadde barn som var utsatt for incest og en overgriper i familien. Jeg var som i en glassule. Men så måtte jeg ut. Måtte på butien, måtte jøre og hente ungene. Man må jo bare fungere for dem. Jeg isolerte meg heller på velden. Bare gråt. Så to jeg meg sammen på dagen. Da var jeg i onstant ativitet. Jeg valgte å fortelle henne hva jeg hadde fått vite i en setting der det var en profesjonell person tilstede. Jeg hadde jo ingen anelse om hvordan jeg sulle legge dette frem for henne. Hun var blitt en ung tenåring, gi i 7. lasse og var mye sint hjemme. Det var jo helt siert en god grunn til at hun ville holde dette sjult for meg. Derfor avtalte jeg møte med Barnevernet et par dager etter at jeg fi høre om overgrepene. På den måten unne en tredjeperson hjelpe oss med å systematisere tanene, se litt lart. Jeg ønset en god start på det jeg visste ville bli en lang og vanselig prosess. Hun ble selvfølgelig veldig sint da hun fi høre at jeg visste. Hun ville ie snae om det. Hun hadde ie noe problem sa hun. Jeg insisterte på å ta ta i det og dro henne med meg til hjelpeapparatet icing and screaming som de sier. Møte med Støttesenter mot Incest Oslo Jeg innså veldig tidlig at jeg ie ville lare å støtte henne alene. Jeg måtte innhente hjelp, innhente unnsap. Møte noen som hadde opplevd noe lignende. Jeg hadde et stort ønse om å hjelpe datteren min, men jeg var livredd for å gjøre noe feil, gjøre det verre for henne med min uvitenhet. Redd for å tråe på henne. Tenåringer har så mye å stri med fra før om ie de sal jobbe seg gjennom overgrep. Else-Gro som jobber på senteret har vært til utrolig hjelp for henne. Hun er så flin med disse ungdommene. Hun er så god på dette med å ommunisere med ungdom, hun møter de der de er. Men du sulle hørt hvilen sitjeft jeg fi første gangen jeg dro henne med på senteret. Hun var så sint. Hun hadde ie noe problem. Hun var sint i ett år. Nå taer hun meg fordi jeg gjorde det. Jeg tålte all jeften fordi jeg visste at det om til å hjelpe. Jeg tror at hvis man ie får det ut med en gang, går man over ende senere i livet og alt an bli mye tøffere. Jeg avtalte time første gangen jeg sulle snae med noen på senteret, det ble for fjernt for meg å bare sulle snae med noen på telefonen. Jeg ville møte noen ansit til ansit. Trude møtte meg i døra og det betydde så mye. I enesamtalene med henne ble jeg trygg på at det jeg følte og det jeg gi gjennom, var helt normalt ut fra den vieligheten som jeg stod oppe i. Første gangen jeg sulle være med i åpen mødregruppe var helt grusomt, må jeg innrømme. Fol sitter der og ser på deg med en forventning om at du sal si noe fornuftig. Når jeg ser tilbae er det vel det som har gitt oss mest i denne tiden. Dette å omme i ontat med andre mødre og jenter som har opplevd incest. Få muligheten til å prate sammen om det som er så vondt og vanselig i trygge omgivelser er uvurderlig. Dele gode og dårlige erfaringer med det samme bateppet som er incest. Det er en helt egen atmosfære her. Jeg har gått i mødregrupper og på urs/temavelder i 3 år. Samtidig har jeg fått enesamtaler når verden har rast som verst rundt oss. Det gir giv til å stå på videre. Møter du motstand i livet tar du det opp med ansatte eller med gruppa og får råd og støtte fra de andre. Det er utrolig godt for selvfølelsen å få bereftet at det man går sliter mye med i hverdagen er vanlig hos flere. Hvordan talet du hverdagen med 4 andre barn? Jeg har passet på hele veien å ha litt alenetid med hver og enelt innimellom. En shoppingtur, gå ut og spise. Ativiteter med bare 24 25