KRISTIANSAND TINGRETT

Transkript

1 KRISTIANSAND TINGRETT DOM Avsagt: i Kristiansand tingrett, Kristiansand S Saksnr.: Dommer: Tingrettsdommer Thom Arne Hellerslia Saken gjelder: krav etter yrkesskade Advokat Bjørn Stefanussen mot Advokat Rune Tveit Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder krav om erstatning for yrkesskade, nærmere bestemt spørsmålet om årsakssammenheng mellom dagens plager og en arbeidsulykke med slag mot hodet i Sakens bakgrunn Saksøker heretter kalt skadelidte er opprinnelig fra, og kom til Norge som flyktning i Hun har en sønn født i 2008, er enslig, og bor med sin søster. I 2007 jobbet hun en periode som renholder i. Den 26. september 2011 begynte hun i full stilling på på i Kristiansand. Arbeidsgiver har tegnet lovpålagt forsikring for yrkesskade etter lov om yrkesskadeforsikring 3, med saksøkte som forsikringsselskap Den 29. juni 2012 ble skadelidte utsatt for en arbeidsulykke, ved at hun fikk en jernstang i hodet. Hun besvimte ikke, men fikk noe dobbeltsyn, smerter i hodet, kvalme og oppkast. Hun gikk til lege dagen etter. Klinisk undersøkelse og CT-undersøkelse av hodet ga ingen funn. Hun ble sykmeldt i fire dager. I juli reiste hun en tur til. Hun begynte å jobbe igjen da hun kom tilbake i august, men hadde fortsatt hodepine, og var sykmeldt august, og deretter igjen fra 21. september 2012, og har ikke vært i fullt arbeid siden. Fra oktober 2012 er det også registrert smerter i nakken. Hun har også fått en rekke andre plager, blant annet konsentrasjonsproblemer, søvnvansker og besvimelsestendens. Den 9. januar 2017 fikk hun innvilget uføretrygd, med uføregrad på 90 %. Hun jobber i dag 3 timer i uka hos, når hun er i form til det. Hun har også søkt NAV om ménerstatning. Søknaden er ikke endelig avgjort etter at tidligere avslag ble opphevet av trygderetten 20. november 2015 er det gitt nytt avslag 25. oktober 2016, som er påklaget. Det går fram av forsikringsvilkårene, som er i henhold til forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring, at ved inntekt til og med 7G har skadelidte krav på erstatning for framtidig inntektstap på 22G ved 100 % uførhet. Erstatningen skal tillegges et alderstillegg ut fra skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet, og deretter reduseres forholdsmessig ut fra at ervervsevnen er tapt med 90 % og ikke 100 %, jf. forskriften kap. 3. Standarderstatningen utgjør i dette tilfellet kr ,-, dersom denne utbetales i I tillegg gir forsikringsvilkårene krav på dekning av inntektstap fram til oppgjørstidspunktet, tilsvarende forskriften. Inntektstapet er beregnet til kr ,- fram til 1. juli 2018, inkludert renter og skattepåslag. De nevnte beløpene er ikke bestridt. Stevning ble tatt ut 23. desember Tilsvar forelå 18. januar Det har deretter vært utvekslet flere prosesskrifter, samt sluttinnlegg. Retten oppnevnte sakkyndig, dr.med. og spesialist i nevrokirurgi, Ole Jørgen Kirkeby, som avga sakkyndig erklæring 14. mai Hovedforhandling ble avholdt 20. og 21. juni 2018 i Kristiansand tingretts lokaler

3 Det ble ført tre vitner, den sakkyndige var til stede under hovedforhandlingen og avga forklaring, og det ble ført de dokumentbevis som går fram av rettsboken. Saksøker har i korte trekk gjort gjeldende: Det er ikke bestridt at det foreligger arbeidsulykke og et økonomisk tap. Spørsmålet er om det foreligger adekvat årsakssammenheng. Når det gjelder nakkeslengskader, har Høyesterett gitt retningslinjer for vurderingen av årsakssammenheng i Rt (nakkesleng I) og Rt (nakkesleng II). Dommene setter opp fire vilkår, og det er det fjerde vilkåret - forenlighetskriteriet, som står sentralt i denne saken. Det er imidlertid i denne saken ikke tale om nakkesleng, og det må derfor foretas en helt konkret vurdering. Videre må det tas utgangspunkt i at skadelidte var frisk før ulykken. Saken avviker fra Rt (nakkesleng II). Skadelidte ønsker å bli frisk, sml. nevnte dom avsnitt 42. Det nevnes også, til nevnte dom avsnitt 69, at det også er betenkelig dersom forsikringsselskapene kan avvise alle saker der det skjer en forverring uten påvisbare skader forsikringsselskapenes holdning kan da bidra til å forverre skaden. Samtlige tidligere innhentede spesialisterklæringer konkluderer med at det foreligger årsakssammenheng. Det vises særlig til erklæringer fra nevrologspesialist, fra nevropsykolog og fra overlege mener at det er troverdig at det foreligger et posttraumatisk hjernesyndrom som er blitt kronisk, at det ikke er mulig å simulere dette, og at det klart foreligger årsakssammenheng. Videre vises det til uttalelse fra spesialist i psykomotorisk fysioterapi,, som også konstaterer årsakssammenheng. Det vises også til søsterens forklaring om skadelidtes plager. Det vises i tillegg til NAVs vurdering av årsakssammenheng. De nevnte uttalelsene viser at det også er årsakssammenheng mellom nakkeplagene og arbeidsulykken. Dette står i motsetning til konklusjonen fra den rettsoppnevnte sakkyndige, som ikke finner årsakssammenheng når det gjelder nakkeplagene. Den sakkyndige har imidlertid i sin erklæring lagt til grunn at første gang nakkeplager var notert i journalen var i januar Dette er feil første gang var i oktober Det vises også til skadelidtes egen forklaring om når nakkeplagene oppsto. Kirkeby viser kun til at dette er vanlige plager, men det er ikke påvist andre mulige årsaker enn hodetraumet. Kirkeby konkluderer med at det er årsakssammenheng mellom hodesmertene og arbeidsulykken, at disse plagene utgjør rundt halvparten av invaliditetsgraden, og at disse plagene alene ville medført tap av ervervsevnen. Det er tale om typiske plager fra hodetraume, på den måten at enkelte utvikler alvorlige plager av mindre hodetraumer. Ut fra de spesialisterklæringer som foreligger, er bevisbyrden for at det ikke foreligger årsakssammenheng gått over på saksøkte. Skadelidte må tas som hun er. Arbeidsulykken er - 3 -

4 den dominerende i årsaksbildet. Det er velkjent at mindre hodetraumer kan gi store plager, og også vilkåret om adekvans er oppfylt. Saksøkers påstand 1.. dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn til. 2.. dømmes til å betale sakens omkostninger. Saksøkte har i korte trekk gjort gjeldende: Det gjøres gjeldende at det ikke foreligger faktisk og rettslig adekvat årsakssammenheng. Saksøker har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng, mellom skaden og dagens symptomer, og mellom symptomene og det økonomiske tapet. Ved bevisvurderingen vil de tidsnære bevis og den sakkyndiges forklaring stå sentralt. Det er ikke saksøktes ansvar å påvise en annen årsak, jf. Rt (nakkesleng II) avsnitt 71. Vurderingen fra NAV er ikke bindende for retten, jf. Rt Rt (nakkesleng I) og Rt (nakkesleng II) stiller opp fire vilkår for erstatning i nakkeslengsaker. Det antas at de samme fire vilkårene kommer til anvendelse i denne saken ifølge den sakkyndige er det grunn til å benytte samme betraktninger som i nakkeslengsaker. Det gjøres gjeldende at det fjerde vilkåret, om forenlighet mellom traumet og skaden, ikke er oppfylt. Ved vurderingen må alminnelige traumatologiske prinsipper legges til grunn. Disse tilsier at følgene er verst først, for så å bli redusert og forsvinne, eller bli stabilisert på et lavere nivå. Hvis det oppstår en stor forverring, og plagene sprer seg til andre deler av kroppen, slik som i dette tilfellet, stemmer dette dårlig med alminnelige traumatologiske prinsipper. Det betviles ikke at det er tale om reelle plager. Det er likevel et stort misforhold mellom dagens plager, der hun er 90 % ufør, og det milde traumet hun ble påført, som ikke medførte synlige skader eller følger der og da. Når det gjelder skadeevnen til arbeidsulykken, vet man lite om hva som faktisk skjedde. Det man vet, er at det ikke ble skrevet skademelding, hun gikk ikke til lege samme dag, hun falt ikke, hun mistet ikke bevisstheten, hun fikk ikke kutt, sår eller kul, og det er i begynnelsen ikke nevnt nakke- eller skulderskader. Det er tale om et udramatisk hodetraume av letteste type, der man ikke kan forvente varig skade, og risikoen for hjerneskade er nær null. Den første fasen synes ikke å ha vært alvorlig. Neste legenotat er fra 30. august 2012, og hun jobbet en del i august og september. Fra september har skadene bare blitt større. Nakkeplager er klart kommet til i etterkant av ulykken. Det må legges til grunn at disse plagene har andre årsaker, og at hun også uten arbeidsulykken ville ha mistet ervervsevnen, jf. den sakkyndiges forklaring. Det pekes på at hun har hatt enkelte lignende plager før ulykken om enn ikke i samme omfang

5 Det foreligger derfor ikke rettslig årsakssammenheng. Det er biopsykososiale forhold eller andre forhold som må være den vesentlige årsaken til dagens plager. Det er tale om andre selvstendig virkende årsaker enn ulykken. Forklaringen fra den sakkyndige støtter dette. Arbeidsulykken spiller en så lite vesentlig rolle i årsaksbildet at det ikke er rimelig å pålegge ansvar. Dette kan også sies på den måten at kravet om adekvans ikke er oppfylt. Saksøktes påstand 1.. frifinnes. 2.. tilkjennes sakskostnader. Rettens bemerkninger Sakens springende punkt er om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom arbeidsulykken som inntraff i 2012 og dagens plager. Retten legger til grunn som ubestridt at det foreligger en arbeidsulykke som i utgangspunktet gir rett til erstatning etter vilkårene i forsikringsavtalen, som tilsvarer kravene i lov om yrkesskadeforsikring med tilhørende forskrift om standardisert erstatning. Retten legger videre til grunn som ubestridt at dagens plager innebærer at ervervsevnen er redusert med 90 %, og at det derfor foreligger et økonomisk tap som følge av dagens plager. Det er ikke stilt spørsmål ved om dagens plager er reelle. Dersom det foreligger adekvat årsakssammenheng har skadelidte derfor krav på erstatning for framtidig inntektstap, basert på sjablonmessig beregning ut fra inntektsgruppe, uførhetsgrad og alder, samt rett til erstatning for inntektstap fram til oppgjørstidspunktet. Det kreves ikke ménerstatning eller erstatning for ekstra utgifter. Spørsmålet om årsakssammenheng oppstår fordi det er en stor avstand mellom det milde hodetraumet skadelidte ble påført i 2012, og de omfattende plagene hun har i dag, uten at det foreligger påviselige fysiologiske skademekanismer. Hun har omfattende hodesmerter og omfattende nakkesmerter, og også smerter i rygg og skuldre. Hun har også hatt plager med svimmelhet, søvnforstyrrelser, trøtthet, balanseproblemer, kraftsvekkelser, overfølsomhet for lyd og lys, tidvis dobbeltsyn og konsentrasjonsproblemer. Hun har i perioder vært deprimert, og det har vært et par tilfeller av besvimelser. Det er særlig høyre side av kroppen som er påvirket, med utstrakt nummenhet og redusert muskelkraft det heter i uttalelse fra fysioterapeut til NAV av 4. november 2016 at enhver berøring av høyre side, fra fot til nakke, gir en bankende hodepine. Spesialist i nevrologi,, viser i sin spesialisterklæring til NAV av 4. oktober 2016 til omfattende kraftsvekkelser. Nevropsykologisk undersøkelse utført for NAV av nevropsykolog 1. juni 2016 viser en kraftig redusert mental kapasitet f.eks. er oppmerksomhetsfunksjoner og psykomotorisk tempo delvis helt nede på 1 %. Både skadelidte og hennes søster forklarer at også daglige gjøremål som matlaging er vanskelig. fant i sin undersøkelse i 2016 ingen signifikante tegn til nevrologisk eller - 5 -

6 nevropsykologisk organisk skade, og retten oppfatter rettsoppnevnt sakkyndig, Ole Jørgen Kirkeby, på samme måte, jf. erklæringen s. 24. Flere av følgeskadene kan tyde på såkalt postcommotiosyndrom følgeskade av hjernerystelse. Som retten kommer nærmere tilbake til, vil utviklingen av kroniske plager, med eller uten tilknytning til et lett hodetraume, ofte kunne henføres til en særlig sårbarhet hos skadelidte, og slik retten ser det, er det betydningen av særlig sårbarhet som står sentralt i denne saken. For at arbeidsulykken rettslig sett skal anses å være årsak til de senere plagene, må denne ha vært en nødvendig betingelse for de senere plagene. Skadelidtes særlige sårbarhet kan komme inn på flere måter i forhold til kravet om årsakssammenheng. Dersom arbeidsulykken har samvirket med skadelidtes sårbarhet, slik at arbeidsulykken utgjør en av flere samvirkende årsaker, er hovedregelen at skadevolder er erstatningsansvarlig fullt ut, jf. Lødrup (ved Kjelland), Lærebok i erstatningsrett, s Dette sies ofte på den måten at skadevolder må ta skadelidte som han/hun er. Det er likevel en grense, på den måten at arbeidsulykken må ha vært «så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf. Rt (p-pilledom II) på s. 70 og Lødrup s Dersom på den annen side skadelidtes særlige sårbarhet har manifestert seg i skade uavhengig av arbeidsulykken, er det tale om flere selvstendig virkende årsaker, og skadevolder blir da ikke erstatningsansvarlig for tap som ville ha oppstått også om arbeidsulykken tenkes borte, jf. f.eks. Rt og Lødrup s og I tillegg til disse prinsippene for årsakssammenheng, kommer kravet om at en årsakssammenheng må være adekvat: Skadene må ikke være for uventede, fjerne eller avledede eller upåregnelige om man vil, jf. Lødrup s. 369 ff. Også her vil skadelidtes særlige sårbarhet kunne stå sentralt, og det vil kunne være en glidende overgang mellom adekvanskravet og kravet om at årsaken må ha vært tilstrekkelig vesentlig i årsaksbildet, jf. Rt (nakkesleng II) avsnitt 68. Om disse ulike måtene skadelidtes særlige sårbarhet kan virke inn på erstatningskravet, viser retten også til Kjelland, Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten, hhv. kap. 4, 6 og 5. Lov om yrkesskadeforsikring har en egen bestemmelse om skadelidtes sårbarhet i 11 tredje ledd, der det heter at ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning «skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak». Selv om rettskildebildet er noe uklart, må det antas at bestemmelsen ikke gir uttrykk for noe annet enn hva som følger av de alminnelige prinsipper, herunder kravet om at årsaken må ha vært tilstrekkelig vesentlig i årsaksbildet (p-pilledom II), jf. Rt på s (mindretallet) og Kjelland s. 192 ff. Bestemmelsen er da heller ikke påberopt som et særlig grunnlag for å se bort fra skadelidtes sårbarhet. I nakkeslengsaker oppstår lignende spørsmål om årsakssammenheng mellom et mildt traume og omfattende senplager. Rettspraksis om nakkeslengsaker gir anvisning på en egen metode for vurderingen av årsakssammenheng, som innebærer at fire ulike kriterier - 6-1

7 må være oppfylt, jf. særlig Rt (nakkesleng I) og Rt (nakkesleng II), og nå sist HR A. Partene synes å være enige om at det er riktig å ta utgangspunkt i disse kriteriene, selv om det i denne saken er tale om et noe annerledes traume. Metoden kan ikke uten videre anvendes ved andre typer traumer, jf. Rt avsnitt 38. I Kjelland s. 371 heter det at anvendelse av kriteriene på andre typer traumer særlig bør bero på en medisinskfaglig vurdering. I vår sak har rettsoppnevnt sakkyndig Kirkeby valgt å vurdere spørsmålet om årsakssammenheng ut fra kriteriene for nakkeslengsaker, da saksforholdet etter hans oppfatning er sammenlignbart med nakkeslengsakene. Retten er enig i at det er naturlig å ta utgangspunkt i de samme kriteriene i denne saken, og viser til at det er tale om samme faktiske og rettslige problemstilling spørsmålet om årsakssammenheng mellom et relativt lett fysiologisk traume mot nakke/hode, uten påviselige skader der og da, og omfattende sammenlignbare typer plager i ettertid, der spørsmålet om særlig sårbarhet kommer inn. Retten vil likevel presisere at det er tale om en annen type traume, og at det avgjørende er en konkret vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng. Høyesterett oppsummerer de fire kriteriene på følgende måte i HR A (nakkesleng III) i avsnitt 28: De fire trinnene i den fremgangsmåten Høyesterett har anvist kan, med utgangspunkt i det som sies i nakkesleng II-dommen fra 2010 avsnitt 45-47, helt kort oppsummeres slik: For det første må det aktuelle traumet ha hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det andre må det foreligge akutte symptomer på skade i form av nakkesmerter innen to til tre døgn. For det tredje må det foreligge brosymptomer, altså sammenhengende plager fra traumet inntraff til en eventuell kronisk senfase. Og for det fjerde må det foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Det er enighet om at de tre første kriteriene er til stede. Retten vil likevel komme med noen bemerkninger til disse, da det har betydning for den avsluttende vurderingen. Når det gjelder det første kriteriet, om at det må ha oppstått et traume med tilstrekkelig skadevoldende evne, legger retten til grunn at det er tale om et traume helt i nedre sjikt av hva som kan ha tilstrekkelig skadevoldende evne. Det er ulike opplysninger i ulike dokumenter om hva som faktisk skjedde. Retten legger til grunn skadelidtes forklaring, og antar at ulike versjoner i dokumentene skyldes misforståelser. Skadelidte forklarer at hun skulle hente noe i fryseskapet, da en demontert sidevang til en metallhylle, bestående av to metallstenger med et krysstag imellom, falt fra veggen den sto lent mot og mot henne bakfra, slik at den ene stanga traff henne i bakhodet. Hendelsen er forsøkt rekonstruert, og det synes som at stanga, som ikke kan ha vært høyere enn takhøyden på 2,5 m, sto 1,0-1,2 m unna skadelidte da den falt. Den nærmere kraften som hun ble utsatt for vekten av stanga, fallvinkel mv, er uklar, men retten legger til grunn at det er tale om en begrenset kraft. Hun ble svimmel og måtte bøye seg ned, og fikk vondt i bakhodet. Hun mistet ikke bevisstheten, fikk ikke hukommelsestap, og heller ikke synlige skader i form av kutt eller - 7 -

8 kul. Hun følte seg dårlig ble kvalm og kastet opp, og hvilte seg på kontoret 1-2 timer før hun gikk hjem. Hun fant ikke grunn til å oppsøke lege samme dag, men først dagen etter. Hun gikk da til legevakten, og det ble foretatt nærmere undersøkelser av henne på sykehuset, der klinisk undersøkelse og CT-undersøkelse av hodet ikke ga positive funn. Det ble ikke utarbeidet rapport om arbeidsulykke og ikke sendt melding til Arbeidstilsynet. Yrkesskade ble meldt NAV 5. september 2012, og forsikringsselskapet i august I følge sakkyndig Kirkeby vil hodeskader ofte bli vurdert ut fra graden av bevissthetstap, som kan graderes ut fra den såkalte Glasgow Coma Scale, som går fra 3 til 15. Skadelidte ville i dette tilfellet fått en score på 15, dvs. fullt bevisst. Dette tilsier at det er tale om et lett traume, med nær null sannsynlighet for påviselig hjerneskade, og med lav sannsynlighet for følgeskader. Kirkeby konkluderer likevel med at det er mulig at traumet kan utløse hode- og nakkeplager, som såkalt postcommotiosyndrom. Når det gjelder det andre kriteriet, om akutte symptomer på skade, legger retten til grunn at det oppsto akutte symptomer, men at det er tale om lette akutte symptomer. Hun gikk til legevakten dagen etter hendelsen, og det framgår av journalen fra sykehuset at hun fortalte at hun hadde smerter i hodet og kvalme og oppkast, samt noe dobbeltsyn som var gått bort før undersøkelsen. Klinisk undersøkelse og CT-undersøkelse av hodet viste som nevnt ingen positive funn. Hun ble sykmeldt i fire dager. Fastlegen har så notert 3. juli 2012 at svimmelhet, hodepine og kvalmetendens er uforandret og at hun sover dårlig, og han skriver ut smertestillende. I journalnotat fra oktober 2012 er det også oppgitt at hun fikk flimringer for øynene da hun ble truffet av stanga. Sakkyndig Kirkeby finner at det ikke er sannsynlig at det forelå akutte symptomer på hjernerystelse, slik som bevissthetstap, hukommelsestap og desorientering, og heller ikke symptomer på mer alvorlig hjerneskade. Når det gjelder det tredje kriteriet, om brosymptomer, dvs. sammenhengende plager, legger retten til grunn at også dette vilkåret er oppfylt. Det er svak dokumentasjon for vedvarende plager de første tre månedene, men ifølge den sakkyndige har det sannsynligvis vært sammenhengende plager med hodepine og svimmelhet fra ulykken og fram til en kronisk senfase, der samtlige plager er blitt gradvis forverret. Det går fram av journalen at neste gang hun var i kontakt med lege etter 3. juli 2012, var 30. august 2012 hun fikk da utskrevet smertestillende, og ble sykmeldt for hodeskade august. Hun er så til ny konsultasjon 24. september 2012, der det er notert at hun fremdeles har sterk hodepine, og at hun kaster opp og får synsforstyrrelser når denne er på det sterkeste. Det er også notert søvnproblemer og trøtthet. Hun sykmeldes nå for hodeskade september. Hun forsøkte så å gå på jobb igjen 1. oktober, men måtte gi seg etter halvannen time, og er etter dette fullt sykmeldt, med diagnose postcommotiosyndrom. I og med at hun ikke gikk til lege igjen før 30. august, og var på reise i en måned og deretter for det meste i arbeid i opp mot to måneder, legger retten til grunn at det i denne perioden må ha vært tale om klart mindre omfattende plager enn de hun senere har pådratt seg. Det går også fram av dokumentene i saken at plagene gradvis økte på. Et eksempel er at mens det går fram av journalnotat av 4. oktober 2012 at hodepinen forsvinner når hun slapper av, går det fram av - 8 -

9 arbeidsevneavklaring fra av 16. mai 2014 at hun blir svimmel også når hun hviler. Nakkesmerter er ikke beskrevet før oktober 2012, nedsatt kraft ikke før januar 2013 og besvimelser ikke før høsten I journalnotat fra februar 2013 er det beskrevet økende nakkesmerter. Når det gjelder det fjerde kriteriet, må det foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved i dette tilfellet et mildt hodetraume, også kalt forenlighetstesten. Høyesterett beskriver kriteriet slik i HR A avsnitt 29: Det fjerde trinnet jeg her har nevnt, omtales gjerne som forenlighetstesten. Den vil iallfall være tilfredsstilt dersom forløpet er i tråd med det man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente, forutsatt at skadelidte virkelig fikk en fysisk skade ved kollisjonen, jf. nakkesleng II i Rt avsnitt 48. Det kreves ikke at forløpet må være typisk eller i alle deler karakteristisk. Også mer atypiske eller sjeldne forløp kan være forenlige med det man vet om skader påført ved nakkesleng, forutsatt at forløpet likevel kan forklares med basis i anerkjent medisinsk viten. Jeg viser til Rt (psykoinvaliditet). Et første krav er at senere plager ikke skyldes skadelidtes plager fra før ulykken. Kirkeby antar at skadelidte ikke har hatt vedvarende plager før skadehendelsen, og at det derfor ikke foreligger noen inngangsinvaliditet. Retten er enig i dette, men bemerker at hun har hatt noe problemer med dobbeltsyn også tidligere, og har hatt migrene. Når det for øvrig gjelder forenlighetstesten og spørsmålet om årsakssammenheng, viser retten til den sakkyndiges erklæring, jf. s : Årsakssammenheng mellom skade og tilstanden nå Hodepine og tilhørende uspesifikke symptomer som svimmelhet og konsentrasjonsvansker er svært vanlig i befolkningen generelt. Slike symptomer kan oppstå helt uten sammenheng med ulykker, men kan ikke skilles klinisk fra den type plager som kan oppstå etter hodeskader. Skadelidtes symptomer [er] forenlige med symptomer som er oppstått spontant uten noen sammenheng med ulykker. Skadelidtes symptomer er imidlertid også delvis forenlig med symptomer som kan være en følge av en hodeskade (postcommotiosyndrom). De kliniske symptomer og den kliniske undersøkelse, samt resultatet av supplerende undersøkelser, gir ikke sikkert svar på om den aktuelle type symptomer er utløst av en ulykke eller ikke. Det er den tidsmessige sammenheng mellom symptomene og skadehendelsen som i dette tilfellet er viktigst for vurderingen av årsakssammenhengen. Hvis de aktuelle symptomer oppsto ved ulykken, vedvarte senere og ikke var der på forhånd, vil det tale for at det er årsakssammenheng. Hvis symptomene oppsto på et annet tidspunkt enn på ulykkestidspunktet vil det tale mot at det er årsakssammenheng, og at sykdomsbildet har en annen, mer sannsynlig forklaring i ordinære, uspesifikke, spontant oppståtte plager. Kan det foreligge en følgetilstand etter en lettere hodeskade? De aller fleste som opplever en lett hodeskade uten objektive funn (med eller uten symptomer på hjernerystelse), vil bli symptomfrie i løpet av dager til uker etter skadehendelsen. Hos enkelte TVI-KISA/29

10 pasienter opptrer imidlertid ikke den forventede bedringen, og det utvikler seg en kronisk følgetilstand karakterisert av hodepine, redusert hukommelse og svekket konsentrasjonsevne. Tilstanden betegnes som postcommotiosyndrom. Forløpet er ofte preget av varierende intensitet av symptomene. Symptomutviklingen har betydelige likhetstrekk med det kroniske nakkeslengsyndromet. Symptomenes alvorlighetsgrad og plagenes intensitet har ikke påviselig sammenheng med alvorlighetsgraden av den utløsende hodeskaden eller akuttsymptomene som denne skaden utløste. Sykdomsutviklingen hos skadelidte er delvis forenlig med utviklingen av et postcommotiosyndrom, men det har tilkommet en forverring med nye ikke-skaderelaterte symptomer, og det er mange plager som ikke har et forløp som er forenlig med ettervirkninger av en lett hodeskade. Årsakssammenheng Det forelå akuttsymptomer i form av svimmelhet, hodepine og kvalme i forbindelse med ulykken. Skadelidte har sannsynligvis ikke på noe tidspunkt etter ulykken vært uten slike symptomer. Skadelidtes plager er delvis forenlige med kronisk følgetilstand etter en lett hodeskade (postcommotiosyndrom). Hvorvidt det har foreligget liknende symptomer av vedvarende karakter før ulykken, [er] etter en totalvurdering, mindre sannsynlig. Det er mest sannsynlig sammenheng i tid mellom skadelidtes symptomdebut og ulykken. Det har imidlertid også tilkommet en rekke symptomer i forløpet som med overveiende sannsynlighet har oppstått i sammenheng andre forehold enn ulykken (nakkeplager, skulderplager og kraftsvikt samt besvimelsestendens). Ved en samlet vurdering av alle årsaksforhold finner undertegnede at det er rimelig medisinsk grunn til å anta at det er sannsynlighetsovervekt (med mer enn 50 prosent) for at enkelte av skadelidtes plager har sammenheng med den aktuelle skadehendelsen. Er det sannsynlig at skadelidte ville hatt sine nåværende symptomer dersom ulykken tenkes borte? Det må regnes som mest sannsynlig (mer enn 50 % sannsynlighetsovervekt) at skadelidte hadde hatt noen av aktuelle plager (nakkesmerter, skuldersmerter, kraftsvikt og muskelspenninger, muligens også noe hodepine og synsforstyrrelser) også om ulykken ikke hadde funnet sted, men det er sannsynlig at den totale graden av plager hadde vært noe mindre hvis ulykken tenkes borte. Under vurderingen av medisinsk invaliditet setter Kirkeby invaliditetsgraden til 14 %, hvorav skjønnsmessig 7 % henføres til følgeskader av arbeidsulykken og 7 % til plager som er kommet til uavhengig av arbeidsulykken. Under funksjonsvurderingen knyttet til arbeid, konkluderer Kirkeby slik, jf. s. 26: Den aktuelle ulykken utløste en helt kortvarig sykmelding, og hun ble sykmeldt 3 måneder senere på grunn av forverring av plagene. Et halvt år etter ulykken opptrådte nakkeplager og muskelsvakhet som senere har vært betydelige plager, og med sannsynlighet hadde medført arbeidsuførhet uavhengig av hodepinen som oppsto ved ulykken. Det er sannsynlig at skadelidte hadde vært sykmeldt fra 2013 selv om den aktuelle ulykken ikke hadde skjedd, og den nåværende ervervsuførheten hadde hatt samme forløp selv om den aktuelle ulykken tenkes borte. Kirkeby utdypet sin erklæring i forklaringen for retten. Han påpeker at et normalt skadebiologisk forløp vil tilsi at skadefølgene er verst først, for så å avta og bli helt borte, eller stabilisere seg på et lavere nivå. Når det gjelder lette hodeskader, vil en mindre andel

11 utvikle kroniske og forholdsvis omfattende plager, og Kirkeby anslår at dette vil gjelde en andel på under 10 %. Årsaken til at disse utvikler kroniske og omfattende plager, antas å være såkalte biopsykososiale sårbarhetsfaktorer, dvs. sårbarhet knyttet til biologiske, psykologiske eller sosiale faktorer, eller en kombinasjon av disse. Utviklingen av slike plager synes ikke å ha sammenheng med alvorligheten av hodetraumet, hvilket tyder på at det er de biopsykososiale faktorene som er det sentrale. Kirkeby legger i sin erklæring til grunn at nakkeplager først opptrådte i journalen i januar 2013, mens det riktige er at disse første gang opptrådte i journalen 22. oktober Skadelidte husker ikke nøyaktig når disse plagene kom hun angir noen måneder, hvilket synes å samsvare med journalen. I sin forklaring i retten opprettholdt likevel Kirkeby sin vurdering av at nakkeplager utgjør en uavhengig lidelse. Han ser det slik at det er mulig at nakkeplagene oppsto grunnet spenninger i forbindelse med hodepinen, men at det er mest sannsynlig at det er tale om en uavhengig lidelse, med henvisning til at nakkeplager er en svært vanlig lidelse. Det har i forbindelse med søknaden om ménerstatning fra NAV vært avgitt flere spesialisterklæringer. Disse konkluderer alle med årsakssammenheng. Selv om det ikke foreligger endelig vedtak fra NAV, har også NAV til nå konkludert med årsakssammenheng. Retten er imidlertid ikke bundet av denne vurderingen. Når det gjelder de nevnte spesialisterklæringene, er det et fellestrekk at disse går lite i dybden. Nevropsykolog har avgitt spesialisterklæring av 1. juni 2016, og forklarte seg også i retten. Hun knytter den reduserte mentale kapasiteten til smertene og søvnproblemene, og påpeker at det ikke er uvanlig at smerter etter et lett hodetraume kan forverre seg og spre seg til andre deler av kroppen, slik som nakken. Selv om mange blir bra, ser det ut til at skadelidte er «blant de uheldige». Overlege ved Sørlandet sykehus,, konkluderer i spesialisterklæring til NAV av 30. mai 2014 med at det foreligger årsakssammenheng med ulykkeshendelsen. Fysioterapeut viser i sin uttalelse av 4. november 2016 og i sin forklaring i retten til ulykkeshendelsen som årsak, og at noen få utvikler slike symptomer etter lignende traumer. Tidligere fysioterapeut gir samme vurdering, jf. udatert uttalelse fra Også spesialist i nevrologi,, konkluderer i spesialisterklæring til NAV av 4. oktober 2016 med at det foreligger årsakssammenheng, men med enkelte forbehold. Han viser til at kliniske observasjoner indikerer at ikke-organiske/motivasjonelle faktorer spiller en rolle for angitt funksjonssvikt. Det heter videre at konklusjonen om årsakssammenheng er usikker og svært skjønnsmessig, da utviklingen ikke er slik en oftest ser etter et hodetraume, der man forventer bedring. Også overlege tar forbehold ved sin konklusjon om årsakssammenheng i spesialisterklæring til NAV av 24. mai 2016: (s. 569): «Jeg finner det litt overraskende at pasienten over tre år etter skaden fortsatt beskriver så vidt dårlig funksjon. Utfra journal og andre opplysninger så foreligger det en årsakssammenheng med at pasienten fikk plager etter ulykken i 2012, men omfanget av

12 plager er noe overraskende selv om er kjent med relativt langtrukne forløp selv etter milde traumer. Det synes for meg som om myalgi er den mest uttalte plagen nå [ ] Slike plager kan være langvarige, men jeg forventer på sikt en god prognose.» Retten vil først ta stilling til om noen plager kan skilles ut for seg som selvstendig virkende årsaker uavhengig av arbeidsulykken, slik Kirkeby har gjort for nakkeplager, skulderplager, kraftnedsettelse og besvimelsestendens. Retten har funnet spørsmålet vanskelig. Nakkeplagene opptrådte ikke akutt etter ulykken, men likevel med en påfallende tidsmessig nærhet fra oktober 2012, dvs. 3-4 måneder etter ulykken. De framstår derfor ikke som umiddelbare følger, men skadelidte hadde ikke slike plager fra før, og det er kjent, slik som også påpekt av Kirkeby, at det er nær sammenheng mellom hodesmerter og nakkeplager. Som Kirkeby beskriver i sitatet ovenfor, foreligger det ikke påvisbar fysiologisk sammenheng mellom dagens plager og arbeidsulykken, og det er derfor det tidsmessige elementet som er hovedgrunnlaget for å konkludere med delvis årsakssammenheng. Det er derfor på den ene siden nærliggende at nakkesmertene og skuldersmertene, og påfølgende kraftnedsettelse, har sammenheng med hodesmertene, ut fra tidsmomentet. På den andre siden forstår retten Kirkeby slik at når han skiller ut de nevnte plagene, er det fordi dette ikke er vanlige plager ved postcommotiosyndrom, til tross for at hodepine er forholdsvis vanlig ved postcommotiosyndrom. Dette utgjør således en sentral del av forenlighetstesten. Som det går fram av blant annet Rt (nakkesleng II) avsnitt 34, er det viktig at retten baserer seg på allment akseptert medisinsk viten, og sakkyndighetsbevis står derfor sentralt i disse sakene, jf. Rt (nakkesleng I). Retten er etter dette kommet til at det legges avgjørende vekt på Kirkebys konklusjon som rettsoppnevnt sakkyndig, der han har gått i dybden i saken på en annen måte enn spesialister som har uttalt seg i forbindelse med NAV-saken. Retten legger derfor til grunn, i tråd med Kirkeby, at det foreligger flere plager som ikke er tilstrekkelig forenlig som følgeskade av arbeidsulykken i Retten legger også til grunn, slik Kirkeby har konkludert, at disse plagene er så omfattende at de alene ville ført til at skadelidte ville stått utenfor arbeidslivet fra Dette innebærer at det foreligger selvstendig virkende årsaker til tapet av ervervsevne, uavhengig av arbeidsulykken, og at arbeidsulykken ikke er en nødvendig betingelse for tapet av ervervsevne, jf. ovenfor. Oppstillingene over økonomisk tap viser at det ikke foreligger noe økonomisk tap i perioden fram til Erstatningskravet tas etter dette ikke til følge. Da det foreligger tvil rundt denne konklusjonen, vil retten også gi noen bemerkninger til hvordan erstatningsspørsmålet ville ha stilt seg dersom samtlige plager hadde blitt sett på som følgeskader av arbeidsulykken. Etter rettens oppfatning ville dette gitt samme resultat. Dersom det er slik at de innledende smertene etter hodetraumet har spredt seg til andre deler av kroppen, antar retten, i og med at dette ikke er vanlige følgeskader, at dette i så fall må skyldes såkalte biopsykososiale sårbarhetsfaktorer. Ut fra Kirkebys forklaring

13 legger retten til grunn at mange ikke vil få noen som helst plager av et slikt lett hodetraume som det er tale om i denne saken, heller ikke de plager han knytter til hodetraumet. Retten vil legge til at dette samsvarer med at det er tale om et hodetraume av en styrke som må antas å være ofte forekommende. Retten forstår det videre slik at for de som får følgeskader postcommotiosyndrom, vil et vanlig traumatologisk forløp tilsi at følgene forsvinner etter noe tid, eller stabiliseres på et lavere nivå. I dette tilfellet har plagene bare økt på i styrke, og også spredt seg til andre deler av kroppen, slik at skadelidte framstår som langt på veg invalidisert, både i forhold til arbeid og fritid. Retten legger til grunn at et slikt kronisk og omfattende forløp skjer med et lite mindretall av de som får følgeskader, ifølge Kirkeby under 10 %. Retten legger videre til grunn at slike omfattende plager synes å være uavhengig av alvorligheten av hodetraumet. For å forklare hvorfor noen få utvikler slike omfattende plager, er det vist til den såkalte biopsykososiale forklaringsmodellen. Arbeidsulykken kan være utløsende årsak til skadefølgene, men spørsmålet blir hvor vesentlig denne årsaken er i det samlede bildet, dvs. sett opp mot skadelidtes sårbarhet. Saksforholdet har på denne måten mange prinsipielle likhetstrekk med saksforholdet i Rt (nakkesleng II), og retten viser til den gjennomgangen Høyesterett der foretar av forholdet mellom et mildt traume og plager som er blitt verre og har spredt seg til andre deler av kroppen, og da en type plager som er forholdsvis vanlige i befolkningen generelt. Når det spesielt gjelder traumet som en utløsende, og slik sett nødvendig, årsak, viser retten til Høyesteretts uttalelser i avsnittene 67-69: (67) A har anført at han har krav på erstatning også om man ser sykdomsforløpet ut fra en mer bio-psyko-sosial forklaring. Sykdomsforløpet ved en slik forklaringsmodell skyldes en kombinasjon av flere forhold, hvor blant annet engstelse og sårbarhet hos skadelidte i kombinasjon med sosiale og samfunnsmessige forhold bidrar til utvikling av lidelsen. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om dette i forbindelse med gjennomgangen av medisinsk forskning. Etter ankemotpartens syn er bilulykken en nødvendig betingelse for å utløse et slikt sykdomsforløp, mens de andre forhold er samvirkende årsaker. Det anføres at bilulykken derfor er erstatningsbetingende. (68) Dette kan jeg ikke være enig i. Etter mitt syn blir ulykken ved en slik forklaringsmodell et såpass uvesentlig element i årsaksrekken at det verken er naturlig eller rimelig å anse den som erstatningsbetingende. Selv om det ikke er noe krav om at ulykken må være hovedårsak, er det på den annen side ikke slik at ethvert element i årsaksrekken kan anses tilstrekkelig til å utløse erstatningskrav. Om man ser dette som et utslag av at den utløsende årsaken er for uvesentlig til å betinge ansvar, eller om man ser det som en upåregnelig følge av ulykken, blir i denne sammenhengen uten betydning. Jeg viser her til at lette nakkesmerter i seg selv normalt ikke kan gi grunnlag for å konstatere ervervsuførhet. Hvis man generelt godtar at en slik sammenheng er tilstrekkelig, ville det kunne åpne for erstatningsansvar nærmest uavhengig av hva som var den konkrete foranledningen til at plagene utviklet seg. (69) Her kommer også det til at dersom man legger en slik forklaringsmodell til grunn, så vil erstatningsordninger i verste fall kunne bidra til at flere utvikler sykdommen og blir uføre. Dersom

14 kroniske smerter og ervervsuførhet etter nakkesleng i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psykososiale forhold, bør man derfor være varsom med å la dette danne grunnlag for erstatning. Slik Høyesterett ser det, kan det i slike tilfeller heller ikke kreves at skadevolder påviser en konkret annen årsak, jf. avsnitt 71: Jeg nevner også at selv om man ikke kan peke på noen annen forklaring på de smertene og den funksjonsudyktigheten som A har, så kan ikke det være tilstrekkelig til å konstatere at ulykken er årsaken. Jeg kan heller ikke se at det kan oppstilles noe vilkår om at skadevolder må påvise en annen årsak til sykdommen for å kunne fritas for erstatningsansvar. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om hvor vanlig denne typen plager er i befolkningen generelt, og til de vanskeligheter som knytter seg til muligheten for å stille en sikker diagnose. Dommen har vært gjenstand for diskusjon, og det har vært lansert fysiologiske forklaringer på at noen utvikler omfattende smertetilstander etter mindre traumer, slik som såkalt sentral sensitisering. Dette ble imidlertid nylig avvist av Høyesterett, jf. Rt A. Dommen må forstås slik at de sentrale elementene i Rt (nakkesleng II) opprettholdes. Dersom samtlige av dagens plager ses som en følge av arbeidsulykken i 2012, finner retten, ut fra en konkret vurdering, at arbeidsulykken framstår som så vidt lite vesentlig i det samlede årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den. Retten viser til at det er tale om et mildt hodetraume, og at de innledende plagene i stedet for å stabilisere seg eller forsvinne, økte i omfang og spredte seg til andre deler av kroppen, på en slik måte at skadelidte i dag framstår som nærmest invalidisert. Denne utviklingen må antas å skyldes andre forhold, og det er denne utviklingen som framstår som det helt sentrale i årsaksbildet. Dette kan også sies på den måten at skadelidtes symptomer ikke framstår som påregnelige, slik at kravet om adekvans ikke er oppfylt, jf. Rt Saksomkostninger Saksøker har etter dette tapt saken fullt ut, og saksøkte har i utgangspunktet rett til å få dekket sine omkostninger, jf. tvisteloven 20-2 første ledd. Det kan gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig, jf tredje ledd, som nevner ulike momenter det særlig skal legges vekt på i denne forbindelse. Retten har vært noe i tvil om resultatet, jf. tredje ledd bokstav a. Tvilen har ikke vært av en slik karakter at dette alene ville tilsagt fritak fra omkostningsansvaret, men i tillegg kommer at saken har velferdsmessig betydning for saksøker og at det er en stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. bokstav c. Saksøkte har tilbudt å forlike saken mot å dekke saksøkers omkostninger. Da tilbudet først kom under hovedforhandlingen, og saken er noe tvilsom, finner retten at det bør legges begrenset vekt på dette. Retten er derfor samlet sett kommet til at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita saksøker fra omkostningsansvaret

15 DOMSSLUTNING 1. frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Retten hevet Thom Arne Hellerslia Veiledning om anke i sivile saker vedlegges

16 Veiledning om anke i sivile saker I sivile saker er det reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 som gjelder for anke. Reglene for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger er litt ulike. Nedenfor finner du mer informasjon og veiledning om reglene. Ankefrist og gebyr Fristen for å anke er én måned fra den dagen avgjørelsen ble gjort kjent for deg, hvis ikke retten har fastsatt en annen frist. Disse periodene tas ikke med når fristen beregnes (rettsferie): - fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag - fra og med 1. juli til og med 15. august - fra og med 24. desember til og med 3. januar Den som anker, må betale behandlingsgebyr. Du kan få mer informasjon om gebyret fra den domstolen som har behandlet saken. Hva må ankeerklæringen inneholde? I ankeerklæringen må du nevne - hvilken avgjørelse du anker - hvilken domstol du anker til - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hva du mener er feil med den avgjørelsen som er tatt - den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil - hvilke nye fakta, bevis eller rettslige begrunnelser du vil legge fram - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det kravet ankesaken gjelder, og hvilket resultat du krever - grunnlaget for at retten kan behandle anken, dersom det har vært tvil om det - hvordan du mener at anken skal behandles videre Hvis du vil anke en tingrettsdom til lagmannsretten Dommer fra tingretten kan ankes til lagmannsretten. Du kan anke en dom hvis du mener det er - feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i dommen - feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil) - feil i saksbehandlingen Hvis du ønsker å anke, må du sende en skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har behandlet saken. Hvis du fører saken selv uten advokat, kan du møte opp i tingretten og anke muntlig. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater, anker muntlig. Det er vanligvis en muntlig forhandling i lagmannsretten som avgjør en anke over en dom. I ankebehandlingen skal lagmannsretten konsentrere seg om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet, og som det er knyttet tvil til. Lagmannsretten kan nekte å behandle en anke hvis den kommer til at det er klart at dommen fra tingretten ikke vil bli endret. I tillegg kan retten nekte å behandle noen krav eller ankegrunner, selv om resten av anken blir behandlet. Retten til å anke er begrenset i saker som gjelder formuesverdi under kroner Hvis anken gjelder en formuesverdi under kroner, kreves det samtykke fra lagmannsretten for at anken skal kunne bli behandlet. Når lagmannsretten vurderer om den skal gi samtykke, legger den vekt på - sakens karakter - partenes behov for å få saken prøvd på nytt - om det ser ut til å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket, eller ved behandlingen av saken Hvis du vil anke en tingretts kjennelse eller beslutning til lagmannsretten En kjennelse kan du som hovedregel anke på grunn av - feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i kjennelsen - feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil) - feil i saksbehandlingen - 1 -

17 Kjennelser som gjelder saksbehandlingen, og som er tatt på bakgrunn av skjønn, kan bare ankes dersom du mener at skjønnsutøvelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan du bare anke hvis du mener - at retten ikke hadde rett til å ta denne typen avgjørelse på det lovgrunnlaget, eller - at avgjørelsen åpenbart er uforsvarlig eller urimelig Hvis tingretten har avsagt dom i saken, kan tingrettens avgjørelser om saksbehandlingen ikke ankes særskilt. Da kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Kjennelser og beslutninger anker du til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anken avgjøres normalt ved kjennelse etter skriftlig behandling i lagmannsretten. Hvis du vil anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke gis bare når anken gjelder spørsmål som har betydning utover den aktuelle saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta anker over kjennelser og beslutninger til behandling. Hvis de blir tatt til behandling, er det som regel hvis spørsmålet har betydning utover den aktuelle saken, hvis andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller hvis saken reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg