FOLLOMINNE ÅRBOK 2016 FOLLO HISTORIELAG

Transkript

1 FOLLOMINNE ÅRBOK 2016 FOLLO HISTORIELAG 195

2 FOLLOMINNE Årbok 2016 Nr. 54 Redaktør: Bjørn Egil Jensen 1

3 Follominnes redaksjon og Follo Historielag takker spesielt forfatterne for deres bidrag til årboka Takk også til andre som har bidratt med opplysninger og illustrasjoner. Videre takkes Marianne Jakset i Goffin Reklame AS, 07-gruppen AS og tilsatte ved Follo Museum for utmerket samarbeid. Omslagsbilde: Omslagsbildet er tatt under Ski historielags arrangement på Svenskesletta, lørdag 30. april 2016, i anledning markeringen av krigerkongen Karl XIIs ankomst til Kråkstad 300 år tidligere. Forsiden viser Fredriksten Artillerie Compagnie som venter på å avfyre sin kanon. Baksiden viser to kadetter fra Krigsskolen som skyter med datidens standardvåpen: Flintlåsmusketten, et munnladningsgevær. Kraftig røyk både fra tennkammer og munning, med en enorm munningsild. Alle er kledd i datidens uniformer; rød våpenkjole og fiolette bukser. For ytterligere informasjon, se artikkel i årboken. (Foto: Christian Olsen) Utgitt av Follo historielag, Belsjøveien 17, 1443 Drøbak Sats og sideutforming: Goffin Reklame AS, Drøbak Produksjon 07-gruppen AS ISBN ISSN x Follo historielag, Drøbak 2

4 Innhold Redaktørens presentasjon av Follominne Follo i 1716: Hva skjedde for 300 år siden da kong Karl XII forsøkte å erobre Norge?...7 Bjørn Egil Jensen, Stein Turtumøygard og Olav Haugdahl Krogsrud i Frogn en spennende tidsreise...30 Reidun Marie Aasheim Ny vei gir ny kunnskap. Arkeologiske registreringer i forbindelse med ny E18 gjennom Ås og Ski Anne Herstad Bjørn Myrvoll, primus motor for registrering og innsamling av kulturminner i Ski kommune...49 Bjørn Egil Jensen Oppegård historielag 30 år...54 Egil Wenger Akershusbunaden og Ski-kvinnen Lina Gjelsvik Et bunadarbeid i tidens ånd, 1930-årene, men som stort sett ble på papiret...59 Hege Bodahl Om gården Bjørlien og urmakeren som bodde der...76 Jarleif Nordheim August Bonsak fargerik Drøbak-boer og «Blüchers banemann»...85 Arnt-Erik Selliaas Bokmelding: Flaskebekkmysteriet Historisk krim fra Nesodden Herrnhutere fra Ås - Syverud-brødrenes religiøse virksomhet på 1700-tallet Sven Lindblad 3

5 Feltspatgruver i Nordre Frogn Kjersti Iden og Bjørn Egil Jensen Follobanen de fire tunellboremaskinene (TBM) har nå fått lokalhistoriske navn Bjørn Egil Jensen En besværlig svenske i Såner Sten Høyendahl Fra urgården Ås til Norges Landbrukshøyskole Anne Birgit Bævre Bokmelding: 277 sider lokal okkupasjonshistorie fra Ski Historielag Alf B. Godager Kulturminner i Follo-skauene Elin Aas og Egil Wenger Valgkirke Follo Historielag Årsberetning for Årsmelding 2015 Akershusmuseet Avdeling Follo museum Forfattere i Follominne

6 Redaktørens presentasjon av Follominne 2016 I år er det 300 år siden Follo fikk besøk av krigerkongen Karl XII, noe som markeres også i årets Follominne. Markeringen er tema både for omslaget i tillegg til en 23-siders artikkel. Men først vil jeg takke våre 15 skriveføre og innsatsvillige forfattere som har levert til sammen 18 artikler. Det er lett å være redaktør når en møter slik vilje til innsats. Det er mange som sitter inne med stoff som egner seg i Follominne. Follominne har også i år foretatt streiftog inn i ulike sider ved liv og samfunn i Follo, og årboken har artikler fra samtlige seks kommuner i Follo slik at flest mulig lesere kan finne stoff av interesse. Årboken innledes med en artikkel om Karl XII. Det finnes mye litteratur om Karl XII, både om personen, hans triumfer, og ikke minst om alle hans store nederlag. Men om 1716-felttoget i Norge er lite nedskrevet, sannsynligvis fordi dette regnes som et lite og mislykket felttog uten de store konsekvenser. Forfatterne har derfor lett med «lys og lykte» etter alt mulig stoff som finnes om hva som skjedde i Follo, noe som har resultert i etterfølgende artikkel. Årboken fortsetter så med to artikler skrevet av arkeologene i Akershus Fylkeskommune. Artikkelen «Ny vei gir ny kunnskap» gir sluttrapporten for arkeologiske registreringer i forbindelse med ny E18 gjennom Ås og Ski. Registreringen ble avsluttet i 2015 Krogsrud i Frogn er en gård hvor det har bodd folk i mange tusen år. Artikkelen gir en spennende tidsreise via alle de funn som er gjort på gården, fra perioden eldre steinalder og opp til middelalder, dvs. en tidsreise på mer enn år. 5

7 Jeg ønsker også å benytte anledningen til kort å nevne noen artikler og temaer forøvrig: Bjørn Myrvoll er kjent av mange etter mer enn 20 års innsats for innsamling av kulturminner. Det er mange som har satt pris på innsatsen, og her beskrives all heder som er tildelt. I 1934 startet et 20-års arbeid med å skape en Akershusbunad, en festdrakt for hele Akershus. Krigen og varemangelen etter krigen forsinket arbeidet, og engasjementet stanset opp. Urmaker Peder Bjørlien i Vestby produserte klokker i stor stil frem til Mange av hans klokker finnes fortsatt. Bjørlien var samtidig med Magnus Christian Falsen. Og hadde Falsen fått sin vilje, hadde Follo fått en klokkefabrikk i 1810, i regi av Follo-avdelingen av Norges Vel. August Bonsak fargerik Drøbak-boer og «Blüchers banemann». Her beskrives livet i Drøbak frem til de voldsomme opptøyene 20. februar Og 9. april 1940 tjenestegjorde Bonsak som løytnant på Oscarsborg. Herrnhutere er en religiøs bevegelse som kom til Norge fra Tyskland og fremdeles har bevegelsen tilhengere rundt om i verden. Bevegelsen er et eksempel på de religiøse spenningene som rådde da datidens prester hadde monopol på å forkynne Guds ord i det offentlige rom. Feltspat er en viktig ingrediens for fremstilling av porselen, en kunst kineserne hadde behersket i flere tusen år. Da hemmeligheten omsider ble avslørt omkring 1710, våknet interessen for feltspat også i Europa. Follobanen: To av tunellboremaskinene som skal bore en to mil lang jernbanetunell har nå fått navn etter sterke og handlekraftige kvinner fra Follo. Men hvem var disse kvinnene? En besværlig svenske i Såner, Vestby: Rettsprotokollene fra begynnelsen av 1650-årene viser at Anders Jonsson var en konfliktsøkende person som stadig skapte uro rundt seg. Stedsportrett: Her fortelles historien om utviklingen fra urgården Ås fram til den ble Norges Landbrukshøgskole. Og det er denne gården som har gitt bygda og kommunen sitt navn. I tillegg finnes ytterligere spennende artikler God lesning! Med vennlig hilsen, Bjørn Egil Jensen Redaktør 6

8 Follo i 1716: Hva skjedde for 300 år siden da kong Karl XII forsøkte å erobre Norge Av Bjørn Egil Jensen, Stein Turtumøygard og Olav Haugdahl I mars 1716 krysset Karl XII med sin hær riksgrensen til Norge. Han inntok deretter Christiania, men klarte aldri å erobre Akershus festning. I april oppga han beleiringen og satte kursen hjemover. På veien både til og fra Christiania passerte de svenske troppene gjennom Follo. Her valgte kongen to forskjellige ruter. På vei til Christiania fulgte invasjonshæren Den Fredrikshaldske Kongevei. Tilbaketoget fra Christiania gikk langs traseen til den gamle kongeveien mellom Christiania og Stockholm. Vi skal nå følge disse to veiene, beskrive begivenhetene og gjenfortelle noen historier og sagn fra felttoget. Det finnes ingen fysiske minnesmerker i Follo til minne om krigen. Derfor er minnene som finnes i våre nabokommuner (Oslo og Moss) beskrevet. Minnesmerket etter Tordenskjolds avgjørende innsats i Dynekilen er også beskrevet. Begge veitraséene er i dag fine turveier, f.eks. med sykkel. Og denne artikkelen kan være en god veiviser. Den 8. mars 1716 satte Karl XI med sin hær over riksgrensen, og dette ble starten på flere år med armod, nød og tidlig død der hvor karolinerne satte sine spor. Ettervirkningene av krigen kunne merkes her i Follo i mange år senere, som også tidligere beskrevet i Follominne (se årgangene 1951 og 1987). Men lidelsene som ble påført Norge var allikevel små sammenlignet med hva Sverige måtte gjennomgå under hans kongeperiode. Karl XII satte et så blodig spor etter seg som ingen annen i svensk historie. Han ble kronet til konge i 1697, bare 15 år gammel. 7

9 Krigerkongen Karl XII ( ) Historien har mange eksempler på at det er farlig å overlate eneveldig makt, et sterkt militærvesen, og en velfylt statskasse til en ung regent med krigerske tilbøyeligheter. Under hans styre mistet Sverige sitt hegemoni i Østersjøen, med tap av både Finland, Baltikum og store områder i nord-tyskland. Angrepsplanen for 1716-felttoget er vist i figur under og besto av: En armégruppe på 3000 mann ledet av kongen selv skulle bryte inn fra Värmland. Herfra var det kun 75 km til Christiania. Et overraskende lynangrep mot hovedstaden var planen. En annen armégruppe på 4000 mann under general Carl Gustav Mörner skulle angripe fra Dalsland og passere Follo på vei til Christiania En tredje mindre styrke under general Ascheberg hadde til oppgave å foreta en avledningsmanøver for å skape villrede hos nordmennene om det svenske hovedangrepet, samt sikre kommunikasjonene med Sverige. Det siste var kritisk, for avdelingene kunne ikke bære med seg tilstrekkelig forsyninger selv. En forsyningslinje tilbake til Sverige var av største viktighet. Karl valgte vinteren for angrepet, fordi det var lettere å passere sjøer og elver når de var islagte. Men ferden ble et fryktelig slit. Det var uvanlig mye snø denne vinteren, samtidig som snøstormene herjet. Både menn og hester ble utslitte under den krevende marsjen. Det fortelles at rytterne måtte trekke og dytte hestene gjennom den dype snøen som nådde dyrene opp til buken. Vi var fortsatt i den lille istid, preget av kjølig klima og strenge vintre. I tilegg viste de norske forsvarsskansene seg svært effektive. 8 Karl XIIs planlagte knipetangsmanøver mot Christiania.

10 Rundt Christiania var det anlagt et forsvarssystem av seks ulike skanser som beskyttet hovedinnfartene til byen. Tre av skansene er omtalt i denne artikkel: Haugsbro skanse (Oppegård) for å sperre Den Fredrikshaldske Kongevei. Bakås skanse (Lørenskog) for å sperre Gamle Strømsvei. Gjellebekk skanse (Lier) for å sperre hovedveien mellom Christiania og Drammen. Bakås skanse ligger i dag innenfor Oslos T-banenett ved Ellingsrudåsen stasjon, så Karl XII var nær sitt mål om å erobre Christiania den veien. Men om morgenen den 16. mars forlater Karl XII med 3000 mann skansen, han har da gitt opp å komme til Christiania denne veien. I dag er anlegget på Bakås bevart. Restene etter skansen er godt synlig i terrenget, flott restaurert med en rekke infotavler. På vei til Christiania de svenske armeene ankommer Follo og forenes i Hølen Karl visste at general Mörner med om lag 4000 mann var i området rundt Moss, og allerede 15. mars fikk Mørner befaling om å forene seg med kongen. Karl XII gikk ned på isen over Øyeren, marsjerte så sør over Enebakk og Spydeberg og videre gjennom Hobøl. Her antas det at han fulgte den gamle veien fra Hobøl kirke til Såner kirke i Vestby. På vei til Såner kirke som ligger mindre enn 2 km videre langs Hobølveien. Hit ankom Karl XII Follo den 18. mars Såner kirke slik den så ut da Karl XII kom hit 18. mars Den Fredrikshaldske Kongevei gikk da like forbi kirken, og fortsatte opp til Hølen. Kirken er fra 1500-tallet, her sett fra syd. Den ble revet i Etter maleri av Therese Wold Thorne. (Kilde: Follominne 2001) 9

11 General Mörner sendte ut 200 ryttere for å få rede på hvor Karl og hans hær befant seg, og følgende dag møter de kongen som etter en lang marsj nettopp var ankommet Hølen. Den 19. mars bryter Mørner opp fra Moss og samme dag forenes de to armeene. Her ankom general Mörner med sin hær Follo 19. mars 1716, langs Den Fredrikshaldske Kongevei. I dag heter veien Osloveien, kongeveien ligger nå under asfalt. Til venstre på bildet sees den gamle steinstøtten som markerer fylkesgrensen til Østfold. I store trekk ligger Den Fredrikshaldske Kongevei nå som den gjorde i 1716, kun noen opprettinger er gjort. Veien gikk opprinnelig forbi Såner kirke og gjennom Hølen. Under oppholdet i Hølen heter det seg at Karl XII overnattet hos enken Maren Sahl Solgaard. Dette er høyst sannsynlig, da svenskehæren for pent frem med hennes eiendommer, mens nabogårdene ble hardt rammet av svenskenes skattelegging. (Maren var enke etter handelsmannen Søfren Larssen Solgaard. Da Søfren døde i 1694 var han Follos største sagbrukseier, og var samtidig trolig også Follos rikeste mann). I Hølen opprettet svenskene et feltsykehus der de etterlot 200 syke. Mange svenske soldater var ikke i stand til å fortsette marsjen mot Christiania. Helt siden innmarsjen i Norge 8.mars hadde de møysommelig tråkket spor i den dype snøen, ligget ute i streng kulde og fått lite mat. Mange var ikke lenger stridsdyktige. I tillegg etterlot svenskene en styrke for å brannskatte området, for å drive inn svenskehærens behov for mat og for. (Se også Follominne 1987). Det var stor svensk aktivitet i Hølen under hele krigen, men hvor oppholdt alle de svenske soldatene seg? Er det mulig å finne spor i dag, etter uniformknapper og annet militært utstyr? Norges Metallsøkerforening var for noen år siden på dagstur til Hølen og lette på jordene på østsiden av elven Såna, på jordene til Nordre Vines gård. I tillegg er det søkt på jordene rett øst for Hølen. Men foreløpig resultatløst. Den 20. mars brøt den samlede svenske styrke opp på sin videre ferd mot Christiania. 10

12 På vei gjennom Ås med opphold på Ås prestegård fra 20. til 21. mars 1716 Ferden gikk videre forbi skysstasjonen på Korsegården. Gjestene på skysstasjonen kunne skue et følge som strake seg så langt øyet kunne se. Sikkert et skremmende syn som vakte frykt for hva som vil komme til å skje. Alle hadde hørt hvordan svenskehæren var kjent for å brenne og herje der den for frem. Soldatene var kledd i de såkalte enhetsuniformene et ganske nytt konsept i 1716; blå kjoler med gule oppslag og gule bukser av elgskinn. Men det er lite trolig at noen av tilskuerne kunne identifisere svenskekongen, se også under. Korsegården skysstasjon fotografert 1971, før flytting til Follo Museum. I bakgrunnen ser en bensinstasjonen som fortsatt finnes. Korsegården var et viktig knutepunkt hvor Kongeveien og Drøbakveien møtes. Hvor den nord-sydgående ferdselsåren krysser veien fra kysten og inn i landet. Bygningen på bildet er oppført rundt Men det antas at bygningen som sto der tidligere da Karl XII passerte var svært lik. (Foto: Vidar Asheim) Senere på dagen den 20. mars tok Karl XII inn på Ås prestegård som lå like sør for Mariakirken. Og på østsiden av prestegården gikk Den Fredrikshaldske Kongevei. Sogneprest Søren Hagerup gir en svært interessant beskrivelse av den da 34 år gamle svenskekongen: «Det er umulig å skille kongen fra hans soldater. Han er kortklipt, solbrent og kledd i hullete klær. Kongen sov med støvlene på, i noe halm på 11

13 Mariakirken på Ås, sett fra Syverud, i Middelalderkirken ble revet i (Foto: Vidar Asheim). gulvet. Han spiste glupsk, drakk bare vann og skarn hang ut av nesa. Det eneste han var omhyggelig med var den lange intense morgenbønnen. Sogneprestens fulle beskrivelse av svenskekongen finnes i Follominne På dette tidspunkt hadde Karl XII vært i felten i 15 år, uten å ha vært hjemme i Stockholm. Minnet om overnattingen holdt seg, Ås prestegård har således hatt sin «svenskestue». Ennå etter 140 år må rommet hvor Karl XII bodde og hadde sitt hovedkvarter ha vært oppfattet som en severdighet. I 1857 kom Norges og Sveriges visekonge på besøk for å se på rommet. Dessverre brant prestegården ned til grunnen i 1867, og Ås mistet en severdighet.. Neste dag, den 21. mars, etter oppholdet på Ås Prestegård beveget følget seg nordover langs Kongeveien. De passerte Bølstad Bru som går over vassdraget mellom Østensjøvannet og Årungen. Brua er vanskelig å forsere, med svært bratte bakker på begge sider. Veien videre gikk mot Oppegård. Helt syd i Oppegård, på grensen mot Ski og Ås hadde de norske styrkene besatt Sætre skanse (Haugbro skanse) hvor de forberedte seg på strid. De hogg ned tømmer som de la i store vaser der kongeveien krysser Dalsbekken, og de lagde såkalte forhuggninger, dvs. at de skar en del trær som sto 12

14 helt inntil veien nesten helt over, og med et snorsystem i toppen på trærne kunne de velte disse over veien når fienden kom. I tillegg hadde man to kanoner på toppen av skansen. Da Karl XII fikk beskjed om de norske styrkenes posisjoner og sterke forsvarsstilling, bestemte han seg for å gå fra Ris gård og ned til Bunnefjorden. Ris gård på Nordby i Ås hvor kongeveien går langs de imponerende rullesteinsmurene. I Nordbykrysset forlot svenskehæren kongeveien for å gå ned Askehougbakkene, til Bunnefjorden for å gå på isen til Christiania. Karl XII på Nesodden Også Nesodden fikk besøk av Karl XII og hans karolinere. Historiene er mange, Karl XII antas derfor å ha besøkt Nesodden både under selve marsjen til Christiania, og senere så lenge fjorden var islagt. Det kan synes som om svenskehæren fôr pent over Nesodden. I hvert fall er det i ettertid funnet svært få søknader om krigserstatning fra Nesodden. Litt av forklaringen kan vi kanskje finne i de gamle sagnene om Karl XII s møter med to formidable nesoddinger: Presten Ruge og husfruen Ambjørg Røer. 13

15 Presten Ruge Det første sagnet forteller at Karl XII kom «med et korps av dragoner til Nesodden og tok inn til presten Ruge». Han ønsket å gå til nadverd før angrepet mot Akershus festning. Men da presten dukket opp, ble Karl mistenksom. Kunne denne unge mannen virkelig være prest? Sant nok, sogneprest Ruge var bare 39 år, men han var en uvanlig begavelse, utdannet både som teolog og filolog. I ettertiden er Ruge omtalt som «den både i lærdom og levnet berømmelige og velærverdige mann». Han var viden kjent for sine kunnskapsrike og poetiske prekener. Folk reiste faktisk hele veien fra Christiania til Nesodden for å høre Ruge på søndagene. Denne vårdagen i 1716 møttes altså to store personligheter i Nesodden kirke, og det endte med at Karl XII gikk med på å motta sakramentet og velsignelsen av presten på Nesodden. Husfruen på Røer Og snart skulle Karl få møte enda en markant nesodding. Fra kirken red kongen og dragonene hans nordover til Røer gård. Dette var allerede den gangen en av Nesoddens største, og her regjerte husfruen Ambjørg Røer. Mange ville vel ha fått skrekken og flyktet ved synet av alle de svenske rytterne. Men ikke Ambjørg Røer. Tvert om, hun ønsket svenskene velkommen og tilbød dem mat mot betaling. Karl var kanskje fremdeles påvirket av møtet med Ruge? Så i stedet for å plyndre Røer, aksepterte han Ambjørgs tilbud. Svenskene slo leir på Røer, og ble der så lenge det fantes mat på stabburet. På denne måten berget altså Ambjørg gården. Hun berget dessuten fleskeskinkene sine, for dem hadde hun på forhånd flyttet fra stabburet og gjemt unna i et hult eiketre. Eika skal visstnok ha vært gedigen, for i mange år etter dette ble den brukt som grisehus. Vardeåsen og gravminnet I dagene som fulgte, fartet svenskene rundt på Nesodden. Det blir hevdet at husmannsplassen Kongebråtan fikk navnet sitt fra kong Karl. Han slo leir her fordi stedet lå nær en høy ås med utsyn helt til Akershus festning. Åsen må ha vært Vardeåsen. Derfra er det vid sikt både mot øst og nord, og der oppe lå vardebålet alltid klart for å tennes. Gjennom århundreder hadde vardene vært Norges viktigste signalsystem for å varsle dersom fienden angrep landet. Men da Karl XII denne marsdagen red hit opp for å betrakte Akershus festning, fant han nok bare en stor askehaug på toppen av Vardeåsen. For vardene var blitt tent over hele landet noen dager tidligere, da svenskehæren rykket inn over grensen ved Aurskog. Dette skal ha vært siste gang de gamle vardene var i bruk. Sagnet sier også at dragonene besøkte Fjell gård. Der fikk de øye på bonden, Bjørn Fjeld, i fullt sprang oppover lia mot Gaupefjell. Rytterne «satte etter ham av 14

16 all makt», men Bjørn fikk gjemt seg i en hule. Han berget livet, men fikk seg nok en alvorlig støkk. Og de siste ti årene av sitt liv brukte Bjørn Fjeld til å smi et gedigent gravminne til seg selv. Det endte ikke på graven hans, men ble i stedet hengt opp på veggen i Nesodden kirke. Og der henger Bjørn Fjelds gravminne den dag i dag. Til venstre: Husfruen Ambjørg Røer tømte stabburet, men berget fleskeskinkene. Til høyre: Bjørn Fjelds gravminne henger i Nesodden kirke. Den svenske armeen ankommer Christiania Lørdag 21. mars 1716 marsjerte så den svenske hæren nordover på Bunnefjorden. De ble observert fra Akershus festning, og Norges general Lützow stilte opp en slagstyrke på isen for å møte dem. Han var sterkt presset av bekymrede samfunnstopper i Christiania, de forlangte at han måtte levere et slag. Til gjengjeld lovet de å gi den norske hæren både mat og penger. Risikoen for et nederlag var meget stor. Og Lützow fikk nesten umiddelbart en klar kontraordre fra krigsrådet på Akershus festning: Går du i slag med svenskene nå, da setter du Norges rike på spill. Dermed ble de norske soldatene trukket tilbake og sendt til Lier og Drammen. Svenskene hadde altså fri vei videre. Fra festningen fikk man øye på dem kl 10 om morgenen da de kom gjennom Ormsundet for å gå langs Ekeberg. Kanonene fra festningen sendte i vei noen skudd, svenskene gjemte seg bak Bleikøya for å vente på sine 3000 ryttere. Deretter gikk hele hæren videre i en lang rekke bak Hovedøya, og derfra over til Bygdøy. Senere på dagen slo de leir på slettene i byen og besatte Aker kirke. Den norske strategien var å oppgi Christiania, å trekke hæren tilbake til Gjellebekk skanse hvor hovedveien mellom Christiania og Drammen passerte. Og borgerne i 15

17 Christiania, de som kunne, hadde rømt byen. Garnisonen på Akershus festning ble forsterket til 3000 mann og fikk rikelig med proviant og krigsmateriell. Og da Christiania var nær folketomt, var ordren å beskyte fienden dag og natt med vedvarende bombardement fra festningen. Om aftenen den 22. mars kunne Karl XII ri inn i det nesten folketomme Christiania. Og krigerkongen fornektet seg ikke. Allerede neste dag forsøkte de svenske troppene å storme Akershus festning, uten å lykkes. Kongen beleiret Christiania i 39 dager, og i de dagene kom skuffelsene titt og ofte: Videre fremrykking mot Drammen viste seg umulig, da Gjellebekk skanse ikke lot seg erobre, og å falle skansen i ryggen ved en omgående bevegelse viste seg også umulig. De svenske soldatene var hele tiden utsatt for en morderisk ild fra festningen, med mange døde og sårede som resultat. Kongen så at uten tungt beleiringsartilleri kunne Akershus festning ikke erobres. Festningen utgjorde en formidabel trussel. Carl XII hadde en sterk hær i Christiania, men kunne vanskelig avse store avdelinger til aksjoner mot nordmennene på Gjellebekk skanse, da det kunne være fare for utfall fra garnisonen på Akershus. Kongens forventede forstekninger, flere soldater og beleiringsartilleri, kom aldri frem. Da fjorden ble isfri viste den dansk/norske flåtens sin dominans. I stedet for å få forsterkninger dukket dansk/norske krigsskip opp for å beskyte de svenske troppene. Den viktige forbindelseslinjen hjem til Sverige ble brutt da Moss ble gjenerobret, se også under. Nå var det fare for at de svenske troppene kunne bli isolert og nedkjempet. Noe Karl XII hadde erfart tidligere, bl.a. i Poltava Natt til den 30. april forlot derfor den svenske hæren, nå på ca mann, Christiania. Fysiske minnesmerker i Oslo etter okkupasjonen og beleiringen i 1716: 1) Til minne om artilleribeskytningen fra Akershus festning er to kanonkuler innmurt i veggen på henholdsvis det tidligere posthovedkontoret (i krysset Tollbugata/ Dronningenes gate) og i Gullfisk-gården (i krysset Skippergata/Rådhusgata). Kulen i Posthuset er markert med dette skiltet på veggen: I VEGGEN OVENFOR DETTE SKILTET ER INNMURT EN KANONKULE SOM ER SKUTT FRA AKERSHUS FESTNING UNDER CARL XII s BELEIRING AV BYEN I OVERFØRT FRA TIDLIGERE BYGNING PÅ TOMTEN 16

18 2) Gatenavn i Oslo: Krusesgate og von Øtkens vei er begge oppkalt etter norske offiserer som utmerket seg. Tidligere fantes også Carl XII s gate til minne om hvor kongens bopel og hovedkvarter lå. Under en regulering av bydelen Vaterland forsvant gaten. Den lå omtrent der hvor Oslo Spektrum ligger i dag. 3) «Villmennene» to store bronsekanoner som i 1716 spredte død og fordervelse blant de som beleiret Akershus festning. Dette er to 24-punds kanoner, som skjøt kuler på hele 12 kg! Lengde ca. 320 cm. Kanonene ble støpt allerede på midten av 1500-tallet, og etter en lang historie havnet de til sist på Akershus festning. Dette er blant de eldste kanonene i norsk eie, og oppbevares på Akershus festning. Kanonene har også vært avbildet på norske frimerker. Litt om kampene om Moss, erobringen av den svenske armeens viktigste forbindelse med hjemlandet. Gjenerobringen skjedde to ganger: 26. mars angrep norske styrker den svenske garnisonen i Moss. De svenske magasinene hvor var det rikelig med proviant og militært utstyr skulle ødelegges. Nordmennene lyktes, alt som ikke ble ødelagt ble fraktet med båter til Fredrikstad festningsby. Men etter et par dager gjenerobret svenskene Moss. Neste angrep, 23. april, var svenskene mye bedre forberedt på forsvar, men nordmennene angrep med flere tusen mann. Etter innbitte kamper overga de siste 500 svenske soldatene seg, og en stor mengde krigsmateriell ble erobret. Seieren ved Moss var av stor psykologisk betydning for nordmennene. Denne vellykkede operasjonen viste nå tydelig hvem som hadde overtatt initiativet i krigen. På Vincent Buddes plass i Moss sentrum finnes følgende minneplate: Anno 1716, den 23. april under Carl den XII s angrepskrig i Norge, ble på dette sted utkjempet et slag av norske tropper anført av brigader Vincent Budde og svenske tropper anført av oberst Melcher Falkenberg. Slaget, hvor de svenske tropper gjorde en tapper innsats, endte med norsk seier. Seiren i Moss var en seier for Norge, idet Carl den XII måtte endre sine angrepsplaner overfor vårt land. Retrett gjennom Follo Natt til den 30. april forlot den svenske hæren på ca mann Christiania. Karl XII gikk over Ekeberg, og kom ned til den gamle steinhvelvbrua over Ljanselva ved Hauketo. Denne brua er fortsatt et viktig trafikknutepunkt. Steinhvelvbroene lang kongeveien ble bygd omlag 100 år etter at Karl XII besøkte oss. Da var det trebroer, og Karl XII sørget for å rive de fleste for å sinke de norske styrkene som tok opp forfølgelsen. 17

19 Veiene som Karl XII fulgte var kjørbare, men langt fra den stand som vi kjenner kongeveiene i dag. Så tidlig som i 1636 kom Christian IV med en forordning som krevde at hovedveiene i Norge skulle gjøres kjørbare. Og i pakt med tidens stil ble de nye kjørbare hovedveiene kalt kongeveier. Men først i 1762 beskriver Capitaine Døderlein i sin plan for Den Fredrikshaldske Kongevei en veibredde på 10 alen mellom grøftene som er den standard vi forbinder med de gjenværende kongeveier i dag. Veibygging tok da, som nå, lang tid. Troppene med hester og vogner måtte da danne en svært lang rekke langs den smale og ufremkommelige kongeveien. Her skal vi følge det som er igjen av den gamle kongeveien som Karl XII fulgte sydover. Retrett gjennom Oppegård, 30. april 1716 Ikke mye skjedde her, da svenskene hadde det travelt for å unngå de norske forfølgerne. Ved foten av Grønliåsen i sør, i kort avstand til gården Fløisbonn, ligger to kraftige steinheller ved veien, kalt Kongebordet. Dette er sannsynligvis en gammel bauta som har falt ned. Den har også vært kalt for Karl XII s bord, men dette beror nok på et usikkert rykte etter retretten fra Christiania. Lenge før dette, i året 1597, hadde den reiseglade reformasjonsbiskopen Jens Nilssøn kalt steinhellene for «Kongsborditt». Så kan en jo lure på hvordan dette kongebegrepet har oppstått. Svenskekongen dro nok bare forbi her i all hast, men tidligere konger kan jo ha besøkt stedet. Ved oppbruddet fra Christiania insisterte kongen selv på å lede baktroppen, men generalmajor Hugo Hamilton fryktet at kongen ville innlate seg på kamper og trefninger mot de norske forfølgerne og dermed forsinke svenskenes tilbaketog. Han ba derfor kongen gå fremover, mens han selv skulle ta ansvar for baktroppen. Dette nektet kongen, men da de kom til gården Fløisbonn, kommanderte general Hamilton to kompanier inn på gårdstunet på Fløisbonn for en hvil. De to kompaniene ble holdt igjen inntil Karl XII med baktroppen hadde passert, slik at de dannet den egentlige baktroppen videre. De svenske styrkene rev som sagt alle bruer på sin vei tilbake til Sverige, og i Oppegård var det snakk om Greverudbroen, en bru over Grytebekken ved Oppegård golfbane. Veien gjennom Haugbro skanse (Sætre skanse) gikk uhindret, nå var det ingen norske soldater på plass. Fra Mølleveien starter en bratt grusvei ned mot Haug bro og deretter Dalsbekken bro. Haug bro som går over Sætrebekken var i mange hundre år det viktigste veikryss i Oppegård. Her gikk Den Fredrikshaldske Kongevei rett sydover, men den gamle 18

20 Jernbanebru ved Skiveien i Oppegård syd. Da jernbanen ble anlagt her i 1878, ble det bygget bru over Den Fredrikshaldske Kongevei. Kongeveien fortsatte videre langs Skiveien, Sætreveien og Mølleveien til et av datidens viktigste veikryss. kongeveien til Stockholm tok av østover. Begge veiene finnes tydelig i dag. Brustedet er lagt til toppen av fossen der Sætrebekken faller ned mot Sætreslora i Gjersjøen. Haug bro er i dag en trebro, men under trebrua kan en se fundamentene etter den gamle steinhvelvbrua fra (Enkelte kart omtaler Sætrebekken feilaktig som Tussebekken) Retrett gjennom Ski og Kråkstad med opphold på Østby gård fra 30. april til 1. mai 1716 Etter mindre enn 100 meter fra Haug bro ender kongeveien, og en kommer ut på en moderne trafikkmaskin som har forandret det meste av terrenget. Men med litt fantasi kan en se at kongeveien gikk rett frem og opp til dagens Haugbro Terrasse. Veien fortsatte videre opp Haugbro Terrasse og ut på Langhusveien. Her fulgte kongeveien Langhusveien frem til krysset ved Fossveien og Langhus gård. Mens Langhusveien i dag går rett frem gjennom en veiskjæring, gikk kongeveien lenger vest, over dyrket mark. Herfra kan man spore ca. en kilometer av kongeveien, der den går over dyrket mark, ned til Steinhvelvbroa over Noråsbekken. 19

21 Infoplakat ved inngangen til boligsameiet Skansen. Opp langs veien til venstre gikk også den gamle kongeveien hvor Karl XII marsjerte i iltempo. Herifra har man svært god utsikt over Haugbro skanse og området den skulle forsvare. Fra steinhvelvbroen kan man følge faret etter kongeveien, langs åkerkanten frem til Roaas gård. Veien er delvis gjengrodd, og lite fremkommelig. Veien antas å ha gått rett sydover, ned til tverrveien som gikk langs toppen av Ski-morenen. Tverrveien kan en i dag se rester etter på Waldemarhøy. Veien gikk så forbi Ski kirke, og videre langs Opsandveien. Den gamle kongeveien på sterkningen Ski kirke Opsand Bilitt ble nedlagt da den nye riksveien var ferdig til Kråkstad Inntil da var kongeveien den mest trafikkerte veien i bygda, da dette var en meget trafikkert veistrekning både for svensker og nordmenn på bytur. Populære var også de mange hvilestedene etter veien, for her var det også brennevinssalg. Om kvelden ankom svenskene Kråkstadbygda, en strekning på 33 km var tilbakelagt. I følge tradisjonen slo svenskene leir for natten nord i Kråkstadbygda. Karl XII skal ha overnattet på Østby gård, en av de største gårdene i bygda. Vi har i dag kun et minne fra denne begivenheten, nemlig «Svenskesletta» i Tømtskogen. Huset hvor Karl XII overnattet brant i Dagsmarsjen som svenskene gjennomførte midt i den verste vårbløyta er imponerende, med et ufattelig slit for folk og hester som hadde tilbakelagt 33 km på datidens dårlige og sølete veier, med kanoner og vogner. Slitne og sultne soldater og flere hundre slitne og sultne hester så frem til en hvil. Om kvelden kunne bygdefolket se de blågule slå leir utover jordene på Svenske- 20

22 Steinhvelvbro over Noråsbekken, et godt bevart kulturminne som bekrefter at her gikk den gamle kongeveien. Den kan lettest nås fra Noråsveien. Når en kommer ned til Noråsbekken, ligger broen ca. 50 meter nedover langs bekken. (GPS-posisjon: N / E ). sletta, i tillegg må det antas at offiserer og soldater var innkvartert på hver eneste gård i bygda. Men å ha fiendens hær liggende i bygda medfører som rimelig er store ubehageligheter. Og innbyggerne i Ski og Kråkstad ble neppe spart i løpet av overnattingen. Svenskene tok seg til rette, forsynte seg med mat og for, røvet med seg hester før de dro videre. Lørdag 30. april 2016 arrangerte Ski historielag en 300-årsmarkering for Karl XIIs opphold i Kråkstad. Se senere i artikkelen. I veikrysset hvor Opsandveien deler seg med en vei nordover mot golfbanen på Smerta, går vår vei rett frem, forbi Opsandbråten. Her ender den gamle kongeveien i dag, men tidligere gikk den ned til Tømt gård. Veien her er ikke fremkommelig, men en kan sykle en omvei om Asgjerrud og ned til Tømt gård. Veien videre fortsetter til Tomterveien. 21

23 Opsandbråten her ender den gamle kongeveien. Tidligere gikk den videre bratt ned Steinmelbakken og videre mot Tømt gård hvor den nå er lagt under plogen. 1. mai 1716 gikk også svenskehæren ned Steinmelbakken etter sin overnatting. Rester av gammel bru. Herfra gikk kongeveien rett opp mot Bilitt. Først 200 meter over dyrket mark, deretter 600 meter på en godt bevart rest av Kongeveien som ender i veikrysset Vientjernveien/Tomterveien. Bilitt er stedsnavnet på veikrysset Vientjernveien/Tomterveien, og her lå hvilestedet Bilitt, et svært flott navn på et hvilested (Bie litt). 22

24 Kart over nordre Kråkstad som viser hvor Kongeveien gikk, fra Opsandveien og ned til Bilitt. I tillegg vises alle steds- og gårdsnavn omtalt. På to strekninger finnes ikke Kongeveien lenger, nå lagt under plogen. Kartet viser også turveien som kan benyttes, som først passerer Asgjerrud gård og som går videre helt ned til Tomterveien via Østby gård. (Kilde: Norgeskart) Om lag meter syd for Bilitt, langs Tomterveien, lå hvilestedet Nyborg, tidligere kalt Køften (veidele). Bjørn Myrvoll er veiviser, fotografert ved inngangen til det som er igjen av Nyborg. Herfra startet også tverrveien til Kråkstad kirke og videre til Ås og Den Fredrikshaldske Kongevei. En ideel beliggenhet for et hvile- og skjenkested. (GPS-posisjon: N / E ). 23

25 Kongeveien fortsatte langs Tomterveien. Allerede 1. mai nådde svenskene Onstadsundet ved Glomma. I løpet av 4 døgn kom de over Glomma, først ved å bygge tømmerflåter av alt tømmer som lå her beregnet til å bygge en ny Spydeberg kirke. Da Onstadsund var passert, overrasket Karl XII alle ved ikke å reise tilbake til Sverige, men heller sette kursen mot Fredrikshald. Det skulle fortsatt gå flere uker før besøket ble avsluttet: 4. juli: Slaget om Fredrikshald. Mislykket svensk angrep på Fredriksten fesning, med mange døde og sårede. Fredrikshald by lå nedbrent tilbake. 8. juli: Tordenskjold seiret i Dynekilen. 10. juli: Etter tapet i Halden og etter Tordenskjolds røveri forlot han Norge for denne gang. Det skulle gå snart 2 år før neste besøk. Peter Tordenskjold (Peter Wessel) og hans innsats Vi har flere spor etter Tordenskjold her i Follo, selv om han neppe noen gang satte sine ben her. Hans eldre bror, Ole Wessel, var sogneprest i Vestby. Han hadde tidligere også hatt trang til sjøen, og tjenestegjorde da som orlogsprest. Etter Tordenskjolds død i 1720 ble Johan Herman Wessel født i Vestby. Og som ny kapellan i Vestby, ble Jonas Wessel tilsatt i Begge er etterkommere etter brødrene til Peter Tordenskjold. En av Tordenskjolds kårder henger nå i våpenhuset i Vestby kirke. Kården henger i en boks med glass, ved siden av en tavle med historisk informasjon. Kården var en del av arven til hans bror, sognepresten. Da Tordenskjold døde etter en duell i 1720 var det broren som fikk hånd om sjøheltens skipskiste. Her var det to kårder, den ene finnes i dag på Rød Herregård i Halden, den andre i Vestby kirke. Kården er en soldatkårde, modell 1710 med Fredrik IVs monogram. Som offiser har Tordenskjold ikke båret en slik kårde, dette kunne være hans kårde som underordnet matros. 24 Her gikk Karl XII ut av Follo 1. mai 1716, ut av datidens Kråkstad prestegjeld. I dag heter veien Tomterveien, den opprinnelige kongeveien ligger nå under asfalt.

26 1716 ble et svært viktig år for Peter Wessel. 24. februar 1716 ble han opphøyd til adelsstanden som Peter Tordenskjold. Han hadde da kommandoen over fregatten Hvide Ørn. Utover våren, så snart isen forsvant, var han en del av den dansk/norske flåtens dominans på havet. Karl XII satt med sin hær i Christiania, speidende utover fjorden og ventet på den svenske transportflåten. Ikke minst på beleiringsartilleri som ville gjøre det mulig å innta Akershus festning. Men kongen innså snart at han ventet forgjeves, og brøt opp Men Karl XII hadde ikke gitt opp, neste mål var å erobre Fredriksten festning. Særlig satte han sin lit til sin transportflåte med proviant, ammunisjon og beleiringsartilleri. Samlingsstedet for denne var en fjord nær Strømstad, som het Dynekilen. Den var smal og 5 kilometer lang, her kunne ingen fiende trenge inn. Her lå den sikkert. Den 8. juli 1716 klokken 1:30 startet Tordenskjold angrepet på Dynekilen, en av de mest omtalte og dristigste trefninger i Nordens sjøkrigshistorie. Med sin flåtestyr- På halvøya «Batteri» hadde svenskene både sin kommandoplass og artilleri for å beskytte transportflåten. Batteri er i dag en øy med hengebro over til fastlandet, og øya heter nå Getholmen. Helt syd på Getholmen ble det i anledning 250-årsdagen i 1966 reist en minnestein med innskriften «Tordenskjold Slaget i Dynekilen 8. juli 1716». Stedet kan best besøkes fra Dyne Camping. (Bilde til venstre: Norsk Forsvarshistorie, bind I). I nærheten finnes også et annet «minne», nemlig «Tordenskiold Krog», spisestedet hos Dynekilen Golfklubb. 25

27 ke, bestående av syv skip bevæpnet med til sammen 139 kanoner startet Tordenskjold innseilingen. Klokken 11:00 var flåten kommet helt frem til det indre bassenget, i angrepsposisjon. Og nå begynte en tretimers kanonade hvor motstanderne overdynget hverandre med prosjektiler fra 36-, 24- og 18-punds kanoner. Under slaget greide norske sjømenn å fordrive de svenske kanonbesetningene fra halvøya «Batteriet» og gjøre artilleriet der ubrukelig. Etter tre timer begynte ilden hos svenskene å avta, og snart var slaget i Dynekilen over. Nå gjaldt det å komme ut av Dynekilen med syv egne og 14 erobrede skip, en kjempeoppgave. Og det utrolige skjedde, de lyktes! Og etter dette nederlaget forlot Karl XII Norge, i denne omgang. Fra Ski historielags arrangement på Svenskesletta, lørdag 30. april 2016 Lørdag 30. april 2016 arrangerte Ski historielag en 300-årsmarkering for krigerkongen Karl XIIs ankomst til Kråkstad. 30. april 1716 ankom Karl XII og hans hær Kråkstad, etter å ha tilbakelagt en strekning på 33 km fra Christiania. I Kråkstad overnattet kongen på Østby gård, mens infanteri og kavaleri overnattet i området som senere ble til «Svenskesletta» i Kråkstad. Arrangementet var således nøyaktig på dagen 300 år etter de aktuelle hendelsene. Været var ikke på lag med Ski historielag denne dagen. Værmeldingen sa det ville komme like mye regn som det normalt kom i hele april. NVE hadde i tillegg sendt ut flomvarsel. Men på tross av dette, det var hele 120 fremmøtte. Program for arrangementet på Svenskesletta: Velkomsttale ved ordfører i Ski, Tuva Moflag Tale ved Knut Falla, leder Ski Historielag: Historien om Karl XIIs rast i området! Smaksprøver av datidens kost v/kråkstad Bygdekvinnelag Vassgraut og lokalt brygg! Korsang og musikk! Kanon- og munnlader-show v/fredriksten Artillerie Compagnie og kadetter fra Krigsskolen. Programmet ble avsluttet innomhus på Bjerkebekk. GPS-posisjonen til Svenskesletta er / Bjerkebekk ligger 400 meter videre inn i skogen. 26

28 På tross av det dårlige været med flomvarsel fra NVE, mer enn 100 fremmøtte. (Foto: Christian Olsen). Fredriksten Artillerie Compagnie samt to kadetter fra Krigsskolen marsjerer på vei til sine stillinger, i tidsriktige uniformer. Fra 1711 ble uniformene endret til rød våpenkjole med fiolette bukser. (Foto: Christian Olsen) 27

29 To kadetter fra Krigsskolen skyter med datidens standardvåpen: Flintlåsmusketten, et munnladningsgevær. Kraftig røyk både fra tennkammer og munning. (Foto: Christian Olsen) Med et enormt brak avfyres kanonen fylt med kun 150 gram svartkrutt. I datidens kamper ble den fylt med 2 kg svartkrutt, nødvendig for å drive en kule med nødvendig rekkevidde. De fleste artillerister på den tiden var derfor døve! (Foto: Christian Olsen) 28

30 Kilder: Muntlige kilder: Geir Bagge Skarheim, Willy Østberg, Bjørn Myrvoll og Erik Rønning Johansen. Skriftlige kilder: Svend Østby: Kråkstad, et tidsbilde (Årbok for Follo historie- og museumslag, 1951) Marit Solli: I Carl XII s fotspor gjennom Vestby. (Follominne 1987) Erik Aas jr: Omkring Ås gamle prestegård. (Follominne 1993) Willy Østberg: Carl XII s felttog i Norge i 1716 (Follominne 1999) Helge Holter: Kirkene i Såner gjennom tidene. (Follominne 2001) Kari-Anne Slettjord: Tordenskjolds kårde som kom til Vestby (Follominne 2001) Ola Teige: Da Sverige var arvefienden Follo og Den store nordiske krig (Follominne 2005) J. Gjærum: Akershus fylkes veghistorie, Oslo 1954 Richard Olsen: Fra det gamle Moss (publisert i Moss 1901) Ingvar Dahl: Glimt fra Hølens historie gjennom 300 år Dan H. Andersen: Tordenskjold en biograf om eventyreren og sjøhelten. M. Østlid: Kråkstad, en bygdebok. Trygve Vik: Ås Bygdebok, Bygdehistorie I inntil 1850 (1978) Alf E. Bjerke: Nordens løve Karl 12. i Norge. Aschehoug Bjørn Linnestad: Vesen gjennom vidd og vers: om Johan Herman Wessel. (Vestby historielag 1992). Norsk Forsvarshistorie, bind I. (2000) Alfred Gustafson: Turbok for Ski av (Ski historielag, 1992) Statens vegvesen, Akershus vegkontor: Hærvegen (1997) Statens vegvesen, Akershus vegkontor: Den Fredrikshaldske Kongevei, Oppegård og Ski Statens vegvesen, Akershus vegkontor: Den Fredrikshaldske Kongevei, Vestby (1998) Statens vegvesen, Akershus vegkontor: Den Fredrikshaldske Kongevei, Ås (1998) Norges Landbruksskole, Ås: Den Fredrikshaldske Kongevei fra Oslo gjennom Follo (1998) Anton Schou: I Carl XII s fotefar, Østlandets Blad, 28. april 1958 Hogdal, glimtar ur bygdens historie (Hogdal hembygdsförening, 2016) L. L. Daae: Norske bygdesagn 29

31 Krogsrud i Frogn en spennende tidsreise Av Reidun Marie Aasheim Innledningsvis beskrives det store antall løsfunn gjort på en enkelt gård. Det vil si funn gjort på åker og eng. Og gjenstandene har stor tidsdybde, mange er fra steinalder, men også bronsealder, jernalder og middelalder er representert. Men hvorfor er dette interessant for oss arkeologene? Trenger vi enda flere steinøkser, vi har jo så mange allerede? Men det er ikke for å samle flest mulig, men å registrere funnstedet er også en viktig tilleggsopplysing, da kan arkeologer forske på hvor menneskene i tidligere tider bodde og utnyttet landskapet. Innlevering av funn får det ingen konsekvenser for grunneier eller finner. Slike løsfunn utløser ikke utgravninger på grunneiers bekostning. I 2015 ble det levert inn flere oldsaker funnet på Krogsrud gård som er en av gårdene som ligger lengst sør i Frogn. De ble levert inn til Akershus fylkeskommune av Solveig Krogsrud. Dette er i og for seg ikke oppsiktsvekkende, men antall gjenstander som ble levert inn er det. Særlig fordi det allerede tidligere levert inn flere oldsaker fra samme gård. Til sammen er det levert inn 34 gjenstander fra Krogsrud! Til sammenligning er det bare knapt halvparten av gårdene i Frogn som har kjente funn av oldsaker, de fleste mangler dette. De gårdene som har dette har bare ett til fem, noen få har sju til ti funn. Det er registrert høyere antall på noen av gårdene i universitetsmuseenes database ( dette gjelder også Krogsrud, men det er da flint som avfall etter redskapsproduksjon og diverse prøver som er registrert som funn. Dette er også interessant, men kommer fra arkeologiske registrerte og undersøkte boplasser, det vil si at fagfolk har samlet inn funnene. Jeg ønsker å fremheve gjenstandsfunn som blir funnet tilfeldig av folk på gårdene og hvor viktig kunnskap dette kan gi oss. 30

32 Funnene fra Krogsrud er plukket opp av de som har bodd på gården. Her er det interesse for historie, kombinert med et godt øye for å skille ut oldsaker fra andre steiner i åkeren som har resultert i det store antallet. Fellestrekket er at det er gjenstander i stein; gryteskår i kleberstein, brynesteiner, flintsigder, pilspiss, steinøkser, flintdolk, garnsøkker, vevlodd og slipehelle for steinøkser. Men det som skiller gjenstandene er den store tidsdybden, mange er fra steinalder, men også bronsealder, jernalder og middelalder er representert. Jegere og sankere i eldre steinalder Prikkhugget trinnøks, brukt av jegere og sankere i eldre steinalder. Foto: Reidun M. Aasheim, Akershus fylkeskommune Blant de eldste funnene er en prikkhugget trinnøks som er datert til eldre steinalder, til perioden mesolittikum som definerer midtre fase av steinalderen ca f. Kr. (fra gresk meso «mellom», og lithos «stein»). Mesolittikum er perioden mellom paelolitikum og neolitikum. Den bakre grensen for mesolittikum faller sammen med istidens slutt. Øksen er ikke fra den tidligste fasen i mesolittikum, men kan dateres typologisk til f. Kr. Steinalderfolket som brukte denne øksen var jegere og sankere. Vi vet lite om hvordan de levde. Sporene etter disse menneskene stort sett er fra steinredskapene de brukte. Graver er for det meste bare kjent fra Danmark og Sverige og de viser at de var like oss, men hadde en litt lavere høyde og kortere levealder. Vi vet ikke mye om hvordan de var organisert, men sannsynligvis dannet de større og mindre grupper som jaktet sammen og hadde en form for utnyttelse av andre naturressurser. Det er funnet også en steinklubbe som er vanskelig å datere, de har vært brukt i hele steinalderen ( f. Kr.). Fra steinalderen er det også funnet en slipehelle for å slipe steinøkser på. Slipeheller har vært brukt i Nøstvetkulturen (mellomog senmesolittikum, f. Kr.). Ved Sjøskogen i Ås finner vi boplassen som har gitt navn til en hel periode i eldre norsk steinalder Nøstvet. Perioden er navngitt 31

33 etter gården som boplassen ble funnet på. Nøstvetperioden er den siste delen av eldre steinalderperioden før man begynner med jordbruk her på Østlandet. Slipehelle for sliping av steinøkser, fra nøstvetkulturen ( f. Kr.). Foto: Reidun M. Aasheim, Akershus fylkeskommune Jordbrukere i yngre steinalder og bronsealder To svensk-norsk stridsøkser datert til ca f.kr. er levert inn fra Krogsrud. De representerer en gren av de snorkeramiske kulturene som har en vid utbredelse over Nord-, Mellom- og Øst-Europa. De fleste øksene skriver seg fra graver eller er registrert som løsfunn. Noen ganger er øksene svært forseggjorte i en båtfasong og er derfor kalt båtøkser. Stridsøkskulturen knyttes til jordbruk, men de som brukte stridsøks, var mer bevegelige og beveget seg over større områder kanskje på jakt etter beiter. De la større vekt på tamdyrhold og mindre vekt på dyrking av jord. Hvorvidt stridsøkskulturen i Norden var et resultat av innvandring eller indre utvikling, har vært et debattema i lengre tid. Det er foreslått at stridsøksfolkene var de første som snakket et indoeuropeisk språk i Norden. Selv om bare få boplasser er funnet, er det klart at stridsøkskulturen har hatt en agrar tilpasning og det har vært dyrket korn og holdt husdyr. I deler av Norge representerer stridsøkskulturen den eldste bondekulturen. Også flere funn av skafthulløkser kommer fra Krogsrud. De tallrike enkle skafthulløksene som disse representerer forekommer over hele landet i jordbruksbygdene, men hyppigst på Østlandet. Enkelte ganger er de funnet i graver, men er overveiende funnet som løsfunn. Øksene er datert til perioden senneolittikum eldre bronsealder ( år f. Kr.) Neolittikum (yngre steinalder) er perioden når jordbruket og husdyrhold blir innført i Norge. Øksene ble sannsynligvis brukt til rydding av land i forbindelse med jordbruk. En av øksene er en miniatyr-skafthulløks. Man vet ikke med sikkerhet hva slags 32

34 Skafthulløks brukt av jordbrukere i perioden yngre steinalder eldre bronsealder. Foto: Reidun M. Aasheim, Akershus fylkeskommune funksjon disse har hatt. De kan finnes i graver som gravgaver, men også som løsfunn i dyrket mark. De kan ha hatt en praktisk funksjon, hvor man har trengt en liten øks, eller det kan være en barneøks. Men det kan også være symbolske gjenstander. Man kjenner til miniatyrer av mange forskjellige redskap. I jernalder kan det være miniatyrer av sigd, sverd eller øks. De er gjerne tredd inn på en ring og kalles amulettringer. Disse kan finnes på steder man har hatt som kultplasser. Dette er en spennende funnkategori man vet litt for lite om. Funnstedet på Krogsrud kan indikere et offerfunn da den ble funnet i en fjellkløft. Fire sigder i flint fra senneolittikum-bronsealder er også funnet. Disse har vært brukt til å skjære korn og gress med. Diverse eksperimenter, funn av skjefter samt slitesporsanalyser viser imidlertid at den vanligste bruken var kornskjæring. I tillegg er det et funn av en pilspiss i flint som er datert til senneolittikum. Den har nok vært brukt til jakt. Også en flintdolk fra perioden senneolittikum eldre bronsealder Flintdolk fra perioden yngre steinalder-eldre bronsealder. Foto: Reidun M. Aasheim, Akershus fylkeskommune 33

35 ( år f. Kr.) er innlevert. Dolkene er formmessig etterligninger av mellom og vesteuropeiske dolker i metall, ofte bronsedolker. De ble ikke lagd i Norge og de aller fleste flintdolker er laget av flint utvunnet i danske flintgruver. Halvferdige og ferdige dolker ble distribuert over store deler av Skandinavia. Flintdolkens funksjon er omdiskutert, og den finnes nedlagt i både i depoter og graver. Flere forskere mener dolken var mannens prestisjevåpen. Flere dolker har imidlertid slitasje som viser at de har vært brukt til ildslagning. Spor etter oppskjerping tyder på at dolkene også kan ha hatt en praktisk funksjon. Gjenstander fra jernalder og middelalder Det er innlevert flere brynesteiner fra Krogsrud. I hele Akershus finner man brynesteiner, ofte som løsfunn i dyrket mark, men også i forhistoriske graver eller boplasser. De har vært et viktig redskap for å holde kniv- eller ljåeggen skarp så lenge vi har brukt jern som redskap. Den vanligste typen kommer fra steinbruddet i Eidsborg i Vest-Telemark. Brynene herfra er i kvarts-glimmer skifer og er lett gjenkjennelig på sin kvalitet. Bryner fra Eidsborg har blitt eksportert også til utlandet og man finner de over hele Nord-Europa. Produksjonen og eksport av bryner i Eidsborg er kjent fra 700-tallet og opp til 1950! Det betyr at løsfunn av bryner er vanskelig å datere, men er fra perioden 500 f. Kr og opp til vår tid. Bryner til å slipe kniv- eller ljåeggen med for å holde den skarp. Slike bryner er vanskelig å datere, men er fra perioden 500 f. Kr. og opp til vår tid. Foto: Reidun M. Aasheim, Akershus fylkeskommune Skår og hanker fra klebersteinsgryter. Disse kan dateres til vikingtid (yngre jernalder) og middelalder. Foto: Reidun M. Aasheim, Akershus fylkeskommune Flere skår i kleberstein fra gryter, tre garnsøkker, et vevlodd og et spinnehjul er funnet rundt der det gamle gårdstunet på Krogsrud lå tidligere. Kleberstein er en myk steinsort som lett kan formes og i tillegg tåler varme bra. Kokekarene har vært i 34

36 mange forskjellige størrelser og tykkelser. Det gammelnorske ordet for kleberstein er grjótstein. Ordet gryte er avledet av grjót siden den lett formbare steinen ble det fortrukne materiale i vikingtidens kokekar. Vevlodd for å holde renningstrådene i en vev stramme, også kalt kljåstein. Kan dateres til yngre jernalder og middelalder. Foto: Thore Bakk, Follo museum Garnsøkker brukt til fiskegarn. Kan dateres til yngre jernalder og middelalder. Foto: Reidun M. Aasheim, Akershus fylkeskommune Fordi steinen er lett formbar lagde man også andre ting i kleberstein blant annet spinnehjul, vevlodd og garnsøkker. Spinnehjul ble også lagd i andre steinsorter, men fra vikingtid og middelalder er de ofte i kleberstein. Spinnehjulet er en del av en håndtein man kunne spinne tråd med. Teinen er en lang og spiss pinne med et spinnehjul som hjelper til med roteringen som vi trenger for å tvinne tråden. Vevlodd ble brukt for å holde renningstrådene stramme i en stående vev, en såkalt Oppstadvev. Vevlodd kalles også kljåstein. Både håndtein og stående vev blir mindre vanlig på 1600-tallet da både spinnrokk og flatvev blir introdusert. Disse er mer effektive for tekstilproduksjon og blir derfor fort populære. Det er kjent flere klebersteinsbrudd fra Akershus. Dette er en liten tidsreise jeg har tatt dere med for å vise hvor viktig at oldsaker blir levert inn. Hvis disse ikke oldsakene hadde vært kjent for oss arkeologer hadde vi bare hatt et par steinalderlokaliteter med spor fra redskapsproduksjon i flint og noen gravhauger fra jernalder fra Krogsrud. Dette gir oss ikke det samme tidsbildet, men sammen med de innleverte funnene har vi nå et helt annet bilde av forhistorien. Her har det tydeligvis vært attraktivt for både jeger-/sankerfolkene og for de tidligste jordbrukerne, men også for de som kom etter. Slik vi kan tolke det har det i tusenvis av år alltid holdt til folk på Krogsrud. 35

37 Hvorfor levere inn oldsaker? Jeg får ofte høre at det ikke er nødvendig å levere inn funn til oss arkeologer, vi har jo så mange steinøkser fra før, vi trenger jo ikke flere! Men det er ikke for å samle flest mulig oldsaker vi ønsker å få alle funn innlevert, sammen med gjenstandene ligger det en nemlig en ekstra opplysning som gjør den verdifull, nemlig hvor den er funnet. Det er slik at gjenstander som blir oppbevart på gårdene i lang tid ofte mangler det vi arkeologer kaller kontekst, det vil si hvor og hvordan de ble funnet. Utrykket «i manns minne» er i virkeligheten svært kort, kunnskapen om hvor gjenstandene ble funnet er ofte unøyaktig og i mange tilfeller mangler det helt når det har gått en tid. Mange gjenstandene forsvinner også av forskjellige grunner når de har vært oppbevart på gårdene. Derfor ønsker vi å få inn oldsakene så snart som mulig etter at de er funnet slik at vi får all relevant informasjon. Men hvorfor er også funnstedet så viktig? De innleverte funnene fra Krogsrud kan illustrere dette veldig bra. Her ble arkeologen påvist hvor hvert innlevert funn hadde blitt gjort. Stedene er nå kartfestet i Riksantikvarens database, Askeladden/Kulturminnesøk. Nå har vi arkeologer mulighet å forske på hvordan menneskene i tidligere tider har brukt landskapet og hvor de har bodd i området. Mye verdifull informasjon som kan gi forskere mer enn en studie i forskjellige typer steinøkser. Miniatyrøksa er et godt eksempel på at funnstedet er veldig interessant og kan gi oss mer informasjon utover det at den er uvanlig liten. Øksa ble funnet i en fjellsprekk, det vil si med stor sannsynlighet intensjonelt plassert der og ikke bare mistet. Kanskje en offerplass? Siden vi ikke vet hvilken funksjon miniatyrøksene har hatt, kan slike funnsteder gi oss noen ledetråder. Men da må vi få alle oldsaker levert inn med relevant informasjon. Flere slike funnsteder gir oss mer kunnskap om fortiden og hvordan de levde. Gjenstander som er eldre enn 1537 er innleveringspliktig, mynter gjelder innlevering når de er fra før Disse leveres inn til Akershus fylkeskommune til undertegnende. Jeg registrerer disse og leverer de videre til Kulturhistorisk museum. Det er viktig å huske på at når man leverer inn funn får det ingen konsekvenser for grunneier eller finner. Slike løsfunn utløser ikke utgravninger på grunneiers bekostning. 36

38 Ny vei gir ny kunnskap Arkeologiske registreringer i forbindelse med ny E18 gjennom Ås og Ski Av Anne Herstad Den arkeologiske registreringen av områder knyttet til ny E18 gjennom Ås og Ski foregikk fra juni 2013 til oktober Registreringen omfattet store arealer som ikke bare var tilknyttet selve veilinja, men også forslag til deponier, anleggsveier og prosjektet ny jord, hvor arealer til nydyrkning ble vurdert. Det ble nyregistrert 96 automatisk fredete kulturminnelokaliteter og det ble registrert flere enkeltminner ved 13 tidligere kjente lokaliteter. Det ble i tillegg registrert 71 funnsteder eller kulturminnelokaliteter fra nyere tid som ikke er fredet etter kulturminneloven. Det samlede resultatet av registreringen har bidratt til spennende kunnskap om forhistorisk og historisk tid i disse to Follokommunene. Den høye andelen funn var forventet. Men undersøkelsene gav oss likevel noen overraskelser. I løpet av registreringen har vi påvist seks områder i utmark som har flere fellestrekk. På disse stedene har vi funnet gravminner fra jernalder, rester etter husmannsplasser fra nyere tid og drenert undergrunn. Men i disse utmarksområdene har vi også påvist bosetningsspor fra jernalder! Dette høres kanskje ikke umiddelbart så revolusjonerende ut, men det at vi har funnet seks områder innenfor planområdet med slike fellestrekk, kan bety at potensiale for å finne jernalderbosetning i dagens utmarksområder er større enn vi til nå har regnet med. Dette kan ha direkte betydning for hvilke metoder vi som arkeologer benytter ved registrering. Den vanligste metoden for påvisning av bosetningsspor fra jernalder er søkesjakting med gravemaskin. Metoden benyttes oftest i dyrket mark og det er her vi forventer å finne spor etter bosetning. Ved å fjerne matjordslaget vil alle nedgravinger i undergrunnen komme fram, og vi kan påvise rester etter hus, overpløyde graver eller andre struktu- 37

39 rer. Terskelen for å undersøke med denne metoden i tett skog, er høyere enn i dyrket mark. Vi vil ta med oss erfaringene fra E18 videre, slik at vi ved framtidige registreringer kan spisse undersøkelsene våre og på den måten bidra til gode registreringer som kan gi oss alle en bedre forståelse av Akershus forhistorie. E18-traseen og områder omtalt i teksten Landskap og kulturmiljø Traséen for ny E18 vil gå gjennom et rikt jordbrukslandskap hvor vi kan finne kulturminner fra alle tidsperioder fra eldre steinalder og fram til i dag. Fra tidligere undersøkelser kjenner vi til et høyt antall steinalderboplasser (Jaksland 2001), og en periode i eldre steinalder har til og med fått navn etter gården Nøstvet i Ås, hvor en sentral boplass ble funnet. Follo utmerker seg også med et høyt antall løsfunn fra bondesteinalderen som kan fortelle om overgangen fra en jakt- og fangstkultur til en mer bofast jordbruksbefolkning (Mjærum m.fl ). Det er kjent flere helleristingslokaliteter i form av skålgropsfelt fra bronsealder/eldre jernalder. Fra jernalder er det videre kjent et høyt antall gravrøyser og gravhauger som i dag er tydelige spor i landskapet. Gjennom tiden er det innkommet mange gravfunn til Kulturhistorisk museum i Oslo fra området, og mange funn stammer fra gravhauger som i dag er helt fjernet og overpløyd. Arkeologiske undersøkelser har også omfattet bosetningsspor 38

40 fra jernalder under dagens dyrkamark (Guttormsen 1998, Uleberg 1990). Men til tross for de mange funnene er det svært mye som ikke er kjent for kulturminneforvaltningen i dag. Funnene fra E18-registreringen fordeler seg på bosetnings- og aktivitetsområder fra steinalder, bronsealder, jernalder, middelalder og nyere tid. Lokalitetene ble påvist gjennom maskinell søkesjakting med gravemaskin i dyrket mark, prøvestikking med spade og overflatebefaring i skogsområder. Det ble også påvist et høyt antall dyrkningslokaliteter. Mange av dyrkningslokalitetene i skog kan knyttes opp mot de mange husmannsplassene fra og 1800-tallet, men flere har vært i bruk helt tilbake til jernalder/middelalder, og kanskje tilbake til bondesteinalderen. De aller dyrkningsflatene var anlagt på godt drenert undergrunn. I motsetning til dette består mesteparten av undergrunnen til dagens dyrkamark av leire innenfor planområdet. Det ble også nyregistrert mange gravminner fra jernalder. Felles for disse er at de ligger i utmark- eller beiteområder. Den høye andelen funn fra E18-registreringen var forventet, men undersøkelsene gav oss likevel noen store overraskelser. De fleste av dem befant seg i skogen. Ødegårdene i skogen Det ble påvist seks områder i utmark- og beiteområder hvor det ble registrert gravminner fra jernalder, rester etter husmannsplasser fra nyere tid samt drenert undergrunn. På samtlige steder ble det også påvist bosetningsspor fra jernalder. Sagt med andre ord har vi rett og slett funn av ødegårder som ligger i skog og som dermed er uberørt av moderne, mekanisert jordbruk. Dette bidrar til at lokalitetene kan være godt bevarte og utfylle kunnskapen vi har fra flateavdekking i dyrket mark. Bevaringsgraden bidrar til at områdene har et høyt kunnskapspotensiale og lokalitetene kan være gode kilder til kunnskap om jernaldersamfunnet, forholdet mellom gård og grav, generell bosetningshistorie og ikke minst om hvorfor områdene ble forlatt. Her følger en kort oppsummering av disse stedene. Liåsen: Her var det fra før kjent tre gravhauger, og det ble ved registreringen påvist to nye gravminner med datering til eldre jernalder, et aktivitetsområde datert til yngre jernalder, et rydningsrøysfelt datert til middelalder samt rester etter husmannsplassen Lihytta (se Follominne 2014). Det ble også påvist kokegroper i prøvestikk gravd med spade, og det er svært sannsynlig at man kan påvise bosetningsspor fra jernalder på det som har vært innmarka til husmannsplassen. Det ble ikke undersøkt med gravemaskin her siden E18-traseen skal gå i tunell under åsen. Området blir dermed bevart for ettertiden. Kulturmiljøet på Liåsen framstår som en god parallell til funnene på Oppsalåsen. Oppsalåsen: Her var det fra før kartfestet seks gravhauger. Det ble i første om- 39

41 gang påvist to nye gravminner, en hulvei og rester etter husmannsplassen Berget med flere dyrkningsflater (se Follominne 2015). I utgangspunktet tolket vi gravminnene i relasjon til hulveien og at gravminnenes plassering i utmark i sin samtid hadde sammenheng med ferdsel. Hulveien går forbi gravminnene og mot dagens gårdstun på Oppsal. Gravminnene og hulveien lå inne mellom tydelige spor etter husmannsplassen med dyrkningsflater, rydningsrøyser, steinmurer og svært mange steinuttak. Alle dyrkningsflatene ble tolket som tilhørende husmannsplassen, men på grunn av relasjonen med gravminnene ble tre kullprøver herfra datert. Dyrkningsflatene har nok blitt dyrket i nyere tid, men dateringene lå i overgangen eldre/yngre jernalder og viser til aktivitet i denne perioden. Dateringene var direkte medvirkende til at vi på Oppsal gikk inn i skogen med gravemaskin. Det ble da påvist to bosetningsområder med datering til romer-/folkevandringstid (ca e.kr.), hvorav det ene ikke er berørt av dyrkning. Her ble det påvist mye keramikk og noen av skårene var sortglittet og pent dekorert, og stammer fra periodens keramikk av høyeste kvalitet. Veibanen samt byggesonen til E18 vil berøre deler av kulturmiljøet på Oppsalåsen, og berørte deler vil sannsynligvis bli utgravd av arkeologer fra Kulturhistoriske museum i Oslo forut for bygging av veien. Det er utfordrende å sjakte med gravemaskin i tett skog på grunn av trær og røtter. Her renses undergrunnen med krafse i skogen på Oppsal. Her ble det ble påvist stolpehull fra hus datert til ca e.kr. 40

42 Store Gryteland/Bernhus: Nær åkerlappen som har tilhørt husmannsplassen Bernhus, midt inne i Prestegårdsskogen/Grytlandskogen, var det fra før kjent en større potetkjeller anlagt i det som sannsynligvis er et gravminne. Like ved ligger også et av de flotteste gravfeltene i Ski med gravhauger i ulike størrelse inkludert et spesielt gravminne i form av en såkalt dommerring, en sirkelformet steinsetting. Det var også kjent en gravhaug nærmere tunet til Store Gryteland. På åkerlappen ved Bernhus ble det påvist et høyt antall bosetningsspor under dyrket mark. Her består undergrunnen av fin sand og grus, og det ble påvist stolpehull fra jernalderhus, kokegropfelt og fyllskifter med brent bein som kan være rester etter graver fra perioden. Det ble ikke påvist tilsvarende bosetningsspor nær dagens gårdstun på Store Gryteland, men det ble påvist fire nye gravrøyser ved gravhaugen nære gården. Tre av disse var kjent fra kulturminneregistreringer i regi av historielaget. Veibanen til E18 vil gå over Bernhusåkerlappen samt potetkjellerrøysa, og berørte deler vil sannsynligvis bli utgravd av Kulturhistorisk museum. Gravfeltet i Prestegårdsskogen samt gravfeltet nærmere tunet til Store Gryteland vil ikke bli berørt av tiltaket. Askjum: Ved gårdene Askjum/Nordre Skuterud ligger et av de største gravfeltene i Ås. Ved registreringen ble det blant annet registrert rester etter overpløyde gravminner samt gjort funn som stammer fra disse ved åkervandring. Deler av området ble også undersøkt med georadar (se Follominne 2015). Ved Askjum skal E18-traseen gå i tunell under kulturlandskapet, men tunellinnslaget i bakken vil berøre både områder med kokegroper under dyrket mark, og gravminner som i dag ligger på et beite. Beitelokaliteten er svært spennende. Det var fra før kjent fire gravminner på det høyeste punktet. E18-registreringen viste at det ligger minimum seks ekstra gravrøyser her i tillegg til rydningsrøyser, flere faser med åkerspor, et eldre veifar og tufter. Fra skriftlige kilder kjenner vi til at gården Ålerud, som ble lagt øde ved svartedauden, skal ha ligget i området (Vik 1972: 405). Husmannsplassen Vollen, som er avmerket på et kart fra 1799, skal ha ligget på ødegården Åleruds grunn. Området var beitemark i 1953 da gravminnene her ble registrert av museet, og dette gjør lokaliteten spesiell. Lokaliteten er ikke omformet av moderne jordbruk, og den inneholder både gravminner, tufter og spor etter åkerbruk. En datering fra en åkergrøft ved et vollsystem gav tidlig middelalder, og det kan ikke utelukkes at noen av tuftene kan stamme fra ødegården Ålerud. Ved sjakting i dyrket mark ble det påtruffet flere nedgravinger på et lavereliggende platå øst for beitet. Nedgravingene hadde moderne avfall med tegl, glass og krittpiper og er tolket som rester etter husmannsplassen Vollen. Beitelokaliteten er videre spesiell ved at det går en geil fra lokaliteten og videre nordvestover. Ved sluttpunktet er det registrert to gravminner og tett i tett med kokegroper datert til eldre jernalder ved kablesjakting i Undergrunnen her består av sand og sandgrus, mens kabelsjakting nær dagens Askjumtun i 2011 viser at undergrunnen 41

43 her er leire. Det ble ikke sjaktet i skogholtet siden E18 skal gå i tunell, men man kan spørre seg om gården Askjum i eldre jernalder har ligget her, noe sørvest for dagens tun. Askjumskogen strekker seg fra denne lokaliteten og videre sørvestover mot Ås. Den er ikke totalregistrert av arkeologer, og skjuler trolig mange hittil ukjente kulturminner. Deler av beitelokaliteten vil bli berørt av innslaget til tunell. Berørte deler vil sannsynligvis bli gravd ut av Kulturhistorisk museum, og lokaliteten kan gi mye ny kunnskap både om bosetning, graver og gårdsdrift i jernalder/middelalder. Holstadmarka: I skogen nord for Holstad var det kjent to gravfelt samt en enkeltliggende gravhaug. Ved det sørligste gravfeltet ble det på 1990-tallet gravd ut en større tuft og dyrkningsspor med sannsynlig datering til middelalder i forbindelse med jernbanen. E18-registreringen påviste mange og spennende spor nord for utgravingsområdet fra 1990-tallet. Det ble blant annet påvist en tuft ved overflatebefaring som har fått datering til 600-tallet e.kr. Tuften ligger i et område hvor det ble påvist kokegroper i prøvestikk gravd med spade, og skjørbrent stein tolket som utkast fra tuften. På bakgrunn av disse funnene ble det sjaktet med gravemaskin i skogen. Det ble påvist flere dyrkningsflater, hvorav en er datert til Kr.f., flere spredte funn av flint og brent leire og en ekstra kokegrop. Undergrunnen her består av sand og grus, og det ble ikke påtruffet moderne funn hverken i sjakter eller prøvestikk. Lokaliteten vil bli berørt av E18, og deler vil sannsynligvis bli utgravd av Kulturhistorisk museum. Det ble påvist en tuft på 8 x 4 meter i Holstadmarka, markert med oransje pinner på bildet. Et ildsted i midten er datert til 600-tallet e.kr. 42

44 I skogen videre mot nord ble det også gjort spennende funn. Gjennom det tidligere kjente gravfeltet og rester etter husmannsplassen Sletta ble det registrert en hulvei orientert SV-NØ som går mot åkerteigen inne i Kjølstadskogen mot NØ. På begge sider av hulveien ble det registrert spor etter husmannsplassen i form av tufter, dyrkningsflater, rydningsrøyser og steinstrenger/gjerder. Men det ble også registrert flere gravminner og et svær spennende aktivitetsområde som sannsynligvis inneholder spor etter en forlatt jernaldergård! Det ble påvist spor av kokegroper i form av skjørbrent stein og kull funnet i rotvelt. Like ved ble det registrert et lavt, oppbygd platå. I et rotvelt ved platået ble det funnet deler av et vevlodd av leire. Slike vevlodd ble brukt i oppstadvever fra jernalder/tidlig middelalder, og en datering fra et prøvestikk her gav 1300-tallet e.kr. Sør for platået ble det ved avtorving og prøvestikking påvist slagg, kull og varmepåvirket stein. Her ble kull datert til 900-tallet og vikingtid. Fra dette aktivitetsområdet og mot den påviste hulveien ligger det steinstrenger/steingjerder i vinkel. Disse er tolket som en geil, en fegate som går fra tunet og til utmarka for å lede dyrene til og fra beite. Hvis tolkningen som geil stemmer, passer det med at en gård har ligget her. En husmannsplass har sjelden hatt stor nok buskap til å ha bruk for en geil. Gårdsområdet ble registrert i forbindelse med forslag til deponi. Deponiet er blitt flyttet slik denne delen av Holstadmarka blir liggende intakt. Kjølstadskogen/Holstadmarka er et spennende område som garantert rommer I dette rotveltet ble det funnet et vevlodd av leire. Kull fra et prøvestikk her er datert til 1300-tallet e.kr. 43

45 mange, hittil ukjente kulturminner. Videre nord ligger også Salstein, hvor middelaldergården Gate lå før svartedauden, og hvor det i nyere tid har ligget en husmannsplass. Her er det ikke kjent gravminner, men ellers er det en god parallell til mange av funnene fra E18-registreringen. Vevlodd til oppstadvev. Melby/Skisjordet: I tett skog på grensen mellom disse to eiendommene ble det ved prøvestikking påvist litt flint, samt et dyrkningslag. Undergrunnen består av fin sand, og det ble påvist en kokegrop og to stolpehull ved sjakting og i et prøvestikk. På denne lokaliteten var skogen så tett at vi kun fikk gravd to små sjakter med gravemaskin i forbindelse med en gjengrodd skogsvei som går gjennom området. Lokaliteten har gitt to dateringer til jernalder, og det er sannsynlig at man her kan påvise bosetningsspor fra perioden. Flinten kan være flateretusjeringsavslag fra bronsealder/eldre jernalder. Det ble sjaktet tett på dagens dyrkamark i nærheten av lokaliteten, men her ble det ikke påvist kulturminner. Ved denne lokaliteten har vi ikke påvist gravminner eller spor etter moderne dyrkning, men den har mange likhetstrekk med de andre påviste bosetningsområdene i utmark. Spesielt gjelder det den godt drenerte undergrunnen i motsetning til den mer leirholdige undergrunnen ved dagen dyrkamark. Lokaliteten ligger midt i veibanen og vil sannsynligvis bli utgravd av Kulturhistorisk museum. Gård og grav i jernalder I Ås og Ski er det fra før kjent et høyt antall gravminner som både ligger i dagens jordbrukslandskap rundt gårder og innmark, men også i utmarksområder. Gravskikken i jernalder har hatt flere fellestrekk. De fleste kjente graver har markering i form av haug eller røys og ligger på steder hvor de har vært godt synlige. Vi finner både brann- og ubrente graver med gravgaver som varierer med hensyn til mengde og utvalg, på samme måten som gravminnenes konstruksjon og størrelse varierer. Det er tydelig at det i jernalder har eksistert normer for gravlegging, både i form av ritualer og gravleggingens materielle uttrykk. Men innenfor disse normene finnes det store 44

46 Innmåling av gravhaug fra Askjum. variasjoner. Vi kan aldri vite sikkert hvorfor menneskene i jernalder valgte ulike utrykk når de begravde sine døde, men utgravinger og registreringer av gravminner kan bidra til biter av puslespillet. I dag finner vi gravminner på gravfelt som varierer betydelig i størrelse og antall, men også som enkeltliggende hauger eller røyser uten andre synlige spor i nærheten. Enkelte gravfelt tolkes som gårdsgravfelt som har blitt benyttet i mange generasjoner av en enkelt gårds befolkning. Enkeltliggende gravminner har blant annet blitt sett i sammenheng med markering av gårdsgrenser eller markering av eiendomsrett. Gravhauger og røyser ligger ofte med en markant plassering i landskapet, på toppen av åser eller høydedrag eller i tilknytning til gamle ferdselsveier. Men det er også kjent flatmarkgraver som ikke har bevart synlig overflatemarkering i dag. Hvordan vi tolker plasseringen av gravminner kan ha direkte betydning for hvordan vi som arkeologer registrerer et område. Forut for E18-registreringen var det kjent flere gravminner innenfor planområdet. Felles for lokalitetene var at de ligger i dagens utmarks- eller beiteområder. Det ble registrert eldre veifar ved flere av lokalitetene, og en nærliggende tolkning er at gravminnenes plassering har hatt sammenheng med ferdsel. Det ble ikke umiddelbart sett som sannsynlig å påvise bosetningsspor fra samme periode nær gravminnene. 45

47 Tidligere forskning på jernalderens bosetningshistorie hvilte naturlig nok på tilgjengelige kilder, i hovedsak det arkeologiske gravmaterialet og gårdsnavn og gårdsgrenser som ble forsøkt trukket tilbake i tid. I tillegg kjente man jernaldergården fra arkeologiske utgravinger av gårdsanlegg og tufter fra Sørvest-Norge. Lokalhistorisk forskning tok ofte utgangspunkt i en tenkt urgård eller sentralområde som så ble forsøkt stykket opp og delt inn i flere bruk utover i jernalder og middelalder. Dette er i hovedsak metoden som ble benyttet i bygdebøkene for Ski og Kråkstad (Schou 1990) og Ås (Vik 1978). Men i løpet av 1990-tallet skjedde det en viktig utvikling innenfor arkeologisk metode i Norge, man begynte med maskinell flateavdekking i dyrket mark. Ved å fjerne matjorda med gravemaskin kan man påvise bosetnings- og aktivitetsspor som stolpehull, ildsteder og veggrøfter fra hus, kokegroper, eldre dyrkningslag, ardspor eller rydningsrøyser, men også produksjonssteder for keramikk, jern eller kull. Kulturminner under dyrket mark kan også være flatmarksgraver eller graver som i sin samtid har hatt en haugmarkering, men som er blitt pløyd bort i moderne tid. Dateringen på slike kulturminner strekker seg fra yngre steinalder og gjennom middelalder, men med et klart tyngdepunkt i eldre jernalder. I Ås har det blant annet vært utført større utgravinger av bosetningsområder under dyrket mark fra jernalder fra Moer i perioden (Guttormsen 1998) og ved Korsegården i (Uleberg 1990). Ved disse utgravingene ble det også utgravd enkelte gravminner. Flateavdekking har gitt oss en helt ny kildesituasjon for å forstå gårdshistorien i bronse- og jernalder, og det er avdekket en mengde hus og gårdsanlegg som ikke umiddelbart kan relateres til dagens gårdstun, gårdsgrenser eller gårdsnavn. Det er påvist gårdsanlegg fra eldre og yngre bronsealder, men hovedtyngden av gårdsanleggene kan dateres til eldre jernalder (ca 500 f.kr e.kr.). I stor grad mangler vi spor etter bosetningen fra yngre jernalder og vikingetid, noe som ofte er forsøkt forklart med at vikingetidsgården ligger på samme sted som dagens gårdstun. Bosetningsområder under dyrket mark er kulturminner som i stor grad er forstyrret og bortpløyd som et resultat av moderne jordbruk. Det at vi på E18-registreringen har påvist såpass mange spor av jernalderbosetning og ødegårder i dagens utmarksområder kan være svært verdifullt og utfylle kunnskapen vi har fra flateavdekking i dagens dyrkamark. Flere av områdene viser en lang tidsdybde som kan speile en utvikling fra tidlig ekstensivt jordbruk hvor åkerlappene ble flyttet etter en viss tid, til en fastere gårdsstruktur med gjødslet innmark som lå fast. Områdene kan også belyse bosetningshistorie ved at de ble oppgitt, enten tilbake i jernalder eller ved svartedauden på 1300-tallet. Det er også interessant å se at det er anlagt husmannsplasser på ødegårdene i nyere tid. Resultatene fra E18-registreringen viser at vi som arkeologer bør være ekstra opp- 46

48 merksomme ved registrering av gravminner i utmark. Spesielt gjelder dette når vi i tillegg til gravminner finner dyrkningsspor i området, husmannsplasser, samt drenert undergrunn. I slike områder har E18-registreringene vist at det er et høyt potensial for også å finne bosetningsspor fra jernalder/tidlig middelalder. Hva skjer videre? Akershus fylkeskommune har ansvar for å ivareta nasjonale og regionale kulturminneinteresser i plan- og byggesaker. Kulturminner er for størstedelen av vår forhistorie de eneste sporene vi har etter de som har levd her før oss. Arkeologiske registreringer i forkant av plansaker er dermed viktige. Hvis ikke vi registrerer hvilke spor etter forhistorien som finnes innenfor et område, kan vi heller ikke forvalte kulturminneverdiene til fellesskapets beste. Alle spor etter menneskelig virksomhet som kan dateres før 1537 (reformasjonen), er vernet som automatisk fredete kulturminner. Underveis i E18-registreringen har vi hatt tett kontakt med planleggere fra Statens vegvesen. På denne måten ble områder hvor det ble påvist viktige kulturminner ikke vurdert til midlertidige tiltak som f.eks. anleggsveier, deponi- og riggområder. Flere av kulturminnene som ble funnet ved E18-registreringen vil bli berørt av den planlagte veibyggingen. Disse lokalitetene vil bli vurdert av Riksantikvaren og noen vil bli gravd ut av arkeologer ved Kulturhistorisk museum i forkant av veibyggingen. På denne måten vil kulturminnenes kildeverdi sikres i form av rapporter og funn tilgjengelig for videre forskning. Slike resultater kan i sin tur gi oss alle ny kunnskap som igjen kan endre dagens registreringspraksis. Arkeologiske metoder utvikles hele tiden, på samme måten som vi i dag stiller andre typer spørsmål til det arkeologiske materialet enn tidligere. Ulike typer av naturvitenskapelige analyser kan gi nye innfallsvinkler til kulturminnene og metoder som geofysikk og LiDAR er noen av de nyeste verktøyene innenfor den arkeologiske verktøykassen (se Follominne 2015). På vegne av arkeologene på E18-registreringen vil jeg benytte anledningen til å takke grunneiere og andre som har besøkt oss underveis i registreringen. Vi har fått mye verdifull informasjon fra grunneiere og andre interesserte og det har vært en glede for arkeologene i Akershus fylkeskommune å få arbeide i dette flotte kulturlandskapet! Hele rapporten fra den arkeologiske registreringen er tilgjengelig på Akershus fylkeskommunes nettsider: 47

49 Litteratur Guttormsen, T. S. 1998: Jernaldergården på Moer i Ås. Follominne Follo historielags årbok nr. 36. Jaksland, Lasse 2001: Vinterbrolokalitetene en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus. Varia 52. Universitetets Kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen. Oslo. Mjærum, Axel, Øystein Amundsen og Gaute Reitan 2008: Boplassen Nøkleby og yngre steinalder i Follo. Follominne 2008, Follo historielags årbok nr. 46. Schou, Terje 1990: Ski og Kråkstad inntil omkring Bind 1. Forhistorisk tid. Fra øyrike til jordbruksbygder. Ski kommune. Uleberg, Espen 1990: Korsegården, boplass og gravplass fra eldre jernalder. Follominne Follo historielags årbok nr. 28. Vik, Trygve 1978: Ås bygdebok. Bygdehistorie 1. Inntil Ås kommune. 48

50 Bjørn Myrvoll, primus motor for registrering og innsamling av kulturminner i Ski kommune Av Bjørn Egil Jensen Bjørn Myrvoll ble pensjonist for 21 år siden, fra Forsvarets overkommando. Da begynte han for fullt med å spore opp, registrere og samle inn kulturminner, og la mye av grunnlaget for kartlegging av fornminner i kommunen. Gjennom årene er det mange som har verdsatt innsatsen. Bjørn Myrvoll har mottatt en rekke priser fra Akershus vegkontor, Ski kommune, Ski historielag og fra Akershus Kulturvernråd. Denne artikkelen beskriver spesielt den metodikken som ble benyttet, slik at alle kan få del i erfaringene. Mange og allsidige aktiviteter Bjørn Myrvolls interesse for historie begynte med urtiden, for ca en milliard år tilbake i tid. Geologi har alltid vært hans hovedhobby. Og til geologi hører også historiekunnskap, da geologi ligger i bunnen for hvor folk slo seg ned og levde sine liv opp gjennom historien. Bjørn Myrvoll på jakt etter gamle veifar eller rester etter en husmannsplass. (Foto Christian Olsen). 49

51 Etter hvert våknet interessen for historie generelt og lokalhistorie spesielt. Da han i en alder av 60 år pensjonerte seg etter mer enn 40 år i Forsvaret, fikk han for alvor tid til å forske i Skis historie. Aktivitetene har vært mange: Etablering av en lokalhistorisk fotosamling på bilder. Holdt flerfoldige foredrag over temaene han har arbeidet med, som geologisk historie og lokalhistorie. I tillegg guide på bussturer. Styremedlem i Follo historielag på 90-tallet. Representert Ski historielag i flere tiår i Ski biblioteks brukerråd/ski Lokalhistoriske arkiv. Han har også gjort et betydelig nybrottsarbeid i registrering av gamle (glemte) husmannsplasser i kommunen. Oppklaring av gamle hulveier og ledene til oldtids/kongeveiene. gravhauger og gravminner. Hans arbeid med registreringen er mye av grunnlaget for kartverket over fornminner i kommunen. En ressursperson med stayerevne over tid. Utmerkelser og priser mottat gjennom årene Æresplakett fra Akershus vegkontor, tildelt 15. oktober Norsk vegmuseum tok tidlig på 1990-tallet initiativ til et prosjekt for registrering av verneverdige veger og veganlegg. I Akershus ble det Statens vegvesen ved Akershus vegkontor og under ledelse av Per Øgaard som fikk ansvar registreringen. I Ski ble kongeveiene over Opsand og forbi Kråkstad kirke kartlagt, og fra æresplaketten kan en lese: B.M. har lagt hele sin sjel i å finne kongeveienes helt riktige traceer og gransket deres fulle og sanne historie. Ski kommune tildelte Bjørn Myrvoll Kulturprisen for I begrunnelsen heter det: Prisvinneren er en viktig formidler av vår kulturarv ved å hente fram glemt kunnskap og presentere dette for publikum. Da Myrvoll pensjonerte seg etter mer enn 40 år i Forsvaret, fikk han for alvor tid til å forske i Skis historie. Gamle kart og fotografier er samlet og studert. Myrvoll har sørget for at Ski har en lokalhistorisk fotosamling på bilder. Skog og mark er saumfart, og sammen med Reidar Haugen har han registrert og kartlagt gamle husmannsplasser i Kråkstad og Ski. Han har banket på utallige dører, intervjuet eldre og sikret ettertiden viktig lokalhistorisk informasjon. Bjørn ble i 2002 også tildelt æresmedlemskap i Ski Historielag for sin innsats. Tildelt for sitt langvarige og tjenestefulle virke til fremme av lokalhistoriske verdier. 50

52 Til venstre: Kulturpris fra Ski kommune Under: Formann i Akershus Kulturvernråd, Eivind Strømman (t.h.) overrekker prisen. Deretter tok en lang rekke gratulanter ordet, blant annet: Anne Kristin Linnestad (ordfører Ski kommune), Knut Falla (Ski historielag), Marit Busengdal (Enebakk historielag) og Guri Vallevik Håbjørg (Follo historielag). 51

53 Akershus Kulturvernråd tildeler Bjørn Myrvoll Gjertrud-prisen 2014, på Waldemarhøy 2. oktober 2014 og med 65 tilstede. Formålet med prisen er å uttrykke anerkjennelse overfor forvaltere av både materielle og immaterielle kulturminner for det verdifulle arbeidet som er utført, samt å stimulere andre forvaltere av både materielle og immaterielle kulturminner til pietetsfullt å verne om og videreføre kulturarven. Gjertrud-prisen består av et diplom utsmykket av kunstneren Idun Synneve Slevikmoen, samt kroner. Gjertrud-prisen 2014 til Bjørn Myrvoll. (Gjertrud-navnet henspeiler på en som går foran, en spydspiss; i denne forbindelse en som går foran i kulturarbeidet). Detaljert metodikk Her beskrives mer detaljert noe av det arbeidet som er utført og metodikken som ble benyttet, slik at alle kan få del i erfaringene. Stedsfeste Widerø-bildene som gjelder Ski-området: Widerøe fototgrafterte Ski kommune i 1950-årene, og da flyfotoarkivet ble tilgjengelig, ble spørsmålet: Hvilke gårder og områder viste hvert bilde? Dette ble blant annet løst ved å sammenligne bygningene på gårdene med gårdstun på gamle militærkart fra så langt tilbake som 1800-tallet. De gamle militærkartene kunne vise overraskende mange bygningsdetaljer. 52

54 Sporing og registrering av 300 plasser og husmannsplasser: Dette er en form for kulturminner som står i fare for å forsvinne helt. Det man finner i dag er som oftest bare en grunnmur eller steinfri åkerjord med steinrøyser i utkanten. Det hele kom i gang ved at man fant et dokument fra 1793, hvor lensmannen rapporterte alle husmannsplassene i Ski-området. Dette etter en forordning fra kongen i København. I tillegg var folketellingen fra 1801 et nyttig supplement. Dokumentene ga ingen stedsangivelser, men navnet på plassen kunne si mye om beliggenheten. Fotoinnsamling og tilføring av bilder til Fotoarkivet til Ski bibliotek: Dette er resultatet av en langvarig prosess for innsamling av gamle fotografier fra private gjemmer og loft i hele kommunen med oppsøking, avfotografering, undersøkelser og identifisering. Mye av innsamlingen ble gjort før de digitale fotoapparatenes tid. Da besto arbeidet i først å låne bildene, avfotografere og forbedre dem før de ble skannet (digitalisert) hos NB eller hos fylkesmuseet Akershus. Her ble det også samarbeidet med to fotografer; Stein Hvaal og David Dahl. Fortsatt får Ski bibliotek nye bilder som resultat av dette arbeidet. Folk husker fortsatt at Bjørn en gang besøkte dem og spurte etter gamle bilder. 53

55 Oppegård historielag 30 år Av Egil Wenger Oppegård historielag er, så vidt vites, yngste greina på stammen «lokale historielag i Follo». Med jevne mellomrom har det vært presentert jubileumsartikler i Follominne om andre lokallag. Formelt sett ble Oppegård historielag etablert under et stiftelsesmøte i Kolbotn den 19. november 1986, med 20 deltakere. Men det hadde vært aktivitet på lokalhistorieområdet allerede i en del år. En selvetablert gruppe hadde arbeidet med lokalhistorie i hvert fall i 3 4 år. Første skriftlige vitnemål om dette er datert i november Det er grunn til å regne med at lokalhistorikeren Eivind Barca hadde slikt i tankene lenge før det. Til kommunens 50-års jubileum i 1965 skrev han som kjent en bok om «Oppegård kommunes historie». Ved oppstarten i 1986 var det flere lokalt kjente navn på samarbeidslista; Kari Hjelde, Else Slaatten, Guri Vallevik Haabjørg (fortsatt aktiv i Follo historielag), Terje Fredriksen (første formelt valgte formann), Eivind Røssler, Øystein Ahlsen m.fl. Karl Thingstad var nok også med i dette bildet. De første tiårene Lag med respekt for seg selv skal gjerne ha en logo å identifisere seg med. Slik ble det ganske tidlig også i Oppegård historielags virke. Allerede i interimsperioden var dette et tema. Det ble realisert sent på 1980-tallet, og hentet fra en «punsjebolle» i Molle Bjørgaas eie, se logoen i innledningen på denne artikkelen. Logoen har vært brukt i hele lagets aktivitetstid, bare med mindre tilpasninger underveis. Logo 54

56 Æresmedlem Molle Bjørgaas viser frem sin punsjebolle som ble brukt av Oppegårds Selskapelige Klubb, stiftet i 1917, og hvorfra logoen til Oppegård Historielag er hentet. Bildet er tatt under vår 25-års jubileumsfest i (Foto Einar Skillebekk). Sentralt i lagets lokalhistoriske engasjement, særlig de første tiårene, var påvisning, beskrivelser og merking av de eldste gjennomgående veitraseene vært. Kommunens beliggenhet har alltid tilsagt at gjennomfarten i vårt område har vært dominerende, og at den fortsatt er det.. Styret satte også tidlig i gang med innsamling av billedmateriale fra tidigere tider. I dag er dette materialet basis i fotobasen for Oppegård i Digitalt museum. Allerede etter 4 5 år ble det initiert utgivelse av en lokalhistorisk kalender, som er kommet ut hvert år siden med et par unntak. I dag er den årlige lokalhistoriske temakalenderen blitt et ikon, et samleobjekt, et årlig viktig bidrag til Oppegårds historie. Laget har også hatt som ambisjon å gi ut et medlemsblad. «Futh-arket» var et slikt blad en tid, og deretter tidvis, inntil formannen tidlig på 1900-tallet, Erik Ballangrud, introduserte og videreutviklet «Medlemsbladet», med utgivelse to ganger årlig. Laget har fra midten av 1990-tallet, vært en av flere bærende krefter i arbeidet med å etablere, og videreutvikle, kulturminnene i Gjersjøelva. Spørsmål om vern eller utbygging på Svarskogplatået nord for kirken, ga en del tumulter helt på slutten av 1990-tallet. 55

57 Bærende krefter i Oppegård historielag De sentrale og dominerende kreftene i arbeidet med å forberede og etablere laget, er nevnt innledningsvis. Noen har senere tatt på seg formelt ansvar og gått inn i aktivt arbeid på en masse områder senere, andre og nye krefter er kommet til. Mange kunne og burde vært nevnt her, men vi begrenser oss til å summere opp lagets formenn og ledere opp gjennom tidene, og de som er utnevnt til æresmedlemmer. Formenn og ledere av Oppegård historielag Navn Periode Navn Periode Terje Fredriksen og 1998 Willy Østberg Ole Rojahn og 1999 Bjørn Lunder 2000 Erik Ballangrud Arno M. Daastøl 2005 Egil Wenger og Bjørn Egil Jensen 2011 Steinar Karlsrud 2016 Æresmedlemmer Karl Thingstad første bygningssjef i Oppegård kommune, ble, som en ihuga, kunnskapsrik, og positiv lokalhistorieforkjemper, og en verdifull medspiller, tildelt æresmedlemskap allerede på lagets stiftelsesmøte i 1986, selv om han ikke var tilstede. Først litt ut på 2000-tallet ble neste æresmedlem oppnevnt, rimeligvis Eivind Barca, for sine minst års aktivitet og engasjement for lokalhistorien. I 2009 ble æresmedlemskap tildelt Molle Bjørgaas og Kjell Dybdahl for lang og engasjert innsats for laget. Bjørn Lunder fikk samme utnevnelse i 2016, spesielt for arbeidet med stokkbåten (Gjersjøbåten) og Gjersjøen ellers. Siste år Fokus på de mest framtredende kulturminnene, Oldtidsveiene og Kirkeveien, vendes nok etter hvert mer fra påvisning til beskrivelser og informasjon utad. Trusselen fra utbyggingskrefter avtar noe. Vedlikehold og skilting blir særs aktuelle oppgaver. Historielaget blir mer utadrettet, bl.a. overfor andre friluftsorganisasjoner. Dette medfører at laget deltar i samarbeidsprosjekter hvor kulturminner kan være aktuelle tema. Bl.a. gjelder dette turorienteringen «Skautraver n» hvor historielaget etter hvert deltar med informasjon om kulturminner i utmark. Flere prosjekter som innebærer skilting/merking av framtredende kulturminner gjennomføres. Dette gjelder først og fremst historielagets eget initiativ for skilting av partier av de påviste Oldtidsveistrekningene, Grønliåsen i nord-øst, Fløysbonn- Sætreskogen lenger sør, Oppegård kirke Torbjørnsrud og Gjersjøelvdalen Hvite- 56

58 bjørn, på Oldtidsveien vest, på langs av Svartskog. I tillegg er Kirkeveien mellom Kurud innmark og Grønmo skiltet. Skilt fra Oldtidsveien. Figuren til venstre viser hvordan veibredden ble kontrollert ved at en rytter med et tverrlagt spyd på 8 alen (tilsvarende rundt 5 meter) skulle kunne ri midt etter veien uten å hekte spydet fast i vegetasjonen. Oppegård har hatt to viktige Oldtidsveier nordsyd som er mer enn år gamle, til sammen nær 25 km lange, og det har gått mye tid og ressurser på å identifisere og registrere disse i samarbeid med Fylkesarkeologene. Oppsetting av skilt på gamle og markante/verneverdige hus rundt omkring i kommunen, initiert av Gjersjøen Rotaryklubb, og betalt av kommunen, ble neste store infoprosjekt. Historielaget stilte med den nødvendige kunnskap hus ble skiltet i , og ca. det samme antallet 4 5 år senere. De gjenværende gårdstun av de 17 i kommunevåpenet ble i 2014 skiltet ut fra de samme forutsetningene. Skilt fra hus, Kapellveien 4 i Kolbotn. I 2011 feiret laget sitt 25-årsjubileum, med middag for inviterte medlemmer og gjester på Grendehuset i Oppegård syd, med ca. 40 deltakere. 7 av 8 tidligere formenn/ ledere deltok i et særs hyggelig hilsningsarrangement for en 25-åring. Ikke bare Oppegård historielag har feiret runde år i det siste. Ved Oppegård kommunes 100-års-jubileum i 2015 ble Historielaget rimeligvis en sentral aktør. Deltagelse i å lage kommunens jubileumsbok og andre samarbeidstiltak, og egne 57

59 Seks ledere samlet til 25-års jubileumsfest i Bak fra venstre: Bjørn Egil Jensen, Willy Østberg, Bjørn Lunder og Terje Fredriksen. Foran fra venstre: Egil Wenger, Ole Rojahn og Erik Ballangrud. (Foto Einar Skillebekk). «framifrå» arrangementer, som vandringer «kommunen på tvers» og lignende, ble laget til del. Et element i dette bildet var også «Stokkbåten fra Gjersjøen» som ble klar for utstilling etter nærmere 10 års forberedelser. Gjersjøen i seg selv ble også «æret», med plansjer/tegninger som illustrerer liv og levnet rundt Gjersjøen gjennom tidene. Historielaget har også utviklet et godt delansvar for de lokalhistoriske utstillingene i Langbygningen i Gjersjøelva, ved Marita Huseby, og det er gjennomført opplæringsprogrammer for påvisning av kulturminner i utmark. Historielaget har allerede i ca. 15 år utgitt eget medlemsblad, som kommer ut 2 ganger i året. Nesten like lenge har laget hatt egen web-side, og egen Facebookkonto. Kalenderen har de siste 10 årene kommet ut regelmessig og med god kvalitet. Så for å sikte litt framover ved runde år det er gjort avtale med Willy Østberg (tidligere leder) om å få skrevet en gårds- og slektshistorie, som et element i å skrive Oppegårds samlede historie. «Time will show». 58

60 Akershusbunaden og Ski-kvinnen Lina Gjelsvik Et bunadarbeid i tidens ånd, 1930 årene, men som stort sett ble på papiret Av Hege Bodahl I 1916 flyttet den da nygifte Lina Gjelsvik til Ski, og Ski hadde fått en ny og svært aktiv innbygger. Det var bondekvinnenes kår og husflid som lå henne på hjertet. Drivkraften var å spre opplysning for å lette bondekvinnenes kår og å dyktiggjøre kvinnene i husflid. Tillitsverv i frivillige lag og foreninger var en naturlig følge av engasjementet. Hun var formann i Akershus Husstellutvalg, formann i Ski Bondekvinnelag og styremedlem i Ski Sanitetsforening. Hun var med og stiftet Akershus Husflidslag og var styremedlem i Akershus Bondekvinnelag. Lina Gjelsvik hadde stor interesse for nasjonaldrakter. Hun ivret for at også Akershus fylke skulle få sin nasjonale festdrakt, eller bunad, som var gjenskapt med rot i bygdesamfunnets gamle klesskikk. Som formann i Ski bondekvinnelag tok hun initiativ til at Akershus bondekvinnelag skulle ta opp bunadsaken, og i 1934 ble hun oppnevnt til å lede arbeidet. Et 20-årig arbeid hadde startet. Til tross for stort engasjement og varm mottakelse strandet dette prosjektet i sluttfasen. Krig og materialmangel stoppet mulighetene for å produsere drakten. Det har vist seg at bunader også preges av trender og synspunkter. I etterkrigstiden ønsket man broderte bunader. Et interessant motargument var også at Akershus er en rent administrativ enhet uten gamle, enhetlige bygde- og kulturtradisjoner. I mellomkrigstiden var det stor aktivitet på å skape nye bunader. Flere av dagens bunader ble utviklet i denne perioden. Aviser som Aftenposten og Nationen ga bu- 59

61 nadstoff overraskende stor spalteplass. Idealet var at alle skulle kunne lage sin egen bunad. I dag er det få som syr bunadene sine selv. Vi har ikke ferdighetene og vi har ikke tid. De leveres fra profesjonelle utøvere som skredder- eller målsømarbeid, flere er også masseproduserte. Kontrasten til 1930-årenes ideal om egenproduserte bunader er stor. Det merkes særlig ved besøk på nettsider for bunadsforhandlere der bunad framstår som en salgsvare og verdsettes ut fra pris. Noen er også produsert i lavkostland. (Jeg snakker vel og merke her ikke om arbeidet med rekonstruksjon av folkedrakter og håndverkproduksjon). Dyd, ærbarhet og nøysomhet I omtalene av Akershusbunaden fremheves stadig den kulturelle og økonomiske verdien ved å lage drakten selv. Man brukte tid for å spare penger. Ord som bygdebunad, bygdefolk, bygdenorsk kultur, bygdepatriotisme, håndarbeid og varighet brukes som honnørord i motssetning til mote, storby og industriprodukter. Det dydige, tekkelige, flittige og nøysomme, og ikke minst er det stedegne og norske egenskaper noe som verdsettes i omtale ab bunad. Lina Gjelsvik skriver i et notat: «... En bygdedrakt har således præg av tradisjon i materialet, veven og sømmen, og det er det særpreg og denne egenart vi mener man ikke må tape av syne når man skal gjenoppta eller rekonstruere en drakt. Det er en verdifull personlig tilfredsstillelse å utføre de tekniske arbeider med drakten selv. Jeg kjenner de unge og de går gladelig til verks hvis de kan få høve til å utføre arbeidet med drakten selv. Det blir at vi må lære de unge disse elementære ting, og her bør skolene og husflidsforeningene gå foran. Det er den kulturelle verdi som er levnet i disse drakter vi ikke må tape av syne. Det må ikke bli utglidninger eller karikaturer. Der må vi eldre være på vakt og lede de unge på det rette spor». Lina Gjelsvik hadde klippet ut og samlet på flere avisinnlegg og artikler. Løsrevne sitater fra disse utklippene forteller mye om tidens ideer og holdninger i bunadbruk og bunadarbeid: En tekkelig og stilig nationaldrakt. - Den skal også være pen, praktisk og kledelig. - Rom for det norske. - Bunader har si blømingstid. - I akt og ære. - Den hildrande verda som heiter norsk bygdebunad. - Vi står på hellig grunn vi som arbeider med bygdebunadene. - Det må ikke komme til live det som ikke hører hjemme i en bygd. - Husflidsarbeidet, en utvei for arbeidsløs og nevenyttig ungdom». Uttrykk fra utklippene vitner også om bunadengasjement med krasse motsetninger blant aktørene: «Et splittelsens tegn i et kløyvt land - Det har live det som ikke hører hjemme i en bygd. foregått et moldvarparbeid. - Sterkt ljos over det som skal stige fram, heilt myrker over slikt som ikkje høver i biletet. - Hva skal vi med Akershusbunaden?» 60

62 Follo Museum, registreringsnummer FHM.11909: Akershusbunad og samtidshistorie Disse avisutklippene og flere til ligger foran meg sammen med en ferdig Akershusdrakt, og akvarellskisser med ideutkast til utforming av drakten, mønstertegninger, et håndskrevet hefte med påskriften «Protokoll for gjenreising rekonstruksjon av nasjonal festdrakt for Akershus» og noen dokumenter, brev og notater. Jeg kan lese om et viktig og langvarig arbeid med å gjenreise en nasjonal festdrakt for hele Akershus fylke, om vevkurs i Ås menighetshus, om Lina Gjelsvik og Ski bondekvinnelag, om I 1951 legger Lina Gjelsvik Akershusbunaden fram til godkjenning for Bunadnemnda i Landsrådet for Heimeyrke med denne beskrivelsen: Forslag til Akershusbunaden er: 1) Basert på vevet stoff i forskjellige nyanser. 2) Skjørtestoffet er stripet (flere farger). 3) Stoff til livet kan veves i samme vev og er ensfarget med en farge som står til skjørtet. 4) Både til skjørt og liv foreligger flere variasjoner av farger, men teknikken og snittet er det samme. 5) Teknikken til vevingen er korskypert. Ullgarnet, eller isletten, dekker renningen. 6) Snittet på livet er bygget over et gammelt liv tilhørende Kirsti Hansdatter Aasgård, født Refsum fra Sørum. 7) Prydsømmen til skjorten er komponert av Liv Gjelsvik, der også har sydd prøvelappen. 8) Sølvet til bunaden er komponert av Ingeborg Arbo som også har gitt arbeidstegninger til samme. (Foto Thore Back, Follo Museum) 61

63 bondekvinner og politikk, husmoropplæring, referat fra stiftelsesmøte i Ski husmorlag og om at sauerasen stuttrova må vernes fordi ulla er egnet til plantefarging. Det står husflidskunnskapen stagnerer på grunn av handelsjordbruket i Akershus, og der står at nærheten til storbyen og urbane miljøer ødelagt bygdenes evne og grunnlag til å bevare bygdenes særegne drakter. Det berettes at Akershusbunaden endelig er ferdig, og det stilles et stort kritisk spørsmål: hva skal vi med Akershusdrakten? Geografisk handler dette materialet om Akershus og Follo; tematisk dreier det seg om bunad, husflid, bondekvinnelag og husmorlag. Materialet ble samlet og skrevet over en god tyveårsperiode fra Alt har tidligere tilhørt Lina Gjelsvik. Fra 2015 bor det på Follo Museum med registreringsnummer FHM Mange historier kan spinnes ut fra dette materialet. Jeg har valgt å skrive om Lina Gjelsviks arbeid med å skape Akershusdrakten og hva dette materialet sier om holdninger til bunad, bunadbruk og det bygdenorske i tiden mot 1950-tallet. På tross av at jeg både er bunadsbruker og har hatt et langt arbeidsliv på Follo museum i samarbeid med regionens bondekvinnelag og omgang med Follos bunadkomiteer, var Akershusbunad helt ukjent for meg. Det var den også for mine kolleger på museet. Akershusbunaden. Et ukjent arbeid som stort sett ble på papiret. Akershusbunaden er en nykomponert bunad. Den ble laget for at også bygdene omkring Oslo skulle få sin egen bunad som et samlingsmerke for fylkets bygder. Den representerer ett av mange bunadprosjekter som ble utarbeidet i mellomkrigstiden. Bortsett fra noen få prøvebunader, hvorav to nå er gitt til Follo Museum, er Akershusbunaden et relativt ukjent arbeid som stort sett ble på papiret. Bunadprotokollen innledes sånn: «På styremøte i Akershus fylkes Bondekvinnelag i Skedsmo bank-lokale den ble der fremsatt et forslag av fru Gjelsvik om å gjenoppbygge eller rekonstruere en nasjonal festdrakt for Akershus». Fru Lina Gjelsvik var da formann i Ski Bondekvinnelag. Bunaden ble utviklet i 1930 årene. I 1943 er de første prøvebunader ferdige; og først i 1951 legges den fram til godkjenning for Bunadnemnda i Landsrådet for Heimeyrke med adressen Landbruksdepartementet. Landsrådet kvitterer for mottaket. Etterpå er det stille om Akershusbunaden. Det er rasjonering, de rette materialer for å framstille drakten kan ikke skaffes. Når materialmangelen etter krigen er over, har bunadmoten forandret seg. Bunadfolket vil ha staselige broderte bunader. Det er et alvorlig og høyverdig arbeid som beskrives. Presentasjonen er høytidsstemt og ærbødig overfor arven fra vår gamle bondekultur. «Vi står på hellig grunn vi som arbeider med bygdebunadene. Jeg har alltid næret det forfengelige håp at interessen nå i 13. time er såpass levende, ekte og alvorlig at vår drakt blir ønsket velkommen av kvinner i Akershus. Vi håper at den blir mottatt med forståelse og i 62

64 samsvar med våre naturforholde ikke en motekledning av i dag men en tekkelig - og stilig nationaldrakt» skriver Lina Gjelsvik. Jeg mener at Akershusbunaden blir best presentert med Lina Gjelsviks egne ord og gjør det ved å gjengi den orienteringen hun holdt for Akershus fylkes husflidslag i Hun begrunner hvorfor vevet drakt er det riktige. Hun forteller om forhåndsgranskning som var viktig for at drakten skulle ha geografisk og kulturell forankring, om de kompromissene som måtte gjøres. Ved å velge å bygge drakten over vevkunsten var det også en fordel at alle kunne lage drakten selv: I denne orienteringen kommer vi tett inn på tidens bunadsarbeid. «Akershusbunaden» «Våre forfedre hadde som motto for sitt husflidsarbeid det som Olav Aukrust uttrykker i sitt vakre dikt «Emne»: Varugt skulde verket vera Venleik og laut tingen ha. Hvis vi i dag har det samme motto for vårt husflidsarbeid er jeg sikker på at Akershusbunaden går en renessanse i møte. I naturalhusholdningens tidsalder var tilvirkningen av klær den viktigste oppgave i husflidsarbeidet. Og nettopp de helt håndarbeidede klær var det som satte sitt preg på de forskjellige bygdedrakter. De satte fordringer til de som tilvirket dem. Jo nøyaktigere arbeidet ble utført dess vakrere og mer beundringsverdig blev resultatet. Det er den kulturelle verdi av det som er levnet i disse drakter vi ikke må tape av syne. Det må ikke bli utglidninger og karikatur der må vi være på vakt og lede de unge på det rette spor. Da jeg fra mange hold både privatfolk, «Landsrådet for heimeyrke», institusjoner og lag er blitt oppfordret til å vise frem Akershusbunaden, vil jeg etterkomme den oppfordring. Som bakgrunn for arbeidet med Akershusbunaden vil jeg da nevne den institusjon som den tok opp arbeidet - Akershus Bondekvinnelag -. Det var det første styre i Akershus bondekvinnelag som tok saken opp og nedsatte en nemnd på 3 damer, - fru Borghild Nordlid, Oslo fru Katrine Fischer, Eidsvoll, med undertegnede som formann. I 1937 da Akershus fylkes husflidslag ble stiftet ble fru Dorthea Kolsrud med som husflidslagets representant. Det første nemnden gjorde var å henstille til alle bondekvinnelag i Akershus å være oss behjelpelig med å skaffe frem rester av gammelt eventuelt gamle drakter, bilder, gamle vevmønstre av bekledningstoffer samt mønstre av gammel hvitsøm. Vi var ganske klar over at det i bygdene var gjort svært lite for å bevare og utbygge de stedegne bygdedrakter, og at vi var ute i seneste laget for å finne frem til de de 63

65 gamle ting som vi kunne bygge på. Vi var klar over at bygdene her omkring lå for nær storbyen og dermed har mistet sin evne og grunnlag til å bevare bygdenes særpregede drakter slik som det i mange bygder er i dag. Som eksempel vil jeg nevne «Sunnmørsdrakten» som nå snart feirer sitt 50 års jubileum etter rekonstrueringen, som har vært bygd ut så strålende som bunad at vi i dag finner den fremstilt i mange variasjoner hvor vi finner de forskjellige bygder representert. Nasjonaldrakter har ned gjennem tidene vært brukt av bondefolket for hvem den stedegne drakt nettopp var et bånd og et kjennemerke, og for hvem fristelsen for å etterligne utlandet i toneangivende moter ikke var særlig stor. Dette å skaffe tilveie en bunad for vårt fylke var ingen lett oppgave og det var ikke meningen at det burde gjøres i en håndvending. Slikt arbeid krever årelang arbeidstid. Vi fikk erfaring for at vi var et fattig fylke når det gjelder prydkunst. Vi fikk samlet en del gamle ting i vevnader og gamle bekledningsstoffer, og i de gamle skiftebøker finner vi en del beskrivelser over bygdedrakter, hjemmevevede stoffer og i hvilken farge osv. Ved siden av dette var vi henvist til å søke assistanse hos fagfolk -(kunstnere). Av disse søkte vi samråd med våre fremste fagfolk på tekstilkunstens område - frk Ingeborg Arbo - som personlig er interessert i spørsmålet, og som har samlet på gamle ting fra Akershus, likedan bestyrerinnen for Statens kvinnelige Industriskole, Benedicta Haslund, og vevlærerinne frk Ragnhild Tretteberg. Disse dyktige fagmennesker har vært oss til uvurderlig støtte, og sammen har vi da fullferdiget de første utkast og prøver til drakten. Med det prøvestoff og den forhåndsgransning som vi gjennomgikk ble konklusjonen den at drakten skulle fremstilles som en ren husflidsdrakt og ikke i kulørt broderi på boystoff. De broderiprøver på ullstoff som vi fikk utlånt ga oss ingen garanti for at de hadde sitt opphav i bygdene i Akershus. Derimot hadde vi både i skrift og prøver at de i bygdene også omkring Oslo for årtier tilbake hadde vært flinke i veving. Allerede for 43 år siden da jeg den gang var ved den praktiske jenteskole på Berger i Asker, viste det seg at alle de unge piker som kom fra bygdene i Akershus hadde hovedsakelig hjemmevevede klær og utstyr. Vevteknikken var således ikke noe ukjent begrep på bygdene, og den oppgave er det Akershusbygdene skal føre videre så den blir allemannseie. Det er den tradisjon vi skal bygge våre drakter på. Ikke pynte oss med lånte fjær utenfra hvor vi ikke vet hvorfra eller hvilken. Etter mange års arbeid er vi nå kommet så langt med forhåndsarbeidet at de første prøvedrakter er ferdige. Vi venter bare på materialet. Når det foreligger og er tilgjengelig på markedet, håper vi å kunne skaffe garn og prøver så alle husflidinteresserte kan forarbeide bunaden selv, og at de som vil anskaffe den kan få bestilt i våre husflids-lag. I bunadstoffet finner vi den enkle teknikk. Det kan veves i en 4 skaft vev. Ullgarnet eller isletten dekker renningen så fargene kommer klart fram på retten av stoffet. 64

66 Skjørtestoffet er stripet i mange farger. Heri kommer det kunstneriske preg tilsyne, der kan vi variere med en fargeskala med opp til 12 forskjellige farger på ett stoff. Både til skjørt og liv foreligger det flere variasjoner av farger, men teknikken og snittet er det samme. Stoffet til livet kan veves i samme vev og er ensfarget med en farge som står til skjørtet. Broderi til skjorten foreligger i 3 utkast, også her er snittet det samme. Sølvet til bunaden foreligger utarbeidet og mønsteret til sølvet er bygd over den øvrige stilkarakter. Snittet på drakten er bygd over en 200 år gammel kvinnedrakt fra Sørum på Romerike. Snittet her er det kjente skjøttrøye eller (også)betegnet (som) «flaske-trøye». Dette snitt har sin spesielle rot ifra Akershus bygder». 22 mars Lina Gjelsvik Vevkunstneren Ingeborg Arbo ( ) komponerte akvarellskisser og stoffprøver til Akershusdrakten. Hun hadde stor kunnskap om bygdenes tekstile særpreg og brukte farger som på hennes tid ble ansett som norske. Fra 1928 var A. i noen få år ansatt som tegnelærer i vevklassen ved Den Kvinnelige Industriskole i Oslo; Hun var elev hos Gerhard Munthe og hos Frida Hansen, og hun deltok på Verdensutstillingen i Paris i 1900 og Jubileumsutstillingen i Kristiania, (Foto Thore Back, Follo Museum) 65

67 Forhåndsgransking Lina Gjelsvik redegjør for at komiteen søkte samarbeid med de som allerede hadde arbeidet med blåtøisdrakten på Romerike, frk. Grude, Helge Refsum og Axel Bjørnstad. Men de kunne bare si at man ikke kunne påvise noen bunad eller rester av sådanne; de var blitt stående ved flasketrøyen som man antok var brukt på de kanter. I tillegg til at bondekvinnene i Akershus ble bedt om å lete i sine gjemmer, fikk komiteen audiens hos Direktøren for Norsk Folkemuseum og adgang til museets magasiner. Men resultatet ble magert. Heller ikke en henvendelse til Tilla Valstad i Asker ga resultat. Hennes løsning er å engasjere kunstnere: «Kjære fru Gjelsvik En festdrakt, det er utmerket. Jeg er Vestfolding og har nå fått en Vestfoldbunad til kvardag og fest. Den gjør stor lykke, så fin i fargen som den er. Men drakt for disse kanter av landet må altså lages. Det finnes ikke rester av sånt. Gamle bilder viser kvinnene i verken, rynket kring livet som er kort og spisst, slik som bymoten var. Til å lage en drakt kreves en kunstner. Det har vært gjort mange mistak således. Med helsing Tilla Valstad» Tilla Valstads anbefaling om å søkte så assistanse tas til følge. Med beslutningen om at vevkunsten skal være basen for Akerhusdrakten engasjeres de fremste fagfolk på tekstilkunstens område til å utarbeide drakten. Vevkunstnerinnen Ingeborg Arbo komponerer håndvevet stoff til skjørt og vest. Statens Kvinnelige Industriskole utarbeider og graderer snittmønstre og broderimønstre. Å skape interesse for Akershusbunaden Det var likevel ikke gitt at alle var like oppglødde for bondekvinnelagets bunadsak. Ønsket var jo at bunaden skulle slå igjennom i alle lag av folket. Det arrangeres derfor blant annet foredrag og bunadparade for å misjonere for bunadsaken, eller som Lina Gjelvik uttrykte «vi måtte begynne med såing å det etterpå kunde spire hist og her». 20 pene Follojenter i Studentersamfunnet på Ås og 100 kr i tilskudd Konservator Midtun ved Norsk Folkemuseum holder foredrag om folkedrakter på årsmøtet i Akershus Bondekvinnelag. Senere, i 1935, oppfordres Follo krets av Norges Bondelag om å ha et foredrag på årsmøtet som kunne interessere kvinnene. «Vi fikk fru Grude til å holde et foredrag om nasjonaldrakter. Hun hadde også med sig 20 bunader som ble fremvist. Det blev 20 pene Follojenter som bar draktene. Det var stillhet i den tettpakkede sal i Studentersamfunnet på Ås da de første drakter trådte inn på senen. Vi visste jo ikke om vi ble pepet ut, eller? Når paraden var slutt, 66

68 braket bifallet løs, og det resulterte i at vi fikk 100 kr. fra Follo krets til vårt arbeide.» Også Kråkstad sparebank innvilget kr. 100 til arbeidet. Fin reklame Et annet knep for å vekke interesse var at frk. Kristin Bråthen fra Akershus fylkeshusmorskole måtte med i bunadsnemnden. «På den måten vil drakten hvert år bli spredt over hele Akershus fylke ved 40 unge piker som hver jul tar sin eksamen ved skolen. Likeledes vil husmorlag og andre foreninger som besøker skolen alltid se en vev oppe med stakketøy til bunaden». Den samme Kristin Bråthen anmoder i 1945 om «å få kjøpe en bunad, den i blåtoner. Det ville vel være fin reklame om håndarbeidslærerinnen bar drakten». Bygdebunad i samtiden- følelser og høy temperatur Lina Gjelsvik hadde flere avisutklipp med omtale av bunader. Både positivt og negativt uttrykkes med frodig veltalenhet. Mest møter vi rosende omtale av den verden av nasjonalbunader som åpenbares for folket, men der ærgjerrighet og ulike bunadssyn kolliderer, oppstår til dels høy temperatur og krasse karakteristikker: «Nasjonaldraktene har ei blømingstid no - Stor framsyning av nasjonalbunader på Bristol. Folk er blitt glad i bunadene. Alle er oppglødde for festbunadene med dei rike, varme fargane. Det er nemlig slik at har ein fyrst fått ein liten gløtt inn i den hildrande verda som heiter bygdenorsk klædeskikk, så ynskjer ein å sjå meir, alltid meir. Ein får sjå dei «nye» bunadene, dei som har grodd fram i vår tid, med si rot i det gamle, men under våre krav og med vår tids hjelpemiddel. Ein får sjå dei «gamlebunadene, som står for oss i glansen av ættleders ubrotne, rike tradisjon. Det teiknar til ei feststund på Bristol tysdag 22. mars» Styrer i Heimen Husflid Karoline Grude, Norsk Tidend, mars 1938 «En bunad kan ikke gi oss mer kjærlighet til vårt land enn vi har. Vi elsker ikke landet vårt med våre klær,... Men mang en bondekone og bondejente vil nok gå med rankere rygg i festlig lag, enten det er på bygd eller i by med denne vakre bunad, enn i en umoderne kjole som alle kan se alderen på. Man skulle tro at den følelse av underlegenhet som især preger oss kvinner i vårt forhold til bybefolkningen, efter hvert vil forta sig. Vakre klær som man befinner seg vel ved å bære, er ingen liten faktor til et menneskes selvhevdelse og selvtillit.» Nationen

69 «Rent tilfeldig hadde jeg i høst en gang anledning til å overvære en større festsammenkomst i en Vestlandsbygd,... Det er en av de vakreste forsamlinger jeg har sett.... Jeg forestiller meg den samme festlyd i den moderne stas som fra byen brer seg også til bygdene: de fotside kjoler, med eller uten ermer, mer eller mindre utringet. Tanken forekommer meg absolutt absurd. Skikken i denne Hardangerbygda forekom meg å være både så vakker, riktig og praktisk.» Herre i blå dress, Nationen 1946 Så der ikke skal bli slagsmål Mange bunader konkurrerer om oppmerksomheten i 1930 årene, og ikke bare i Akershus. Ingeborg Arbo er redd for å tråkke over noen grenser og skriver i et notat til Lina Gjelsvik: «... men det blir nok til at man må komponere noe som da må tilpasses av frk. Kielland i Kunstindustrimuseet - så der ikke skal bli slagsmål som f.eks. med Østfolddrakten». «Jeg har bedt om at tingene, om der skulle komme noe inn, sendes til mig som står utenfor alleslags «partier» - man kan aldri vite.... Men Akersdrakten, Akershusdrakten, Romeriksdrakten, Østfolddrakten det blir vel mye på en gang, hvis de skal bekjempe hverandre især da der er to Østfolds-meninger - da trekker jeg mig tilbake. Tilla Valstad blander seg i diskusjonen om Østfoldbunaden og uttaler seg en gang skarpt til avisen om at bunaden har fått nytt broderi der motivet er hentet fra et malt skap: «En ny Østfoldbunad - et splittelsens tegn i et kløyvt land... Nå skal (bunad) livet ha blåklokker - gildere - men damasken var jo mangfoldig ganger finere. Det har foregått et moldvarparbeid.. Man merket jo at hun på død og liv ville ha den nye bunaden innført. Den måtte komme ledsaget av Guds ord, for hun kjente bondekvinnene. Men bondekvinnen av i dag er klok. Hun forstår hva der ligger bakom, og hun forstår at dette bare er et prestisjespørsmål for fruen. Men den kristelige innledning høver dårlig. Den nye bunad må bli et splittelsens tegn... og når det fremholdes så vakkert at de bunadene kan gå hånd i hånd, så er hun på avveier.... Det bør bare være en bunad» Nationen 1945/46 Mellom Akershusdrakten og Romeriksbunaden pågår en drakamp om hvilken som er mest representativ for Akershus. Det faller ikke i god jord å skryte fram den ene på bekostning av den andre. I en lang artikkel i Nationen tar bestyrerinnen i Heimen, Karoline Grude, kraftig til motmæle: «Romeriksbunaden har alt lenge vore millom dei røynelige ting, Akershusbunaden 68

70 er enno i dag ei framtidsvon. Sterkt ljos over det som skal stige fram, heilt mørker over slikt som ikkje høver i biletet, alt utført med stor sans for effekten, - smart, kanskje litt smålig... Fyrst får Akershus Bondekvinnelags nemnd legitimere sin sin rett til å stå fram som ein institusjon med dømande og avgjerande makt i bunadsaker. So kan vi talast ved. Eg vil berre stadfeste at det er heilt riktig at Akershus Bondekvinnelags nemnd ikkje har havt noko å gjera med Heimens framlegg til festbunad, - like lite med den som med modellen frå 1930». Karoline Grude, Nationen 1937 Lina Gjelsvik Husstell-lærerinnen, bondekvinnen og husflidskvinnen en «rasende dyktig» kvinne ØB og Sunnmørsposten hyller henne på 70 årsdagen i 1955 og presenterer henne med overskriften: «En pioner på husflidens og husstellets område som har satt spor etter seg på Aust og Vestlandet». Lina Gjelsvik bodde fra 1916 og hele sitt voksne liv i Kirkeveien i Ski. Lina Gjelsvik og datteren Liv i spisestuen i Kirkeveien i Ski hvor vevnader og håndarbeider rundt i rommene vitner om en sikker smak og kjærlighet til norsk husflid. (Kilde: Ski lokalhistorisk arkiv). 69

71 Hun hadde solid utdannelse som husstell-lærerinne; yrket var motivert av oppgaven å la ungdommen få skikkelig opplæring i husstell: «Bare det å få husmødrene til å sette sammen en ernæringsmessig og helsemessig skikkelig meny var som å brøyte nytt land.» sa hun. Likevel sluttet hun i yrkeslivet da hun giftet seg. Tillitsverv i frivillige lag og foreninger var en naturlig følge av yrkesutdanningen: hun var formann i Akershus Husstellutvalg, formann i Ski Bondekvinnelag og styremedlem i Ski Sanitetsforening. Hun var med og stiftet Akershus Husflidslag, var med i det første styret i Akershus Bondekvinnelag og hun var formann for husflidsavdelingen på Follo-utstillingen i Hun arbeidet for lin-saken, satt i styret i Nyttevekstforeningen og ikke minst nedla hun stort arbeide for å komponere Akershusbunaden. Hun var også en sterk drivkraft for å dyktiggjøre kvinnene i husflid og hun sparte seg ikke når det gjaldt å spre opplysning for å lette bondekvinnenes kår. Da hun stiftet Akershus Bondekvinnelag var det bondekvinnenes kår som lå henne på hjertet. Gjennom Bondekvinnelaget arbeidet hun for å gjøre husstellet på gårdene mere tidsmessig, blant annet ved opprettelse av fryserier på landsbygda og. Å få bygget fylkeshusmorskolen på Ski var også en merkesak. «I det hele er det så mye vi trenger Lina Gjelsviks støtte til, at vi håper at den vitale og ungdommelige damen ikke trekker seg helt tilbake fordi om hun fyller 70» skriver ØB til slutt. Hun er født på Relling i Nordal på Sunnmøre, giftet seg med Eystein Gjelsvik, landbrukskandidat og senere leder for bureisingselskapet Ny Jord. Kunnskap og inspirasjon i bunadarbeidet To Akershusdamer og en svenske. Lina Gjelsvik var godt faglig orientert om bunadarbeid. Ut fra det hun skriver og sier har hun lest og blitt inspirert av sentrale bokverk om folkekultur, bunad og folkedrakt. I 1923 kom Kristoffer Visteds standardverk «Vår Gamle bondekultur». Den svenske etnologen og draktforskeren Sigfrid Svensson utgir i 1935 avhandlingen «Skånes Folkedrakter. En drakthistorisk undersøkning ». Helge Refsum anmelder avhandling i Nationen og Aftenposten, og de omtalene har Lina Gjelsvik klippet ut. Tilla Valstad, , var forfatter, lærer, journalist og kjent forkjemper for kvinnekultur og bygdekultur. Hun var nabo og venn med Hulda Garborg på Hvalstad i Asker. Hjemmene deres samlingssteder for et miljø som kom til å spilte en viktig rolle i norsk kulturhistorie. Det var en selvfølge for Lina Gjelsvik å henvende seg til henne i bunadspørsmål. Hulda Garborg, , var en nestor i arbeidet for norsk kulturarv. Hun ivret for å gjenskape nasjonal klesskikk, for sunnhet, vakre hjem og norskproduserte materialer. Hun inspirerte til mye av arbeidet i 1920 og -30-årene for å gjenoppbygge en 70

72 tidshøvelig nasjonal draktbruk. Bunaden skulle fungere som klær for moderne kvinner og menn; og samtidig kunne brukes til folkedansframsyninger. I en tale til husflidslaget om Akershusbunaden minner Lina Gjelsvik forsamlingen om hennes arbeid: «I dag er draktspørsmålet så og si en motesak, og der er god vind i seilene. Interessen for nasjonaldrakter er stor overalt. Det er synd at ikke Hulda Garborg fikk oppleve denne iver. Hun som i ord og gjerning viste oss den kulturelle betydning disse draktene hadde, og ville redde restene av det som en gang hadde vært. I dag er de gamle folkedrakter kommet såpass på avstand at vi begynner å forstå deres kulturelle verdi.» Norskdomsrørsla og husflid På 1800 tallet begynte arbeidet med å bygge Norge som nasjonalstat. Flere frivillige organisasjoner vokste fram. Norskdomsrørsla hadde som mål å gjenskape den norske bygdekulturen som var i ferd med å forsvinne, og føre den tilbake til bygdene i forbedret utgave. Bunad ble et symbol på norskhet og fikk da en plass i skole og organisasjonsliv. Norges Ungdomslag vedtok i 1921 å be lagene bruke bygdebunader og nasjonale danser på møter og fester og folkedansbevegelsen i Norge ble en massekultur. Kvinneorganisasjonene, folkehøgskolene og husmorskolene tok nasjonaldrakten i bruk som festplagg. Elevene sydde seg gjerne bunad som et ledd i undervisningen og derved styrket de også sine ferdighetene i husflid. På 1930-tallet var det igjen verdens-krise med konkurser og arbeidsledighet. Kunnskapen om veving, spinning, ull- arbeide, lindyrking og selvgjorte ting ble igjen viktig. I tider med arbeidsløshet skaffet husflid arbeidslønn til mange som ellers ville gått ledige. Samtidig representerte husflid verdier ved bondekultur som det er verd å ta vare på, og som passet inn i tiden. Mellomkrigstiden var på mange måter en reisingstid for norsk preget hjemmeinnredning, kunsthåndverk og husflid.» Hva skal vi med Akershusdrakten? Bunad Bondekvinnelag og Det norske «Når det er sånt liv i bunadsaka som no så er det fordi ein gjennom bunadene kan få fram det som for mange veg so sterkt rom for det norske» skrev Karoline Grude. Ingen representerte som bondekvinnene norsk kultur og tradisjon. Det var på initiativ fra Ski Bondekvinnelag at arbeidet med Akershusbunaden startet opp og det står referert i den håndskrevne «Protokoll for komiteen for gjenreising rekonstruksjon av nasjonal festdrakt for Akershus». «På styremøte i Akershus fylkes Bondekvinnelag i Skedsmo bank-lokale den blev der fremsatt et forslag av fru Gjelsvik om å gjenoppbygge el. rekonstruere en nasjonal festdrakt for Akershus fylke. Forslaget opptatt i møtet og styret besluttet oppnevne en komite til å arbeide med denne sak». 71

73 Norges Bondekvinnelag var stiftet i Lagets første formann var Olga Bjoner fra Hobøl. Fram til hun gikk av i 1942 mobiliserte hun en bevegelse som talte medlemmer. Hun besøkte stadig lokallagene, holdt foredrag og avisinnlegg, arbeidet iherdig for økt kvinneandel på alle nivåer og agiterte for kvinnenes betydning for politikk og samfunnsliv. Bondekvinnene kjempet for praktiske arbeidslettelser, lik representasjon og rettferdig innflytelse. På gården var hun og han komplementære i produksjonen og bondekvinnene ville ha samme status i organisasjon og samfunnsamfunn. Bjoners bondekvinner skulle også ta vare på norsk egenart og kvitte seg med det fremmede som gjennom årrekker har holdt på å slette ut vårt særpreg - enten dette fremmede er kommet fra Hollywood eller Sovjet. Som aktiv formann over så lang tid har nok også Olga Bjoner, med sin iver for å beskytte norsk egenart, gitt bidrag til at bunadarbeid og bunadbruk sto sterkt blant bondekvinnelagenes medlemmer i mellomkrigstiden. Det første landsmøte i Norges Bondekvinnelag vedtok at lagets formålet var å vekke landsbygdas kvinner til samling om felles økonomiske, kulturelle og sosiale verdier og bekjempe de krefter som søker å utrydde kristendommen og nedbryte folks moral. Blant Lina Gjelsviks avisutklipp er en artikkel i Nationen fra 1937 der Olga Bjoner skriver om bondekvinner og politikk: «de skal ta opp spørsmål, gjøre seg opp en mening om dem og forfekte dem; det er godt at de kommer med og gjør seg gjeldende, for de har ennu evnen til å reagere sunt, de er ikke påvirket av importerte tanker og ideer som er det norske folk ukjent... Kvinnelagene bør ta opp allmennpolitiske spørsmål, men de må ikke slutte seg til noe bestemt parti og gå ærinder for dette. Det er partipolitikk og det er døden for lagene». «På det første medlemsmøtet i Ski bondekvinnelag i 1930 ble det fremholdt at laget skulle virke for større kirkesøking og samtidig ble det sendt en henstilling til Herredsstyret om at kvinner skulle velges inn i Skolestyret og Helserådet». «Hva skal vi med Akershusdrakten - Man må unektelig ha lov til å spørre hva dette skal tjene til. Vet da ikke de høyst ærede damer i denne komiteen at vi alt har en nasjonaldrakt for det landdistrikt som utgjør det meste av Akershus fylke, nemlig Romerike.... For det første er Akershus en rent administrativ enhet som ikke korresponderer med det gamle enhetlige bygde- og kulturområdet Romerike,... For det annet er de områder som Akershus omfatter utover Romeriksbygdene, bare de sterkt urbaniserte omegnskommuner omkring Oslo, hvor det ikke er noe naturlig miljø for bruk av bygdedrakter og hvor den levende tradisjon i bygdekulturen for lengst er gått tapt.... Det synes for undertegnede å være det rene anstaltmakeri å sette seg til i våre dager å konstruere opp nasjonaldrakter for administrative områder, hvis grenser er trukket 72

74 opp etter ganske andre prinsipper enn hensynet til de gamle kulturelt enhetlige bygdeområder.» Innlegget har Lina Gjelsvik klippet ut. Det er skrevet av Bjørn Bjørnseth og har antakelig stått i Nationen Han stiller et godt spørsmål. Akershus er et fylke med tre markert ulike regioner og kulturområder. Og hvorfor skulle de urbaniserte områdene ha behov for en bygdedrakt? Men, han ser da bort fra at bunad blant annet var et antrekk som var utarbeidet og brukt av kvinner i organisasjoner som bondekvinnelag, husmorlag og husflidslag. I mellomkrigstiden var bondekvinnelagene blant de ivrigste beskyttere av denne norske kulturarven fra bondesamfunnet. Lina Gjelsvik sier at hun håper Akershusdrakten skal være ferdig, i hvert fall til det store landbruksstevnet i 1942, og «de som nu ønsker sig bunad til sommeren - til bruk på stevner o.s.v.og som helst vilde skaffet sig Akershusbunad, gjør klokt i å sy sig en blåtøisdrakt så lenge. Disse er billige, lette å sy og praktiske i bruk i sommermånedene». De brukte bunader som uniform og på den måten var de bokstavelig talt også synlige gjennom sin bunadbruk, både som organisasjon og med stedstilhørighet innad i organisasjonen. De frivillige organisasjonene var bygd opp på samme måte som politisk og administrativ ledelse på nasjonal, fylkes og kommunenivå. Jeg tror kanskje ikke det var helt bevisst, men, ved siden av de kulturbevarende sidene ved bunadarbeidet, var det nettop dette administrative fellesskapet som bondekvinnelaget søkte å signalisere. Derfor kom kanskje ønsket om Akershustilhørighet og Akershusbunad et samlingsmerke for hele fylket. Avslutning Samtidig står jeg igjen med mange spørsmål. Hvor representativ var bunadsaken? 1930 tallet er et tiår med store kontraster. I 1935 var det storstreik på Holstad teglverk. Var arbeiderklassen opptatt av nasjonaldrakter? Kan vi ane politisk signal. Jeg tror dette materiale kan fungere som et referansemateriale som vi kan stille mange spørsmål ut fra. Meg har det også gitt flere aha-opplevelser, blant annet i forhold til oppstarten av Follo Museum. Follo Historie og Museumslag ble stiftet i Når man skulle samle gjenstander til det kommende museet var det bygdekulturen og oldsaker man interesserte seg for. Follo krets av Norges bondelag og bondekvinnelagene i Follo var sentrale støttespillere i å bygge opp Follo Museum. At Follo faktisk kulturelt alltid hadde hatt sterk orientering mot Europa ble først tema på 1980 tallet. Enten man ville eller ikke så gikk transportveiene mellom Europa og Norges hovedstad tvers gjennom Folloregionen -til lands, til vanns og på jernbane. Trekk ved bygdesamfunnets byggeskikk, klesskikk, og innbo har klare trekk av utenlandske moteretninger. Hollenderskutene an- 73

75 kret opp langs kystlinjen; det ble handlet med tømmer og fedevarer. Impulsene ble i realiteten servert på døra. Likevel var det vår gamle bondekultur som ble basis for starten av Follo Museum. Og når det gjaldt bunadbygging møter vi en klar oppfatning av hvordan en nasjonalbunad skulle se ut; den skulle representere det bygdenorske. Det var ikke utenlandske stoffer og snitt de ville ha til Akershusbunaden. Det var en bunad med hvit skjorte, skjørt og vest i norske hjemmeproduserte materialer. Den skulle være en økonomisk og kulturell resurs for eieren, være et samlingsmerke ved festlige arrangementer og møter i organisasjonslivet og ikke minst gi rom for det norske. 74

76 Etterskrift En liten kuriositet eller perle til slutt. Et håndfast bevis på draktforsker ved Norsk folkemuseum, Kari-Anne Pedersens påstand om at bunader og folkedrakter preges av sin samtid. Blant Lina Gjeslviks papirer fant jeg et håndskrevet notat på kladdeark. Dessverre er det udatert, og det er antakelig ikke fru Gjelsviks håndskrift. Follodrakten: «En drakt som skal brukes til festlig anledninger som selskaper, konfirmasjoner o. l. tenkte vi skulle være i sort og hvitt med sølvpynt, da vi tror at en drakt med meget broderi og farger har vanskelig for å få innpass i Follo. Sort og hvitt er jo så stilig og klær både unge og eldre. Vi foreslår at det skal være hvit skjortebluse med oppstående brodert halslinning og med lange alminnelige ermer med smal brodert linning som lukkes med en sølvknapp. Halslinningen lukkes med en sølvnål. Livet skal være sort med åpning foran som snøres med en sølvlenke i kryss over brystet. Sort belte med sølvspenne. Sort skjørt som sitter glatt over hoften med en passe utskråning nedover. Blusen skulle være av staut, lin eller silke. Liv og skjørt av ull. Dette ville vel bli en dyr drakt, tenkte derfor vi kunne få en billigere også i samme stil som kunne brukes til hverdags eller møter. Den kunne da være sydd av blåtøy, og helst i livligere farver. F. eks. frisk blått skjørt og liv med gul, kremfarvet eller hvit bluse, med korsstingsbroderi i friske farver på hals og ermelinning. Livet kunne snøres med en hvit eller farvet snor.» Bildet på forrige side: Lina Gjelsvik i Akershusbunaden. Akershusbunaden har snøreliv med skjøter. Flasketrøien er modell for livet. Ingeborg Arbo informerte Lina Gjelsvik om at et et skap fra Såner viste dekor der en person var kledd i en flasketrøyevar dekorert med: «Her sender jeg Dem 2 skapfyllinger som jeg har kopiert fra et skap kjøpt hos Schierven her i Oslo men som stammer fra Saaner, som jo akkurat er på grensen Akershus/Østfold. På gesimsen av skapet står malt Ingebjørg Gisledatter Her er jo blågrønt og olivengrønt i flasketrøyene, men med lange ermer». Forhandling av bunaden ble ikke igangsatt. «Vi ere uheldige å komme op i krigstilstande og vanskeligheter med anskaffelse av garn og farver nettop nu. Men der skal gjøres alt som gjøres kan for å skaffe garn og farver. Jeg kan ikke på dette tidspunkt udtale meg om det forsyningsmessige mer det vil si forhandling av drakten. Det er et spørsmål som først må behandles i kommiteen». 75

77 Om gården Bjørlien og urmakeren som bodde der Av Jarleif Nordheim I Vestby er Bjørlien i dag mest kjent som skolen for trinnene 1-7 like ved boligområdet Pepperstad. Og mange vet at navnet kommer fra småbruket som ligger nordøst for skolen og med utkjøring til Hvitstenveien. Men foruroligende er det å høre at «navnet trolig er et minne fra den tid det var bjørn i området» og at det er i ferd med å gå i glemmeboken at navnet kommer fra urmakeren som produserte ur i stor stil her frem til Gården Bjørlien i Vestby Ser vi etter i matrikkelen (eiendomsoversikten) finner vi Bjørlien som gårdsnummer 6 og bruksnummer 9 og 14. Gårdsnummer 6 er Vestby Prestegård, så vi kan legge til grunn at småbruket en gang er skilt ut fra prestegården. Går vi til folketellingen fra 1910 bor enka Anna Johannesen her med tre barn og to pleiebarn for betaling samt en eldre kvinne som leier rom. Anna er registrert som forpakter av bruket. I tillegg til navnet Bjørlien, er stedet også er omtalt som «prestegårdsplass». Ved folketellingen 1900 bor «snekker og tømmermand» Karl Pettersen med kone Helene Johannessen, fire barn samt to losjerende her. Tellingen for 1891 er ikke digitalisert, men kilden viser at skomaker og forpakter Julius Jørgensen med familie bor på Bjørlien. Som vi ser: Bruket har vært på utleie, og det har vært flere utskiftinger av leietagere i denne perioden. Matrikkeloversikten fra 1886 har ingen eiendom som heter Bjørlien/Biørlien, så eiendommen hører fortsatt til prestegården. Videre bakover kommer vi til folketellingen for 1865 som er å finne i Digitalarkivet. Nå bor jordbruker, kirkesanger og lærer Manciin [nok feilavskrift for Marius] Fleischer fra Larvik her sammen med ektefelle Ulrikke Stoltenberg [fra Vestby] og 76

78 Gården Bjørlien ved Vestby kirke. Kilde: Vestby kommune, kartportal fem barn. I tillegg har de en tjener. Neste folketelling bakover med personnavn er for Men her finner vi ingen Bjørlien, men under «Westbye Præstegaard» er registrert fem husmenn hvorav en «jordløs». Går vi til Vestby gårdshistorie forteller den at det ca 1750 bodde husmann her, men da under navnet Prestestuen. Plassen er nevnt igjen i 1817 (vi kommer tilbake til det), og videre at i 1842 ble stedet «Plassen Prestestue også kalt Bjørlien bortfestet til skoletomt og lærerjord med rett til sommerved og havn i skogen». Kilder fra kirkebøkene Blar vi bakover i kirkebøkene for Vestby treffer vi på en begravelse i 1839 hvor man den 7. august begraver «Mechanicus Peder Bjørlien, 75 år». Kildeinformasjon: Akershus fylke, Vestby, Ministerialbok nr. 6 ( ), Døde og begravede 1839, side 248. Og nettopp denne Peder Bjørlien er velkjent i bygda for sin produksjon av klokker, og en del gulvur fra Peder står fortsatt rundt om i storstuer på Vestby-gårder. 77

79 To klokker med urmakerens navn på klokkeskiven. Videre finner vi Peder i kirkeboken som innflytter til Vestby i 1816: Kildeinformasjon: Akershus fylke, Vestby, Ministerialbok nr. 5 ( ), Innflyttede , side 620. Leses: Peder Biørlin Uhrmager og hustru Karen Maria Erichsdtr, han 54 år, hun 34, kommer fra Nordbye Sogn. Familien kommer altså fra Nordby i Ås, men han hverken gjenfinnes på gårder eller plasser der. Noe ytterligere om Peder finner vi ikke i kirkebøkene for Vestby. Men fra Gårdshistorien har vi opplysning om at urmaker Bjørlien bygslet Prestestuen i 1817 på livstid for ham og hans hustru. Men hvor kom han fra? Om han ikke var å finne i Nordby, så er det likevel funn i Ås hovedsokn. Her finner vi en barnedåp i 1811 hvor Karen Johanne døpes 17. mars i Kroer kirke (nr 30): Kilde: Akershus fylke, Ås, Ministerialbok nr. I 2 ( ), Fødte og døpte 1811, side Leses: «Uhrmager Peder Bjørlin og Karen Erichsdatter Aarhus, døper datter Karen Johanne f 12. Marts.» Faddere fra Hoxtvedt, Abberud, Brechan (gårder i nabolaget til Aarhus). Eiendommen Aarhus eller Aaraas var et småbruk som lå ved Hogstvet sør for dagens Ås sentrum og ikke langt fra grensen til Vestby. 78

80 Eiendommen Aarhus eller Aaraas var et småbruk som lå straks nord for grensen til Vestby. Kilde: Kartverket, historiske kart Videre finner vi vielsen for de to i Ås 21. januar 1809: Kilde: Akershus fylke, Ås, Ministerialbok nr. I 2 ( ), Ekteviede , side Leses: «Jan: 21. Aas - Enkemand og Mecanicus Peder Biørnliin og Pigen Karen Maria Erichsdtr Abberud.» Peder har altså vært gift før, men det opplyses ikke hvor han kommer fra. Karen Maria kommer fra nabogården til Hogstvedt og Aarhus Abberud, men er nok bare i tjeneste her. Hun er født på Bjerkeskau i Tomter 1775 av foreldre Erich Jacobsen Greåker og Kari Svensdtr Bjerkeskau. Etter Bjerkeskau bodde familien på Klokkerud og Nekkerudplass i Såner før den havnet på Kaksrud i Kroer, og så på Brekke nordre like ved Aarhus i

81 Klokke av Bjørlien, tidfestet til Påmalte bilde er fra ca Gårdshistorie for Ås, kilder om urmakere Ås Gårdshistorie, bind 1, s 364, forteller at urmaker Peder Olsen Bjørlien bodde til leie på bruket Åros under Hogstvet østre fra 1810 til Hans virksomhet fattet interesse hos den kjente sorenskriver Christian Magnus Falsen på Vollebekk og som også var formann i Follo-avdelingen av relativt nystartede Norges Vel. Foreningen ønsket å starte «ny virksomhet», og Falsen skrev dermed til «Hr. Uhrmager Biørlien!» med brev som bl.a. inneholdt «at det nå gjaldt å industrialisere Follo og Norges Vels avdeling for «Huus, Fabrik og Kunstfliid», ville vite litt om «dem der i dete District maate udmærke sig med Kunstarbeyde». Det het bl. a. videre: «Da De nu er i Commisionen bekjendt som en habil Mecanicus og Uhrmager, saa henvender vi os i denne anledning til Dem med forespørsel om De ikke, naar de fornødne penge bleve Dem forskudte, kunde have lyst og evne til at anlægge en eler anden Fabrikmæsig Indretning». Men noen klokkefabrikk eller annet ble ikke startet i området. Men om Peder var urmaker er det kanskje mer å lese om ham i bok som er skrevet om norsk klokkemakere? Og ganske riktig: I boka «Urmakerkunst i Norge» av Olav Ingstad er det under Ås/Vestby omtalt: 80 I Vestby og nabo herredet As er Peder Bjørlien den mest kjente av urmakerne. Han holdt til på Åros hvor han drev urproduksjon i stor skala. Flere hundre gulvur er kommet fra hans verksted. De finnes på de fleste gårder i egnen og også på mange steder utenfor de to herreder. For det meste leverte han alminnelig salgsvare, ur med hvitmalte skiver og platiner av jern. Men man kan også treffe på arbeider av ham av bedre kvalitet og med finere utstyr. Bjørlien hadde ord på seg for å være en dreven mekaniker. Videre fortelles det om at sorenskriver Christian Magnus Falsen prøvde å overtale Bjørlien til å starte en for industriell virksomhet.

82 Søndre Land Og når vi søker etter «Bjørlien» andre steder i boka, så dukker under Søndre Land i Oppland opp, omtale på slutten av 1700-tallet: Peder Olsen Bjørlien har laget en mengde klokker som er grovt utført men stødige i gangen. Noe for øye er de ikke. En plass under Bjørlien bærer ennå navnet «Urmakerbråten», fra Peder Olsens tid. Videre finner vi en utdypende artikkel i Landingen Årbok 1997, utgitt av Lands Museum, s. 107., artikkel av Terje Nordraak: I «Landingen» 1976 forteller O. Ingstad om «Klokker og klokkemakere i Land». Han nevner i artikkelen bl. a. Peder Olsen Bjørlien. Jeg skal her forsøke å fortelle litt mer om ham. Peder var ikke fra Bjørlien, men har nok tatt dette navnet da han enten har bodd på garden ei tid, eller mest sannsynlig har han bodd på plassen Odden (Vuluodden) under Bjørlien. Her bodde nemlig hans svigerforeldre, urmaker Lars Simensen Hammer ( ) og hustru Anne Haraldsdatter f. Vaslien ( ). Så muligheten er stor for at Peder faktisk kan ha gått i lære hos sin svigerfar i «Urmakerodden», som plassen også ble kalt. Peder ble i 1783 gift med Berthe Larsdatter f på Næs-eie, av ovennevnte foreldre. Hun hadde bl. a. broren Lars Larsen f. 1766, som også var en kjent urmaker (se Ingstads artikkel). Han kjøpte i 1791 Scheslien. Da Berthe og Peder ble gift, nevnes de til Hvalby-eie, og bodde da antagelig på Hvalbyhaugen. Den 13. juni 1785 ble det nemlig holdt skifte der etter avdøde Lars Simensen (Hammer), som da var selveier av stedet. Blant de registrerte midler i boet var 2 1/4 lispund tunge i Haugen, og disse ble solgt til Peder for 240 riksdaler. Året etter, i 1786, fikk Ole Hansen Grætte skjøte på eiendommen for 230 rd. og i 1788 ble Berthe og Peder nevnt til Hasvold-eie. Dette er det siste livstegn vi kan finne av dem i Land. De fikk to barn her i bygda, Ole f på Hvalby-eie (Haugen) og Berthe f på Hasvold-eie. Så plutselig i 1809, dukker enkemann og «Mecanicus» Peder Biørlien opp i bygda Ås i Akershus. Da blir han nemlig gift igjen med «pige» Karen Marie Eriksdatter f. ca og de slår seg ned på plassen Åros under garden Hogstvet, østre. Her bodde de fra 1810 til 1814, og fikk dattera Karen Johanne f. 1811, som i 1833 ble gift med Ole Hansen Solberg fra Frogn. Peder Bjørlien drev urproduksjon i stor skala og flere hundre gulvur er kommet fra hans verksted. For det meste leverte han alminnelig salgsvare ur med 81

83 hvitmalte skiver og platiner av jern, men man kan også treffe på arbeider av ham av bedre kvalitet og med finere utstyr. Bjørlien hadde ord på seg for å være en dreven makaniker (skriver også Ingstad i sin bok «Urmakerkunst i Norge», 1980). De nevnte familiære hendelser finnes dokumentert i kirkebøkene for Land: Vielse Peder Olsen Hvalebyhaugen og Berte Larsdtr ble gift dom. 8 p. Trin 1783 (10. aug.) i Land: Kilde: Oppland fylke, Land, Ministerialbok nr. 5 ( ), Trolovede 1783, side Videre finner vi dåp for tre barn: Ole døpt 1784 på Hvalbyeje Anne døpt 1785 på Hvalbyhaugen Berthe døpt 1788 på Hasvoldeje Kilde: Oppland fylke, Land, Ministerialbok nr. 6 ( ) I skiftet etter svigerfaren i 1785 på Hvalbyhaugen står det at «Datteren Berthe Larsdtr gift med Peder Olsen boer her på Gardpladsen». Men vi vet også at svigerfar Lars bodde på plassen Odden under Bjørlien fra ca 1764 og fremover og det kan være her Peder har gått i lære, funnet sin livsledsagerske, og hentet etternavnet sitt fra. Denne plassen betegnes ellers med ulike navn til ulike tider i tillegg til Odden har vi også Bjørliodden, Urmakerodden og Vuluodden (etter elva Vulua som munner ut like ved). Hvalby ligger like sør for Hov sentrum, mens Hasvold ligger noe lenger i nord i grenda Lausgarda. Bjørlien ligger på vestsida, rett over Randsfjorden. Ved sin død i 1839 var Peder oppgitt å være 75 år noe som skulle indikere fødsel omkring Ved innflytting til Vestby i 1816 var han notert som 54 år som indikerer fødsel et par år tidligere. Men dersom vi leter i kirkeboka for døpte i Land omkring disse årstallene, finner vi ingen med navn Peder Olsen. Det kan skyldes manglende innføring eller helst at Peder er født i en annen kommune. Men hvor skal vi da lete finnes det f.eks. noen Ole i bygda med sønn Peder? 82

84 Kilde: Kartverket, historiske kart Det nærmeste vi kommer er nok da en kar Ole Erichsen som bor ved Lomsjøen inne på åsen på vestsida av Randsfjorden. Denne mannen skal være tilkalt fra Trysil som bjørnejeger. Ved et søk i gårdshistorien for Trysil finnes omtale av en Ole Eriksen Ljørdalen (f. 1720) og hustru Berte Jonsdtr Tekta på gården Nordre Østby (Rønningen) som i 1765 flytter til Land. Ole er tilkalt som bjørnejeger, og det er i Trysil skrevet at han har felt 24 bjørner. Ole er oppvokst i Eriksstugua i Ljordalen som nå står på Trysil bygdetun. Sønnen Peder til Ole fra Østby er døpt i Trysil kirke : Peder er da 8. barn til Ole og Berte, og har vært 5 år da familien flyttet til Søndre Land og bosatte seg ved «Lomsiølien» eller «Bredvigen (nordre). Kilde: Hedmark, Trysil i Elverum, Ministerialbok nr. 4 ( ), Kronologisk liste 1761, side

85 Eldste bror Erik, f. 1748, kan være den som er omtalt i gårdshistorien for Søndre Land i Breidvika ved Lomsjøen som bjørnejeger fra Trysil i Senere flyttet han til bygda til Skudehågån. Broren Ole ble konfirmert i 1771, og da med tilnavnet «Trysil». Men hva skjedde med familien i Søndre Land, og hvorfor finner vi ikke Peder ved folketellingen 1801? Her har vi dermed en glipe i historien fra 1788 til 1810 hvor Peders tilværelse fortsatt ikke er dokumentert. Og om opphavet til Bjørlien-navnet? Jo, navneforskerne mener gården på vestsida av Randsfjorden trolig har fått navn etter en tidlig bruker som het Byjarli? sammendratt til Bjarli? Så noen «bjørn bort i lia» har det nok ikke vært snakk om hverken i Vestby eller i Søndre Land. Men en bjørneskytter kan jo likevel være en årsak til at urmakeren valgte å ta med seg «Bjørn» i sitt etternavn. 84

86 August Bonsak fargerik Drøbak-boer og «Blüchers banemann» Av Arnt-Erik Selliaas Ekteparet Petra og August Bonsak var to velkjente og aktive Drøbak-boere de åtte årene de bodde her. I 1924 forlot de Drøbak og flyttet til Kristiania. August Bonsak fortsatte som befal på Oscarsborg, og natt til 9. april 1940 var han ved kanonene som senket Blücher. På det svenske nettstedet Historisk Samlarforum kan vi lese: «Det tyske angrepet på hovedstaden var slått tilbake, en enkelt mann, løytnant August Bonsak, hadde stanset den veldige overmakten. Ved en norsk domstol ble han etter krigen fradømt retten til å bære uniform og satt i fengsel. Han døde i fattigdom og vanære. Han hadde vært medlem av NS.» Dette sitatet inneholder bare feil og uetterretteligheter. Han fortjener et annet ettermæle. Dette er fortellingen om August Bonsak og hans liv. Oppvekst i Solør Søndag 24. januar 1886 ble Johan August døpt i Arneberg kirke i Hof i Solør. Han var født én måned tidligere, 21. desember I kirkeboka oppgis foreldrenes navn: Pige Johanne Jonsen, Austadberg, og Ungkarl Arne Martinsen, Grøtåen. Barnet er «uægt», dvs. foreldrene er ikke gift. Og i anmerkningsfeltet i kirkeboka føres det inn om farskapet: «Opgit af Barnemoderen.» Barnefaren som oppgis, Arne Martinsen, er en av seks søsken. Foreldrene er Martin Einarsen fra gården Bonsak, gift med Eline Henriksdatter fra Hovelsåsberget. Familien bor på plassen Grautåa (Grautåhemmet) noen kilometer fra morens bosted. Johan August regnet selv med at dette var faren, for han kalte seg i mange år (Johan) August Arnesen Bonsak. Men jeg har ikke funnet noe som tyder på at de hadde kontakt seinere i livet. 85

87 Guttens mor, Johanne, var svensk. Ifølge kirkebokas oversikt over innflyttede til sognet hadde hun i oktober 1884 kommet fra den lille plassen Djäkneliden i daværende Dalby socken, nå Torsby kommune, bare noen kilometer øst for svenskegrensa. Hun hadde bosatt seg på gården Austad i Hof i Solør. Johanne Johnsen (Jönsdotter på svensk) ble født 16. mars 1861 i Södra Finnskoga. Moren var Kajsa Nilsdotter, og hun fødte tvillinger. Søsteren til Johanna ble døpt Karolina. Som far oppga Kajsa drengen Jöns Jonsson fra Branäs i Dalby socken. Kajsa var av finneslekt, og slekten hennes kan følges tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, da området som i dag kalles Finnskogen både på norsk og svensk side, ble kolonisert av finner. Kajsa fikk flere barn med forskjellige fedre. Tvillingene Karolina og Johanna ble etter fødselen skilt fra hverandre. Karolina ble hos moren, og Johanna ble fosterdatter på plassen Avundsåsen i nærheten. Her ble hun til hun var 14 år. Da tok hun tjeneste ved forskjellige gårder i bygda. I 1883 fikk hun flytteattest av soknepresten i Dalby og gikk over grensen til Norge. I folketellingen av 1891 bodde «Dagarbeiderske, Husgjerning, Kreaturstell, Inderst Johanne Johnsdatter», ugift, sammen med sønnen Johan August Arnesen på en husmannsplass under en av Bonsak-gårdene i daværende Hof kommune (nå Åsnes) i Solør. Det er her August har etternavnet sitt fra. Johanna fikk etter hvert flere barn med forskjellige fedre. Først Inga (i 1891), så Karen (i 1893). De to halvsøstrene var i 1910 elever i Gunda Gjerdrums Modehandel og Syforretning i Åsnes. Johanna fikk også et fjerde barn, Ottar Ottesen, den 20. desember Faren var enkemann og snekker Otto Arnesen Berget. Påfølgende sommer giftet Johanne og Otto seg i Arneberg kirke. Ottar ble døpt noen uker seinere, den 6. august 1905, og da skrives det i kirkeboka at barnet er «ægte», noe som er litt upresist. Han var født utenfor ekteskap, men døpt innenfor, noe som vel også var det viktigste for kirken den gangen. Men da var August for lengst på vei ut i livet på egen hånd. I 1900/1901 var han elev ved det første kullet på Åsnes amtsskole, en folkehøyskole som skulle gi ungdom i årsalderen allmennutdanning. Etter fullført amtsskole reiste han til Kristiania. August tok eksamen ved Festningsartilleriets underoffiserskole, artillerilinjen, på Oscarsborg i Den 26. desember (2. juledag!) 1908 giftet han seg i Fagerborg kirke i Oslo med Sigrid Martine Hansen, datter av en skipsfører fra Porsgrunn. Hun hadde flyttet til Kristiania sammen med moren sin etter at hun ble enke noen år tidligere. Sigrid arbeidet i en butikk på Fagerborg. Ved folketellingen i 1910 for Heddal herred har August yrkestittelen timeskriver 86

88 og sersjant, og han og Sigrid bor i en funksjonærbolig i Lienfoss i Hitterdal (Heddal). Her bor de sammen med to små barn: Sigurd (født i Kristiania) og Astrid (født i Hitterdal). Lienfoss var ett av flere kraftverk som leverte strøm til Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselkab etablert i 1905 for å bygge salpeterfabrikk på Notodden. Her arbeidet han til Etter det var han byggeleder på et tunnel- og damprosjekt på Salsbruket i Namdalen. Men så døde Sigrid den 14. april 1913 uventet av lungetuberkulose, og enkemannen August satt igjen med to små barn. Han flyttet tilbake til Kristiania og ble en tid vaktmester på Fru Nielsens Latin- og Realskole i Nordahl Bruns gate. Han gjennomførte også Telegrafvesenets høyere linjebyggingskurs og var i tre år arbeidsbestyrer ved Rikstelegrafen. I tillegg til militær utdannelse, hadde han altså ingeniørkompetanse (mellomtekniker). Gift med Karen Petra Paulsen Ikke lenge etter at han ble enkemann, møtte August en ny kvinne, Karen Petra Paulsen. Karen Petra var fra Lena i Østre Toten, men hun hadde bodd i Kristiania i snart 14 år. Karen Petra hadde ganske lik familiebakgrunn og oppvekst som August. Karen Petra ble født 27. mai 1886, og ved dåpsinnførselen i kirkeboka står det at dåpsbarnet er født utenfor ekteskap. Moren er Pige Kristiane Kristiansdatter, Askimseie, født i Faren er Ungkarl Paul Andersen fra Kristiania. Og denne kommentaren: «Moderens andet og Faderens? Lejermaal. Han antages at have uægte Børn i Kristiania.» (Broren til Karen Petra, Bernt Teodor, var født ti år tidligere.) Karen Petra vokste opp sammen med moren sin. Hun hadde økonomisk understøttelse av fattigvesenet og tok på seg onnearbeid og kreaturstell på gårder i området. Karen Petra ble konfirmert i oktober 1900, og like etter flyttet hun hjemmefra og fikk seg arbeid i Kristiania. Før jul samme år var den 14 år gamle Karen Petra Paulsen «Opvartningspige ved café» ved Peisestuen (også kalt Holmensæteren) ved Besserudtjernet i Holmenkollen. Stedet var bygd i 1880-årene og var «Udfartssted for Christianias Befolkning». Det var peisestue med bevertning i to etasjer, og overnattingsgjester kunne tas imot i et rom med seks senger. Peisestuen var turmål for nikkersadelen i Kristiania vest både sommer og vinter, og enda mer etter at Holmenkollrennene ble arrangert fra Her fikk Karen Petra grunnleggende opplæring i servering og hotelldrift kanskje enda mer også noe hun skulle få bruk for seinere i livet. August og Karen Petra giftet seg i Trefoldighetskirken i Kristiania 15. februar Da var barna til August henholdsvis 4 og 5 år. 87

89 Bryllupsbilde av Karen Petra Paulsen og Johan August Bonsak i februar Foto: Privat Petra og August med barna Astrid ( ) og Sigurd ( ) like etter flyttingen til Drøbak. Foto: Privat Til Drøbak arbeiderpartimann og avisredaktør Et par år etter utbruddet av første verdenskrig flyttet August og Petra, fra nå kaller hun seg bare Petra, med sine to barn til Drøbak. Ifølge protokollen over inn- og utflyttede til Drøbak var de sommeren 1916 bosatt i vognmann Treiders gård ved Lehmannbrygga. I april året etter kjøpte August den såkalte Jørnsegården like ved. Bonsak var nå sersjant på Oscarsborg, og Petra drev kafé og pensjonat i gården. I en annonse i Akershus Amtstidende 29. desember 1917 stod det imidlertid at gården var til salgs: Serg. Bonsaks Gaard (Jørnsegaarden), fleraarig indbringende Smaahandel (Frihandel) og har en enestaaende Beliggenhed for Logi- Og Hoteldrift; sælges meget under Brandtaxten og mod meget faa Kontanter. Her kan et Par enige Kvinder faa et indbringende Erhverv for billig Pris. Før den ble solgt brant gården, og i november 1921 kjøpte Drøbak kommune Bonsaks «brannlidte gaard samt en del materialer og tomten for kr ». Da flyttet de inn i et hus i nordenden av Storgaten. Dette huset gikk i mange år 88

90 Jørnsegården fotografert ca Til venstre på bildet ser vi en del av Tollboden fra Bygningen i midten er Jørnsegården. Det var en fin gård fra 1700-tallet som dessverre ble ødelagt i brann. Jørnsegården ga sitt navn til Jørnsebakken. Til høyre på bildet ser vi Lehmannshuset, et vakkert sveitserhus fra (Kilde: Drøbakskalenderen januar Utgitt av Verneforeningen Gamle Drøbak). etter under navnet Bonsakgården. Her bodde småbarnsfamilien, og her drev de også kafé og overnattingsvirksomhet Bonsaks Cafe og Privathotel. Huset er nå borte, men det lå der boligblokka i Niels Carlsens gate 17 ligger i dag. Drøbak Arbeiderparti hadde like etter krigen kjøpt sitt eget hus, som lå vis a vis Drøbak Hospital der Seimbakken løper ut i Niels Carlsens gate. Huset ble kalt Moskvagården eller «porten til Moskva». Her var blant annet redaksjonen i partiavisa Follo Socialdemokrat. 1 Petra Bonsak kjøpte i august 1923 huset vegg i vegg av Arbeiderpartiet. Gården er i dag gjort om til et leiligheter. Både Moskvagården og Bonsakgården var møtesteder for partiet. Drøbaks arbeider- og socialdemokratiske parti ble stiftet i 1909 og var et etablert parti i byen med representanter i bystyret da ekteparet Bonsak kom til byen noen år seinere. De var allerede da politisk engasjert på venstresiden. Allerede i 1918 kom August med i styret i partilaget, men han stod ikke på partiets liste ved kommunevalget i

91 Her ser vi Bonsakgården hvor Petra og Johan August Bonsak bodde og drev bevertningsvirksomhet. Til venstre ses «Porten til Moskva» og huset som partiet eide, og hvor redaksjonen i Follo Socialdemokrat holdt til. (Foto: Svein Qwammen). Bonsakgården ble revet i 1950 for å gi plass til Apotekerblokka til høyre, en boligblokk som sto ferdig i (Foto: Svein Qwammen. Kilde: Pensjonist-nytt 1/2009). 90

92 Partiformannen Carl August Simonsen, den store arbeiderparithøvdingen i Drøbak i mellomkrigsårene. Han fikk også en kort visitt som stortingsrepresentant, noen dager i mai (Foto er hentet fra boken «Underofficerer - Festningsartilleriet », redigert av Hans Bakøy. Drøbak 1939.) Fra 30-årsjubileet til Drøbak Arbeiderkvinnelag i August Bonsak, foreningens første æresmedlem, til venstre i bildet. Josefine Henriksen var med og stiftet Drøbak Arbeiderkvinnelag i Reidun Dahl overrekker Josefine Henriksen en gave og takker for innsatsen. Bildet er hentet fra Kay Olav Winter d.e.: Frogn Arbeiderparti ( ). 100 år for et bedre samfunn. Oslo 2009 Carl August Simonsen ( ) var den store arbeiderpartihøvdingen i Drøbak i mellomkrigsårene. Han var også en forkjemper for avholdssaken. Politikk og avholdssak var for mange to sider av samme sak. De hadde som felles mål å løfte arbeiderklassen ut av fornedrelse og fattigdom. I 1916 ble Simonsen formann i Drøbak arbeiderparti. Det var starten på en lang karriere som trofast og utholdende sliter og lokalpolitiker i partiets tjeneste. Simonsen satt sammenhengende i Drøbak bystyre i over tjue år fra 1916 til Men han ble aldri ordfører. 2 Under partistriden var Simonsen revolusjonær og «kommunist» i likhet med flertallet av partimedlemmene i Drøbak. På årsmøtet i desember 1919 ble August Bonsak valgt til formann. Men det skulle bli for bare en kort periode. Allerede i juli året etter er Simonsen tilbake. Bonsak skulle imidlertid få en annen betrodd posisjon som «politisk kommissær» og mentor for partikvinnene. Den 27. februar i 1918 fikk Drøbak Arbeiderparti en egen kvinneforening. 3 Dette skulle bli en egen arena for ekteparet Bonsak. Ifølge stiftelsesprotokollen var August Bonsak til stede og foretok stiftelsen på vegne av partilaget. Han ble kort tid etter stiftelsen valgt til æresmedlem av den nye kvinneforeningen. Kvinneforeningen var mer enn en selskapsklubb. Den tok flere politiske initiativ. På et møte i 1919 ble for eksempel 91

93 medlemmer og sympatisører oppfordret til å la være å handle hos kjøpmenn som nektet å annonsere i den nye lokalavisa som partiet gav ut. Også ideologiske spørsmål ble diskutert. Rundt 1920 var det uro og fløydannelser i arbeiderbevegelsen i hele Norge. Landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1918 hadde gått inn for en revolusjonær retning inspirert av den russiske revolusjon. Dette ble også diskutert i kvinneforeningen. På et møte i 1919 mente August Bonsak at kvinnene aktivt måtte støtte den nyvalgte sentralledelsen i partiet. Bonsaks forslag ble enstemmig vedtatt. «Drøbak arbeiderpartis kvindeforening staar saaledes nu tilsluttet den nye retning,» het det i referatet. Etter avstemningen tok Bonsak ordet og «bemæktiget sig resten av aftenen». Til slutt gikk man «til valg over hvorvidt, det er mandens eller kvindens arbeide at hugge ved. Bonsak fant nemlig det var kvindearbeide. Man blev enige om at det var mandens plikt. Han kunne godt gjøre det sagde han, men som kvindearbeide. Det meget belivede møte avsluttedes ved 1/2 11 tiden.» Etter at kvinneforeningen hadde valgt «den nye retning», fortsatte virksomheten stort sett som før. Men på årsmøtet i 1921 kom partisplittelsen til syne for alvor. I mars samme år brøt høyrefløyen i Arbeiderpartiet ut og dannet et nytt parti Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. De medlemmene i kvinneforeningen som hadde gått over til det nye partiet, kunne ikke lenger være medlemmer og meldte seg ut. På dette møtet ble Petra Bonsak valgt til formann. Hun befestet den revolusjonære retning. Kvinneforeningen oppfordret medlemmene til «at minnes kommunistiske kvinders internationale dag den 8de Mars enten ved fest, foredrag eller oplæsning av kommunistiske skrifter». Den 8. mars året etter holdt kvinneforeningen møte i «Kinematograflokalet» med redaktør Olav Scheflo som taler. Han snakket om Moskvatesene som gav retningslinjer for de nasjonale arbeiderpartienes tilknytning til den kommunistiske internasjonale (Komintern) og underordning under Moskva. Møtet var godt besøkt. Petra Bonsak ble etter hvert involvert i flere interne konflikter, noe som delvis skyldtes hennes politiske ståsted, men også hennes kranglete væremåte. Uroen og den politiske uenigheten blant medlemmene førte til at flere medlemmer gikk lei og meldte seg ut. Høsten 1923 drøftet styret om foreningen skulle legges ned på grunn av den dårlige oppslutningen om møtene. Man valgte å fortsette. Det ble innkalt til ekstraordinært årsmøte der styret, med Petra Bonsak som leder, tok på seg ansvaret for den negative utviklingen. Nytt styre ble valgt, og fru Bonsak ble takket for innsatsen som formann. Kort tid etter meldte hun seg ut «paa grund av sladder», som hun uttrykte det. En stor sak var nå under oppseiling, og den hadde tilsynelatende ikke noe med politikk å gjøre. August satt imidlertid fortsatt med tunge politiske verv. Han var styremedlem i 92

94 lokallaget. Fra januar 1922 var han redaktør av Follo Socialdemokrat, og da avisa endret navn til Follo Arbeiderblad i august samme år, fortsatte han som redaktør til slutten av februar Ved kommunevalget i desember 1922 ble han innvalgt i bystyret som én av fem arbeiderpartirepresentanter. Den gangen var det også valg til forliksrådet, og Bonsak ble valgt inn. Denne politiske karrieren skulle ta en brå slutt i slutten av februar Redaktør August Bonsak med et eksemplar av Follo Arbeiderblad. Foto: Privat 93

95 Bonsak-opptøyene Det hadde lenge gått rykter i Drøbak om at Bonsak Cafe og Privathotel var et skalkeskjul for ulovlig skjenking av alkohol, eller riktigere, skjenking av ulovlig alkohol. Det mange mente å vite, var at Petra, kanskje også August, var aktiv i smuglertrafikken. Noen av gjestene var dessuten forarget fordi de hadde oppdaget at hun blandet vann i spriten. Stedet hadde ord på seg for å være en slags nattkafé. De hadde også boende en del Stavangerpiker, som var ansatt ved hermetikkfabrikken Drøbak Preserving. Fru Bonsak var bøtelagt et par ganger for å ha kjøpt illegal sprit, men aldri for ulovlig omsetning eller smugling. Annonse for Bonsaks kafe og privathotell. Dette var en fast annonse i avisa Follo Socialdemokrat, og kun her. Her var viktige ingredienser for moralens voktere sauset sammen: Sprit og unge kvinner. Og «hvitglødende kommunister». Snart skulle de også få et mistenkelig drukningsdødsfall. Søndag 17. februar 1924 seilte Martin Adolf Engebretsen jr. fra Hurum, murer Martin Kvist fra Frogn og Petra Bonsak ut med Engebretsens seilbåt «Ternen» fra Sandefjord med Fredrikstad som mål. Ved middagstid, mellom Søstrene og Færder, falt Kvist over bord. Det var høy sjø og sterk vind. Engebretsen kastet ut en snekkemast til Kvist, men han kunne ikke svømme og var iført tykke klær og sjøstøvler og ble borte i bølgene. Utpå ettermiddagen kom de to gjenværende i båten seg til Fredrikstad og meldte fra om ulykken. (Det skulle gå flere måneder før levningene etter Kvist ble funnet. Han ble gravlagt ved Drøbak kirke 30. november 1924.) Dette kom fram av sjøforklaringen ved Fredrikstad byfogdkontor noen dager etter. Om bakgrunnen for turen forklarte både Engebretsen og fru Bonsak nokså samstemmig at de tre hadde reist til Sandefjord; Engebretsen for å hente penger han hadde til gode, derfra skulle han til Fredrikstad for å kjøpe murstein. Murer Kvist var med som konsulent, og fru Bonsak var med «for fornøyelsens skyld». Ingen hadde drukket 94

96 alkohol på turen, og det var heller ikke alkohol om bord i båten. Videre kom det fram at det hadde vært et godt og vennlig forhold mellom Kvist og de andre før ulykken. Fru Bonsak hadde imidlertid ikke vært på dekk da Kvist falt over bord. Hun hadde gått til køys fordi hun var sjøsyk. Allerede tirsdag morgen gikk ryktene i Drøbak om «et nyt offer for smuglerspriten». Forklaringen til de to ble ikke trodd. Ryktene som ble gjengitt i flere aviser (Akershus Amtstidende, Aftenposten og Arbeiderbladet) de følgende dagene, mente å vite at fru Bonsak hadde vært sjelen i foretaket, og at hensikten med reisen var spritsmugling. Mureren fra Frogn var i mange år en flittig arbeidsmann som strevet for sin kone og sine seks barn. Nå var han blitt arbeidsløs, og man mente at han med løfte om en god fortjeneste var lokket med på fru Bonsaks smuglerforetagende. Folkemeningen la skylden for familieforsørgerens død på fjorden på fru Bonsak. Allerede tirsdag ettermiddag samlet folk seg utenfor Bonsakgården, men folkemengden holdt seg i ro og vendte hjem etter et par timer. Utpå ettermiddagen neste dag samlet igjen byens innbyggere av begge kjønn, i alle aldre og av ulik politisk oppfatning seg utenfor gården. I begynnelsen inntok de en avventende holdning. Med ett hørtes en enkelt plystrelyd, og kort etter pep flere hundre mennesker utenfor hotellets vinduer. Så singlet en stein gjennom ei glassrute. Deretter fulgte ei skur av stein mot huset, og det varte ikke lenge før samtlige vindusruter var knust. Den opphissede menneskemengden nøyde seg ikke med det. Det varte ikke lenge før en del ungdommer trengte inn i huset. I første etasje gikk de fullstendig berserk. På kort tid ble det meste av innboet smadret og knust, stumper av stoler og bord og deler av ei lysekrone suste ut gjennom vinduene og ned i gaten. Et par plysjportierer ble hengt opp på lange stenger, og i triumf båret ut som faner på gaten. Fru Bonsak var ikke å se, til tross for at mengden ropte på henne. Rekognoseringspatruljer ble sendt inn for å gjennomsøke huset fra kjeller til loft. Oppe på loftet satt hun gjemt mellom noen kasser og tøysekker sammen med to forskremte og gråtende barn. Tross ganske kraftig motstand ble hun raskt bragt ned på gaten, hvor særlig de kvinnelige demonstrantene begynte å ta temmelig hardhendt tak i henne. De ville kle av henne og bringe henne til fontenen på torget, der hun skulle få ris. Nå hadde imidlertid den 66 år gamle politibetjent Nils Haakon Mørk kommet til valplassen. Han hadde ikke mulighet til å ta hånd om skadevolderne, men han hadde autoritet nok til å gripe fatt i den forfulgte, og under mengdens hånende tilrop fikk han ført henne bort med mesteparten av klærne på. Så bar det av sted til Drøbak hjelpefengsel. Flere hundre personer fulgte etter og stod utenfor arresten og hoiet og skreik, inntil mengden ved 22-tiden hadde spredt seg, og alt var trygt og stille. Også torsdag var det tilløp til opptøyer. Men nå hadde det kommet tre politifolk fra Kristiania, og Follos politimester, Wilhelm Ernst Ramm, patruljerte selv i gatene. 95

97 Det var litt leven, og politiet var nødt til å anholde August Bonsak, som var lettere beruset og temmelig opprørt over pøbelen i byen. De to barna, Sigurd og Astrid, ble den første natta tatt hånd om av fattigforstanderen i Drøbak, som var kollega av August på Oscarsborg. De ble umiddelbart tatt ut av skolen og etter hvert sendt til en halvsøster av August, Karen, som var gift med Helge Grylling på Elverum. Sigurd, som var 15 år, reiste seinere til sjøs. Astrid ble boende hos sin tante og onkel og flyttet aldri tilbake til Petra og August. Tilbake satt Petra og August. Skadene på eiendom og løsøre og tyveri av enkeltgjenstander ble taksert til nesten 6000 kr. (Ifølge SSB tilsvarer det vel kr. i dagens kroneverdi.) Hotelldriften var ødelagt, og i hvert fall Petra hadde ingen framtid i Drøbak. August var imidlertid fortsatt i tjeneste på Oscarsborg. De flyttet etter hvert til Kristiania. Etterspillet etter opptøyene Hva kan forklare dette voldsomme og ukontrollerte sinnet i Drøbakbefolkningen? Flere hundre gikk på kort varsel spontant på gata og raserte et hjem og trakasserte en 38 år gammel profilert og vakker kvinne i byen, den største spontane folkemønstringen i byens historie. Det hadde lenge vært irritasjon i deler av befolkningen over Petras liberale og ulovlige omsetning av alkohol på sin kafé. Det hadde hun blitt anmeldt til politiet for året før. Og folk visste at hun var aktiv i smuglertrafikken. Det ble sagt at den mest rabiate rampen hadde bakgrunn i avholdsbevegelsen i byen. De mente at de hadde rett til å reagere fordi politiet tilsynelatende ikke gjorde noe med denne aktiviteten. Dessuten var Petra og August Bonsak kommunister, selv om de ikke hadde meldt seg inn i Norges Kommunistiske Parti, som var stiftet året før. 4 Dette var kanskje også hovedmotivet til de mest aktive. De brukte smuglingen som et påskudd. Politiets merkelige håndtering av saken og pressens manglende sympati for den rammede familien, skyldtes kanskje at slaget ved Bonsakgården mer var forårsaket av politiske fordommer og motsetninger enn av omtanke for avholdssaken. Andre smuglere som ble rettsforfulgt i området, ble betraktet som helter. Hvorfor skulle akkurat familien Bonsaks lovbrudd vekke slik moralsk indignasjon og resultere i hærverk og overfall? I samråd med overrettssakfører Oscar Waldenstrøm i Kristiania anmeldte Petra og August overfallet og hærverket til politiet med begjæring om tiltale og straff for samtlige som deltok i ugjerningen den skjebnesvangre kvelden. I et leserinnlegg i Akershus Amtstidende 1. mars redegjorde Waldenstrøm for saken sett fra Petra Bonsaks side. Her beskyldte han partiformann Simonsen for å stå i ledtog med urostifterne: «Det er et tungt ansvar urostifterne har paadratt sig, og hvis det forholder sig saaledes, som det paastaaes, at kommunistlederen i Drøbak 96

98 har takket folkesværmen for vel utført arbeide, viser dette hvor dypt agtelse for ret og retfærdighet er sunket i samfundet.» I påfølgende nummer av avisa tok Carl Simonsen til motmæle: «Hr. Waldenstrøm forsøker i forsigtige ordelag at faa det til at det er kommunisterne som staar bak, idet han kan meddele at kommunistlederen takket sværmen for vel utført arbeide. Jeg bad folkemassen gaa hjem til sit der var jo intet politi til stede men jeg tilføiet at jeg haabet politimesteren vilde ta lærdom av det passerte og rydde op blant smuglerne. Jeg opnaadde min hensikt, sværmen spredte sig. Dagen efter ringte hr. Bonsak mig op og takket mig for min indgripen.» Partiformannen sørget raskt for å fjerne August Bonsak fra hans politiske verv. I bystyret erstattet en varamann Bonsaks plass med øyeblikkelig virkning. Bonsak ble sykmeldt etter denne affæren. Legen anbefalte at han reiste vekk fra Drøbak og kom seg ut i frisk luft. I slutten av mars kunne avisene sensasjonelt melde at sersjant Bonsak satt arrestert i Fredrikshald etter et smuglertokt på fjorden. I et leserinnlegg i Akershus Amtstidende 4. april kunne Bonsak avdramatisere hendelsen og forklarte at han hadde vært ute på rekreasjonstur med to kamerater. På grunn av uvær og skader på båten ble de forsinket på hjemturen til Drøbak. «Under ventetiden,» skrev Bonsak, «hadde den ene som var med kjøpt en kande med sprit [av en fisker] for 40 kroner ( ) som reisedram.» Spriten ble tappet opp på 13 flasker. Da tollerne kom om bord, beslagla de 12 flasker. Båten ble slept inn til tollstasjonen, de ble avhørt, mannen som hadde kjøpt spriten fikk en bot, og så kunne de seile tilbake til Drøbak. Bonsak avsluttet innlegget slik: «At aviserne kan faa saa megen sensation av en kande med sprit naar ingen ulykke handte er ikke daarlig. Jeg finner det høist besynderlig at kun mit navn skal nævnes i aviserne ( ). Naar der tas spritpartier paa tusinder av liter faar man sjelden eller aldrig høre navn paa hvem det er men naar jeg av en kjøpt kande er med og drikker op en flaske i løpet av en par dager da er det sensation.» Politiet etterforsket hærverksaken. Det ble innledet rettslig forundersøkelse mot ni unge gutter og ei jente, alle siktet etter straffelovens 291, 228 første ledd og 136 annet ledd «ved om aftenen den 20. februar 1924 aa delta i opløp utenfor fru Petra Bonsaks hus i Drøbak og derunder slaa i stykker husets vinduer og innbo, med makt føre fru Bonsak ut fra huset og ned paa gaten, hvor hun blev puffet, slaatt og sparket, eller ved tilrop og skrik eller paa annen maate medvirke dertil, at disse handlinger blev forøvet». I slutten av mai forelå statsadvokatens konklusjon på etterforskningen. Det var ni personer, sju menn og to kvinner, som beviselig hadde deltatt i hærverket. Statsadvokaten gikk langt i å «frikjenne» ungdommene (sju under 18 og to mellom 97

99 18 og 19): «Jeg er ikke i tvil om etter de oplysninger som foreligger, at der ved anledningen var tilstede voksne personer, som i første rekke bærer ansvaret for de beklagelige utskeielse som fant sted, men disse har visst at hytte sit skind, saa det ikke er lyktes aa faa bevis mot dem. Under disse omstendigheter, og da jeg er tilbøielig til at mene at ungdommenes optreden ved anledningen i ikke ringe grad var diktert virkelig berettiget harme, har jeg funnet at saken bør kunne avgjøres ved forelegg.» Alle ni ble så ilagt en bot på kr. 30, subsidiært 12 dagers fengsel. Petra og August reiste så erstatningskrav mot Drøbak kommune, og krevde utbetalt kr for skade på eiendommen. Men kommunestyret besluttet raskt og enstemmig at dette kravet var kommunen uvedkommende. Ekteparet henvendte seg så til Justisdepartementet og mente at Staten måtte være ansvarlig for de tap de hadde lidt siden politiet ikke hadde grepet inn og forhindret ødeleggelsene. Det ble også avvist. Til slutt anla de sivil sak mot Drøbak kommune. Først i juli 1928 falt dommen. Follo herredsrett kom til at en kommune ikke har plikt til å holde en så stor politistyrke at den øyeblikkelig skal kunne beherske enhver situasjon. Det var kun en enslig politibetjent til stede under ødeleggelsene, og selv om han etter rettens mening burde ha meldt fra til politimesteren at han trengte assistanse, hevdet retten at hans opptreden ikke kunne «karakteriseres som en til erstatning forpliktende pliktforsømmelse». Kommunen ble frifunnet. Abelones «stedatter» En morsom kuriositet i saken er Aftenpostens «avsløring» allerede 22. februar om at fru Bonsak skulle være stedatter av den i 1890-årene så omtalte Abelone på Vaterland. Abelone drev restaurant i Karl den XIIs gate sammen med sin mann Lauritz Kristensen. Gårdbrukeren Nils Gulbrandsen Kinde fra Ringsaker befant seg om kvelden 1. mai 1893 i restauranten. Gårdbrukeren oppdaget plutselig at han var i ferd med å bli ranet, og i desperasjon skjøt han Abelones mann, som døde momentant. Bonden ble frifunnet av lagmannsretten ettersom drapet skal ha skjedd i nødverge. Etter denne affæren ble det opptøyer utenfor Abelones restaurant og i forbindelse med ektemannens begravelse. Hun ble beskyldt for prostitusjon og hallikvirksomhet. Som forholdsvis velstående dame kjøpte hun en eiendom like ved Folkets Hus i Ski under første verdenskrig. Her brøt den driftige damen jord og levde i mange år som en dyktig hagebruker. Hun var blant de første som solgte jordbær på torget i Kristiania. Hun døde på Røde Kors sykehus i Kristiania 16. juni «Stedatteren fru Bonsak later til å ha lært adskillig av Abelones driftighet,» het det til slutt i Aftenpostens artikkel. Det var riktignok en del likheter mellom Abelone Kristensens og Petra Bonsaks modus, men Petra benektet kategorisk at hun var Abelones stedatter. Det fantes ingen holdepunkter for at Petra var det, eller at de 98

100 hadde noen annen relasjon. Men det krydret nok skepsisen mot ekteparet Bonsak å hevde det. Etter opptøyene flyttet ekteparet Bonsak fra Drøbak til Kristiania. Bonsakgården ble i november 1925 solgt av Petra Bonsak til John Finstad Kjos. I 1931 ble den solgt til eieren av Hotell Britannia, Emil Ombudstvedt. En systematisk gjennomgang av Adressebok for Kristiania viser at August Bonsak hadde adresse i Dronningens gate 21 i Oslo i 1928 og 1929, i 1930 og 1931 i Teatergata 7. Og fra 1934 bodde Petra og August Bonsak i en stor femroms leilighet i Kristian Augusts gate 6, 2. etasje. Fra 1930 til 1946 drev Petra Bonsak massasjeinstitutt i leiligheten! I en liten rubrikkannonse i Aftenposten stod det 5. august 1940: «Mass. Høifj.sol. Fotpleie. Fru Bonsak, Kr. Augsgt. 6 II» Oscarsborg 9. april 1940 Etter at August Bonsak ble forfremmet til løytnant i 1930, tjenestegjorde han som instruktør for rekruttene på Oscarsborg, var ved lønningskontoret på festningen og ved våpen- og ammunisjonsarsenalet. Fra desember 1937 hadde han også ansvaret for feltpostkontoret. Selv om han egentlig var pensjonist, ble han 1. mars 1940 beordret til nøytralitetsvernet som nestkommanderende for hovedbatteriet (kanonene Moses, Aron og Josva) på festningen. Hovedfortellingen om den dramatiske senkningen av Blücher i Drøbaksundet natten til 9. april 1940 er kjent for de fleste. Kommandanten, oberst Birger Eriksen, ga i grålysningen ordre om ild mot overfallsmennene uten hensyn til følgene og bidro på den måten til å forsinke den tyske okkupasjonen av Norge. Alf R. Jacobsen har i boken Krysseren Blücher (2010) skildret dette på en utmerket måte. Men som det heter i Bertolt Brechts dikt «En lesende arbeiders spørsmål»: Cæsar slo gallerne./hadde han ikke engang med seg en kokk? Det var også andre sentrale aktører på Oscarsborg den natten. Løytnant Bonsak var én av dem. Han var nestkommanderende, og den som hadde mest erfaring med og kunnskap om batteriet. Han skrev en rapport om sine opplevelser og observasjoner de dramatiske timene. Under Innenriksdepartementet ble det i november 1940 opprettet et «Instituttet for historisk forskning». En av Quislings nærmeste venner, historikeren (og NSmedlem) Gudmund Didrik Schnitler ( ), var sjef. Hensikten var blant annet å samle inn materiale om krigen i De sendte ut tusenvis av henvendelser til krigsdeltakere for «å få alle detaljer klargjort». Mange hun- Løytnant August Bonsak ca Foto: Privat 99

101 dre svarte på spørreskjema og laget egne rapporter. Bonsak laget en fem sider lang håndskrevet rapport. Hovedpunktene i denne rapporten gjentok han i et intervju med Arbeiderbladet 22. mai Den skulle ikke bli stående uimotsagt av andre denne frigjøringssommeren og høsten. Mer om det seinere i artikkelen. Birger Eriksen ble før midnatt 8. april varslet om at flere fartøyer var på vei nordover i Oslofjorden. Like etter ringte han til Bonsak som akkurat hadde gått til sengs. Obersten gav ordre om at batteriet skulle besettes. «Men ikke la trompeteren blåse alarm da rekruttene som var kommen kunne bli nærvøse. Kommandanten skulle også straks komme blev det sagt. Jeg hadde lagt mig. Sprang ned i 2 etasje til befalet [sersjant Ragnvald] Rækken, [fenrik Henrik] Høie, [sersjant Øivind] Strøm og disse gav ordren videre til sine gutter. På ganske kort tid var batteriet besatt,» skrev Bonsak i rapporten. Rundt midnatt ankom obersten. Rækken hadde ansvar for 1. kanon (Moses) og Strøm for 2. kanon (Aron). Kl kom den første meldingen fra Filtvet om fartøyer i bevegelse nordover. Bonsak skrev i rapporten: «Kommandanten meddelte han hadde fått melding om 4 krigsskip som var passert Filtvedt. Ordre: Ild åpnes såsnart de ser noe å skyte på. Kanonene blev ladet. Tett tåke ingen lyskastere. De hadde kjelesjau. Alle speidet utover. Ut på Drøbakgrunnen så vi en stor svart skygge. Kommandanten var uenig med orografen [fenrik Høie] om avstand, og gav ordre om m. 1. kanon var nævnt og jeg kontrollerte inretningen August Bonsak ved en av kanonene på Oscarsborg før krigen. Foto: Privat 100 og gav ordre til avfyring. Træff. Tårnet ramlet og broen vækk. 2. kanon Træff akter for midten i vannlinjen babord side. 3. kanon var meningen at Strøm med 2.s betje-

102 ning skulle affyre. Men isteden ladet vi om igjen 1. og 2. for det skulle jo komme flere båter. Disse snudde, så vi fik ikke se flere. Imidlertid gik første skip brennende forbi os ganske sakte skjøt litt med noen små lysende prosjektiler. ( ) Første skip, som vi ved 7? 8 tiden fikk høre var det tyske «Blücher», hadde mange eksplosjoner før det sank. Det siste vi så var at mannskapet stod oppstil forut og sang: Deutschland, Deutschland kort efter var det borte fra overflaten. Oljen brandt på sjøen.» Så kom de tyske flyene i bølger og slapp bomber over festningen. Til sammen falt det mellom fem og seks hundre bomber over Oscarsborg i løpet av dagen. Etter at tyskerne hadde besatt Kopåsbatteriet ca. kl. 1730, gikk oberst Eriksen i forhandlinger med tyskerne om overgivelse av festningen. Den ble overgitt til tyskerne kl den 10. april. Da tyskerne hadde overtatt Oscarsborg, mistet Bonsak innkommanderingstillegget og poståpnerstillingen og flyttet til Oslo. Han var nå pensjonist, men erfarte at han ikke kunne leve av en pensjon på kr. 110,90 i måneden. Han gikk ledig i flere måneder fram til årsskiftet 1942/1943 da han opprettet sitt eget firma og arbeidet som underentreprenør for et tysk firma på flyplassen på Ørlandet. Han hadde 20 mann i arbeid og drev med grøftegraving og muring av et krutthus. Han averterte noen ganger i Aftenposten i januar og februar etter anleggsarbeidere. Allerede før jul i 1943 avviklet han imidlertid firmaet og reiste sørover og oppholdt seg i Oslo, Solør og Lørenskog. Han ble arrestert for kommunistisk propaganda og satt på Bredtvet fra 15. desember 1944 til 1. april Det har ikke vært mulig å finne ut hva han konkret hadde gjort som førte til arrestasjon. Etter krigen ble Bonsak etterforsket av landssvikavdelingen i Oslo for «ervervsmessig virksomhet for fienden» (økonomisk landssvik). Hans fraternisering med fienden ble imidlertid ansett som så ubetydelig at påtalemyndigheten avgjorde saken med påtaleunnlatelse («Intet offentlig hensyn krever påtale.») Det ble i den forbindelse dokumentert at August Bonsak ikke hadde vært medlem av Nasjonal Samling. I mai 1945 ble det opprettet et sentralt granskingsutvalg som skulle undersøke hvordan befal og offiserer hadde opptrådt under mobiliseringen i 1940 og under okkupasjonen. August Bonsak ble også gransket, og han ble «ikke godkjent», fordi han hadde arbeidet for tyskerne fra til Bonsak leverte protest, men den ble ikke tatt til følge. Han syntes selv at hans innsats på Oscarsborg ikke ble verdsatt nok. Og at han hadde vært arrestert av tyskerne for kommunistisk virksomhet. Men bortsett fra ære, spilte det ikke noen praktisk rolle. Han var nå 60 år. Han skulle imidlertid noen år seinere få uventet sympati og støtte fra noen som stod han fjernt. 101

103 Fangekortet til August Bonsak fra Bredtvet fengsel. Foto: Arkivverket Forsvarspolitisk engasjement etter krigen I forbindelse med utformingen av forsvarspolitikken i Norge etter fredsslutningen i 1945 ønsket man å ha et heimevern for å utnytte aktivitetslysten fra Milorgmedlemmer og andre organisasjoner som hadde vært aktive under krigen. Den første generalinspektør for Heimevernet, generalløytnant Wilhelm Hansteen, skulle knytte kontakt med de tidligere hjemmestyrkene og andre med forsvarsinteresse rundt om i landet. En gruppering som var en del av dette fellesgrunnlaget, var Militærsambandet for Folkehæren. Det var en frontorganisasjon i regi av Norges Kommunistiske Parti. Sambandet ble stiftet i Oslo i august Initiativet hadde samlet mange underskrifter fra både politifolk, befal og soldater som hadde vært aktive motstandsfolk under krigen. Noen var kjente kommunister, andre arbeiderpartifolk og en del var partipolitisk uavhengig. I et opprop før stiftelsesmøtet het det: «For å sikre folkestyret og utvikle vårt lands produktivkrefter må vi trygge freden. Derfor må vi skape en demokratisk folkehær. Vi vender oss til befal og soldater i hær, marine, flyvåpen, hjemmestyrkene og politi med oppfordring om å gå inn i MFF.» Leder ble Rolf Ruud ( ). Han hadde gått fra DNA til NKP i løpet av krigen. Han var sentral fagforeningsmann i Transportarbeiderforbundet og hadde vært med i Milorg D13. Han satt i sentralstyret i NKP fra 1946 til 1949 og fulgte Løvlienfløyen i det såkalte Furubotn-oppgjøret i

104 På det konstituerende møtet ble August Bonsak valgt til styremedlem. Det første året ble han mye brukt som foredragsholder både av NKP og av Militærsambandet, og temaet var alltid en variasjon over «Et demokratisk forsvar». Før Heimevernet ble etablert i desember 1946 ble det holdt en rekke møter, og det var en ganske demokratisk prosess. Det var et uttalt mål at Heimevernet skulle organiseres på et bredest mulig grunnlag og ha tillit i alle lag av folket. På et stort møte i slutten av oktober deltok Bonsak med forsvarsminister Jens Christian Hauge og distriktssjefene for hjemmestyrkene fra hele landet. Generalene Ruge, Berg, Hansson og Helset var også til stede. Det stod et stort gruppebilde av deltakerne i Aftenposten 31. oktober Selv om August Bonsak nok ikke var medlem av NKP, var hans representasjon på dette møtet et uttrykk for at partiet og dets venner stod sterkt, også i visse militære kretser, like etter krigen. Men etter hvert som den kalde krigen utviklet seg og den hjemlige isfronten mellom kommunistene og DNA og de borgerlige ble skarpere, ble organisasjonen utelukket fra det gode selskap og karakterisert som en kommunistisk sivil-militær organisasjon. Aftenposten skrev 5. juni 1948: «Organisasjonen har et sterkt kommunistisk tilsnitt og har gjort til en særoppgave å rakke ned på militærsjefer her i landet. (...) Etter det vi erfarer har de forsøkt å trenge seg inn i Heimevernets ledelse, bl.a. skal de ha krevd å få sitte i Heimevernets landsråd.» Organisasjonsvirksomheten ebbet ut i begynnelsen av 1950-årene. Medlemsbladet Folkehæren kom ut til desember Mange av MFFs saker ble overtatt av venstreopposisjonen i DNA og det som skulle bli partiet SF i Skepsis til Atlanterhavspakten og motstand mot medlemskap i NATO, mot atomvåpen, isfront mot landssvikerne, velferdstiltak for soldater og befal og kvinnelig verneplikt. August Bonsak lot seg intervjue om senkningen av Blücher i Arbeiderbladet 22. mai Her gjentok han i all hovedsak beskrivelsen han hadde avgitt til Instituttet for historisk forskning i Kanonkommandør Ragnvald Rækken stod like etter fram i lokalavisa Hadeland som «den ukjente soldat» som hadde senket Blücher. Rækken kunne fortelle at han gjorde flere av de oppgavene ved batteriet som Bonsak påstod han hadde utført. Kommandøren, oberst Eriksen, likte ikke det han leste, og skrev et leserinnlegg i Arbeiderbladet flere uker etter (4. august) der han forsøkte å korrigere sine to underordnedes framstilling av hendelsesforløpet og tydelig presiserte at det var kommandanten som hadde æren for det som skjedde. Han hadde et retorisk poeng når han skrev: «I fall noe vesentlig galt var blitt beordret eller gjort, ville selvfølgelig alle bebreidelser ha truffet kommandanten. Med rette. Men må ikke da også det vesentlige av anerkjennelsen treffe ham, i fall det finnes ut at ledelsen og samspillet av kampmidlene førte til et heldig resultat?» 103

105 Den saken var for så vidt avklart, hverken Rækken eller Bonsak protesterte på det. Men noen år seinere skulle debatten blusse opp igjen. Petras massasjevirksomhet I den store leiligheten i Kristian Augusts gate 6 drev som vi har sett, Petra et massasjeinstitutt. Hun var ikke autorisert massør, men hadde lært av andre i bransjen før hun begynte for seg selv. Hun tok imot pasienter til kroppsmassasje og tilbød dem høyfjellssol. Etter hvert knyttet hun også til seg noen andre kvinnelige massører. I juni 1942 ble hun anholdt av politiet mistenkt for å ha forbrutt seg mot straffelovens 206 (hallikparagrafen: «fremmer andres utuktige omgjengelse, eller som utnytter denne i vinnesykt øiemed»). Hun satt i varetekt i tre uker, men saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. To og et halvt år etter, i slutten av januar 1945, ble hun anholdt på nytt og siktet etter samme paragraf. Denne gang hadde politiet mer på henne. Hun ble siktet for å ha leid ut to værelser i leiligheten til tre kvinner for at de under forehavende av å drive massasje og fotpleie kunne drive utuktig omgjengelse i stor stil, og mot at de til sine kunder solgte brennevin til en pris av kroner pr. flaske, altså både rufferi og gauking. Jeg har hatt tilgang på sakens dokumenter, og her er det mange pikante detaljer som jeg ikke skal komme inn på her. Rettsaken i Oslo byrett gikk for lukkede dører, og Petra ble dømt til 120 dagers fengsel, fratrukket 83 dager i varetekt. Hun vedtok dommen på stedet. Petra var nå syk, og hun søkte om benådning fra resten av straffen, men fikk avslag. Hun søkte så om utsettelse av soningen. Det fikk hun, og siden hun ble sykere og sykere, sonet hun aldri ferdig straffen. Petra døde 5. oktober I dødsannonsen i Aftenposten stod: «Min inderlig kjære hustru og gode kamerat, vår snille mor» undertegnet August Bonsak på vegne av familien. 104 Maleri av Petra Bonsak, udatert, av Olga Jessen. Hun er ikke omtalt i Norsk kunstnerleksikon. Portrettet er ikke spesielt godt rent teknisk. Det har noen uheldige vinkler og en uforløst bakgrunn. Men vi ser at hun var en vakker, kanskje noe mystisk, dame. Foto: Privat.

106 Hewins-saken August døde i Oslo 9. januar To aviser hadde nekrolog med akkurat samme tittel: «Blüchers banemann er død» Dagbladet og Folk og Land, gammelnazistenes avis. Dagbladets nekrolog var et sammendrag av Bonsaks tidligere redegjørelse, og avsluttet slik: «Johan August Bonsak var en soldat av den gamle skolen, kraftig i uttrykksmåten, kraftig bygd. Men han var også beskjeden, derfor har ikke navnet hans alltid kommet fram i lyset slik det burde den gang man begynte å dele ut heder og ære til heltene fra krigens dager.» Folk og Lands nekrologforfatter Alexander Lange refererte også til det Bonsak faktisk gjorde på Oscarsborg, men så fører han avdøde over på sin «banehalvdel». Han utnytter at han ble tiltalt for økonomisk landssvik, og at han ikke hadde fått granskningsutvalgets godkjenningsstempel, og får på den måten Bonsak til å bli en av «dem». Han nevner selvsagt ikke at han satt fanget på Bredtvet for kommunistisk agitasjon, og at han arbeidet tett med kommunistene etter krigen om forsvarspolitikken. At han nærmest var å regne som kommunist, i hvert fall radikal sosialist, både før, under og etter krigen. Lange skriver: «Løytnant Bonsak var en av de befalingsmenn blant mange andre av dem som ble politisk straffet og forfulgt, som hadde representert norsk militær motstand av ære og som hadde vist at den norske soldat kan bite fra seg på en effektiv og ærefull måte, slik at Norges nyere krigshistorie ikke bare skal bestå av friserte rapporter, tomt skryt, maskemøter i Prinsesse-alleen, uvettig sabotasje, mord i mørket, og annen folkerettsstridig adferd, samt alskens velment visvas som man i bindsterke verker kaller militær motstand.» August Bonsak hadde sikkert sine tanker om norsk forsvarspolitikk både før krigen og for framtida. Men dette var regulær likskjending! Den britiske journalisten Ralph Hewins ( ) ga i 1965 ut boka Quisling Prophet without Honour. Boka ble oversatt til norsk og utgitt på forlaget Store Bjørn året etter. Quisling ble positivt framstilt som idealist, nordmenn flest ble framstilt som både urealistiske og hevngjerrige. Sentrale personer fra okkupasjonstidens Norge stemplet boka som historieforfalskning. Da tidligere motstands- og stortingsmann Sverre Løberg karakteriserte Ralph Hewins som «en kvalifisert (grov) historieforfalsker», ble han saksøkt for injurier av tidligere fylkesmann for Nasjonal Samling i Østfold og Hewins norske forlegger, Hans S. Jacobsen. Saken gikk for Oslo byrett i Løberg vant saken, også i Høyesterett. Hewins brukte nekrologen i Folk og Land som kilde når han hevdet at «helten i senknings-aksjonen [ble] senere behandlet som forræder av norske myndigheter». Oslo byrett avviste Hewins og den «tilpassede» norske utgavens framstilling av 105

107 Bonsaks handlinger på Oscarsborg og under resten av krigen. Det gjorde byretten for øvrig med de andre punktene Løberg brukte for å bevise at Hewins/Jacobsen drev med historieforfalskning. Dette har ikke forhindret andre mange år etter å bringe de samme mytene om Bonsak til torgs. Thorkild Hanssens bok Prosessen mot Hamsun fra 1978 er ett av flere eksempler på det. De siste årene levde August Bonsak et stille liv i Kristian August gate. Han var aktiv i Militærsambandet i noen år. I tillegg tok han på seg noen anleggsoppdrag i Oslo-området. Hans to barn, Sigurd og Astrid, levde med sine familier på hver sin kant av landet, og August var bestefar for sine to barnebarn, ei jente i Kristiansund og en gutt på Steinkjer. Han døde fredelig 9. januar 1960, og ble gravlagt ved siden av Petra på Gamle Aker kirkegård. August Bonsak like før han døde i Foto: Privat Sluttnoter 1 Lørdag 2. august 1919 kom avisa Follo Socialdemokrat ut med sitt første nummer. Avisa var organ for Drøbak, Bærum og Follo arbeiderparti. Follo Socialdemokrat endret navn til Follo Arbeiderblad i Fra 1923 ble den organ for Norges Kommunistiske Parti i Follo. I midten av januar 1924 endret den navn til Akershus Folkeblad. Den avisa gikk inn etter noen måneder. Siste nummer kom 27. juli Etter partisplittelsen i november 1923 ble Akershus Arbeiderblad organ for Arbeiderpartiet i Follo og resten av fylket. 2 Han fikk også en svært kort visitt på Stortinget. Han var 2. varamann for valgkretsen Halden, Sarpsborg, Fredrikstad, Moss, Drøbak i perioden Han møtte for 1. varamann Abraham Aakre fra til Det som står om kvinneforeningen her bygger på Jan Olav Winters private blogg: Frogn Arbeiderparti : 4 Den nystartede NKP-avisa Akershus Folkeblad skrev 28. februar om sin tidligere kommunistiske partifelle i Drøbak Arbeiderparti: «Flere hundre mennesker stormer et smuglerrede og gir smuglerfruen Bonsak en velfortjent lærepenge.» 106

108 Kilder Folloarkivet, Oppegård bibliotek, Kolbotn Drøbak kommune, Bystyre/formannskap. Møtebøker (to protokoller) Drøbak kommune, Bystyre/formannskap. Styrer råd og utvalg ( ) (tre arkivbokser og en protokoll) Drøbak kommune, Valgstyre, Valgprotokoller ( ) (to protokoller) Protokollfortegnelse over inn- og utflyttede Protokoll over skolepliktige barn Utskrivningsprotokoll Lister over utskrevne elever med avsluttende karakterer Digitalarkivet Kirkebøker Hoff i Solør Kirkebøker Hoff i Østre Toten Ministerialbok Fagerborg, Klokkerbok Frogn i Drøbak ( ) Folketellingene 1865, 1891 (skannet utgave), 1900, 1910 Arbeiderbevegelsens arkiv Drøbak/Frogn arbeiderparti: Beretninger/årsmeldinger Drøbak arbeiderkvinnelag (Kvinnegruppe) Protokoller Riksarkivet Privatarkiv Rolf Ingebrigtsen (Alfa bibliotek) Norske fanger. Bredtveit fangeleir. Fangeregister og mottaksprotokoll. Landssvikarkivet. Landssviksak Johan August Bonsak Polititidende Forsvarets krigshistoriske avdeling. Liste over rapporter ved Institutt for historisk forskning. Liste over dokumenter levert til Sivilforvaltningen for hær og marine i nov Statsarkivet i Oslo Fredrikstad byfogd ( ): Sjørettsprotokoll nr.7, sjøretts- og ekstrarettssaker nr. 23 Drøbak byfogd. Realregister. Mnr Follo sorenskriveri: Drøbak tinglag. Diverse pantebøker Domsprotokoll I 13 Dom i sivilsak 7/1927. Follo politidistrikt: Henlagte straffesaker Straffesaksdokumenter 1924 (i pådømte saker) Bøteprotokoller Forelegg Abmeldelsesjournaler

109 Lovdata Høyesterett Rt (Hewins-saken) Nasjonalbiblioteket Aftenposten 1924 Akershus Amtstidende Akershus Folkeblad 1924 Arbeiderbladet 1924 Folk og Land 30. januar 1960 Folkehæren (1946 desember 1955), organ for Militærsambandet for Folkehæren. Først utgitt i Oslo, seinere i Bergen. Redaktør i alle år: Lars Gjendemsjø Follo Arbeiderblad Follo Socialdemokrat Friheten Norges Kommunistblad 1924 Litteratur Adressebok for Kristiania/Oslo Odd Arnstorp: «Epilog for danskerøysa?» i Medlemsblad for Vindern Historielag nr. 43. Bakøy, Hans (red.): Underofficerer. Festningsartilleriet Drøbak 1939 Borgersrud, Lars: Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til Oslo 2000 Brox, Karl H.: Heimevernet 50 år Oslo Børte, Torbjørn: «Blüchers banemann» i Aftenposten 8. april 1980 Drøbak. Bilder fra en svunden tid. Foreningen Gamle Drøbak 1974 Drøbak hundre år i bilder. Verneforeningen Gamle Drøbak 1991 Dahl, Hans Fredrik (red. m.fl.): Norsk krigsleksikon. Oslo 1995 Eikje, Ove: «De var med og senket Blücher» i Østlandets Blad 8. april 2000 Fjeld, Odd T. (red.): Klar til strid. Kystartilleriet gjennom århundrene. Oslo 1999 Gundersen, H.F. Zeiner (red.): Norsk artilleri gjennom 300 år. Arendal 1986 Halvorsen, Terje: NKP i krise. Om «oppgjøret med det annet sentrum» Oslo 1981 Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo 1996 (2. utgave; 1. utgave kom i 1978) Hewins, Ralph: Quisling. Profet uten ære. Oslo 1966 Holm, Christian Hintze: Frogn bygdebokverk. Bind 4. Sommeridyll og krisetider. Drøbak og Frogn Frogn kommune 2000 Jacobsen, Alf R.: Krysseren Blücher. 9. april Oslo 2010 Julien, Kirsten: «Slekten Bonsach i Danmark/Norge og i Solør/Odal» i Tidsskriftet Solør- Odal nr Lilleslåtten, Bjørn og Ivar Simastuen: Politiet i Follo gjennom 100 år. Follo politimesterembete Ski 2002 Lislegaard, Othar: Oscarsborg. Hovedstadens og riktets port. Oslo 1971 Pryser, Tore: Okkupasjonshistoriske sideblikk. En artikkelsamling. Høgskolen i Lillehammer 2000 Rougthvedt, Bernt: Saken mot Abelone. En sann historie om bordeller, bondefangeri og et drap i det gamle Vaterland. Oslo

110 Sivertsen, Aage G.: 9. april Et historisk bedrag. Oslo 2014 Stornes, Arne: Skrift om vår nære historie. Meløy 1990 Trøseid, Hans Marius: «Bonsak et sted i Hof» i Tidsskriftet Solør-Odal nr Trøseid, Hans Marius: Hof bygdebok. Bind III. Gards- og slektshistorie for Østsiden og Finnskogen. Åsnes kommune 1995 Winter d.e., Kay Olav: Frogn Arbeiderparti ( ). 100 år for et bedre samfunn. Oslo 2009 Østby, Oddbjørn (red.): Åsnes amtsskole Åsnes fylkesskole Flisa 1950 Aas jr., Erik: «Kampene i Drøbaksundet 9. april 1940 og mannen som ledet dem, oberst Birger Eriksen» i Follominne 1990 Muntlige kilder Mariann Bonsak Schultz Wiig (oldebarn til August Bonsak) Nils Harald Thorstad (barnebarn til August Bonsak) Tom Erlandsen (Verneforeningen Gamle Drøbak) Mikael Andreasson (svensk slektsforsker) 109

111 Bokmelding Flaskebekkmysteriet Historisk krim fra Nesodden Stein Turtumøygard, forfatter av flere artikler her i Follominne (sist i Follominne 2014) og av flere lokalhistoriske bøker om Nesodden, har nå utvidet sitt forfatterskap til også å omfatte krim. Denne gangen har han skrevet en lokal krim fra Nesodden, ispedd mye lokalhistorie. Fortellingen er fra forbudstiden, da smarte smuglere tjente gode penger på å frakte båtlaster med illegal sprit til hemmelige skjulesteder på Nesodden. Fra fortellingen: En gammel dame blir funnet død i sitt hus på Flaskebekk. Hun etterlater seg et brev, der hun beskriver et mysterium med tre underlige oppgaver. Vi er i forbudstiden på 1920-tallet. Nevøen Carl driver spritsmugling sammen med handelsbetjenten Kåre og isarbeideren Jan-Willy. Han har lite tid til å løse mysterier. Men brevet slipper ham ikke, og litt etter litt forstår han at det skjuler en alvorlig hemmelighet. Carl innser at han blir nødt til å finne løsningen. Sporene leder Carl og kameratene på leting over hele Nesodden. De møter Sara i Svestad, Orakelet på Hasle, Spesial-Hans og den mektige onkel Albert ved Hellvik. Gradvis forstår de at den gamle damen har etterlatt seg en historie med skremmende dimensjoner. De blir også klar over at det er flere enn dem som forsøker å løse mysteriet. Boken kan kjøpes i Nesodden bokhandel på Tangen og på internett: 110

112 Herrnhutere fra Ås Syverud-brødrenes religiøse virksomhet på 1700-tallet Av Sven Lindblad Gården Syverud i Ås hadde en lun og vakker beliggenhet på østsiden av Årungen. Den var utskilt fra Sundby i middelalderen. I 1717 ble gården overtatt av Erik Nilsen og hans hustru Johanne. Deres tre sønner Nils, Abraham og Johannes ble sterkt påvirket av en vekkelse innenfor den herrnhutiske brødremenigheten. Eldstesønnen Nils holdt religiøse møter på Nordre Fåle i Ås og vandret rundt i Follo-bygdene, mens den yngste sønnen Johannes utdannet seg til prest. Syverud var prestegård fra 1862 til Gården ble overtatt av Norges Landbrukshøgskole, og etter noen år ble bygningene revet. Reddet fra glemselen Mye av informasjonen om Syverud-brødrenes virksomhet ble reddet helt tilfeldig fra glemselens mørke av bonden Simen Jensen Opstad og kirkehistorikeren Anton Christian Bang. Simen bodde på gården Opstad i Tune i Østfold i siste halvdel av 1700-tallet. Han var uheldig og ble liggende til sengs i årevis. Dagene og timene ble lange, så han valgte å fordrive tiden med å skrive av trykte og utrykte papirer fra herrnhuter-bevegelsen. Han tok avskrift av alt han kunne få fatt i av slikt materiale. Blant disse avskriftene fantes en beretning med livshistorien til Nils Fåle. Han var født på Syverud i Historien var skrevet ned av den noe yngre broren Abraham Syverud, trolig rundt Abraham var full av beundring overfor sin eldre bror og ønsket tydeligvis å bidra til å gi ham et godt ettermæle. Han hadde også notert ned litt om seg selv og yngstebroren Johannes. Herrnhuterne oppfordret tilhengerne til å skrive ned sine livshistorier og selvbiografiske memoarer, særlig når det nærmet seg livets høst. 111

113 Den staselige hovedbygningen på Syverud prestegård i Ås fotografert i Kjernen i nordre del av den gamle tømmerbygningen var fra ca og inneholdt blant annet kjøkken. Huset ble ombyd og modernisert i I den sydlige delen til høyre på bildet var det en stor stue som ble kalt «den blå salen». Bygningen ble revet av NLH i (Foto: Ukjent. Riksantikvaren). Ganske enestående Mange år senere fikk kirkehistoriker, biskop og statsråd Anton Christian Bang se Simen Jensen Opstads avskrifter om Syverud-brødrene, og han fattet straks interesse. Bang var en av de mest markante skikkelsene innfor kirken i Norge for godt og vel hundre år siden. Han skrev en artikkel hvor han presenterte mye av det han hadde kommet over om Syverud-brødrenes liv og virke, og han publiserte den to ganger, først i 1876 og deretter i «En lægmands-virksomhed som Nils Siveruds er, saavidt mig bekjent, ganske enestaaende», skrev Anton Christian Bang. Når det religiøse livet på landsbygda var kommet under påvirkning av herrnhuterne, sto lokalmiljøet vanligvis i et avhengighetsforhold til såkalte sosieteter inne i byene. Men dette var ikke i like stor grad tilfelle for virksomheten i Ås og omegn på 1700-tallet. Nils gjorde mer som han selv ville. Det ser ikke ut til at han tok imot veiledning eller rådførte seg i særlig grad med sosietetet i Kristiania. Men hva var det for slags kristelig bevegelse som de tre brødrene ble så grepet av? 112

114 Bygninger på Syverud gård i Bildet er tatt fra en vinkel som skulle vise myndighetene klart og tydelig at det var behov for økonomisk støtte til vedlikehold. Foran til venstre ser vi forpakterboligen. Stabburet i bakgrunnen til venstre ble revet omkring I løpet av de neste to årene ble så de andre driftsbygningene og forpakterboligen revet. (Foto: Ukjent. Kilde: Riksarkivet). Herrnhuter-bevegelsen Røttene til den herrnhutiske brødremenigheten kan spores helt tilbake til Böhmen- Mähren på 1400-tallet, nærmere bestemt noen år etter at den religiøse tenkeren og reformatoren Jan Hus ble brent på bålet som kjetter i I dag ligger regionen Böhmen-Mähren i Tsjekkia. Bevegelsen ble forfulgt av den katolske kirken, og mange måtte flykte. I 1600-årene var den nesten utryddet i Europa. Tidlig på 1700-tallet søkte en mindre gruppe medlemmer tilflukt på godset Berthelsdorf i Sachsen i Tyskland. Godsets eier var den kontroversielle grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf. I 1727 opprettet gruppen det såkalte fornyede brødreunitet i Herrnhut under ledelse av Zinzendorf. Landsbyen Herrnhut var blitt grunnlagt fem år tidligere som et religiøst fristed. Den ligger ved Hut-berget, innenfor grensene til grevens gods. Sentralt i herrnhuternes forkynnelse står en rent følelsesmessig, subjektiv tilnærming til budskapet i evangeliet, og ikke minst blods- og brudemystikken, som kan virke underlig for mange utenforstående. Dette sto i motsetning til en mer formell, 113

115 Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf ( ). kollektiv religiøsitet som var vanlig ellers i samfunnet. Herrnhuternes tilnærming var dessuten i sterk kontrast til dyrkingen av fornuften under opplysningstiden, som i Danmark og Norge særlig gjorde seg gjeldende i andre halvdel av 1700-årene. Presset fra storsamfunnet og en større vekt på rasjonell tenkning bidro etter hvert til å svekke oppslutningen om herrnhuterne. Tankegodset skal opprinnelig ha vært påvirket av den franske kristne mystikeren Madame Guyon, som ble betraktet som kjetter i hjemlandet og havnet i fengsel. Et maleri av den lidende Kristus som Zinzendorf fikk se som 19-åring, har trolig også hatt stor betydning. Den teologiske tankegangen kan oppleves som fremmed og vanskelig tilgjengelig, og deler av bevegelsens budskap har til tider blitt misforstått, også av egne tilhengere. I forholdet til Jesu lidelseshistorie og hans sår og blod gikk noen av tilhengerne svært langt i en periode på 1740-tallet. Deler av bevegelsen utartet, men den kom seg igjennom krisen. Kristus omtales som en brudgom, og sjelen er hans brud. Leiv Aalen skriver at ifølge Zinzendorf er alle sjeler skapt kvinnelige for å korrespondere med Kristus som inkarnasjonen av det mannlige livsprinsipp. Av herrnhuternes oppfatning av kristendommen følger «en følelsesfylt religiøsitet der sjelen som Kristi brud helt lever seg inn i brudgommens liv, lidelse og frelsesverk», skriver Per Øverland i boken Herrnhutere i Norge. Guds åker I Herrnhut i Tyskland og i bevegelsens kolonier, som Christiansfeld i Danmark, ble medlemmene inndelt i grupper, såkalte «kor», som oftest etter alder, kjønn og ekteskapelig status. Kirkerommet kalles «sal». Rommet har høye vinduer og er enkelt i formen. Det er ikke noe alter og ingen bilder på veggene. Vanligvis er det heller ingen prekestol, og det holdes som regel ikke noen preken under gudstjenestene. Det er sang, skriftlesning og bønn som står sentralt. I påsken leses Jesu lidelseshistorie høyt en rekke ganger, og det blir sunget salmer. Påskeaften holder herrnhuterne et såkalt kjærlighetsmåltid, hvor de møtes for å spise et enkelt måltid sammen. På selve påskemorgen samles de før soloppgang. Forsamlingen blir hilst med ordene «Herren er oppstanden!», og den svarer bekreftende tilbake. Nøyaktig ved soloppgang går de i samlet prosesjon ut på kirkegården, som blir kalt «Guds åker». På kirkegården er det en avdeling for hvert kor. Tavlene 114

116 på gravene er like i formen og inneholder vanligvis bare navn, årstall og løpenummer. Det er flere interessante trekk ved bevegelsen. Sett i forhold til sin tid gikk herrnhuterne på og 1800-tallet langt i å gjennomføre likestilling mellom kjønnene. Kvinner har hatt viktige roller i herrnhuter-bevegelsen. I Norge kan vi spesielt nevne Catharina Maria Freymann, som tidlig ble en lederskikkelse sørøst i landet. Hun valgte imidlertid å forlate Norge allerede i Alle tilhengere blir omtalt som søsken, og de kaller seg brødre og søstre. Kvinner og menn blir også behandlet på lik måte i forsamlingen når ektefelle skal velges. Et annet interessant aspekt ved herrnhuternes virksomhet er viljen til å la tilsynelatende tilfeldigheter råde når det skal tas avgjørelser, selv om disse vil få stor betydning for enkelte av medlemmene. Dette viser seg i en hyppig bruk av loddtrekning eller loddkasting ved tvil om viktige beslutninger, inkludert spesielle seremonier der ugifte medlemmer velger sin ektefelle. Ved å benytte seg av loddtrekning lot man på en måte Jesus ta den endelige avgjørelsen. Vi bør dessuten nevne at foretaksomhet i eget land og misjonsvirksomhet under fjerne himmelstrøk lenge har vært framtredende trekk ved herrnhuterne. Den herrnhutiske brødremenigheten har gjerne blitt regnet som en del av den såkalte radikalpietismen. I våre dager har bevegelsen fremdeles mange tilhengere rundt om i verden. Her i landet var den virksom fra 1730-årene til Herrnhuterne og andre religiøse vekkelser i Norge på 1700-tallet var med på å muliggjøre Hans Nielsen Hauges lekmannsbevegelse, som kom i gang helt på slutten av århundret. Et felles trekk var at både herrnhuterne og haugianerne gikk inn for å gi kvinner større plass i det offentlige rom. Men det var også betydelige motsetninger mellom de to formene for vekkelse. Haugianismen var ikke noe vi hadde importert fra utlandet. Den kunne være skapere i kantene og mer åpenlyst i opposisjon til deler av embetsstanden enn tilfellet var med herrnhuterne. Haugianerne fikk et sterkere feste blant vanlige bønder, og rester av herrnhuternes bevegelse gikk etter hvert over til å støtte haugianerne flere steder i landet. Limet som holdt landet sammen Hvilke forhold var det som møtte herrnhuterne da bevegelsen kom til Norge? Vi kan slå fast at religionen var en sentral del av det «limet» som holdt landet sammen. Fri religionsutøvelse ble lenge sett på som farlig for samfunnets sikkerhet. Ikke uten grunn var religionsfriheten den eneste friheten som ble redigert bort i siste liten da Norge fikk sin grunnlov i Presten hadde flere ulike roller og stor makt i lokalsamfunnet på 1700-tallet. Han var ikke bare Guds representant, men representerte også den eneveldige kongen 115

117 overfor bygdefolket. Berge Furre har vist til at kirkerommets utforming avspeiler mye av den tidens samfunnsstruktur og mentalitet. Fra prekestolen talte presten ned til menigheten. I kirkerommet var folk plassert etter den sosiale rangorden som hersket i lokalsamfunnet, og benkene kunne være merket med navn på gårder og slekter. Når allmuen var samlet i kirken på denne måten, bekreftet den sin lydighet overfor Gud og den eneveldige kongen - og ikke minst sin egen plass innenfor den sosiale strukturen. I kirken fantes ikke bare religiøse symboler, men ofte også kongelige monogrammer, for den eneveldige kongen var «konge av Guds nåde». Helt fram til 1830 kunngjorde presten kongens befalinger, lover og reskripter fra prekestolen, sammen med Guds ord. Presten hadde monopol på å forkynne Guds ord i det offentlige rom, og det monopolet måtte ikke trues av lekmenn som dro rundt og drev med vekkelsesvirksomhet. Konventikkelplakaten Etter at herrnhuter-bevegelsen var kommet til Norge på 1730-tallet, bidro den i betydelig grad til at sentralmakten i København kom med tiltak overfor religiøs virksomhet som prestene ikke hadde kontroll over. Men den eneveldige kong Christian 6. var dypt religiøs, og han hadde hatt en viss kontakt med Zinzendorf, som var til stede ved hans kroning i København i I den første tiden ønsket ikke kongen å gå for hardt fram og forby all religiøs aktivitet i privat regi, selv når prestene ikke hadde full kontroll. Den 13. januar 1741 undertegnet Christian 6. en berømt forordning som kom til å gå under navnet konventikkelplakaten. Begrepet konventikkel ble brukt om mindre møter i private hjem. Forordningen var i hovedsak utarbeidet for å holde herrnhuternes aktiviteter innenfor visse akseptable rammer, men bestemmelsene fikk størst konsekvenser for haugianerne. Det skjedde på et senere tidspunkt, i og med fengslingen av deres leder Hans Nielsen Hauge. Konventikkelplakaten var gyldig i hundre år og ble opphevet i Konventikkelplakaten er en forordning utstedt av kong Christian 6. i januar

118 Det kom flere bestemmelser i første halvdel av 1700-årene som handlet om religiøse forhold, men konventikkelplakaten var den mest kjente og betydningsfulle. I sin endelige utforming ble den et kompromiss og var tross alt relativt mild i formen. Den inneholdt riktignok hele 17 «artikler» eller paragrafer, men det ble ikke sagt noe om eventuelle sanksjoner eller straffetiltak overfor dem som brøt påbudene. Generelt kan vi si at plakaten fastslår at det er forbudt for lekmenn å forkynne Guds ord i det offentlige rom. Det ble likevel åpnet opp for å tillate mindre religiøse møter i privat regi dersom presten var blitt varslet på forhånd. Dette ga herrnhuterne visse muligheter som de kunne benytte seg av. Men det var strengt forbudt å gi seg til å vandre omkring i den hensikt å ville vekke opp sjeler. Konventikkelplakaten nevner ikke herrnhuterne spesielt, men det gjør flere andre forordninger som kom få år etterpå under den perioden da bevegelsen utartet i Danmark. Den ene var datert 20. november Her heter det at ingen som har oppholdt seg i Herrnhut «eller andre saadanne for sære Meninger i adskillige Religionssager mistænkelige Steder», kan få et geistlig embete. Allerede 20. januar 1745 kom enda en forordning. Her ble det bestemt at de som utvandret til herrnhutiske menigheter, skulle miste arveretten og deres eiendom skulle inndras. Ifølge et reskript datert 9. desember 1746 ble det forbudt å ansette herrnhutiske huslærere. Alle tre bestemmelsene ble imidlertid opphevet 23. desember 1771, da Johann Struensee en tid satt med den reelle makten i Danmark og Norge. Foreldrene Johanne og Erik Syverud Vi vil nå se nærmere på Syverud-familien og dens virksomhet. Erik Nilsen Syverud hadde overtatt driften av gården etter sin far Nils Syverud i Erik var trolig født rundt 1690 og drev gården til han døde i Han deltok som dragon i den store nordiske krig og sloss mot troppene til Karl 12. Erik var gift med den driftige Johanne Jakobsdatter, født ca og datter av Jakob Nilsen Smedbøl. De fikk barna Nils, Abraham, Johannes, Anne, Maren, Benedikte og Gunhild. Erik hadde forholdsvis god økonomi. Hans svigerfar Jakob Smedbøl ble kalt «en Rigmand vest i Bøygden». I tillegg kan hans egen far ha vært en ganske velstående mann. Erik kjøpte opp en del tilgrensende jordegods og utvidet gården. Men en kald vinternatt i 1729 brant hovedbygningen på Syverud ned. Sønnen Johannes fortalte om denne brannen i sin levnetsbeskrivelse i Sjællands bispearkiv. Det er sannsynlig at flere av bygningene på gården ble flammenes rov. Brannen startet klokken 4 om morgenen. Barna ble reddet ut under dramatiske omstendigheter, men de holdt nesten på å fryse i hjel i den strenge vinterkulden. En ny hovedbygning må ha stått oppført rundt Erik hadde også andre problemer. Det pågikk en strid med eieren av Froen gård 117

119 i Frogn, som pleide å demme opp Årungen ved Vassum. Da steg vannet oppover jordene ved Syverud og andre gårder rundt Årungen. Avtalen var egentlig at vannet skulle slippes forbi demningen ved korsmesse om våren, altså 3. mai. Høsten 1730 toppet striden seg. En annen konflikt hadde Erik med eieren av Sundby, for de kunne ikke bli enige om hvor grensen skulle gå mellom de to gårdene. Den ble ikke endelig fastsatt før dom falt i saken i Etter å ha opplevd en del motgang i livet, skal Erik ha fått en økende interesse for religiøse spørsmål. Familien klarte seg gjennom de harde kriseårene i første halvdel av 1740-årene uten altfor store problemer. Erik døde i 1753, og enken Johanne overtok hovedansvaret for driften av Syverud i de neste 20 årene, fram til hun selv døde i Sønnen Abraham var hjemme og arbeidet på gården under morens ledelse. Yngstesønnen Johannes hevdet at moren fikk en meget trist alderdom. Eldstesønnen Nils ønsket ikke å overta Syverud i 1773, så det ble Abraham som drev gården videre. Abraham Syverud ble «vekket» først Abraham Eriksen Syverud ( ) var den nest eldste av Erik og Johannes sønner. Han var den første av de tre Syverud-brødrene som ble sterkt påvirket av den herrnhutiske vekkelsen, og han trakk de to andre med seg. Vi har sett at han skrev ned en del av det som skjedde med dem, særlig forhold som gjaldt broren Nils. Abraham hadde et følsomt sinn og var mer innadvendt og grublende enn sine to brødre. Han ble tidlig opptatt av religiøse problemstillinger og gjorde seg mange tanker om saligheten og sin sjels frelse. Mens bygdefolket «paa den døde orthodoxies vis» ba Gud om å få slippe all tvil om sin salighet, var Abraham tidlig i stor sjelenød. Erik Syverud merket sønnens tilstand. Han prøvde å hjelpe ham og ga ham åndelig trøst. Faren valgte så å sende Abraham til Kristiania for å gå i urmakerlære. Der var det opprettet et sosietet, og den herrnhutiske vekkelsen pågikk for fullt. Her fant han det han hadde søkt etter. Gjennom brevveksling med sin yngre bror Johannes ble Abraham klar over at også broren var søkende på det religiøse området. Abraham fikk påvirket sin far slik at Johannes kunne komme etter til Kristiania, hvor han ble elev ved katedralskolen. Snart kom Johannes med i den samme vekkelsen. Abraham og Johannes tok nå sikte på å få med seg sin eldre bror Nils. Det skjedde etter at broren hadde giftet seg og flyttet til gården Nordre Fåle i Ås. Nils dro inn til Kristiania og besøkte sine to brødre, og sammen oppsøkte de herrnhuternes møter. Her fikk Nils høre «det offentlige vidnesbyrd med kraft om syndernes retfærdiggjørelse, hvorved han blev vundet og blev en broder». Abraham omtalte det som skjedde nærmest i poetiske vendinger: «Og kom en due fra arken til ham med et oljeblad i munden, gjorde han sig ret til gode derved, glædede sig derover og takkede Frelseren med taarer». 118

120 Bak den religiøse påvirkningen som de tre Syverud-brødrene ble utsatt for, sto i betydelig grad den karismatiske Aker-presten Johannes Green, som hadde sterke sympatier for herrnhuterne og deres budskap. Green tok sin teologiske eksamen i Under et opphold i København i 1741 hadde han en opplevelse av religiøs innsikt i herrnhutisk retning som virket befriende, og som fikk avgjørende betydning for ham resten av livet. I 1742 ble han kapellan i Aker og senere sogneprest samme sted. Han var også slottsprest på Akershus. På grunn av sin nære tilknytning til herrnhuterne var Green stadig i konflikt med biskopen, som het Niels Dorph. Biskopen klaget ham flere ganger inn for Kirkeinspeksjonskollegiet i København. Han ønsket å få Green avsatt og lette etter avvikende uttalelser i kirken som kunne felle ham. Dette viste seg å være vanskelig, så Dorph valgte isteden å vende kritikken mot prestens praktiske virksomhet. Green hadde holdt en rekke religiøse møter i privat regi for «vakte» herrnhutere hjemme i prestegården. Men Kirkeinspeksjonskollegiet gikk aldri lenger enn til å gi ham noen skarpe advarsler. På Syverud ble det Abraham som overtok gårdsdriften. Han var hele 62 år da han giftet seg for første gang i Bruden var den 22 år gamle Lovise Bakk fra Kroer. De fikk ingen barn sammen. Abraham skal ikke ha hatt samme livlige gemytt som broren Nils, og han hadde heller ikke samme trang til utadrettet religiøs virksomhet. «Imidlertid var han en stø kristen og maaske af større aandsdybde og mere begavelse end sin ældre broder», skriver Anton Christian Bang. Abraham var meget skrivekyndig. Både han og Nils skrev noen religiøse sanger som aldri ble publisert. Abraham drev Syverud til han døde i året 1800 og ble begravet på Ås kirkegård. Vandringsmannen Nils Fåle Nils Eriksen Fåle ( ) var den eldste av Syverud-brødrene. I 1740-årene giftet han seg med enken Anne Kristoffersdatter på Nordre Fåle i Ås. Nils inngikk dette ekteskapet mot foreldrenes vilje. Fra et tidligere ekteskap hadde Anne en sønn og tre døtre. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og familien til Nils vendte seg mot Anne og påsto at hun var sinnssyk. Nils og Anne drev Nordre Fåle fram til Vi har sett at Nils ble sterkt påvirket av herrnhuterne under møter inne i byen, og han begynte etter hvert å spre budskapet i Ås og omegn. Det ble holdt oppbyggelige husmøter på Nordre Fåle, og gården utviklet seg til å bli et samlingspunkt for herrnhutere fra Follo-bygdene. Broren Abraham fastslo at Nils «umulig kunde fortie den barmhjertighed, som ham var vederfaret». Han mente at broren ble drevet av en indre trang som ikke var til å motstå. Anton Christian Bang tviler på at Nils opptrådte som en vanlig lekpredikant. Han tror snarere at han leste høyt fra herrnhutiske og andre religiøse skrifter under hus- 119

121 Hovedbygningen på Nordre Fåle i Ås fotografert ca (Kilde: «Norske gardsbruk. Akershus fylke». Oslo 1941). møtene på Nordre Fåle, og at han muligens brukte egne formuleringer når forsamlingen skulle be. Uansett var det som nevnt ikke så vanlig med lange taler eller prekener når herrnhuterne møttes. Derimot var det mye skriftlesning, sang og bønn. Sammenkomstene på Nordre Fåle vakte en god del oppmerksomhet, og herrnhuternes tilhengerne i sosietetet i Kristiania ble engstelige for at virksomheten til Nils kunne være skadelig både for bevegelsen og ham selv. De rådet ham til å unngå så iøynefallende aktiviteter som dem han drev på med. Husmøtene på Fåle var brudd på de første artiklene i konventikkelplakaten dersom presten ikke var varslet på forhånd - eller aller helst deltok på møtet. Men Nils tok seg til rette uten å spørre noen fra sosietetet, og han var heller ikke autorisert som lærer innenfor bevegelsen. I motsetning til sosietetet i Drammen, ser det ut til at det tilsvarende i Kristiania var nokså svakt sammensatt på denne tiden, og det fikk ikke en egen forstander før flere tiår senere. Frykten for at virksomheten kunne få konsekvenser, var ikke ubegrunnet. En prest i en av nabobygdene klagde Nils inn for biskopen og ba om at «denne mands foretagende i tide maatte hemmes». Biskopen sendte klagen videre til sogneprest Henrik Stoltenberg i Ås og ba om hans uttalelse. Men Stoltenberg ga uttrykk for stor anerkjennelse både når det gjaldt Nils Fåles personlighet og hans virke i bygda. Presten 120

122 Et religiøst møte i gamle dager. Illustrasjon av Folke Hoving. (Kilde: «Vårt folk». Stockholm 1894). sa til og med at han gjerne skulle hatt flere slike medhjelpere i sin menighet. Dermed ble det ingen sak mot Nils, som for øvrig pleide omgang både med Stoltenberg og presten Jens Hørbye d.e. i Kråkstad. Begge prestene hadde sterke sympatier for den herrnhutiske retningen, og Nils var velkommen hjemme hos dem. Stoltenberg lot gjerne sine tjenestefolk delta på møter som Nils holdt på Nordre Fåle. Det hendte til og med at han henviste «bekymrede sjæle» til Nils, slik at han kunne veilede dem. Nils fortsatte sin virksomhet stort sett som før. I tillegg til husmøtene på egen gård, gikk han rundt i Follo-bygdene. Han holdt ikke ulovlige sammenkomster på gårdene som han kom innom, men drev vekkelse ved å snakke direkte med folk. Selv om det ikke ble holdt møter, var virksomheten ikke tillatt, så han måtte være forsiktig. I konventikkelplakatens artikkel 16 sto det: «Det skal fremdeles være aldeeles forbuden, at nogen enten Mandfolk eller Qvinder gifte eller u-gifte, maa reyse omkring alleene, eller med Følgeskap fra et Sted til andet under Navn at styrke eller opvække andre, og der at anstille Samlinger». Artikkel 16 presiserte også at kvinner ikke skulle «indbilde sig noget Kald til at lære og prædike». Når Nils var ute på vandring, var kona Anne igjen hjemme på gården og strevde med å holde det gående så godt hun kunne. Trygve Vik skriver at Nils ikke alltid gjør et udelt sympatisk inntrykk, sett fra en verdslig side. De to ektefellene kranglet ofte, og Anne skal i lange perioder ha ligget til sengs og nektet å stå opp. Da var hun trolig dypt deprimert. Etter hvert valgte de to å flytte fra hverandre. Nils var særlig ivrig etter å fortelle barn om Jesus. Når han traff barn, begynte han ofte å snakke med dem. Han lærte dem å synge Jesus-sanger og ba dem om å synge for sine foreldre. Slik gikk han veien om barna for å nå fram til de voksne i tillegg. En gang han satt hjemme på gården og skrapte bark til husdyrene, kom en liten nabogutt springende mot ham. Nils fortalte ham om Jesus som ble et barn og var lydig mot sine foreldre, og som til sist ble hengt på et kors, «saadant som dette her». Så la han to stokker i kors, noe som naturlig nok gjorde et sterkt inntrykk på den lille gutten. 121

123 I tillegg til å vandre rundt i Follo-bygdene, hadde Nils mange ganger gått nordover gjennom Oppegård og Aker for å delta på herrnhuternes møter. Med tiden kunne han bli sett på nærmest som en sagn-lignende figur som ble tillagt magiske evner. Det ble påstått at han kunne mane vekk både ulv og bjørn når han støtte på dem i skogene i Oppegård og Aker. Litt av en herre Trygve Vik skriver at Nils Fåle var «litt av en herre å se på når han var i all sin stas. Han hadde spanskrør med sølvbeslag, grønn kleskjole og vest med gule knapper». Alternativt kunne han være kledt i lyseblå kjole og vest med knapper av kamelhår, og med sølvspenner i knebuksene og på skoene. Nils hadde i alt fire parykker å velge mellom. Han barberte seg og kledde seg gjerne mer som en bymann enn en bonde. I tillegg hadde han lommeur av sølv med sølvkjede og en samling oppbyggelige bøker. Han var lesekyndig, og det kan se ut til at han hadde lært seg tysk, som var et språk som herrnhuterne brukte mye. Nils og Anne fikk ingen barn sammen i sitt konfliktfylte ekteskap. I 1769 overlot de gården Nordre Fåle til Kristoffer Hansen, som var Annes sønn fra første ekteskap. Selv ble de kårfolk på gården. Anne valgte senere å slå seg ned i Drøbak, mens Nils flyttet til Syverud i en periode. Som eldste sønn skulle han egentlig ha overtatt gården, men han besluttet å gi den videre til Abraham. I tiden på Syverud skal Nils ha blitt enda mer aktiv. Abraham har fortalt at han stadig var på farten og besøkte dem som ba om det, selv om det kunne være både slitsomt og farefullt. «Ja det syntes, som det altid var en vederkvægelse for hans hjerte, naar en forsagt og bange sjæl fattede mod til at vende sig til Frelseren med tillid til hans blod og saar». En viss rekruttering til herrnhuter-bevegelsen skal Nils ha lyktes med, både i Ås og i tilgrensende bygder. Flere ganger var Abraham med når han dro av gårde. En gang som de var sammen i Drøbak, bestemte de seg for å gå på isen over Drøbaksundet for å oppsøke en kaptein som var blitt vekket av herrnhuterne og hadde sendt bud etter Nils. Isen hadde bare så vidt lagt seg på fjorden. Da det nærmet seg kveld, skulle de vende tilbake til Drøbak. Ei ung jente ville absolutt bli med dem for å høre mer om Frelseren. Isen var så svak at de ikke våget å gå ved siden av hverandre, men valgte å holde en viss avstand. Mørket senket seg, og Abraham spurte jenta om hun var redd. «Falder jeg nedi her, saa kommer jeg til Frelseren, just som jeg er», svarte hun frimodig. Mens de gikk over isen tilbake til Drøbak, ba Nils om at det ikke måtte skje noen ulykke på grunn av ham. Alle tre kom vel fram. På sine eldre dager påtok Nils seg å være gårdsfullmektig hos «en aldrende jomfru» på en av Greverud-gårdene i Oppegård. Men han følte seg aldri helt hjemme på 122

124 Greverud, og årsaken skal først og fremst ha vært at en «oppvakt» som han hadde skaffet tjeneste på gården, hadde falt i åpenbar synd, som det het. Etter det som skjedde, lengtet Nils alltid etter at hverdagens slit skulle være over, og at det skulle bli søndag, for da kunne han komme seg vekk. Han sto tidlig opp søndag morgen og tok seg ikke tid til å spise. Uansett vær og føreforhold la han i vei i all hast, som oftest for å være hos sin bror Abraham på Syverud. Men han dro også til nærliggende prestegjeld for å støtte og oppmuntre menighetsbrødre der. Av og til tok han turen til Kråkstad for å besøke presten Jens Hørbye d.e. og hans omgangskrets. Hjemturen til Greverud kunne skje om natten. Abraham ga ham riktignok skyss under mange av disse utfluktene. Nils ble liggende syk på Greverud i november 1782, og Abraham besøkte ham flere ganger. Kona Anne kom også på besøk. Abraham har fortalt at de to brødrene minte hverandre om Jesu blod og sang vers sammen. Nils lå med foldede hender som han løftet opp mens han prøvde å synge med sin svake stemme. Den 13. desember døde han og ble begravet ved Nordby kirke i Ås. Sogneprest Henrik Stoltenberg hyllet ham i sin tale ved begravelsen. Han sa at han aldri kunne ha holdt en preken over noen med større frimodighet enn over den avdøde. Han var vel ingen Paulus, og han gjorde ingen reiser fra det ene landet til det andre. Men om hans fottrinn natt og dag fra gård til gård i disse prestegjeld var lagt sammen, ville det ha blitt en lang vei. Stoltenberg tok deretter for seg hva det var som drev Nils til all denne vandringen, hva det var han ville oppnå og «hvilken velsignelse der havde flydt deraf». Presten la også vekt på avdødes troskap, vennlighet og milde omgangsform, slik han så det. Under det konfliktfylte arveoppgjøret som fulgte, hevdet stedatteren Marthe at Nils hadde lånt flere av de fine klærne han gikk rundt med, og at han hadde unnlatt å levere dem tilbake. Det var i det hele tatt flere uoppgjorte saker etter Nils som Marthe var misfornøyd med. Kona Anne levde enda noen år, og hun døde i Drøbak i Malt portrett av Henrik Stoltenberg ( ). Han var sogneprest i Ås fra 1758 til 1801 og sympatiserte med herrnhuterne. (Ukjent kunstner. Foto: Norsk portrettarkiv, Riksantikvaren). 123

125 Johannes Siverud - bondesønnen som ble prest Yngstebroren Johannes Eriksen Siverud ( ) gjorde det vi i våre dager kunne kalle en klassereise. Det var ikke mange bondesønner i Follo som brøt med skikk og bruk og utdannet seg til prest på 1700-tallet. Det var prestesønner som vanligvis skulle bli prester. Johannes er blant annet omtalt av Hother Ostermann i en oversikt over nordmenn som ble ordinert til prest i København i perioden 1728 til Oversikten inneholder utdrag av egne levnetsbeskrivelser for de aktuelle prestene, slik de er å finne i Sjællands bispearkiv. Her forteller Johannes at livet til tider hadde vært vanskelig. Han kom fra «en stamme, ganske visst ikke berømmelig, men hæderlig - ak, men mishandlet ved forskjellige kalamiteter». Da Syverud-gården brant vinteren 1729, var han ennå ikke fylt seks år. Johannes kunne tidlig lese og skrive, og han drev en stund med privat lærervirksomhet i Ås. Han var 21 år da han begynte på katedralskolen i Kristiania. På 1700-tallet var katedralskolen først og fremst en skole for kommende prester. Her studerte han i seks år. Johannes var så heldig å få bo i rektorens hus og spise ved hans bord. Jacob Peter Hersleb var rektor ved katedralskolen i mange år. I ham fant Johannes «en sand fader», og den unge mannen fikk hjelp fra flere ulike kilder, både offentlige og private. Han ble student i I 1751 tok han «filosoficum» i København. Nå trengte han penger og fikk post som huslærer hos en prestefamilie i Vågå. På tilbakereisen til København ble skipet utsatt for en kraftig storm som varte i tre dager, men de klarte seg så vidt uten å forlise. Johannes mottok vitnemål for bestått teologisk embetseksamen, såkalt «attestas», i februar Han fikk karakteren non, eller nærmere bestemt non contemnendus. Det er latin for «ikke å forakte», som var den dårligste karakteren man kunne få uten å stryke. Deretter dro han tilbake til Norge og var huslærer hos to prestefamilier. I 1757 fikk han endelig stilling som prest ved Børnehuset i kvarteret Christianshavn i København. Han ble ordinert av Ludvig Harboe, som da hadde tiltrådt som biskop over Sjællands stift. I 1762 ble Johannes sogneprest i Gentofte, som den gangen tilhørte Sokkelund herred, Københavns amt i Sjællands stift. Det het seg at en grevinne med stor interesse for herrnhuterne bidro til at han fikk stillingen. Brødremenigheten hadde løftet fram Johannes som en av de prestene som «prædiker den blodige Frelser med varme Hjærter og til Velsignelse». Seks år senere tok han magistergraden. Han giftet seg med Margrethe Aalborg, som var datter av en prest i Rakkestad. De fikk en datter og to sønner, men det har blitt hevdet at ekteskapet var svært ulykkelig. Svovelprekener for døve ører Johannes Siverud var en uvanlig prest som ble husket lenge i Gentofte, men han fant 124

126 seg ikke til rette på stedet. Vanlige folk i menigheten var ikke særlig lydhøre overfor gjentakelsene hans fra prekestolen om de blodige sårene som Frelseren fikk på korset. Sognebarnas omvendelse og et liv i forsakelse slo ikke igjennom, til tross for at Siverud gjorde sitt beste. Drikkfeldigheten i sognet skal ha vært meget stor, og selv kroverten Rasmus Hansen drakk seg i hjel. Men det var også annet å sette fingeren på for prestene i Sjællands stift den gangen. Mange holdt ikke søndagen hellig i tilstrekkelig grad, og prestene beklaget seg over at søn- og helligdager ble vanæret. Det kunne skje på flere måter, særlig ved uteblivelse fra gudstjenesten, ulovlig arbeid i og utenfor kirketiden samt «alskens forlystelser og laster». Johannes svarte på likegyldigheten og drikkfeldigheten med å holde svovelprekener hvor han nærmest hudflettet menigheten i Gentofte, og han følte seg stadig mer fremmed blant dem. En gang skal han ha hatt en ekstra kraftig utblåsning under en preken og gitt beskjed om at hele menigheten kom til å havne «der hvor ingen fryser, skjønt de gjerne vil!». En annen sterk melding skal ha blitt husket i Gentofte i hundre år. Johannes avsluttet en preken med å opplyse om hva han ville si på dommens dag, når han som sognehyrde trådte fram for Menneskesønnen uten å ha med seg sin hjord: Når Herren roper: «Siverud, kom frem!», så ville han tie stille, for det kunne jo være flere med Gentofte kirke i Danmark på midten av 1700-tallet, sannsynligvis tegnet av Johan Jacob Bruun. Til venstre for kirken ser vi prestegården hvor Johannes Siverud bodde i 21 år. I det fjerne skimter vi Frederiksberg slott. (Utsnitt. Kilde: Thaning, C. E. «Glimt fra 800 år omkring Gentofte kirke»). 125

127 det samme navnet i himmelen. Heller ikke når Herren sier: «Magister Siverud, kom frem!» ville han gi seg til kjenne. Men når Herren kaller på ham og sier: «Magister Siverud til Gentofte menighed i Sjællands stift! Hvor er de får, jeg betroede dig?», da ville han svare: «Herre, det var ikke får, du betroede mig, men svin og bukke! Amen!». Vi kan i tillegg nevne at Johannes kom i konflikt med sognets mangeårige degn, den selvbevisste Christian Wesberg. En degn skulle blant annet assistere presten under gudstjenesten og lede salmesangen. Etter reformasjonen fikk degnen dessuten i oppgave å undervise ungdommen i katekismen. Nedlatende kommentarer Mot slutten av sitt liv forsøkte Johannes Siverud for alvor å komme seg vekk fra Gentofte og tilbake til Norge. I 1776 søkte han ledig stilling som sogneprest i Vestby. Søknaden ble blankt avvist av den strengt ortodokse biskopen Christen Schmidt. Han gir et lite sympatisk inntrykk og hadde blant annet deltatt i sammensvergelsen mot Struensee noen år tidligere. Som lønn for innsatsen ble han utnevnt til biskop i Kristiania. Schmidt hadde ikke mye godt å si om herrnhuteren Johannes Siverud fra Ås. Han mente at han gjorde seg til latter med sin forkynnelsesmetode. I en påtegning til søknaden skrev biskopen: «Selv roser han sig af en kiendelig Velsignelse i sit Embede, endskjønt jeg med Sandhed kan bevidne, at hans methodus concionandi har været Anledning til Latter i Selskaber». I sin omtale av Johannes Siverud i Dansk biografisk lexikon har A. E. Erichsen tillatt seg å komme med følgende karakteristikk: «Han beholdt i sit Væsen og Optræden bestandig noget, der mindede om Bonden, og han havde maaske været bedre paa sin Plads som Lægpredikant i Norge end som Præst i Hovedstadens Nærhed». Johannes drev en del med litterær virksomhet. I 1759 skal han ha utgitt en salmebok som var sterkt preget av hans herrnhutiske oppfatninger. Han oversatte bøker til dansk, blant annet verker av den engelske presten og forfatteren John Bunyan. Videre stiftet han et legat til beste for skolevesenet i Gentofte. Etter å ha vært syk i lengre tid, døde Johannes Siverud i januar 1783, få uker etter at broren Nils 126 Biskop Christen Schmidt ( ) ville ikke ansette Johannes Siverud som sogneprest i Vestby. Portrettet er malt av Anders Bergius. (Foto: Norsk portrettarkiv, Riksantikvaren).

128 Den store minnetavlen over Johannes Siverud i Gentofte kirke. (Kilde: Thaning, C. E. «Glimt fra 800 år omkring Gentofte kirke»). 127

129 hadde gått bort. I Gentofte kirke finnes en stor minnetavle over ham. Det er sannsynlig at han ga detaljerte instrukser om minnetavlen før han døde. Tavlen var opprinnelig plassert til høyre for alteret, men ble senere flyttet til en mer naturlig plass i tårnrommet, hvor den er murt inn i veggen. Størrelsen på minnetavlen er hele 165 x 91,5 cm, og den er laget av sort marmor. Den lange teksten er skrevet på latin og inneholder opplysninger om Johannes Siveruds liv og virke, samt et langt sitat av den tyske reformatoriske teolog og forfatter Philipp Melanchthon. Mindre interesse på 1800-tallet I 1803 kom Johanne Maria Siverud med odelskrav på gården i Ås. Hun var datter av Johannes og Margrethe. Men hun solgte gården tilbake til eieren Gunnar Aslaksen samme år med en fortjeneste på 800 riksdaler. Gunnar kom fra Fåle-gårdene og ble gift med Abraham Syveruds enke Lovise. Herrnhuterne hadde fremdeles en viss aktivitet i Ås tidlig på 1800-tallet. Det skal ha blitt holdt møter i en sal på Syverud, selv om konventikkelplakaten ennå ikke var opphevet. Det var i tillegg kontakt mellom sosietetet i Kristiania og gårdene Syverud og Nordre Fåle da den nye forstanderen Niels Johannes Holm var på gjennomreise i Ås og Kråkstad våren De som nå bodde på Syverud skal ha vært glade for Holms forkynnelse, men de ville ikke slutte seg til ham. Holm var skuffet, og han antok at det usikre pengevesenet hadde fått dem til å tjene både Gud og mammon. På Syverud hadde han trodd at han var blant sine egne, og han «gav sig frit ud paa Dybet», men ble mer forsiktig på reisen videre gjennom Akershus og Østfold. Niels Johannes Holm var forstander i Kristiania fra 1820 til 1834 og forsøkte å få til en revitalisering av herrnhuternes virksomhet. Han var også en produktiv forfatter. I 1826 startet han et misjonsblad som fikk store opplag, og i 1829 fikk han utgitt salmeboken Harpen. En salme som han særlig har blitt husket for, er «Hvor salig er den lille flokk». Herrnhuterne hadde fremdeles en viss betydning innen norsk kirkeliv under første halvdel av 1800-årene, men utover i hundreåret ble oppslutningen betydelig redusert. I 1928 forlot den siste herrnhutiske forstanderen vårt land, og den særegne bevegelsens forsøk på å få fotfeste i Norge var over. Et lite minne fra Syverud-gården Driftsbygningene, forpakterboligen og hovedbygningen på Syverud ble revet i siste halvdel av 1960-årene. Hovedbygningen ble revet i 1969, til tross for at det var en kjerne fra ca i byggets nordre del. Daværende fylkeskonservator Kjell Magnussen var Riksantikvarens representant i saken, men rivningen skjedde så raskt at han ikke rakk å foreta grundige bygningshistoriske undersøkelser. Ved den andre 128

130 befaringen han gjorde, var det bare skrot og grunnmur tilbake. Det eneste av verdi som han fant i ruinene, var en dørlås av jern med initialene A.E.S og datoen 25. november Det viste seg at denne låsen var noe helt spesielt. Den må ha blitt laget av Abraham Eriksen Syverud. Vi har sett at han hadde gått i urmakerlære i Kristiania, så han var utdannet kleinsmed. 26 år gammel var han ungkar og hjemmeværende på gården da han lagde denne fine låsen til sin mors kjøkkendør. Smedarbeidet var fagmessig utført og meget presist. Kjell Magnussen fikk rengjort låsen og ga den til Follo historie- og museumslag som en hilsen på lagets 25-års festmøte i Oslo Ladegård i Arkivmateriale: Riksarkivet. [Foto av Syverud gård i 1895]. Arkivreferanse: RA/S-1013 Kirke- og undervisningsdepartementet, 2. prestegardsktr. B2, serie Ee- Prestegardsserie BII, eske 600: Ås II. Øverland, Per. «Brødrene Siverud (fra Ås, predikanter, se også Syverud)». I: Dorabiblioteket, NTNU, Trondheim. Privatarkiv Per Øverland, eske 13, B5: Herrnhuterbiografier fra R til U. Anvendt litteratur og videre lesning: Amundsen, Arne Bugge (2005). «Konventikler og vekkelser». I: Norges religionshistorie. Arne Bugge Amundsen (red.). Oslo: Universitetsforlaget, s Bakken, Asbjørn (1968). «Historiske småstykker: Nils Syverud og brødrene hans». Follominne , s Bang, A. Chr. (1876). «Brødrene Siverud - Skitse fra Hernnhutismens Tid i Norge». I: Kirkelig Kalender for Norge. Th. C. Bernhoft (red.). Tredie Aargang, Kristiania: Th. Steen, s Bang, A. Chr. (1890). «Fra hernnhutismens tid: Brødrene Siverud». I: Kirkehistoriske smaastykker. Kristiania: Cammermeyer, s Bang, A. Chr. (1910). Hans Nielsen Hauge og hans samtid. Et tidsbillede fra omkring aar [3. utgave]. Kristiania: Gyldendalske Boghandel. 512 s. [Utgitt første gang i 1874]. Dahl, Niels Alstrup (1916). «Kristeligt liv». I: Aas herred. Bidrag til en østlandsbygds historie. Kristiania: Grøndahl, s Danbolt, Erling (1947). Misjonstankens gjennombrudd i Norge. Bind 1. Oslo: Egedeinstituttet. 437 s. Elgvin, Lilly-Anne Østtveit (2006). «Herrnhutisk spiritualitet - vek og sentimental?». I: Pietistisk och herrnhutisk väckelsekultur i Norden. Sixten Ekstrand (red.). Åbo, s (Åbo Akademi. Skrifter i praktisk teologi; 49). Erichsen. A. E. (1901). «Siverud, Johannes». I: Dansk biografisk lexikon. Udg. af C. F. Bricka. Bind 15. København: Gyldendalske Boghandel, s Evald, Leif (2016). «Hyrde uden får». I: Fra Gentofte kirke og sogn. [Udg. af] Gentofte kirke, s. [7-8]. [Tilgjengelig på Internett: 129

131 Furre, Berge (1997). «Hans Nielsen Hauge - kva slags opprør?». I: Sant og visst - Artiklar, foredrag og preiker. Utval og kommentarar ved Ottar Grepstad. Oslo: Det Norske Samlaget, s Hesselberg, Iver (1830). Herrnhuterne, eller De evangeliske Brødre - en Mærkværdighed i det attende Aarhundredes Kirkehistorie. Kristiania: Grøndahl. 208 s. Holdt, Jens (1937). Niels Johannes Holm et blad af brødremenighedens historie. København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck. 389 s. (Biblioteheca Norvegiæ Sacræ; 14). Holmgaard, Jens (1993). Bonden, kirken og kroen. Provste- og præsteindberetninger 1773 fra Sjællands stift om helligdagenes forsømmelse og vanærelse. Kerteminde: Landbohistorisk Selskab. 192 s. Magnussen, Kjell (1976). «En dørlås fra Syverud». Follominne 1976, s Molland, Einar (1976). «Brødremenigheten». I: Kristenhetens kirker og trossamfunn. Oslo: Gyldendal, s Ostermann, Hother (1934). «Nordmænd ordinert i Kjøbenhavn Utdrag av vitaprotokollene: Siverud, Johannes». Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind IV, nr. 3, s Supphellen, Steinar (2012). Konventikkelplakatens historie Trondheim: Tapir. 136 s. (Trondheim Studies in History). Sørensen, S. A. (1928). «Bidrag til herrnhutismens historie i Norge». Norvegia Sacra, Årg. 8, s Thaning, C. E. (1976). Glimt fra 800 år omkring Gentofte kirke. Utg. af Gentofte sogns menighedsråd. 82 s. Thrap, Daniel (1884). «Nordahl Brun og Haugianismen». I: Bidrag til den norske Kirkes Historie i det nittende Aarhundrede. Biografiske Skildringer. [Saml. 1]. Kristiania: Steen, s Thrap, Daniel (1908). «Brødremenigheden i Norge». I: Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1908, No. 1. Kristiania: (Jacob Dybwad), s. Vik, Trygve (1971). «Syverud». I: Ås bygdebok. Gårdshistorie I. Utg. av Ås kommune, s Vik, Trygve (1972). «Fåle N.». I: Ås bygdebok. Gårdshistorie II. Utg. av Ås kommune, s Vik, Trygve (1978). «Indre liv». I: Ås bygdebok. Bygdehistorie I - inntil Utg. av Ås kommune, s Øverland, Per (2005). Herrnhutere i Norge. Trondheim: NTNU. 141 s. Aalen, Leiv (1952). Den unge Zinzendorfs teologi. Oslo: Lutherstiftelsen. 366 s. Aarflot, Andreas (1967). «Pietismen». I: Norsk kirkehistorie. Bind 2. Oslo: Luthersiftelsen, s

132 Feltspatgruver i Nordre Frogn Av Kjersti Iden og Bjørn Egil Jensen Feltspat er en viktig ingrediens i produksjon av porselen, en kunst kineserne har behersket i flere tusen år. Da hemmeligheten omsider ble avslørt omkring 1710, våknet interessen for feltspat også i Europa. I Norge finnes mye feltspat i pegmatitter, spesielt langs kysten av sør-norge, også i Follo/Østfold. Den første norske feltspatlasten ble sendt fra Arendal (Narestø) til Kongelige danske porselænsfabrik i København i I Norge ble Porsgrunds Porselænsfabrik grunnlagt i Mesteparten av feltspaten i Norge ble tatt ut i små pegmatittbrudd «bondedrifter» - langs kysten. Særlig i Rakkestad, Østfold har det vært mange slike i drift. Det er derfor ikke å undres over at interessen også var tilstede i Frogn, hvor det finnes flere pegmatittforekomster. At det i 1880 ble åpnet en stor feltspatgruve på Spro (Follominne 2014) bidro sikkert til økt fokus. Letingen for øvrig resulterte nok ikke i særlig store funn, noe som også denne historien beretter om. Denne historien starter med en kort notis i Pensjonist-nytt i Frogn, nr. 1/2015 (side 41) hvor Karl Garder skriver: «oppe i skauen ved Fuglesang syd for Brevik er det et hull i fjellet. Her er det tatt ut kvarts eller feltspat». Karl Garder fant gruven tilfeldig for år siden men han kjente ikke historien bak. Med sin høye alder ville han ikke påta seg å være veiviser. Via Frogn historielag fikk vi kontakt med Torill Weiskopf på gården Nedre (Søndre) Knardal, og hun ledet oss til de to feltspatgruvene i området, og hjalp til med å fremskaffe det som var kjent av historien bak. Torill forteller at hun har en del håndskrevne notater etter sin bestemor Margit Thoresen Knardal. Margit skriver om sin stefarfar Abraham Abrahamsen Ermesjø ( ): «Han var ingen gaardbruker men gik omkring og saa etter Fjellspat, noe i fjellet». Et annet sted bruker hun bare betegnelsen «spat». Hun gjenga sik- 131

133 kert familiens ergrelse over at han valgte å sløyfe sine gjøremål på gården. Abraham Abrahamsen Ermesjø bodde lenger sør i Frogn, det er neppe trolig at han var delaktig i å påvise de aktuelle forekomstene i Nordre Frogn, da det ikke ville vært på egen eiendom. På gården Bøler, hos Lisbeth Wilberg og hennes bror Johannes Bøhler finnes følgende utkast til kontrakt (transkipert): Undertegnede, Johannes Andersen Bøler, Matr. Nr. LBnr i Froens Prestegjeld, Aas Thinglaug erkjender herved at have givet Herr G. von Krogh Eneret til fra i dag at lade uddrive og udskibe al den Felthspath som maatte forefindes paa ovennevnte min Eiendom, saavel i Indmark som Udmark for en fast Bjergleie af 80 otteti øre pr. udskibet Ton. Jeg er villig til at afstaa af min Eiendom Arealer til de for Driften nødvendige Husebygninger, Oplagstomter og Veie for en passende Godtgjørelse, enten etter Overenskomst eller efter uvillige Mans Skjøn. I lige Maade skal al den Skade som maatte tilføies Eiendommen forøvrigt godtgjøres mig paa ovenstaaende Maade. Om Herr G.von Krogh eller de til hvem han maatte overdrage denne Contract til finde Bruddene drivverdige og en ordentlig Drift Kommer i stand, forbeholder jeg mig Adgang til Kjøpsel for den samme Pris hvortil andre ville overtage denne - Af denne Contract er utferdiget to eksemplarer. Bøler den 13de Juli 1890 Kontrakten ble aldri undertegnet, sannsynligvis av grunner beskrevet i boken «Bygdebok for Frogn» (side 417): «Hilda Amalie Paulsdtr. eide gården (Bøler) frem til Da skjøtet hun gården til bokholder Georg von Krogh for kr. 2900,-, samt en avgift på 30 øre av hvert tonn førsteklasses feltspat til faren Paul Olsen Bøler. Feltspatforekomsten var kanskje grunnen til at von Krogh kjøpte eiendommen, men driften skuffet nok, og i 1893 ble gården solgt ved auksjon til brødrene Peter og Anton Martinsen». Og driften skuffet nok, det ikke er funnet spor etter skjerp eller gruver på eiendommen. Men på nabogårdene Knardal og Fuglesang er det gruver, men hvem sto for disse? 132 Utkast til kontrakt utarbeidet på Bøler den 13de Juli 1890.

134 133

135 Feltspatgruven i Knardalskogen Dette er en svært liten gruve, nærmest et skjerp hvor det er tatt ut noen få kubikkmeter feltspat. Gruven er en gang på omlag 10 meter, delvis fylt med vann og inntrykket man får er at her er stedet tømt for all kommersiell feltspat før det ble forlatt. Vanndammen i gruven ble målt til en dybde på cm, dybden målt fra gruvekanten ble målt til omlag tre meter. Feltspatgruve i Knardalskogen en gang med feltspat, kvarts og noe kråkesølv. Til venstre vår veiviser Torill Weiskopf med hunden Warja, til høyre geolog Kjersti Iden som undersøker berggrunnen. GPS-posisjon: N / E Torill Weiskopf forteller at så langt hun kan huske har området blitt kalt «gruvene». Vi plukket tyttebær «oppe ved gruvene». Vi gikk «forbi gruvene» når vi skulle finne nattfiol, og det hender ofte at vi sanker sopp og reinlav «rundt gruvene». Det må derfor finnes flere gruver eller skjerp i nærheten pga. flertallformen. Men hvor er disse? Skogbunnen er nå tett bevokst med mose og lyng, spor etter tidligere aktivitet er ikke lett å spore. Men omsider, etter mye leting ble et skjerp funnet. Kun meter nord-øst for feltspatgruven foran. De gamle skjerpere har nok forsøkt å følge feltspat-gangen i fjellet. 134

136 Funnstedet som bærer spor etter at her har noen tatt ut masse, og geolog Kjersti Iden bekrefter at her er det snakk om feltspat, men neppe av bra kvalitet. Dette er et skjerp. I bakgrunnen, vår veiviser Dag Knardahl følger spent med. GPS-posisjon: N / E Det finnes ikke skriftlig materiale om bergverksvirksomheten her, dette er hva en husker fra muntlig overlevering: Det var skjerpere fra Sveits/Østerrike (fra den del av Tyrol som i dag er italiensk) som lette etter marmor på slutten av 1800-tallet? De ga opp raskt, da marmoren de fant var av dårlig kvalitet. Dette stemmer godt med hva en finner i dag: Marmor og feltspat ligner svært på hverandre, kan lett forveksles. Leif Knardahl fra gården Øvre Knardal hadde også mye informasjon om tidligere tiders drift i Knardalsgruven, fra sin far, og som han delvis opplevde som gutt: Hullet i Knardalgruven som nå er fylt med vann var i sin tid mer enn ca. 8 meter dypt, men ble fylt tilbake med stein når driften ble avviklet. Dette skjedde omtrent på slutten av 1800-tallet. 135

137 Feltspat ble fraktet ned til Knardal brygge ved Bunnefjorden for utskiping. Det var mest transport ned til bryggen om vinteren, da med hest og slede. Håndboring ble benyttet for å lage hull for plassering av dynamitt, dvs. en svært tung jobb som krevde to mann. På en heldig dag kunne de bore opptil en meter. En mann slo på toppen av boret, med feisel, en spesiell hammer. Den andre dreide boret. Driften ble vurdert tatt opp igjen ca Det ble gjort en smelteprøve, og kvaliteten ble vurdert «ikke så værst». Det ble også gitt pristilbud pr. tonn. Feltspaten skulle benyttes til isolatorer i høyspentmaster, disse besto da av porselen. Men pga. helseproblemer for grunneier, ble det ingen oppfølging. Feltspatgruven i Fuglesangskogen Heller ikke for denne gruven finnes skriftlig materiale om virksomheten, men store masser er tatt ut. Gruven ligger på en liten topp, med et firkantet hull i berget på om lag 5 x 5 meter, med største dybde på 4 meter. Massen er sannsynligvis fraktet ut på østsiden av hullet, fremdeles er grunnen her ustabil. Feltspatgruven er nå omtalt i en turbok utgitt av Frognmarkas Venner i Redaktør er Trygve Gulliksen og tittelen er «Frogn på kryss og tvers». Feltspatgruven nevnes under tur nr. 15, hvor det står: «Det ligger en åpen feltspatgruve på en fjelltopp 100 m øst for 5-kmskiltet i Skaugbygdaløpets vestre trasé. Den er ikke synlig fra stien. Disse feltspatforekomstene ligger i pegmatittganger tilhørende gneis som er antatt å være opprinnelige dypbergarter (som f.eks. granitt) - kanskje millioner år gamle. Feltspatgruve i Fuglesangskogen, et dagbrudd geolog Kjersti Iden måler dybden til om lag fire meter. GPSposisjon: N / E

138 Feltspat hva er det og hva brukes det til? Feltspat tilhører den viktigste gruppen av bergartsdannende mineraler og er derfor det vanligste mineralet i jordskorpen. Feltspat danner krystaller, og består kjemisk av varierende mengder av kalium, natrium, kalsium i tillegg til silisium og aluminium. Fargen fra ulike typer feltspat fra områder rundt omkring i verden varierer fra hvit og grå til rødlig eller grønnlig. Enkelte feltspatvarianter brukes også som halv-edelstein i smykker, f.eks. grønn amasonitt. Feltspat er et mineral med flere bruksområder innen industrien og det stilles store krav til renhet i mineralkonsentratene. Feltspat er et viktig råstoff ved fabrikasjon av glass, porselen, keramikk, glasur og emalje. Sanitærporselen er en stor artikkel. Dessuten brukes feltspat som slipemiddel og fyllmasse (filler) i blant annet maling, sparkel og plast. Særlig ren feltspat kan brukes til fremstilling av kunstige tenner (tannspat eller dentalspat), ca.50 tonn/år produseres fortsatt i Evje/Iveland. Porselen er en blanding av feltspat, kvarts og kaolin (en spesiell type leire som ikke finnes i Norge). Finknust pulver av blandingen varmes til høy temperatur ( C), smeltes og avkjøles. Høybrent feltspat porselen regnes som spesielt fint også kalt «det hvite gull». I et feltspatbrudd ble steinen brutt, en foreløpig sortering foregikk med hammer til 1., 2., og 3. sortering etter visse kriterier. Eksempelvis ble kvarts tatt ut for seg. Videre eksport kunne skje som stykkfeltspat, eller via feltspatmøller som malte mineralet til fint mel før videre transport til fabrikker. I 1925 var det feltspatmøller i Sarpsborg, Risør, Arendal og Evje. Historisk sett har feltspat vært en betydelig eksportvare fra de små «bonddriftene», men på 1980-tallet kom det billig polsk feltspat på markedet og de fleste brudd ble lagt ned. Forekomster har bl.a. vært drevet i i Østfold, spesielt i Rakkestad, ved Kragerø i Telemark, i Tvedestrand, Arendal, Froland, Iveland og Evje og Hornnes i Aust-Agder, samt i Tysfjord-distriktet i Nordland. I 2000 var samlet produksjon tonn (verdi: 42 mill.kr). Feltspat fra Knardalgruven. Krystallene synes godt, fargen er lys brun, kan likevel være av tilfredsstillende kvalitet. 137

139 Kilder: Haakon Falck Myckland Bygdebok for Frogn Gårdshistorien. Andersen, Olaf Feltspat I. Feltspatmineralenes egenskaper, forekomst og praktiske utnyttelse med særlig henblikk på den norske feltspatindustri. Norges Geologiske Undersøkelse Nr. 128A. Muntlige kilder: Torill Weiskopf og Leif Knardahl. 138

140 Follobanen De fire tunellboremaskinene (TBM) har nå fått lokalhistoriske navn Av Bjørn Egil Jensen I slutten av 2021 står Follobanen klar fra Oslo S til Ski. En to mil lang jernbanetunell skal utgjøre brorparten av det nye dobbelsporet. Arbeidet med Follobanen og den lange tunnelen har startet, noe innbyggerne i Ski lenge har erfart. I den anledning etablerte Jernbaneverket i slutten av 2015 en «Navnekomité for tunnelløpet og tunellboremaskinene». Strekningen skal hete Follobanen men tunnelen kan ikke hete Follotunnelen fordi en veitunell allerede bærer dette navnet. Det er også tradisjon for at tunellboremaskiner får kvinnenavn, med dåpsseremoni tilsvarende som for nye skip. Mandat for navnekomiteen var å gi innspill på: Tre til fire navneforslag for tunnelen. Navnet skal også være et godt navn i beredskapssammenheng. Navneforslag for fire tunnelboremaskiner med utgangspunkt i at to maskiner borer i retning Oslo og to mot tunnelens utløp i Ski. De fire, store maskinene skal oppkalles etter sterke og handlekraftige kvinner. Det var enighet om at TBM-ene som skal gå mot Oslo kobles til middelalderen, mens de to andre kobles til sterke Follo-kvinner fra nyere tid. Deltakerne i navnekomiteen var foruten deltakere fra Jernbaneverket, to arkeologer/ historikere fra Oslo, en representant fra Språkrådet og to deltakere fra Follo; Anne Kristine Linstad og undertegnede, Bjørn Egil Jensen. 139

141 Statsminister Erna Solberg døpte de to første tunnelboremaskinene 5. september 2016 Mandag 5. september 2016 startet boringen av Nordens lengste jernbanetunell, og boringen startet fra Åsland riggområde, omtrent midt mellom Oslo og Ski. Statsminister Erna Solberg innledet med å døpe Follobanens to første TBM-er for dronning Eufemia og dronning Ellisiv. Dronning Eufemia var i sin tid gift med kong Håkon V Magnusson, og statsministeren bemerket kort at han sto ansvarlig for norgeshistoriens største tabbe, «å flytte Norges hovedstad fra Bergen til Oslo». Den første av gigantmaskinene (Dronning Eufemia) ble så startet opp av samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, og fjellknusingen mot Oslo startet. Samferdselsministeren bemerket kort at aldri har han startet en slik gigantisk maskin. Hver TBM er 150 meter lang og veier 2400 tonn. Hver TBM graver ut meter tunell i døgnet, og det vil ta to år å grave tunellene ferdig. Dåpen ble foretatt langt inne i fjellet, i den store monteringshallen 100 meter under bakken. Tilstede var ca. 90 gjester og ansatte, og foruten statsminister og samferdselsminister deltok blant andre ordførerne fra Ski og Oppegård, ambassadørene for Spania og Italia, og deltagerne i navnekomiteen. 90 personer, alle kledd i vernetøy, overvåker at to TBM-er døpes og at boringen av Nordens lengste jernbanetunnel er i gang. Som sagt, følgende to TBM-er ble døpt: Dronning Eufemia: Maskin nr. 1 borer fra Åsland til Oslo Eufemia var datter av fyrst Vitzlav II av Rügen (ca ) og gift med kong Håkon V Magnusson. De giftet seg i Mariakirken i Oslo i Ruiner av Mariakirken er i dag en del av Oslo Middelalderpark. Den nye Follobanen skal gå i en kulvert under en del av parken. 140

142 Dronning Ellisiv: Maskin nr. 2 borer fra Åsland til Oslo Ellisiv av Kiev russisk prinsesse som var gift med kong Harald Hardråde. Levde mellom 1025 ca Ellisiv giftet seg med Harald Sigurdsson vinteren mens han var i tjeneste som leiesoldat hos hennes far Jaroslav I av Kiev. Ellisiv ble dronning i 1046 da Harald tvang nevøen sin, kong Magnus, til å dele riket med seg og da Magnus døde kort tid etter ble Harald enekonge av Norge og Danmark. De neste to TBM-er og som skal bore fra Åsland til Ski vil bli ferdig montert først i slutten av året. Da vil de døpes på samme måte: Det ble valgt to sterke kvinner fra Follo med en viss tilknytning til transport/reising og handelsvirksomhet. Anna fra Kloppa: Maskin nr. 3 borer fra Åsland til Ski Magda Flåtestad: Maskin nr. 4 borer fra Åsland til Ski Her fortelles historien til de to Follo-kvinnene: Magda Flåtestad: Syd i Gjersjøen er det et gammelt sundsted mellom Flåtestad i øst og Sjeiåsen (Kurud gård) i vest, dette var en viktig kirkevei øst-vest opp til Svartskog kirke. Det var ropestuer på begge sider, og ropestua på vestsiden (Sjeisåen) står der enda. Båtskyss mot betaling ble drevet til 1924, da skyssvesenet her ble formelt nedlagt. Det har vært mye trafikk her opp gjennom historien, og sundet ble trafikkert både via trekkflåte og båter. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 sier følgende: Ved alle sund langs tjodveier (allemannsvei) som det ikke kan legges bro over skal den som eier nærmeste gård ansette fergemann, og bygdefolket holde båt. Alle som vil ferges over, skal betale fergepenger. Fergemannen plikter å ferge hederlige folk fra soloppgang til solnedgang. Bildet til venstre: Magda på Flåtestad ca (Foto W. Bærøe). Bildet til høyre: Sjeisåsen med ropeluke i veggen til høyre, fotografert omlag Foran huset står leietaker og Egil Wenger, leder av Oppegård historielag. Huset står der ennå. 141

143 Etter at jernbanen kom, og Oppegård stasjon ble opprettet i 1879, fikk vi her en sterk befolkningsvekst. Det ga grunnlag også for trafikkvekst, da vi først i 1922 fikk en interimskirke øst for Gjersjøen, og først i 1928 en gravplass øst for Gjersjøen. Fra år 1900 var det kona på Flåtestad som sto for skyssen. Hun het Magdalena Marie Gundersdatter (f.1850), på folkemunne Magda Flåtestad. Hun var gift med Anders Andersen Flåtestad, født i Sverige i Da flytter familien Andersen. Før 1915, da Oppegård var del av Nesodden kommune, forteller byggmester Alfred Sætre som var medlem av sognestyret at da Oppegårds representanter skulle møte på Jaer skol på Nesodden kl. 11, måtte de gå hjemmefra kl. 5 om morgenen. For fergeturen fra Flåtestad til Kurud betalte de 25 øre hver for seg. Et skuespill om Magda Flåtestad ble fremført høsten 2015 i anledning Oppegård kommunes 100-års jubileum som kommune. Skuespill 2015: Tone Holte som Magda Flåtestad, assistert av Stein Barli som rorkarl. Anna Kloppa: Anna Eriksen bodde på husmannsplassen Kloppa i Ski kommune, nær Taraldrud. Kloppa var tidligere husmannsplass under Vevelstad gård, og en av de om lag 300 husmannsplassene i Ski kommune. På Kloppa har det bodd husmenn fra 1700-tallet. Anna Eriksen, på folkemunne kalt Anna Kloppa, var blant sliterne i samfunnet, med svært lange arbeidsdager. Arbeidsdager som er uvirkelige for oss i dag. 142

144 Hver dag gikk hun til Kolbotn for å selge gårdens produkter, poteter, egg og melk, samt for å gjøre rent og vaske for folk. Hun var velkjent i Kolbotn på 1950-tallet, alle kjente henne og hennes karakteristiske fiskekjelke utstyrt med melkespann og med et sparkhåndtak bak, malt turkis. Avstanden Kloppa Kolbotn er omlag 4 5 km, og det er mange bakker, hvorav en lang og svært bratt. Mesteparten av veien ble heller ikke brøytet, så enkelt å komme frem om vinteren kunne det ikke være. Veien fra Kloppa til Kolbotn krysser traseen til Follobanen. Anna Eriksen bodde på husmannsplassen sammen med sin søster Edvarda, og to adoptivbarn, Tulla og Oskar. Barna kom fra Kristiania, de var ikke i slekt. Det første bildet vi kjenner er et klassebilde fra Siggerud skole i Nær samtlige på bildet er identifiserte, og Anna Kloppa sitter i første rekke, nr. fire fra høyre. Anna var vel ikke stort mer enn halvannen meter høy, med et lett gjenkjennelig skaut på hodet, lange frakk og tykke votter på hendene om vinteren. Og med sin turkise kjelke. Om sommeren var kjelken byttet ut med en tralle. I perioder vasket hun også Ljan stasjon og hos privatpersoner på Ljan. Hun hadde også en liten plass på Grønland torg hvor hun solgte egg og poteter. De fleste som bodde og vokste opp på Kolbotn pratet mye med Anna, hun møtte mye sympati. Hos Nordberg Bakeri og Konditori som hun måtte passere på veien hjem kunne hun hente gammelt brød som ble gitt kyrne på gården. Og det var mange som kjørte henne og kjelken mot gården så langt veien gikk. 143

145 Bildet til venstre: Fra Kollen bakeri og konditori som lå nær Kolbotn stasjon finnes også et bilde av Anna Kloppa. Ved veggen til venstre på bildet, Anna Kloppa som kom med melk i spann. Bildet til høyre: Anna Kloppa på vei hjem med sin tralle, og som to gutter (Odd og Stein) prøvekjører for anledningen. Bildet er tatt på slutten av 1940-tallet, og guttene på bildet er i dag henholdsvis 74 og 72 år gamle. For noen år siden etablerte Ski kommuneskoger en stor rasteplass (Kloppa friluftsområde) på et av jordene til husmannsplassen, i nordenden av Assurtjern. Rasteplassen har informasjonstavle, flytebrygge med badestige, gapahuk, benker og langbordbord til over 50 personer ved tjernet. Abbor, gjedde, mort og ål svømmer i vannet, og beveren etablerte seg her i Bildet til venstre: Husmannsplassen Kloppa en vinterdag ca Assurtjern sees helt til høyre i bildet. (Foto: Sverre Christiansen). Bildet til høyre: Kloppa friluftsområde med blant annet gapahuk og langbord. Muntlige kilder: Willy Østberg, Tove Helle, Sverre Christiansen og Reidar Haugen. 144

146 En besværlig svenske i Såner av Sten Høyendahl I første halvdel av 1600-tallet satt en Haaken som leilending på gården Huseby i Såner, og da han døde i 1640-årene, tok enka Kirsti over gårdsdriften. Hun hadde datteren Mari Engebretsdatter, trolig fra et tidligere ekteskap. Mari giftet seg med den svenske skomakeren Anders Jonsen fra Halmstad i Halland, som rundt 1651 overtok gården. Hun kunne nok ha vært mer kresen ved valg av ektemann. Rettsprotokollene fra begynnelsen av 1650-årene viser at Anders var en konfliktsøkende person som stadig skapte uro rundt seg. Utsnitt fra militærkart fra 1799 hvor hovedbygningen på Huseby er avtegnet. Beliggende straks nord for Såner kirke som også er markert. (Kilde: Statens kartverk, militærkart 1799) 145

147 Utsnitt av tingbokreferat 11. desember 1651 på Klever i Vestby, der Anders Jonsen nevnes første gang. Referatet begynner slik: Her Niells Jörgennsenn paa Vesbye, effter hiemsteffnne, haffde hiid Vdj Rette Ladet beschedigghe, Annders Joennsenn paa Hussebye hersammestedtz, formedelst itt quindfolch som ehr tiennendis Vdj Vesbye prestegaard, for Amme. «for hinndis Barnnenödt, och Liffs Smerte» Sommertinget for Vestby ble i 1652 holdt på Randum, og Anders Jonsen måtte møte i hele tre saker. Den første saken gjaldt et barn han hadde fått utenfor ekteskap med Ingrid Hansdatter, tidligere amme på Vestby prestegård. Ingrid hadde et halvt år i forveien trukket ham for retten for å ha krenket og besovet henne, men Anders ville ikke betale for hennes barnenød og livssmerte, som det står i tingreferatet. Han hadde heller ikke møtt på tinget den gangen, og var derfor blitt dømt til å bøte en mark sølv til kongen. Nå sto han fram og erklærte at han likevel ville betale det han hadde lovt henne. Det ble avsagt dom for at han innen en halv måneds dag skulle betale slik de var blitt forlikt om. Også for menn ble det regnet som skammelig å få barn utenfor ekteskap. Anders var neppe gift da barnet ble unnfanget, da han ellers ville fått inndratt sitt halve boslodd, men noe slikt framgår ikke av rettsreferatet. 146

148 Fortellingen beveger seg over mange steder i sørlige del av Vestby og nabokommunen Hobøl. I kartutsnittet er vist tre av stedene; Tørbrekke helt i sør, Hølen i nord. Huseby ligger straks nord for Råer. I øst (utenfor kartet, i Hobøl kommune) ligger Skjelfoss hvor det fortsatt finnes en mølle. (Kilde: Follokart). «Din Suinebust, der for saa mange dieffle vdj digh» Så hadde Anders Jonsen også kommet med ærerørige ord og tale mot Ørjan Erikstad, ord som en ærlig mann ikke kunne tåle uten å gå til rettslige skritt. Og Ørjan var en ærlig bonde, som nå så seg nødt til å stevne Anders til tinget for disse ordene. Ørjan stilte med to vitner, Ole Erikstad og Christoffer Bylterud, som kunne fortelle at de sist høst var om bord på et hollenderskip som lå ved kai i Son. Anders hadde vært der i overstadig beskjenket tilstand, og hadde utfordret Ørjan til å gå i land med ham og slåss. «Din svinebust, der fór så mange djevler i deg», hadde han sagt, og ordet svinebust ble gjentatt mange ganger. Ørjan hadde svart med samme mynt: «Skam deg, djevelen fare i deg, du ditt esel og ditt vrak». Anders sa til sitt forsvar at også Ørjans ord måtte regnes som uforskammet tale og skrives inn i tingprotokollen. Anders ble for sine skjellsord bøtelagt med 8 ørtuger og 13 mark sølv, nærmere syv riksdaler, og det var ingen liten sum i en tid da ei ku gikk for tre riksdaler. Ørjans skjellsord ble ikke vurdert av lagrettemennene slikt var ikke deres oppgave, da det 147

149 var Ørjan som hadde stevnet Anders. Om Anders ville ha gått videre med dette, måtte han selv ha stevnet Ørjan for retten. Et meltyveri i Hobøl Den tredje saken mot Anders var en langt alvorligere anklage. Christen Christensen i Son hadde et kvernhus ved Skjelfoss i Hobøl, og hans fullmektig Baltzer Hansen kunne fortelle at dette tre år tidligere var blitt brutt opp, og en tønne mel var blitt stjålet. Han mistenkte Anders Jonsen for å ha begått tyveriet, og ville i den anledning avhøre to vitner. Gunder Hansen i Hølen sto fram og fortalte at han tre år tidligere var sagmester og møller ved Skjelfoss. Han hadde da fylt en tønne mel i kvernhuset til å betale skattene med, og en kveld ble huset brutt opp og melet fjernet. Han hadde imidlertid ingen tanker om hvem som hadde stjålet melet. Ingrid Hansdatter, Anders gamle venninne som nå holdt til hos Paal Eng, fortalte at hun tidligere bodde hos Kirsti Huseby. Anders hadde denne natten for tre år siden kommet hjem til Huseby, og da hadde han båret på noe, men hun hadde ikke sett hva det var. Morgenen etter kom Ragnhild Haakensdatter, Kirstis datter, til henne og sa at Anders skjorte var full av mel, og at han ville hun skulle riste den ren. Ragnhild hadde sagt at Kirsti undret seg på hvor han hadde vært så lenge, og han hadde svart at han hadde vært på Skjelfoss. Anders tok nå ordet og erklærte at Ingrid var hans avindskvinne, og at hun ikke burde fått lov til å vitne. Retten ønsket også å avhøre Kirsti Huseby, men hun var syk, og saken ble utsatt til et senere ting. «...da haffuer hand forgiort land oc löszöre, oc sit liff till met» Den som ble dømt for tyveri på 1600-tallet, gikk en ublid skjebne i møte. Tyvebolkens første kapittel i Christian 4. s Norske Lovbog av 1604 foreskrev spesielle straffer for tyveri av gjenstander verdt en øre sølv eller mindre, såkalt ringe tyveri. Ved første gangs tyveri skulle en arbeidsfør person kakstrykes med mindre han eller hun kunne betale tre mark sølv til kronen. Annen gang skulle tyven brennemerkes på kinnet, men slapp unna dersom seks mark sølv ble innbetalt. Tredje gang skulle tyven miste sin hud, og hans gods skulle konfiskeres til fordel for kronen. Fjerde gangs ringe tyveri innebar dødsstraff. Straffene for stort tyveri, gjenstander verdt mer enn en mark sølv, var enda hardere. Første gang skulle tyven ha forbrutt alt sitt gods, og annen gangs tyveri på dette nivået medførte dødsstraff. Som det het: Da har han forgjort land og løsøre, og til og med sitt liv. En dømt tyv hadde tapt sin ære, og ble utsatt for dyp forakt. Juridisk sett ble han 148

150 holdt for mindre mann. Han kunne ikke møte i retten for andre, og ble heller ikke tillatt å stå fadder i barnedåp. Loven hadde klar sosial slagside. De som var i stand til å betale bøter kunne kjøpe seg fri fra vanærende straffer som kakstryking og brennemerking, men stempelet som tyv kunne de ikke slippe unna. Det ser ikke ut som om Christen Christensen i Son førte saken mot Anders videre. Bevisene var utvilsomt for svake. Ifølge loven måtte det to vitner til en gjerning for at retten kunne felle en dom, og dette var en bestemmelse som både høy og lav kjente godt til. Ett av tidens ordtak var at to mann kunne snakke ens liv og ære ifra. «thj dj Willde dersellffuer ligghe» Kirsti Huseby døde kort etter at sommertinget 1652 var avsluttet, og Anders hadde laget stort oppstyr da svigermoren skulle begraves i gårdens gravsted. Han ble derfor stevnet til tinget både av fogden og av Kirstis barn. Som vitner ble ført graveren Tord Jespersen og Anders Bentsen i Hølen. Tord sa at han allerede hadde begynt å kaste opp jord da Anders og kona Mari Engebretsdatter kom og forbød ham å grave der. På det stedet ville de selv ligge når den tiden kom, hadde de sagt. Både Anders og Mari møtte i retten. De bekreftet at de ville ha gravstedet for seg selv, og hevdet at Kirstis øvrige barn tidligere hadde gitt dem et godt ord for dette. Retten fant det vanskelig å dømme i saken, og ønsket betenkningstid. Noen endelig rettsavgjørelse er ikke funnet i tingbøkene, og trolig kom partene til et forlik. «Rid nu döden, och dieffuellenn vdi volld» Eieren av Huseby, Frederik Bremer i Christiania, var ytterst misfornøyd med hvordan Anders drev gården, og stevnet ham inn for tinget i april Niels Jacobsen, hans fullmektig, innla en åbotsbesiktelse der det framgikk at Anders hadde latt gården råtne ned og forderves, revet ned flere hus og drevet rovhogst i skogen. Han hevdet derfor at Anders måtte betale åbot med 39 riksdaler. Anders forsvarte seg med at gården hadde vært forfallen da han overtok den. Han ble delvis hørt av retten, og slapp med noe over det halve, 20 daler. Restbeløpet måtte da søkes hos Kirsti Husebys øvrige arvinger. Det var også uenighet om hvor mye tømmer Anders hadde tatt ut i gårdsskogen, og Anders hevdet at Paal Eng hadde hogd det meste av dette. Det kunne ha blitt med dette, men Anders hadde etter gårdsbesiktelsen kommet med ufine bemerkninger til fullmektigen Niels Jacobsen som satte seg på sin hest for å dra hjem. «Ri nå døden og djevelen i vold, både du og hesten», hadde Anders ropt - «kom aldri tilbake!» Både lensmannen og fem av lagrettemennene kunne bekrefte at de hadde hørt disse ordene. Fullmektigen Niels Jacobsen var selvsagt blitt provosert av dette. Han sto nå opp 149

151 Bygdetinget Bygdetinget har lange tradisjoner i Norge. Her ble alle rettssaker behandlet under ledelse av en sorenskriver. Denne stillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli 1591, og året før var det blitt bestemt at bygdetinget skulle være regulær førsteinstans. Fram til slutten av 1600-tallet ble domskjennelsene avsagt av utnevnte lagrettemenn, men sorenskriveren kunne gi disse råd. Lagrettemennene måtte være selvstendige bønder, men det ble ikke gjort forskjell på selveiere og leilendinger. Skjøter og kontrakter ble ofte tinglyst på tinget, og fikk dermed offisiell godkjenelse. Ved kongelig forordning av 15. mars 1633 ble det påbudt å føre tingbok, der referatene fra tinget ble nedskrevet. Den eldste oppbevarte tingboken fra Follo begynner i Den er ført i pennen av sorenskriver Rasmus Michelsen Paludan, som hadde en flott og relativt lett forståelig håndskrift. Rasmus Michelsen Paludan var sorenskriver på Follo og Nedre Romerike mellom 1625 og 1660, og skal tidligere en kort tid ha vært sorenskriver i Gudbrandsdalen uten at dette er bekreftet i offisielle kilder. Han var trolig danskfødt, og før han kom til Norge hadde han i seks år tjent Christian IV som sølvknekt, det vil si en hjelper i det kongelige sølvkammeret. I 1651 ble han innklaget av allmuen for å ha tatt seg for godt betalt i sine forretninger. Av de senere sorenskrivere i Follo var Christian Magnus Falsen uten sammenligning den mest kjente. Han var sorenskriver i perioden , og bodde i Ås på gården Vollebekk. Dagens sorenskriver i Follo, Trine Standal har kontor i Ski. Tittelbladet i den eldste tingboken fra Follo er datert 16. november 1651 og signert av sorenskriver Rasmus Michelsen Paludan, som også skriver sitt navn på latin (Erasmus Michaelis PaluDanus). Han har også med et bibelsitat fra Annen krønikebok. 150

152 i retten og hevdet at Anders hadde forbrutt sitt feste, og følgelig måtte flytte fra gården. Dette er de siste ordene i den eldste tingboken for Follo. Den endelige dom er sannsynligvis innskrevet i neste protokoll, men denne er gått tapt. Til Tørbrekke Anders og Mari kom aldri til å hvile i gården Husebys gravsted. Anders står fortsatt i skattelistene noen år som oppsitter på Huseby, men listene var trolig dårlig ajourført. Etter alt å dømme ble han dømt til å fraflytte gården på høsttinget Man kunne tro at Anders og Mari ville få problemer med å skaffe seg en ny gård, men de flyttet ganske raskt inn på Tørbrekke. Her fikk de to sønner: Hans, født rundt 1656, og Jon, født rundt Det var også en datter. Anders svenske bakgrunn var ikke til hinder for at han i slutten av 1650-årene var med i Krabbekrigen som landdragon, og dette gikk hardt utover gårdsdriften. I 1660 ble han betegnet som forarmet, og fikk nedsatt skatt. En vårdag i 1662 hadde tre svenske desertører ranet en kramkar ved Kroer, men de ble tatt, og to av dem ble hengt samme sommer. Denne hendelsen har jeg fortalt om i artikkelen «De spør ikke etter svensker her i landet!» (Follominne 2011). De tre hadde høsten 1661 kommet til Anders på Tørbrekke. To av dem var fra Halmstad, Anders opprinnelige hjemsted. Det var da også på Tørbrekke at svenskene ble arrestert nattestider, da de lå og sov på bordet i stua. Mari fortalte på tinget at de hadde bygd seg ei hytte like ved i skogen. Øvrigheten hadde merket seg at Anders var fra samme sted som to av ranerne, og fogden la ham i jern og foretok en grundig husundersøkelse på Tørbrekke. Anders nektet likevel blankt for å ha kjent de to fra tidligere. Bevisene manglet, og han ble aldri stilt for retten. Men fogden tenkte nok sitt. Det var Mariakirkens prosti som eide Tørbrekke, og som i 1670-årene uttrykte sin misnøye med at Anders ikke hadde overholdt sine økonomiske forpliktelser. Trolig måtte han nok en gang flytte, ettersom vi i 1678 finner en Christoffer som oppsitter på Tørbrekke. Anders var nå midt i femtiårene, og hadde et dårlig rykte i bygda. Dersom han fortsatt var i live, fikk han trolig problemer med å finne seg en ny gård. Vi vet ikke hvor det ble av ham og hans familie. 151

153 Litteratur Kong Christian den fjerdes Norske Lovbog af Feilberg & Landmark. Christiania (1855). Opptrykk Høyendahl, Sten: «De spør ikke etter svensker her i landet!» Follominne 2011, s Martinsen, Osvald: Vestby Bygdebok. Gård og grend mellom tidene. Bind 2. Garder og Såner sokn. Utgitt av Vestby kommune (1976). Norsk historisk leksikon Redigert av Rolf Fladby, Steinar Imsen og Harald Winge. 2. utgave. J. W. Cappelens Forlag. Oslo (1981). Paludan, Edvard Bull: En sorenskrivers trængsler under Hannibal-fejden. Sorenskriver Rasmus Michelsen Paludan og hans norsk-danske Paludan-slægt. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXXVII, s (Oslo 2009). Utrykte kilder Follo sorenskriveri, tingbok 1 og

154 Fra urgården Ås til Norges Landbrukshøgskole Av Anne Birgit Bævre Dette er historien om utviklingen fra urgården Ås, via prestegården Ås og fram til Norges Landbrukshøgskole. Det er denne gården som har gitt bygda og kommunen sitt navn. Og hvilken ås det er snakk om er selvsagt. Det er høydedraget og moreneryggen hvor Ås kirke ligger i dag. Stortingets vedtak i 1854 om å etablere en høiere landbruksskole i Aas i 1854 regnes som en milepel i utviklingen av Norge, se hva Bjørnstjerne Bjørnson uttalte og lokalhistorikeren Trygve Vik senere la til: Bjørnstjerne Bjørnson ser i 1880-årene tilbake til sin barndom i 1830-årene og sier: «I disse 50 år er Norge blevet et helt andet land i alle retninger». Det var da Norge tok skrittet fra middelalderen og inn i moderne tid. Modernæringen måtte reformeres og rasjonaliseres. Best kunne dette skje ved at jordbruket ble gjenstand for vitenskapelig granskning med tilhørende undervisning og utdanning av landbrukslærere for resten av landet. Nå skulle landbruksskolenes virksomhet og intensjoner passes inn i den prosessen som omskapte Norge. Vårt vordende landbruksvitenskapelige forsknings- og undervisningssentrum; Den høiere Landbrugsskole i Aas, kom til å bli lagt til Ås prestegård. (Fritt etter Trygve Vik, Gårdhistorie 1). Hva er en urgård? En urgård er definert som den første gård i et bestemt geografisk område med sin opprinnelse for omlag 4000 år siden, og etter Nøstvetkulturen. Den har hatt en sentral beliggenhet i landskapet og fikk navn etter det menneskene så i naturen rundt seg med ett enkelt ord. Eksempelvis Haug, Vik, Fjell eller Ås. Nøyaktig tidsepoke kan forståelig nok ikke dateres. Antakelser baserer seg kun 153

155 154

156 Bildet til venstre: Landskapstegninger fra urgård. Bildet til høyre: Fra urgård via jernaldergård til den historiske gård, dvs. den gård vi kan følge gjennom historiske kilder. (Tegninger: Vidar Asheim). på pollenanalyser og C 14 dateringer. Dette er så lite eksakt at de fleste arkeologer regner begrepet urgård som foreldet. Det kan vise seg å være vanskelig å følge en gård tilbake til jordbrukets gjennombrudd i Norge. Vi velger imidlertid her å beholde begrepet urgård. Felles for alle disse urgårdene var at de omfattet ganske så store areal. Så store at en antar at «bonden» og hans familie bodde mer eller mindre fast på en boplass mens dyrking av mark flyttet rundt i området; et såkalt «mobilt» eller «grenseløst» jordbruk. De første gårdene, sekundærgårdene, som ble skilt ut fra urgårdene var «vin»gårder/avledet av vinje=nedbrent slettemark med ny tilvekst. Eksempel på dette er Støkkvin-Støkken. Omtrent samtidig kom «heim»gårder; eks. Heidarheim-Herum. Senere fulgte flere utskillingsperioder og vi kan til en viss grad følge gårdens tidsepoke 155

157 etter tolking av navnene. Men etter vikingtiden (ca 1050) ble den opprinnelige urgården liggende igjen som en kjernegård. I alt kan det i dag påvises ca 20 slike urgårdsentra innenfor Follos nåværende grenser derav 6 i Ås kommune; Fåle og Ris i Nordby, Kroer, Treider, Dyster og Ås. Urgården Ås Urgården Ås antas å ha dekket et område på dekar og var med det ikke av de største. Den var naturlig avgrenset mot nord av Bølstad/Syverudbekken mellom Østensjøvannet og Årungen, mot øst av Åsmåsan, mot vest av vanngrense mellom Årungen og Vestby stasjon og mot syd i en spiss der Børsumbekken og Hogstvedtbekken møtes. Da sagatiden var ute (ca 1350 e.kr.) var området oppdelt i 27 gårder og i nyere tid omfatter det 58 bruksnumre på 1 skyldmark eller mer. Fire av de utskilte gårder fra Ås urgårdsområde ligger i dag i Vestby kommune. Etter utskillingene som skjedde før år 800 e. Kr., lå kjernegården Ås tilbake som en jevnstor gård med sine dattergårder. Den begrenset seg nå til å ligge mellom Åsmåsan og Ås stasjon og Årungen i nordvest. Det var denne enheten som etablerte Ås kirke og ble prestegård. Det var også her hovedbygda utviklet seg. Som Trygve Vik sier: «Først gårdene så bygda». Men utskillingene av nye gårder holdt fram også i kristen sagatid (år ). Etter denne tid ble enkelte av de gårdene som ble lagt øde under svartedauden, ødegårdene, innlemmet i kjernegården Ås igjen og den vokste til å bli tre-fire ganger så stor som en gjennomsnitts Ås-gård. Prestegården Ås den mektigste gården i bygda Siden da Ås gård hadde fått status som prestegård, var det prestene selv som drev helt fram til 1850-årene. Følgelig kunne det i enkelte perioder være så som så med gårdsdriften. Det eldste gårdstunet vi kan lokalisere på Ås gård lå på høydedraget der hvor kirkebygget ligger i dag. Den gamle middelalderkirken fra 1100-tallet og som ble revet i 1866 lå, knapt 100 m lenger inn på nåværende kirkegård. Gamle stokker fra prestegårdsbrønnen ble funnet da det ble gravd til fundament for den nye kirken. På 1600-tallet kom det så mye klager på de elendige husene på prestegårdstunet at det ble reist nye hus rundt et nytt tun i perioden Denne gang knapt 100 meter sør for nåværende kirke, på andre siden av veien. På midten av 1700-tallet skulle alle prestegårder skyldsettes og bli besiktiget. Notater viser at Ås prestegård den gang var den største i Follo. Frogn hørte på den tid innunder Ås prestegjeld. Etter folketellingen i 1845, hadde gården 16 husholdninger 156

158 Ås gamle middelalderkirke revet i Kilde: Ole A. Hoel. (Her ble Christian Magnus Falsen valgt som valgmann i februar 1814, se også Follominne 2013). som livnærte i alt 66 mennesker. Til siste slutt, før staten tok over Prestegården med naboeiendommen Vollebekk i 1854 for å bli utbygd til Den Høiere Landbruksskole i Aas, bevarte Ås gård sin status som den mektigste gården i prestegjeldet og sorenskriveriet. Etableringen av Den høiere Landbrugsskole i Aas Forspillet I 1790-årene pågikk debatten om et eget norsk universitet for fullt, og flere tok til orde for at det også måtte legges naturvitenskaplige fag til dette universitetet. Juristen Enevold de Falsen, far til Christian Magnus Falsen, skal ha uttalt følgende: «De Videnskaper som have direkte Inflydelse paa Menneskets Natur og Stilling på Kloden, bør dyrkes fortrinlig for de Spekulative». Denne bemerkning kan med litt modernisering settes rett inn i dagens miljødebatt. 157

159 Enevold de Falsen ca Kilde: Ludvig Ludvigsen; «Det gamle Christiania, 1891»; Wikipedia Debatten gikk blant de lærde og «kondisjonerede» menn, om hvorvidt det skulle være en slik naturvitenskaplig undervisning ved Norges Universitet, som da ble opprette i Prosjektet ble funnet dyrt og det ble uttalt tvil om bonden eller bondesønnen var skikket til å ta til seg lærdom. Dessuten var danske myndigheter og kongen i København imot et slikt prosjekt. De var redde for at bondestanden med en viss lærdom ville bli en viktig brikke i bevegelsen for å fri Norge fra Danmark. I 1809 ble Det kongelige Selskab for Norges Vel stiftet, og denne forening var en viktig aktør for å innføre en nødvendig landbruksutdannelse i landet. Da Norges nye universitetet ble etablert i 1811, fikk en på tross av mye motstand, gjennom at det i tillegg til vanlige akademiske fag også ble undervist i bergvitenskap, teknologi samt landbruksfag og skogbruksfag. Men dette kalte ikke på noen begeistring hos universitetsledelsen. Dessuten fantes det omtrent ikke fagfolk i landet til å undervise, og å hente dem fra andre land var både et prestisjenederlag og var dyrt. Så i 1833 fremmet universitetsledelsen at den naturvitenskaplige delen av deres program skulle legges ned, og samtidig foreslo de at det skulle opprettes en egen institusjon til dette formål. Men det skulle gå enda over 20 år før en slik institusjon ble til virkelighet. Under alle disse prosessene med diskusjoner fram og tilbake, ble imidlertid noen private og sentrale landbruksskoler etablert fra 1820-årene. Offentlige amtslandbruksskoler kom i 1840-årene. Disse dekket iallfall noe av landets behov for en god utvikling i landbruket. Men hvem skulle undervise her? Og hvem skulle ivareta både den praktiske, den landbruksrelaterte og den tekniske vitenskapen? Behovet for en sentral læreanstalt økte. Så fra 1833 og utover ble røstene om å etablere et «sentralseminar» for å ivareta landets landbruksfaglige interesser, stadig sterkere. Politikere kom på banen i tillegg til sterke og innflytelsesrike menn. Disse viktige saker kunne ikke lenger avgjøres på et rent faglig grunnlag, men måtte heves til politiske avgjørelser. Hele problemstillingen ble trukket inn i en mye større sammenheng. Den nye samfunnsstrukturen og den kulturpolitiske debatten hadde fått sterkt oppsving på denne tid, og ga spørsmålene som var stilt et nytt meningsinnhold. Bøndene var også på vei til å bli trukket inn i den politiske debatten. Så skulle det altså vise seg at Bjørnson sine ord om at «landet var blevet et helt annet land i alle retninger» i disse årene skulle holde mål! 158

160 Endelig alvor hos de bestemmende og bevilgende myndigheter I 1847 ble det av Indredepartementet (landbruksdepartementet) oppnevnt en kommisjon som skulle utrede planer for et slikt «sentralseminar». Universitetstanken var nå forkastet. De skulle også se på lokalisering, nødvendige bygninger og utarbeide kostnadskalkyler. For dette formål skulle de besiktige en del alternative gårder deriblant Ås prestegård i Follo. Med dette arbeidet som grunnlag, la indredepartementet fram konkrete forslag for stortinget både i 1848 og i 1851, men det ble begge ganger nedstemt. Det ble for dyrt! Fredrik Stang, leder for det nyetablerte Indredepartement, tok lærdom av nederlaget og la opp en strategisk plan for å føre saken videre og den ble igjen fremmet for stortinget i Nå fikk planene og Fredrik Stang endelig sin tilslutning! Det ble vedtatt å opprette «Den høiere Landbrugsskole i Aas»! Og Norge fikk sin tredje institusjon med høyere utdanning, etter universitet og bergseminaret på Kongsberg! Vedtaket gikk også ut på at staten skulle kjøpe eiendommen Ås gård til dette formålet. Denne eiendommen var allerede i offentlig eie som prestegård, så i realiteten var kjøpesummen av denne bare å flytte på pengene. Formelt var det Fredrik Stang, fra 1846 statsråd for Indredepartementet (Landbruksdepartementet) og fra 1861 førstestatsråd, en posisjon som i 1873 fikk benevnelsen statsminister. Kilde: Flicker.com Fredrik Stang ( ) Opplysningvæsenets fond som eide gården og de fikk en erstatning på spd (ca kr) for gården. For utgifter til bygninger mm ble det vedtatt en sum på spd som i dag utgjør ca kr. Skjøtet på eiendommen herunder også husmannsplasser, ble med kongelig resolusjon overdratt til Den høiere Landbrugsskole den 24. oktober Og all inntekt av gårdsdriften skulle tilfalle statskassen. Planene blir satt i verk Departementet ville nå sikre seg at ingen ting gikk galt, og allerede høsten 1854 knyttet de til seg inspektør Frederik August Dahl fra Ultuna; tilsvarende institusjon i Sverige som allerede var etablert. Det var nødvendig med en utenlandsk kapasitet som autorativ rådgiver. Under sine befaringer fant Dahl fort ut at Ås prestegård var for liten til formålet. Han hadde fått nyss om at naboeiendommene Vollebekk (Chr. M. Falsen sin sorenskrivergård) og deler av Vold og Sørås gård var til salgs på tvangsauksjon og la fram forslag om at disse ble innkjøpt. Og da Frederik Stang fremdeles var minister for Indredepartementet, gikk dette glatt gjennom på tross av 159

161 sterke reaksjoner fra mange hold. En mente at disse ytterlige kostnader ikke bare var overflødig men også ville undergrave tilliten til den nye institusjon. De endelige kostnaden for hele anlegget ble på spd tilsvarende kr. Altså ca kr mer enn budsjettert. Det forekom budsjettsprekk også den gang. Dahl var så godt likt av elevene at de reiste en minnestøtte over ham i 1892 vel et år etter hans død. Over poserer fem av studentene foran støtten i Minnestøtten finnes fortsatt, og til høyre et relieff av F.A. Dahl på hentet fra minnestøtten. Kilder: Over «NMBU digitalt bildearkiv». Til høyre: Privat foto Arkitekt Holtermann fikk oppgaven å utforme de nye byggeplanene allerede høsten Oppdraget hans var å forme et anlegg uten «Luxus og Forsiring» og byggingen startet i Fra gamle bilder kan vi ane tysk innflytelse med streng byggestil. Hele anlegget ble rundt århundreskiftet 1800/1900 «forsiret» til det vakre anlegget vi ser i dag. I forbindelse med overgangen til Norges Landbrugshøiskole var det penger å hente. Arkitekt Ole Sverre ble i 1897 tilknyttet institusjonen for å videreføre Holtermann sitt bygningsprosjekt. Han fratrådte i

162 Den høiere Landbrugsskole i 1860 med sitt anlegg «uden Luxus og Forsiring». Gårdsdammen (svanedammen/andedammen) i forgrunnen. (Kilde: NMBU digitalt bildearkiv.) Gårdsdammen i dag, med andehuset bygget av studentene i 1870-årene på den lille øya. Hit svømmer studentene hver 17. mai for å kontrollere at endene har det bra. (Privat foto 2016). 161

163 Likedan ble parkområdet anlagt allerede utover fra 1860-årene, da med romantisk stil med tilfeldig plassert beplantning. Utformingen ble planlagt av tyskeren C.F. Liepe og gjennomført av gartneren Abel Bergstrøm som var ansatt ved skolen. Senere ble planene videreført etter et vinnerutkast av Hans Misvær i 1900 og av Olav N Moen i 1920 og utover. Det var Moen som etablerte den nyklassiske stil med strenge linjer og akser, alt i samspill med bygningsmassen. Dette samspillet mellom bygninger og park ble betraktet som unikt i Europeisk målestokk, og er etter en nedgangstid i 1970 og 80 årene igjen oppstått som et praktfullt anlegg. Ikke minst når det i forbindelse med sammenslåing med Veternærhøgskolen er utløst midler til fullstendig restaurering av den vakre gamle bygningsmassen. Den Høiere Landbrugsskole på Aas blir en realitet Fra 1. oktober 1859 kunne virksomheten ved Den høiere Landbrugsskole i Aas starte med Dahl som direktør/bestyrer. 32 studenter ble gitt adgang; 25 fullførte senere studiene. Lærerkollegiet besto av bestyrer, 2 faste lærere og 3 hjelpelærere. Kart over «Landbrugs Skolegaarden» Tegnet av Christian Delphin Sentrale undervisningsbygg, hybelbygg og driftsbygg er tegnet med rødt i midten. Dessuten er parkanlegget skissert rundt. Kilde: NMBU digitalt bildearkiv Det ble en noe turbulent innkjøringsfase. Ingen visste egentlig hvordan en slik «høiere» institusjon skulle drives. Ikke engang Dahl som hadde lang erfaring fra Sverige, hadde kunnskap om særnorske forhold. I tillegg var jordveien på de innkjøpte eien- 162

164 dommene i en miserabel forfatning. Det ble i 1861 opprettet en kommisjon bestående av 3 kyndige menn deriblant en regnskapskyndig person (revisor). Denne komiteen skulle ha oppsyn med skolens drift og skulle ha møte på Ås minst en gang pr år. Dette fungerte godt og tingene gikk seg til i skolens hverdag. En opplevde selvfølgelig uro og kriser på veien. I en periode på slutten av 1860-tallet var det nedgangstider i landet og vår skole ble utsatt for mange forslag om nedleggelse. Men stormen avtok og situasjonen roet seg. Elevtallet økte jevnt og trutt og bredden i undervisningen ble etter hvert større. Fra 32 studenter i 1859 var det 69 opptatt i Mot nye høyder i 1897 I 1897 vedtok Stortinget en lov hvor det ble bestemt at «Læreanstalten på Aas» skulle heves i status. Skolen gikk nå fra Den høiere Landbruksskole til Norges Landbrugshøiskole, NLH. Det ble også i denne lov gitt føringer om hvordan skolen skulle drives. Den skulle deles i 5 avdelinger (herav pentagrammet på kandidatringen og navnet Pentagon på studenthybelbyen som opprinnelig besto av 5 blokker). Kursene skulle være både to-årig og tre-årig. Som opptakskriterium ble det fastsatt at eleven skulle ha bestått avgangseksamen ved en Amtslandbrugsskole. Også lærernes titler ble endret til professorer og dosenter. Denne modellen gjaldt i større eller mindre grad helt fram til skolen fikk universitetsstatus i 1. januar Da fikk universitetet navn Universitetet for Miljø og Bioteknologi (UMB) og i 2014, etter sammenslåingen med Norges veterinærhøgskole, ble navnet Norges Miljø og Biovitenskaplige Universitet (NMBU) Men prosessen fram til dette er såpass politisk komplisert at jeg velger å avslutte NLH sin historie ved skiftet til universitet i Universitetet drives i dag etter en helt annen modell enn ved start i 1857 eller ved overgangen til NLH i Universitetsmodellen er formet etter det samfunnet vi lever i dag. Til sammenligning har universitetet i dag ca 5200 studenter, 1700 ansatte og 64 studieprogram! Hvordan gikk det med Ås prestegårdstun? F. A. Dahl og hans bisittere avgjorde at Høiskolen ikke skulle plasseres på høyden ved kirken, altså rundt det gamle prestegårdstunet. Vannforsyninger og areal avgjorde dette. De sentrale deler av «Den høiere Landbrugsskole» ble lagt i østlig forlengelse av Vollebekktunet som lå der hvor Falsenstøtta står i dag. Vollebekktunet ble utslettet allerede i På prestegårdstunet ble uthusene revet mens våningshuset ble brukt til bolig for arbeidsfolk. Disse arbeidsfolk var beskjeftiget med å reise den nye Ås kirke. Men natt mellom 8. og 9. april 1867 begynte det å brenne i det gamle huset. På tross av arbeidsfolkenes og elevenes innsats for å redde det, brant alt ned til grun- 163

165 nen. Bygningen ble aldri satt opp igjen. Dermed var urgården og kjernegården Ås sin 4000-årige saga ute! Men Ås gård har gjenoppstått i 2015 da det nye driftsanlegget (senter for husdyrforsøk) til NMBU fikk navnet Ås gård! Ås gård er nå et flott og moderne anlegg, beliggende noen hundre meter nord for kirken, og kan nås via Kongeveien. Urbygningen på UMB 17. mai 2007 (Kilde: Vidar Asheim). Dette var i mange år høyskolens ansikt, og ble i mai 2016 gjenåpnet etter en omfattende restaurering. Kilder: Fartein Valen-Senstad med flere tilsatte ved NLH; Norges Landbruks høgskole, Trygve Vik; Ås gårdshistorie Trygve Vik; Heim og heid; studier i en bosettingshistorie N.A. Dahl; Aas herred Wikipedia Internett Muntlige kilder: Vidar Asheim og Olav Haugdahl 164

166 BOKMELDING: 277 sider lokal okkupasjonshistorie fra Ski Historielag Av lederen i lagets redaksjonskomite, Alf B. Godager Det meste av Hjemmestyrkenes hemmelige arkiv i Ski er ikke hemmelig lenger. Ski Historielag utga i desember 2015 en bok om hvordan det var å leve i kommunene Kråkstad og Ski (nå sammenslått til dagens Ski), i årene Den bygger delvis på Hjemmestyrkenes arkiv. Boken byr også på spennende lesning for historie- og forsvarsinteresserte i Oppegård, Ås, Frogn, Enebakk, Vestby og Hobøl. 277 sider lokal okkupasjonshistorie fra Ski Historielag 165

167 277 sider lokal okkupasjonshistorie fra Ski Historielag «Motstand og matauk» byr på 277 tettpakkede sider med en mengde spennende illustrasjoner. Boken er resultatet av et komitearbeid i historielaget. Leserne kommer tett på så vel folks hverdag som Hjemmestyrkenes virksomhet med våpenproduksjon, fallskjermslipp, trening og sabotasje Vi i redaksjonskomiteen har boltret oss i illustrasjoner fra lagets fotosamling på 7000 innsamlede bilder og også tatt nye. Allmenheten har tilgang til samlingen på nettsiden til Ski bibliotek som man finner på nettsiden til Ski kommune. Se kommune.no/kultur-idrett-og-fritid/sla/ I boken får leseren dels nyskrevet stoff om hverdagslivet og motstandsvirksomheten og dels gjentrykk av eldre årganger av Follominne og Ski historielags årlige lokalhistoriske kalender pluss artikler fra andre lokalhistoriske bøker av medlemmer i laget, dessuten av stoff fra Østlandets Blad og Ski lokalhistoriske arkiv. Boken retter seg i hovedsak mot folk i Ski, men byr også på spennende lesning for historie- og forsvarsinteresserte i Oppegård, Ås, Frogn, Enebakk, Vestby og Hobøl. Hjemmestyrkene i Ski og Oppegård utgjorde en enhet, og styrkene i Kråkstad samarbeidet med Ås og Enebakk og delvis også med Hobøl. Under arbeidet med boken fant vi deler av arkivet til hjemmestyrken i Ski. De gjentatte ordrene fra Hjemmestyrkenes ledelse om å ødelegge alt av redsel for at noe skulle falle i tyskernes hender eller bli brukt som grunnlag for hevn etter krigen, ble heldigvis for oss ikke helt etterlevd. Vi fant kommunikasjon mellom toppledelsen i England og Norge og de lokale avdelingene, ordrer og kodenøkler, aksjonsplaner og detaljerte kart og tegninger på millimeterpapir med beskjed om hvor sprengladninger skulle plasseres på jernbanebrua i Hølen og brua på Mosseveien over Gjersjøelva og langs veien mellom Ski og Siggerud. Ski historielag sitter som et resultat av arbeidet med boka på mye interessant stoff fra Hjemmestyrkenes arbeid i de øvrige follokommunene. Stoff som faller utenfor vår ramme: Å fortelle om livet i Kråkstad og Ski, men som burde være toppers for våre kolleger rundt om i Follo. Hvorfor oppattrykk? Noen vil kanskje undre seg over at vi trykker opp på nytt tidligere publiserte artikler. Forklaringen er enkel: Det er ikke slik at man kan regne med at for eksempel tidligere årganger av Follominne er å finne i de tusen hjem i dag, eller at de tidsskriftene som finnes, får nye lesere. Trolig støver de ned i bokhyllene til bestefar- og -morgenerasjonen. De mest interesserte finner nok veien til bibliotekene. Men folk flest? Etter mitt skjønn utgjør det tidligere trykkede materialet en verdifull informasjonsbank for folk i bygda. Alle artikler i Follominne samtlige årganger burde legges ut 166

168 på Internett i søkbar form. Her ligger en stor utfordring for de lokale historielagene og for Follo historielag. Gjerne i samarbeid med kommunenes kulturadministrasjon og bibliotekene. Er lokallagene og Follo historielag våkne nok til å ta utfordringen? Eller tror de tillitsvalgte at én gangs trykking er tilstrekkelig? Ski historielag tar i samarbeid med Ski Forsvarsforening sikte på å legge grunnlagsmaterialet for boken ut på vår nettside, I skrivende stund er arbeidet ikke påbegynt, men når denne artikkelen leses, bør det meste finnes der allerede. Ta en titt, da vel. Hverdagslivet Hvordan var det egentlig å leve i Kråkstad og Ski under okkupasjonen? Betydelig farligere enn det folk flest likte å tenke på, mener vi i redaksjonen. Sprengstoffabrikken i Ski var helt klart et potensielt bombemål. Den ble i likhet med omformerstasjonen på Ski jernbanestasjon etter hvert sikret med tyske landminer, en ikke ubetydelig fare for bygdefolket. Om nettene dundret britiske bombefly inn over bygda i lav høye for å slippe ut våpen, ammunisjon og instruktører en fem-seks kilometer fra den tyske forlegningen. Matproduksjonen sank, og folk i de tettbebyggede strøkene i de to kommunene spedde på med villagris og kaniner og gjorde om plenene til potetåkrer. Tyske offiserer var utplassert i norske hjem. Det hendte at de advarte vertskapet mot å begi seg ut. Noe var på gang. Snopsøkende barn tigget tyske soldater om drops og fikk fri adgang til kinoforestillingene for soldatene i Magasinleiren. Ungene var oppdatert om siste nytt fra Østfronten, slik den tyske hærledelsen ville soldatene skulle få informasjonen: Motiverende for fortsatt kamp. Alt var ikke like idyllisk. Den tyske kommandanten fremsatt klare trusler etter at guttunger og unggutter hadde kastet stein på soldatene. Østlandets Blad trykket advarsler fra lensmann og politimester. Eksempel på advarsler og trusler fra den tyske kommandanten. 167

169 Guttungene bygget revolver Mot slutten av krigen oppdaget guttungene i Ski en svær haug med kasserte våpendeler ved stasjonen. De skulle til en skraphandler i Oslo. Guttene rasket med seg det de kunne og bygget brukbare våpen av dem. Det var enkelt, forteller Ivar Sæthre. Ammunisjon klarte de også å få tak i. Fredsvåren smalt det stadig vekk i skogene rundt Ski, ikke fra Hjemmestyrkene eller tyskernes våpen, men fra resultatene av selvbyggernes bygge- og byttevirksomhet. Det faller for langt å ramse opp alle artiklene, noen av dem er faksimiler fra norske aviser: Smakebiter: Avlevering av gummistøvler. Forbud mot servering av skrellede poteter. Forbud mot salg av nybakt brød. Hitlers takk til sin soldater etter erobringen av Norge. De 20 kampbud fra hjemmefrontens ledelse. Kolleger på jobben, samme jobb i milorg uten å vite om hverandre. Kvinnene var mer enn hverdagshelter. Boken inneholder flere nyskrevne oppvekstskildringer fra Ski. Bjørn Myrvoll hyller sin far som gjorde om hagen til et småbruk, Christian J. Sundby skriver informativt om utviklingen i jordbruket. Irene Margareth Skorhaug Enerud som var ni år i 1940, forteller bl.a. om da faren ble arrestert og om de to østerrikerne som var plassert hjemme hos dem. Elin Aas og Geir Hammer forteller om idretten i Ski, illustrert med fotos fra illegale skirenn. Og Kjell Kristoffersen forteller om transport fra Ås til Ski av vilagris i likbil og om faren som tok en farlig sjanse da han irettesatte en tysker som plaget en hest. Oppattrykk: Arne Kvakkestad skriver i en artikkel fra Follominne 1987 om ulovlige huskonserter. Kjente kunstnere tok turen fra Oslo for å delta. Dagfinn W. Jakobsen forteller om krigsseileren Karl Harry Olausson, og Jens Kåre Aalerud om krigsoppveksten på Langhus og hvordan det var å kjøre med knottdrevet lastebil sammen med faren. Boken byr også på oppskrift på vafler av fiskemel. Politiet Lensmannen i Ski klarte å holde på jobben under hele krigen. Så bra gikk det ikke med ordensmakten i resten av Follo, forteller Bjørn Lilleslåtten og Ivar Simastuen i et utdrag fra deres bok om politiets historie i Follo. De beretter detaljert om nazistenes inntog på kammeret i Drøbak, om lojal kartlegging og deportasjon av jødene i Follo. I Ski var det ingen jøder, innberettet lensmannen. Med kunstnerens sans for detaljer og følelser forteller forfatteren Kjell Haug fra oppveksten i krigsårene, bl.a. om hvordan han og tvillingbroren pirket tyskerne i rumpa med en spiss stokk mens soldatene satt på utedoen i Magasinleiren. Hjemmestyrkene Alt som senere er skrevet om Milorg/Hjemmestyrkene i Ski, tar utgangspunkt i arbei- 168

170 dene til tidligere ordfører og rådmann Erling Rønneberg. I boken trykker vi på nytt hans artikkel om minnesteinen for krigens ofre i Ski. Rønnebergs betydelige boksamling om verdenskrigen er tilgjengelig på Ski bibliotek. Et besøk anbefales. Vi trykker også opp igjen flere artikler av Hjemmestyrkenes lokale etterretningssjef, den senere ØB-journalisten Hermann Sæther. Han forteller blant annet om utviklingen fra en vennegruppe som samlet inn våpen i maidagene i 1940, til de ble «Gutta på skauen». Og om hvordan han selv stjal våpen på loftet på Nr. 19, Oslo politikammer, og om hvordan han reiste bevæpnet rundt med egen sjåfør som medlem i prispolitiet og om Milorgs offisielle agent- og flyktningerute fra Ski til Sverige som han selv gikk opp. Sæther intervjuet også den ene av de to XU-agentene i Ski uten å oppgi hans navn, men vi røper agentens identitet. Og forteller at han fulgte nøye med i virksomheten på lensmannskontoret, uten å vite at lensmannen var bygdas andre XU-agent. Vi trykker også opp igjen Idar Furuseths artikler fra Kråkstad etter samtaler med Johannes Bieltvedt, Amund Pedersen og Rolf Haakensen. Senere domprost Tron Trondsen ble som student vervet til kurer og forteller levende om den gangen uhellet var ute og han mistet en konvolutt med hemmeligheter som tyskerne plukket opp. Den væpnede kampen Om forberedelsene i Ski til den væpnede kampen som senere kom, den frivillige militæropplæringen, forteller Dagfinn W. Jakobsen. Men flere av dem som deltok, sto senere frem som nazister, forteller Sæther. Knut Falla tar for seg den tragiske situasjonen for våpenlageret i Magasinleieren, viktig deler manglet. De var plassert på Oscarsborg i frykt for revolusjon. Falla forteller også om våpensmia på Hebekk der Hjemmestyrkene fikk laget våpen. Han gir også til beste den hittil mest komplette oversikten over hvem som var hvem i Hjemmestyrkene i Follo. En oversikt som bør ha interesse langt utenfor Ski kommune. Knut Hongrø beretter om påbudet om hemmelighold og forteller om de to brødrene fra Siggerud som på fredsdagen oppdaget at også broren var med, den ene i Oslo, den andre i Ski. Boken gir til beste detaljerte skildringer av aksjonene mot tyskernes tanker med ubåtdrivstoff på Laxa ved Son og mot jernbanenettet i distriktet. Dessuten fortelles det detaljert om planene for angrep på depotet i Ski, om at tyskere oppdaget Hjemmestyrkenes våpenlager i 1945, og om den store razziaen 11. april, altså mindre enn en måned før fredsdagen. Om følgene av razziaen forteller Anton Huseby. Han ble skutt fem ganger, men overlevde. Freden Til slutt skriver Knut Hongrø om freden, om Hjemmestyrkene som måtte sikre at tyskerne ikke gjentok deres egen suksess og sprengte el-anlegget på Ski stasjon. Og 169

171 Skis ordfører, Anne Kristin Linnestad, minner om behovet for ikke å glemme. Å skrive om historie er vanskelig. Faren for å begå feil eller miste aktuelle emner er stor. Til slutt i boken ber vi derfor om hjelp fra leserne: Meld fra om feil, kjenner du navn på noen som var med i hjemmestyrkene, men som ikke er med i våre lister. Har du emner og opplysninger til flere artikler? Komiteen samlet i historielagets kontor på Ustevdthuset i Ski sentrum. Fra venstre Christian Olsen, Bjørn Myrvoll, Knut Falla, Knut Hongrø, Elin Aas, Jean Adorsen og Alf B. Godager. Christian J. Sundby, Tine Linnestad og Gunvor Eldegard var ikke til stede da bildet ble tatt. (Foto: Christian Olsen) 170

172 Kulturminner i Follo-skauene Oppegård og Ski historielags kulturminneposter i Turorienteringen Skautraver n 2016 Av Elin Aas og Egil Wenger Også i 2016 har historielagene i Oppegård og Ski samarbeidet med Skautraver n om «Historiske poster», poster som er lagt til et kulturminne. Ved posten er det satt opp en tavle der en finner informasjon om kulturminnet, tavlene er utarbeidet av historielagene i Oppegård og Ski. Skautraver n 2016 har 80 poster, i tillegg kommer 8 fjernposter for de som liker lengre turer er sesong nr. 48 for Skautraver n, og gjennom disse årene er det solgt nær deltakerbevis. Skautraver n er således et av landets største turtilbud. Damebadet (Vientjern, GPS-posisjon: N / E ) Posten ligger ved et idyllisk vann i Gaupesteinmarka: Vientjern (på kråkstadmål uttalt «Viitjenn»). Navnet stammer fra gården Vien lenger øst. Vannet er samtidig grense mellom to fylker, Akershus og Østfold og mellom kommunene Ski og Hobøl. Vannet er et populært turmål for mange hele året. Men på sommerstid er det her i det nordvestre hjørnet av vannet, vi finner badeplassene. Kråkstad har ikke og har aldri hatt mange badeplasser, kanskje Kråkstadelva måtte klare seg eller Glennetjennet? Så det var hit til Viitjenn folk helst dro. Og i gamle dager, med mer sømmelige regler for bading, var det her ved posten vi fant Damebadet. Det var altså forbeholdt damene. Litt lenger vest, ved stupebrettet, var Herrebadet. Der kunne herrene ta sine bad. Skillet mellom hvem som kan bade hvor, eksisterer nå bare i navnene. Både vannet og 600 mål skogsterreng over Hjellsåsen, ble i 1970 kjøpt av Ski kommune. Dette for å sikre innbyggerne et offentlig friområde. Det er satt opp doer og søppelkasser og lagt til rette for grilling. Adkomst er brukbar for både sykler, 171

173 Damebadet ved Vientjern sommeren 2016, et populært utfartsmål for alle. I bakgrunnen, mellom trærne, sees stupebrettet. Der kunne herrene ta sine bad. barnevogner og større rullestoler på barmark. Området blir flittig benyttet året rundt, skiløyper går over vannet og skøytene bringes med ved barfrost. Fisking gir ikke store resultater, men her finnes både abbor og gjedde. Engang vokste det røde vannliljer her i Vientjern, men de fikk ikke stå i fred. Den sjeldne blomsten må dessverre betraktes som utryddet herfra. Om våren er det et svare leven av svermende froskepar i vannet. Det kvekker overalt langs strendene, og utover sommeren kan man treffe småfrosker som hopper rundt i terrenget. I flere år bygget og bodde det bever i Vientjern, en flott beverhytte var i bruk rett øst for Damebadet. Man kan fremdeles se merker etter trefellingen de foretok. Vi kan se spor etter to nedlagte husmannsplasser på østsiden (Hobølsiden) av vannet, nemlig Viensbråten og Kjensli (begge tidligere merket som Skautraverposter.) Gravrøys, Jørgenrud i Ski (Smerta, GPS-posisjon: N / E ) Vi står ved et overgrodd gravminne som kan dateres tilbake til jernalderen (ca 500 f.kr. ca 1000 e.kr.). Det er en steinblandet, knapt synlig gravhaug/gravrøys med sirkulær form som ligger foran oss, bygget av to lag med stein og med en diameter på 3,5 m. og en høyde på 0,2 m. I sentrum av haugen kan man se et søkk, som trolig er en plyndringsgrop, for rett nord for røysa ligger det utkastet stein på berget. Å gravlegge i hauger ble vanlig allerede ca 2500 år f.kr. Skikken fortsatte til år 1030 (kristendommen innført), eller kanskje enda lenger. De første gravminnene her 172

174 i landet er trolig røyser fra bronsealder. Varp og rydningsrøyser er lett å forveksle med gravminner. Gravrøysene ble lagt på åser (åsrøyser) for å synes bedre. Denne jernaldergrava ligger også høyt og fritt på en åsrygg. Det er sannsynlig at de som la den her, bodde nede ved vannet, men la den her for å gjøre den synlig. Tanken var nok også at en fra gravfeltet skulle kunne se hjem til tunet på gården. Mange ble også gravlagt nær husene. Dette ble mer og mer vanlig, og de største gravhaugene i kommunen vår ligger inntil nåværende eller tidligere gårdsanlegg. Det var troen på at de døde fortsatte å bo i haugene som var bakgrunnen for den nære tilknytningen mellom gården og gravplassene. Uttrykket: «å være gammel som alle haugene» får en ny betydning når vi står ved en slik gravhaug! Karihytten (eller Karibråten) (Smerta, GPS-posisjon: N / E ) Vi står i skogkanten og ser utover en delvis gjengrodd nyplanting. Tilveksten gjør det vanskelig å se målet for turen vår: tuftene etter husmannsplassen Karibråten. Men noen meter nærmere veien finnes restene etter den lille stua, en tuft på 6 x 9 meter; vi kan se en kjellergrube og rester etter en ringmur med pent stablete stener. Stedet var husmannsplass under gnr. 82, Opsand i Ski, som hadde tre husmannsplasser: Bjerkebekk, Oppsandbråten og Karibråten. En «bråte», som er med i navnet til mange husmannsplasser, forteller at her har vært drevet svedjebruk fra begynnelsen av: Man har tent på skogen som sto her, latt asken hvile for så å så korn i asken. Siden vokste graset til og stedet ble velegnet for en husmannsplass som her og Asgjerrudtjernet like ved, var en naturlig vannkilde. Siden plassen hørte til Opsand, var det der husmannen hadde sitt pliktarbeid. Det ble en lang arbeidsvei. Vi er nysgjerrig på navnet: Kari et kvinnenavn er heller sjelden i forbindelse med navn på husmannsplasser. Hvem kan hun ha vært? Når en ser i gamle folketellinger er det vanskelig å finne ut av hvem som bodde hvor. Husmannsplassenes innbyggere står ofte oppnevnt under gårdens beboere. I folketellingene for 1801 står folkene på tre plasser oppført under Opsand Store, og to er husmenn med jord. Den ene, Rasmus Gulbrandsen, har en kone som heter Kari Olsdatter. Kan det være henne som har gitt plassen navn? Stedet er nevnt som Karihytten på gamle kart (fra 1883). Gamle folk i området er blitt fortalt om de siste beboere i Karihytten: Det var Henriette, kalt Jetta, og hennes mann. Det var et hardt liv, de hadde hatt flere barn er et sikkert årstall begge levde. Da mannen døde, ble Jetta boende alene. Gammel og ensom vandret hun rundt til naboene, iført et forkle med stor lomme til garnnøstene sine. Hun strikket mens hun vandret. 173

175 En nabokone kunne fortelle at hun som barn hadde vært på auksjon på Karihytten. Det må ha vært rundt Kanskje det var da Jetta måtte gi opp livet her oppe i skogen? Eister (Kantoråsen, GPS-posisjon: N / E ) Eister, ved Gjersjøens østre bredd, har vært bade- og samlingssted for deler av bygdas befolkning i lang tid, trolig fra siste verdenskrig, kanskje også før det. Særlig har det vel tradisjonelt vært befolkningen på Myrvoll som har benyttet Eiser som utfartsmål til fots, og som badeplass om sommeren. I noen år lå det også en badeflåte utenfor den vesle badestranda. Beliggenheten ved Gjersjøens østside, under bratte stier til nedfart og hjemtur, gjorde nok at det i stor grad ble ungdommens plass. Myrvoll Vel har nok holdt stedet i hevd, men brukere fra andre deler av «øst-i-kommunen» kjenner nok plassen som samlingssted til St. Hans, i forbindelse med russefeiringer og speidersamlinger. Ungdom og andre har nok tatt sine kosebad herfra, selv om Gjersjøen er drikkevannskilde. Det aksepteres, bare det ikke er del av en større organisering. Post ved Gjersjøenes østre bredd, med god utsikt over sjøen og til trafikken på Gamle Mossevei. Nordover, også mot Villa Sandvigen, et gammelt tradisjonsrikt serveringssted. 174

176 Annen virksomhet har også vært knyttet til Eister. Mest kjent er nok gruvedriften ved jerngruven bare noen 10-metre opp i skråningen, mellom stien til Ekornrud og til Myrvolltoppen, der var det kulturminnepost for Skautraver n Info-tavla står oppe fortsatt. Tavla står på en kolle m sør for gruva. Der vil du også kunne lese at navnet «Eister» trolig er avledet av det tyske ordet «eis» = jern. I dag er dette navnet i noen grad omskrevet til «Eidsted» og «Eidsdalen». Både jernmalmen (særlig på tallet), og trevirke for saging i Gjersjøelva, er ganske sikkert fraktet/ fløtet ut fra Eister. Elgsrudhytta (Slettåsen, GPS-posisjon: N / E ) Svært mange ivrige turgåere, til fots og på ski, har gjennom de siste årene passert denne hytta, eller gården/plassen som den opprinnelig var, med både dyrkningsjord og uthus, på tur fra Prinsdal, Fløysbonn eller Tårnåsen, på veg til Sandbakken i Østmarka, eller over Slettåsen og sørover. Elgsrud ligger så vidt i Oslo. Elgsrudtjern, like ved, markerer Oslo kommunes sydligste punkt. Plassen ble opprinnelig ryddet rundt 1860, under gården Maurtu (Myretue). Plassen huset et par barnefamilier de første femti årene, det meste av tiden en familie med 7 8 barn, til tross for at stedet ligger særdeles langt til skogs. Rundt 1900 ble plassen solgt, og ble med det en jaktog fritidseiendom. Beliggenheten langt til skogs gjorde at plassen hadde en rolle i motstandsarbeidet under siste krig. Bl.a. lå den underveis på den såkalte «Flyktningeruta». Kolbein Lauring (Oslo-gjengen) bodde her, sammen med sin kone, i ca. ett år under krigen. Elgsrudstua fotografert juli 2016, og er nå svært godt vedlikeholdt. 175

177 Max Manus skal ha benyttet stedet til sykeleie en kort periode i De siste femti årene har Elgsrud vært utleid til speiderne på Ljan, Hauketo og Ekeberg. I 1966 kjøpte Oslo kommune eiendommen, som i de senere år har vært leid ut som utfartssted for ungdomsskoler i Ski. Rett i nord finner vi Stensrudåsen med sitt høyeste punkt på 242 moh, som er Sørmarkas høyeste punkt (sammen med Slettåsen). Stensrudåsen er planlagt utbygd med boliger de nærmeste årene. Bare noen 10-metre mot nord-vest, delvis i stien ned hit og delvis i den uthogde traseen for ny lysløype, er det registrert og utgravd to steinalderboplasser, trolig ca år gamle. Gravrøys Svartskog sør Fålemarka, Ås kommune (Svartskog, GPS-posisjon: N / E ) Som på Svartskog, og på Hvitebjørn lenger nord, er dette området spekket med kulturminner. Vi har vist andre kulturminner tidligere år, nå har vi valgt det vestlige området av «Fåle-marka», som altså er kalt «Svartskog sør» på Skautraverkartet antagelig er det mer kjent som Fåle-marka. Hovedattraksjonen akkurat her er gravrøysa du ser like ved posten, dateringen er Bronsealder, ca år f.kr. Det er ellers ikke all verdens mye vi behøver å føye til. Den eksisterende orienteringstavla er fullt lesbar. Restene etter et gravminne fra tidligere tider. På bildet ser en den eksisterende orienteringstavla og O-flagget. 176

178 Tavla antyder at beliggenheten langs vei er typisk, mange veifarende vil få anledning til å minnes den gravlagte. Oldtidsveien, som på denne strekningen følger samme trase som Middelalderveien (fra 1700-tallet), passerer altså meter øst for røysa. Den var vei (først sti) mellom urgårdene i området, Fåle (vest for sørspissen av Pollenvann), og den antatt første bosettingen nordover (Yppigard). Det er antatt at veien koblet seg inn på det østlige Oldtidsveifaret på Nordby i sør, og ved Ljan i nord. Dette veifaret var nok det mest trafikkerte i perioden fra tidlig Vikingtid til Svartedauden. Bygging av kirke på Gerdarud (først Yppigard, nå Svartskog) tyder på dominerende befolkning i dette området på den tiden. Bare et par hundre meter nordenfor her, vest for veifaret, ligger en hytte. Den er ikke gammel, antagelig fra ca. siste verdenskrig. Den har ikke noe offisielt navn, men omtales i området ut i fra bruk, personer og lignende. «Kristinstua» og «Bærstua» er navn som har vært nevnt. Gravrøys Austagrenda (Svartskog, GPS-posisjon: N / E ) Du står nå ved en meget karakteristisk gravrøys, anslått til å være fra Jernalderen, tidsrommet 500 år f.kr. til 1000 år e.kr. Området her har nok vært i bruk til fram mot Svartedauden, både dyrkningsspor og rydningsrøyser kan tyde på det. Om gravrøysen inneholder interessante ting er tvilsomt. Den er ikke undersøkt i nyere tid, men er formentlig gjennomgått av tilfeldige hender opp gjennom tidene. Dette er ikke den eneste gravrøysen i dette området. Langs veifaret, som er ganske tydelig, ca meter mot vest, finnes flere mindre, men kanskje ikke så tydelige gravrøyser, på «rekke og rad». Røysene er merket med rød-hvite bånd av fylkesarkeolog, etter befaring her sommeren Området med røysene er merket som kulturminneområde; Austagrenda, og er automatisk fredet. Ikke flytt på steiner og lignende i området. I likhet med gravrøysene må også det nevnte veifaret være av svært gammel opprinnelse, kanskje et oldtidsveifar (førreformatorisk og automatisk fredet), i likhet med veifaret «Kirkeveien» som går øst/vest rett nordenfor, mer eller mindre langs lyslinja/lysløypa. Dette veifaret bryter av fra Kirkeveien, og har nok ført sørover og ned mot den søndre delen av Gjersjøen, mens Kirkeveien som kjent førte over Gjersjøen ved flåtestedene Kurud Flåtestad, til Haugbro, alternativt Myrvoll. Det vil ellers ikke være vanskelig å forestille seg at gravrøysa ligger på tidligere dyrkningsmark. Skogbunnen er jevnet ut over et større område. Denne dyrkningsmarka står for øvrig i forbindelse med tilsvarende langs Kirkeveien, i skogholtet på nordsiden av lyslinjen, som er det området som i lokalhistoriemiljøet hittil er kalt Austagrenda. 177

179 En av de mange gravrøyser i området som nå kalles Austagrenda. Dyrkingsspor Plassen Trolldalen Veien til sjøen (Svartskog, GPS-posisjon: N / E ) Du står på en flate som uten særlig tvil må kunne tolkes som en dyrkningsflate. Spørsmålet er vel egentlig hvor lenge siden det ble dyrket på denne flata, og på andre småflater i nærområdet, for eksempel nede i dalbunnen mot sør. Stedet er Trolldalen, som anses for å være et bratt og vilt dalføre mellom innmarka på Søndre Oppegård og Bunnefjorden nedenfor. Det er vel kjent at det tidligere har vært en husmannsplass under Søndre Oppegård som het nettopp «Trolldalen». Stedet som plassen Trolldalen lå på, er i vår tid ikke nøyaktig kjent, men mye tyder på at det var nettopp i dette området den lå. Plasseringen av gårdshusene var i tilfelle litt lenger mot sør-vest. Det er ikke bare her at navnet på tidligere husmannsplasser er kjent, men at selve plassen er borte, og det er ikke mulig å definere beliggenheten ut ifra spor i terrenget. Det samme fenomenet finner vi på Øvre Ormerud, der navnet på to plasser er kjent, men ikke beliggenheten. Der sies det at plassene ble nedlagt tidlig på 1800-tallet. Kanskje det samme er tilfelle for plassen Trolldalen? Det er stor sannsynlighet for at du har kommet hit langs stien «ovenfra» (altså fra øst). Da har du nettopp gått opp en særdeles tydelig sti opp hit, den er bygget opp som en bred kjørevei akkurat her. Dette har nok vært en veiforbindelse fra hovedgår- 178

180 den (Søndre) og ned til sjøen. Både gårdsprodukter for salg, og tømmer fra hogst på vei til sagene i Gjersjøelva har nok vært transportert ned her. Så det er nok mer rett å kalle dette for en vei (som den nok har vært) og ikke sti (som den er nå). I skråningen videre nedover mot vest, vil du kunne se at veien har tydelig preg av hulvei. Da sier arkeologene: «Denne veien er gammel!» I Trolldalen som er en bratt og vilt dalføre ned til Bunnefjorden finner en denne flata. Var det her husmannsplassen Trolldalen lå? 179

181 To valgkirker i Follo Nesodden og Kråkstad I Follominne for 2013 (side 32) beskrives valget av Follos åtte valgmenn i 1814, et indirekte valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Valglokalene var Follos fire sentrale kirker på den tiden; Nesodden, Ås, Vestby og Kråkstad. Dette var samtidig Follos fire prestegjeld, prestegjeldene var grunnenheten i valgordningen. Det skulle velges to valgmenn fra hvert prestegjeld. Blå plakett fra Kråkstad kirke. En identisk plakett finnes også på Nesodden kirke. Valgkirke er et fellesnavn på de kirkene som ble brukt som valglokale under valget i I jubileumsåret 2014 ble valgkirkene markert med en blå plakett. Omlag 180 av de i alt ca. 300 kirkene hvor det ble holdt valg, står den dag i dag. Flesteparten av de som er borte er revet og erstattet av nye kirker. Dette gjelder kirkene i Ås og Vestby som ikke regnes som valgkirker da de ble revet i siste halvdel av 1800-tallet, og dagens kirke ble bygget på samme sted. 180

182 Årsberetning for 2015 Follo Historielag Årsmøtet 2015 ble avholdt på Follo Museum torsdag 16. april Det møtte 16 av 27 stemmeberettigede. I tillegg møtte formann i valgkomiteen Tore Vik og Laila Mathiesen, Frogn historielag som observatører. Møtet ble utsatt 14 dager på grunn av vanskelige værforhold. 1. TILLITSVERV Styrets sammensetning i 2015 Valgt på årsmøte i 2015: Fra Ski historielag Elin Aas med vara Kjersti Iden Fra Vestby historielag Guri Vallevik Håbjørg med vara Helge B. Hovland Fra Ås historielag Hans Kristian Røed med vara Sverre Olstad Leder Guri Vallevik Håbjørg (gjenvalg for ett år) Valgt på årsmøte 2014: Fra Frogn historielag Bjørg Andersen med vara Laila Mathiesen Fra Nesodden historielag Åste Eggen med vara Stein Turtumøygard Fra Oppegård historielag Einar Skillebekk med vara Steinar Karlsrud Revisor 2015: Richard Strand Valgkomité: Tore Vik Egil Wenger Ås (ny) Frogn (leder) gj.valg Oppegård gj.valg 181

183 Representantskapet til Stiftelsen Follo Museum og Stiftelsen Haakon Ødegaarden: Representantskapsmøte ble avholdt 10. juni 2015 på Follo museum. Følgende personer fra Follo historielag var oppnevnt av styret etter forslag fra lokallagene for perioden som delegater til representantskapet: Tore Vik Vara Arne Rød Frogn historielag Arne Isachsen Vara Åste Eggen Nesodden historielag Geir Bagge-Skarheim Vara Bjørn Gerhard Lunder Oppegård historielag Yngvar Karlsen 1. Vara Christian J. Sundby Ski historielag 2. Vara Eivind Berg Jarleif Nordheim Vara Steinar Andersen Vestby historielag Anne Birgit Bævre Vara Sverre Olstad Ås historielag Styret i Stiftelsen Follo Museum/stiftelsen Haakon Ødegaarden Følgende personer ble valgt inn som nye styremedlemmer/varamedlemmer for Follo historielag: Knut Falla (Ski ny nestleder Henning Karlstad (Vestby) ny Vara Siri M. Rutledal Iversen ny Vara Hans-Olav Moen ny KONSTITUERING AV STYRET Leder: Guri Vallevik Håbjørg (valgt på årsmøtet for ett år) Nestleder: Åste Eggen Økonomiansvarlig: Hans Kristian Røed Sekretær: Elin Aas Informasjon/IT: Bjørg Andersen 3. MEDLEMMER PR. 1. januar Frogn historielag Nesodden historielag Oppegård historielag Ski historielag Vestby historielag Ås historielag Sum ordinære medlemmer Livsvarige medlemmer pr Samlet medlemstall

184 Dette gir en øking på 127 ordinære medlemmer fra 2014 til 2015 (8 %). Medlemstallet for tre av lagene viser omtrent status quo, mens Nesodden og Oppegård og spesielt Ski har hatt en god økning. 4. ARBEIDET I STYRET / LLH Styret har hatt 8 møter i Årets sommermøte var i regi av Vestby historielag med omvisning ved Tom Braaen i den fredede og bevaringsverdige bebyggelsen i Son. Avslutning med møte i Son kystkultursenter. Julemøte ble avholdt for styremedlemmer og varamedlemmene på Kumlegaarden i Drøbak. Follo historielag deltok med tre representanter ved Landslaget for lokalhistories landsmøte på Bø i Telemark mai Det var Bjørg Andersen, Frogn historielag, Bjørn Egil Jensen Oppegård historielag og Guri Vallevik Håbjørg, Follo historielag. Som en konsekvens av ny valgordning var lokallagene bedt om å velge delegater innenfor regionen Follo. Ny styreleder i LLH ble Elin Myhre fra valgområde Nordland, Troms og Finnmark. Fra valgområde Oslo, Akershus og Østfold ble valg Hans A. Grimelund-Kjeldsen fra Oslo med Marit Sofie Krog Egeberg fra Østfold som vara. 5. FOLLOMINNE 2015 Redaktør: Bjørn Egil Jensen, Oppegård Redaksjonskomité: Redaktøren har valgt å bruke styret som redaksjonskomité Goffin Reklame har som tidligere år stått for layout og har som alltid hatt et godt samarbeid med redaktøren. Produksjon i trykkeri, 07 gruppen AS, gikk også meget godt og årboken forelå i god tid før pressekonferansen 5. november i Biblioteket på Follo museum. Der møtte en freelance journalist, Tom Ullsgård, samt en rekke av forfatterne. Årboken fikk god omtale i 4 lokale media. Opplaget var 2000 eks. Vestby, Ski, Frogn og Ås historielag har siden 2007 hatt kollektivt abonnement (familier betaler for 1 eks). Fra 2012 kom Oppegård og Nesodden også med. For Nesoddens del ble de fra 2015 kollektivt medlem uten særskilt reservasjon. Lagene har pakket og adressert årbøkene til sine medlemmer. Til medlemmene i Frogn, Nesodden, Vestby, Ås og til livsvarige medlemmer og årbokabonnentene ble årbøkene sendt som «Post i like formater». Det ga en meget gunstig pris pr. utsending ca kr. 12,

185 Salget: Lokallagene Årbokabonnenter Salg direkte fra Follo historielag Salg Follo museum Annet: Frieksemplarer til forf. og redaktør Styret 12 6 Livsvarige medlemmer Pliktavlevering Nasjonalbiblioteket 4 4 Gaver Romerike h.lag, Østfold h.lag 4 4 Follo museums forbindelser: Eierkommuner, æresmedlemmer, ansatte Bokhandlene (i kommisjon) Sum Av 48 abonnenter har 35 bestilt årboken (1 kommet inn 2016) med i alt 40 eks. Medlemsprisen 2015 var etter vedtak i 2014 satt til kr. 100,-. Utsalgspris i bokhandel kr. 140,-. Det er ønske om at Follominnes artikler skal gjøres bedre tilgjengelige på nettet og søkbare ut fra emne. Biblioteksjef Bjørg Heie og avdelingsbibliotekar Elin Westgård Hansen i Ski utarbeidet et register for perioden Det er videreført til og med 2014 og ligger på Ski biblioteks nettside. Bibliotekar Siri Iversen har lagt dette registeret inn i en exel-fil som finnes på Follo historielags nettside. Arbeidet med å registrere artikler i Follominne er blitt videreført av Siri Iversen og Bjørn Egil Jensen til og med Ås bibliotek har utarbeidet et register for årene som finnes på deres nettside. Spørsmål om digitalisering av alle artikler i Follominne ble i 2015 tatt opp av redaktøren. På julemøtet ble han valgt som leder av arbeidsgruppe bestående av en representant for hvert lokallag til å arbeide med saken. Arbeidet vil omfatte å etablere et prosjekt med mål å digitalisere Follominne og presentere disse på nettet, slik at Follominne blir et levende og mye brukt oppslagsverk om Follos historie. en viktig oppgave blir å innhente tillatelse fra forfatterne eller deres etterkommere. 184

186 Stor takk til redaktør Bjørn Egil Jensen for arbeidet med årboken 2015 og for et nært og godt samarbeid med styret. 6. HANDLINGSPLAN 2015 Handlingsplanen for 2015 inneholdt 6 hovedpunkter: A. Utgivelse av Follominne - se hovedpkt. 5 B. Aktivitetsstøtte Drifts- og aktivitetsstøtte for 2015 fra Akershus fylkeskommune ble tildelt med kr Det ble gitt støtte til lokallagene med kr. 15,- pr. medlem i henhold til medlemstall pr. 1.januar 2015 tilsammen kr ,- C. Ivareta god kommunikasjon med lokallagene/follo Museum/Follo museums venner Drifte hjemmeside med lenker til alle lokallagene og en felles aktivitetskalender for alle historielagene og Follo museum. På formannsmøte i oktober holdt Hans Kristian Jensen et interessant innlegg om Østfold historielags registrering og digitalisering av kulturminner. Arkeolog, enhetsleder arkeolog Øystein Amundsen fra Akershus fylkeskommune fulgte opp med en orientering om databasen Askeladden og muligheter for et samarbeid med fylkeskommunen og de øvrige regionene i Akershus. D. Kontakt mot Fortidsminneforeningen FMF Det ble ikke arrangert møte i samarbeidsgruppen i 2015 E. Nettverksgruppe for lokalhistoriske arkiv. Det ble ikke arrangert møte i nettverket i F. Hjemmeside I 2008 ble lagets hjemmeside lansert: er Bjørg Andersen, Frogn. Det er blitt en flott og fyldig presentasjon av Follo historielag og alle lokallagene. Fra ble vi tilknyttet ny serverplass hos firma HOST1.no i Oslo med en årlig utgift under kr. 500,-. Webredaktøren har også utformet en informasjonsbrosjyre for Follo historielag som ble trykket i 300 eksemplarer. Lokallagene har fått tildelt et antall brosjyrer til eget bruk. 185

187 7. ØKONOMIEN I LAGET Follo historielag gått til innkjøp av regnskapsprogrammet Mamut. Anne Birgit Bævre sto som økonomiansvarlig frem til sommeren Etter den tid overtok Hans Kristian Røed. Hege F. Jensen, Frogn har foretatt regnskapsavslutning for Laget har en god økonomi og det ble fra årsmøtet i 2012 bedt om at det ble arbeidet med en plassering av kapitalen på konto med bedre renteavkastning. Dette ble gjennomført i 2012, men kom først til uttrykk med bedre avkastning i Renteavkastningen har likevel gått noe tilbake i takt med generelt rentefall i bankene. Revidert regnskap for driften av historielaget og Follominne 2015 vil bli lagt frem på årsmøtet. Guri Vallevik Håbjørg Elin Aas//s Hans Kristian Røed/s Einar Skillebekk//s Åste Eggen//s Bjørg Andersen//s Fra årets sommermøte på torget i Son hvor Tom Braaen orienterer om bebyggelsen i Son før vi går til videre omvisning i kystkultursenteret. I bakgrunnen sjøbua Thorneboden. Foto: Bjørg Andersen 186

188 Årsmelding 2015 Akershusmuseet Avdeling Follo museum med Roald Amundsens hjem og Son kystkultursenter Et begivenhetsrikt år. En stor oppdagelse ble gjort ved Roald Amundsens hjem i september. En kiste i en bod viste seg å inneholde om lag 1400 fotografier og negativer fra Amundsens ekspedisjoner i tillegg til et krigsforedrag og annet materiale. Funnet skapte stor medieoppmerksomhet og arbeidet med å sikre og få oversikt over materialet fortsetter i I mai åpnet utstillingen Hulter til bulter da verden kom til Follo. Utstillingen er et samarbeid mellom Follo museum og Akershus fylkeskommune, og den setter en ny standard for utstillingene ved museet med et rikt gjenstandsmateriale både av arkeologisk og etnologisk karakter, samt mange fine illustrasjoner. Den vil bli stående ut Utstillingen og interiør i Korsegården ble brukt til opptak for NRK-serien Anno Utstillingen Under fremmed åk! om krigsårene i Frogn ble satt opp i Badeparken i Drøbak i samarbeid med Frogn historielag. Den flyttes til Follo museum i En plakatutstilling om Runer, kristningen og Olav den Hellige ble også satt opp i kjølvannet av olsokforedraget til Jonas Nordby med samme tittel. Den 800 år gamle stokkebåten som ble funnet i Gjersjøen er ferdig konservert og i mars ble den utstilt i spesialbygget monter i Kolben på Kolbotn. Roald Amundsen Museets arrangementer gjennom året 187

189 var godt besøkt og det ble satt besøksrekorder både på Barnas dag og Førjulsdagen. I år var det også Follo museums tur til å huse Kulturringens verneverdige håndverksdager. Det er innledet samarbeid med kobber- og blikkenslagerlauget som ønsker å bruke det gamle blikkenslagerverkstedet i friluftsmuseet som arena for formidling av sitt tradisjonshåndverk. Foredrag på torsdagskveldene i oktober ble videreført fra 2014, med gode foredrag, musikkinnslag og mat og drikke. Foredragsholdere var prof. Arne Torp, prof. Finn- Einar Eliassen og Ketil G. Andersen. Uteområdet ved adminsitrasjonsbygget ble tidlig på våren planert og det ble lagt plen bl.a. for uteservering. Store områder på friluftsmuseet er også i år ryddet og flere av bygningene er kommet bedre fram og står mindre utsatt for vegetasjon. Over hele området er det utplassert nye, permanente benker som er forankret i bakken. Blomsterbed og grusganger er opparbeidet og urtehagen ble satt i stand og vedlikeholdt av gode museumsvenner. Natursti med informasjonsskilt om trær og planter ble etabert på friluftsmuseet. Tidlig i våres stod det kombinerte kanin- og hønsehuset ferdig ved lekeplassen og kaniner og kyllinger flyttet inn. I hele sommer var dette en stor attraksjon for både store og små. Året har vært preget av at flere pillarer i arbeidsstokken har gått av og nye ansatte er Hege Bodahl 188

190 kommet til. I juni gikk Hege Bodahl av med pensjon. Hun var den første som ble ansatt ved Follo museum i 1979 og i mange år var hun også den eneste. Vi er takknemlige for hennes innsats gjennom 36 år, og glade for at hun fortsatt vil være en støtte for museet gjennom venneforeningen. I mai ble Jonas Nordby ansatt i Bodahls stilling. Finn Hansen gikk av med pensjon i november. I en årrekke har han vært driftsleder og har bl.a. stått for oppføring og vedlikehold av bygninger på friluftsmuseet. Karl Philip Skaug ble i oktober ansatt som ny driftsleder. Randi Eriksen, som siden 1969 har fungert som omviser og oppsynsperson ved Roald Amundsens hjem, gikk av i november og flyttet dermed også ut av vaktboligen. Randi Eriksen har etter hvert blitt en institusjon og få kan si de har hatt et så nært og langt forhold til Roald Amundsen som henne. Son kystkultursenter, som er blitt en del av Follo museum, har hatt åpent tirsdag til søndag fra mai til september. Det har vært et variert tilbud med tydelig kystkulturforankring. Man kunne lære å spleise tau, fortøye båt, røyke fisk og lære om livet i fjæra. I tillegg har det vært kåserier, foredrag, konserter, fortellinger, sjørøverdag og turer til Sauholmen med fiskere. Tilbudet har vært et veldig populært sommeren igjennom. Årets utstilling i Smia var «Seilskutetiden i Soon». Den var utarbeidet av kystkultursenterets venner, som også har hatt ansvar for gjennomføringen av programmet i samarbeid med Follo museum. Kølabua på Sauholen ble malt og nedre del av panelen på øst- og vestveggen ble skiftet ut i samarbeid med kystkultursenterets venner og byggfaglinjen ved Vestby vgs. Randi Eriksen 189

191 Forfattere i Follominne 2016 Anne Birgit Bævre, født 1945 i Oslo. Utdannet som kjemiingeniør ved Oslo Ingeniørhøyskole. Hatt arbeidssted på flere institusjoner på Campus, Ås fra 1970 og ble pensjonert Sittet i styret i Ås historielag og Follo historielag i flere år. Arbeider som frivillig ubetalt ekstrahjelp ved Follo museum to dager pr uke. Hege Bodahl, født Oppvekst og skolegang i Kristiansand. Cand. Mag UiO med fagene etnologi, arkeologi og norsk. 1975/76 ti måneder løsarbeider ved Valdres folkemuseum vit. ass ved Vest-Agder fylkemuseum fagkonsulent ved Follo museum. Uvurderlig og viktig erfaring er samarbeid med vidsynte og engasjerte museumskolleger og andre samarbeidspartnere. Alf B. Godager, født 1943, bosatt på Langhus siden Gift, to sønner og tre sønnesønner. Pensjonert journalist/redigerer med bakgrunn i bl.a. Vårt Land, Folkets Framtid, Kr.F. Press, Østlandets Blad og Aftenposten. Har jobbet som stortingsmedarbeider bygget opp Kr.F.s pressetjeneste og ledet Aftenpostens debattredaksjon. Tidligere styremedlem i Ski historielag, Langhus menighetsråd og leder i Ski Kr.F. En av to forfattere av boka om Langhus kirke og en av to forfattere og utgivere av Bobilboka som hittil er solgt i 6000 eksemplarer og utkommet i tre opplag, Olav Haugdahl, født i Drøbak i 1947 og har bodd i Ås mesteparten av livet. Er utdannet lærer, med tilleggsutdanning i sosialpedagogikk, spesialpedagogikk og kroppsøving. Har hatt sitt virke ved Ås Ungdomsskole, hvor han bl.a. var rådgiver i 20 år. Har vært aktiv i Ås Historielag siden 1975, to perioder som leder; tilsammen 20 år. Har sittet i styret til Follo Historielag i mange år. Har vært medforfatter av fire lokalhistoriske årbøker. Har arrangert 75 lokalhistoriske rusleturer sammen med Vidar Asheim. 190

192 Anne Herstad, født 1979, oppvokst i Bodø og i dag bosatt i Oslo. Uteksaminert med mastergrad i arkeologi fra NTNU i Trondheim i Masteroppgaven omhandler båtgraver fra yngre jernalder. Herstad har under og etter studietiden arbeidet som feltarkeolog ved NTNU Vitenskapsmuseet, samt for Møre og Romsdal-, Nordland-, Telemark- og Akershus fylkeskommune. Er i dag ansatt ved Akershus fylkeskommune som prosjektleder for E18-registreringen i Follo. Sten Høyendahl, født 1947 i Oslo, bosatt i Hole. Tidligere seniorrådgiver i Riksrevisjonen med skatt som spesialområde. Artikler om lokalhistorie og genealogi i diverse tidsskrifter og årbøker, blant annet i Follominne. (Inger) Kjersti Iden, født Bosatt i Ski siden 1980, men vokst opp i Oslo, Haugesund og Bergen. Cand.real. med hovedfag berggrunnsgeologi 1974 (Universitetet i Bergen). Siste 27 år ansatt som forsker på Institutt for energiteknikk, Kjeller (avd. Miljøteknologi), pensjonist siden 2012, men har fortsatt noen småoppdrag. Spesielt interessert i gamle gruver og skjerp. Bjørn Egil Jensen, født 1945 i Oslo og oppvokst samme sted. Utdannet ved NTH i Trondheim 1974, har siden jobbet innen telekommunikasjon, blant annet som teknisk direktør i NetCom. Bosatt i Kolbotn siden sommeren Er nå pensjonist, og har vært leder av Oppegård Historielag og styremedlem i Follo Historielag. Er nå redaktør av Follominne. Ivrig syklist, både landevei og terreng. Sven Lindblad, født 1946 i Ås. Bosatt i Frogn. Pensjonert hovedbibliotekar. Tilknyttet Institutt for samfunnsforskning Interessert i lokal- og kulturhistorie. Har utgitt flere publikasjoner og skrevet artikler i Tidsskrift for samfunnsforskning, Follominne og Pensjonist-nytt i Frogn. Redaktør av Follominne Redaktør av Pensjonist-nytt fra Jarleif Nordheim, født 1956 i Garder i Vestby. Nestleder i Vestby historielag, aktiv i diverse lokale lag og foreninger. Fagdirektør i mattilsynet. Arnt-Erik Selliaas er født i 1948, oppvokst på Snåsa og Steinkjer. Bosatt i Ski og Langhus fra Har arbeidet ved Ski Ungdomsskole i 15 år og vært forlagsredaktør i Cappelen Forlag, siden 2007 Cappelen Damm, i 29 år. Nå pensjonist. Har i flere år skrevet lokalhistoriske artikler i blant annet Årbok for Nord-Trøndelag historielag, Årbok for Namdalen og Kumur, Årsskrift for Snåsa historielag. Medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). 191

193 Stein Turtumøygard, født Bor på Nesodden og arbeider i NIBIO på Ås. Sitter i styret i Nesodden Historielag. Forfatter av bøkene «Historiens spor i Nesoddmarka med Nordre Frogn» og «Kyststien på Nesodden». Amatørmusiker, glad i friluftsliv og aktiv orienteringsløper. Egil Wenger, født 1940 i Rena i Østerdalen, oppvokst i Eidsvoll og bosatt i Oppegård siden Pensjonert etter 45 år i Posten bl.a. som postsjef ved Kolbotn postkontor Har vært politisk aktiv i over 30 år, har sittet i kommunestyret i Oppegård, og i skolestyret. Har vært styremedlem i Oppegård Historielag i 13 år, og leder av laget i 9 av dem. Har vært styremedlem i Follo Historielag og medlem av representantskapet i Follo Museum. Har også vært medlem av Oslofjordrådets Friluftsråd for Akershus fylke. Ble tildelt Oppegård kommunes Frivillighetspris for Elin Aas, født i Kråkstad i 1938 og har bodd i Ski sentrum i over 50 år. Er utdannet lærer/spesialpedagog. Har arbeidet ved skoler i Ski. Har vært aktiv i Ski Historielag mange år, vært med i styret og i diverse komitéarbeid. Er styremedlem i Follo Historielag. Reidun Marie Aasheim, født 1959, oppvokst i Spydeberg og i dag bosatt i Oslo. Uteksaminert med cand.philol.-grad i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo i Avhandlingen er om glassbegre fra jernalder. Aasheim har under og etter studietiden arbeidet som feltarkeolog, og de siste årene også med formidling, blant annet gjennom den Kulturelle skolesekken. Er i dag ansatt som arkeolog i Akershus Fylkeskommune. 192

194 193

195 194

196 194